|
Artikkel nr. 19: DEN FALSKE PROFETS IDENTITET. 7. Den dårlige hyrde, Sak. 11,15-17 Omtalen av den dårlige hyrde i Sak. 11, 15-17 utgjør den siste del av det eiendommelige og meget viktige ellevte kapitel hos profeten Sakarias, hvis profetier for en del har- å gjøre med Israels gjenopprettelse etter den babyloniske landflyktighet, men særlig har å gjøre med Israels endelige gjenopprettelse i endens tid. Hele fremstillingen i kapitlet fra og med v.4 er symbolsk-profetisk og gjelder Israel som Herrens hjord og som slaktefat i hele tiden gjennern de fire verdensriker. Profetens handlinger, som nødvendigvis måtte være av kort varighet, gir en representativ og symbolsk-profetisk fremstilling av Guds evige Sønn og Messias' handlinger med Israel gjennern den lange tid som Skriften kaller hedningenes tider, gr. kairoi ethnon, Luk. 21,24, og som strekker seg fra Israels bortførelse til Babylon inntil Israels gjenopprettelse i endens tid. Det er nettopp Herrens hyrdeomsorg og hans fornedrelse profeten skal fremstille ved sine profetiske handlinger. I v. 1-3 forkynnes dommen over Israel og Jerusalem. Ifølge v. 4 og v. 7 får profeten befaling fra Herren om på representativ og symbolsk måte å røkte slaktefårene slik som Messias på virkelig måte. Til denne handling brukte han to hyrdestaver. Den første hyrdestav het 'Iiflighet". Denne stav står for Guds nåde og en pakt med folkene ifølge hvilken disse ikke kunne forderve ener ødelegge Israel. Den andre hyrdestav, som het "bånd" og som står for enheten mellern Juda (Judas rike) og Efraim (Israels rike), hindrer tvedragt og indre oppløsning i Israel. Ifølge v. 8 gjorde profeten de tre hyrder til intet i en måned. De tre hyrder symboliserer i videste mening de tre første tyranniske verdensriker og deres herskere. Den ene måned i hvilken tid disse blir tilintetgjort, er 3 x 10 dager, som symboliserer den beskikkede tid, d.e. 10 dager, for hvert av de tre verdenskriger, kap. 10 v. 3. Ifølge v. 6 og v.9 overgir profeten Israel til dommen, fordi Israels ledere og Israel som nasjon forakter og forkaster den sanne Messias, Jesus av Nasaret, og verdsetter hans lønn til tretti sølvpenninger, som var betalingen for en slave, og det til tross for Messias' grenseløse godhet og oppofrelse for sitt folk. Kun noen få av folket holdt seg til ham og trodde på ham. Pottemakeren representerer Jehova, og hans lerklump, som mislykkes under hans hender og som han atter trykker sammen til en lerklump, er et sinnbilde på Jerusalem og Israel, v. 13. Ifølge v. 10 brøt profeten først i stykker sin stav "Iiflighet" for å gjøre den pakt tilintet som var inngått med folkene, slik at folkene kunne forderve og ødelegge Israel. Ifølge v. 14 brøt profeten i stykker sin andre stav "bånd" for å gjøre brorskapet mellem Juda og Israel til intet, slik at de var prisgitt tvedrakt og indre oppIsøning. I v. 6 står videre en meget viktig profeti ifølge hvilken Israels folk skal overgis i hendene på deres konge, som skal herje landet og ødelegge dem. Hvem er denne konge? Dette fremgår klarest ifølge rettergangen mot den foraktede og forkastede Jesus av Nasaret for den romerske landshøvding Pontius Pilatus etter Vulgata. Da yppersteprestene og de eldste og folket ropte at Jesus skulle korsfestes, sier Pilatus til dem: "Skal jeg korsfeste deres konge?" Da avgir yppersteprestene denne fatale erklæring: "Non habemus regern nisi Caesarem". D.e. "Vi har ikke konge