Artikkel nr. 3: DE TO VITNERS FUNKSJONSTID OG IDENTITET Ifølge v. 3 skal de to vitner være profeter i tusen to hundre og seksti dager, kledd i sekk At dette oppfylles i den 70. åruke for Israel og Jerusalem, Dan. 9,27, er klart. Men oppfylles dette i den første eller i den andre halvdel av åruken? Her er en stor vanskelighet, idet de parentetiske avdelinger av det profetiske innhold i Åpenbarings boken fra kap. 4 til kap. 20 ikke følger det virkelige fremadskridende tidsforløp. Disse parentetiske avdelinger er Åp. 7, 1-17: 10, 1-11: 141 1-13: 16, 13-16: 19, 1-6. 1 disse avsnitt omtaler profetien ting som er oppfylt i fortiden og ting som skal oppfylles i fremtiden som om de allerede er oppfylt. Da vårt spørsmål hører hjemme i Åpenbaringsbokens andre parentes, 10, 1-11, 14, og da den 70. åruke består av to like lange tidsavsnitt, hvert på 3 1/2 profetiske år, kan de to vitners profetiske virketid kun bestemmes ved de opplysninger som finnes i parentesen og videre sammenholdt med dertil hørende profetier forøvrig i Skriften. Vi nevner først at templet i v. 1 er en helligdom for de trofaste i Israel. De førtito måneder, v. 2, målt ved månen, som her står symbolsk for mørkets makter, som den solkledde, tolvstjernekronte kvinne (Israel) har under sine føtter, Åp. 12, 1, er det romerske villdyrs (Anti-Messias') regjeringstid, Åp. 13, 5, som ifølge all profeti i denne sak er den siste halvdel av den 70. åruke, Dan. 9,27, den store trengsels tid. Den samme tidslengde på tusen to hundre og seksti dager, som er uttrykt i dager, altså målt ved solen, som er symbol på Guds herlighet, Åp. 12,1, er de to Guds vitners profetiske virketid, Åp. 11, 3, den samme tidslengde som kvinnen (Israel) får sin føde i ørkenen, Åp. 12,6. Ifølge Matt. 24, 15- 22 vet vi at Israels flukt ut i ørkenen begynner når Anti-Messias setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud, 2. Tess. 2,4. Altså i midten av den 70. åruke. Derfor er det klart at kvinnen Israel, Åp. 12, 1, er i ørkenen i den store trengsels tid. Den samme tid er i Dan. 12,7 og Åp. 12,14 kalt "en tid og tider og en halv tid", også 3 1/2 profetiske år, regnet etter innhøstningene, hvor kvinnen i ørkenen altså får sin føde av Gud i den samme tid. Den kommende fyrste, Dan. 9,26, som er Anti-Messias, skal ifølge v. 27 opprette en sjuårspakt med de vantro i Israel, men skal bryte pakten i midten av den 70. åruke, som er signalet til begynnelsen av den store trengsel, som i den siste halvdel av åruken skal gå sitt redselsfulle løp over jorden. Det må derfor være klart at Anti-Messias' kamp mot de to Guds vitner også må begynne i midten av den 70. åruke og vare gjennem, den andre halvdel av åruken, -den store trengsels tid, men i hvilken tid dog Gud ved sin makt holder oppe en sann israelsk tilbedelse av Jehova i templet i Jerusalem og hos kvinnen Israel i ørkenen, som her underholdes på mirakuløs måte, hvorimot tilbedelsen av Jehova ellers vil bli utryddet på jorden. At Guds to vitners profetiske virketid er den andre halvdel av den 70. åruke, den store trengsels tid, fremgår også klart av forbildet i 1. Kong. 17 til 19 og 2. Kong 1 og Jak. 5, 17-18, hvor ildprofeten Elias, som betyr Gud er Jahve (Herren), profeterte mot Israels konge Akab og dronning Jesabel og Baals profeter med ild fra himmelen og lukket himmelen for dugg og regn i tre år og seks måneder, som er forbilde på den store trengsel. De to oljetrær og de to lysestaker som står for jordens herre, Åp. 11,4, har som forbilder ypperstepresten Josva og fyrsten Serubabel som profeterte for Jahve i et tidligere frafall i Israel, Sak. 3 til 4. Og Herrens to profetiers virksomhet i Åp. 11, 3-6 har meget til felles med profeten Elias' virksomhet, da den tid som de profeterer i, har stor likhet med Elias' tid, slik forbildet har likhet med motbildet. Men her må en nøye merke seg at Jesus sa til sine disipler om døperen Johannes: "Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skal kornrne", Matt. 11, 14. Og da de (Jesus og de tre disipler) gikk ned av