|
Artikkel nr. 33: ER ANTIKRISTEN OVERMENNESKE? I den senere tid, særlig etterat den radikale tyske tenker og dikter Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844-1900) i sin kyniske og menneskefiendtlige og antikristelige maktfflosofi i sine senere verker hadde lansert begrepet overmenneske (ubermensch), er der mange skribenter over bibelske emner som i sin utleggelse av endetidens profetier beskriver Antirkisten som et genialt intellektuelt og organisatorisk overmenneske eller supermann, som det ofte uttrykkes. En får den forståelse at disse skribenter er påvirket av tidens ledende verdensmennesker som forventer og legger tingene tilrette for et slikt,overmenneske, som de - stikk i strid med den bibelske profeti - tror skal mestre verdens overhåndtagende problemer på alle områder og føre menneskene frem til en lykkelig fremtid på jorden. Men er den kommende Antikrist et slikt intellektuelt og organisatorisk overmenneske? Hverken de bibelske profetier eller den aktuelle situasjon i verden idag og i den nærmeste fremtid gir anledning til en slik oppfatning: 1 . For det første skal ikke Antikristen ifølge den bibelske profeti lede verden ved en konstruktiv løsning av dens problemer til en lykkelig fremtid, men til fatal undergang. 2. For det andre kan ikke noe enkelt menneske på grunn av vitenskapens veldige og hurtige fremgang i det siste århundre makte en slik intellektuell og organisatorisk superinnsats som disse skribenter tillegger Antikristen. Selv de høyest intellektuelt utrustede personer kan i vår tid vanskelig klare en enkelt vitenskapelig disiplin eller i det meste noen få samhørige disipliner. 3. For det tredje behøver Antikristen aldeles ikke være i besittelse av slik intellektuell og organisatorisk utrustning, fordi alle områder, det være seg de religiøse, politiske, vitenskapelige, kulturelle, sosiale, militære, industrielle, næringsmessige, kommersielle etc. blir mer og mer utviklet og utbygget til sine respektive toppledelser ved hvilke Antikristen kan dirigere det hele. På det tidspunkt da Antikristen tar ledelsen, består i hvert fall hans politiske område av ti regionale underområder, Åp. 17,12. Det som videre skjer, er at Gud gir lederne i disse ti regionale underområder i hjertet å fullføre hans (Guds) tanke, og å fullføre en og samme tanke, og å gi Antikristen sin kraft og sin makt og sine riker, inntil Guds ord er blitt fullbyrdet, Åp. 17,13.17. 4. For det fjerde viser den bibelske profeti klart at selv om Antikristen ikke beskrives som noe overmenneske intellektuelt og organisatorisk, så kan han med rette sies å være et overmenneske på det satanisk-djevelsk-dernoniske område, og dette er også forutsetningen for at han kan være Satans falske Messias. Antikristen er et overmenneske i slu ondskap og i himmelstormende blasfemisk arroganske mot Gud og hans salvede, Jesus Messias, og de hellige. Denne person, som jeg mener er Nero Cæsar, hvis navns tall skrevet på hebraisk er 666, Åp. 13,18, har en enestående og forferdelig løpebane. Først en over all måte syndig og antikristelig periode på jorden. Dernest et nå over nitten hundre år langt opphold i avgrunnen (abyssos) som fortapt menneske. Så en gjenkomst (paraysia) til denne jord som Satans falske Messias. Og tilslutt hans nedkastelse i ildsjøen. En av de største feil som etter min mening er gjort i utleggelsen av de eskatologiske profetier vedrørende endens tid og som har ført til den største forvirring på dette område, er fortolkningen av de sju hoder i Åp. 17,8-11, som værende sju riker eller også sju forskjellige perioder innenfor et og samme rike. Slik har de fleste fortolkere utlagt dette. Og grunnen til det er at de har oversett eller neglisjert to viktige momenter i den aktuelle kontekst: 1. For det første at disse sju hoder er sju konger, d.e. sju personer, likesom også de ti horn i Åp. 17,12 er ti konger, d.e. ti personer. Ingen kan f.eks. bortforklare at det første dyr i Åp. 13, fra v. 3 til og med v. 8, også omtalt i Åp. 16,13, også omtalt i Åp. 19, 19-20, og som klart er et av de sju hoder i Åp. 17,8-11, er en person, nemlig Antikristen, Satans falske Messias. Også til Nebukadnesar II personlig sies det i Dan. 2,38: "Du er hodet av gull". 