Artikkel nr. 46: DOMMEN OVER DEN STORE SKJØGE, Åp. 17,16-17: Åp. 18. Endelig kommer dommen over den store skjøge Babylon. Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger ihu, Åp. 18,5 11. 1 virkeligheten har han ikke tapt henne et øyeblikk av syne, men Gud som er allmektig, kan gi seg tid. Hensikten er: 'Veg gav henne tid til å omvende seg, men hun vil ikke omvende seg fm sitt hor", Åp. 2.2. Så må Guds dom komme over henne. Hun kan ikke unnfly dommen. Ingen kan unnfly Gud. 2,21. Enten som sin frelser eller som sin dommer skal enhver møte Gud. De mennesklige redskaper som Gud bruker til denne dom, er de ti horn (konger) og Antikristen, Åp. 17, 12.16-17. Det sekulære romerske villdyr som først har båret den store skjøge, skal, når det fremstår i sin endetidsmanifestasjon som det romerske ti-konge-rike og Antikristen, vende seg i hat mot henne og ødelegge henne. Dommen beskrives i fire stadier, Åp. 17,16: 1. De skal gjøre henne øde, idet de både skal forlate henne og ødelegge , først og fremst hennes forkjempere, men også hennes tilhengere. 2. De skal gjøre henne naken, d.e. de skal ydmyke henne og overgi henne til forakt og spott. 3. De skal ete hennes kjøtt, egentlig kjøttstykker, gr. tas sarkas, d.e. tilvende seg hennes umåtelige rikdommer. 4. De skal brenne henne opp med ild. Ild har hun brukt til å myrde så mange av de hellige og Jesu vitner på jord, derfor er Guds dom rettferdig, når han lar henne omkomme ved ild. Ja, sanne og rettferdige er Guds dommer. På grunn av hennes overmåte rommelige enhet, som hun roser seg av, både når det gjelder å assimilere de forskjelligste menneskekarakterer, forskjelligheter i doktriner og forskjelligheter i moral, har den store skjøge formådd å knytte til seg med mange bånd skarer av mennesker over den hele jord, og disse sørger og roper ve over henne når de ser røken av hennes brann, den store skjøges brann, lat. incendium meretricis magnae, Åp. 18,8.9.18. Kongene på jorden og kjøpmennene på jorden og alle som ferdes på havet, nevnes spesielt som de som gråter og sørger over hennes og hennes rikdorns hurtige ødeleggelse men med motiver som står i relasjon til den befatning som enhver av dem har hatt med henne, v. 9-19. Men himmelen og de hellige og apostlene og profetene oppfordres til å fryde seg, v.20. Og Johannes hørte et firefoldig haReluja-rop fra en stor skare i himmellen, fordi Gud har dømt den store skjøgen Babylon, Åp. 19, 1-6. Og for å minne oss om den profetiske handling angående hennes prototype, det antikke Babylon, løftet en veldig engel en sten som en stor kvernsten og kastet den i havet og sa: Så skal Babylon, den store by, kastes ned med hast og ikke finnes mere, Åp. 18,21-24: Jer. 51, 63-64: Matt 18,6. Dette var en kort gjennemgang av dommen over den store skjøge Babylon ifølge Åp. 17, 16-17 og Åp. 18, 1-24. Men her er mange ting å merke seg: 1. Antikristen, som, uten at de selv forstår det, er ledet av Gud til å ødelegge henne. Det er altså en jordisk dom utført av mennesker. 2. De ti horn eller konger, Åp. 17, 12.16-17, ses aldri adskilt fra det romerske villdyr Antikristen. De gir Antikristen sine riker og hater og oppbrenner den store skjøge Babylon. Jordens konger derimot, Åp. 17,2: 18,9-10, ses aldri adskilt fra den store skjøge Babylon. De har sin lyst i skjøgen og gråter og sørger over hennes ødeleggelse. 3. 