|
Artikkel nr. 40: KVINNEN BABYLON Vi skal videre betrakte Åp. 17,8-12. Det neste spørsmål vi vil søke belyst, er nåtiden (presens) for åpenbaringen på Patmos. Dersom denne nåtid kan bestemmes, kan en dermed i hvert fall vite en tid da dyret ikke er på jorden. De fleste fortolkere har ifølge en tradisjonell oppfatning ment at Johannes fikk åpenbaringen på Patmos i år 95 eller 96 e. Kr. Dette bygger de på den oppfatning at Johannes i henhold til Åp. 1,9 skufle være forvist til Patmos på grunn av kristenforfølgelse. Men der finnes ikke det ringeste bevis i Skriften for den påstand at Johannes var forvist til Patmos i år 95 eller 96 e. Kr. under Domitian, men dette kun ifølge tradisjonen. Den greske preposisjon "dia", som også forekommer i Åp. 1,9, styrer både akkusativ og genitiv. "Dia" etterfulgt av akkusativ angir behovet eller hensikten, men dersom årsaken skulle ha vært tilsiktet, skulle "dia" ha vært. etterfulgt av genitiv. Men i Åp. 1,9 står både "Guds -ord" og "Jesu vitnesbyrd" i kasus akkusativ (gr. dia ton logon toy Theoy kai dia ten martyrian Iesoy Kjristoy). Dette viser at Johannes var på Patmos nettopp for å motta åpenbaringen. Der kan ikke ut fra Åp. 1,9 sluttes noe som helst angående tiden da Johannes var på Patmos. Imidlertid finnes der i Åpenbaringsboken to skriftsteder hvorved en kan tidfeste det tidspunkt Johannes hadde åpenbaringen på Patmos innenfor en kort tidsperiode hvir yttergrenser kan bestemmes: 1. Det første skriftsted vi vil nevne, er Åp. 17,6, ifølge hvilket skjøgen Babylon drukken av Jesu vitners blod. Den første kristenforfølgelse iverksatt av verdensmakten inntraff under Nero etter Romas brann i år 64 e. Kr. Når en ikke på forhånd vet hvilken kristenforfølgelse Åp. 17,6 sikter til, må en regne fra den første. Altså må nåtiden for åpenbaringen på Patmos være i år 64 e. Kr. eller senere. 2. Det andre skriftsted er Åp. 11,8. 1 dette skriftsted omtaler Johannes det Jerusalem som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypten og hvor Jesus ble korsfestet, som bestående. Men dette var det Jerusalem som ble ødelagt av romerne i år 70 e. Kr. Når Åpenbaringsboken overhodet ikke nevner at Jerusalem skulle ødelegges, men tvertimot nevner Jerusalem som bestående, så må nåtiden for åpenbaringen på Patmos være i år 70 e. Kr. eller før. Dermed er vi kommet frem til en kort tidsperiode hvis terminus a quo er år 64 e. Kr. og hvis terminus ad quem er år 70 e. Kr., innenfor hvilke to termini Patmosåpenbarelsens nåtid må ligge, og innenfor de samme to termini må også den sjette konge i Åp. 17, 10 ha regjeringsmakt. Åp. 17,10 sier at den sjuende konge bare skal holde seg en kort tid. Men da de siste tre keisere før Vespasian, som var keiser fra slutten av år 69 til år 79 e. Kr., nemlig Galba, Otho og Vitellius hadde korte regjeringstider, nemlig henholdsvis ca. 6 måneder, ca. 3 måneder og ca. 7 måneder, er det umulig på den måte å bestemme hvem av de tre som er den siste av de sju konger. Der er da bare en mulighet tilbake, nemlig om vi kan bestemme hvem som er den første av de sju konger, og dette kan bestemmes på følgende måte: På grunn av Satans vanvittige hat mot Gud er den onde utvikling i verden ideologisk sett en ond imitasjon av Guds frelsesåpenbaring. Den onde utvikling i verden følger den fremadskridende frelsesåpenbaring, idet Satan, så snart han kjenner Guds vilje, alltid imiterer denne i ondskÅp. Men for å gjøre dette, er Satar. avhengig av å få vite Guds frelsesåpenbaring. At Gud skulle føre en frelser frem i verden, visste Satan så detaljert som det er omtalt i den gamle pakts skrifter. Men at denne frelser, som er Jesus av Nasaret, skulle komme igjen for å opprette sitt rike på denne jord gjennem Israel, det visste ikke Satan, da den gamle pakts skrifter ikke beretter om dette. Satan fikk først vite dette gjennem Jesus Messias selv, som kunngjorde det for sine disipler. Dette skjedde i den 69. åruke for Israel og Jerusalem, som ifølge profetien om de sytti åruker i Dan. 9,24-27 varte fra år 25 til 32 e. Kr. Såsnart Satan fikk kunnskap om at Jesus Messias skufle komme igjen og opprette Messias-riket og særlig etterat Jesus død, oppstandelse og himmelfart var en kjensgjerning og Guds usvikelige borgen for at Jesus i Guds time skulle komme igjen, begynte han å legge og realisere sine planer om å imitere Guds Messias-planer med sine Anti-Messias-planer ved sin Anti-Messias i forbindelse med den hedenske, antimessianske verdensmakt som da var representert ved det romerske imperium. Dette resulterte i dannelsen av det første hode på det sjuhodede og tihornede dyr. Dermed er vi kommet frem til den viktige konklusjon at den første av de sju konger som omtales i Åp. 17,10, må regjere i og omkring år 32 e. Kr. og derfor må være Tiberius Cæsar, som ble Augustus' medkeiser i år 11 eller år 12 e. Kr. og enekeiser fra år 14 til år 37 e. Kr. Dermed er vi i stand til å identifisere de sju konger som omtales i Ap- 17, 10: 1. Tiberius Cæsar, 11 - 14 - 37 e. Kr. 2. Gaius Cæsar med tilnavnet Caligula, 37 - 41. 3. Claudius Cæsar, 41 - 54. 4. Nero Cæsar, 54 - juni 68. 5. Galba Cæsar, juni 68 - januar 69. 6. Otho Cæsar, januar 69 - april 69. 7. Vitellius Cæsar, april 69 - slutten av 69. Da den sjette konge ifølge Åp. 17,10 skal ha regjeringsmakten i nåtiden (presens) for Patmosåpenbaringen, er vi dermed kommet frem til at Johannes var på Patmos for å motta Jesu åpenbaring i år 69 e. Kr. |