|
Artikkel nr. 38: KVINNEN BABYLON Hvem er så denne kvinnen Babylon, den store skjøge? Åp. 17 gir oss hel og full beskjed om dette. Vi vil innledningsvis anføre at allerede v.3 gir oss viktige opplysninger: "Og han (en av de sju engler som hadde de sju skåler) førte meg i ånden ut i ørkenen (egentlig: i en ørken), og jeg så en kvinne sitte på et skarlagensrødt villdyr, som var fullt av bespottelsesnavn og hadde sju hoder og ti horn". Vi vil ut fra dette skriftsted fra noen innledende slutninger: 1. Kvinnen og dyret befinner seg i ørkenen. Ørkenen er Satans egentlige bolig, 3. Mos. 16. Den er avspeilingen av hans eget indre vesen og bildet på den ødeleggelse som følger i hans spor, og fra ørkenen hersker han over verden og fører død og fordervelse over den. Dermed tilkjennegis relasjonen mellom skjøgen og dyret og Satan og den onde og ødeleggende innvirkning han øver gjennem dem. 2. De sju hoder og de ti horn på dyret i Åp. 17,3 og dyret i Åp. 13,1-2 avbilder det fjerde og siste verdensrike innenfor rammen av hedningenes tider, nemlig det romerske. 3. 1 Åp. 13,1-2 nevnes hornene før hodene, og hornene er kronet, men i Åp. 17,3 nevnes hodene før hornene, og hornene er ikke kronet. Dette viser at Åp. 17,3 er en tidligere visjon av dyret enn Åp. 13,1-2. For de ti kronede horn i Åp. 13,1-2, svarende til de ti tær på Nebukadnesars bilde i Dan. 2 og svarende til de ti horn på det fjerde dyr i Dan. 7, viser at vi her har å gjøre med endetidsmanifestasjonen av det romerske rike. For ifølge Åp. 17,12 er de ti horn ti konger som ikke har fått rike på tiden for visjonen i Åp. 17,3, men de får makt som konger en time sammen med dyret, d.e. Antikristen. Overensstemmende hermed viser da også Åp. 13,3 Antikristens gjenkomst bildelig ved et av dyrets sju hoder likesom dåret til døden, men dets dødssår ble ~. Altså er Åp. 13,1-8 Romerrikets maktkonstellasjon i endens tid med de ti kronede horn og Antikristen. 4. Åp. 17,3 derimot viser oss Romerriket noe annerledes og på et tidligere stadium enn i Åp. 13,1-2, nemlig i den tid da Babylon, den store skjøge, sitter på dyret og leder og styrer det slik hun vil. At dette foregår i den tid da dyret som den personlige Antikrist er borte fra jorden i avgrunnen, fremgår også klart derav at når Antikristen i de ti kronede horns periode kommer tilbake fra avgrunnen til jorden, da fullbyrder de ti kronede horn og Antikristen Guds dom over skjøgen. 5. Dyret i Åp. 13,1-2 stiger, likesom de fire dyr i Dan. 7, opp av havet og representerer alle disse fire dyr, idet det var likt en leopard som det tredje verdensrike, og dets føtter som på en bjørn som det andre verdensrike, og dets munn som en løvemunn som det første verdensrike, men hadde ti kronede horn som sju hoder med bespottelsesnavn som det fjerde verdensrike. Derfor bærer endetidens maktkonstellasjon av det romerske verdensrike også de tre foregående verdensriker i seg, likesom også verdensrikenes bildekoloss i Dan. 2 bæres av føttene med de ti tær. Derfor innbefattes den endelige dom over alle verdensrikene innenfor rammen av hedningenes tider i dommen over Romerrikets sluttfase. Dyret i Åp. 17,3 derimot, med den store skjøge Babylon på sin rygg og som holder til i en ørken, er skarlagensrødt av farve, men hva denne skarlagenrøde farve betyr, må utstå inntil identifikasjonen av skjøgen. 6. Vi merker oss også at mens dyret i Åp. 17,3 er fullt av bespottelsesnavn,, så er det kun de sju hoder på dyret i Åp. 13,1-2 som har bespottelsesnavn. Dette viser at den beskaffenhet som det romerske rike har i den tid Antikristen er borte fm jorden i avgrunnen, mens altså skjøgen Babylon sitter på dyret, er forandret på den tid da de ti kronede horn og Antikristen fremtrer som verdensmakt, idet skjøgen Babylon da er ødelagt. 7. Allerede de innledende slutninger ut fra Åp. 17,3 angående identifikasjonen av den store skjøge Babylon viser helt klart at hun er en manifestasjon i forbindelse med det fjerde verdensrike, Dan. 2 og 7, det romerske. Hennes forbindelse med dyret med de ti horn og de sju hoder levner ingen tvil om at hun hører hjemme i det fjerde og siste verdensrike innenfor rammen av hedningenes tider. Riktignok nevnes kun de ti horn og ikke de sju hoder på det fjerde dyr i Dan. 7, men dette har følgende tre grunner. For det første angår Daniels visjon av det fjerde dyr i Dan. 7 endetidsmanifestasjonen av det romerske rike i henhold W Daniels uttrykkelige utsagn: "Jeg aktet nøye på hornene", v. 8. For det andre angår omtalen av det fjerde dyr i Dan. 7, selv uten at de sju hoder nevnes, likevel klart den antikristelige endetid, v. 7-26. For det tredje angår de sju hoder en tidlig periode i det romerske verdensrikes historie, hvis hensikt er å identifisere Antikristen. Men med hensyn til den store skjøge Babylon, Åp. 14 til 19, så er det kun hennes historisk-visuelle manifestasjoner som her omtales. Det er med henne som et tre plantet i jorden. Slik har også den store skjøge røtter tilbake i tiden helt til syndefallet. Og hennes historisk-visuelle manifestasjoner er utbredt over den hele jord, ikke bare i skjøgens liv, men også i de mange denominasjoner som kalles skjøgens døtre, Åp. 17,5. Den konkordante greske tekst av N.T., hvor de eldste, kjente greske håndskrifter av N.T., nemlig Codex Alexandrinus, Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus er lagt til grunn, har i Åp. 17,4 "hennes (d.e. skjøgens) og JORDENS horelevnets urenheter", hvorav det fremgår at det gjelder hele jorden. I virkeligheten forefinnes skjøgevesenet i hvert eneste menneske, i vår gamle, falne natur. Frelsen ved Jesus Messias' kors blir derved klar i hele sin utstrekning. For det første er korset det sted hvor Gud forlikte verden med seg selv ved Messias, 2. Kor. 5,19. For det andre ble vårt gamle menneske, d.e. vår gamle, falne natur, korsfestet med Messias forat syndelegernet skulle bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden, Rom. 6,6. For det tredje er verden ved Jesu kors blitt korsfestet for oss og vi for verden (Gal. 6,14). Hvor motsatt Jesu kors avvises, der tar skjøgevesenet overhånd, og dette er skjøgens vei. |