DE 5 FØRSTE FRELSESTIDSHUSHOLDNINGER Gud har delt inn menneskets historie og sitt skaperverks historie i 7 tidshusholdninger. En tidshusholdning er en bestemt periode i menneskenes historie hvor et bestemt styrings- eller frelses-prinsipp er rådende og framtredende. Dette prinsippet er gitt av Gud, og det fører til Gud, dersom menneskene vil lyde og lytte etter det prinsippet. I tillegg til dette kan det også være flere prinsipper i en og samme periode, for prinsippene faller ikke som sådanne bort, men de blir med fra den ene til den andre perioden. Til tross for dette, så er det likevel et som er hovedprinsippet. Grunnen til at Gud gir menneskene etiske prinsipper, er at han vil at de skal komme til ham og få del i frelsen som Jesus tilvandt oss alle sammen på Golgata. Dessuten, dersom menneskene ikke vil lyde prinsippene, så skal Gud bruke prinsippene til å dømme menneskene, for Gud er en rettferdig Gud. I og med at verden ligger i det onde, og Satan er aktiv overfor menneskene, så vil det vise seg at frelses-prinsippene for de aller fleste menneskers vedkommende blir til bedømmelse og fordømmelses-prinsipper. Det som i utgangspunktet var et frelses-tilbud, vil vise seg å være et tilbud til fortapelse. MENNESKENE VIL MØTE IGJEN FRELSESTILBUDENE PÅ DOMMENS DAG. Dessuten vil Gud gi menneskene disse etiske prinsippene i fullt mål, for han er en rettferdig Gud, og han vil gi menneskene alle muligheter til å bli frelst. I sin visdom og allmakt har han i de forskjellige tidshusholdninger gitt oss alle tilbud og prinsipper som det går an å gi. Menneskene kan derfor ikke anklage Gud på dommens dag og si at de ikke har fått alle muligheter til frelse av Gud. Det har de nemlig fått. På dommens dag vil derfor alle bøye seg for Jesus og ta imot sin rettferdige dom, som lyder enten frifinnelse eller fortapelse. Vi kan også føye til og være oppmerksomme på at alle 7 tidshusholdninger ender med Guds dom over menneskene. Før Gud kan gi slekten et nytt frelses-prinsipp, så må han sanere det som er ondt. Menneskene får dermed en ny start etter hver dom Vi skal kort gå igjennom de forskjellige tidshusholdninger og se på hovedprinsippene. For det første har vi uskyldighetens tidsperiode i Edens hage. Den er beskrevet i 1. Mos. 1, 28 - 3, 13 og varte fra skapelsen til menneskets fall. Hovedprinsippet i denne perioden var at mennesket var uten synd og hadde god samvittighet overfor Gud. Vi vet at de talte med Gud, og de kunne se Gud slik som han er. I Edens hage sluttet Gud den første pakt med Adam og Eva. I denne periode levde menneskene i uskyldighet overfor Gud, hverandre og dyrene. Vi pleier å kalle denne perioden for USKYLDIGHETENS TIDSHUSHOLDNING. Men som vi vet, endte også denne perioden med at menneskene fall i synd, og de drog også resten av skaperverket med seg inn i syndens sfære. I og med at menneskene falt i synd og valgte Satan framfor Gud, så fikk dette betydning for alle mennesker. Vi vet at den enes fall førte til fordømmelse av alle mennesker, men Jesus som den andre Adam opprettet dette fallet. "Altså: likesom den ens fall ble til fordømmelse for alle mennesker, således ble også ens rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker, for likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet." (Rom. 5, 18-19) I dette fallet fra menneskenes side ble også jorden og menneskene tatt fra Jesus for en stund som hans rettmessige eiendom. Satan og de onde ånder fikk himmelrommet som sitt oppholdssted, og hersker over jorden og de fleste mennesker, som er blitt deres lydige undersåtter. Derfor er også Satan rettmessig blitt kalt for "denne tidsalderens gud" (2. Kor. 4, 4) og "denne verdens fyrste." (Joh. 12, 31) I fallet fikk Satan også nøklene til dødsriket, slik at ingen kunne forlate det etter sin død. Også de troendes sjeler ble holdt innesperret der. Det skjedde også en forandring med dette etter at Jesus hadde sonet all verdens synd og stått opp fra de døde. Ved denne gjerning brøt han seg gjennom dødsrikets sperringer og tok fra Satan nøklene til dødsriket, slik at han ved sin himmelfart kunne overføre de frelste sjeler i dødsriket til sin egen himmel - hvor de nå ærer Gud og venter på oppstandelsen og forvandlingen av de andre troende døde. "Frykt ikke! jeg Jesus) er den første og den siste og den levende, og jeg var død (virkelig død), og se jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til dødsriket. (Joh. Ap. 1, 18) Derfor sier Skriften: Han for opp i det høye (til himmelen) og bortførte fanger, (troende sjeler som var innesperret i dødsriket), han gav menneskene gaver (mange gaver)." (Ef. 4, 8) Før menneskene ble utdrevet fra Edens hage, opprettet Gud en ny pakt med dem og gav dem et løfte om at en frelser skulle komme i slekten. Dette løftet er gitt til alle mennesker, overalt og til enhver tid. Dette er løftet om kvinnens sæd (Jesus) som skal knuse slangens (Satans) hode. "Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din sæd og hennes sæd den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl." (1. Mos. 3, 15 Den andre tidshusholdningen er SAMVITTIGHETENS TIDSHUSHOLDNING. Den er beskrevet i 1. Mos. 3, 23 - 7, 23. Den strekker seg fra de første menneskers fall og til syndfloden, og varte i ca. 650 år. I denne perioden var det samvittigheten som skulle være den moralske veiviser for menneskene. Guds stemme i hvert enkelt menneske skulle være det moralske lys som menneskene skulle leve etter. I tillegg til dette hadde de naturligvis de andre bevisene på Guds eksistens som var tilgjengelige på den tid. Det var selve skaperverket, opprettholdelsen av det og løftet om frelseren som skulle komme. Men det viste seg at samvittigheten alene heller ikke kunne hamle opp med synd og fristelse. Vi vet fra Bibelen at menneskenes ondskap var stor, og at de aller fleste var onde helt igjennom. Ja, menneskenes døtre inngikk til og med seksuelle forbindelser med de falne engler, slik at det ble født unormalt store barn - barn som Gud ikke hadde skapt, men som var utenom hans skapelsesplaner. Vi skal