Lloyd
George On Antisemitism and Zionism
By Hugh Fitzgerald, JIHAD WATCH 23.7.23
Elder
of Ziyon has performed an indispensable service by
finding, putting into digital form, and posting online a resplendent essay on antisemitism and Zionism by David
Lloyd George, the Prime Minister of the United Kingdom from 1916 to 1922. His
essay appeared in several British newspapers in 1923, a year after he had left
office, and a year since the League of Nations had created the Mandate for
Palestine to right a great wrong.<
>
I’m reprinting it here in full. It needs no gloss. It speaks for itself.
London,
July 14 (1923) —Of all the bigotries that savage the human there is none so
stupid as the antisemitic. It has no basis in reason—it is not rooted in
faith—it aspires to no ideal —it is just one of those dank and unwholesome
weeds that grow in the morass of racial hatred.
How
utterly devoid of reason it is may be gathered from the fact that it is almost
confined to nations who worship the Jewish prophets and revere the national
literature of the Hebrews as the only inspired message delivered by the Deity
to mankind, and whose only hope of salvation rests on the precepts and promises
of the great teachers of Judaism.
Still,
in the sight of these fanatics, Jews of today can do nothing right. If they are
rich they are birds of prey. If they are poor they are vermin. If they
are in favor of a war, that is because they want to exploit the bloody feuds of
Gentiles to their own profit. If they are anxious for peace they are either
instinctive cowards or traitors. If they give generously – and there are no
more liberal givers than the Jews .-. they are doing it for some selfish
purpose of their own. If they don’t give—then what would one expect of a Jew?
If
labor is oppressed by great capital, greed of the Jew is held responsible. If
labor revolts against capital—as it did in Russia—the Jew is blamed for that
also. If he lives in a strange land he must be persecuted and pogrommed out of it. If he wants to go back to his own he
must be prevented. Through the centuries, in every land, what
ever he does or intends or fails to do, has been pursued by the echo of
the brutal cry of the rabble of Jerusalem against the greatest of all
Jews—”Crucify Him !”
No good
has ever come of nations that crucified Jews, It is poor and pusillanimous
sport lacking all true qualities of manliness. and those who indulge in it
would be the first to run away were there any element of danger in it. Jew
baiters are generally of the type that found good reasons for evading military
service when their own country was in danger.
The
latest exhibition of this wretched indulgence is the agitation against settling
poor Jews in the land their fathers made famous. Palestine under Jewish rule
once maintained a population of 5,000,000. Under the blighting rule of the Turk
it barely supported a population of 70,000. The land flowing with milk and
honey is now largely a stony and unsightly desert. To quote one of the ablest
and most farsighted business men of today, “It is a land of immense
possibilities in spite of the terrible neglect of its resources resulting from
Turkish misrule. Its glorious estate has been let down by centuries of neglect.
The Turks cut down the forests and never troubled to replant them. They
slaughtered the cattle and never. troubled to replace them.”
It is
one of the peculiarities of the Jew hunter that he adores the Turk.
If
Palestine is to be restored to a condition even approximating to its ancient
prosperity it must be by settling Jews on its soil. The condition to which the
land has been reduced by centuries of the most devastating oppression in the
world is such that restoration is only possible by a race that is prepared for
sentimental reasons to make and endure sacrifices for the purpose.
What is
the history of Jewish settlement in Palestine? It did not begin with the
Balfour declaration. A century ago there were barely 10,000 Jews in the whole
of Palestine. Before the war there were 100,000. The war considerably reduced
these numbers, and immigration since 1918 has barely filled up gaps. At the
present timorous rate of progress it will to many years before it reaches
200,000.
Jewish settlement
started practically 70 years ago. It started with in 1854 — another war year.
The Sultan had good reasons for propitiating Jews in that year, just as the
Allies had in 1917. So the Jewish settlement of Palestine began. From that day
onward it has proceeded slowly but steadily. The land available was not of the
best. Prejudices and fears had to be negotiated. Anything in the nature of
wholesale expropriation of Arab cultivators, even for cash, had to be carefully
avoided. The Jews were therefore often driven to settle on barren sand dunes
and malaria swamps.
