|
Artikkel nr. 10: DEN STORE RØDE DRAGE, Åp. 12,3-4 Ifølge v. 7 og v. 9 fremgår klart hvem denne drage er. Det er djevelen og Satan. Den gamle slange fra paradisets have er blitt til en fryktelig drage. Dragens farge er den røde blodfarge, som tilkjennegir at han er morderen som forfølger Guds folk. Dragen har sju hoder og ti horn, og på sine hoder sju kroner. De sju hoder og ti horn gjenfinnes på dyret i Åp. 13,1-2, og på dyret i Åp. 17,3, som begge symboliserer det fjerde og siste verdensrike, det romerske. Dyret i Åp. 13,1-2 innbefatter i seg også vesentlige trekk fra de tre foregående verdensriker innenfor rammen av hedningenes tider, nemlig det makedonsk-greske, det medopersiske og det ny-babyloniske. Videre gjenfinnes også de ti horn på det fjerde og siste dyr i Dan. 7, som også symboliserer det romerske verdensrike. Men her finnes ikke de sju hoder, fordi Daniels visjon av det romerske verdensrike så avgjort tilhører endens tid, mens de sju hoder tilhører en tidligere periode i det romerske verdensrikes historie. Dyret i Åp. 13,1-2 har kronede horn og er derfor endetidsmanifestasjonen av det romerske verdensrike, Åp. 17,12. Den samme endefase i det romerske verdensrike representerer også det fjerde dyr i Dan. 7, hvor det ellevte horn er Antikristen, som, etter å ha rykket opp tre av de ti horn, ifølge denne visjon blir det åttende horn eller den åttende. På dyret i Åp. 17,3 er hverken hodene eller hornene kronet, men den store skjøge rider på dyret inntil de ti horn og dyret, d.e. Antikristen, kvitter seg med den besværlige rytterske, Åp. 17,16. De sju hoders periode i det romerske verdensrikes historie, Åp. 17,9-10, fremtrer heller ikke kronet, da kronene på dragenes sju hoder er å anse som kronene på dyrets sju hoder. De sju hoder er nemlig inkarnasjoner av Satan i den akt å frembringe Antikristen. Det er således i det romerske verdensrikes sju hoders periode at dragen i særlig forstand gjennem verdensriket står foran kvinnen som skulle føde, for å sluke hennes barn når hun hadde født. Og det er i det hodes periode når det kommer igjen som den åttende og som tillike og først er en av de sju konger, at dragen med sin stjert i endens tid drar tredjeparten av himmelens stjerner med seg og kaster dem på jorden. Men om dette mere senere. Grunnen til forvirringene og uoverensstemmelsene angaende utleggelsen av de siste ting innenfor rammen av hedningenes tider har særlig sin grunn i at de aller fleste fortolkere utlegger dyrets sju hoder som riker eller perioder innenfor et rike. Dette har de søkt gjøre på den måte at de har neglisjert antallet av de sju hoder og/eller disse sju hoders forhold til nåtiden (presens) da Johannes mottok åpenbaringen på Patmos, og det til tross for at Åp. 17,8-11 klart og avgjort setter disse sju hoder i relasjon til denne nåtid. Men sannheten er at SÅVEL DE SJU HODER SOM DE TI HORN PÅ DYRET ER PERSONER, og Skriften kaller dem konger, d.e. riksoverhoder, Åp. 17,10.12. Kun dersom de sju hoder og de ti horn oppfattes som personer, får en overensstemmelse mellom alle Skriftens vitnesbyrd i denne sak. Der er to skriftsteder i Åpenbaringsboken, nemlig Åp. 17,6 og Åp. 11,8, som viser at nåtiden (presens) i Åp. 17,8-11, da Johannes hadde åpenbaringen på Patmos, må ligge mellem år 64 og år 70 e. Kr. Åp. 17,6 omtaler Jesu vitners blod, hvor en må regne fra og med den første kristenforfølgelse fra verdensmaktens side, som begynte etter Roms brann i år 64 e. Kr. For når en ikke på forhånd vet hvilken kristenforfølgelse der siktes til i Åp. 17,6, må en regne fra den første. Åp. 11,8 omtaler det Jerusalem hvor Jesus ble korsfestet, som bestående, og dette Jerusalem ble ødelagt i år 70 e. Kr. Apenbaringsboken omtaler ikke at Jerusalem var ødelagt eller skulle ødelegges. Åp. 16,19 er heller ingen ødeleggelse av Jerusalem, men forutsier at den skal deles i tre deler. Et nærmere studie av det romerske prinsipat fra år 25 e. Kr., da den 69. åruke for Israel og Jerusalem begynte, Dan. 9,24-27, og til år 70 e. Kr. viser at det sjette hode, som ifølge Åp. 17,10 har regjeringsmakten i nåtiden i Åp. 17,8-11, da Johannes hadde åpenbaringen på Patmos, - en nåtid som altså må ligge mellern år 64 og år 70 e. Kr. -, var Otho Cæsar, hvorfor Johannes må ha fått åpenbaringen på Patmos i år 69 e. Kr. De sju hoder i Åp. 17,9-11 er som følger: 1. Tiberius Cæsar, 11 - 14- 37 e. Kr. 2. Gaius Cæsar Caligula, 37-41. 3. Claudius Cæsar, 41-54. 4. NERO CÆSAR, 54-68. 5. Galba Cæsar, juni 68 - januar 69. 6. Otho Cæsar, januar 69 - april 69. 7. Vitellius Cæsar, april 69 - slutten av 69. Det i Åp. 17,9-10 omtalte sjukongesystem er derfor det julisk- claudisk- sulpistiskvitelliske prinsipat i sin djevelske utartning i tiden fra år 25 til år 70 e. Kr. Denne del av prinsipatet, som er antikkens ytterste konsekvens, er inkarnert av Satan i den akt å frembringe den person som Skriften ved siden av mange andre navn kaller Antikristen. Ifølge Åp. 17,8-11 er Antikristen en av de sju og på samme tid en av de fem som regjerer før den sjette, nemlig den fjerde, NERO CÆSAR, som har dyrets navns tall, 666, i sitt navn skrevet på hebraisk, Åp. 13,18, og som henimot endens tid skal komme igjen fra avgrunnen som DEN ATTENDE. Det er det fjerde hode eller midthodet på dyret som alene bærer de ti horn og som får såret av sverdet, men blir ilive, Åp. 13,l.3. Når den fjerde konge i endens tid kommer igjen som den åttende, er han alene bæreren av hele det foran omtalte sataniske sjukongesystem. (Nærmere om dette se min bok "Antikristen kommer snart igjen". Utgitt på Karmel forlag.) |