ikke se bort ifra at dette var Satans plan om å grunnlegge en ætt som i sin tid kunne fordrive og ta livet av menneskene, som er Guds skapninger. "Da nå menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds sønner (de falne engler) at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til. Da sa Herren: Min Ånd skal ikke dømme blant menneskene til evig tid, for sin valfarelses skyld er det kjød, og dets dager skal være 120 år. I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn, det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige. Og Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertets tanker og påfunn bare var onde den hele dag." (1. Mos. 6, 1-5) På den andre siden må vi også være oppmerksomme på at vi ved siden av denne onde slekt og denne onde utvikling også hadde en god utvikling og en god slekt. Det er den slekt som ville bøye seg for samvittighetens stemme i hjertet og tilbe og ære Gud. Fra den andre tidshusholdningen vil menneskeheten være delt med hensyn til det å kjenne Gud. Den ene delen er Satans og fortapelsens barn, men den andre delen er frelsens og Guds barn. "Og Set fikk en sønn og kalte ham Enos. PÅ DEN TID BEGYNTE DE Å PÅKALLE HERRENS NAVN." (1. Mos. 4, 26) "Men Noah fant nåde for Herrens øyne. Dette er historien om Noah og hans ætt: Noah var en rettferdig og ulastelig mann blandt sine samtidige, Noah vandret med Gud." (1. Mos. 6, 8-9) På grunn av synden i verden angret Gud på at han hadde skapt menneskene og gjorde beslutning om at han ville utrydde alt liv, som han hadde skapt, og derfor lot han det regne i 40 dager og 40 netter, og han holdt vannet over jorden i 150 dager. Det var bare 8 mennesker som ble i live etter den såkalte syndfloden. Dette var en kraftig beskjærelse av skaperverket og en ny start for menneskene. Gud inngikk en ny pakt med Noah. Dette er den 3. store pakt som Gud inngikk med menneskene. (1. Mos. 9, 1-17) Denne pakten angår alle mennesker. I denne får menneskene beskjed om å bestyre skaperverket på vegne av Gud - en beskjed de for øvrig også fikk i Edens hage. I denne pakten er det en del regler, som jeg ikke her skal komme inn på, men vi kan legge merke til at pakten også inneholder et løfte fra Guds side, og det er at han aldri mer vil la menneskene omkomme i en vannflom. Dette løftet har Gud holdt, og det vil han også holde. Neste gang han vil utrydde menneskene, så vil dette skje i trengselstidén på 7 år, som vil komme over jorden, og som vi nå ser konturene av i det som skjer i verden i dag, både ved at en del av jødene er kommet tilbake til Eretz Israel, og ved at vi har de øvrige endetidstegn. Av slike tegn vil jeg bare kort nevne følgende: 1) "Fikentreets tegn." 2) "Lovløshetens tegn." 3) "Frafallets tegn." 4) "Det umoralske tegn." 5) "Krig og rykter om krigs-tegnet." 6) "Antisemittismens tegn." 7) "Fredstegnet." 8) "De store sammenslutningers tegn." 9) "Tidstegnet." 10) "Antikristens tegn." Den 3. tidshusholdningen er beskrevet i 1. Mos. 8, 20 - 11, 9 og blir kalt for TIDSHUSHOLDNINGEN FOR MENNESKELIG ØVRIGHET OG STYRE. Den varte fra syndfloden og til Babels forvirring, som er en periode på ca. 450 år. I denne perioden skulle menneskene få lov til å styre hele skaperverket helt for seg selv uten innblanding fra Guds side. De fikk også anledning til å ta liv, både av mennesker og av dyr. Mennesket ble derfor satt som hersker over resten av skaperverket. I tillegg til dette ble det også bedt om å bebo hele jorden og legge den under seg. De tok også fatt på dette oppdraget, men da de kom til Sinear (Babylon), så ville de stanse opp der og bygge seg en by og et tårn , som de skulle bruke til avgudsdyrkelse. "Og hele jorden hadde ett tungemål og ens tale. Og da de drog fram mot øst, fant de en slette i landet Sinear, og de bosatte seg der." (1 Mos. 11, 1-2) På grunn av at de var ulydige mot det oppdraget som de hadde fått, så grep Gud selv inn, ødela deres avgudstempel, forvirret deres språk, slik at de ikke lenger forstod hverandre og spredte dem med tvang utover hele jorden. "Og Herren sa: Se, de er ett folk, og ett tungemål har de alle, dette er det første de tar seg fore, og nå vil intet være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre. La oss (den treenige Gud) stige ned der og forvirre deres tungemål, så den ene ikke forstår den andres tungemål. Så spredte Herren dem derfra over hele jorden, og de holdt opp med å bygge byen." (1. Mos. 11, 6-8) Det prinsippet at menneskene skulle styre verden på vegne av Gud, gikk heller ikke, og Gud sendte dem ut i verden, til sine egne gjøremål. Det viser seg at Gud ikke kan styre ved hjelp av menneskene. Prinsippet er prøvd i flere tusen år allerede, og nå står vi på randen til den 3. verdenskrig, som sannsynligvis vil bli mer ødeleggende enn den forrige verdenskrig. Menneskene har ikke styrt verden for Gud. De har derimot styrt den for sin egen herre og mester, nemlig Satan.Nasjonene og verdensrikene er i opposisjon til Gud, og derfor så har vi også all ufreden i verden. I 1000-års-riket for Israel som vi også nærmer oss, vil Gud opprette dette styret nok en gang. Men denne gang er det Menneskesønnen selv som skal være styreren og herskeren - ut ifra Israel og Jerusalem. Troende jøder og troende hedninger vil delta i det verdensvide styret, og Satan og de onde ånder skal være fengslet i avgrunnen i 1000 år. Det skal bli en fredstid uten like i denne tiden. Det skal vise seg at prinsippet fra den 3. tidshusholdningen er godt, men på grunn av syndefallet er menneskene svake, og hverken vil eller kan være Guds lov lydige. Etter den 3. tidshusholdningen, så lot Gud menneskene vandre sine egne veier, enda han ikke lot seg uten vitnesbyrd overfor dem. Han hadde ikke glemt dem, men han kunne ikke satse på å mestre hele menneskeheten på en gang. "han som i de fremfarne tider lot alle hedningefolkene vandre sine egne veier, enda han ikke lot seg uten vitnesbyrd, idet han gjorde godt, gav dere regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet deres hjerter med føde og glede." (Ap.gj. 14, 16-17) I