Everywhere
the Jew cultivator produces heavier and richer crops than his Arab neighbor. He
has introduced into Palestine more scientific methods of cultivation, and his
example is producing a beneficent effect on the crude tillage of the Arab
peasant. It will be long ere Canaan becomes once more a land flowing-with milk
and honey. The effects of fie neglect and misrule of centuries cannot be
effaced by the issue of a declaration. The cutting down of trees has left the
soil unprotected against heavy rains, and rocks which were once green with
vineyards and olive groves have been swept bare. Terraces which ages of patient
industry built up have been destroyed by a few generations of Turkish stupidity.
They cannot be restored in a. single generation. Great irrigation works must be
constructed if the settlement is to proceed on a satisfactory scale.
Palestine
possesses in some respects advantages for the modern settler which to its
ancient inhabitants were a detriment.
Its one great river with its
two tributaries are rapid and have a great fall. For power this is admirable. Whether
for irrigation or for the setting up of new industries, this gift or nature to
Palestine is capable of exploitation impossible before the scientific
discoveries of the last century. The tableland of Judea has a. rainfall which
if caught in reservoirs at appropriate centers would make of the “desert of
Judea” a garden. If this were done, Arab and Jew alike would share in the
prosperity.
There
are few countries on earth which have made less of their possibilities. Take
its special attractions for tourists. I was amazed to find that visitors to
Palestine in the whole course of a year only aggregate 15,000. It contains the
most famous shrines in the world. Its history is of more absorbing interest to
the -richest people on earth, and is better taught to their children, than even
that of their own country. Some or its smallest villages are better known-to
countless millions than many a prosperous modern city.
Hundreds
of thousands ought to bow visiting this sacred land every year.- Why are they
not doing so? The answer is Turkish misrule scared away the pilgrims. Those who
went there came back disillusioned and disappointed. The modern “spies” on
their return did not carry with them luscious grapes of Eshcol
to thrill the multitude with a desire to follow their example. They brought
home depressing tales of squalor, discomfort and exaction which dispelled the
glamour and discouraged further pilgrimages.. The settled Government gives the
Holy Land its first chance for 1900 years. But there is so much undeveloped
country demanding the attention of civilization that Palestine will lose that
chance unless it is made the special charge of some powerful influence, The
Jews alone can redeem. it from the wilderness and restore its ancient glory.
In that
trust there is no injustice to any other race. The Arabs have neither the
means, the energy nor the ambition to discharge this duty. The British Empire
has too many burdens on its shoulders to carry this experiment through
successfully. The Jewish race, with its genius, its resourcefulness, its
tenacity and, not least, its wealth, can alone performs this essential task.
The Balfour declaration is not an expropriating but-an enabling clause. It is
only a charter of equality for Jews. Here are its terms:
“His
Majesty’s Government views with favor the establishment in Palestine of a
national home for the Jewish people, and will use their best endeavors to
facilitate the achievement of this. object, it being clearly understood that
nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights or
existing non-Jewish communities in Palestine, or the rights and political
status enjoyed by Jews in any other country.”
This
declaration was subsequently endorsed and adopted by President Wilson and the
French and Italian foreign ministers.
The
Zionist ask for no more. It has been suggested by their enemies that they are
seeking to establish a Jewish oligarchy in Palestine that will reduce the Arab
inhabitant to a condition or servitude to a favored Hebrew minority. The answer
to that charge is to be found in the memorandum submitted by the Zionist
Association to the League of Nations:
“The
Jews demand no privilege unless it be the privilege of rebuilding by their own
efforts and sacrifices a land which,- once the seat of a thriving and
productive civilization, has long been suffered. to remain derelict. They
expect no favored treatment in the matter of political or religious rights.
They assume as a matter of course that all inhabitants of Palestine, be they
Jews or non-Jews, will be in every respect on a footing of perfect equality.
They seek no share in Government beyond that to which they may be entitled
under the constitution as citizens of the country. They solicit no favors. They
ask, in short, no more than an assured -opportunity of, peacefully building up
their national home by their own exertions and of succeeding on their merits.”