uten Caesar". Johs. 19,15. Derfor er Israel under denne erklæring av Israels ledere bundet til den romerske Caesar som sin konge inntil denne erklæring i slutten av den store trengsel forandres av Israels ledere til fordel for Israels sanne Konge, Jesus av Nasaret, Sak. 12, 10: Matt. 23,39. Ifølge historien var det Nero Caesar som på sin kunstner- og veddeløpsferd i Achaia i Hellas i år 66 e.Kr. utnevnte sin berømte general og senere keiser Titus Flavius Vespasianus til å kue opprøret i Israel, som var brutt ut på grunn av rornernes stadige overgrep mot Israel, og det var Vespasians sønn og senere keiser Titus som i år 70 e. Kr. inntok og ødela Jerusalem og templet og tok en fryktelig hevn over Israel, hvis overlevende ble spredt blant folkene. Når Nero Ceasar, som jeg tror er Antikristen, henimot endens tid kommer igjen fra avgrunnen, skal han i midten av den 70. åruke for Israel og Jerusalem gjenoppta krigen mot israelerne for å tilintetgjøre dem. Derfor er den konge som omtales i v. 6, Nero Caesar, og denne profeti har såvel romernes krig mot Israel i 66 til 70 e. Mess. som romernes krig mot Israel i endens tid for øye.. Men Antikristen har en israelsk hjelper som henimot endens tid skal stå frem i Israels land, v. 16-17, og dette er Antikristens herold, dyret av jorden, den falske profet, uten hvis forføreriske virksomhet det vantro Israel ikke kunne forføres til å motta det romerske villdyr som sin Messias. V. 6 og v. 161-7 har derfor tydelig eskjatolQgisk siktepunkt, og ingen annen enn Antikristen og den falske profet siktes det her til. Israels sanne Messias, Jesus av Nasaret, som kom i sin himmelske Faders navn, ble forkastet av det vantro Israel, men den falske Messias, som kommer i sitt eget navn, blir antatt av det vantro Israel, Johs. 5,43: Åp. 13, 4-8. Og Judas Iskariot, som foraktet og forrådte den sanne Messias for tretti sølvpenninger, som var den lave pris for en slave, v. 12-13, er nettopp den dårlige hyrde med en dårlig hyrdes stav - en hyrdestav som står for forførelse og ødeleggelse over Israel og nasjonene - som ved Satans kraftige virksomhet med alle løgnens makt og tegn og undre, og med all urettferdighetens forførelse introduserer den falske Messias i Israel og i verden, v. 16-17: 2. Tess. 2,9 - 12. Men den forferdelige dom over den falske profet står omtalt i v. 17, og over Antikristen, 2. Tess. 2,8, og over Antikristen og den falske profet, Åp. 19,20. Det ellevte kapitel hos profeten Sakarias viser oss således at i hele de fire vardensrikers tid, den tid som profetien kaller hedningenes tider, er Israel slaktefår, v. 4,17, og at den korte tid som profeten ifølge kapitlet på representativ og symbolsk måte handler på Herrens befaling, står symbolskprofetisk for Guds evige Sønn Messias' virkelige handlinger gjennem hedningenes tider. 8. Pakten med dØden og forbundet med dØdsriket. I Es. 28,15.18 omtales en pakt med døden og et forbund med dødsriket. Dette må ifølge sammenhengen sikte til det vantro Israels sjuårspakt med Antikristen i endens tid, Dan. 9,27. Når dette sies å være en pakt med døden og et forbund med dødsriket, så kan dette vanskelig forstås på noen annen måte enn at de som inngår denne pakt med det vantro Israel må være døde mennesker fra dødsriket. Derfor støtter også dette sted den oppfatning at Antikristen og den falske profet kommer tilbake fra og representerer døden og avgrunnen (abyssos) i dødsriket. |