fjellet, bød Jesus dem: Dere skal ikke fortelle noen om dette syn (d.e. Jesu forklarelse på berget, som i et glimt foregrep Messias-riket på denne jord), før Menneskesønnen er oppstanden fra de døde. Og disiplene spurte han og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme? Altså før Messias-riket kan opprettes på denne jord. Han svarte og sa: Elias kommer visstnok og skal sette alt i rette skikk (d.e. for Jesu første komme, hans komme i kjødet): men jeg sier dere at ELIAS ER ALT KOMMET, og de (skriftlærde) kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville. Det samme skal Menneskesønnen lide av dem. DA FORSTOD DISIPLENE AT DET VAR OM DØPEREN JOHANNES HAN TALTE TIL DEM, Matt. 17, 9-13. Her må vi holde oss til det Jesus har sagt i denne sak at DØPEREN JOHANNES ER DEN ELIAS SOM SKAL KOMME, og ikke til det de skriftlærde mente, for de kjente hverken døperen Johannes at han var Messias' forløper, eller Jesus at han var Messias og Guds Sønn. Dette er ennå mere nødvendig i vår tid at vi holder fast på det profetene og Herren selv og hans apostler har sagt, ja, holder fast på alt Guds ord i vår Bibel. For det er en sak som ikke er vanskelig å føre skriftsbevis for at kanskje den største del av de nye teologer i vårt land, som må si er vår tids skriftlærde, på flere punkter fører en lære som er i strid med vår Bibel, f.eks. den sanne bibelske kjiliasme, idet de forkaster Bibelens lære om riket for Israel på denne jord, videre erstatningsteologien, som lærer at Gud har forkastet Israel og antatt seg kirken, ekklesia, som det nye Israel, videre en avvikende lære angående Guds tidshusholdninger og Guds pakter, videre er de drevet bort fra det alminnelige prestedømme ifølge Guds ord, videre lærer de en mot Skriften stridende eskjatologisk lære, etc., ja, benekter endog mange av de viktigste frelsessannheter. At døperen Johannes er den Elias som skal komme, fremgår også klart av Mal. 3 og 4 og Luk. 1, 16-17. Profeten Malakias, som er den siste skriftsprofet i den gammeltestamentlige kanon, profeterte ifølge Mal. 3,1 1: "Se, jeg (Herren) sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn", Es. 40,3: Johs. 1,23. Han skulle berede Herren et velskikket folk, Mal. 4, 5-6: Luk. 1, 16-17, SÅ AT IKKE HERREN SKULLE KOMME Å SLÅ LANDET MED BANN. Der ble en stor vekkelse i Israels land ved Johannes' domsforkynnelse. Folket kom ut til Johannes ved Jordan, og alle de som ved hans forkynnelse bekjente sine synder, ble døpt av Johannes med vann til omvendelse. Denne dåp var altså omvendelses dåp, Matt. 3,11: Åp.gj. 13,24: 19,4, idet han sa til de døpte at de skufle tro på ham som kom etter ham, d.e. Jesus, som skulle døpe dem med den Hellige And og ild, Matt. 3,11. Men denne vekkelse grep ikke om seg til hele Israels folk, men mest til det vanlige folk og "toldere og syndere". Da mange av fariseerne og sadduseerne kom til Johannes' dåp, sa han til dem: "Ormeyngel! hvem lærte dere å fly fra den kommende vrede?" Matt. 3,7. De fleste av de ledende i Israel, yppersteprestene, de skriftlærde, fariseerne, sadduseerne, herodianerne, etc., ville ikke bekjenne sine synder for å bli døpt av Johannes, og de forførte omsider folket til å forkaste både Johannes og Jesus og himlenes rike, som da var nær for Israel. Johannes ble halshugget, Jesus Messias ble korsfestet, himlenes rike ble avvist av Israel som folk. Men en levning av Israel som erkjente og bekjente sine synder og tok imot Johannes og Jesus Messias og himlenes rike, DE UTVALGTE, Rom. 11,7, ble da som ellers frelst, for alltid har det vært en levning etter nådens utvelgelse som er blitt frelst av Israel, Johs. 1, 12. Men Israel som folk måtte gå mot den forferdelige ødeleggelse ved romerne i år 70 e. Mess. og i år 135 e. Mess. og videre til landflyktigheten blant folkene, fra lyvilken Herren nå fører dem hjem til sitt land. Men Herren advarte Israel og gråt over Jerusalem. Herrens apostler bad Israel etter Herrens oppstandelse og himmelfart og den Hellige Ands komme, om å vende om og få sine synder