DE TO BUDSKAP FRA TRONEN ETTER GOLGATAS FULLBRAKTE VERK

Dette foredraget ble holdt i Ålesund 3-5-11 1906.

1) Det er IKKE MANGE i Norge i dag som ser og forkynner at vi har TO FORSKJELLIGE EVANGELIER i N.T. Det er evangeliet om den frie nåden og evangeliet om Riket for Israel.

2) Det er 7 som vitner om at vi har to evangelier i N.T., og det er:

a) Det er Jesus selv som den oppstandne frelseren.

b) Det er Den Hellige Ånd som formidler Guds ord.

c) Det er Faderen som er opphavet til alt Guds ord og Guds ordninger.

d) Det er apostlene.

e) Det er Paulus og hans medarbeidere.

f) Det er N.T. selv.

g) Det er de av menigheten som har fått se dette.

3) Vi blir bedt om å fordele Guds ord på en rett måte. ”Legg vinn på å fremstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du RETTELIG FORDELER GUDS ORD. (2.Tim.2,15.)

Guds ord skal fordeles på 3 kategorier av mennesker, og det er:

a) Hedninger.

b) Jøder og

c) Den kristne menigheten.

Dersom vi gjør det, har vi muligheten til å uttale oss RETT om de forskjellige problemstillingene. ”Og dette beder jeg om at deres kjærlighet ennå må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet, for at dere må kunne DØMME OM DE FORSKJELLIGE TING, så dere kan være rene og uten anstøt til Kristi dag.” (Fil.1,10.)

4) Det er enda et forhold vi må være oppmerksomme på, når vi skal fordele Guds ord på en rett måte, og det er det forholdet at mens jødene bygde sin lære på det profetiske ordet i G.T., på Jesu og apostlenes undervisning, bygger den kristne menighet sin lære på Paulus sine Skrifter (med unntak av Hebreerbrevet, som er skrevet til jødene.)

Paulus bygget sin lære opp omkring HEMMELIGHETEN, som ikke hadde vært åpenbart før. ”Men han som er mektig til å styrke dere etter MITT EVANGELIUM og JESU KRISTI FORKYNNELSE, etter DEN ÅPENBARING AV DEN HEMMELIGHET som HAR VÆRT FORTIDD fra tidsalderlige tider, men NÅ er kommet for lyset og ved PROFETISKE SKRIFTER etter den tidsalderlige Guds BEFALING kunngjort for ALLE FOLK (både jøder og hedninger) for å virke troens lydighet (lydighet mot troen).” (Rom.16,25-26.)

I den paulinske forkynnelsen betyr ordet ”hemmeligheten” noe som ikke har vært åpenbart og forkynt før. Det er noe HELT NYTT (gr.neos.) Det åndelige innholdet i det er også nytt (gr.kairos.)

5) Hemmeligheten var en NY HUSHOLDNING, der jøder og hedninger er likestilt i ett legeme. Dette var ikke åpenbart før. (Les Efeserbrevet 3,1-11.)

6) I Kap.1-2 i Efeserbrevet nevner Paulus følgende del-hemmeligheter:

a) Vi er velsignet med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. Dette betyr blant annet at hele vår frelse (både rettferdiggjørelsen, helliggjørelsen og herliggjørelsen) er i himmelen. (Ef.1,3.)

b) Vi er utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. (Ef.1,4.) Dette er et uttrykk for FRELSENS SIKKERHET.

c) Hemmeligheten med en husholdning i tidenes fylde. (Ef.1,9-10.)

Denne husholdningen var i seg selv ingen hemmelighet. De troende jødene kjente godt til tidsperioden for ”den nye himmelen og den nye jorden”. (Hebr.11,10 og 16.) Hemmeligheten var at den kristne menigheten skulle være sammen med de troende jøder i denne perioden. (Se artikkelen på min internettside: ”Den nye himmel og den nye jorden” er ikke det samme som ”himmelen”.

d) Vi er satt sammen med Jesus i himmelen, i Kristus Jesus. (Ef.2,6.)

e) Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

f) Vi er IKKE koblet inn i frelsen på grunnlag av jødenes pakter og løfter, men vi er koblet inn i frelsen ved Kristi blod. (Ef.2,12-13.)

g) Jesus avskaffet jødenes lov for den kristne menigheten. (Ef.2,15.) (Loven er ikke opphevet for de messianske jødene.)

h) Jesus gjorde jøder og hedninger til et NYTT MENNESKE. Det er den kristne forsamlingen. (Ef.2,15.) ”Derfor, dersom noen er i Kristus, da tilhører han en ny skapning. Det gamle (den gamle læren) er borte, se, alle ting (den nye læren) er blitt nytt.” (2.Kor.5,17.)

