|
Artikkel nr. 42: KVINNEN BABYLON Etter lokalisasjonen og identifikasjonen av den kommende Antikrist, Satans falske Messias, skal vi i det følgende gå over til lokalisasjonen og identifikasjonen av den store skjøge Babylon, den andre hoveddel av Åp. 17,8-12, hvis hemmelighet Gud ved sin engel her har lovt å vise oss, v. 7. Men først må vi forklare at dyrets sju hoder har to betydninger. En betydning for den store si~øge Babylon, og en betydning for dyret. For den store skjøge Babylon er deres betydning sju fjell som kvinnen sitter på. For dyret er deres betydning sju konger, av hvilke Antikristen er den ene. Ved den første betydning lokaliseres og identifiseres skjøgen. Ved den andre betydning lokaliseres og identifiseres Antikristen, som vi foran har vist. Ennvidere fremgår klart at begge betydninger av dyrets sju hoder er interne romerske anliggender. LOKALISASJONEN OG IDENTIFIKASJONEN AV DEN STORE SKJØGE BABYLON fremgår av TO HOVEDKRITERIER, som så ETTERFØLGES AV FLERE KOMPLETTERENDE KRITERIER. Det FØRSTE HOVEDKRITERIUM fremgår av Åp. 17.9, som forklarer oss at den store skjøge Babylon skal være bygget på sju fjell eller sju høyder, lat. septem montes. Det gamle Rom lå som det nåværende ved Tibern. Øst for og nærmest elven fm nord mot syd lå høydene Capitolium, Palatinum og Aventinus. I en bue østenfor disse fra nord mot syd lå høydene Quirinalis, Viminalis, Esquilinus og Caelius. Derfor kalles Rom byen på de sju høyder, lat. urbs septicollis. Rom., lat. og ital. Roma, gr. Rome, som også kalles den evige stad, lat. urbs aeterna, og som sies å være, grunnlagt 21. april i år 753 f.Kr., var i kronologisk rekkefølge det antikke, kongelige Rom, det republikanske Rom, det keiserlige Rom, og det pavelige eller klerikalske Rom. I det antikke, romerske kongedømme ble Rom litt etter litt den mektigste by i Latium. Deretter var Rom hovedstaden i den romerske republikk, og videre var Rom hovedstaden i det romerske verdensrike i keisertiden. Senere var Rom senter for latinsk eller romersk-katolsk kristendom, og siden 1871 er Rom også hovedstaden i kongedømmet Italia. Rom vil også være hovedstaden i det kommende, romerske ti-konge-forbund, i hvilket Antikristen vil stige frem, og som EEC danner begynnelsen til. Derfor er det både symbolsk og profetisk-historisk når Romatraktaten eller Traktat til opprettelse av Det Europeiske Økonomiske Fellesskap (EEC) ble undertegnet i Rom den 25. mars 1957 av seks land hvis territorier tilhørte det gamle romerske verdensrike, nemlig: Italis, Frankrike, Vest-Tyskland, Luxemburg, Belgia og Nederland. Rom vil således etter pavedømmets fall og til Roms ødeleggelse også være hovedstaden i det kommende, antikristelige verdensrike. Den store skjøge Babylon er derfor BYEN PÅ DE SJU HØYDER, NEMLIG ROM, og det Rom står for. Det ANDRE HOVEDKRITERIUM fremgår av Åp. 17.18: Mg kvinnen som du så, er den store by som har kongedømme over kongene på jorden". Har da Rom hatt kongedømme over kongene på jorden? Ja, dette har vært tilfelle både med det republikanske Rom og det keiserlige Rom og det pavelige Rom. Den tid da det antikke Rom hadde kongedømme over kongene på jorden, var kanskje særlig prinsipatets tid i det romerske verdensrikes lange historie. For såvel de egentlige herskere i det romerske verdensrike, cæsarene, som verdensrikets mange konger i de assosierte og i de underlagte riker måtte i den tid ha Roms godkjennelse. Men forøvrig gjaldt dette langt utover prinsipatets tid både før og etter. Det antikke Roms kongedømme over kongene på jorden ble virkeliggjort ved det romerske rikes herskere, og dette kan treffende sammenfattes ut fra 1.Makk. 8,13: " - Hvem de (romerne) ville hjelpe og la bli konger, de var konger, men hvem de ville, avsatte de". Det pavelige Roms kongedømme over kongene på