1 Åp. 18 nevnes overhodet ikke de ti horn og Antikristen, men det er Gud som dømmer og ødelegger Babylon, den store, v.8. Altså en guddommelig dom uten menneskelig medvirken. 4. Angående Guds dom over den store skjøge anfører Åp. 18,9.18 at kongene på jorden og alle de som ferdes på havet, ser røken av hennes brann, f. eks. ved televisjon. Altså er dette en synlig manifestasjon på jorden. 5. Men i Åp. 19,3 anføres at røken av den store skjøge stiger opp % evighetenes evighetene", gr. eis toys aionas ton aionon. Dette er altså en dom gjennern alle evigheter, Det samme sies ifølge Åp. 14,11 om de som tilbeder Antikristen og hans bilde og tar hans merke: Og røken av deres pine stiger opp '1 evigheters evigheter", gr. eis aionas aionon. Forkjellen mellem Åp. 19,3 og Åp. 14,11 er at det i første tilfelle er røken av den store sMøge, mens det i andre tilfelle er røken av Antikristens ilbederes pine som stiger opp. 6. Av Åp. 17,18 fremgår at kvinnen Babylon som den frafalne, religiøse kirke er identifisert med byen Rom, idet byen Rom ikke kan skilles fra sin egen fordervelige relegion. Det samme fremgår også av forskjellige utsagn i Åp. 18, Leks. v. 10. 16.18 19.21. Men hverken av Åp. 17 eller Åp. 18 fremgår at denne identitet er absolutt Derfor kan meget godt ødeleggelsen av det relegiose Babylon, SOM I ROM HAR SITT BEHERSKEDE MIDTPUNKT, Åp. 17, 16-17, og ødeleggelsen av byen Rorr4 som det siste verdensrikes politiske og kommersielle metropol, Åp. 18,1-24, SKJE I TO I TID ADSKILTE DOMMER. Først ødeleggelsen av det relegiøse Babylon, d.e pavedømmets fall, ved de ti horn og Antikristen. Derpå ødeleggelsen av Rom som det politiske og kommersielle Babylon ved Guds direkte inngripen, f.eks. ved en forferdelig naturkatastrofe av lignende art som den som ødela Sodoma og Gomorra og de andre byer på Jordan-sletten, 1.Mos. 19. Vi tror at dette også vil gå slik. Begge ødeleggelser vil skje i den syttiende åruke for Israel og Jerusalem, Dan. 9,27. Oppfyllelsen av Åp. 17, 16-17 vil skje først, formentlig i årukens første halvdel. Oppfynelsen av Åp. 18, 1-24 vil skje i slutten av åruken. 7. Også i profetier utenfor Apenbaringsboken omtales dommen over den store Møge. Ifølge den konkordante oversettelse av Es. 34, 99-10 står således om Edom, som betyr rød, på grunn av forskjellige forhold med Esau, og som står som et forbilde på endetidens Babylon, jvfr. også Åp. 17, 3-4: Mg dets ( Edoms) vannløp, skal bli til bek, og dets jord til svovel, og dets land skal bli som bek, og det skal bli fortært ved natt og ved dag, og det vil ikke bli slukket i eonen (tidsalderen): dets røk skal stige opp fra slekt til slekt, og det bli øde for bestandig, og ingen skal dm gjennern det". Dette viser klart til slektene i Messias-rikets tidsalder, som skal se dette dystre vitne og Guds rettferdige dom. Her er også å merke seg at Es. 34, 9-10 er satt i forbindelse med en hevnens dag fra Herren og et gjengjeldelsens år for Sions sak, v.8, hvilket nettopp hører endens tid til og har med gjenopprettelsen for Israel å gjøre. Det er også en kjent sak at Rom, som er det store Edom, som er det store Babylon, er beliggende i et geografisk område av vulkansk beskaffenhet. I Guds time kan denne katastrofe inntre slik som det skjedde ved katastrofen på Jordan-sletten, 1. Mos. 19. 