|
Artikkel nr. 56: DEN FØRSTE OPPSTANDELSE, Åp. 20,4-6. Vi har tidligere vist at oppstandelsen på den siste dag, Johs. 6,39. 40. 44. 54: 11,24, som ved senere åpenbaring er omtalt i 1. Kor. 15,23 111 og Åp. 20, 4-6, skal skje etter Jesu åpenbarelse og gjenkomst som kongen og umiddelbart foran opprettelsen av Messias-riket på denne jord. Men dermed vil den siste dag være, avslutningen på fire tidsepoker, som altså slutter samtidig, men dog begynner på forskjellige tid: 1. Den onde tidsalder. Den begynner med menneskets syndefall. I denne tid er synden ikke bare tilstede, men den hersker i verden, dog slik at Gud avbryter dens utartning ved domshandlinger. Den siste Guds dom i den onde tidsalder er altså dommen over de levende na~oner og fengslingen av Satan og de onde ånder i avgrunnen (abyssos) ved Jesu gjenkomst. I Messias-rikets tid er også synden tilstede, men den hersker ikke, for da hersker rettferdigheten ved Jesus Messias, Salm. 9, &9: Es. 11,4: Mik. 4,3. Først på den nye jord bor rettferdigheten uten å herske, da der ikke lenger er noe å dømme, 2.Pet. 3,13. 2. Lovens tidshusholdning. Den begynner da loven ble gitt på Sinai berg og er en spesifikk tidshusholdning for Israel. De jure slutter den med Jesu korsdød. Men de facto fortsetter den til og med den siste og syttiende åruke for Israel og Jerusalem i endens tid på grunn av "dekket" over Israel som nasjon. 2.Mos. 34, 33-35: Es. 6, 8-13: 2.Kor. 3,13-15. Den slutter når "dekket" over Israel som nasjon tas bort, Sak. 12, 10-14: 2.Kor. 3,16. På samme tid skal Gud også bortta det "dekke" som dekker alle hedningefolkene, Es. 25,7. 3. Hedningenes tider. Hedningenes tider, gr. kairoi ethnon, Luk. 21,24: Dan. 4,16.23, eller de fireverdensrikers tid, begynner med det første av de fire verdensriker i Daniels bok, det nybabyloniske rike ved kaldeerkongen Nabukadnesar II i år 606 f.Kr. I denne tid har verflensrikene herredømmet i verden ved denne verdens fyrste og gud, Satan. Israel som nasjon er i denne tid satt til side inntil Israels levning ved Jesu gjenkomst mottar Jesus av Nasaret som sin Messias, Sak. 12, 10-14: Matt. 23,39. Ved sin gjenkomst skal Jesus knuse den siste form for hedensk verdensherredømme innenfor rammen av hedningenes tider, nemlig det romerske timaktsforbund under ledelse av det romerske villdyr Antikristen, Dan. 2,34-35. 44-45: 7,11.26: Åp. 19,11-21. Derpå fortsetter det femte rike eller stenens rike, riket for Israel, Åp.gj. 1,6, som skal innta hele jorden og hvor Jesus Messias er konge, Dan. 2,44-45. 4. De sytti åruker. De sytti sjuere, d.e. åruker, for Israel og Jerusalem, Dan. 9,24-27, begynte med perserkongen Artaxerxes I.s dekret i 445 f.Kr., Neh. 2. De seks løfter som ifølge Dan. 9,24 skal oppfylles på Israel som nasjon og Jerusalem innenfor rammen av de sytti åruker, viser klart at deres oppfyllelse står i nøye forbindelse med Jesu gjenkomst til Israels gjenopprettelse ifølge profetiene og begynnelsen av husvalelsens tider over Israel og verden, Åp.gj. 3,19-23. Av Dan. 9,26 fremgår klart to ting. For det første at Messias' korsfestelse skjedde etter den sekstiniende åruke. For det andre at den syttiende åruke ikke forløp i suksessiv kronologisk forlengelse av den sekstiniende. For dersom dette hadde vært tilfellet, så måtte Jerusalems ødeleggelse inntre senest sju profetiske år etter korsfestelsen. Men vi vet at dette inntrådte først i år 70 eXr. Ja, enndog nå, over nitten hundre år etter korsfestelsen, er ingen av de seks løfter i Dan. 9,24 oppfylt på Israel som nasjon og Jerusalem. Men profetien viser at alle de seks løfter skal oppfylles i den siste og syttiende åruke som er henlagt til endens tid. Altså er der nå allerede gått over nitten hundre år siden utløpet av den sekstiniende åruke, og den syttiende åruke er ennå ikke begynt. Og i dette lange tidsintervall mellem de to siste åruker utkaller Gud ved nådens evangelium den nytestarnentlige menighet, som er de gjenfødtes forsamling, Jesu mystiske legeme. Men når menigheten er opprykket, skal Gud i den siste og syttiende åruke ved doms og renselses ånd skape for seg en nidkjær og hellig og rettferdig levning av det levende Israel, Es. 4: Sak. 12, 10-13,1- Og dermed er vi atter kommet til oppstandelsen pa den siste dag, hvor Gud skal herliggjøre de døde hellige av Israel, som ikke tidligere er oppstått, så de iførte oppstandelseslegemer skal delta i Messiasrikets gleder på denne jord, Matt. 8, 11: Luk. 13,28. Så tilslutt et siste spørsmål angaende oppstandelsen i Åp. 20, 4-6: Hvorfor omtales kun oppstandelsen av den antikristelige trengselstids martyrskare i Åp. 20,4? Det er fordi denne martyrskare ikke annetsteds i Skriften har guddommelig forsikring om oppstandelse. I Åp. 15,2 står visstnok om deres seier over Antikristen, men ikke om deres oppstandelse. De øvrige salige og hellige som har del i oppstandelsen i AD. 20, 4-6 derimot, har mange slike forsikringer i den bibelske profeti som foran vist. |