Tekstboks: Oskar Edin Indergaard 

 

 

 

 

Kristendommens Jødiske Røtter.


 

 

                                                           

 

 

 

 

 

Kristendommens Jødiske Røtter

Boken har følgende kapitler:

Del 1.

De forskjellige nivåene i Guds ord
Den hebraiske tenkemåten
Det profetiske ords egenart


Del 2.

Parantesene i Tanach
Innhøstingsfestenes symbolske betydning
De 12 første patriarkene i Israel
Navnene på Jakobs 12 sønner
Mose forskjellige møter med Gud
Tamars tvillingfødsel
Andre forbilder på den kristne menighet i Tanach
Generelle utsagn om Israels forherdelse

Del 3.

Tidsperiodene
Guds rike
"Riket for Israel"
Det åndelige grunnlaget for "riket for Israel"
De forskjellige fasene av Guds rike

Del 4.

Jesu første forkynnelse
Den jødiske Torah
Forandringen av innholdet i Guds Torah
Innholdet i de 5 Mose-bøkene
Jesu nye Torah vil bestå av 30 bud
De forskjellige Torahene i frelseshistorien
Den avbrutte tidsperioden
Den nye (fornyede) pakt i Jesu blod
"Riket for Israel" begynte med døperen Johannes
Endetiden begynte med døperen Johannes

Del 5.

"Ha Masiach", "Yimon", "Chaninah" og "Menachem"
"Den spedalske", "Den liden lærde", og "Den syke"
"Messias ben Josef" og "Messias ben David"
"Tzcemach"
"Bar Naple", "Ben Ha Ananim" og "Yeshuah"
"Metraton"
"Memra"
"Ben Parets"
"Sorequa", "Malak Hebberit", "Pnuel" og "Sar Hapinam"
Andre navne på Messias
Jesu fra Nasaret er jødenes store utfordring
Messias måtte komme før templet ble ødelagt
Ruts bok peker på Messias to komme
Jesus er den store forløseren

Del 6.

Rabbinerne delte opp frelseshistorien i 4 epoker
Den siste generasjonen
Verden vil bestå i 7000 år
Jakobs 7 barn med Lea
De første 7 månedene symboliserer 7000 år
Teksten fra Mose-bøkene som gjenspeiler tidsskjemaet
Tekster fra andre Skriftene i Tanach

Del 7.

Varigheten av Messias-riket
De messianske fotsporene
Rabbinernes beskrivelse av endetiden
Trengselstiden vil vare i 7 år
David Flussers og William Booths uttalelser om endetiden
Gog og Anti-Messias
Messias vil bruke 7 år på å opprette sitt rike
Messias vil fornye verden
"Den kommende verden"
Hvem får del i "den kommende verden"?

Del 8.

Paktsteologien
Den normative dispensasjonalismen
En Sammenligning mellom paktsteologien og dispensasjonalismen
Ultradispensasjonalisme
Det moderate ultradispensasjonalistiske synet
Progeressiv dispensasjonalisme
4 forskjellige syn på Den nye pakt

Del 9.

Betydningen av Jesu forsoning
De forskjellige evangeliene den første tiden
Betydningen av ordet "hemmelighet" i Bibelen
"Riket for Israel" kunne ha blitt opprettet ved Jesu første komme

Del 10.

Israel, den kristne menighet og hedningene
En sammenligning mellom Israel og den kristne menighet
Tidsperiodene er begrunnet i Guds ord

Del 11.

Bruken av ordene "hus" og "bosted"
Bruken av ordene "Husets herre" og "husbond"
Bruken av ordene "husholder"
Bruken av ordene "husholdning"
Bruken av ordene "de tidsalderlige boliger"
Bruken av ordene "fedreland" og "hjemsted"
Bruken av ordene "bryllup" og "ekteskap"
Bruken av ordene "brudgom"
Bruken av ordene "brud" og "ung kvinne"
Bruken av ordene "bryllupshuset" og "bryllupskledning"
Bruken av ordene "nattverd", "gjestebud" og Lammets bryllupsnattverd"
Betydningen av begrepet "Guds rike"
Betydningen av begrepene "riket for Israel", "tusen år" og "de tusene år"
Bruken av ordet "kongen"

Del 12.

Betydningen av ordet "hemmelighet" i Det Nye Testamente
Bruken av ordet "kairos"
Betydningen av ordene "olam" og "aion"
Hugo Odebergs vurdering av tidsbegrepet
Betydningen av ordet "pleroma"
Bruken av ordet "soma"

Del 13.

En sammenligning mellom den messianske og den kristne menighet
Den messianske menighet er knyttet til Jesu første Torah
Anger og bot er felles for de to menighetene
Gjenfødelsen er den samme for de to menighetene
Ånd-dåpen er den samme for de to menighetene
Nådegaverne er de samme for de to menighetene
Den som ber, han får
Vanndåpen var obligatorisk i den messianske menigheten
De forskjellige misjonsbefalingene
Vanndåpen for barn
Makten til å løse og binde
Paulus hadde sin egen nøkkelmakt
Den nye pakt i Jesu blod
Lønn i himmelen

Del 14.

Hemmeligheten med utsettelsen av "riket for Israel"
"Kristi hemmelighet"
Hemmeligheten med den kristne menighets bortrykkelse
Hemmeligheten med Messias i de troende
Hemmeligheten med at Messias er Gud
Hemmeligheten med "den frie nåden"
Jødiske vurderinger av Paulus
Hemmeligheten med de 7 stjernene og de 7 menighetene
Troens hemmelighet
Jødene skal være konger og prester
Utvelgelsen av de to menighetene
Hemmeligheten med Jesu styre av den kristne menighet
De skjulte hemmelighetene med den kristne menighet
Endetiden var nær på Jesu tid

__________________________________________________________________________________________________________________________

 



På samme måten som jødedommen ikke er noe enhetlig begrep, er heller ikke kristendommen det. Det er viktig å ha begreper når man arbeider med teologien, men de bør ha en bestemt mening og et bestemt innhold. Det er derfor viktig at vi presiserer hva vi mener med begrepene.
Hva som gjelder jødedommen, så kan vi skille mellom de ortodokse jødene, som tror på at de kan oppfylle Torahen til egen frelse, og de Jesus-troende jødene, som tror at Jesus fra Nasaret er jødenes Messias. Disse siste kan være tilsluttet en messiansk menighet eller de kan stå alene eller i mindre grupper. De ortodokse jødene kan også være messianske i den forstand at de tror at Messias skal komme, eller at det kommer en messiansk tidsalder. De ortodokse jødene har Tanach (G.T.) og Talmud som sitt åndelige grunnlag, mens de Jesus-troende jødene bygger sin tro på både Tanach og N.T.
Vi må også nevne den såkalte "reformjødedommen". Dette er jøder som i stor grad har frigjort seg fra ortodoks jødedom, men som har et positivt syn på Jesus fra Nasaret. De hevder at han står midt i jødedommen med sin lære. De ønsker å få ham og hans lære tilbake til jødedommen og inn i den jødiske synagogen.
Hva som gjelder begrepet "kristendom", så er det UHELDIG å bruke dette begrepet om jødene, for begrepet er meget belastet- både hva som gjelder det teologiske innholdet og kirkens negative og nedlatende holding ovenfor jødene opp i gjennom historien. Vi skiller derfor mellom kristendommen, slik som den kommer til uttrykk i N.T., og kirkens lære. Kirkens lære har dessverre tatt opp i seg en rekke hedenske elementer fra både Babylon, Hellas og Roma. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 3.)
Sann kristendom bygger derfor sin lære på både Tanach og N.T.
Det som skiller den ortodokse jødedommen fra de andre grupperingene innenfor jødedommen, er dens forhold til Loven i Mose Torah og dens vurderinger av Jesus. Hva som gjelder Paulus og hans lære, så er de også imot den. De ortodokse jødene mener at de kan oppfylle budene i Torahen til egen frelse. De mener at de ikke behøver noen frelser. Jødene kan frelse seg selv ved å utføre gode gjerninger. De bestemmer selv om de vil få del i den kommende verden eller ikke. Frelsen er en viljessak.
Når det gjelder synet på Jesus og Paulus innenfor den øvrige jødedommen, så kan et sitat fra Markus Barth være dekkende: "Jesus er helt i orden. Han tilhører oss, men sorgene begynner med Paulus." (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4. s.256.)
Det store skillet mellom ortodoks jødedom og kristendom går på hvordan man ser på Jesus fra Nasaret. Den ortodokse jødedommen ser på ham som en falsk Messias, mens både den messianske jødedommen og kristendommen ser på ham som Guds Sønn og verdens frelser.
Ut fra ny-testamentlig oppfattelse så hadde Jesus følgende oppgaver ved sitt første komme:

a) Han skulle forsone all verdens synd. "han er en soning for våre (jødenes) synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens synd." (1.Joh.2,2.)
b) Han kom for å opprette "riket for Israel". "Da de nå var kommet sammen, spurte de ham: Herre, gjenreiser du på den tid (ved Den Hellige Ånds komme) riket for Israel?" (Ap.gj.1,6.)
c) Han la ned det læremessige grunnlaget for dette riket i de 4 evangeliene. Dersom jødene hadde tatt imot Jesus som sin Messias, så hadde "riket for Israel" kommet, men i og med at de ikke tok imot ham som folk og nasjon, så fikk vi kirkens tid med Paulus sin NYE LÆRE om nåden som det eneste grunnlaget for frelsen. "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, men det er Guds gave." (Ef.2,8.)
d) Han kom for å oppfylle alt det som stod i Mose Torah. Dette gjaldt både budene, forskriftene i Loven og de forskjellige begivenheter som angikk hans person.
e) Han innskjerpet også Mose Torah idet han la vekt på motivene og ikke bare på selve gjerningen. I og med at han innskjerpet den, var det helt klart at ingen- verken jøde eller hedning greide å oppfylle den til egen frelse. Mose Torah pekte derfor på Jesus som den eneste som kan oppfylle den- slik som den var ment. Troen på Jesus blir derfor den eneste veien til frelse.
f) I tillegg til dette så avskaffet også å Jesus de forskjellige ofringene ved sin forsonergjerning på Golgata.
g) Han kom for å oppheve Torahens bud som "frelseskrav" for den kristne (paulinske) menigheten. Hva som gjaldt de jødetroende, som var medlem i denne menigheten, så stod de fritt med hensyn til hvilke bud de ønsket å oppfylle av Lovens krav. Det var SAMVITTIGHETEN som skulle bestemme dette.

