|
Artikkel nr. 32: ENDETIDENS DEMONOLOGI OG ISRAELERNE Demonisme og israelsk vantro i endens tid er klart forutsagt i mange profetier, f. eks. Es. 28,15-22: Jer. 30,7: Dan. 9,27: 11.32: 12,10: Matt. 24,15.23-26: Johs. 5,43: 2.Tess. 2,4~.9-12: Åp. 12,111. Fra demonisme og israelsk vantro i endens tid er ikke veien lang til demonisme og israelsk demonbesettelse. Dette fremgår klart av Herrens alvorlige og profetiske lignelse i Matt 12,38-45. 1 v. 38-42 sier han at Israel i hans kjøds dager var ond og utro, og at Ninives menn og dronningen av Syden skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den. Men at Israel som nasjon skal bh enn mere ond og utro i endens tid, fremgår klart i lignelsen i v. 43-45, hvor Herren i det anskuelige og alvorlige bilde av en besatt tegner det israelske folks historie. Illustrasjonen begynner på det tidspunkt da den onde ånd er drevet ut, v.43. Den demonbesatte mann representerer "denne onde slekt", som klart går på den israelske nasjon, som forkastet sin rettferdige Messias. Mannen i sin opprinnelige stilling svarer til nasjonen fra exodus til det babyloniske eksil, i hvilken tid dyrkelsen og tilbedelsen av hedningenes avguder utøvet en forferdelig tiltrekning på det israelske folk slik at det som slavebundet var besatt av avgudsdyrkelsens urene ånd. Utdrivelsen av demonen fra mannen anskueliggjør nasjonens befrielse av avgudsdyrkelsens urene ånd etter det babyloniske eksil. Ikke så meget ved profetenes lære som ved en nidkjær virksomhet av de skriftlærde og fariseerne syntes avgudsdyrkelsen bannlyst fra den israelske nasjon for alltid. Det israelske hus var dermed 'Yéid og pyntet", men det var 'ledig", v.44. Dette beskriver Israels åndelige tilstand undet dets frihet fra avgudsdyrkelsen etter det babyloniske eksil. Det var "feid og pyntet" på så mange måter både sosialt og moralsk. Men, og dette er det avjgørende, det var 'ledig", d.e. "tornt", da det ikke var inntatt av dets rettferdige Messias, Jesus fra Nasaret, som Israel forkastet. Den del av Israel som i dag er vendt hjem til Eretz Israel, er endog i meget høy grad 'Yeid og pyntet" på de fleste områder. Det er hva en kan kalle et mønsterfolk og et mønsterland, men fremdeles er det 'ledig" og "tornt", idet det ennå ikke har tatt imot sin forkastede Messias og hans herlighet. Enskjønt Israels levning etter nådens utvelgelse alltid har nådd det som Israel attrår, Rom. 11, 7, så har Israel som nasjon ennå ikke nådd sin Gud-gitte stilling under sin messianske Konge i den jordiske fase, som de bibelske profetier har forutsagt skal oppfylles i rikets tid. Men så tilbake til den alvorlige og ennå uoppfylte del av Herrens lignelse i Matt. 12, 43-45. Jesus sier her at "når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennern tørre steder og søker hvile, men finner den ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus, som jeg for ut av. Og når den kommer dit, finner den det ledig og feid og pyntet. Så går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der, og det siste blir verre med det menneske enn det første. Således skal det også gå denne onde slekt". De sju verre ånder, forenet med den første, kommer inn i den israelske nasjon og innvarsler den siste og verste tilstand av demonbesettelse. Det er denne besettelse som forfører den vantro del av Israel til det fatale feilgrep å gjøre en pakt med Antikristen, Es. 28, 151-18: Dan. 9,27, en pakt som fører med seg unevnelig lidelse og ødeleggelse. Disse sju andre ånder, som Jesus karakteriserer som mere ond enn den første, er utvilsomt å forbinde med demonene som er innesperret i avgrunnen (abyssos), og som synes mere fordervet og slett em de nå frie demoner, Åp. 9,1-12. De blir sluppet løs i uhyre mengder til å forføre og plage hele menneskeheten, men utfører en spesiell dom over frafallent Israel. At deres angrep spesielt er rettet mot Israel, synes fremgå av det påbud til dem at de skulle skade "bare de mennesker som ikke hadde Guds segl i sine panner", v.4. Og siden de hundre og førtifire tusen beseglede av Israel er de eneste mennesker som da - er beseglet med Guds segl, Åp. 7,3-8, og således unngår disse demoners raseri, synes det klart antydet at deres angrep først og fremst er rettet mot frafallent Israel. Dette fremgår også av at navnet på avgrunnens engel, som er disse demoners konge, først er angitt på hebraisk (Abaddon, d.e. ødeleggelse), og deretter på gresk (Apollyon, d.e. ødelegger). I Vulgata er hans navn også angitt på latin (Exterminans, d.e. tilintetgjøreren). Denne forferdelige demonutgydelse fra avgrunnen har således først og fremst med frafallent Israel å gjøre, men dernest også med de frafalne av hedningefolkene. I endens tid forseres og fremskyndes alle ting. Der er en forsert virksomhet fra Guds side i forkynnelsen av evangeliet om riket og proklamasjonen av Jesus Messias' snarlige gjenkomst og opprettelsen av det messianske fredsrike på denne jord. Denne virksomhet skjer ved de to israelsk vitner og de hundre og førtifire tusen beseglede israelere, samt ved engler fra himmelen. Der er en av Gud tillatt og uhyre forsert demonisk virksomhet til forførelse og forherdelse av menneskene mot Gud og Jesus Messias og Israel uten sidestykke i menneskeslektens historie. Disse to veldige faktorer modner hurtig menneskeheten og deler den i to store avdelinger, den ene for Gud og den andre for Satan. Endens tid er derfor den tvungne avgjørelses tid for menneskeheten. Dette fører med seg de apokalyptiske straffedommer og sluttelig den store og nødvendige styrkeprøve mellem Gud og Satan, mellern Messias og Anti-messias, i slaget ved Harmageddon og den etterfølgende selektive dom over de levende nasjoner. Og når disse forferdelige dommer er over, er der levnet levende tilbake på jorden en frelst og troende levning av Israel og forferdede levninger av nasjonene, som skal inngå som jordiske borgere i det messianske fredsrike på denne jord.' Dette himlenes rike under himmelkongen Jesus Messias, Guds Sønn, er Guds alternativ til alle de mislykte riker som menneskene har dannet. De bibelske profetier frembærer tallrike vitnesbyrd om den lykketid som da skal opprinne for denne jord, og i denne tid skal folkeslagene til den nye jord uttas. |