This is
a modest request which these exiles from Zion propound to the nations. And
surely it is just for it to be conceded, and, if conceded.- then to be carried
out in the way men of honor fulfill their bond.
There
are 14 millions of Jews in the world. They belong to a race which for at least
1900 years has been subjected to persecution, pillage, massacre and the
torments of endless derision, a race that has endured persecution which, for
variety of torture, physical, material and mental inflicted on its victims; for
the virulence and malignity with which it has been sustained; for the length of
time it has lasted, and, more than all, for the fortitude and patience with
which it has been suffered, is without parallel In the history of any other
people.
Is it too much to ask that those amongst them
whose sufferings are the worst shall be able to find refuge in the land their
father made holy by the splendour of their genius, by
the loftiness of their thoughts, by the consecration ‘of their lives and by the
inspiration of their message to mankind?.
__________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________
Norsk
ondon, July
14 (1923) – Av alle fordommer som ødelegger mennesket, er det ingen som er så
dumme som antisemittiske. Den har ikke noe grunnlag i fornuft – den er ikke
forankret i tro – den streber ikke etter noe ideal – den er bare ett av disse
mørke og usunne ugressene som vokser i rasehatets.
Hvor fullstendig blottet for fornuft det er, kan hentes fra
det faktum at det nesten er begrenset til nasjoner som tilber de jødiske
profetene og ærer hebreernes nasjonale litteratur som det eneste inspirerte
budskapet som Guddommen har gitt menneskeheten, og hvis eneste håp om frelse
hviler på forskriftene og løftene til de store lærerne i jødedommen.
Men i disse fanatikernes øyne kan ikke dagens jøder gjøre
noe riktig. Hvis de er rike, er de rovfugler. Hvis de er fattige, er de. Hvis
de er for en krig, er det fordi de ønsker å utnytte hedningenes blodige feider
til egen fortjeneste. Hvis de er ivrige etter fred, er de enten instinktive
feiginger eller forrædere. Hvis de gir sjenerøst - og det er ikke mer liberale
givere enn jødene .-. De gjør det for noen egoistiske formål av sine egne. Hvis
de ikke gir – hva ville man da forvente av en jøde?
Hvis arbeidet undertrykkes av stor kapital, holdes jødenes
grådighet ansvarlig. Hvis arbeiderbevegelsen gjør opprør mot kapitalen – slik
den gjorde i Russland – får jøden skylden for det også. Hvis han bor i et
fremmed land, må han forfølges og pogromes ut av det.
Hvis han vil tilbake til seg selv, må han forhindres. Gjennom århundrene, i
alle land, hva han gjør eller har til hensikt eller unnlater å gjøre, har blitt
forfulgt av ekkoet av det brutale ropet fra pøbelen i Jerusalem mot den største
av alle jøder - "Korsfest ham!"
Det har aldri kommet noe godt ut av nasjoner som korsfestet
jødene, det er fattig og pusillanimous sport mangler alle
sanne kvaliteter av mandighet. Og de som hengir seg til det, ville være de
første til å stikke av hvis det var noe element av fare i det. Jødehetsere er generelt av den typen som fant gode grunner
til å unndra seg militærtjeneste når deres eget land var i fare.
Den siste utstillingen av denne elendige overbærenheten er
agitasjonen mot å bosette fattige jøder i landet deres fedre gjorde berømt.
Palestina under jødisk styre opprettholdt en gang en befolkning på 5.000.000.
Under tyrkernes herjinger støttet den knapt en befolkning på 70 000. Landet som
flyter med melk og honning er nå stort sett en steinete og skjemmende ørken.
For å sitere en av de dyktigste og mest fremsynte forretningsmenn i dag,
"Det er et land med enorme muligheter til tross for den forferdelige
forsømmelsen av sine ressurser som følge av tyrkisk vanstyre. Den strålende
eiendommen har blitt sviktet av århundrer med forsømmelse. Tyrkerne hugget ned
skogene og brydde seg aldri om å plante dem på nytt. De slaktet kveget og
aldri. trøblete med å erstatte dem.»