Det er INGEN MOTSETNING mellom Jesu lære og Paulus sin lære. De tok sikte på å være det åndelige grunnlaget for to forskjellige tidsperioder. Paulus sin lære er i det hele tatt ikke nevnt i Tanach, så vi kan ikke bedømme den ut fra det som står der. Den er heller ikke nevnt i Jesu undervisning, så vi kan heller ikke bedømme den ut fra det som Jesus sa og lærte.
Paulus sa følgende om sin nye lære: "hvorav dere, når dere leser det, kan kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet, som i de forrige slekter ikke er blitt kunngjort for menneskenes barn, således som den nå er åpenbart for hans hellige apostler og profeter i Ånden." (Ef.3,4-5.)
Både døperen Johannes, Jesus og apostlene la fram det læremessige grunnlaget for Rikets forkynnelse. Dette kommer til uttrykk i de 4 evangeliene, i første halvdel av Apostlenes Gjerninger og i apostlenes Skrifter. De messianske jødene ble frelst av NÅDE, slik som hedningene ble det. "Men ved den Herre Jesu Kristi NÅDE tror vi (de messianske jødene) at vi BLIR FRELST PÅ SAMME MÅTEN SOM DE (hedningene.)" (Ap.gj.15,11.), men i vandringen som troende måtte de følge nøyaktig Jesu lære og Jesu bud. "Dersom dere (de messianske jødene) HOLDER MINE BUD, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet." (Joh.15,10.)
I vår tidsperiode, som vi kaller for den frie nådens tidsperiode, så blir ikke vårt Guds-forhold regulert gjennom overholdelse av bud og regler, men i forhold til Guds nåde. Det er dette Paulus forkynte gang på gang, men som ikke blir forstått i våre forsamlinger, for man blander sammen Jesu forkynnelse med Paulus sin forkynnelse. "Og nå OVERGIR jeg dere til GUD og HANS NÅDESORD. Han som er mektig til å OPPBYGGE DERE og gi dere arvelodd blant alle de som er blitt helliget." (Ap.gj.20,32.)
"For GUDS NÅDE er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den OPPTUKTER OSS til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og gudfryktig i den nåværende tidsalderen." (Titus 2,11-12.)
Da jødene som folk og nasjon ikke ønsket å følge Jesus, fikk vi etter hvert Paulus sin forkynnelse med det NYE BUDSKAPET. Han innså at en ny tid var kommet for Israel. Han skulle gå til hedningene med det nye budskapet, for jødene var i ferd med å forkaste Riket, men til tross for det, så gikk han til først til jødene, men når de forkastet det i de byene som han prediket i, så gikk han til hedningene. Paulus var opptatt av jødenes frelse hele sitt liv. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter, hvor jeg skriver mye om dette.)
Ved den kristne menighets bortrykkelse og Jesu gjenkomst til Oljeberget, så blir den paulinske læren TATT BORT. Den har da hatt sin tid. Hensikten med den er ikke å vinne folkeslagene for Gud, men å ta ut den kristne menigheten. "Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn." (Ap.Gj.15,14.)
Jesu lære vil være den åndelige basis i "riket for Israel", som er det samme som 1000 års-riket. Da skal igjen jødene være de ledende i verden. De skal være konger og prester ut over den hele jorden. Vi ser fram til at dette skjer, men før den tid kommer, så går dessverre verden inn i de forferdelige apokalyptiske tider som både Tanach og N.T. beskriver, men den som tar sin tilflukt til jødenes Messias, den skal bli frelst.

 

_____________________________________________________________________________________________________________________________________

 

DE FORSKJELLIGE NIVÅENE I GUDS ORD


 

 

Etter jødisk tankegang og vurdering er det 4 FORSKJELLIGE NIVÅER i Guds ord. Dette betyr at Guds ord kan få forskjellig betydning ut ifra hvilket nivå en betrakter det. Dette kan synes uvant for oss som stort sett er vant til at det skrevne ordet har EN BETYDNING eller ET NIVÅ. Det er imidlertid av den største betydning at vi er oppmerksomme på dette forholdet, for Guds ord er enten skrevet på hebraisk (med en del små unntak) eller på gresk. I Tanach er alt skrevet på hebraisk med unntak av Esra 4,8-6,18 og 7,12-26, Jeremias 10,11 og Daniel 2,4-7,28 som er skrevet på aramaisk.
Det er utelukkende jøder (med et muligens unntak av Lukas) som har skrevet ned Guds ord. HEBRAISK TANKEGANG ligger til grunn for alt som de skrev. Dette må vi ta hensyn til både når vi oversetter, leser og forkynner Guds ord.
Vi skal i det følgende beskrive de 4 nivåene:

1.) Det første nivået heter på hebraisk "PASHAT", og det er den BOKSTAVELIGE BETYDNING av ordene og innholdet i en tekst. Det er selve rammen om teksten og uttrykker for eksempel en hendelse eller en historie. En må være godt kjent med det første nivået før en kan gå videre til de neste nivåene. Dette er den enkle og umiddelbare forståelsen av Guds ord.
"Misnah", som betyr "den andre Torah", er det kommentarverket på hebraisk som kommenterer det første nivået.
I N.T. er "evangeliet etter Markus" det Skriftet som uttrykker best det første nivået.

2.) Det andre nivået blir kalt for "REMEZ". Det gir den SKJULTE MENING av en tekst. Denne meningen ligger ikke i det åpenbare, men den utgjør den PRAKTISKE ANVENDELSEN av Skriften. Dette har med det læremessige innholdet i Skriften å gjøre. For å forstå det læremessige eller teologiske innholdet, må en kjenne til de forskjellige bibelske begreper og hvordan de forståes i forhold til hverandre. Dette kan gjelde forståelsen av et enkelt ord eller forståelsen av en sammenheng.
Dette nivået utgjør også den ALLEGORISKE FRAMSTILLINGEN av Skriften. Den er skrevet for de som er i stand til å tolke den. Den erstatter ikke det første nivået, men den kommer i tillegg til det.
"Gemara" er det kommentarverket som kommenterer det andre nivået.
"Evangeliet etter Lukas" uttrykker dette nivået på en bedre måte enn evangeliet etter Markus.

3.) Det tredje nivået blir kalt "DROSH". Dette uttrykker de MORALSKE LÆRDOMMER som en kan slutte av en tekst. Ordet "Midrash" kommer av dette ordet.
På Jesu tid var rabbinerne delt i to grupper, og det var:
a) De som underviste i Torahen og
b) De som sluttet moralske lærdommer ut ifra Torahen. De uttrykte dette gjennom historier og lignelser.
Den første metoden ble kalt for "halacha", som betyr "den vei som man går på". Den andre metoden ble kalt for "aggadah".
Det er blitt sagt at kong Salomo og Hiram, kongen av Tyr, sendte hverandre gåter som de forsøkte å forstå innholdet i.
Dette nivået inneholder den STØRSTE FORM FOR VISDOM og den går over i det profetiske. Når det for eksempel står i Tanach at Gud ville opprette et davidisk kongedømme og at Jesus er den endelige kongen i dette riket, så tilhører denne tolkningen av Skriften det tredje nivået.
Både "evangeliet etter Matteus" og "Johannes Åpenbaring" åpenbarer Jesus som den som oppfyller disse profetiene. Disse bøkene representerer dermed dette nivået.
"Evangeliet etter Matteus" bruker også mange lignelser eller gåter. Jesu ble ved flere anledninger bedt om å snakke enklere- mer rett ut, men han foretrakk å tale i lignelser.
I Matteus 24 og 25 utla Jesus det profetiske aspektet ved sitt kongedømme.

4.) Det fjerde nivået blir kalt "SOHD". Dette nivået uttrykker en DYPERE, HEMMELIG eller SKJULT MENING AV ORDET. De kabbalistiske fortolkningene av Skriften beveger seg på dette nivået. De benyttet seg av gematrien og mente at bokstavverdiene av ord, setninger og uttrykk pekte på en annen betydning enn det som stod skrevet. Et eksempel på dette er dyrets tall, som er 666.
Det kan være forbundet med farer dersom en tolker Skriften utelukkende på dette nivået, for en kommer bort i fra den bokstavelige tolkningen av ordet.
Dette nivået strekker seg inn i det oversanselige nivået og åpenbarer de hemmelige sider ved Gud. Slike eksempler er fortellingene om Guds forskjellige møter med Moses, Elias himmelferd og Det himmelske Jerusalem.
"Evangeliet etter Johannes" uttrykker best dette nivået ved Jesus. Johannes forteller oss at Jesus er "Ordet" og at han er "Lyset". Disse utsagnene kan ikke bli etterprøvd vitenskapelig. De hører ikke med til denne verden.
Når vi skal studere det profetiske ordet, må vi være oppmerksomme på alle disse 4 nivåene i Guds ord.

Tingvoll den 22-11-01.

 

 

 

____________________________________________________________________________________________________________________________________________________

 

 

DEN HEBRAISKE TENKEMÅTEN


 

 

Når vi leser Bibelen, må vi være oppmerksomme på det forholdet at det er forskjell på hebraisk og gresk (vesterlandsk) måte å tenke og uttrykke seg på. Vi skal for det første beskrive en del ord som er blitt galt oversatt i Bibelen og begreper som er brukt galt i den bibelske ordbruken. Dersom vi ikke kjenner til dette, så får vi ikke det fulle utbytte av lesingen av Den Hellige Skrift- det være seg Tanach eller N.T. (hebr. Berit Chadashah). Disse ord og uttrykke er følgende:

1.) Ordet "Tanach" er en hebraisk forkortning for ordene "Torah", som blir galt oversatt med "Loven", "Neveim", som betyr "profetene" og "Ketubim", som betyr "Skriftene".
Hva som gjelder ordet Torah, så er det MEGET MISVISENDE å oversette det med "loven", for det betyr ikke "lov", men det betyr "undervisning", "lære" eller "instruksjon". Torahen består både av lover og av undervisning. Den består både av Guds krav og av Guds nåde. Jeg kommer derfor ikke til å bruke ordet "loven" om Mose Torah i denne boken. Jeg vil bruke ordet "Torah" med eventuelle kommentarer.
Når vi oversetter ordet "Torah" med "loven", får vi også et misvisende bilde av Gud. Han blir oppfattet som en streng Gud, som krever at man oppfyller budene i Torahen for å bli frelst, og til det tross for at budene ikke har denne funksjonen.
Når vi oversetter ordet "Torahen" galt, setter vi også et skille mellom Guds og Jesus og mener at Yhvh er den strenge Gud, mens Jesus er den milde Gud, som erstattet alle Guds bud til budet om at en skal elske Herren sin Gud over alle ting og sin neste som seg selv (Mat.. Sannheten er den at det ikke er noen forskjell mellom Jesu lære og Guds lære med hensyn til strenghet eller mildhet. Den eventuelle forskjellen, som der eventuelt måtte være, har med tidsperiodenes egenart å gjøre. Gud er bestandig den samme, men tidsperiodene er forskjellige. (Jeg vil skrive mer om dette senere i boken.)

2.) Ordet "Det Nye Testamentet" er et misvisende ord. Det skulle hete "Den nye pakt". "Den nye" eller "den fornyede pakt" er et løfte, som jødene fikk, om en "bedre pakt" (Hebr.7,22.). Det er kontinuitet mellom de to paktene helt til Paulus kom med "hemmeligheten" om den kristne menighet. Det er først ved denne forkynnelsen at vi får noe VIRKELIG NYTT i Skriften.
Hva som gjelder ordet "testamente", så er det ikke noe ord som vi finner i Bibelen. Det går tilbake til den latinske versjonen av Bibelen, som kalles for Vulgata. Ved at man bruker dette ordet for de to delene av Bibelen, så har man dermed satt et skille mellom Bibelens første og andre del. Sannheten er at det ikke er noe skille mellom disse to delene. Der er kontinuitet. Den andre delen av Bibelen følger naturlig etter den første delen. Den andre delen er oppfyllelse av de profetiene som ble gitt under Den første pakt. Skillet kommer først ved Paulus, som fikk åpenbart hemmelighetene med den kristne menigheten.