jorden er virkeliggjort ved romet-kirkens paver. Rom i denne forstand er Rom som kvinne, gr. gyne, lat. mulier, Åp. 17,3.18, og nærmere angitt er denne kvinne PAVEKIRKEN, SOM I ROM HAR SITT BEHERSKENDE MIDTPUNKT. Åp. 17 sier at denne kvinne er en skjøge i åndelig mening, og dette sies med klare ord. Forøvrig sies dette fra og med Åp. 14 til og med Åp. 19. Ja, hun sies å være den store skjøge, både på grunn av sitt store frafall og sin store utroskap mot sin åndelige mann, Jesus Messias, og på grunn av hennes store innflytelse over folk og skarer og ætter og tunger over den hele jord. Å vinne kongene på jorden og få dem til å fremme sine interesser har alltid vært et hovedmål for paveldrkens politikk, og dens kongedømme over kongene på jorden på denne måte er en så kjent sak at vi ikke her skal omtale dette nærmere. I forbindelse med paveidrkens kongedømme over kongene på jorden skal her fremheves at mange av pavene formet og kjempet for pavedømmets maktkrav som et krav om verdens herredømmet og overhøyet over den verdslige makts representanter. Og på det åndelige området gjorde pavene paveldrkens krav på overhøyhet. En viser til paver som f.eks. Nicolaus den 1. (858-867), Innocens den 3. (1198-1216) og Bonifatius den 8. (1294-1303). Disse verdslige og åndelige maktkrav som pavene i stor grad og til visse tider og innenfor store områder hadde, førte også til det store sidsma i 1054 mellom den østlige og vestlige kirke. Ja, paveldrkens maktkrav er gått så vidt at Vatikankonsilet i 1870 vedtok dogmet om pavens ufeilbare læreautoritet, som avgjort står i strid med Skriftens klare ord, idet den ekstreme papalismes tilhengere her seiret over episkopalismens tilhengere. I denne forbindelse jvt. Traktat om pavens makt og overhøyet (lat. Tractatus de potestate et primatu papae). Likeså har kongene på sin side søkt å dra den størst mulige nytte av den pavelige verdenskirkes geistlige makt til anerkjennelse av deres politikk. Et gjensidig betinget nytteforhold har her bestått. Pavekirken anerkjente og æret kongene. Kongene måtte gjøre folkene til kirkens tilhengere. Den store skjøge kalles Babylon, d.e. forvirring, fordi hun har forvirret Jesu kirkes sannhet ved menneskeord og menneskelære i strid med Guds klare ord og Jesu sanne lære. Hun har erstattet gudstjenestens sanne vesen med ytre gudstjeneste og forlanger heller ikke noe annet av sine medlemmer. Hun har utbredt sitt åndelige hor over hele jorden og har derved fått mange døtre, som også er skjøger, i form av skjøgelignende enkeltidrker og religiøse samfunn og enkeltpersoner. Av Åp. 17 fremgår at i tiden før dommen over den store skjøge Babylon skal paveldrkens makt være meget stor. Og vi er da også nå vitne til en meget stor og verdensomspennende økumenisme som fører tilbake til Rom. At pavens innflytelse på nasjonenes ledere er i sterk vekst, fremgår klart derav at flere og flere av disse med og uten kristelig fortegn søker audiens hos paven for å få hans apostoliske velsignelse. I synet så Johannes skjøgen sitte på dyret med de sju hoder og de ti horn og som således bar henne. Dyret var skarlagenrødt av farve, og kvinnen selv var kledd i purpur og skarlagen. Det er en kjent sak at purpur og skarlagen er Roms og Fåvedømmets farver. På grunn av foranstående kommer vi frem til følgende konklu~oner: De to hovedkriterier ifølge Åp. 17,9.18 viser klart at den store skjøge Babylon er Rom og det Rom står for: religiøst, politisk, kulturelt og kommersielt- Men disse fire sider vil det her føre for langt å utvikle videre. Det samme viser også de kompletterende kriterier, av hvilke vi kort har omtalt de fleste i art. 37, 38 og 39. Videre viser disse kriterier at den store skjøges døtre er de skjøgelignende enkeltkirker og religiøse samfunn og enkeltpersoner over den hele jord. |