Det er en av særegenhetene til jødejegeren at han elsker
tyrkeren.
Hvis Palestina skal bli gjenopprettet til en tilstand som
til og med nærmer seg sin gamle velstand, må det være ved å bosette jøder på
sin jord. Tilstanden som landet har blitt redusert til gjennom århundrer med
den mest ødeleggende undertrykkelse i verden, er slik at gjenopprettelse bare
er mulig av en rase som av sentimentale grunner er forberedt på å gjøre og tåle
ofre for formålet.
Hva er historien om jødisk bosetting i Palestina? Det
begynte ikke med Balfour-erklæringen. For hundre år siden var det knapt 10.000
jøder i hele Palestina. Før krigen var det 100.000. Krigen reduserte disse
tallene betraktelig, og innvandringen siden 1918 har knapt fylt opp hullene.
Med dagens slitsomme fremskrittstakt vil det ta mange år før den når 200.000.
Jødisk bosetting startet for praktisk talt 70 år siden. Det
startet med i 1854 – nok et krigsår. Sultanen hadde gode grunner for å propitiere jøder det året, akkurat som de allierte hadde
gjort i 1917. Så begynte den jødiske bosetningen av Palestina. Fra den dagen av
har det gått sakte, men sikkert. Tomten som var tilgjengelig var ikke av de
beste. Fordommer og frykt måtte forhandles. Alt som hadde karakter av engros
ekspropriasjon av arabiske kultivatorer, selv for kontanter, måtte nøye unngås.
Jødene ble derfor ofte drevet til å bosette seg på karrige sanddyner og
malariasumper.
Overalt produserer den jødiske kultivatoren tyngre og rikere
avlinger enn sin arabiske nabo. Han har introdusert flere vitenskapelige
kultiveringsmetoder i Palestina, og hans eksempel gir en gunstig effekt på den
arabiske bondens rå jordbearbeiding. Det vil vare lenge før Kanaan igjen blir
et land som flyter med melk og honning. Virkningene av forsømmelse og vanstyre
gjennom århundrer kan ikke viskes ut av spørsmålet om en erklæring. Nedhugging
av trær har forlatt jorda ubeskyttet mot kraftig regn, og bergarter som en gang
var grønne med vingårder og olivenlunder har blitt feid nakne. Terrasser som
tålmodig industri bygde opp har blitt ødelagt av noen generasjoner med tyrkisk
dumhet. De kan ikke gjenopprettes i en enkelt generasjon. Store
vanningsarbeider må bygges dersom bebyggelsen skal foregå i tilfredsstillende
omfang.
Palestina har i noen henseender fordeler for den moderne
nybyggeren, som for de gamle innbyggerne var til skade.
Den ene store elven med sine to sideelver er rask og har et
flott fall. For makt er dette beundringsverdig. Enten det gjelder irrigasjon
eller etablering av nye industrier, er denne gaven eller naturen til Palestina
i stand til utnyttelse som var umulig før de vitenskapelige oppdagelsene i
forrige århundre. Judeas bordland har a. nedbør som,
hvis fanget i reservoarer ved passende sentre, ville gjøre "Judeas
ørken" til en hage. Hvis dette ble gjort, ville både arabere og jøder få
del i velstanden.
Det er få land på jorden som har gjort mindre ut av sine
muligheter. Ta sine spesielle attraksjoner for turister. Jeg ble forbauset over
å finne at besøkende til Palestina i løpet av et år bare samlet 15.000. Den
inneholder de mest berømte helligdommene i verden. Dens historie er av mer
absorberende interesse for de rikeste menneskene på jorden, og er bedre
undervist til sine barn, enn selv for sitt eget land. Noen eller de minste
landsbyene er bedre kjent for utallige millioner enn mang en velstående moderne
by.