3.) Det vil derfor heller ikke være riktig å bruke uttrykket "de gammel-testamentlige" profetiene, profeten o.s.v. Det riktige ville være å bruke uttrykket "de profetiene som hører med til Den første pakt".
I det hele tatt er det mange ting og forhold som burde vært forandret i våre Bibler. På grunn av misvisende oversettelser av ord og gal tolkning av Guds ord, er vi kommet LANGT BORT ifra de tankene som Bibelen skal formidle til oss. Det behøves en GJENNOMGRIPENDE REVISJON av Bibelens innhold på en rekke områder. Det har liten hensikt med stadig nye oversettelse av Bibelen, når man ikke er i stand til å gå inn på det som er grunnleggende og viktig. Vi må tilbake til de hebraiske konseptene i Bibelen. Vi må kvitte oss med den greske og vesterlandske tradisjonen.
Det som vi kaller for "kristendommen" begynte ikke ved døperen Johannes sin inntreden, men den begynte med Paulus. Vi må skille mellom DET PROFETISKE ORDET og HEMMELIGHETEN. Det profetiske ordet er åpenbart i Tanach, mens hemmeligheten er åpenbart i Paulus sine Skrifter.
Det som vi kaller for "kristendommen", er jødedom som er tilpasset hedningene i en bestemt tidsperiode. Mange læremessige forhold i kristendommen er kommet langt bort ifra sine jødiske røtter og ifra sitt jødiske utgangspunkt. I våre bøker forsøker vi å tolke dette tilbake til de jødiske tankene, som na hadde i jødedommen før den greske og hellenistiske innflytelsen gjorde seg gjeldende ca. 300 før Messias. Her er det mange forhold å ta tak i.
Dette er ingen enkel oppgave, men vi har i alle fall begynt på oppgaven.
Vi skal for det andre beskrive en del særegenheter ved det hebraiske språket, som ikke er likt med vår måte å tenke på. Dersom vi ikke får tak i språkets særegenheter, så er det opplagt at vi kommer til å gjøre mange feil, når vi skal forsøke å forstå språkets innhold. Vi skal ta for oss følgende forhold:

1.) For det første må vi være oppmerksomme på det forholdet at hebraisk språk uttrykker HANDLING mer enn det uttrykker de abstrakte tankene. Gresk er filosofenes språk, mens hebraisk er handlingens språk. Marvin R. Wilson sier følgende om dette i sin bok: Vår Far Abraham. s.136-137: "Den handlings-sentrerte livsstilen til hebreerne er ofte gjenspeilet i den hebraiske setningsstrukturen… Hebreerne var hovedsakelig et aktivt og følsomt folk. Av denne grunn har deres språk få abstrakte uttrykk. Når jødene skulle uttrykke abstrakte tanker, brukte de uttrykk som var materielle eller fysiske. Jeg siterer fra Marvin R. Wilsons bok.s.137: "Vi skal gi noen eksempler for å illustrere dette punktet: "å se" er det samme som "å løfte opp øynene" (1.Mos.22,4.), "å bli sint" er "å brenne i ens neseborer", "å åpenbare" er "å åpne ens ører" (Rut 4,4.), "å ikke har medynk med" er "hårdhjertethet" (1.Sam.6,6.), "å være egenrådig" er "å være stivnakket" (Ap.gj.7,51.), "å gjøre seg ferdig" er "å omgjorde sine lender" (Jer.1,17.) og "å bestemme seg for å gå" er "å vende sitt åsyn mot" (Luk.9,51.)
I den hebraiske tankegangen legges det mer vekt på handlinger enn på læresetninger og dogmer. Gjerningene har en framtredende plass i jødedommen mens man i kristendommen har hatt en tendens til å se bort fra gjerningene på bekostning av troen. Det er ikke nok å tro, men troen må følges av gode gjerninger. Tro uten gjerninger er død tro.
I jødedommen var man ikke interessert i å utarbeide dogmer. Den eneste dogmen som jødene hadde, var Shema, og den er tatt rett ut ifra Tanach: "Hør Israel, Herren vår Gud. Herren er en." (5.Mos.6,4)
Jødedommen var heller ikke interessert i å bevise alle forhold. Når det gjaldt Guds eksistens, så var det for mange jøder et selvinnlysende faktum (aksiom), som ikke behøvdes å bli bevist. For jødene var Gud den som bestandig hadde vært til. Gud beskriver seg selv som: Jeg er. (2.Mos.3,14.) (Se mine bøker: Jødenes Konge. Bind 3: Kapittel: Messias er Herrens herlighet. Og Jesu Gjenkomst. Bind 4: Kapittel: Guds navn i Tanach.)

2.) For det andre beskriver ikke jødene Yhvh i abstrakte uttrykk. De beskriver Yhvh med MENNESKELIGE EGENSKAPER, som for eksempel "arm", "ansikt", "høyre hånd" og "Guds finger".
Dert er blitt sagt at kristendommen er mer interessert i hva en tenker, mens man i jødedommen er mer interessert i hva man gjør. Gresk og kristen tankegang er derfor mer interessert i læresetninger enn det jødedommen er. Jeg siterer fra Marvin R.Wilsons bok.s.138: "Den jødiske antropolog Raphale Patai har observert at på grunn av at jødene liker det konkrete og forsøker å unngå det abstrakte, så var ideen om å formulere læresetninger fremmed for dem. I hebraisk tankegang er hovedsaken i sann Guds-frykt bundet først og fremst til et forhold og ikke til en læresetning." Hovedsaken i den jødiske tenkemåten er forholdet til Gud og nesten, ikke hva man tror om Gud. Bønn blir hovedsaken i jødenes forhold til Gud og gode gjerninger blir hovedsaken i deres forhold til sine medmennesker.

3.) For det tredje er ikke jødene vant til den måten som vi tenker på. Vi tenker i logiske sammenhenger, der den ene tankerekken bygger på den andre og fører fram til et logisk svar. Jødene derimot tenker i tankerekker som innbyrdes kan være MOTSRIDENE med hverandre. Mens vi tenker i logiske "steg", tenker jødene logiske "blokker". Jeg siterer fra Wilsons bok. s. 150: "Denne tenkemåten skaper en mengde av paradokser eller til og med motsigelser i og med at en "blokk" står i spenning og ofte i ulogisk forhold til den andre "blokken".
Noen av disse vanskene kan løses ved at den ene "blokken" beskriver en problemstilling, som er sett ut fra Guds synspunkt, mens den andre "blokken" sees ut fra menneskets synspunkt.

4.) For det fjerde må vi være oppmerksomme på de HEBRAISKE IDIOMATISKE UTTRYKKENE. Et ideom er en uttrykksmåte som er typisk for et språk. Det hebraiske språket har mange idiomer. En av de vanskeligste tingene en oversetter eller en leser har, er når de skal oversette de hebraiske idiomene.
På grunn av disse idiomatiske uttrykkene, så kan visse fortellinger fra Bibelen være vanskelige å forstå, dersom vi ikke er oppmerksom på dette. "Å ha et ondt øye" betyr "å være grådig". (Mat.6,19-24.)
En boden som ikke skar åkeren sin ut til de ytterste kanter, men overlot det til de fattige, ble beskrevet som en god mann. Han hadde "et godt øye". (3.Mos.19,9-10.) Den som gjorde det motsatte hadde "et dårlig øye". Jesus brukte de hebraiske idiomene i sine mange lignelser og fortellinger. Et menneske med "et ondt øye" var derfor ikke åndelig interessert, men vedkommende var mer interessert i det materielle og rikdommen. Han fikk "mammon" til Gud og ikke jødenes Yhvh til Gud.

5) For det femte må vi også være oppmerksomme på det forholdet at mange av de ny-testamentlige Skriftene sannsynligvis er SKREVET PÅ HEBRAISK og senere er de blitt oversatt til gresk. På denne måten får oversetterne et stort problem, for de må oversette den første oversettelsen til et fremmed språk. Man merker at mange av de greske Skriftene har en jødisk uttrykksmåte og setningsoppbygging.

5.) For det sjette er oversettelsen av Bibelen ofte MISVISENDE og UKORREKT på grunn av at oversetterne ikke har nok kunnskaper om det hebraiske språket. Vi skal ta med et eksempel på dette fra Luk.22,56-62. Den "hanen", som ikke skulle gale før Peter hadde forrådt Jesus tre ganger, var ingen vanlig "hane", for det var forbudt for jødene å ha haner, fordi de var urene fugler, men det var den "presten" som hadde til oppgave å låse templets dører om kvelden og åpne dem om morgenen. Han ble kalt for "gaver" på hebraisk, og det er oversatt med "tempelutroper".
Hver morgen så ropte han ut 3 setninger, og de var følgende:
a) Alle prestene skal gjøre seg ferdig til ofringene."
b) Alle levittene må gå til sine stasjoner.
c) Alle jøder må komme til Guds-tjenesten."
Disse tre utropene skulle presten gjenta tre ganger. Det var ikke "hanen", som skulle gale tre ganger før Peter hadde forrådt Jesus, men det var tempel-utroperen som ikke fikk tid til å rope disse tre setningene tre ganger, før Peter skulle forråde Jesus. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter.)

______________________________________________________________________________________________________________________

 

 

 

 

RIKET FOR ISRAEL


 

 

Riket for Israel er en viktig frelses-historisk fase av Guds rike. Det er det riket som all bibelsk profeti omhandler. Det er et konkret og historisk rike. Det skal opprettes i Israel med Jerusalem som sin hovedstad. Messias skal være konge i dette riket. Det skal styres med rett og rettferdighet. Det skal strekke seg utover i all verden. Det skal bestå i 1000 år.

Etter den tid kommer de kommende tidsperioder med sitt eget teologiske innhold. De kjenner vi ikke så meget til. "for at han i de kommende tidsaldere kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus." (Ef.2,7.)

Da Jesus kom første gangen, kom han bl.a. med det mandatet å opprette riket for Israel i Israel. Det er en spesiell periode der både Messias og nye åndelige prinsipper skal gjennomføres- først i Israel og senere i hele verden. Det som skal kjennetegne denne perioden, er bl.a. følgende:

1.) Messias skal være konge.
2.) De troende jøder og hedninger skal styre sammen med Messias.
3.) Folkene skal måtte underlegge seg Messias og hans styre.
4.) Det skal være et rettferdig styre. "men han skal dømme de ringe med rettferdighet, og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden, og han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med sine lebers ånde." (Es.11,4.)
5.) Det skal være en fredstid ut over hele verden. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapitlet: 1000 års-rikets tidsalder.)

E.W Bullinger beskrev riket for Israel på følgende måte:

1.) Det har Messias som sin konge.
2.) Det er fra himmelen og under himmelen på jorden.
3.) Det er begrenset i sin funksjon.
4.) Det er politisk i sitt område.
5.) Det er jødisk og eksklusivt i sin karakter.
6.) Det er nasjonalt i sitt aspekt.
7.) Det er det spesielle emne for G.T.s profeti.
8.) Det er husholdningsmessig i sin karakter. (Se Companion Bible.s.155 i Appendiks.)

Dette styret og dette riket var godt kjent gjennom profetenes mange utsagn om dette. "Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet det Herrens hus står, være grunnfestet (etablert) på toppen av fjellene (rikene) og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolkene skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom la oss gå opp til Herrens berg, til Jakob Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier. For fra Sion skal lov (Torah) utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Og han skal dømme mellom folkeslagene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig." (Es.2,1-4.)

"Hør på meg, mitt folk. Vend øret til meg, du min menighet. For Torah (Guds undervisning) skal utgå fra meg, og min rett vil jeg sette til et lys for folkene. Min rettferdighet er nær. Min frelse bryter fram, og mine armer skal hjelpe folkene til rette. På meg skal øyene (kontinentene) vente, og på min arm skal de bie." (Es.51,4-5.)

Riket for Israel har både et himmelsk og et jordisk utgangspunkt. Det styres både fra himmelen og fra Jerusalem. Derfor er det også kalt for "himlenes rike". De prinsippene som det bygger på, er av himmelsk natur. "Opphøyet er Herren, for han bor i det høye. Han fyller Sion med rett og rettferdighet." (Es.33,5.)

Moses Maimonides (Rambam), som er en av jødenes store rabbinere, avsluttet sitt store verk: Mishneh Torah med en beskrivelse av Messias og Messias-riket på følgende måte: "enhver som ikke tror på ham (Messias) eller ikke ivrig venter på hans komme, benekter ikke bare profetenes Skrifter men også Skriftene i Torahen og Moses skrifter- han som er vår lærer."

Ved Jesu første komme hadde dette riket kunne ha blitt etablert dersom jødene hadde tatt imot kongen i dette riket, som er Jesus fra Nasaret. Jødene fikk tilbudet om opprettelsen av riket som KALL, MULIGHET og UTFORDRING. Jesus kunne bare tilby dem riket. Han kunne ikke tvinge det inn på dem.

Tiden var også kommet til at riket kunne ha blitt etablert. I følge Daniels profeti om de 70 åruker (Dan.9,24-27.) skulle det gå 483 år fra dette dekretet om å gjenreise og ombygger Jerusalem og til Messias skulle stå fram.. Det er det samme som de 69 åruker (69ganger 7 er 483 år.). Når vi setter begynnelsen av dette dekretet til år 445 før Messias, kommer vi til 32 etter Messias. (Se mine bøker: Israel og den kristne menighet. Kapitel: De 70 åruker for Israel og Jerusalem.

(Det er flere oppfatninger hva som er det korrekte årstallet for Jesu død. Både årene 30, 31, 32 og 33 har vært nevnt som det korrekte året. (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4.Kapitel:Tidspunktet for Messias første komme.)

