|
Artikkel nr. 12.: KVINI.NENS FLUKT, Åp. 12,6 "Og kvinnen flydde ut i ørkenen, hvor hun har et sted som er gjort istand til henne av Gud, forat de der skulle gi henne hennes føde i tusen to hundre og seksti dager", Åp. 12,6- Åp. 12, 4-6 er et eklatent eksempel på det eiendommelige profetiske perspektiv, hvorved profetene ofte så begivenhetene i plan uten samtidig å se den kronologiske dybdeavstand mellem dem. I v. 4 1 omtales således frafallet fra Guds- og Messiastroen i Israel i endens tid. I v. 4 11 omtales Satans kamp for å hindre oppfyllelsen av det opprinnelige løfte om kvinnens ætt, 1. Mos. 3,15, en kamp som nådde sin klimaks på Golgata. I v. 5 omtales Jesu himmelfart. Og i v. 6 omtales Israels flukt ut i ørkenen i midten av den 70. åruke for Israel og Jerusalem eller endens tid. At vi finner det profetiske perspektiv i Åpenbaringsboken, som er nytestamentlig, har sin grunn i, som vi foran i artikkel I i denne artikkelserie har utviklet, at Åpenbaringsboken fra og med den lille bok i kap. 10 alt vesentlig beveger seg på den gammeltestamentlige profetis grunn, men med tilføyelse av forskjellige og viktige nytestamentlige åpenbarelser. Ut fra profetien om Israel og Jerusalems sytti åruker, Dan. 9,24-27, er derfor tidsintervallet mellem v. 5 og v. 6 i Åp. 12 lett å forstå. Den 69. åruke utløp da Jesus Messias som Israels Konge red inn i Jerusalem, Dan. 9,25: Sak. 9,9: Matt. 21, 1-11. Dersom den 70. åruke hadde blitt oppfylt i fortsettelsen av den 69. åruke, så måtte hele profetien om de sytti åruker ha blitt oppfylt senest sju profetiske år etter Jesu inntog i Jerusalem. Men ifølge historien skjedde Jerusalems ødeleggelse ved romerne først i år 70 e. Kr., og ennå nå, over nitten hundre år senere, er ikke noen av de seks vensignelser i Dan. 9,24, som skulle oppfylles på Israel innenfor rammen av de sytti åruker, blitt oppfylt. Tiden mellem den 69. og den 70. åruke for Israel,som alt vesentlig opptas av den nytestamentlige menighet, er ikke profetisk tid for Israel som nasjon og er derfor hverken sett eller omtalt av de gammeltestamentlige profeti når de nå over nitten hundre år mellem den 69. og den 70. åruke i Dan. 9, 24-27 også gjenfinnes her mellem v. 5 og v. 6 i Åp. 12. Men her i Åp. 12, 5-6 er denne tid omtalt som beliggende mellern Jesu himmelfart, v. 5, som inntrådte 45 dager etter Jesu inntog i Jerusalem når ikke den store sabbat i Johs. 19,31 medregnes, og Israels flukt ut i ørkenen, v. 6, som ennå er fremtidig og som skal inntre i midten av den 70. åruke eller endens tid. Ja, det er for å markere dette tomrom av profetisk tid for Israel som nasjon mellern den 69. og den 70. åruke at Israels flukt ut i ørkenen er omtalt i v. 6, for egentlig begynner den nærmere beskrivelse av flukten først fra og med v. 13. Men Israels flukt i v. 6 er en antesiperende (foregripende) omtale av flukten for å knytte den profetiske kontinuitet mellem Israel i den 69. og Israel i den 70. åruke overensstemmende med det profetiske perspektiv. Denne Israels flukt ut i ørkenen til det sted som er gjort istand til henne av Gud, skjer altså i midten av den 70. åruke, slik at de tusen to hundre og seksti dager som er omtalt i v. 6, er den annen halvdel av den 70. åruke. Dette er helt i overensstemmelse med Jesu store eskatologiske tale på Oljeberget hvor signalet til flukten er gitt i Matt. 24, 15: "Når dere da ser ødeleggelsens vederstyggelighet, som profeten Daniel har talt om, stå på hellig grunn - den som leser det, han se til å skjønne det - da må de som er i Judea, fly til fjells, og den som er på taket, ikke stige ned for å hente noe fra sitt hus, og den som er ute på marken, ikke vende tilbake for å hente sin kappe. Ve de fruktsommelige og dem som gir die, i de dager! Men be at eders flukt ikke må skje om vinteren eller på sabbaten! "v. 15-20: Mark. 13, 14-18. Og dette at "ødeleggelsens vederstyggelighet står på hellig grunn" er nettopp at Antikristen setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud og forlanger guddommelig tilbedelse, 2. Tess. 2,4: Åp. 13, 3-8, hvilket skjer i midten av den 70. åruke, Dan. 9,27. Her vil vi også gjøre oppmerksom på at den flukt som er omtalt i Luk. 21, 20-23, ikke er Israels flukt ut i ørkenen i endens tid, men flukten under Jerusalems beleiring og ødeleggelse i år 70 e.Kr., idet Lukas er den eneste av synoptikerne som omtaler denne ødeleggelse av Jerusalem, hvorimot såvel Matteus som Markus omtaler flukten i endens tid. Denne flukt i endens tid er også omtalt i den gammeltestamentlige profeti, Leks. Hos. 2, 14-15 og Salm. 60, 9-14. Derfor forutsier også profetien at Antikristen i endens tid ikke skal få makt over de landområder som har tilhørt de antikke riker Edom, Moab og Ammon, Dan. 11,41. |