den 4. tidshusholdningen gjorde Gud noe nytt. I stedet for å forsøke å beherske hele menneskeheten tok han seg ut et menneske av hedningeætt, nemlig Abraham, og ønsket å forme ham og hans ætlinger etter sin vilje. Denne husholdningen strekte seg fra Abrahams kall og til lovgivningen på Sinai, og den er beskrevet fra 1. Mos. 12, 1 - 2. Mos. 19, 8. Den strekker seg over en periode på ca. 450 år. Denne husholdningen kaller vi for LØFTETS TIDSHUSHOLDNING, for i dette tidsrommet gav Gud Abraham og hans ætlinger, det senere jødefolket, en rekke løfter, uten at han stilte noe som helst vilkår til dem. Dette har Gud anledning til, for han eier hele jorden, og han gjør med sitt som han vil. Dette prinsippet kjenner vi forøvrig godt til vi som lever i den Hellige Ånds tidshusholdning, for det er selve nådeprinsippet, og det går ut på at en kan få alle ting gratis - uten vilkår. Det eneste vilkår som Gud setter er at en bøyer seg og tar imot tilbudene. På denne måten ser vi at den 4. tidshusholdningen er temmelig lik den tidshusholdningen som vi har i dag. Vi kan si at DEN 4. TIDS-HUSHOLDNING ER NÅDENS TID PÅ EN SPESIELL MÅTE I GAMMEL-TESTAMENTLIG TID. Ved at Gud gikk inn i menneskeslekten og tok seg ut sin egen mann - Guds mann på jorden - og sitt eget folk - Guds folk i verden, så er dette en redningsaksjon til hele menneskeheten fra Guds side. Dette er også skjult f or de fleste mennesker i dag at jødene er Guds utvalgte folk på en spesiell måte, at Israel er Guds land, og at Jerusalem er Jesu hovedstad. Da de ikke ser dette, så forsøker de heller å ødelegge for jødene. Ethvert anslag mot jødene og Israel er i sin ytterste konsekvens et forsøk fra denne verdens fyrste på å ødelegge for Guds folk og Guds planer med verden. Bak anslagene og beskyldningene mot jødene står Satan selv, og han skyver sine egne leiemordere foran seg for å begå voldsgerninger mot Israel. Dette ser vi tydelig i dag også Hva som gjelder løftene, så må vi bare kort nevne at jødene fikk løfter om landet (Kana-ans land) og løfte om at frelseren skulle komme fra dette folket. "Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette landet, fra Egyptens elv like til den store elv, elven Frat (Eufrat)." (1. Mos. 15, 18) Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne, og i deg (i Jesus) skal alle jordens slekter velsignes." (1. Mos. 12, 3) På samme måte som hedningene feilet og ikke ville gå på Herrens veier, slik var det også med jøde-folket. På samme måte som hedningene delte seg i 2 leirer, hvor den minste leir ville følge Herren og hans påbud og anvisninger, slik var det også med jøde-folket. De fleste av dem ville gå sine egne veier og leve uten Gud og uten håp i verden. Det viser seg at det som er født av kjød det er kjød, og det hverken kan eller vil være Guds lov lydig. Det derimot som er født av Anden, det er And, og det vil gjerne være lydig overfor Gud. Gud handler bestandig med levningen eller resten. Det gjelder både blant hedningene og blant jødene. DET ER LEVNINGEN SOM TELLER FOR GUD. De andre er bare med i vandringen i et kort jordeliv, og så går de til dødsriket for å vente på dommen. Levningen derimot, de som ville være lydige i tidshusholdningene, de har bare pause hos Faderen og venter på at han skal koble dem inn i styresammenhengen igjen i Guds-riket, som vil komme i Israel. Utgangspunktet for dette riket er Israel, hovedstaden i riket er Jerusalem og frelseren er Jesus. I den fjerde tidshusholdning ble dermed basis lagt for at riket kunne komme. Seirene var dermed vunnet fra Guds side, og Satan kunne ikke mer forstyrre hans hovedplaner. At dette er riktig, ser vi også av det som senere skjedde, både me jødene og med Jesus. Ingen er i stand til å utrydde jødene, enda det h vært gjort mange forsøk på det opp igjennom tidene.GUD BESKY TER SITT FOLK. Hva som gjelder Jesus, så kjenner vi godt til hans historie. Da Satan og de onde ånder trodde at de hadde tatt knekken på ham, på et korset på Golgata, da seiret han fullstendig over dem..Da han var svakest,i hagen og på korset, da var han sterk, for Gud kom og gav ham styrke Han var hos en rik mann (Gud) i sin død. Det som skjedde på Golgata for snart 2000 år siden, anser jeg som det største som har skjedd, både i verdenshistorien og i frelses-historien. På Golgata fikk Satan banesåret, og han lever nå i sin egen forgjengelig het og sitt eget nederlag, og vet at Jesus har vunnet en knusende seier over ham. "Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre over dem på korset." (Kol. 2, 15) Vi ser fram til at den tid også kommer at han og de onde ånder skal kastes ut av lufthimmelen og ned på jorden, og til den tid da det skal være slutt på Satans gjerninger for godt. "Og han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for 1000 år." (Joh. Ap. 20, 2.) "Og når de 1000 år er til ende, skal Satan løses av sitt fengsel. Og han skal gå ut for å forføre de folk som bor ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid, og deres tall er som havets sand. Og de drog opp over den vide jord og kringsatte de helliges leir og den elskede stad (Jerusalem). OG ILD FALT NED FRA HIMMELEN OG FORTÆRTE DEM." (Joh. Ap. 20,7-9) Som alle andre tidshusholdningene ender med dom, så gjorde også den 4. det. Av alle de jøder som var over 20 år (myndige), ved utgangen fra Egypt, så var det bare Josva og Kaleb, som ble funnet verdige til å komme inn i løftes-landet. De andre ble utryddet enten på vandringen til Sinai eller på vandringen i ørkenen i 40 år. Ikke engang Guds tjener, Moses, som blir ansett som den største profeten som har levd, fikk anledning til å komme inn, fordi han en gang ved Meribas vann hadde vært ulydig mot Herren. (4. Mos. 20, 11-12) Etter at jødene hadde bodd 400 år i Egypten, var det Guds vilje at de skulle ut av dette landet, for å innta løftes-landet. På veien til løftes- landet, så gav Gud dem sin lov ved Sinai, og de tok imot loven med glede og forferdelse. De var glade for at Messias fulgte med dem på veien, men også forferdet når Gud åpenbarte seg for dem på Sinai-fjellet. Herrens herlighet var i skyen på Sinai-fjellet. "Så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt fram, da tok det til å tordne og lyne, og det la seg en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd (Guds basun), da skalv alt folket som var i leiren. Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet. Og hele Sinai berg stod i røk, fordi Herren var steget ned på det i ild, og røken av det steg opp som røken av en ovn, og hele fjellet skalv. Og basunens lyd tok til og ble sterkere og sterkere. MOSES TALTE, OG GUD SVARTE HAM MED LYDELIG RØST. Og Herren steg ned på Sinai berg, på fjellets topp, og Herren kalte Moses opp på fjellets topp og Moses steg opp." (2. Mos. 19, 16-20) "OG HERRENS HERLIGHET HVILTE PÅ SINAI BERG, og skyen skjulte det i 6 dager, den 7. dag kalte han på Moses midt ut av skyen. Og Herrens herlighet var å se til for Israels barns øyne som en fortærende ild på fjellets topp. Og Moses gikk midt inn i skyen og steg opp på fjellet, og Moses var på fjellet i 40 dager og 40 netter." (2. Mos. 24, 16-18) Ved Sinai-fjellet fikk jødene loven, som bestod både av de 10 bud (2.Mos. 20, 1-26), lovene som angikk det sosiale liv (2. Mos. 21, 1-4) og de lovene som angikk gudstjenesten i tabernaklet og senere i templet. (2. Mos. 24, 12 - 31, 18) Ved foten av Sinai-fjellet begynte den 5. tidshusholdningen, og den står omtalt i Bibelen fra 2. Mos. 20, 1 - Ap.gj. 1, og omhandler tiden fra lovens inntroduksjon til den Hellige Ånds komme på pinsefestens dag. Denne tidshusholdningen varte i ca. 1500 år, og blir kalt LOVENS TIDSHUSHOLDNING. Etter at menneskeheten hadde vært ulydig mot Herren - helt fra skapelsen av - så ville han nå vise dem sin egen renhet og hellighet og deres egen utilstrekkelighet og skyldighet overfor Gud ved å gi jødene loven. Det vil si det var ikke bare jødene som fikk loven. I deres følge ut ifra Egypt var der også en mengde fremmede som fulgte dem. Disse kan da representere hedningefolkene. Det var ikke bare jødene som skufle holde loven. Alle som kom i berøring med den av hedningefolkene, ble bundet til å holde den, men i og med at Gud på en spesiell måte handlet med dette folket, så var det gjennom dem at loven ble introdusert. Hva som gjelder utvelgelsen av Abraham og jødene til å bli Guds folk så ligger dette utenom vår kompetanse til å si noe om. Vi vet at Gud utvelger hvem han vil til å bli det som han selv har bestemt i sitt eget rike, og sine kall, nådegaver og løfter det angrer Herren ikke på. Dessuten så vet vi at det som Herren gjør, det er rett. Da han utvalgte jødefolket til sitt eget folk, så var det en rett avgjørelse, og den står fast til evig tid. Dette at Gud tok seg ut et eget folk på en spesiell måte, betyr ikke at han ikke bryr seg om de andre folkene. Han bryr seg om dem like mye som jødene, men da de aller fleste av hedningene ikke ville lyde Guds røst i frelses-manifestasjonene i tidshusholdningene, så måtte han ta seg ut sitt eget folk. Vi kan også si det slik: At på grunn av sin kjærlighet til hedningefolkene og sine løfter til dem, f.eks. om frelseren som skulle komme, så ville han gjennom jødefolket og Jesu fødsel sørge for at også hedningene fikk del i denne frelsen. UTVELGELSEN AV JØDEFOLKET TIL SITT EGET FOLK, ER DERFOR IKKE EN TILSIDESETTING OG UTEGLEMMING AV HEDNINGENE, MEN DEN ER DERIMOT EN FRELSES- OG REDNINGSAK&JON FRA GUDS SIDE, også overfor hedningene. Ved at Gud tok seg ut sitt eget folk, så koblet han hedningene inn igjen i frelses-sammenhengen. GUD VET HVA HAN GJØR. Hva som gjelder utvelgelsen, så ligger den i Guds råd og Guds forutbefattede beslutning, og vi vet at jødefolket ikke ble uttatt fordi de var et stort, mektig og sterkt folk. Det ble derimot uttatt fordi det var et lite folk, som ikke kunne stole på egne krefter i sin vandring. Vi vet at i vår skrøpelighet, der fullendes Guds kraft. Vi vet at når vi er svake, da kan Gud rå med oss, og da blir vi sterke i hans kraft. Slik er det også med jødene: De skal være stille og Herren skal stride for dem. "For et hellig (utskilt fra hedninge-folkene) folk er du for Herren din Gud, deg har Herren din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi Dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere, for dere er de minste blandt alle folk, men fordi Herren elsket dere, og fordi han ville holde den ed han hadde svoret deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trælehuset." (5. Mos. 7, 6-8) Etter at jødefolket hadde vandret i 3 måneder, fra Egypt til Sinai, så gav Herren dem sine lover der, men vi skal likevel legge merke til det forholdet at de allerede før Sinai - ved Mara, - fikk en lovgivning av Gud og en forsmak på Guds lover. Dette var naturligvis gjort fra Herrens side forat de skulle kunne vurdere om de ville holde seg til Guds lover, eller om de syntes at disse var for vanskelige å holde. Gud måtte gjøre dette, for dersom han hadde ventet til jødefolket kom til Sinai, så hadde ikke dette villet bli et frivillig valg fra jødenes side. Inntrykkene fra Sinai var så overveldende for folket at de hadde måttet svare ja på Guds tilbud i alle fall. Vi forstår at Gud vil ikke tvinge sine tilbud inn på noen, og når jødene sa ja til Guds tilbud ved Sinai, så var denne avgjørelsen tatt på frivillig grunnlag og etter overveielse, for de fikk kjennskap til Guds lover allerede ved Mara. "Og han (Moses) ropte til Herren, og Herren viste ham et tre, det kastet han i vannet, og vannet ble godt. DER SATTE HAN (GUD) DEM (JØDEFOLKET) LOV OG RETT OG DER PRØVDE HAN DEM, og han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommer som jeg la på egypterne, for jeg er Herren, din lege." (2. Mos. 15, 25-26) Vi skal også være oppmerksomme på det forholdet at jødefolket ikke hadde behøvd å ta imot loven ved Sinai, for Gud kunne ikke tvinge den innpå folket, men da de gjorde det, så gjorde de det av egen fri vilje og av egen fri overbevisning om at dette var det beste for dem. Ved Sinai ropte de høyt flere ganger at de ville ha loven, og at Moses skulle være mellommannen