Vi skal i det følgende nevne noen forhold til som tilsier at år 32 er det korrekte året. Vi vet fra NT, at det ble et mørke over hele landet fra den sjette og til den niende time (Mat.27,45), og det til tross for at det var FULLMÅNE i Israel på dette tidspunktet. Det hadde dermed skjedd noe helt ekstraordinært.

Historieskriveren Thallus skrev i året 52 etter Messias at et mørke dekket hele jorden i påsken i året 32.

En annen historiker, Phlegeon, skrev at dette mørket varte i 3 timer, fra den sjette og til den niende time.

Dette blir sterke bevis på at Jesus døde i år 32 etter Messias.)

Både døperen Johannes og Jesus sa at dette riket var nær på Jesu tid "I de dager stod døperen Johannes fram i Judeas ørken (landsbygden) og sa: Omvend dere, for Guds rike er nær." (Mat.3,1-2.)

"Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himmelens rike er kommet nær." (Mat.4,17.)

Jesus la fram det læremessige innholdet for riket i Bergprekenen og i sine taler. Når han snakket rett ut uten lignelser var det riket for Israel han snakket om. Når han talte i lignelser var det rikets hemmeligheter han utla. Disse går bl.a.

ut på at opprettelsen av riket var blitt utsatt på grunn av at jødene ikke ville ta imot Jesus og hans undervisning. Det som var nært som et tilbud, ble trukket tilbake.

Profetene hadde store problemer med å forene lidelsesiden og herlighetssiden ved Messias. De kjente ikke til og kunne ikke ane at jødene ikke ville ta imot Messias og riket, når kongen først var kommet. "Om denne frelse (frelsen i den messianske menighetens tid) var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere (jødene) skulle få, i det de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herlighetene deretter." (1.Pet.1,10-11.)

De kjente ikke til at det skulle komme en tid på ca. 2000 år der riket skulle bli utsatt og jødene skulle bli satt til side som hovedbærerne for Guds planer i verden. Denne tiden kaller vi for den kristne menighets tidsperiode.

Profeten Daniel fikk riktig nok et syn om at riket skulle opprettes i forbindelse med de 10 kongene i endens tid, men han kunne ikke ane at det skulle gå 2000 år fra den tid da Messias kom første gangen og til dette kunne la seg realisere. "Og i disse kongers dager (de 10 kongene) vil himmelens Gud opprette et rike, som ikke skal ødelegges i tidsaldrene, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk (enn jødefolket). Det skal knuse og gjøre ende på de andre riker, men selv skal det står fast i tidsalderen." (Dan.2,44.)

(Vi må være oppmerksomme på det forholdet at det finnes TO TYPER profetiske utsagn i Bibelen, og de er:

a) De utsagn som er knyttet til muligheten for at noe kan skje. Dette er igjen knyttet til at folket opptrer på en bestemt måte i en bestemt frelseshistorisk situasjon. Alle løftene til jødene i forbindelse med Jesu første komme er knyttet til det forholdet at jødene måtte ta imot Jesus som sin forsoner og konge. De er knyttet til betingelser. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: Det historiske og eskatologiske Guds-riket kunne ha blitt opprettet ved Jesu første komme.)
b) De utsagn som inneholder den konkrete og historiske oppfyllelsen av et løfte. De løftene som ikke kunne bli realisert ved Jesu først komme, kommer til å bli oppfylt ved Jesu hgjekomst. Disse profetiene har på en måte stått på venteliste i snart 2000 år for å bli oppfylt.)

Til tross for at Jesus visste at riket kom til å bli utsatt med 2000 år, la han likevel fram det ÅNDELIGE GRUNNLAGET for dette riket, og det gikk blant annet ut på følgende:

1.) Anger og omvendelse fra døde gjerninger.
2.) Tro på Jesus som jødenes Messias.
3.) Overholdelse av Jesu nye Torah som forutsetning for frelsen. Jesu nye Torah bygde på store deler av Mose Torah. (Se kapitlet: Rabbinerne visste at Messias skulle gi jødene en ny Torah.)
4.) Gjenfødelse av den gamle natur.
5.) Den Hellige Ånd som det nye frelsespantet.
6.) Vanndåpen som forutsetning for frelsen. (En del av jødene mente at vanndåpen renset legemet, men angeren og omvendelsen renset sjelen. Den jødiske historikeren Josefus gav uttrykk for dette synet. Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5.s.293-294.)

Døperen Johannes derimot sa angeren og omvendelsen måtte ligge til grunn for frelsen. "og han kom i rundt i hele landet omkring Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse." (Luk.3,3,.)

"Den som tror og BLIR DØPT, skal bli frelst, men den som ikke tror skal bli fordømt." (Mark.16,16.)

"Peter sa da til dem: Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe i Jesu navn til syndens forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Ap.gj.2,38.)

(I Paulus sin forkynnelse var ikke vanndåpen en forutsetning for frelsen. "For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet (om Jesu forsoning), ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skal tape sin kraft." (1.Kor.1,17.)

Vi vet at VANNET IKKE KAN TA BORT SYNDEN, men at det bare er anger og omvendelse som kan ligge til grunn for at Gud kan frelse et menneske. Slik har det bestandig vært, for urenhet er ikke en fysisk tilstand, men derimot en åndelig, men til tross for det så opprettholder Bibelen denne to-delingen av legeme og sjel når det gjelder renselsen og frelsen. I forbindelse med Paulus omvendelse sa Anaias til ham: "Og nå, hva bier du etter? Stå opp og la deg døpe og få avtvettet (vasket av) dine synder, idet du påkaller hans navn." (Ap.gj.22,16.) Det greske verbet som her er brukt for "å avtvette" er "apolouo". Det betyr "å vaske av fra hele legemet ved bading."

"så la oss trede fram med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann (Den Hellige Ånd.)" (Hebr.10,22.)

Til tross for at dåpen var NØDVENDIG for frelsen på denne tiden, sa likevel rabbinerne at dersom en person angret oppriktig sine synder bare i ett sekund, så fikk han del i frelsen. Dette er også en riktig vurdering.

Når vi leser Bibelen, må vi hele tiden være oppmerksomme på det forholdet at Gud har FLERE STANDARDER for frelsen. De ordningene som er nedfelt i Bibelen, er hovedstandardene, men Gud er helt suveren til å gå utenom dette når situasjonen tilsier dette. Gud er både i og utenom de ordningene som han har nedfelt i Bibelen. HAN GJØR BESTANDIG DET SOM ER RETT.

7.) En måtte gå veien om den messianske jødedommen for å bli frelst.

Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart FORTSATTE apostlene Jesu forkynnelse. De holdt fast på denne forkynnelsen. Til tross for at Paulus kom med de ny-testamentlige hemmelighetene, så fortsatte de å forkynne riket for Israel for jødene. De forkynte bare i Israel, og de skrev brever til de messianske forsamlingene- både i Israel og i diasporaen. De brevene som de skrev, er ikke skrevet til de hedningetroende forsamlingene men til de jødiske forsamlingene. Vi kaller dem for de "HEBRAISKE BREVENE". "Og de (de som kom til troen) holdt trofast fast på APOSTLENES LÆRE, og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (Ap.gj.2,42.)

Ved Peters besøk i Kornelius sitt hus ser vi at Peter forkynte rikets forkynnelse, for han sa at Gud tar imot dem som frykter ham og GJØR RETTFERDIGHET (holder Torahen) "Peter opplot da sin munn og sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet." (Ap.gj.10,34-35.)

Det som Peter her gav uttrykk for er typisk for rikets forkynnelse. Frelsen var AVHENGIG AV overholdelse Jesu nye Torah, som bygde på deler av Mose Torah..

Apostlene var klar over at Gud holdt på å opprette en ny tidsperiode- nemlig det kristne menighets tid, men til tross for det så forkynte de RIKETS eller OMSKJÆRELSENS EVANGELIUM. Dette evangeliet ble bare forkynt for jødene. Det var det oppdraget de hadde fått av Jesus. De holdt fast på det.

På apostelmøtet i Jerusalem i 49-50 hadde apostlene blitt enige med Paulus om hvordan de skulle FORDELE DE TO FORSKJELLIGE EVANGELIENE, som de forkynte. Paulus skulle gå til hedningene med "UOMSKJÆRELSENS EVANGELIUM", mens apostlene skulle gå til jødene med "OMSKJÆRELSENS EVANGELIUM. Dette er to forskjellige evangelier. "tvert imot: Da de så at det var meg (Paulus betrodd å forkynne uomskjærelsens evangelium, likesom Peter omskjærelsens (evangelium), for han som gav Peter kraft til omskjærelsens aposteltjeneste, han gav og meg kraft til det blant hedningene." (Gal.2,7-8.)

Vi gjør oppmerksomme på det forholdet at Gal.2.7-8 er galt oversatt i våre Bibler. Det er bl.a. galt oversatt fordi våre Bibel-oversettere ikke greier å skjelne mellom diss to oppdragene og de hovedlinjene i Guds ord, som er den profetiske linjen om opprettelsen av riket for Israel, og hemmlighetslinjen, som er opprettelsen av den kristne menighet.

Paulus sitt oppdrag ligger som en parantes inne i rikets program. Da jødene ikke ville ta imot verken tilbudet om riket eller kongen i riket, måtte Gud innføre en ny tidsperiode, og det var den kristne menighets tid.

Dersom vi vil lære noe om rikets forkynnelse, så finner vi den i første del av Apostlenes Gjerninger, i Jakobs brev, i Judas brev, I Peter og Johannes sine brever, i Hebreerbrevet og i Johannes Åpenbaring. Dette er SPENNENDE LESNING, og det er en STOR UTFORDRING for oss som har levd under en gal forkynnelse og en gal forståelse av Guds ord gjennom lange tider. "Om denne frelse (frelsen i rikets tid) var det profetene gransket og ransaket. De som profeterte om den nåde (rikets nåde) som dere (jødene) skulle få, i det de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var I DEM , viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herlighetene (herlighetene i riket) (i grunnteksten står dette ordet i flertall) deretter, for det ble dem åpenbart at de ikke tjente seg selv , men oss (jødene), men dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere evangeliet (evangeliet om riket) ved den Hellige Ånd, dette (disse ting) som englene attrår å skue inn i (men som de ikke forstår.) "(1.Pet.1,10-12.)

Profetene kjente ikke til den kristne menighets tid, så det kunne ikke være den de gransket, men det var rikets tid. De ønsket å vite å vite følgende 3 forhold:

1.) Når skulle dette skje.
2.) Hva var forholdet mellom Messias lidelser og opprettelsen av riket.
3.) Hva gikk rikets herligheter ut på.

"Men dere (jødene) er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap (jødene er utvalgt til å være prester for hele verden), et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys. Dere som ikke fordum var et folk, men nå er Guds folk (de av jødene som omvendte seg, ble Guds folk). Dere som ikke hadde fått miskunn, men nå har fått miskunn. Dere elskede, jeg formaner dere som fremmede og utlendinger at dere avholder dere fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen, så dere lar deres ferd blant hedningene være god, for mens de baktaler dere som ugjerningsmenn, kan se deres gode gjerninger (Torahens rettferdighet) og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag." (1.Pet.2,9-12.)

Vi skal ikke utdype dette, men vi skal bare antyde at disse Skriftene omtaler IKKE de ny-testamentlige hemmelighetene, som ble åpenbart for og av Paulus. De beskriver derimot jødenes oppdrag i riket for Israel og beskriver den i lys av både de gammel-testamentlige Skrifter og Jesu forsoning.

Dersom vi får tak i dette, vil det FRIGJØRE oss i kristenlivet, og det vil føre til en korrekt forståelse av Guds ord. Vi må lære oss å fordele Guds ord riktig. "Leg vinn på å framstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, i det du rettelig lærer sannhets ord." (2.Tim.2,15.)