7) Det er også andre del-hemmeligheter i Paulus sin lære. Vi skal nevne følgende:

a) Jesus er Guds hemmelighet. (Kol.2,2.) Det er ikke Messias, som kongen i Riket for Israel, som er Guds hemmelighet, men det er Kristus som hodet for den kristne menigheten. Jødene kjente godt til det profetiske ordet om Riket og Messias som kongen i dette Riket.

b) Evangeliet er en hemmelighet. (Ef.6,19.) Evangeliet om Riket var ingen hemmelighet, men evangeliet om den frie nåden og Jesu legeme var en hemmelighet.

c) Hemmeligheten med kristne menighets bortrykkelse. (1.Kor.15,51-52.).

d) Den kristne menigheten får Den Hellige Ånd ikke ved gjerninger (dåp og omskjærelse) men ved troens forkynnelse. (Gal.3,13-14.)

8) Vi som før hadde vært langt borte fra jødenes løfter og pakter, er kommet nær til VED KRISTI BLOD (forsoningen). ”at dere på den tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerskap (borgerskap i Riket) og fremmed for paktene med deres løfte (om frelse), uten håp og uten Gud i verden, men NÅ, i Kristus Jesus, er dere som fordum var langt borte kommet NÆR TIL ved KRISTI BLOD (forsoningen).” (Ef.2,12-13.)

Vi er ikke kommet nær til frelsen (den nye ordningen) gjennom løftene og paktene til Israel, men gjennom Jesu forsoning.

9) Det er GJENNOM JESUS at vi er kommet inn i en del av jødenes løfter. Det som vi har sammen med jødene, er følgende:

a) Jesus fra Nasaret.

b) Forsoningen i Jesu blod.

c) Den Hellige Ånd. ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss, for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre, for at Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene I JESUS KRISTUS, så vi ved TROEN kunne få Ånden, som var oss (jødene) lovet.” (Gal.3,13-14.)

d) Vi administrer deler av Den nye pakt i Jesu blod. ”som og gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd, for bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.” (2.Kor.3,6.)

10) Det er INGEN MOTSETNING mellom Paulus og Jesus. Paulus har sin lære fra DEN OPPSTANDNE JESUS. Han forkynte ikke Jesus som Messias, som skulle opprette Riket for jødene, men han forkynte forsoningens Jesus. Det var JESU FORSONING som var i sentrum i Paulus sin forkynnelse og ikke de gammel-testamentlige løftene og Moseloven. ”Derfor kjenner vi FRA NÅ AV ingen etter kjødet (bare som en ny skapning). Har vi og kjent Kristus etter kjødet (som jødenes Messias), så kjenner vi ham dog NÅ ikke lenger således (Vi kjenner ham som hodet for menigheten).” (2.Kor.5,16.)

11) Paulus kalte videre sin lære for MINE VEIER I KRISTUS. ”Derfor har jeg sendt Timoteus til dere. Han som er mitt trofaste og elskede barn i Kristus, for at han skal MINNE dere om MINE VEIER i Kristus, således som jeg lærer overalt i menigheten.” (1.Kor.4,17.)

12) Paulus er også kalt for ”hedningenes apostel”. I forbindelse med hans første besøk i templet etter sin omvendelse ble det sagt to ting til ham av Jesus, og det var:

a) ”Skynd deg å gå i hast ut av Jerusalem, for de kommer ikke til å ta imot DITT VITNESBYRD OM MEG. (Dette betyr at det var forskjell på det budskapet som Paulus hadde og det budskapet som apostlene hadde.)” (Ap.gj.22,18.)

b) ”Dra ut for jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte.” (Ap.gj.22,21.)

13) I forbindelse med sin omvendelse sa Herren til Annanias: ”Gå av sted (for å møte Paulus), for han er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn fram for hedninger, konger og jøder.” (Ap.gj.9,15.)

14) Paulus la en NY GRUNNVOLL for den kristne menigheten. Den er bygget på Kristus. ”Etter den Guds nåde som er meg gitt, har jeg lagt GRUNNVOLL som en vis byggmester, men enhver se til hvordan han bygger videre.” (1.Kor.3,10.)

