|
Artikkel nr. 58: MESSIAS-RIKET. En annen grunn som hevdes av dem som betviler eller endog benekter et fremtidig Messias-rike på denne jord, er deres identifisering av tilstanden i de tusen år i Åp. 20 med tilstanden på den nye jord ut fra den falske oppfatning at "rettferdigheten bor" i tusenårsriket. Men det er feilaktig å tro og hevde at "rettferidgheten bor" i tusenårsriket. For "rettferdigheten HERSKER" i tusenårsriket, og dette er en stor og avgjørende forskjell. På den nye jord "bor rettferdigheten", 2.Pet. 3,13, fordi der ikke er noe å dømme, da der ikke er synd. I det kommende Messias-rike på denne jord derimot er synden tilstede, men den hersker ikke, fordi syndens organisator Satan og de onde ånder er fengslet i avgrunnen (Abyssos) og fordi "rettferdigheten hersker" ved Jesus Messias i denne tid. Visstnok sier Skriften om israelerne etter deres omvendelse og frelse som nasjon, d.v.s. også i tusenårsriket, at de er alle rettferdige, Es. 60,21: Dan. 9,24. Men dette er langt fra tilfellet blant folkene utover jorden i den samme tid. For mange av dem underkaster seg Herren og Israel ikke av hjertet, men av hykkelsk frykt for overmakten ved den herskende rettferdighet, som det ikke nytter for dem å kjempe mot, 5. Mos. 33,29: Salm. 18, 44-46: 66,3: 81,14-16. I Es. 65,20 står bl.a. at hundre år gammel skal den synder bli som forbannes, hvilket Idart viser at synden er tilstede og at rettrettferdigheten hersker. Av Sak. 14, 17-19 fremgår at den herskende rettferdighet skal straffe dem av hedningefolkene som ikke hvert år drar opp til Jerusalem for å tilbede Kongen, Herren, herskarenes Gud, og for å delta i løvsalenes fest, og straffen består i at det ikke kommer regn hos dem. Av Mik. 5,7 fremgår at Israel skal være et straffens folk blant ulydige hedningefolk, men et velsignelsens folk blant de lydige, v.6. I Salm. 110,1-2 står om Jesus Messias: "Herren sa til min (d.e. Davids) Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter. Ditt veldes kongestav skal Herren utstrekke fra Sion. Hersk blant dine fiender". I 1.Kor. 15, 25-26 står om Jesus Messias: 'Tor han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden". Dette viser at til hans rettferdighets kongedømme hører også de forferdelige dommer som skal skje mellem Messias-riket og den kommende verdensbrann, da den nye jord står frem, Åp. 20,7-15. De foran refererte skriftsteder viser klart at "rettferdigheten HERSKER" ved Jesus Messias og Israel i millenniet og at tilstanden i "de tusen år" i Åp. 20 ikke kan identifiseres med tilstanden på den nye jord, hvor rettferdighet bor. Millenniet i Åp. 20 er ikke den evige velsignelse på den nye jord, men den siste og sjuende prøvens tidshusholdning for menneskeslekten på denne jord. Men denne tidshusholdning har de mest glimrende kondisjoner som tenkes kan for mennesker i hvem synden ennå bor. De forskjellige aspekter vedrørende kondisjonene i millenniet skal vi senere omtale. I denne artikkel skal vi kun gjendrive den påstand at "rettferdigheten bor" i millenniet og vise at tvert imot "rettferdigheten hersker". Dette fremgår forøvrig også klart derav at millenniet ender med dom. For etter millenniet skal Satan løses av sitt fengsel. Og han skal gå ut for å forføre de folk som bor ved jordens fire hjørner, Gog og Magog. Altså begynner han forførelsen så langt borte fra Jerusalem som mulig. Referansen "Gog og Magog" viser tilbake til Israels gamle antagonister, Gog fra Magogs land, før millenniet, Esek. 38,139,16. Men her i Åp. .20, 7-9 står Gog og Magog som apposisjon til de folk som bor ved jordens fire hjørner. Gog fra Magogs land er således prototypen på disse siste angripere etter millenniet i deres hat mot Gud og hans folk. Esek. 38, 1-39,16 er således premillennial, men Åp. 20, 7-9 er postrrifilennial. Satan samler dem til strid som lar seg forføre, og deres tall er som havets sand. Og de dro opp over den vide jord og kringsatte de helliges leir og den elskede stad, det millenniale Jerusalem. Dommen er hurtig og fullstendig, idet ild fra himmelen faller ned og fortærer dem. Åp. 20, 7-9. Og hermed ender menneskeslektens siste prøve. Selv om det himmelske utfolder seg sammen med det jordiske i de mest glimrende kondisjoner for menneskene i millenniet, så kan heller ikke dette få menneskene til å elske rettferdigheten, og heller ikke kan Guds godhet drive dem til omvendelser. Alle prøver som Gud har stilt den falne menneskeslekt på, har gitt som resultat at den er ond og fiendsk mot Gud og at kun de mennesker som erkjenner sin synd og skyld for Gud og søker hans nåde, kan bli frelst. |