 

 

 

______________________________________________________________________________________________________________________

 

 

 

 

FORANDRINGEN AV INNHOLDET I GUDS TORAH


 

De 5 Mose-bøkene ble skrevet av Moses ca.1500 før Messias. De øvrige av Tanachs bøker, profetene og Skriftene, ble fullført før og umiddelbart etter det babylonske fangenskapet. På den tid var Guds Torah ren og uten feilaktig oversettelse eller gal forståelse.
Ca. 300 før Messias hadde den hellenistiske og greske kulturen og tenkenmåten begynt å gjøre seg gjeldene i Israel. Det var for det første Alekandrer den Stores hellenistiske rike og senere den innflytelsen som det ptolemesike riket hadde over Israel. Under styret til Ptolemy den 2. ble Mose-bøkene oversatt av helleniserte jøder til gresk. Disse var bosatt i Egypt. Denne oversettelsen av Tanach ble kalt for Septuaginta.
Disse jødene var inspirert av den greske og hellensistiske måte å tenke på, og det kommer til uttrykk i deres oversettelse, som er en delvis fri oversettelse av den habraiske Tanach. På visse området kan den betraktes som en parafrase eller en til og med en Targum, som er en kombinasjon av oversettelse og en kommentar.
De begynte å se på Mose Torah med greske øyne. Grekerne hadde mange lover i sitt styre av det greske imperiet. Dette lovsystemet influerte de jødiske skriftlærde til å se på Mose Torah som utelukkende "lov". De greske lovene gå uttrykk for følgende: Dersom du ikke gjør etter loven, så blir du ekskludert ra det greske riket. Disse jødene begynte å tenke det samme om Mose Torah: Dersom du ikke holder budene i Torahen, så får du ikke del i Guds rike. På denne måten laget de "et gjerde rundt Torahen", som ennå ikke i dag er revet ned.
De jødiske lærde oversatte ordet "Torah", som ikke betyr "lov", men derimot "undervisning", "instruksjon" eller "lære" med ordet "nomos", som betyr "lov". De burde ha oversatt det med det greske ordet "DIDASKALIA", som betyr "lære", "instruksjon", undervisning" eller "læresetning". Vi vet at Jesus gikk til de kraftigste angrep på fariseeren, saduseerne og de skriftlærde for deres ukorrekte forståelse av Mose Torah. Dette gjaldt for eksempel helligholdelsen av sabbaten, de forskjellig reglene for tienden, forholdet til "hedningene", de forskjellige reglene for renhet og andre forhold.
Etter Jesus død og templets ødeleggelse i år 70 fortsatte fariseerne dette arbeidet med å sette et gjerde rundt Mose Torah ved utarbeidelse av Mishnah. Denne ble ferdig ca.200 etter Messias. Det var en utleggelse av Mose Torah. Dette arbeidet ble ført videre i Gemara på 400 og 500 tallet etter Messias. Disse to verkene ble til Talmud . (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5: Kapitel: De jødiske Skriftene.)
Etter at det jødiske folket ikke ville ta imot Jesus fra Nasaret som deres konge og Messias, fikk vi etter hvert kirkens tid. Kirken fortsatt med å kalle Mose Torah for lov. De adopterte den greske oversettelsen av ordet "torah". De forsterket dermed det inntrykket av at Gud under den første pakt, var en streng Gud, som dømte de som ikke holdt Torahens bud til fortapelse og utelukkelse av Guds rike. De bidrog derfor med å sette et skille mellom Gud og Jesus, som ble betraktet som den milde Gud, som i sin yterste konsekvens bare kom med to bud, og det var å elske Gud av hele sitt vesen og elske sin nest som se selv. (Mat.12,30-31.) Disse to budene har også sitt utgangspunkt i Mose Torah (3.Mos.19,18 og 5.Mosebok6,5.)
Dette er et galt bilde av Gud, og det har bidradd til at mange har vendt Gud ryggen. Det har også bidradd til at mange har vendt seg bort i fra Skriftene i Tanach. Dette var for eksempel tilfellet med Markion, som levde i det første hundreåret etter Messias. Han forkastet hele Tanach som Guds ord og ville ha en Bibel som bare bestod av Lukas evangeliet og 10 av Paulus sine brever. Han følte det slik at Tanach stod i veien for Paulus lære om den frie nåden, men det er ikke tilfelle. Nåden har vært fri i alle tidsperiodene. Det bare det som har ligget rundt nåden som har vært forskjellig. Det angår de forskjellige bud og læren i den forskjellige tidsperiodene.
Det som kjennetegner Gud gjennom hele frelseshistorien, er det forholdet at han er en nådig og barmhjertig Gud, som gjør alt han kan for at alle mennesker skal bli frelst. Han gir menneskene anledning til å bli frelst gjennom et helt liv. Han starter på nytt med menneskeheten for hver ny tidsperiode. Hans nåde er ny hver dag. Hans vrede varer bare et øyeblikk. Hans nåde varer for alltid. (Salme 30,6.) Dette er det RETTE BILDE av Gud. Slik har i alle fall undertegnede opplevd ham.
Både den katolske og den protestantiske kirken har oppretthold dette ukorrekte bildet av Gud og av Mose Torah. Det er ingen uoverenstemmelse mellom Guds lov og nåden. De omhandler forskjellige områder av Guds forhold til menneskene. De skal ikke blandes sammen. Det gjorde heller ikke Paulus. Hans nye Torah gikk ut på at hedningene ikke var bundet til jødenes Torah, som var både Mose Torah og Jesu Torah. Når Jesus sa at han ikke var kommet for å oppheve Torahen eller profetene, men for å oppfylle (Mat.5,17), så betyr dette at han var kommet for å TOLKE RETT Torahen og profetene. Det betyr ikke at han skulle oppheve dem.
Både våre Bibel-oversettelser og våre Bibel- kommentarer behøver en GEDIGEN REVISJON for at de skal bli korrekte. En må gå inn på den hebraiske og greske grunnteksten i Bibelen og oversette den i samsvar med opprinnelig hebraisk tankegang. Det har liten hensikt at man stadig vekk kommer med nye oversettelser av Bibelen, mens en ikke er i stand til å ta tak i det som er viktig og fundamentalt. I denne sammenhengen gjelder det viktige ord som "torah", "chuka", "chok", "misphat", "mitzvot", "chukim", "drachim", "edot" og "shelot". Alle disse ordene har fått en altfor legalistisk forståelse i oversettelsene. (Se 2 artikler av Rabbi Moshe Joseph Koniuchowsky med tittelen: Torah is not the same as Law. E-mail: heb_roots_chr@hebroots.org.)
Dette gjelder også uttrykk som "Det gamle og Det nye Testamente". De bør oversettes med "Den første og den andre pakt".
Det gjelder også uttrykk som "de gammel-testamentlige og den ny-testamentlige" Skriftene, profetene o.s.v. Dette bør oversettes med "det som tilhører den første og den andre pakt ".
Det gjelder også det hebraiske ordet "olam" og det greske ordet "aion", som ikke skal oversettes med "evighet", men med "tidsalder. (Dette har jeg skrevet mye om i mine tidligere bøker.
Det gjelder også mange andre ord og forhold, som vi ikke skal nevne her.

 

JESU FØRSTE FORKYNNELSE

Jeg har skrevet mye om dette i flere av mine bøker, så jeg skal ikke gjenta det i detalj her, men i og med at jeg anser dette av den aller STØRSTE VIKTIGHET, skal jeg nevne noen generelle trekk ved den og komme med noen eksempler på den.
a) Den var knyttet til overholdelse av MOSE TORAH og JESU NYE TORAH som indirekte forutsetning for frelsen.
b) Den var knyttet til overholdelse av Mose Torah og Jesu nye Torah i vandringen som troende.
c) Den var knyttet til TO SETT AV RETTFERDIGHETSBEGREPER, og det var Guds rettferdighet og menneskets egen rettferdighet.
d) Den varte i hele tidsperioden fra døperen Johannes og til Paulus.

Rabbinerne visste godt at når Messias kom, skulle han gi dem en NY TORAH. Dette kjente de godt til ut ifra det som Moses hadde skrevet i Mose-Torah. "En profet (Messias) vil jeg oppreise for dem av deres brødres midte, likesom deg, og jeg vill LEGGE MINE ORD i hans munn, og han skal tale til dem alt jeg byder ham. Og enhver som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap for det." (5.Mos.18,18-19.)
Jeg pleier å skille mellom Jesu FØRSTE og Jesu ANDRE FORKYNNELSE. Jesu første forkynnelse angår først og fremst opprettelsen av riket for Israel, mens Jesu andre forkynnelse angår den kristne menighet.
Vi skal i det følgende kort nevne en del av Jesu første forkynnelse. Dette viser at den i sin totalitet ikke passer inn i den forkynnelsen som vi har i den kristne menighets tidsperiode:

1.) Den som holdt Torahen (budene i Torahen), skulle være den største i himlenes rike." (Mat.5,19.)

2.) Dersom ikke jødenes rettferdighet overgikk de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet, kom de ikke inn i himlenes rike." (Mat.5,20.)

3.) Den som ville arve Guds rike, måtte være fullkommen (mennesket eget rettferdighet) i forhold til Torahen (budene i Torahen)." (Mat.5,39-42 og 48.)

4.) Den som ikke tilgav andre, fikk ikke selv tilgivelse. (Mat.6,14-15.)

5.) Den som dømte andre, skulle selv dømmes med den samme dom. (Mat.7,1-2.)

6.) Den som holdt Torahen, skulle få del i Guds rike. Den som ikke holdt loven, kunne ikke få del i Guds rike. (Mat.7,21-23.)

7.) Den som fornektet Jesus, fikk ikke del i Guds rike. (Mat.10,32-33.)

8.) Den som elsket far og mor mer enn Jesus, fikk ikke del i Guds rike. (Mat.10,37.)

9.) Den som ikke var villig til å dø for Jesus, fikk ikke del i Guds rike. (Mark.8,34-35.)

10.) Den som skammet seg over Jesus og hans ord, fikk ikke del i Guds rike. (Luk.9,26.)

11.) Den som ikke trengte seg på med makt og rev Guds rike til seg, fikk ikke tak i det." (Mat.11,12.)

12.) Den som ikke viste barmhjertighet, fikk ikke del i Guds rike." (Mat.5,7.)

13.) Den som talte bespottelig mot Den Hellige Ånd, fikk ikke del i Guds rike." (Mat.12,31-32.)

14.) Den som talte unyttige ord, kunne ikke få del i Guds rike." (Mat.12,36-37.)

15.) Den som ikke omvendte seg og ble som barna, fikk ikke del i Guds rike." (Mat.18,2-5.)

16.) Den som forførte barna, fikk ikke del i Guds rike." (Mat.18,6.)

17.) Den som ikke var villig til å selge det han eide og gi til de fattige, fikk ikke del i Guds rike. (Mat.19,21.)

18.) De fattige skulle få del i Guds rike. (Mat.11,4-5.)

19.) De fattige i Ånden skulle arve Guds rike. (Mat.5,3.) (De fleste teologer har ment at dette uttrykket betyr at det er "de ydmyke" som skal arve Guds rike, og det er rett, men uttrykket "fattig i Ånden" går ikke på ydmykhet. "De fattige i Ånden" er i følge essenerne de fattige som har fått Den Hellige Ånd. Se David Flussers bok: Jesus.s. 95-96.)

20.) De som gav almisse, skulle arve Guds rike. (Luk.11,41.)

21.) Den som lånte ut penger uten å kreve dem igjen, skulle få del i Guds rike. (Luk.6,35.) (Dette utsagnet må sees på bakgrunn av både sabbats- og jubelåret. Det første var hvert sjuende år, og det siste var hvert femtiende år. I disse årene ble all gjeld slettet. Den som ikke greide å betale tilbake sine lån, fikk dem slettet.
Dette har sammenheng med vårt forvalteransvar overfor Gud. Vi vet at alle ting hører Gud til, og at det som vi har, er ikke vårt, men det er GUDS EIENDOM. Når vi låner bort penger, er det ikke våre penger vi låner bort. Dersom vi taper de pengene som vi har lånt bort, så er det ikke vi som har tapt dem, men derimot Gud. "Den som låner til den fattige, låner til Herren, og Herren skal gjengjelde ham hans velgjerning." (Ords.19,17.)
(Denne undervisningen komme også til uttrykk i Paulus forkynnelse. "som skrevet er: Han (giveren) strødde ut. Han gav de fattige. Hans rettferdighet forblir i tidsalderen." (2.Kor.9,9.)
"at de (de rike) skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger opp en GOD GRUNNVOLL) for den kommende tid- at de griper det tidsalderlige livet." (1.Tim.6,18-19.) Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. s.308-309.)