8. Es. 13 er en mektig profeti. Den tar sitt utgangspunkt i dommen over det antikke Babylon, som er et forbilde på endetidens Babylon, men går over til å beskrive Herrens dag i endens tid og dommen over de ugudelige over den hele jord. Vi merker oss her at ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra er satt som forbilde på Babylons ødeleggelse, v. 19. Abraham så den gang røken av Sodoma og Gomorra, som dog svant, da de sank i havet. Slik skal også endetidens Babylon synke i havet, men røken av det, d.e. dets vulkan, skal stige opp i eonen (tidsalderen), d.e. Messias-rikets tidsalder, og videre i alle evigheter, Åp. 19,3. 9. Også Jer. 51 er en mektig profet~ som omtaler dommen over det antikke Babylon, men som likeså har for øye dommen over endetidens Babylon, som Herren skal velte ned fra sitt fjell og som skal bli til et brent berg, d.e. en vulkan, v. 25, og det skal synke i havets vann som Sodoma og Gomorra, v. 63-64: Åp. 18,21. Jer. 51 er den siste av Jeremias' profetier, og også denne profeti når frem til gjenopprettelses for Israel. Som Guds Sion er velsignelsens berg, hvorfra Gud skal velsigne denne jord, slik er motsatt endetidens Babylon det egentlige og rette fordervelsens berg, som forderver all jorden, v. 25. Og den evige røk fra den store by Babylon kommer altså fra en vulkan. 10. Også ved andre profetier, som angår Messias-riket på den millenniale jord, kastes lys over dette alvorlige tema. I den nærværende tid er det Guds And som overbeviser menneskene om sYnd og om rettferdighet og om dom, Johs. 16,8-11. Men i Messias-rikets tid skal Guds rettferdige dommer både når det gjelder frelse og fortapelse også ha synlige manifestasjoner som advarer menneskene og levner ingen tvil hos dem om Guds kommende vrede. Ifølge Es. 4, 5 og Sak. 2,9 skal Herren således skape en sky og en røk om dagen og ild om natten over Jerusalem og ild omkring Jerusalem. Jvfr. 4.Mos. 14,14. Og Es. 66, 23-24 beretter om et synlig bevis angående dommen over overtredere i endens tid og som er typen på den alvorligere dom som kommer. Jvfr. Matt 22,13: Makr. 9, 43-48. Ved å sammenholde de foranstående siste ti punkter kommer vi frem til følgende konklusjon angående hvordan vi tror at dommen over den store skjøge Babylon vil foregå: 1. Både ødeleggelsen av det religiøse Babylon, det er pavedømmets fall, som angår både den store skjøge og hennes døtre, og ødeleggelsen av byen Rom vil skje i den siste og syttiende åruke for Israel og Jerusalem, Dan. 9,27. Ødeleggelsen av skjøgen vil inntre først, formentlig i årukens første halvdel. Ødeleggelsen av Rom vil inntre i slutten av åruken. 2. Ødeleggelsen av det religiøse Babylon vil skje ved menneskelige redskaper, men etter Guds vilje, nemlig ved de ti horn (konger) og Antikristen, Åp. 17, U16-17. 3. Ødeleggelsen av det politiske og kommersielle Babylon, de. byen Rom, vil skje uten menneskelig medvirken ved Guds direkte inngripen i form av naturkatastrofe, Åp. 16,19: 18, 1-24: 19,3. Den kommer plutselig og voldsomt og er av kort varighet, Åp. 18,8.10.16.19.21: Es. 47,9. 4. Endetidens Babylon skal i Messias-rikets tid på den millenniale jord være et synlig vitne om den kommende, endelige dom, Es. 34, 9-10, jvfr. Matt. 22,13. Og videre i evighetenes evigheter skal røken av henne være et vitne om den evige ild, Åp. 19,3Denne hårde Guds dom over endetidens Babylon overgås bare av dommen over Antikristens og Satans tilbedere i endens tid, Åp. 14, 9-11, som er den forferdeligste trussel som finnes i den Hellige Skrift. Jvfr. også Mark. 9,43-48: Matt 25,41: Åp. 20, 14-15: 21,8. forrige side