|
Artikkel nr. 71: ER ANTIKRISTEN ISRAELER? 2. DEN ANDRE FORBILDELIGE PAKT var pakten mellem Judas Makkabeus og romerne i 161 f.Kr. og som Judas' bror Jonathan fornyet med romerne i 144 f.Kr. Denne pakt som hadde til hensikt å få hjelp av romerne mot de fiendtlige syrere, var et skjebnesvangert feilgrep som gav romerne anledning til å blande seg inn i jødenes indre forhold, 1.Makk. 8: 12: 14: 15. Til å begynne med var pakten med romerne gavnlig for jødene. Judas' og Jonathans bror Simon ble anerkjent som yppersteprest, og i 142 f.Kr. ble jødene også fritatt for å betale skatt til syrerne og fikk religionsfrihet. Dermed var den jødiske stat atter opprettet med en frihetstid og en ekspansjonstid under makkabeernes styre fra 142 63. f. Kr. Simon, med hvem makkabeernes styre egentlig begynte, 1. Makk. 13,42-42, var yppersteprest, hærfører og regent, og disse rettigheter skulle være, arvelige i hans slekt "inntil den trofaste profet oppstod", 1.Makk. 14,41-42: 5. Mos. 18,15. Under Simons sønn Johannes Hyrkanus (135 - 105 f.Kr.) var makkabeernes makt på det høyeste, og riket hadde da omtrent den samme utstrekning som på Davids tid og nesten samme utstrekning som staten Israel idag. Men den heltemodige og edle innsats som preget de første makkabeere, utartet til innbyrdes maktkamp, materialisme og despotisme under flere av de senere makkabeiske herskere: Aristobulus 1 (105 - 104 f.Kr.), Aleksander 1 (104 - 77 f.Kr.), Aleksandra (77 - 68 f.Kr.), Aristobulus 11 (68 - 63 f.Kr.), Hyrkanus 11 (63 - 40 f.Kr.) og Antigonus (40 - 37 f.Kr.). Der var også sterk uenighet og splid i folket, særlig mellem de to store partier, fariseerne og sadduseerne. 1 63 f.Kr. fant den romerske hærfører Gnæus Pompeius tiden inne til å gripe inn og la Palestina under Roma, og det var ute med jødenes frihet. Etter Antigonus ble idumeeren Herodes den store etter 3 års kamp med makkabeerne konge i Palestina (37 - 4 f. Kr. ~ Og etter Herodes den store regjerte hans sønner som følger: Filip var tetrark i Iturea og Trakonittis (4 f.Kr. - 34 e.Kr.), Herodes Antipas var tetrark i Galilea og Perea (4 f.Kr. - 38 e.Kr.) og Arkelaus var tetrark i Judea, Samaria og Idumea (4 f.Kr. - 6 e.Kr. ~ Arkelaus' tetrarki ble etter hans landsforvisning under keiser Augustus lagt inn under provinsen Syria, men styrt av egne landshøvdinger (procuratorer~ Etter den tid Agrippa I, Herodes den stores sønnesønn, var konge ( 37 - 44 e.Kr.), styrte romerske landshøvdinger tilslutt hele Palestina . til Jerusalems ødeleggelse ved den romerske hærfører Titus (70 e.Kr.). Deretter ble Palestina gjort til en romersk provins under navn Judea og styrt av stattholdere inntil jødenes opprør under Bar Kokba, "Stjernesønnen", (132 - 135 e. Kr.). Keiser Hadrian gjorde nå, etterat opprøret, var slått ned, Jerusalem til en hedensk by under navn Aelia Capitolina, hvor jødene ikke fikk komme inn, men deres lange vandring i utlendigheten blant folkene over den hele jord begynte. Den etter-profetiske tid, også kalt makkabeertiden eller hasmoneertiden, etter en av makkabeernes forfedre Hasmon, fra profeten Malakias til Jesus Messias' fødsel (397 5 e.Kr.) er en på mange måter merkelig tid og viktig til forståelse av den etter-evangeliske tid, som nå snart kommer. Denne tid som ikke omtales i Bibelens kanoniske bøker, må vi søke opplysning om i de apokryfe bøker og i den profane historie. Vi har flere likhetspunkter mellem de to tider: 1. Kampen i det jødiske folk mellem den kosmopolitiske hellenisme og den jødiske partikularisme, hebraismen. En del av folket, særlig av overklassen, som også opprettet pakten med Antiokus, tok imot den fremmede kultur. En annen del av folket holdt trolig fast på arven fm fedrene. Som den gang, så også nå, hvor hellenismens moderne modifikasjoner kjemper mot hebraismen i det jødiske folk. 2. Frykten for og kampen mot de omboende, fiendtlige nabofolk bevirket at jødene søkte hjelp hos romerne, som derved fikk anledning til å blande seg inn i Israels indre anliggender. Også i endens tid vil jødene søke hjelp hos romerne, som også da vil være verdens sterkeste militærmakt. Allerede nå har Israel frihandelsordning med EEC eller EF, som danner begynnelsen til Antikristens rike, det romerske timaktsforbund. EF har allerede nå utarbeidet en gunstig assosieringsplan til snarlig realisasjon for nesten alle land som grenser til Middelhavet: Spania, Marokko, Algerie, Tunis, Egypt, Israel, Libanon, Tyrkia, Hellas og Jugoslavia, og dertil Jordan og øyene Kypern og Malta. Derved blir Middelhavet atter et romersk innhav som det var i det antikke romerrike, og dette viser at det haster mot endens tid. 3. Som Antikristen har en herold og fullmakt, den falske profet, som etter min oppfatning er israeler, så hadde også Antikristens hovedforbilde, Antiokus IV Epifanes, en tilsvarenende hjelper i Israel, nemlig hellenisten Jason, ypperstepresten Utad var Jason lovens vokter, men i virkeligheten samarbeidet han - likesom de øvrige jødiske hellenister - med Antiokus, understøttet ham økonomisk og hjalp ham med helleniseringen av jødene. 