22.) Den som forlot alle ting, skulle få del i Guds rike. (Mark.10,30.)

23.) Den som ikke gav flere og større almisser enn fariseerne og de skriftlærde, fikk ikke del i Guds rike." (Mat.5,20.)

24.) Den som ikke kom til en personlig tro på Jesus, fikk ikke del i Guds rike. (Mat.19,21.)

25.) Den som ikke var født på ny, fikk ikke del i Guds rike. (Joh.3,3.)

26.) Den som ikke var født av vann (den naturlige fødsel) og Ånd, fikk ikke del i Guds rike. (Joh.3,5.)

27.) Den som ikke forvaltet sine muligheter på en god måte, fikk ikke del i Guds rike. (Mat.25,28-30.)

28.) Den som fryktet Gud, skulle få del i Guds rike. (Luk.1,50.)

29.) Den som hadde gjort godt, skulle arve Guds rike. (Joh.5,28-29.)

30.) Den som ikke hadde åndelige frukter i sitt liv, fikk ikke del i Guds rike. (Joh.15,1-7.)

31.) Den som hjelper jødene i den store trengsel, skal få del i Guds rike. (Mat.25,40 og 45-46.)

32.) Den som holdt Jesu bud, skulle få del i Guds rike. (Joh.15,10.) (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: Jesu forkynnelse, hvor jeg skriver mye om dette.)

Når det gjaldt å holde Herrens bud, sa rabbinerne at dersom hensikten, intensjonen eller hengivenheten ikke var til stede, så hadde ikke overholdelsen av budene noen hensikt. De kalte denne hensikten for "KAVANAH". Dersom hensikten ikke var god, så virket dette mot sin hensikt. Det førte til fortapelse.
Vi skal i det følgende referere to utsagn som går på dette. "Den som praktiserer rettferdighet i hemmelighet, er større enn Moses." (Baba Batha 9.b.)
"Den som gir almisse til de fattige offentlig, gjør det til sine egen undergang." (Hagiga 5.a.)
Det nye Testamente skiller også mellom Jesu første og Jesu andre undervisning. Den første gikk på riket for Israel og den andre gikk på den kristne menighets tid. "Den første bok (evangeliet etter Lukas) skrev jeg, Teofilius, om alt det som Jesus BEGYNTE MED både å gjøre og Å LÆRE." (Ap.gj.1,1.)
Hebreerbrevet kaller EN DEL AV Jesu første lære for "BEGYNNELSEN AV JESU LÆRE." "La oss derfor gå forbi begynnelsen av Jesu lære og skride fram mot det fullkomne (angående den messianske forsamlingen), så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om (de forskjellige typer) dåp og håndspåleggelse om dødes oppstandelse og tidsalderlig dom." (Hebr.6,1-2.)
Jesus sa selv: "Ennå har jeg meget å si dere, men dere kan ikke bære (forstå) det nå, men når han, Sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til HELE SANNHETEN, for han skal ikke ta av seg selv, men det som han hører, skal han tale, og de TILKOMMENDE TING skal han forkynne dere." (Joh.16,12-13.)
Rikets evangelium blir videre kalt for "OMSKJÆRELSENS EVANGELIUM." Det var det evangeliet som Peter og de andre apostlene forkynte i Israel. "tvert imot: da de så at det var meg (Paulus) betrodd å forkynne uomskjærelsens evangelium, likesom Peter omskjærelsens (evangelium), for han som gav Peter omskjærelsens aposteltjeneste, han gav og meg kraft til det blant hedningene." (Gal.2,7-8.)
I og med at de fleste teologer og Bibel-granskere ikke forstår at det her er snakk om to forskjellige evangelier, som har hvert sitt siktemål, så blir Gal.2,7-8 galt oversatt i våre Bibler.
Omskjærelsens evangelium er et evangelium til de omskårne. Det er jødene. Omskjærelsen er tegnet på to pakter, og det er Abraham-pakten og Sinai-pakten. Den første ble gitt 400 år før den andre. Omskjærelsen var et tegn på at jødene var Guds utvalgte folk på en spesiell måte. Gud hadde lovet jødene landet, fra Middelhavet og Eufrat, og han hadde lovet at jødene skulle være prester og konger for Gud over alle hedningene. (2.Mos. 19,5-6.)
Omskjærelsens pakt er likeldes bundet både til Land-pakten og Davidpakten om Messias kongedømme. Det skal både vare i "tidsalderen" og for alltid. "Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone (riket for Israel), og han skal være konge over Jakobs hus i tidsaldrene, og det skal ikke være ende på hans kongedømme." (Luk.1,32-33.)
Omskjærelsens evangelium hadde 2 UTKALLELSER i Israel på Jesu tid. Det var både før og etter Jesu død:
a) Guds rike er nær. "og sa: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær." (Mat.3,2.)
b) Guds rike kan bli opprettet dersom dere omvender dere. "Så fatt da et annet sinn og omvend dere, så at deres synder må bli utslettet, så husvalelsens (nærværets) tider kan komme fra Herrens åsyn (åsynet står for hele personen), og han kan sende den for dere utkårede (forut forkynte) Messias, Jesus." (Ap.Gj.3,19-20.)

 

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________________

 

 

DE FORSKJELLIGE TORAHENE I FRELSESHISTORIEN


 

 

De fleste Torahene som er blitt gitt opp igjennom frelseshistorien, er gitt til jødene. Vi skal her gi en kort oversikt over disse Torahene:

a) Torahen i Edens hage. Den er gitt til alle mennesker- også til de som senere ble jøder.

b) Torahen i samvittighetens tidsperiode. Den er gitt til alle mennesker.

c) Torahen i tidsperioden for menneskelig styre og autoritet. Den er gitt til alle mennesker.
Rabbinerne sammenfattet Guds Torah med hedningen i de 3 første tidsperiodene til 7 bud. De er de såkalte noakittiske bud, og de gikk ut på følgende:
a) Menneskene skulle ikke drive avgudsdyrkelse.
b) De skulle ikke drive Guds-bespottelse.
c) De skulle ikke ete skadde dyr eller deler som var skilt fra et levende dyr.
d) De skulle ikke stjele.
e) De skulle ikke utføre blodskam eller seksuel umoral.
f) De skulle ikke myrde. (Det er forskjell på det "å myrde" og det "å ta livet av")
g) De skulle skape et rettssystem som skulle håndheve de 6 først budene.
h)
d) Torahen som ble gitt til Abraham. Den ble gitt til jødene.

e) Torahen som ble gitt til Moses. Den ble gitt til jødene.

f) Torahen som ble gitt av Jesus. Den ble gitt til jødene. Det er Torahen i riket for Israel.

g) Torahen som la grunnlaget for den kristne menighet. Den ble gitt til både jøder og hedninger. Denne Torahen er nedfelt i Paulus sine Skrifter. Dette var en Torah og en pakt som var skjult hos Gud fra før verden ble til og ble åpenbart først til Paulus. Denne pakten inngikk Gud MED SEG SELV før verdens grunnvoll ble lagt. Vi kjenner ikke til hvordan dette pakten ble inngått eller hvordan dette skjedde, men gjennom Paulus sin brever kjenner vi til en del av innholdet i denne pakten. Vi kjenner for eksempel lite til hvilke eksakte oppgaver den kristne menighet skal ha i 1000 års-riket, for dette er ikke åpenbart i Bibelen.
Denne pakten baserer seg ikke så mye på Guds bud, men på Guds nåde. I vår tid er det ikke gjerningene som er det viktige, men tro som følges av gjerninger. "i det han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet etter SITT FRIE RÅD, som han fattet HOS SEG SELV." (Ef.1,9.)
"og å opplyse alle om hvorledes husholdningen er med den hemmelighet som har vært skjult fra tidsalderlige tider i Gud, som har skapt alt ved Jesus Kristus." (Ef.3,9.)
"den hemmelighet som har vært skjult fra alle tidsaldrenes og slekters opphav, men som NÅ er blitt åpenbart for hans hellige." (Kol.1,26.)
"han som frelst oss og kalte oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sitt eget råd og den nåde som er oss gitt i Jesus Kristus fra tidsalderlige tider." (1.Tim.1,9.)
"i håp om tidsalderlig liv, som Gud, han som ikke lyver, har lovet FØR TIDSALDERLIGE TIDER. " (Tit.1,2.)

Vi må ikke blande sammen Guds pakt med den kristne menighet og den kristne menighets Torah med den nye pakt i Jesu blod, for den ble gitt til jødene og er ikke kommet i stand fullt ut enda. Den ble påbegynt ved Jesu forsoning og apostlenes forkynnelse den første tiden, men den ble på grunn av jødenes vantro, satt til side. Den fullføres først ved jødenes omvendelse i trengselstiden. Deretter vil jødene gå ut i hele verden med "evangeliet om riket". (Mat.24,14.)
Den pakten eller den Torahen som vi har i vår tid, er også bassert på Jesu forsoning. Det er for øvrig alle paktene som Gud har inngått med menneskene, men til tross for det, så må vi ikke sette likhetstegn mellom den nye (fornyede) pakt i Jesu blod og den pakt som Gud har opprettet med seg selv og som angår den kristne menighet. Det sier seg selv at hemmeligheten med den kristne menighet måtte ha EN HEMMELIG PAKT, som vi ikke kjenner til.
Hva som gjelder de jødene som hører med til den kristne menighet, så har den Torahen, som de følger i vår tidsperiode, flere bud enn det som vi hedninger har. (Se kapitlet: Innholdet i de 5 Mose-bøkene.)
Hva som gjelder Guds handlemåte med menneskene opp igjennom frelseshistorien, så kan den deles opp i 4 trinn, og disse er følgende:

1.) Først handlet Gud med hedningene- fra Adam og til Abraham.
2.) Deretter handlet Gud med jødene- fra Abraham og til Paulus.
3.) Deretter handlet Gud med den kristne menighet, som både består av jøder og hedninger- fra Paulus og til Jesu komme for den kristne menighet. I denne tiden handler Gud med en helt ny åndelig menneske-type, hvor Jesus selv er hodet og hver enkelt troende er medlemmer i det kristne legemet.
4.) Til slutt vil Gud igjen skille jøder og hedninger. I 1000 års-riket og i de framtidige tidsperiodene vil igjen jødene være de ledende i styret av verden, mens den kristne menighet sammen med englene og Gud vil være de ledende i himmelen.
Gud handler etter som han selv vil i tidsperiodene. "O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud. Hvor ursansakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. For hvem kjente Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? " (Rom.11,33-34.)



 

 

 

__________________________________________________________________________________________________________________________

 

DEN JØDISKE TORAH


 

 

 

Når det gjelder selve ordet "Torah", så betyr det ikke "lov", men det betyr "LÆRE", "INSTRUKSJON" og "UNDERVISNING." Det er derfor MEGET UHELDIG å oversette ordet "Torah" med "lov", for med ordet "lov" så tenker vi først og fremst på Guds bud og forskrifter. Selv om Torahen består av 613 lovbud, bør en ikke bruke ordet "lov" om Torahen. En bør ikke bruke ordet "MOSE LOV" eller "MOSELOVEN", men derimot MOSE TORAH, for dersom en bruker ordet Moseloven, så gir en dermed uttrykk for at Mose Torah bare består av bud og forskrifter. Jeg vil i denne boka ikke bruke uttrykket Moseloven, men derimot Mose Torah.
I tillegg vil jeg også skrive ordet "Torah" med stor forbokstav, for å vise at den har sin selvstendige eksistens og for å vise dens store betydning. En del av rabbinerne sa at verden var bassert på tre ting, og det var:
a) Torahen.
b) Tempel-tjenesten og
c) Almissegivningen.