15)Paulus ble også kalt ”ET LYS FOR HEDNINGER”. ”For så er Herrens bud (det nye budskapet) til oss: Jeg har satt deg (Paulus) til et lys for hedninger, for at du skal være til frelse inntil jordens ende.” (Ap.gj.13,47.)

Det er bare to personer i N.T. som er blitt kalt ”lys” for menneskene, og det er Jesus og Paulus.

16) Det er også bare to personer i N.T. som har oppfordret sine tilhengere til å bli SINE ETTERFØLGERE, og det er Jesus og Paulus. ”Men Jesus sa til ham: FØLG MEG, og la de døde begrave sine døde.”(Mat.8,22.)

”Bli MINE ETTERFØLGERE, likesom jeg etterfølger Kristus (den oppstandne Jesus.)” (1.Kor.11,1.)

17) Det står også rett ut i N.T at det er TO EVANGELIER i N.T. Det er omskjærelsens (lovens) evangelium og uomskjærelsens evangelium. (Gal.2,7-10.)

Dette er galt oversatt i våre Bibler. Det første skal forkynnes til jødene mens det andre skal forkynnes til hedningene.

18) Det var Paulus sitt LOVFRIE EVANGELIUM som skulle drøftes på apostelmøtet i Jerusalem i året 50. ”DET EVANGELIUM som jeg forkynner blant hedningene.” (Gal.2,2.)

Paulus gikk dit etter en åpenbaring fra Herren. Han tok med seg Barnabas, Titus og noen andre. Titus var ikke omskåret. Dette gjorde han for å prøve jødene angående omskjærelsen.

Paulus fortalte om hvor store ting Gud hadde gjort blant hedningene. (Ap.gj.15,4.)

Noen av fariseerne, som hadde tatt ved troen, hevdet at hedningene måtte omskjæres og holde Mose lov.” (Ap.gj.15,5.) Det var de såkalte ”judaistene”. De var frelst, men de ble kalt for ”falske brødre”, for de forkynte et galt evangelium til hedningene. (Gal.2,4.)

Det ble da et SKARPT ORDSKIFTE mellom apostlene og fariseerne. (Ap.gj.15,7.)

Peter uttalte seg fornuftig om hedningenes frelse. Han sa følgende:

a) Gud hadde utvalgt ham til å være den første som skulle forkynne evangeliet til hedningene. Han forkynte ”lovens evangelium” i Kornelius sitt hus. (Ap.gj.10,35.)

b) Gud gav dem Den Hellige Ånd på samme måten som jødene hadde fått den.

c) Gud renset hedningenes hjerte ved troen på Jesus.

d) Hedningene skulle ikke være forpliktet på å holde Moseloven. Ikke engang jødene hadde greidd å holde den.

e) Jødene ble frelst på samme måten som hedningene, og det var ved tro. (Ap.gj.15,7-11.)

Deretter talte igjen Paulus og Barnabas. (Ap.gj.15,12.)

Tilslutt talte Jakob. Han sa at først (før jødenes endelige frelse), skulle Gud ta seg ut et folk av hedninger for sitt navns skyld. Dette var I SAMSVAR MED det profetiske ordet. (Dette er den store parantesen i frelsehistorien.)Deretter skulle Gud igjen ta seg av jødene og deretter hedningene. (Ap.gj.15,13-18.)

Deretter foreslo Jakob at hedningene skulle bli pålagt følgende ting som de skulle holde seg fra, og det var:

a) Avgudenes urenhet, som er avgudsdyrkelse.

b) Hor.

c) Det som var kvalt (dyr som var selvdød, for blodet var i det.)

d) Blod, for det var det samme som sjelen. (Ap.gj.15,20.)

Lederskapet i Jerusalem hadde FULL FORSTÅELSE for Paulus sitt budskap. De aksepterte det, for de forstod at det var fra Herren, men de forstod ikke det fulle teologiske innholdet i det (2.Pet.3,16.), og de forkynte det heller ikke.

Dette var en FULLSTENDIG SEIER for Paulus og hans budskap. Apostlene på sin side fortsatte med å forkynne det lovbundne evangeliet til jødene- både i Israel og ute i diasporaen.

19) Det står også i Brevet til Galaterne 1,6-7 at det ikke er noe ANNET EVANGELIUM som skal forkynnes for hedningene enn Paulus sitt evangelium. ”Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som KALTE DERE VED GUDS NÅDE til et annen (gr.”heteros”) evangelium, skjønt det er ikke noe annen (gr.”allos”). Det er bare noen (judaistene) som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium.”