4. Under Simons sønn Johannes Hyrkanus (135 - 104 f.Kr.) var makkabeernes makt på det høyeste, og riket hadde omtrent samme utstrekning som på Davids tid eller nesten den samme utstrekning som staten Israel idag, nemlig Judea, Samaria, Galilea, Idumea (Edom, Negev), Transjordania (Jordan) og Filistea. 5. De to forbildelige pakter viser at vantro jøder den gang inngikk forbund med de omboende hedningefolk for å bli som dem, ja, de inngikk enda forbund medromerne -. Dette kan derfor gjenta seg under lignende forhold i Israel, hvilket profetien klart også viser skal skje i endens tid. 6. Antikristens hovedforbilde, syreren og ikke-israeleren, Antiokus IV Epifanes viser oss i den forbildelige pakt med jødene i makkabeertiden de samme trekk som vil prege Antikristen i den motbildelige pakt med jødene i endens tid: Antiokus la opp ondt råd mot den hellige pakt, 1.Makk. 1: Dan. 11, 28 11. Antiokus la merke til dem som forlot Israels hellige pakt med Gud, og disse gjorde han "til hedninger med glatte ord" i sin pakt med jødene, Dan. 11,30 111. 32 1. Antiokus lot sin vrede gå ut over den hellige pakt, vanhelliget helligdommen, den faste borg, d.e. templet, avskaffet det stadige offer og stilte opp den ødeleggende vederstyggelighet, Dan. 8,11: 11,30 11. 31. Antiokus ødela mange av de fromme jøder som stod fast i pakten med Gud, Dan. 8,10.12: 11,32 11. 33. Alt dette og meget mere gjenfinnes i profetiene om endetidens Antikrist, f. eks. Dan. 7,7-8.19-25: 8123-26: 9,27:11,36-45:12,11: Matt. 24,15: 2.Tess. 2,3-4. Denne korte omtale av de to forbildelige pakter og deres relasjoner i makkabeertiden, nemlig jødenes pakt med Antiokus IV Epifanes og jødenes pakt med romerne, viser oss klart at frafalne jøder tidligere har inngått pakt med Antikristens hovedforbilde, Antiokus Epifanes, og at endog rettroende, nidkjære jøder, hebr. chasidim, tidligere har inngått pakt med romerne. Videre viser disse to pakter oss de egentlige årsaker til pakten mellem Israel og Antikristen i endens tid: 1 . Der er en indre og vesentlig grunn i Isme'l selv, som alltid har vært den store fare for Israel, nemlig frafallet fm den jødiske partikularisme, hebraismen, Israels spesifikk-åndelige identitet, som grunner seg på den jødiske tro på grunn av Guds-åpenbaring. Dette frafall baner vei for assimilasjon mellem Israel og folkene i de forskjellige former og på de forkjellige områder og til de forskjellige tider. 2. Israel er "et folk som bor trygt for seg selv og blant hedningefolkene regner det seg ikke" 4.Mos. 23,9. 1 samme grad Israel ikke er dette, vil det søke forbund med folkene og bli som dem. Da Israel forlangte å få en konge, var dette etter mønster fra folkene, og det representerte forkastelse av Israels Gud som konge, hvilket åpenbarte et dypt fall i Israel, S.Mos. 33,5: 1.Sam. 8,5-7. 3. Messias-tankens klarhet og lengselen etter Messias' komme er i høyeste grad også avhengig av at Israel er i sitt rette og egenartede hebraiske element. I en tid dette ikke er tilfelle, vil de frafalne israeleres messianske syn og lengsel være tilsvarende svekket, hvilket særlig vil være tilfellet i den tid de kommer inn i forbund med Antikristen. 4. Dette må nødvendigvis også være slik, fordi opprettelsen av sjuårspakten mellem Israel og Antikristen, hvilket markerer begynnelsen til den syttiende åruke for Israel og Jerusalem, Dan. 9,27, representerer et langt dypere fall hos Israel enn da Israel forkastet Herren Israels Gud som sin konge og fikk Saul, Kis' sønn av Benjamins stamme, som dog var israeler, 1.Sam. 9,1-2. For i endens tid vil bunnen av frafallent Israels fall og frafall være nådd, da det endog skal anta en hedning, d.e. en ikke-israeler, som konge. 5. Men på den annen side må en også her ha klart for seg at heller aldri har det sanne Israel, Guds Israel, Gal. 6,16, Sions-menigheten, Åp. 14, 1-5, vært så messiansk grepet av og rettet mot himmelsk virkelighet ved Guds Ånd som nettopp i endens tid. 6. Vi konkluderer derfor med at det er de frafalne og sekulariserte israelere i endens tid som oppretter pakten med Antikristen. De på Messias troende og ventende israelere derimot vil i den samme tid motsette seg denne pakt uansett konsekvenser. |