utslettet, for ennå stod muligheten for Israel å få den gjenopprettelse som Guds profeter hadde talt om fra eldgamle dager av, Åp.gj. 3, 11-26. Og hedningenes apostel Paulus advarte Israel og bad dem vende om til Herren, først en gang, Åp.gj. 13, 46-47, og så en gang til, 18,6, og så en tredje gang, 28, 25-28, som med rette kan kalles SKILLE-KONFERANSEN mellem Israel og NT-menigheten. Men intet hjalp. Israel som nasjon gikk sin vei mot dom og ødeleggelse og landflyktighet. Men hva er så grunnen til at både Elias og Moses var sammen med Jesus på forklarelsens berg? Dette fremgår klart av at "DE VISTE SEG I HERLIGHET OG TALTE OM HANS (JESU) BORTGANG' SOM HAN SKULLE FULLBYRDE I JERUSALEW, Luk. 9,31. Altså gjalt dette den største og alvorligste sak i den falne menneskeslekts historie, nemlig Jesu korsdød, hvor han skufle sone Israels og hele verdens synd, idet han utstod strafflidelsen for verdens synd og således kjøpte menneskeslekten tilbake til Gud. Og derfor måtte lovens hovedrepresentant Moses og profetenes hovedrepresentant Elias her være tilstede. At Moses og Elias' tilstedeværelse på forklarelsens berg skal godtgjøre at de derfor også er de to Guds profeter i Åp. 11, 3-14, er helt i strid med det Jesus har sagt, nemlig at Johannes er den Elias som skal komme. Sikkert er det at i de tusen to hundre og seksti dager da disse Guds vitner er profeter, blir de som vil gjøre dem skade, drept med ild. De har videre makt til å lukke himmelen for regn, omskape vann til blod, og til å slå jorden med allslags plage, i de dager de er profeter, v 5-6. Vi må bli stående ved at de to Guds vitner som er profeter i den store trengsel i endens tid, Åp. 11, 3-14, er en prestelig og en fyrstelig israelsk profet som gjør de samme undergjerninger som Moses og Elias gjorde. Og når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret (Anti-Messias), som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem, v. 7. Og deres lik skal ligge på gaten i Jerusalem. Og noen av folkene og stammene og tungene og ættene skal se deres lik i tre dager og en halv, og ikke tillate at deres lik blir lagt i grav, hvilket er den største vanære for en israeler, v. 8-9. Og de som bor på jorden skal glede seg over dem og fryde seg og de skal sende gaver til hverandre, for disse to profeter var til plage for dem som bor på jorden, d.e. verdensmenneskene, v. 10. Men dette er Anti-Messias' siste "seier", og gleden for verdensmenneskene blir av kort varighet. For etter de tre dager og en halv kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter, og en stor frykt falt på dem som så dem. Og de (verdensmenneskene) hørte en høy røst fra himmelen si til dem: Stig opp her! Og de steg opp til himmelen i skyen, og deres fiender så dem. Og i samme stund blev det et stort jordskjelv, og tiendedelen av byen (Jerusalem) falt, og sju tusen mennesker ble drept i jordskjelvet, og de andre ble forferdet og gav himmelens Gud ære, v. 11 - 13. Det andre ve er over: se, det tredje ve kommer snart, v. 14. Men hvorfor står det i Mal. 4,5: "Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige"? Og denne dag har alle profetene omtalt, også Malakias: "- Og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere stunder etter, se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar seg se? For han er som en smelters ild og som en tvetters lut", Mal. 3,111-2. Dette er Jesu synlige gjenkomst i kraft og herlighet med sine engler og de hellige, straks etter den store trengsel i endens tid, epifani'en av hans paroysia, til dommen over de frafalne i Israel, til dommen over hedningenasjonene, til fullendelsen av den første oppstandelse og til opprettelsen av Messias-riket, riket for Israel (tusenårsriket) på denne jord. GT-profetene så klart mange ting, Leks,: 1. De så klart riket for Israel, som er en integrerende del av GT og som ifølge profetien går uforandret inn i NT. Det hviler på Guds ubetingede nådepakt til Abraham, 1. Mos. 12 til 18, etc., og på Guds pakt med Davids himmelske Sønn, Jesus Messias, 2. Sam. 7, 12-16, gjennom flere substitutter, og på lovpakten på Moabs ødemarker, som også kan kalles Palestina-pakten eller landpakten, 5. Mos. 29 til 31, og på Guds ubetingede nådepakt i Jesu blod, som forøvrig gjelder alle mennesker, Jer. 31. 