Hundretusener burde bøye seg for å besøke dette hellige
landet hvert år.- Hvorfor gjør de ikke det? Svaret er at tyrkisk vanstyre
skremte bort pilegrimene. De som dro dit kom tilbake desillusjonerte og
skuffet. De moderne "spioner" da de kom tilbake, hadde ikke med seg
saftige druer av Eshcol for å begeistre mengden med
et ønske om å følge deres eksempel. De brakte hjem deprimerende historier om
elendighet, ubehag og eksaksjon som fordrev glamouren og motvirket ytterligere
pilegrimsreiser. Den bosatte regjeringen gir Det hellige land sin første sjanse
på 1900 år. Men det er så mye uutviklet land som krever sivilisasjonens
oppmerksomhet at Palestina vil miste den sjansen med mindre det blir gjort til
en spesiell kostnad for en mektig innflytelse, jødene alene kan forløse. det
fra villmarken og gjenopprette sin gamle herlighet.
I den tilliten er det ingen urettferdighet mot noen annen
rase. Araberne har verken midler, energi eller ambisjoner om å utføre denne
plikten. Det britiske imperiet har for mange byrder på sine skuldre til å
gjennomføre dette eksperimentet med hell. Den jødiske rase, med sin genialitet,
sin snarrådighet, sin utholdenhet og ikke minst sin rikdom, kan alene utføre
denne viktige oppgaven. Balfour-erklæringen er ikke en eksproprierende, men en fullmaktsklausul. Det er bare et charter om likhet for
jøder. Her er vilkårene:
Hans Majestets regjering ser positivt på etableringen i
Palestina av et nasjonalt hjem for det jødiske folk, og vil gjøre sitt beste
for å lette oppnåelsen av dette. Det er klart forstått at det ikke skal gjøres
noe som kan skade de sivile og religiøse rettighetene eller eksisterende
ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller de rettigheter og politiske status som
jøder i noe annet land nyter godt av.
Denne erklæringen ble senere godkjent og vedtatt av
president Wilson og de franske og italienske utenriksministrene.
Sionisten ber ikke om mer. Det har blitt antydet av deres
fiender at de søker å etablere et jødisk oligarki i Palestina som vil redusere
den arabiske innbyggeren til en tilstand eller trelldom til en favorisert
hebraisk minoritet. Svaret på denne anklagen er å finne i memorandumet som
Sionistforeningen har sendt til Folkeforbundet:
Jødene krever ikke noe privilegium med mindre det er et
privilegium å gjenoppbygge ved egen innsats og ofre et land som en gang var
sete for en blomstrende og produktiv sivilisasjon lenge har lidd. å forbli
forfalt. De forventer ingen favorisert behandling når det gjelder politiske
eller religiøse rettigheter. De antar som en selvfølge at alle innbyggere i
Palestina, enten de er jøder eller ikke-jøder, i alle henseender vil være på et
grunnlag av fullkommen likhet. De søker ingen andel i regjeringen utover det de
kan ha rett til i henhold til grunnloven som borgere av landet. De ber ikke om
noen tjenester. De ber kort sagt ikke om mer enn en trygg mulighet til,
fredelig å bygge opp sitt nasjonale hjem ved sine egne anstrengelser og for å
lykkes på sine meritter.
Dette er en beskjeden anmodning som disse landflyktige fra
Sion fremlegger for nasjonene. Og sannelig er det bare for at det skal
innrømmes, og hvis det innrømmes.- så skal det utføres på den måten hedersmenn
oppfyller sitt bånd.
Det er 14 millioner jøder i verden. De tilhører en rase som
i minst 1900 år har vært utsatt for forfølgelse, plyndring, massakre og pinsler
av endeløs spott, en rase som har utholdt forfølgelse som for ulike typer
tortur, fysisk, materiell og mental påført sine ofre; for virulensen og maligniteten som den har blitt opprettholdt med; for hvor
lenge det har vart, og mer enn alt, for heltemot og tålmodighet som det har
blitt lidd med, er uten sidestykke i historien til noe annet folk.
Er det for mye å be om at de blant dem hvis lidelser er de
verste, skal være i stand til å finne tilflukt i det landet deres far gjorde
hellig ved deres genis prakt, ved deres opphøyde tanker, ved innvielsen 'av
deres liv og ved inspirasjonen av deres budskap til menneskeheten?.