2. For det andre nåtiden (presens) i Åp. 17,B-11, som er det tidspunkt Johannes fikk Jesu Kristi åpenbaring på Patmos og som etter min oppfatning er i år 69 e.Kr. I lys av denne nåtid må Åp. 17,8-11 forstås. De fem første hoder eller konger VAR FØR denne nåtid. Dyret som VAR FØR denne nåtid og derfor IKKE ER på denne nåtid, nemlig Antikristen, er selv den åttende når han hen imot endens tid stiger opp av avgrunnen ved sin gjenkomst. Men det er ikke derfor åtte konger, for han er tillike en av de sju konger, nemlig en av de fem første konger. Altså står de sju hoder i Åp. 17,8-11 for sju personer med regjeringsmakt, likesom de ti horn i Åp. 17,12 står for ti personer med regjeringsmakt Ved et studie av det julisk-ciaudisk-sulpisisk-vitellisks prinsipats historie fremgår etter min mening klart at Antikristen må være Nero Caesar. Dette godtgjøres også av en rekke andre forhold, som jeg her ikke skal komme nærmere inn på. Dog vil jeg minne om det alvorlige vitnesbyrd i Åp. 22,18-19. Jeg vil også her si at vår tids kristne menighet stort sett er på vikende front overfor frafallets og de antikristelige krefeters sterke angrep. Da den som følge derav har lite kraft, vil den kommende Antikrist og den store trengsel, som den levende Kristi menighet forøvrig ikke skal oppleve her på jorden, fortone seg som en uovervinnelig forferdelighet. Jvfr. Sak. 4,7. 1. Jeg vil her peke på noen grunner til denne menighetens tilstand og som derfor i motsatt forhold viser vei til glede og kraft: 1. MENIGHETENS NÆRVÆRENDE TIDSHUDHOLDNING, som er den sjette i rekken, har ingen ny kanonisk åpenbaring, idet den vi nå har, ifølge Hebr. 1, 1 sluttet med Jesu Kristi åpenbaring. Derfor har ikke menigheten den fornyende kraft som en slik ny åpenbaring fører med seg. Alle disse seks hittil forløpne, tidshudholdninger har stort sett fremvist det samme forløp, nemlig ved etterhånden tap av kraft, ved en som følge derav overhåndtagen av synden og ved en avslutning med Guds dom, hvis siste ledd altså ennå ikke er inntrådt for kristenhetens vedkommende. Det gjelder derfor for oss å bli fornyet ved den åpenbaring vi har. 2. Menigheten har på grunn av forurensning av hedensk filosofi mer og mer drevet bort fra og er i samme grad blitt fremmed for hebraisk åpenbaring og dens undere, hvorfor også av den grunn Israel nå må frelses og kobles inn igjen i frelseshistorisk aktivitet for å fjenopprette kontakten med bebraismen. 3. På grunn av vår tids enorme vitenskapelige og tekniske landevinninger er menigheten likesom blitt hypnotisert og perpleks av dette og ikke tør ha troens kontakt med de bibelske undere slik at den tror dem og forkynner dem. Den tør snart vanskelig hevde Bibelens guddommelige inspirasjon og autoritet og mister i samme grad gleden og kraften i Gud. 4. På grunn av den tiltagende materialisme og sekularisering, hvorved vår tids største avgud, den høye levestandard, dyrkes, viker den kristne menighet bort fra den egentlige menighetslinje slik den er trukket opp i dens konstitu~on i de apostoliske brev i N.T., og blir mer og mer et rike av denne verden. Dette er Laodikea-tilstanden, den siste av de sju menighetstilstander i Åp. 2 og 3, den lunkne tilstand, Åp. 3,14-22, men baner vei for det store frafall fra den levende, kristne tro. Menigheten søker å konsolidere sin stilling i verden dels på det materielle område ved politiske midler og i tilslutning til verdslige maktkonstellasjoner og dels på det åndelige område ved tilslutning til en rask tiltagende og verdensomspennende økumenisme, som søker å forene alle de forskjellige avdelinger av den sterkt splittede kristendom og endog de hedenske religioner i en stor global, religiøs sammenslutning under ledelse av den romerske pavekirke. Den bibelske profeti kaller denne dannelse den store skjøge og hennes døtre, hvis dom fra Gud iverksettes og fullføres av de ti konger og Antikristen, Åp. 17 og 18. Det gjelder derfor for oss ved bø nn og et terlevelse av Guds ord å komme oss løs av denne sterke og forførende åndsmakt. |