31-40: Hebr. 8,8. 2. 1 Matt. 5 til 7 har Jesus holdt den tale som kalles bergprekenen, som er konstitusjonen for himlenes rike på denne jord og som Messias-riket vil styres etter når det opprettes på denne jord ved Jesu gjenkomst. Særlig i Matt. 5,3-11 omtales hvordan de må være som far del i dette rike. Det vil bli styrt overensstemmende med benevnelsen "rettferdighet", som GT-profetene brukte for å beskrive riket, f.eks. i Es. 11, 4-5: 32,1: Dan. 9,24. Her ligger den dypere grunn hvorfor jødene forkastet Messias-riket. De hadde innskrenket "rettferidgheten" til seremonialisme og GT-ideen om riket til utvortes glans og makt. De er aldri blitt irettesatt for at de ventet et herlig og mektig rike, men profetenes ord skulle ha satt dem istand til å forstå at bare de fattige i ånden og de ydmyke skulle arve riket. F.eks. er den 72. salme, som var antatt av dem, fullt av dette. 3. GT-profetene så videre også at Israel kom til å forkaste Jesus Messias i hans første komme, f.eks. Es. 53. 4. GT-profetene så også både Jesu første komme, hans komme i kjødet, og hans andre komme som Israels regjerende konge, hans gjenkomst til vår jord. Men på grunn av det eiendommelige profetiske perspektiv så de begge Jesu kommer i en blandet visjon uten samtidig å se den kronologiske dybdeavstand mellern dem. MEN GT-PROFETENE HVERKEN SÅ OG DERFOR HELLER IKKE BESKREV NT-MENIGHETEN, EKKLESIA, i den nærværende nådens frelseshusholdning`, som er en ren NT-manifestasjon. For den ble først åpenbart for apostelen Paulus, hedningenes apostel, og så videre til de andre apostler og til NT-menigheten, som kom da Israel som nasjon forkastet både døperen Johannes og Israels Konge Jesus Messias og himlenes rike som da var nær for Israel. Da GT-profetene ikke så parantesen mellem den 69. og den 70. åruke for Israel og Jerusalem, Dan. 9,24-27, SOM IKKE ER PROFETISK TID FOR ISRAEL, og i hvis tidsintervall ekklesia utkalles, måtte den 70. åruke for dem synes å forløpe i forlengelsen av den 69. åruke. Og dermed har vi også gitt svar på det spørsmål vi foran har stilt angående Mal. 4,5: "Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige". For GT-profetene syntes ikke avstanden lang mellem døperen Johannes, som er den kommende Elias, og Herrens dag, den store og forferdelige, i endens tid. Selvfølgelig går NT-menigheten sitt snart to tusenårige løp, selv om ikke GT-profetene så dette, men det er en annen sak. Tilslutt skal vi nevne at når vi vet at de to Guds vitners profetiske virketid er tusen to hundre og seksti dager, som er den siste halvdel av den 70. åruke, altså den store trengsels tid, og når vi også vet at Jesu synlige gjenkomst i kraft og herlighet, d.e. epifani'en av hans paroysia, som ifølge Matt, 24, 29-30 og Mark. 13, 24 skal skje STRAKS ETTER den store trengsel, da vet vi at vi her, Åp. 11,13, må befinne oss foran slaget ved Harmageddon, hvor folkenes hærer som da befinner seg i Palestina og ved det omringede og delvis inntatte Jerusalem, skal slaktes ned, Åp. 14, 17-20: 19, 11-21, Anti-Messias og den falske profet skal kastes levende i ildsjøen, Satan og de onde ånder skal fengsles i avgrunnen, og Messias-riket opprettes på denne jord. Det er da mulig at det store jordskjelv i Åp. 11,13 e." det samme som det uforlignelige jordskjelv under den sjuende og siste Guds vredesskål, Åp. 16, 17-19, ettersom Jerusalem omtales først i begge disse jordskjelv, men det skal ikke ødelegges ved noen av jordskjelvene. Eller at jordskjelvet i Åp. 11, 13 skal skje like før jordskjelvet i Åp. 16, 17-19. 1 alle fall skal rollene byttes om. De som har satt sin lit til Herren og blir reddet, både av Israel og av folkene, skal fryde seg og juble, og de skal gå ut og se på de døde kropper av dem som Herren har drept, Mal. 4, 1 -3: Es. 66,24, etc. forrige side