Torahen består av 613 bud. Det er 248 positive bud, som begynner med: "Du skal". Dette tilsvarer antall ben i menneskekroppen. Det er 365 negative bud, som begynner med: "Du skal ikke". Dette tilsvarer antall dager i et år.
I Det Nye Testamente blir ordet Torah oversatt med "nomos", som betyr "lov" eller "regel". Når jeg bruker Skrift-steder fra N.T., hvor dette ordet forekommer, så vil jeg bruke det hebraiske ordet "Torah" med en evetuelle forklaring i parantes. På denne måten vil leseren få en utvidet og mer riktig forståelse av innholdet av dette ordet.
Dersom våre Bibler hadde vært riktigere oversatt på en rekke områder, så hadde vi automatisk fått en mer riktig forståelse av innholdet i den. Vi ser at den ene nye Bibel-oversettelsen etter den andre kommer, men dersom man ikke er villig til å gå inn på de esentielle punktene i oversettelsen, så fører de nye oversettelsene ikke til noe klargjøring for Guds folk, men bare til større frustrasjon og ikke-forståelse for Guds folk)
Selve ordet "Torah" kan brukes på følgende måter innenfor jødedommen:
1.) All jødisk lov som er beskrevet både i Tanach (G.T.) (den skrevne lov) og i Talmud (den muntlige lov).
2.) Hele Tanach.
3.) De første 5 bøkene i Tanach. De blir på hebraisk kalt for henholdvis: "Bereshit", som betyr " I begynnelsen.", "Shemot", som betyr "Navnene", "Vayikra", som betyr "Og han kalte", "Bamidbar", som betyr "I ørkenen" og "Devarim", som betyr "Ordene". De 5 Mosebøkene blir på hebraisk kalt for "Chumas".
4.) Den pakten som Gud gav Moses på Sinai-fjellet.
5.) Enhver undervisning om de 5 Mosebøkene.
6.) Hele Bibelen- både Tanach og Berit Chadashah (Den nye pakt.)
7.) Enhver undervisning av rabbinerne.
Videre mente rabbinerne at det er 2 Toraher. Det er den skriftlige Torah, som vi finner i Mosebøkene, og så var det den muntlige Torahen. Den muntlige Torahen ble også gitt Moses på Sinai, men den ble ikke skrevet ned med det samme. Den ble brakt videre gjennom en muntlig tradisjon til den ble skrevet ned på 200 tallet etter Messias av rabbi Yehuda ha Nashi. I Pirke Avot, som er en del av Mishnah, står det følgende om dette: "Moses mottok Torah på Sinai og leverte den til Josva, fra Josva til de eldste, fra de eldste til profetene, og profetene brakte den videre til Den Store Forsamlingen (Synedriet.) (Avot 1,1.)
En annen vurdering går ut på at den muntlige Torah ble gitt til Moses på Yom Kippur. Mens den skriftlige Torah blir feiret på shavout (pinsen), blir den muntlige Torah feiret på Simchat Torah (Torahens gledesdag), som er den siste dagen i det sivile jødiske året.
Talmud består av 2 deler. Det er Mishnah og Gemara. Gemara er rabbinernes kommentarer til Mishnah. Den ble skrevet ned på 500-tallet. Det er to Talmuder- Den Jerusalemske og Den Babylonske. Den siste er av størst betydning i dag, og den er tre ganger så omfangsrik som den jødiske Talmud. Den består av 2,5 millioner ord. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: De jødiske Skriftene.)
En del av rabbinerne mente også at de "kronene" eller "de taggene", som 7 av de 22 hebraiske bokstavene er utstyrt med, og som er omtalt i Mat.5,18 og oversatt med "tøddel", også ble gitt av Gud på Sinai. Disse bokstavene er: shin, ayin, tet, nun, zayin, gimmel og tzadi. Hensikten med disse taggene, er tredelt:
a) De skulle utsmykke Torahen, slik at den ble penere å se på. Det skulle være en ære for Gud.
b) De skulle beskytte Torahen fra åndelige angrep utenfra.
c) De skulle også beskytte Guds folk, som er jødene. (Se Alfred J. Kolatchs bok: This is the Torah. s.101-103.)
Rabbinerne mente at den muntlige Torah hadde like stor betydning som den skriftlige Torah.
Denne vurderingen er ikke riktig. Det står mye godt og verdifullt i Talmud, men det står også mye som ikke stemmer med Guds ord. Mye av Torahen er dessuten diskusjoner mellom de forskjellige rabbinerne og hvordan de så på de forskjellige problemstillinger i Guds ord.
Jesus gikk også imot flere av rabbinernes fortolkninger, og han kalte dem for "menneske bud" og "de gamles vedtekter". Men de dyrker meg forgjeves, i det de lærer lærdommer som er menneskebud." (Mat.15,9.)
"men de dyrker meg forgjeves, i det de lærer lærdommer som er menneskebud. Dere forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt. Og han sa til dem: Det er riktig vakkert av dere gjør Guds bud til intet for å holde deres vedtekt." (Mark.7,7-9.)
Den skriftlige Torah inneholder 613 bud, men dette var ikke nok for rabbinerne. De utarbeidet en rekke nye bud som de mente hadde sin basis i de skrevne budene. De bygde med dette "et gjerde rundt Torahen", slik at den ble umulig for jødene å holde den.
De som skrev den muntlige Torahen , forsøkte å lage LOV AV TORAHEN. De forsøkte å svekke Guds rettferdighet på bekostning av menneskets rettferdighet. Vi må huske på at Torahen består både av lov og av nåde. Oppfyllelsen av lovreglene peker på menneskets egen rettferdighet, mens Guds rettferdighet kommer til uttrykk i nåden.
* Jeg vil sitere hva Ariel og Devorah Berkowitz sier om dette i sin bok: Torah. Rediscovered. s. 110: "Paulus var godt kjent med den muntlige Torahen. Han kjente til dets fallgruber. Han visste også at de som laget det muntlige Torah, i virkeligheten forandret Torahen til lov. Denne loven reflekterte ikke Guds rettferdighet. Den var heller en kodifisering av menneskets rettferdighet. Men Paulus sa at den som hadde Guds rettferdighet behøvde ikke å søke høyt eller lavt etter lovens rette fortolkning eller anvendelse. Guds Torah er alltid tilgjengelig for ham."
Jesus sa følgende om de skriftlærde og fariseerne: "På Mose sitter (har tatt plass) de skriftlærde og fariseerne. Derfor skal dere gjøre alt det de byder dere, men etter deres gjerninger skal dere ikke gjøre. For de sier det, men gjør det ikke. De binder svære byrder, som er vanskelig å bære, og legger dem på menneskenes skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med sin finger. Men de gjør alle sine gjerninger for å sees av menneskene, for de gjør sine minnesedler (tefilin) brede og sine dusker (zizit) store." (Mat.23,2-5.)
I vers 3 sier oversettelsen at jødene skal gjøre det som de skriftlærde og fariseerne byder dem å gjøre. Den vanlige tolkningen av disse Bibel-vers er at jødene skal følge de skriftlærdes og fariseernes fortolkninger så lenge som disse er i samsvar med Torahen.
Jeg tror at oversettelsen av Mat.23, 3 ikke er korrekt. I stedet for at Jesus her gir dette som et påbud, så er dette en konstatering av noe som skjedde. På gresk så har 2.person i indikativ og imperativ den samme formen, slik at det er umulig å skille mellom disse to formene av verbet. Den korrekte oversettelsen blir derfor: "Dere gjør alt de byder (indikativ) dere, men etter deres gjerninger skal dere ikke gjøre." (Mat.23,3.) (Se The Companion Bible. av E.W.Bullinger.s.1361.)

 

______________________________________________________________________________________________________________________________________________________

 

 

HIMLENES RIKE ER KOMMET NÆR.


 

 