Det greske ordet ”heteros” betyr ”annet av et annet slag”. ”Allos” betyr ”annet av det samme slaget”.

Dette betyr at det bare er Paulus sitt evangelium, som skal forkynnes for hedningene.

20) Det kommer også til uttrykk i Brevet til Galaterne at det er TO TYPER APOSTLER, og det er Rikets apostler og den frie nådens apostler. ”men noen annen (gr. ”heteros”) av apostlene oppsøkte (besøkte) jeg ikke, uten Jakob, Herrens bror.” (Gal.1,19)

21) Det kommer også til uttrykk i Det andre Brevet til Korintierne at det var ET ANNET EVANGELIUM, og det var Rikets evangelium. ”For om det kommer noen til dere og forkynner en annen (gr.”allos”) Jesus (Jesus kan ikke være en ”annen av et annet slag”), som ikke vi har forkynt, eller får en annen (gr.”heteros”) ånd, som dere ikke før har fått, (En får en annen ånd ved en annen forkynnelse. Dette gjelder ikke Den Hellige Ånd som frelsespant, men det gjelder ånden som uttrykk for læremessige sannheter), eller et annet (gr.”heteros”) evangelium (Rikets evangelium), som dere ikke før har mottatt, da vil dere gjerne tåle det.” (2.Kor.11,4.) (Dette gjelder også i dag. Store deler av menigheten tåler ikke å høre Paulus sitt evangelium, men de liker gjerne å høre det lovbundne evangeliet som angår Riket for Israel.)

22) Det står videre at Paulus var den FØRSTE som ble frelst ved det nye budskapet. (1.Tim.1,15-16.)

22) Det skulle dermed være HELT KLART at det er 2 EVANGELIER I N.T.

EN SAMMENLIGNING MELLOM RIKETS EVANGELIUM OG DEN FRIE NÅDENS EVANGELIUM

1) I Rikets evangelium var loven fortsatt til stede både som FORUTSETNING FOR FRELSEN og som krav i VANDRINGEN for en troende. Den messianske jødedommen opererer med TO RETTFERDIGHETS BEGREPER, og det er GUDS RETTFERDIGHET og LOVENS RETTFERDIGHET. Dette kommer tydelig frem både i Jesu og apostlenes forkynnelse.

Rikets evangelium bygger på Sinai-loven, Jesu fortolkning av den og det profetiske ordet. Jesu FORSONING er selve frelsegrunnlaget, men det krevdes også FULLKOMNE GJERNINGER i vandringen. Det er NÅDE PLUSS GJERNINGER.

Dette kommer fram over alt i Jesu og apostlenes undervisning.

”Dersom dere vet at han er rettferdig, så skjønner dere at enhver som GJØR RETTFERDIGHET, er født av ham.” (1.Joh.2,29.)

”Mine barn! La ikke noen forføre dere. DEN SOM GJØRE RETTFERDIGHET, ER RETTFERDIG, likesom han (Kristus) er rettferdig.” (1.Joh.3,7.)

2) I Paulus sitt evangelium er den jødiske loven satt helt til side både som forutsetning for frelsen og i vandringen for den troende. Den jødiske loven er SATT TIL SIDE eller OPPHEVET i vår tid. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

Han som begynte en god gjerning i oss, skal fullføre den inntil Jesu Kristi dag. (Fil.1,6.)

Vi er ikke under loven, men vi er under nåden. (Rom.6,14.)

I den kristne menighets tid er loven tatt ut av selve frelsessammenhengen- både som forutsetning for frelsen og i vandringen.

Dette betyr ikke at vi skal leve et liv i synden. ”Hva skal vi da si? Skal vi holde ved i synden, for at nåden skal bli større? Langt derifra. (Det må ikke skje.) Vi som er AVDØD FRA SYNDEN, hvorledes skulle vi ennå leve i den?” (Rom.6,1-2.)

Dette er en helt uaktuell problemstilling. Vi kan ikke leve i det som vi er avdød fra. Synden er i hele tatt ikke til stede i det nye livet.

De budene som Paulus gav, har ingen ting med selve frelsen å gjøre. De gjelder vandringen. Det er Den Hellige Ånd i oss som gjør at vi kan holde budene. ”Det kommer ikke an på omskjærelse, og det kommer ikke an på forhud (Moseloven), men på å holde Guds bud.” (1.Kor.7,19.)