mellom dem og Gud. "Da svarte folket, alle som én og sa: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.Og Moses bar folkets ord tilbake til Herren." (2. Mos. 19, 8) Loven ble gitt for å vise alle mennesker deres utilstrekkelighet i frel- ses-spørsmål. Loven gir uttrykk for Guds vilje, og vi vet at den som oppfyller loven, han skal frelses ved den, men vi vet også at ingen greier å OPPfyfle lovens krav. Av dette følger naturlig at ikke noe menneske greier å frelse seg selv ved sine egne bestrebelser Loven peker derfor på en stedfortreder som kan oppfylle loven i alle menneskers sted. Loven peker på frelseren, som ble lovet allerede ved fallet i den første tidshusholdningen. LOVEN PEKER PÅ JESU KOMME, DØD OG OPPSTANDELSE. Loven peker dessuten ikke bare på Jesu fornedrelse, men også på hans komme som kongen i riket for Israel. Når forsoningsgrunnlaget først var lagt, og når oppstandelsen fra de døde var fullendt, når himmelfarten var en realitet, og når Den Hellige And var kommet, da stod riket for Israel i ferd med å komme til verden. Da ventet Jesus på at jødene skulle be ham om å komme tilbake, slik at han kunne opprette 1000-årsriket for dem. Loven peker også på lovgivningen og Guds-tjenesten i 1000-års-rikets tid. Vi vet at loven på ingen måte skal falle bort, men at Jesus utdypet den i Bergprekenen (Matt. 5-7). I dette får vi en illustrasjon på lovgivningen i riket for Israel, hvor loven vil bli utvidet. Templet skal bygges opp igjen, og ofringene vil komme tilbake. Dette skal vi behandle senere. Loven peker også på at jødene skal være prester og et hellig folk. Dette skal skje i fullt mål i 1000-års-riket. Da skal de, sammen med andre troende være Guds prester, både i Israel og utover i hele verden, og undervise hedningefolkene om loven og påse at de følger den - enten ved frivillighet eller ved tvang. I og med at det blir et rettferdig styre i 1000-års-riket, så skal kravene til menneskene, bade til de som tror og de vantro, settes mye høyere enn i dag. Av dette ser og forstår vi at både løftets og lovens tidshusholdning peker fram mot riket for Israel, og vi forstår også at de forskjellige tidshusholdninger ikke bare ble gitt for å gi menneskene et variert tilbud om frelse. I sitt dypeste vesen og sitt innerste innhold, så peker samtlige frelseshusholdninger, som vi til nå har behandlet, fram til riket for Israel, hvor også hedningene skal delta. Vi vet at Herren skal bygge Jerusalem og gjøre det til en lovsang på jorden i 1000-års-rikets tid. "På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere, aldri skal de tie, ikke den hele dag og ikke den hele natt. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro. Og gi ikke ham ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør det til en lovsang på jorden." (Esaias 62, 6-7) Nå betyr loven ikke bare krav som blir satt til menneskene. Loven regulerer både forholdet mellom menneskene og forholdet mellom Gud og menneskene. Når menneskene holdt loven, så ville forholdet dem imellom bli bedre og livet og vandringen lettere, og til slutt ville Gud frelse dem inn i sitt rike. Lovens krav er derfor bare en ytre anordning eller et middel. I SITT DYPESTE VESEN ER LOVEN ET EVANGELIUM, og det glade budskapet gikk ut på at den som etterlevde loven, den skulle få det bra i dette livet og arve evig liv etter døden. Det er jo akkurat det samme Jesus sier til sine disipler: At de i tiden skal ha alt det som de trenger, mens de i evigheten skal arve evig liv. "Jesus svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefold igjen, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv." (Mark. 10, 29-30) Derfor ser vi at loven er hellig, god og rettferdig, og at evangeliet om frelse er lovens siktemål. Vi gjør vel i å være oppmerksomme på forskjellige evangelier i Bibelen. Dersom vi gjør det, så vil vi se at Bibelen inneholder mange forskjellige evangelier. De forskjellige frelsestidshusholdninger er også evangelier. Et evangelium betyr jo et godt budskap som fører til frelse. Ved loven kom også forpliktelsen til folket fra Guds side. Sinai-pakten er en betinget nådepakt. Oppfyllelsen av den er betinget av at folket holder pakten. Når Gud ikke har kunnet gi jødefolket de velsignelser som er beskrevet i Sinai-pakten med sine mange aspekter, så har dette sin forklaring i det forholdet at Gud ikke kan oppfylle løftene, før folket er blitt lydige, og lydige blir de først i den store trengsel. Gud har nå gitt jøde-folket bare en liten del av de løftene som han gav dem i gammel-testamentlig tid. Han vil gjerne oppfylle alle løftene, men mange av dem er bundet til forpliktelser. I en sum kan vi si at forpliktelsene ender opp i det forholdet at Gud vil at jødene skal bli frelst som folk. Når jødene en gang i framtiden bøyer seg for sin egen Messias, som er kommet for snart 2000 år siden, da er tiden kommet til at Gud fullt ut kan oppfylle løftene. VERDEN VENTER PÅ JØDENES OMVENDELSE. Etter at dette er skjedd, vil problemene i verden bli løst ved at mannen fra Nasaret kommer tilbake med himmelens skyer, for å opprette riket for Israel. Vi vet at denne tid nærmer seg, og at jødene også - mer og mer - blir oppmerksomme på Jesus. De sier at de vil ha ham tilbake fra diasporaen i kristenheten, og pusse ham ren for det smuss og de galne forestillinger som kirken har angående Jesus. I denne prosessen vil de også oppdage, at ikke alt som kirken har sagt om ham er galt. Hva som gjelder forsoningssiden ved Jesus, så har kirken sett rett. Hva som gjelder kongesiden ved Jesus, så har kirken sett galt. Jesus er både Guds offerlam og kongen som skal sitte på tronen i Jerusalem. Jesus er Messias, og MESSIAS ER OFFER, FORSONING OG KONGE I EN OG SAMME PERSON. Vi må bare bøye oss for Guds visdom og Guds veier. Jesus er både Gud og mann i samme person. Hvilken dybde er det ikke i Ordet, og hvilken liflighet er det ikke i det profetiske ord. Vi må bare bøye oss for alt dette i tilbedelse og beundring. "For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren, som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker." (Esaias 55, 8-9) O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud. Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier er. For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem gav ham noe først, så han skulle få verderlag igjen? For av ham og ved ham og til ham er alle ting, ham være æren i evighet. Amen." (Rom. 11, 33-36) Hva som gjelder forpliktelsene som ble pålagt jødene, så kommer disse først og fremst til uttrykk i dekalogen eller de 10 bud. (2. Mos. 20, 1-26) Der sier Herren: Dere skal gjøre dette og hint. Dersom dere gjør det, så skal det gå dere godt. Dersom dere gjør imot mine bud og forskrifter, så skal det gå dere dårlig. Dette er lovens bud. I de ubetingede løfter derimot sier Gud til folket: Jeg vil gjøre dette eller hint for dere. Dere skal få det gratis. Dere skal være stille, så kan jeg kjempe for dere. Det er derfor stor forskjell på de ubetingede nådesløfter på den ene siden og lovens krav på den andre siden, men vi må være oppmerksomme på at loven også i sitt innerste vesen er løfter. De er basert på at folket oppfyller betingelsene. Nå vet vi imidlertid at kravene er for store og uoppnåelige til at noe menneske kan oppfylle dem, men vi vet også at det som var umulig for noe menneske å oppfylle, det har Gud selv oppfyllt, i og med at han sendte sin Sønn til oss, til vår jammer ned. Når vi ser kravene i lys av dette, er også målet for jødefolket innenfor rekkevidde. MÅLET ER JØDENES FRELSE. Jødene må gå den samme veien som alle troende mennesker, og både veien og målet er Jesus. Han står der ute i mørket og ute i framtiden og venter på sitt eget og utvalgte folk. De skimter ham nå, men det er ikke nok. En dag skal han skinne for dem, slik at de forstår at han er den klare morgenstjerne og rettferdighetens sol, som skal gå opp over dette folket med legedom under sine vinger. "Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne dette for dere om menighetene, jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne." (Joh. Ap. 22, 16) "Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol (Jesus) gå opp med legedom under sine vinger, og dere skal gå ut og hoppe som gjøkalver. (I 1000-års-riket)" (Mal. 4, 2) I forbindelse med lovens inngåelse på Sinai - fikk jødene 5 generelle løfter, som er betinget av at de holdt loven. Ved siden av disse fikk jødene også andre løfter, men jeg vil ta disse 5 med her, for i disse kommer det tydelig fram at oppfyllelsen av dem er knyttet til betingelser. Her kommer det tydelig fram det forholdet: At dersom de gjorde dette eller hint, så skulle de oppnå det lovede. Disse 5 er følgende: 1) Dersom de aktet på Herrens bud, så skulle ikke Herren legge på folket de sykdommer som egypterne ble pålagt. "og han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommer som jeg la på egypterne, for jeg er Herren din lege." (2. Mos. 15, 26) 2) Dersom de holdt pakten, så skufle de få være Herrens eiendomsfolk framfor alle andre folk. "Dersom dere nå lyder min røst og holder min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk, for hele jorden hører meg til." (2. Mos. 19, 5) 3) Dersom de holdt pakten, skulle alle jødene være et kongerike av prester, "Og Dere skal være meg et kongerike av prester . . ." (2. Mos. 19,6) 4) Dersom de holdt pakten, skulle de alle sammen være et hellig folk. .... og et hellig folk." (2. Mos. 19, 6) ) Dersom de hørte etter den engelen som Gud sendte med dem, som var Jesus selv i sin pre-eksistens, så skulle det gå deres motstandere galt. "Se, jeg sender en engel foran deg for å vokte deg på veien og for å føre deg til det sted jeg har utsett for deg. Ta deg i vare for ham og hør på hans røst, vær ikke gjenstridig mot ham. Han skal ikke bære over med deres overtredelser, for mitt navn (Guds navn) er i ham. Men dersom du nå lyder hans røst og gjør alt det jeg sier, da vil jeg være en fiende av dine fiender og en motstander av dine motstandere. (2. Mos. 23, 20-22)   Dette forholdet kommer også til uttrykk i den nye pakten som Gud inngikk med jødefolket umiddelbart før de gikk inn i løftes-landet, etter 40 års vandring i Sinai-ørkenen. Dette var både en stadfestelse av pakten ved Sinai for den nye slekt av jøder som var født i løpet av vandringen, og det gjaldt også den nye pakten, som vi pleier å kalle for Palestina-pakten eller land-pakten. (5. Mos. 28-32) "Dette er den pakts ord som Herren bød Moses å gjøre med Israels barn i Moabs land, foruten den pakt han hadde gjort med dem på Horeb." (5. Mos. 29, 1) I hele kap. 28 forela Moses for jødefolket både velsignelsene og forbannelsene. Dersom de holdt ordene og budene i pakten, så ville dette føre til velsignelse for dem, og dersom det motsatte skjedde, så ville dette føre til forbannelse. Jeg vil gi en kort oversikt over de forskjellige velsignelser og forbannelser som kommer til uttrykk i dette kapitlet. Detaljene kan leseren selv finne ut ved å lese kapitlet. "Dersom du nå hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag, da skal Herren din Gud heve deg høyt over alle folkene på jorden. Og alle disse velsignelser skal komme over deg og nå deg, så sant du hører på Herrens, din Guds røst." (5. Mos. 28, 1-2) Velsignelsene er følgende: 1) De skal være velsignet både i byen og på marka. (v. 3) 2) De skal få godt avkom, både menneskene, dyrene og marka. (v. 4) 3) De skal få godt brød og god frukt. (v. 5) 4) De skal få både en god inngang (fødsel) og en god utgang (død) (v. 6) 5) De skal slå sine fiender, som skal rømme for dem. (v. 7) 6) De skal få Herrens velsignelse i landet, Eretz Israel. (v. 8) 7) De skal bli til et hellig folk. (v. 9) 8) De skal bli til en redsel for alle folk på jorden. (v. 10) 9) De skal få overflod av alle ting. (v. 11) 10) De skal få regn av Herren, og de skal låne ut mat til mange folk. (v. 12) 11)De skal bli gjort til hode for alle folk på jorden, og ikke til hale. (v. 13) Dette var velsignelsens tilbud som jødefolket fikk ved inngangen til landet, men de fikk også forbannelsens tilbud. De visste hva de gikk til, men dessverre så valgte de aller fleste av dem forbannelsens tilbud, og Gud måtte straffe dem og sette til side velsignelsens tilbud til dem. Dette holder de nå på å få del i, men det er først i 1000-års-riket at de kan få velsignelsene fullt ut, for da har de gitt seg over til Gud som folk og som nasjon. Mange ting i frelses-historien venter på jødenes omvendelse og er avhengig av denne store begivenhet for at de kan oppfylles. 