Fra kap. 4 til og med kap. 12 talte Jesus rett ut til det jødiske folket at riket for Israel var nær for dem. Han tilbød dem riket for Israel på det vilkåret at hele Israel ville omvende seg (holde loven) og komme til en personlig tro på ham som jødenes Messias og Israels frelser."Fra den tid begynte Jesus å forkynne 'a si: OMVEND DERE,
FOR HIMLENES RIKE (RIKET FOR ISRAEL) ER KOMMET NÆR."(Mat.4,17.)
Benevnelsen himlenes rike betyr her riket for Israel. Det var dette riket de gammel-testamentlige profetene hadde omtalt i G.T. Det var også dette riket døperen Johannes hadde forkynt, idet han anmodet folket om å angre sine synder og å komme til ham for å få del i den dåpen som Gud hadde pålagt ham å døpe med. Det var en dåp som krevde omvendelse som forutsetning og som gav omvendelse og frelse som resultat.
Vi må være oppmerksomme på det forholdet at hovedbetydningen av begrepet Guds rike i Bibelen er RIKET FOR ISRAEL. Dette betyr at den treenige Gud skal styre hele verden ut ifra Jerusalem og Israel. (Se min bok: Guds-riket i Israel, hvor jeg gjennomgår de forskjellige benevnelsene angående Guds- riket.)
I Bergprekenen og andre steder i evangeliene la Jesus fram den læremessige basis for riket for Israel. (Se mine bøker: Jødenes Konge. Bind 3, s.190-280 og Jødenes Konge. Bind 4, kapitlene: Forskjellen på Jesu og Paulus sin forkynnelse, Jødiske Bibelforskeres syn på Jesus og Paulus og Den læremessige basis i riket for Israel.)
Jesu forkynnelse er BÅDE LOVEN OG NÅDEN. Slik skal det også bli i riket for Israel. Jesus skal styre hedningene med autoritet, og det midlet som bl.a. skal brukes, er loven. Guds ord og Guds lov skal gå ut ifra Jerusalem."Og mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så,han kan lære oss sine veier. og vi ferdes på hans stier! FOR FRA SION SKAL LOV UTGÅ, OG HERRENS ORD FRA JERUSALEM."(Es.2,3.)
I sin forkynnelse Ønsket ikke bare Jesus at den enkelte jøde skulle bli frelst, men han ville at hele den jødiske nasjonen skulle omvende seg og komme til tro på ham. Vi vet at det var store skarer av jøder som kom til tro på ham, men de fleste tok likevel avstand fra ham. I Mat. 11,20-24 refset Jesus hele byer, for at menneskene der ikke ville underkaste seg hans lære og komme til tro på ham."Da begynte han å refse de byer hvor hans fleste kraftige gjerninger var gjort, fordi de ikke hadde omvendt seg. Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de kraftige gjerninger som er gjort i dere, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg i sekk og aske. Dog, sier jeg dere: Det skal gå Tyrus og Sidon bedre på dommens dag (den siste dommen) enn dere. Og du, Kapernaum, som er opphøyet like til himmelen! like til dødsriket skal du bli nedstøtt, for dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var det blitt stående til denne dag. Dog, jeg sier dere: Det skal gå Sodomas land bedre på dommens dag enn dere." I Mat.12,24-37 refset Jesus rabbinerne, de skriftlærde, fariseerne og saddusserene fordi de ikke ville tro på ham, og fordi de mente at det var ved Satans hjelp han drev ut de onde 'åndene. Jesus uttalte følgende dom over dem: "Derfor sierjeg dere: Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt, men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt. Om noen taler et ord mot Menneskesønnen, det skal bli ham forlatt, men om noen taler mot Den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt, hverken i denne tidsalderen eller i den kommende (riket for Israel)." I Mat. 12,38-45 uttalte Jesus dommen over jødefolket. Jesus visste at jødene ikke kom til 'å ta imot ham som jødenes Messias og verdens frelser."Men han svarte og sa til dem: En ond og utro generasjon krever tegn, og tegn skal ikke gies den, uten profeten Jonas tegn. For likesom Jonas var 3 dager og 3 netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være 3 dager og 3 netter i jordens skjød. Ninives menn skal står fram i dommen (som vitner) sammen med denne generasjon og fordømme den, for de omvendte seg ved Jonas forkynnelse, og se, her er mer enn Jonas. Dronningen fra Syden skal stå fram i dommen sammen med denne generasjon og fordømme den, for hun kom fra jordens ytterste ende for 'a høre Salomo visdom, og se, her er mer enn Salomo. Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennom tørre steder og søker kvile, men finner den ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus (det jødiske huset), som jeg for ut av. Og når den kommer dit, finner den det ledig og feid og pyntet. Så går den bort og tar med seg 7 andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der, og det siste blir verre med det menneske enn det første. Således skal det også gå med denne onde generasjon."(Mat.12,39-45.)
(I parantes nevner vi at Jonas både er et forbilde på Jesus og på den jødiske nasjonen. Han er forbilde på følgende måter:
a) På samme måten som Jonas var 3 dager og 3 netter i fiskens buk, var Jesus i jordens skjød i det samme tidsrommet. Jonas pekte derfor fram imot Jesu forsoning for all verdens synd.
b) På samme måten som Jonas var et tegn for folket i Ninive, på samme måten var Jesus et tegn for folket i Israel."For likesom Jonas ble et tegn for folket i Ninive, således skal også Menneskesønnen bli det for denne slekt (generasjon.)" (Luk.11,3O.)
c) I og med at Jonas ikke ville gå med forkynneroppdraget til Ninive og legge frelsens og dommens muligheter fram for folket i Assyria, men unndro seg dette, er han også et forbilde på det jødiske folket, som i stor utstrekning har unndratt seg Guds misjonsoppdrag i verden. Jødene har ment at de ikke behøver å drive hedningemisjon, for hedningene har naturretten eller de 7 noahkittiske budene. Dersom de holder dem, får de del i frelsen.
Jødene var heller ikke villige til 'a gå ut til hedningene med rikets evangelium, som inneholder Jesu forkynnelse samt den gode nyheten om at Jesus fra Nasaret er død for alle menneskers synder. Synden er forsonet og til og med sendt bort. (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4, kapitlet: Jesu forsoningsdød på korset.)
På samme måten som Jonas forsøkte 'a rømme fra Gud og unndra seg de forpliktelsene som Gud la på ham, på samme måten har også jødefolket gjort det i 4000 'år. Vi vet at Abraham pakten, som også gjelder oss hedningene, har en indirekte appell til det jødiske folket Om å drive misjon blant hedningene. I 1.Mos. 12.3 blir det sagt at gjennom,, Abrahams slekt eller ætt skulle alle jordens slekter bli velsignet. Abrahams ætt er både jødefolket og Jesus. Jødene burde defor gå ut med dette evangelium til hedningene om at de skulle få del i jødefolkets og Messias sine velsignelser. Og enda mer burde de gå ut med evangeliet etter at Messias var kommet og forkynt verden dette gode budskapet om at verdens frelser var kommet
På samme Måten som Jonas omvendte seg og gikk inn i misjonsoppdraget og utførte Herrens gjerning, skal også jødefolket i forbindelse med den store trengselen omvende seg og gå ut til hedningene med rikets evangelium. De skal da medvirke til at store skarer av hedninger blir vunnet for Guds rike. Dette gjelder de 144000 beseglede av Israels 12 stammer, som vinner den store kvite skaren av alle ætter, stammer, folk og tunger, som ingen kunne telle. (Se Ap.7.)
I 1000 års-riket vil også jødene være det ledende misjonsfolket i verden. I vår tid vinnes enkeltindividene for Guds rike. I rikets tid skal FOLKESLAGENE bli vunnet for Guds rike. Da først kommer misjonsbefalingen i Mat.28,18-20 til sin virkelige utfoldelse og fulle rett. Den går ut på at apostlene skulle gå ut i all verden og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler, idet de skulle døpe dem og kreve at de holdt alle de bud og forordninger som Jesus krevde."Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn, og ]ærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil tids- alderens ende." (Mat.28,18-20.) I Mat.23 kom Jesus med en siste advarsel til de skriftlærde og fariseerne. Han kom med de voldsommste utfall mot dem, fordi han anså dem for å være hans hovedmotstandere og hovedansvarlige for hans kosfestelse og død
Som en konsekvens og en logisk følge av at fariseerne og de skriftlærde hadde forkastet Jesus gjennom de 3 år som hans virksomhet varte, så forkastet de ham også offisielt og juridisk ved at de sammen med romerne dømte han til døden og hengte ham opp på korset."Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: Han har spottet Gud, hva skal vi mere med vitner? Se, nå har dere hørt Guds-bespottelsen! Hva tykkes dere? De svarte og sa: Han er skyldig til døden.!(Mat.26,65-66.)
"Pilatus sier til dem (en del av folket): Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som de kaller Messias? De sier alle: La ham korsfeste." (Mat.27,22.)
"Jordens konger steg fram, og høvdingene samlet seg sammen mot Herren og mot hans Messias- ja i sannhet, i denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje." (Ap.gj.4,26-28.)

 

______________________________________________________________________________________________________________________________________________________

 

JESU NYE TORAH VIL BESTÅ AV 30 BUD


 

 

Vi skal i det følgende sitere en del av rabbinernes Skrifter, hvor det både kommer fram at Messias ikke skal gi jødene en ny Torah og hvor det kommer fram at Messias skal gi jødene en ny og forkortet Torah. En del av rabbinerne mente også at det ikke var behov for noen ny Torah i den kommende tidsalderen, som er det samme som den messianske tidsalderen.
"Rabbi Hanin sa at Israel vil ikke behøve undervisningen til Messias-kongen, fordi det er skrevet i Es.11,10: "På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd", men ikke Israel. Dersom dette er tilfelle, hvorfor vil Messias-kongen komme, og hva vil han gjøre? Han vil bringe Israel tilbake fra landflyktigheten og gi dem 30 bud." (Midrash Bereshit Rabba .98.)
"Messias-kongen vil klart forklare Torahen for dem og de feil som de til da har gjort… De 30 budene er forordninger som verdens nasjoner må holde." (Matanoth Kehuna.)
Til tross for at Maimonides mente at Gud ikke ville gi jødene noen annen Torah enn den som Moses fikk, så skrev han likevel følgende i sin bok: Kongens Lover: at kongen som er salvet som Messias, "sitter på sin kongelige trone og skriver for seg selv en Lovbok i tillegg til den loven som er gitt til våre fedre. Han vil tvinge Israel til å adlyde disse budene."
"Torahen vil gå tilbake til sin opprinnelige form." (Pesikhta Rabbati.89,6.)
"Den hellige- må han være velsignet- vil sitte i Edens hage og tegne opp en ny Torah for Israel, som vil bli gitt til dem av Messias." (Yalqut Isaiah 26.)
"I framtiden vil budene (i Mose Torah) bli annulert." (Nida 66.b.)
"I endens tid vil Torahen bli glemt." (Mechilta, Masechet Piska, 2.)
Rabbi Shimon Ben Eleaxar har sagt: "I Messias sine dager vil det ikke være noen "du skal" og "du skal ikke" bud."
Klausner sier i sin bok: Den Messianske Ide i Israel. "Den naturlige fortolkning av dette er at det i Messias sine dage, så vil Torahen og budene miste sin betydning." (Se Risto Santalas bok: The Messiah in The Old Testament. s.50-51 og 70-71.)
Det er flere grunner til at Messias vil gi jødene en ny Torah:
a) Enhver ny tidsperiode skal ha sin egen Torah. I og med at døperen Johannes innledet en ny tidsperiode (riket for Israel), så var det helt naturlig at Jesus gav jødene en ny Torah.
b)Ved sin forsoning opphevet Jesus eller gav en ny mening til mange av ofringene, som var forbilder på hans forsoning.
c) Når Messias kom skulle han styre verden ved hjelp av sin kraft, rettferdighet og kjærlighet. Han behøvde derfor ikke så mange bud eller regler som skulle støtte hans styre..
d) Når Jesus har oppfylt Torahen på alle måter, står det ham fritt å gi jødene en ny Torah.
Når vi sammenligner disse forskjellige utsagnene av rabbinerne med Messias nye Torah, som han gav jødene og som skal gjelde i riket for Israel, så er det korrekt at Messias nye Torah kom til å bestå av ca.30 bud. Hvordan kunne de vite dette? De kunne ikke lese det ut av Tanach. Svaret er at mange av rabbinerne var troende mennesker som hadde Den Hellige Ånd over sine liv. De hadde ikke Den Hellige Ånd som frelsespant, men de hadde Den Hellige Ånd i egenskap av den oppgaven de hadde som fortolkere av Guds ord. (Se kapitlet: Jesu første forkynnelse.)
Det var forskjellige vurderinger blant rabbinerne både angående hvor mange bud det ville være i riket for Israel og om det ville være noen bud i det hele tatt. I Nazir 50 står det: "Torah, hva vil det bli av deg?"
En av grunnene til denne forvirringen er det forholdet at mange av rabbinerne blandet sammen utsagn som angikk menneskets egen rettferdighet med utsagn som gjaldt Guds rettferdighet. Disse to typer rettferdighet går parallelt gjennom hele frelseshistorien og må ikke blandes sammen. Denne sammenblandingen kommer godt fram i Makkot 23-24, hvor det står: "Moses ble gitt 613 bud. Av disse er det 365 "du skal". Dette er i overensstemmelse med antall dager i et år. Det er 248 "du skal ikke". Dette er i samsvar med antallet ben i et menneskes kropp… Så kom David og reduserte dem til 11… Så kom Esaias og reduserte dem til 6. .. Så kom Mika og reduserte dem til 3… Så kom Esaias igjen og reduserte dem til 2… Så kom Habakuk og reduserte dem til 1, som det er skrevet: "Den rettferdige skal leve av tro." (Hab.2,4.)
Det siste utsagnet har ingen ting med menneskets egen rettferdighet å gjøre. Det er Guds gave og Guds rettferdighet.
I det hele tatt må vi være oppmerksomme på det forholdet at den rabbinske jødedommen har lagt altfor stor vekt på menneskets egen rettferdighet i forhold til Guds rettferdighet. Den rabbinske jødedommen har dessverre blitt en lovreligion, der mennesket selv bestemmer om det skal holde Guds Torah eller ikke, og kan dermed selv bestemme om det vil bli frelst. I jødedommen frelser mennesket seg selv. Det har derfor ikke behov for en frelser. Jødene sier: Vi har ikke behov for Jesu forsoning. Kanskje hedningene har det. (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4. Kapittel: Syndsbegrepet i jødedommen.)
Jødedommen legger stor vekt på den frie viljen, og det er postivt og bra, men det kan også overdrives. Vi må huske på at alt er lagt inn under synden og syndefallet. Dette gjelder også den frie viljen. Vi kan ikke handle uavhengig av dette. Våre valg vil alltid være besmittet av at vi lever i en syndig og falt verden.
På den annen side kan vi gå til Gud og be ham om at han viser oss det som er riktig, slik at vi kan handle i overensstemmelse med det som er riktig og etter Guds vilje. Vi kan gjør de riktige valg til å ha seier over synd, men dette er ikke den frie viljes valg, for den er trællbunden under synden, men dette er Guds valg etter at han har frigjort vår vilje. Vi må be som Jesus gjorde: Ikke skje min vilje, men din vilje.
Når det gjelder sannheten om den frie vilje så har jødedommen noe å lære oss lutheranere og vi lutheranere noe å lære jødene. Jødene har et altfor optimistisk syn på den frie viljen, mens ævi lutheranere har et altfor pessimistisk syn på den frie viljen.
En del av rabbinerne mente til og med at Torahen ville bli tatt bort fra jødene og gitt til hedningene på grunn av jødenes stolthet overfor Gud. I Hagigah 5 b står det: "Israels stolthet er grunnen til at Torahen vil bli tatt fra jødene og gitt til hedningene."
Dette er et profetisk utsagn som har en viss sannhet i seg. I den kristne menighets tidsperiode er jødene som folk og nasjon satt til side som formidlere av Guds Torah og Guds ordninger i inneværende tidsperiode.

 

 

 

 

 

Tingvoll den 14-1-04.

 

Oskar Edin Indergaard.

 

Back