|
Artikkel nr. 76: ER ANTIKRISTEN ISRAELER? I art. 69 til og med 75 har vi kort omtalt mange av de skriftsteder og påstander ellers som de som hevdet at Antikristen er israeler, legger til grunn for dette. Ikke noe av dette viser imidlertid at Antikristen er israeler, men det meste av det viser tvert imot at Antikristen er en hedning, d.e. ikke-israeler. Således er vi i disse art. allerede kommet langt på veg med bevisførselen for at Antikristen ikke er israeler. Men kan de bibelske profetier videre kaste lys over Antikristen med hensyn til person og nasjonalitet? På dette spørsmål kan jeg for min del svare et avgjort ja. Men da Antikristen er slutt- og toppstenen på verdensrikenes bygning i deres motstand og fiendskap mot Gud i denne onde tidsalder, må vi søke vårt svar i de skrifter i Bibelen som særlig befatter seg med verdensrikene og Guds rikes seier over dem, nemlig profeten Daniels bok og Åpenbaringsboken. Profeten Daniels visjonær-profetiske utsiktspunkt var 606 - 534 f.Kr. Det var altså i den første del av det tidsavsnitt som Skriften kaller hedningenes tider, gr. kairoi ethnon, Luk. 21,24: Dan. 4,16.23, som er den tid verdensrikene har verdensmakten med krigsvåpen, mens Rsael er satt tilside. Derfor varer hedningenes tider inntil gjenopprettelsen for Israel, d.e. opprettelsen av Messias-riket på denne jord ved Jesus Messias' åpenbarelse og gjenkomst til dommen over de levende nasjoner, hvoretter han gjennern Israels forkastelsestid løper altså synkront. At hedningenes tider nå nærmer seg sin avslutning, ser vi derfor klart av den kjennsgjerning at gjenopprettelsen for Israel er i full gang, om enn de avsluttende faser ennå mangler. Med hensyn til profeten Daniel så vil jeg her innledningsvis si at Jesus Messias i sin !~tore eskjatologiske tale på Oljeberget har fastslått følgende: For det første at Daniel er profet, og for det annet at Daniel har talt om profetiene i Daniels bok, Matt. 24,15. Jeg vil her på det sterkeste advare mot de rasjonalistiske og liberale teologer som benekter begge disse deler i strid med Jesu klare ord. I Guds øyne er profeten Daniels rettferdighet så ulastelig at han er stilt sammen med Noah og Job, Esek. 14,14-20. Når en ser bort fra den greske og ikke-kristne filosof Porfyrios (233 - 304) i det 3. århundre e.Kr., var Daniel-bokens enhet og ekthet ikke bestridt før i det 17. århundre av den jødiske filosof Baruch Spinoza (1632-1677), som med rette er kalt rasjonalismens far. Etter ham har rasjonalismens og liberalismens onde ånder ved en vantro og villførende kritikk gått til angrep på trossannhetene i vår Bibel og derved banet veg for det store frafall, gr. he apostasia, 2.Tess. 2,3, som går forut for åpenbarelsen av Antikristen, og som nå bryter på med makt. Fra rasjonalisten Spinoza har den tidshistoriske og den mytologiske fortolkning av profetiene gjennemsyret og bemektiget seg teologien mer og mer. Også en flerhet av de ledende teologer i vårt land idag benekter klart og åpenbart at profetiene i vår Bibel har fremtidig oppfyllelse og benekter dermed at profetiene er det lys Gud har gitt oss i denne tids åndelige mørke og enda mer i den tid som kommer, 2. Pet. 1,19. Alle som har fulgt med, vil ha klar beskjed om dette, ikke mindst fra debatten før avstemningen om medlemsskap i EF uten at jeg her skal referere til navn og artikler. Ifølge tidshistorisk og mytologisk fortolkning av profetiene angår de den tid i hvilken de er fremsatt og har ellers kun typisk betydning. Der benektes avgjort at Gud gjennem profetiene har forutforkynt oss hva som skal skje i fremtiden stikk i strid med Guds ord, f.eks. Es. 45,11: 46,10: Am. 3.7: Johs. 14,29: 16.13: 2.Pet. 1, 19: 1.Johs. 2,18: Åp. 1,1-3. Med andre ord fjerner den tidshistoriske og den mytologiske fortolkning det eskjatologiske budskap i profetiene, dette at Gud ved profetiene skriver historie før det skjer. Videre tror og lærer de også at ikke hele Bibelen er inspirert av Gud, men at de ved sin kritiske analyse må avgjøre hva i Bibelen som er inspirert av Gud og hva som ikke er det. De benekter også det fremtidige Messias-rike på denne jord og oppfatter f.eks. Rom. 10,4 slik at Jesus Messias definitivt og endegyldig er lovens ende. Derved har Guds mangfoldige løfter i G.T. til Israel og dets fedre angaende folket og landet og riket ikke noen gyldighet lenger, men Jesus har løftet alt dette opp til en høyere åndelig enhet som er den nytestamentlige menighet. Israels eneste mulighet er etter deres oppfatning kun individuelt å bli frelst inn i menigheten. Videre benekter også mange av dem de sentrale frelsessannheter som f.eks. jomfrufødselen, den legemlige oppstandelse, underet, forsoningen etc. For meg er denne sak tindrende klar: Jeg avviser rasjonalismen og liberalismen i teologien og forkynnelsen som forførende ånders og djevlers lærdommer, 1.Tim. 4, 1: 2.Pet. 2, 1. For meg er Guds Sønn Jesus Messias' ord og Guds profeters og apostlers ord i vår Bibels 63 kanoniske bøker eneste regel og rettesnor for tro og for lære og for liv. Ved dette ord ble jeg frelst, og i dette ord vil jeg ved Guds hjelp stå fast til min siste stund, 2.Tim. 3,14-17: 4,3-4: 2.Pet. 1,19-21. (Når jeg nevner 63 kanoniske bøker og ikke 66, så er det fordi antallet 66 er en arv fra Septuaginta, som delte Samuelsboken og Kongeboken og Krønikeboken hver i to. At 63 er det riktige antall, viser også tallsymbolikken, idet 63 = 7 x 3 i andre potens.) Av Bibelens 63 bøker er det av lett forståelige grunner særlig 3 bøker som Satan har satt alt inn på å få menneskene til å tvile på, nemlig 1.Mosebok og Daniels bok og Åpenbaringsboken. For 1.Mosebok lærer oss at synden er kommet fra Satan. Daniels bok trekker opp de store linjer angående de fire verdensriker og det etterfølgende Messias-riket. Åpenbaringsboken utfyller Daniels bok med jordiske og himmelske detaljer samt viser oss Messias-rikets endelige seier over Satan og Satans rike. |