'Men dersom du ikke hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde hans bud og hans lover, som jeg gir deg i dag, da skal alle disse forbannelser komme over deg." (5. Mos. 28, 15): 1) De skal være forbannet i byen og på marka. (v. 16) 2) De skal få dårlig brød og dårlig frukt. (v. 17) 3) De skal få dårlig avkom, både menneskene, dyra og jorden. (v. 18) 4) De skal få en dårlig fødsel og en dårlig død. (v. 19) 5) Herren skal sende forbannelse, forferdelse og trussel mot dem. (v. 20) 6) Herren skal sende pest over dem og utrydde dem i landet. (v. 21) 7) Herren skal slå dem med sykdom og hete. (v. 22) 8) Jorden skal være tung å dyrke, og heten skal brenne dem. (v. 23) 9) Støv og sand skal falle ned på jorden som regn. (v. 24) 10) De skal ligge under for sine fiender, og de skal bli mishandlet av alle rikene på jorden. (v. 25) 11) Deres lik skal bli til føde for fuglene og dyra. (v. 26) 12) De skal bli utsatt for de sykdommer som egypterne fikk. (v. 27) 13) De skal bh slått med vanvidd og blindhet. (v. 28) 14) De skal bli utsatt for undertrykkelse og utplyndring alle dager. (v. 29) 15) De skal miste sine kvinner, sine hus og vingårder til andre. (v. 30) 16) Fienden skal ødelegge deres fe. (v. 31) 17) De skal miste sine sønner og døtre til fienden. (v. 32) 18) Frukten av deres arbeid skal fortæres av et fremmed folk. (v. 33) 19) De skal bli vanvittige av det syn som de ser. (v. 34) 20) De skal bh slått med uhelbredelige sykdommer. (v. 35) 21) Både de og deres konge skal bli bortført til et fremmed land, og der skal de dyrke andre guder, stokk og stein. (v. 36) 22) De skal bli til en redsel, til et ordspråk og til en spott blant alle de folk Herren fører dem til. (v. 37) 23) Gresshoppene skal spise opp avlingene. (v. 38) 24) Makken skal spise opp vindruene for dem. (v. 39) 25) Oljetrærne skal ikke gi avling. (v. 40) 26) Deres sønner og døtre skal måtte gå i fangenskap. (v. 41) 27) Gresshoppene skal ete opp avlingene på trærne og på jorden. (v. 42) 28) Den fremmede som bor i landet, skal få større rang enn jødene. (v. 43) 29) Den fremmede skal bestemme over jødene. (v. 44) 30) De skal måtte tjene sine fiender, og fienden skal legge et jernåk på dem og ødelegge dem. (v. 48) 31) Herren skal føre et folk som kommer langt borte ifra over jødene. Dette folket kommer fra jordens ende, kommer flyvende som en ørn og har et fremmed språk. De bryr seg ikke om de gamle og har ikke medynk med de unge. De skal ødelegge både barn, dyr og avlinger og ikke overlate noe til jødene. (v. 49-51) 32) Denne fienden skal, kringsette jødene i alle deres byer. (Denne profetien har gått i oppfyllelse flere ganger i jødenes historie bl. a. under Nebukadnesar den 2.s og Romernes inntagelse av Israel. I endetiden vil den skje nok en gang. Antikrist skal også innta landet og Jerusalem). (v. 52) 33) I disse beleiringene skal jødene ete sine barn og sine fostre. Dette har også skjedd i begge de beleiringene som vi har nevnt ovenfor, og det vil også skje i endetiden. (v. 53) 34) Jødene skal ikke unne hverandre å spise sine egne barn, men de skal slåss om de døde barn for å spise dem. (v. 54-55) 35) Kvinnene skal hate sine menn og barn, og hun skal ikke engang unne dem sin etterbyrd som kommer fra henne. Hun skal spise opp sine barn i lønndom, da det ikke er annet å spise. Dette er forferdelige beskrivelser, og dette skjedde f. eks. i nazistenes tilintetgjørelsesleirer under 2. verdenskrigen. (v. 56-57) 36) Herren skal sende store plager over dem, og alle slags sykdoinmer skal komme over dem til de blir ødelagt. (v. 59-61) 37) Bare en liten flokk skal bli tilbake av folket. (v. 62) 711 slutt står det i kapitlet: "Herren skal sprede deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre, og der skal du dyrke andre guder, som hverken du eller dine fedre har kjent, stokk og stein. Og blant alle disse folk skal du aldri ha ro, og der skal ingen hvile være for din fot, for Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttørrede øyne og en vansmektende sjel. Ditt liv skal henge i et hår, du skal engstes dag og natt og aldri være sikker på ditt liv. Om morgenen skal du si: Var det bare aften, og om aftenen skal du si: Var det bare morgen - for den angst du kjenner i ditt hjerte, og for det syn du ser med dine øyne. Herren skal føre deg tilbake til Egypten på skiper, den vei som jeg sa deg at du aldri mer skulle få se, der skal dere bli budt ut til dine fiender som træler og trælkvinner, men det er ingen som kjøper." (5. Mos. 28,64--68) Hva er dette? Dette er en beskrivelse av jødenes historie i all sin gru og forferdelighet fra Nebukadnesar den 2. sin erobring og undertrykkelse av jødene fra år 606 f. Kr. og fram til slutten av den store trengsel. Dette er en historie som strekker seg over en periode på snart 2600 år, en historie som er så full av lidelser for dette folket, at en i verden ikke kan oppdrive noe lignende. Dette er folkenes og verdensrikenes anslag og myrderier mot dette stakkars folket, som på grunn av at de forkastet Gud, så måtte han også forkaste dem. DETTE ER HISTORIEN OM SATANS HAT OG RASERI MOT GUDS-FOLKET I VERDEN. Han visste det at dersom han greidde å utrydde jødene, så ville hverken Messias kunne komme, eller 1000-års-riket bli opprettet, men som vi vet, så har Satan allerede på nåværende tidspunkt tapt denne kampen. Jødene er allerede nå på plass i sitt gamle fedreland, Eretz Israel, og Messias og riket for Israel vil komme. .Likevel - og til tross for at Satan allerede nå har tapt denne kampen, så vil han enda i to store anslag mot jødefolket forsøke å ødelegge dem, men det skal ikke lykkes. Det