|
Artikkel nr. 5: DE TO VITNERS VIRKSOMHET OG IDENTITET, ÅP. 11, 3-14. Hvem er så de to vitner? Det kan ikke være Josva og Serubabel, da disse utvilsomt døde legemlig og således ikke kan dø en gang til. For Hebr. 9,27 sier at "det er menneskenes lodd en gang å dø, og deretter dom". Ved denne dom eller avgjørelse anvises de døde deres stilling og tilstand i det hinsidige, og når denne dom er inntrødt, kan de døde ikke atter vende tilbake til det tidligere, jordiske, legemlige liv og dø en gang til. Med hensyn til dem som på underfullt vis var oppvakt fra de døde og som senere døde, Leks. Jairus' datter, Matt. 9,18-26, enkens sønn av Nain, Luk. 7, 11-17, og Lasarus, Johs. 11, 1-46, så var denne dom ennå ikke inntrådt. Det kan heller ikke være Elias og Moses. Om Elias vet vi at han ble opptatt levende til himmelen, 2. Kong. 2, 1-12. At hans dødelige legeme er blitt bevart i himlen, er ubibelsk, hvorfor hans legeme må ha blitt forvandlet ved hans opptakelse og derfor ikke kan dø. Om Moses vet vi at han døde, at Herren begravde ham og at ingen kjenner hans gra, 5. Mos. 34, 5-6. Hva tretten mellem Mikael og Satan gikk ut på, vet vi ikke, Jud. 9. At Moses var sammen med Elias på forklarelsens berg, vet v~ Matt. 17, 1-9, og at dette nettopp angikk vår Herres makt og gjenkomst, 2. Pet. 1, 16-18, og hans korsdød, Luk. 9,31. Det er derfor sannsynlig at Moses er oppstått legemlig, men i oppstandelseslegemet som ikke kan dø. At Moses etter sin død skufle ha blitt oppvakt i sitt naturlige, dødelige legernen, innebærer at dette legeme er blitt bevart i himlen, hvilken tanke foran er avvist under omtalen av Elias. Jesu omtale av døperen Johannes som den kommende Elias løser vanskeligheten. Om Johannes vet vi at han var Sakarias' og Elisabets sønn, Luk. 1,5-80, og dog sa Jesus om ham at han var den Elias som skal komme, Matt. 11,14: 17,12. Han var derfor den 69. årukes Elias, som gjorde Elias gjerning på Israel ved Jesu første komme, Luk. 1,16-17. De to vinter derimot gjør Elias' gjerning på Israel i den 70. åruke ved Jesu gjenkomst til vår jord, Mal. 4,6. En må her atter merkrz seg at de gammeltestamentlige profeter ikke så parentesen mellem den 69. og den 70. åruke, som opptas av den nytestamentlige menighet, ekklesia, da dette ikke er profetisk tid for Israel. De så derfor den 70. åruke følge i forlengelsen av den 69. åruke, Mal. 3,1: 4,5. Men en forskjell i profetiene i Luk. 1,16-17 og i Mal. 4,6 fremgår dog klart. Elias' gjerning på Israel i den 69. åruke er å vende Israels troende forfedres hjerter til barn til de rettferdiges sinnelag for å berede Herren et velskikket folk, som er beredt og villig til å motta ham ved hans første komme, Luk. 1,16-17. Men Elias' gjerning på Israel i den 70. åruke er å vende Israels troende forfedres hjerte til barna, d.e. israelere i den 70. åruke, og å vende disse barns hjerte til -deres forfedre, så Herren ikke skal komme å slå landet med bann, Mal. 4,6. Etter Elias' gjeming i den 69. åruke ble Israels land slått med bann, men etter Elias' og Mose gjerninger i den 70. åruke skal Israels land ikke bli slått med bann. Mose gjerning på Israel er å vende israelenes hjerter til Mose lov, og på dette beror Israels velsignelse i rikets tid, 5. Mos. 33,4. Og at Elias' gjerning og Mose gjerning på Israel er føyet sammen i den 70.åruke fremgår klart av Mal. 4,4-6. Hvem er så de to vitner? De to vitner må være de to ledende, troende israelere i den 70. åruke for Israel og Jerusalem, en fyrstelig profet og en prestelig profet, 2. Mos. 7,1: Sak. 3 og 4, som i årukens andre halvdel gjør Mose og Elias' gjerninger på Israel uten at deres identitet ennå er nærmere kjent. |