Det som betyr noe i den paulinske teologien, er to forhold, og det er:

a) ”for i Jesus Kristus gjelder verken omskjærelse eller forhud noe, men BARE TRO, virksom ved kjærlighet.” (Gal.5,6.)

b) ”For verken omskjærelse eller forhud er noe, men bare EN NY SKAPNING.” (Gal.6,15.)

3) Da Jesus kom, stilte han en REKKE KRAV til jødene for at de kunne få del i Riket for Israel. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: Jesu forkynnelse.)

4) Da Peter forkynte i Kornelius sitt hus i året 40, sa han at Gud tar imot dem som FRYKTER HAM og GJØR RETTFERDIGHET (holder loven). (Ap.gj.10,35.)

5) Da Paulus besøkte Jerusalem i året 58 ble det uttalt følgende av de jødiske lederne: ”… Du ser, bror, hvor mangfoldige titusener det er blant jødene som har tatt ved troen, og alle er de NIDKJÆRE FOR LOVEN.” (Ap.gj.21,20.)

6) Når man presenterer Jesu krav for folk, så sier de følgende: Ja, dette var før Golgata. På Golgata tok Jesus alle lovens krav på seg, og loven ble opphevet. Dette er ikke rett. I misjonsbefalingen i Matteus 28,18-20, som er gitt ETTER GOLGATA, sa Jesus at disiplene skulle lære alle folkeslag og HOLDE ALLE JESU BUD og FORSKRIFTER.

Paulus sa at NÅ er Guds rettferdighet som loven og profetene vitnet om, åpenbart UTENOM LOVEN. Det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. (Rom.3,21-22.)

7) Johannes lærte at den som ikke BAR FRUKT i sitt kristenliv, den TOK GUD BORT FRA VINTREET, som er et bilde Jesus. Dersom jødene holdt Guds bud, forble de i Guds kjærlighet. Dersom de ikke gjorde det, ble de tatt bort fra vintreet. (Les Joh.15,1-10.) Dette er BETINGELSER, og det er ikke i samsvar med Paulus sin lære om den frie nåden.

8) Dette er også i samsvar med det som står i Brevet til Romerne 11,16-24. De av jødene som ikke forble i det jødiske oljetreet, som er et bilde på selve frelsen, ble tatt bort fra oljetreet. (v.22.)

Dette gjelder ikke den kristne menigheten. Dette sees av to forhold, og det er:

a) Den kristne menighet er ikke koblet inn i det gode jødiske oljetreet, men den er koblet inn i Jesus Kristus som hodet for menigheten.

b) Den kristne menigheten kan ikke falle ut av frelsen. Den som først er satt inn i himmelen sammen med Jesus, kan ikke bli fratatt sin posisjon der.

9) Se også Johannes Åpenbaring 2,4-5, 2,26, 3,2, 3,8 og 3,18. Her er det lagt vekt på gjerninger i forhold til frelsen. De 7 lilleasiatiske menighetene er messianske menigheter. De måtte holde Moseloven og Jesu undervisning, for å bli bevart som troende.

Det var bare to av de lilleasiatiske menighetene som var fullkomne, og det var menigheten i Smyrna (Joh.Åp.2,8-11) og menigheten i Filadelfia (Joh.Åp.3,7-13.) De andre menighetene var delte menigheter.

Den kristne menigheten i betydningen Jesu legeme er ikke en delt menighet. Den er allerede her og nå satt inn i himmelen i Jesus Kristus (Ef.2,6.) Hva som gjelder kirken, så er den delt. Det er ikke alle, som er medlemmer av kirken, som er gjenfødt og frelst. Både kirken og de lutherske organisasjonene har en altfor svak og misvisende forkynnelse av hva det vil si å være frelst.

Både kirken og de lutherske organisasjonene lærer at det er frelse i vanndåpen. Dette er galt.

10) Jakob skrev at troen alene ikke kunne frelse et menneske. Det måtte også lovgjerninger til. ”For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet, men BARMHJERTIGHET ROSER SEG MOT DOMMEN (Guds dom.) Hva nytter det mine brødre, om en sier at han har tro, men ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?” (Jak.2,13-14.)

”Således og med troen: Har den ikke gjerninger, er den død i seg selv” (Jak.2,17.)

Paulus derimot lærte at vår ROS ER UTELUKKET i frelsesammenhengen, fordi vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Vår ros er utelukket, fordi vi lever ikke lengre under GJERNINGENES LOV, men under TROENS LOV. ”Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov.” (Rom.3,27.)

