|
Artikkel nr. 43: UTGANGEN FRA SKJØGEN, Åp. 18,4. Åp. 18 begynner med at Johannes så en annen engel stige ned fra himmelen, og han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet, v.l. Denne engel, som forkynte dommenoverdenstoreskjøge,v.2,måtteogsåhastormakt,forhanskulle styrte pavedømmet, som er anti-kvinnen, d. e. anti-kirken, som representerer anti-kristendommen, den seigeste av alle Guds rikes motstandere. Fullbyrdelsen,av den guddommelige dom over den store skjøge Babylon skjer ved de ti horn og Antikristen, Åp. 17, 16-17. Som vi tidligere har forklart symboliserer de ti horn regjeringslederne i ti regionale underavdelinger som- tilsammen utgjør det romerske verdensrike i den første del av endens tid. Da noen oversettelser av Åp. 17,16 har "de ti horn og dyret", gr. kai to therion, og andre oversettelser har "de ti horn på dyret", gr. epi to therion, gjøres her oppmerksom på at såvel den greske tekst etter Griesbach, Lachmann, Tischendorf, Tregelles, Alford og Wordswoth som den konkordante tekst og den greske tekst i Emfatisk Diaglott alle har "kai to therion", d.e. "og dyret". Vi tør derfor her bruke oversettelsen "de ti horn og dyret", hvilket viser at dommen over den store skjøge Babylon fullbyrdes ved de ti horn under tilskyndelse og medvirkning av selve Antikristen. Altså blir anti-kvinnen egentlig ødelagt av anti-mannen, d.e. Antikristen. Men Johannes hørte også en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk! Gr. Ekselthete eks aytes ho laos moy. Denne befaling bør også stå på latin som det romerske verdensrikes hovedspråk: Exite de illa, populus meus. Begrunnelsen er forat de ikke skal ha del i skjøgens synder, og forat de ikke skal få noe av hennes plager. v.4~. Denne utgang fra skjøgen, lat. Exitus de meretrice, skjer naturligvis før dommen fullbyrdes over henne, og når røsten sier "mitt folk", så er det klart at det er Herrens egen røst. Herrens befaling om utgang fra skjøgen er meget viktig for oss å høre og forstå, og den vil få større og større aktualitet i den nære fremtid, forat en ikke skal ha del i skjøgens synder og forat en ikke skal få del i Guds straff over henne. Når her omtales utgangen fra den store skjøge Babylon, som er paveldrken, så er det klart at her innbefattes skjøgens døtre, som er de skjøgelignende enkeltidrker og religiøse samfunn og organisasjoner og enkeltpersoner, Åp. 17,5. Der er nemlig ikke vesensforskjell mellern dem, men kun gradsforskjell. Som skjøgemoren er, slik er nemlig også hennes skjøgedøtre, om enn i mindre grad. Men Åp. 18,4 viser også klart at Herren endog i den store skjøge Babylon har sitt folk som han vil frelse ut fm henne før dommen over henne kommer. Når på den tid "hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger ihu", v. 5, så er det klart at Herrens folk, som da befinner seg inne i henne både vil forstå hvem hun er og at hun da skal få drikke begeret av Guds strenge vredesvin. Følgen blir at de også da går ut fra henne. Men av Åp. 18, 2-5, likesom av hele Åp. 17, er det helt klart at pavedømmet og paveldrken ifølge profetien vil svinge seg opp og nå sin egentlige og fulle høyde i den nærmeste fremtid, da kvinnen skal ride på og tøyle det sekulære romerske rike, inntil de ti horn og Antikristen vil likvidere henne og således fullbyrde Guds dom over henne. Derfor er vi også idag vitne til en meget sterk og verdensomspennende økumenisme som fører tilbake til Rom. I første rekke er det den sterkt splittede kristenhet som skal samles tilbake til den romerske moder- og verdenskirke, lat. omnium urbis et orbis eeclesiarum mater et caput, d.e_ mor og hode til hele byens (d.e. Roms) og verdens kirker. Men videre gjelder det å vinne jødene og muhammedanerne og videre alle verdens folk ved en u ts Ict katolsk misjonsvirksomhet. De sentraliserende tendenser i den romersk-katolske kirke har vært og er meget sterke i det 19. og det 20. århundre. Ved siden av den ekstreme papalisme og ultramontanismen (av lat. ultra montes, hinsides fjellene, d.e. i Rom), som målbevisst hevder at paven er den øverste herre såvel i åndelige som i verdslige ting og som bel~emper enhver politisk og åndelig bestrebelse som ikke tilhører romerkirken og enhver desentralisering innenfor Icirken, nevner vi i denne forbindelse også jesuittordenen, Societas Jesu, Jesu selskap, hvis øverste medlemmer,, de såkalte professi, avlegger et fjerde løfte om ubetinget å adlyde paven hvor som helst han vil bruke dem.. Det var medlemmene innenfor disse bevegelser som seiret over episkopalismen på Vatikankonsilet i 1870, hvor det mot Guds ord stridende dogme om pavens ufeilbare læreautoritet ble vedtatt. Jesuittene som har en sterk tendens til kompromissløsninger og nivellering av de moralske krav, har som mål å kjempe mot romerkirkens ytre og indre fiender, og særlig styrke pavens makt. Den himmelske befaling om utgang fra skjøgen er det av den aller største betydning også for oss å forstå og realisere, først og fremst i åndelig mening, men om nødvendig også nominelt. Skal vi tilhøre Jesu sanne menighet, må vi gå med ham utenfor leiren og bære hans vanære i denne verden. For vi som i den nærværende tidshusholdning er født av Gud ved sannhets ord og And, har vårt rike i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Messias som frelser, Fil. 3,20. Dette hans komme er nå nær. Troende venner! må han finne oss våkne og rede når han kommer. |