|
Artikkel nr. 63: MESSIAS-RlKETS OPPRETTELSE. Messias-riket er tiden da himmelrommet og lufthimmelen er renset. Satan og de onde ånder er ennå i himmelrommet og lufthimmelen. Ifølge Ef. 6,12 fremgår at ondskapens åndehær er i himmelrommet, og ifølge Ef. 2,2 fremgår at Satan er høvdingen over disse luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Men ifølge Åp. 12 fremgår at både den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike, og hans engler blir kastet ned på jorden. Dermed er himmelrommet og lufthimmelen renset for Satan og de onde ånder. I den store trengsel har de hellige av Israel og folkene således ingen hindring oppad mot himmelen mot Gud, for de helliges anklager er kastet ned. Men på jorden og fra avgrunnen har de hellige den forferdeligste trengsel og forfølgelse, ja, så stor en trengsel som aldri har vært og heller aldri skal bli. For over jorden og havet ropes ve, for djevelen er faret ned på jorden i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid. Denne nedkasting av Satan og hans engler til jorden er resultatet av en strid i himmelen mellem Israels englefyrste Mikael og hans engler og Satan og hans engler. Men Satan og hans engler makter ikke å holde stand, og deres sted blir ikke mere funnet i himmelen. Foranledningen til denne strid er igjen bortrykkingen av den mannlige sønn til Gud og til hans trone. Den mannlige sønn er Jesus Messias, og bortrykkelsen er hans himmelfart fra Oljeberget, og kvinnen som fødte ham, er Israel. Satan og hans englers nedkasting på jorden skjer i midten av den syttiende åruke for Israel og Jerusalem, Dan. 9,27, ved hvilken tid også de israelere som representerer kvinnen i Åp. 12, flykter ut i ørkenen, hvor Gud skal oppholde dem i den store trengsels tid, som er den annen halvdel av den syttiende åruke. Ifølge Åp. 12 fremgår derfor klart at likesom de gammeltestamentlige profeter hverken så eller beskrev den nytestamentlige menighet, ekklesia, den utkalte forsamling, slik forbigås også her i Åp. 12 menighetens utkallesle og opprykking, da dette ikke er profetisk tid for Israel. Etter Jesu himmelfart omtales følgeriktig striden i himmelen, det himmelske Harmageddon, og nedkastingen av Satan og hans engler på jorden som den neste hendelse, hvorpå følger den store trengsel. En antesipasjon av denne veldige handling som foretas av englefyrsten Mikael og hans engler, omtales i Luk. 10, 17-20, hvor Jesu sytti disipler fikk makt til å drive ut de onde ånder: "])e sytti kom glade tilbake og sa: Herre, endog de onde ånder er oss lydige i ditt navn." Da sa Jesus til dem, idet han skuet frem til midten av den syttiende åruke, og så Satan og hans englers nedkasting til jorden: "Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn". Satan er på vei nedover. Fra himmelrommet og lufthimmelen blir han først kastet ned til jorden, og her aktiviserer han Antikristen og hans rike. Ifølge Bibelens profetier, Dan. 2 og 7: Åp. 17 og 13 etc, etc, er Antikristens rike endetidsmanifestasjonen av det fjerde og siste verdensrike innenfor rammen av hedningenes tider, nemlig det romerske verdensrike, hvis begynnelse vi har i EEC, nå omdøpt til EF, og Romatraktaten av 1957. Denne begynnelse til Antikristens rike ser så troverdig og tillokkende ut for mange idag, omgitt som den er av frafallets løgnpropaganda. Karakteristisk for utøverne av denne løgnpropaganda er at de støtter seg til biskoper, teologer, prester, professorer i de teologiske disipliner og historieforskere. Men Bibelens Gud og hans profetier forbigår de av lett forståelige grunner. Spør en hvilken innstilling disse forskere har til Bibelens profetier, får en intet svar på det. For de er alle tilhengere av den tidshistoriske og/eller mytologiske fortolkning av Åpenbaringsboken, som benekter at Bibelens profetier har fremtidig oppfyllelse. Dermed har de fått utsjaltet Bibeln og dens eskjatologiske profeti i denne meget viktige sak. Men det er alene Guds inspirerte ord i Bibelen som her kan veilede oss til sannheten og vise oss den rette vei 'a gå. Bibeltroende kristne fra alle leire og samfunn. Vokt dere for løgnens og frafallets og Antikristens ånd. Vi er nå kommet langt inn i det forutforkynte frafall, gr. he. apostasia, som er frafallet fra troen på det inspirerte Guds ord i Bibelen. Det er dette frafall som nå baner vei for Antikristen og forbereder hans rike. Og Antikristens komme skjer, etter Satans kraftige virksomhet, med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse for dem som går fortapt fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Og derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, forat alle de skal bli dømt som ikke har trodd sannheten, men hatt velbehag i urettferdigheten, 2.Tess.2. Det EF vi har idag, representerer bare begynnelsen til det romerske timaktsforbund, som svarer til de ti tær på kong Nebukadnesar II.s drømmebilde i Dan. 2, og som videre svarer til de ti horn på det fjerde dyr i Dan. 7, de ti horn på dyret i Åp. 17 og de ti horn på det første dyr i Åp. 13. Det endelige romerske timaktsforbunn vil bestå både av det antikke romerske imperiums vestlige og østlige territorier plus de innlemmede og assosierte land i endens tid som ikke tilhørte det imperiet. Når alt dette tilslutt er samlet, skal det bestå av ti regionale underavdelinger med hver sin regjeringsleder. Disse regjeringsledere får makt som konger og er de i profetien forut bebudede ti konger. Og først da skal Antikristen, Satans falske Messias, stå frem blant og etter de ti, Dan. 7,8.20.24. Han skal få den absolutte makt i dette rike, Åp. 17,17, og føre verden inn i det forferdeligste redselsregime som noen gang har vært, eller skal bli på denne jord, Matt. 24, 21-22: Åp. 7,14. Og dette for mange nå så etterlengtende Bryssel er bare begynnelsen som hovedsete i denne begynnende endetidskonstellasjon. Det vil snart bli Roma, byen på de sju høyder, lat. urbs septicollis, Åp. 17,9, den store by som har kongedømme over kongene på jorden, lat. civitas magna, quae habet regnum super reges terrae, Åp. 17,18, byen alltid den samme, lat. urbs semper eadem, og som også har det arrogante navn: den evige stad, lat. urbs aeterna. Men Guds profetier i vår Bibel viser klart at dens dom og undergang er nær. |