|
Artikkel nr. 50: LAMMETS HUSTRU HAR GJORT SEG REDE, AP. 19,7. Det gjenstår å omtale den andre og den tredje av de aller største og herligste, positive kunngjøringer som proklameres i himmelen i tilslutning til det fjerde halleluja, nemlig at Lammets bryllup er kommet og hans hustru har gjort seg rede. Av taktiske grunner omtaler vi først den tredje og siste kunngjøring at "Lamrnets hustru har gjort seg rede", v. 7. I henhold til det foregående har vi konkludert med at Lammets hustru er Israel som nasjon. Dette stemmer jo også helt og fullt med de gammeltestamentlige skrifter, som kaller Israel for Herrens ektehustru, Es. 54, 5-6: Jer. 3,14: 31,32: Hos. 2,19. Ja, Israels land kalles også ektehustru, Es. 62,4, og i Israels gjenopprettelse må det nye Israel og Israels land sammensluttes. Men her kommer innvendiger: Var ikke Israel en utro ektehustru? Var hun ikke besatt av avgudsdyrkelsens demoner før det babyloniske eksil? Ble hun ikke av Herren kalt horkvinne? Ble hun ikke forstøtt og forlatt av Herren? Avviste hun ikke også sin Messias, Jesus fra Nasarett da han første gang kom til henne, og likeså himlenes rike som da var nær for Israel? Hvordan kan hun da være "hustruen" i Ap. 19,7? Her må flere ting fremheves: 1. Hvis en foretar en sammenligning mellem det gamle Israel og kristenheten, d.e_ himlenes rikes hemmelighetsform i denne tidshusholdning, så kommer kristenheten i en langt dårlige stilling enn Israel. For der er frykteligere gjerninger gjort i kristenheten enn i Israel uten her å kunne gå i detaljer. 2. Dessuten er der i Ap. 2 og 3 omtalt sju menighetstilstander av hvilke kun to, nemlig Smyrna og Filadelfia, har Herrens fulle anerkjennelse. Om menighetstilstanden i Laodikea, som tidshusholdningsmessig er den siste av de sju, og i hvilken vi derfor nå må befinne oss, sier Jesus at den er hverken kold eller varm, men lunken, og Jesus vil utspy den av sin munn. Den tror at den er rik og har i overflod og fattes intet, men den vet ikke at den er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Jesus står utenfor denne menighet og banker på dens dør. Disse lunkne, laodicensiske kristne står i fare for å bh inndradd i den store skjøge og hennes dom. Kristenheten har således ikke noe å rose seg av overfor Israel. Men her må jeg nå komme med en nærmere identifisering av kvinnen Israel som jeg foran har hevdet er Lammets hustru i Ap. 19,7: 1. Som forstøtt og forlatt av Herren på grunn av åndelig utroskap og hor har Israel egentlig intet mere å kreve av ham. Men hemmeligheten med Israel som nasjon er at hun etter utvelgelsen er elsket av Gud for fedrenes skyld, for sine nådegaver og sitt kall, angrer Gud ikke på, Rom. 11, 28-29: jvfr. Jer. 31, 35-37. Og med Israels fedre menes Abraham, Isak og Jakob og den ubetingede nåde-pakt som Gud inngikk med dem, 1.Mos. 12 og 15. Derfor roper Herren til Israel: "Vend tilbake, dere frafalne barn! Jeg vil læge deres frafall", Jer. 3,22. Og vi nærmer oss nå den tid da Israels barn skal vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge, og bævende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager, Hos. 3,5. 2. Lammets hustru i Ap. 19,7 er således ikke det gamle eller tidligere Israel. Nei, hun er det nye Israel, som fremstår i endens tid. 3. Kan dette bevises ut fra profetiene? Ja, til fulle. Allerede kvinnen i Ap. 12 som i midten av den syttiende åruke flykter ut i ørkenen, hvor hun befinner seg i den store trengsel, er klart identifisert å være Israel. Også hun kalles på gresk "gyne", v.l. 4. 1 Ap. 7, 4-8 er omtalt beseglingen av de hundre og førtifire tusen israelere, tolv tusen av hver av Israels tolv stammer med anført navn på stammene. I Ap. 14, 1-5 så Johannes disse hundre og førtitre tusen israelere omtalt som Sion-rnenigheten på Sions berg sammen med Lammet. Og Johannes hørte en røst fra himmelen som lyder av mange vann og som lyden av en sterk torden, og røsten som han hørte, var som' harpespillere som spilte på sine harper. Og de sang en ny sang for tronen og for de fire livsvesener og de eldste, og ingen kunne lære sangen uten de hundre og førtifire tusen, de som er kjøpt fra jorden. Merk så følgende: Disse er de som ikke har gjort seg urene med kvinner, for de er som jomfruer. Disse er de som følger Lammet hvor det går. Disse er kjøpt fm menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet, og i deres munn er ikke funnet løgn, for de er uten lyte. Tør noen påstå at disse ikke er rede? Dette er høyeste beredskap, så hel og ren og fullendt. Aldri har noe slikt kunne sies om menigheten, ennskjønt, der var en spire til dette i den første israelske menighet i Jerusalem etter den Hellige Ånds utgydelse på pinsefestens dag. Det er dette at Lammets hustru har gjort seg rede til Lammets bryllup, som er det utløsende moment til de mektige proklamasjoner i himmelen i tilslutning til det fjerde halleluja. Profeten Hoseas har beskrevet Herrens antagelse av det nye Israel som en ny trolovelse: 'Ueg vil trolove meg med deg for evig tid, jeg vil trolove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet, og jeg vil trolove meg med deg i trofasthet, og du skal kjenne Herren". Det er Herrens troløse ektehustru Lo-Ruhama (den som ikke får miskunn) som er blitt Ruhama (den som.far miskunn). Det er Lo-Ammi (ikke mitt folk) som er blitt Ammi (mitt folk), Hos. 1 og 2. Dette er, om jeg så må si, hustrubruden på nytt i Lammets bryllup. Hun er kledd i en kledning som er forskjellig fm kledningen i Matt 22,12 og i Ap. 6,11 og i Ap. 7,14, for hennes kledning er rent og skinnende fint lin, som er de helliges rettferdige gjerninger, egentlig rettferdighetene, gr. ta dikaiomata. Dette viser også klart hen til Sions-menigheten i Ap. 14, 1 -5 og dens fullendte beredskap. Det er oppfyllelsen av Guds fjerde nådesløft som skal oppfylles på Israel innenfor rammen av de sytti åruker for Israel og Jerusalem, nærmere bestemt i endens tid, nemlig % føre frem en evig rettferdighet", som det nye, frelste Israel fra da av skal vandre i, Dan. 9,24. Da oppfylles tillike Es. 60,21 på Israel: Mg ditt fblk", d.e. Israel, "de er alle sammen rettferdige, til evig tid skal de eie landet, de er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære. Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk, jeg, Herren, jeg vil la det skje hastig, i sin tid". |