første angrepet er Gog-angrepet, der Russeland sammen med en rekke arabiske stater og andre stater skal angripe Israel. I dette angrepet skal Herren selv gripe inn og berge sitt folk, "Men på den samme dag, den dag Gog kommer over Israels land, sier Herren, Israels Gud, da skal min harme stige opp i mitt åsyn- Og i min nidkjærhet, i min brennede vrede sier jeg: Sannelig på den samme dag skal det komme et stort jordskjelv over Israels land. Og havets fisker og himmelens fugler og markens dyr og alt det kryp som rører seg På jorden, og alle de mennesker som bor på jorden, skal skjelve for mitt åsyn, og fjellene skal ramle og bergveggene skal styrte ned, og hver en mur skal falle til jorden. Og jeg vil kalle på sverdet imot ham på alle mine fjell, sier Herren, Israels Gud, den enes sverd skal vendes mot den andre. Og jeg vil gå i rette med ham med pest og med blod, og et skyll. regn og haglstener, ild og svovel vil jeg la regne ned over ham og hans skarer og over de mange folkeslag som er med ham. OG JEG VIL ÅPENBARE MIN STORHET OG MIN HELLIGHET OG GI MEG TIL KJENNE FOR MANGE FOLKS ØYNE, OG DE SKAL KJENNE AT JEG ER HERREN." (Esek. 38,18-23) Dette er det samme som den 3. verdenskrigen, og som vi allerede nå ser konturene av i det som skjer i Midt-Østen i dag. Israels fiender holder på å samle seg og massere opp til sin egen undergang, og jødene i Russeland og de undertrykte folk i Øst-Europa kan snart glede seg over at det kommunistiske uhyret, som har undertrykket dem, skal gå under og legge seg rolig ned i historiens malstrøm - sammen med så mange andre stormakter og verdensriker. Der skal de ligge til dommen for den store kvite trone (Joh. Ap. 20, 11-15), og dette skal bli en dom til fordømmelse og evig straff for disse menneskene. Det andre store framtidige anslaget mot jødene og Israel vil skje i forbindelse med den store trengsel, der Satan og Antikrist vil samle alle kongene på jorden for å gå til angrep på jødene. "Og jeg så at det av dragens (Satans) munn og av dyrets (Antikrists) munn og av den falske profets munn kom 3 urene ånder som lignet padder, for de er djevleånder som gjør tegn, og de går ut til kongene over hele jorderike for å samle dem til krigen på Guds den allmektiges store dag. . . Og han (Gud) samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon." (Joh. Ap. 16, 13-14 og 16) I dette store angrepet mot Israel og Jerusalem er jødene presset som aldri før i sin historie av sine fiender, og ifølge profeten Sakarias skal 2/3 av landets befolkning bli drept og halvdelen av Jerusalems innbyggere skal måtte gå i landflyktighet. "Og i hele landet, sier Herren, skal 2/3 utryddes og omkomme, bare 1/3 skal levnes der. Og denne 1/3 vil jeg la gå gjennom ilden og rense den (Israels frelse), som en renser sølv, og prøve den, som en prøver gull. De skal påkalle mitt navn, og jeg vil bønnhøre dem, jeg vil si: De er mitt folk, og de skal si: Herren er min Gud." (Sak. 13, 8-9) "for jeg (Gud) vil samle alle hegningefolkene til krig mot Jerusalem og staden skal bli tatt og husene bli plyndret og kvinnene bli skjendet, og 1/2 av staden skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke utryddes av staden." (Sak. 14, 1-2) Da jødene er i den ytterste fare og står i ferd med å bli utslettet som folk, da griper Herren inn og berger dem fra deres fiender. "For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før stred på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst, og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdel viker mot syd." (Sak. 14, 3-4) Når dette skjer, er også den tiden som vi kaller for hedningenes tider, i ferd med å løpe ut. Da er det jødenes tidsalder som begynner. I ca. 2600 år har de stått på sidelinjen og sett på at deres eget hovedoppdrag i verden som bærere av Guds planer og som verdensmisjonærer er blitt overtatt av andre, som bare i liten grad har greidd å realisere disse store planene. I alle disse år har jødene vært i periferien av sin virkelige oppgave på jord, nemlig å være Guds folk, midt i en ond og utro verden. I og med at de gang på gang i sin historie har sviktet sin Gud og hans planer med dem, så har han måttet sette dem til side i diasporaen. De har derfor heller ikke kunnet få del i de store velsignelser som er lovet dette folket, og som vi til en viss grad har behandlet i det foregående. Nå ser vi imidlertid at Gud fører dem hjem igjen, og dermed kommer de innenfor rammen av velsignelsene. Jødene holder på å komme inn i sin egen velsignelses-sfære, i og med at de er i landet igjen. Det er i landet at Gud skal velsigne dem, og ikke ute i diasporaen. De løftene som bl. a. ble listet opp fra 5. Mos. 28, har begynt å gjøre seg gjeldende, og forbannelsene er også i ferd med å snu seg til velsignelser, men det er først i 1000-års-riket at velsignelsene blir oppfylt fullt ut.   (Hva som gjelder en utdypet vurdering av frelses-tidshusholdningene, så se min bok, Israel og den kristne menighet, hvor jeg utdyper dette temaet gjennom hele boken.) 4) Hva er det som kjennetegner den første frelsestidshusholdningér? 5) Hvilke konsekvenser fikk det at menneskene falt i synd? 6) Hva er det som kjennetegner den andre frelsestidshusholdnigen? 7) Hvorfor inngikk de falne engler seksuelle forbindelser med menneskenes døtre? 8) Hva er det som kjennetegner den tredje frelsestidshusholdningen? 9) Hvilke 10 store endetidstegn har vi i dag? 10) Hva er det som kjennetegner den fjerde frelsestidshusholdningen? 11) Hvorfor måtte Gud ta seg ut sitt eget folk? 12) Hvorfor gav Herren jødefolket en del av sine lover allerede før Sinai - ved Mara? 13) Beskriv de forskjellige aspekter ved loven. 14) Hvilke 5 løfter fikk jødene i forbindelse med inngåelsen av loven? 15) Hvilke velsignelser ble lagt, fram for jødene før de skulle innta det lovede landet.> 16) Hvilke forbannelser ble utsagt over dem dersom de ikke holdt Sinai-loven og Palestinapakten? 17) Hva er Gog-krigen? (Se Esek. 38 - 39, 16) 18) Hva er Antikrist-krigene? 19) Hva er hedningenes tider (gr. kairo ethnon)? forrige side