11) Hva som gjelder Abraham, så er ÅNDELIG FAR til to typer mennesker (Rom.4,1.), og det er:

a) Han er åndelig far til de mennesker som er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Det er hedningene.

b) Han er både åndelig og etnisk far til de mennesker som er frelst av nåde ved tro pluss gjerninger. Det er jødene. ”og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde, da han var uomskåret, for at han skulle være FAR TIL DE UOMSKÅRNE (HEDNINGENE), så rettferdigheten også kunne tilregnes dem, og FAR TIL DE OMSKÅRNE (JØDENE), som ikke bare har omskjærelsen (som innebærer lovgjerninger), men også vandrer i fotsporene av den tro som vår far Abraham da han var uomskåret.” (Rom.4,11-12.)

Fra begynnelsen av sitt kall og fram til han var 99 år gammel, levde Abraham i en FRI NÅDESPAKT. Etter at han inngikk pakt med Gud (1.Mos.17,1-14.), ble det stilt forpliktelser til ham i vandringen som troende. Slike betingelser var omskjærelsen, forkjellige typer offer og det forholdet at han ble pålagt å ofre sin sønn Isak. ”fordi Abraham lød mitt ord og holdt alt det jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover.” (1.Mos.1,26.)

Fram til han var 99 år gammel, ble Abraham kalt ”Abram”, og det betyr ”opphøyet far”. Fra han var 99 år gammel og fram til sin død, ble han kalt ”Abraham”. Det betyr ”far til mange folk”. Han ble 175 år gammel. Dette betyr at han er åndelig far til alle som tror- både de som ikke har omskjærelsen, og de som har omskjærelsen. De løftene som Abraham fikk mens han var uomskåret, kan ikke forandres. De står fast.

Abraham levde i den tidsperioden som vi kaller for Løftets Tidsperiode, men til tross for det, var det 2 FORSKJELLIGE RETTFERDIGHETSBEGREPER i denne perioden, og det var:

a) Nåden alene og

b) Nåde og lov.

Dette er grunnen til at Jakob og Paulus framstilte Abraham på TO FORSKJELLIGE MÅTER med hensyn til frelsen. I Paulus sine brev blir Abraham framstilt som den som fikk løftene på grunn av Guds nåde og ble frelst av nåde ved tro uten gjerninger. ”For ble Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud, for hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.”(Brevet til Romerne 4,2-3.)

I Jakobs brev blir Abraham fremstilt som den som måtte framvise gjerninger i vandringen som troende. ”Abraham, vår far, ble ikke han rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at TROEN BLE FULLKOMMEN ved gjerningene, og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, og han ble kalt Guds venn.” (Jakob.2,21-23.)

Dette viser klart at det i en tidsperiode kan eksistere forskjellige rettferdighetsbegreper. Dette gjelder også tiden fra Paulus og inntil år 70 etter Kristus. I denne tiden ble det både frelst mennesker inn i den messianske menigheten og mennesker inn i den paulinske menigheten.

I Romerbrevet, kapittel 4 og i Brevet til Galaterne, kapittel 3,6-29 er Abraham framstilt som den som fikk løftene ved Guds nåde, og som den som ble frelst av troen alene. Det burde ha stått ”Abram” i disse tekstene.

I Jakobs brev er Abraham framstilt som den som måtte framvise gjerninger ved siden av Guds nåde.

12) I Hebreerbrevet, som er et jødisk brev, står det flere steder at det går an å falle ut av nåden. (Se Hebr. 3,14, 6,4-6, 10,38-39 og 10,26-29.)

13) Denne undervisningen finner vi ikke igjen i Paulus sine Skrifter. Han lærte:

a) At vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger.

b) At nåden er en gave. (En gave er noe du får gratis- uten å betale for den.) (Ef.2,8-9.)

c) At vi er rettferdiggjort bare ved troen på Jesus. (Rom.3,26.)

d) At evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. (Rom. 1,16.)

Paulus sa at det går IKKE AN Å FALLE UT AV NÅDEN, for frelsen er av Guds nåde. Vi er både kjent, bestemt, kalt, rettferdiggjort, helliggjort og herliggjort. Alt dette skjedde ”FORUT” for vår omvendelse. Vi blir ikke frelst, men vi ER FRELST. (Rom.8,29-30.)

Ingen ting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. (Rom.8,39.)

”For så sant som vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, så skal vi så MEGET MERE bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt.” (Rom.4,10.)

Den jødiske loven er satt til side som indirekte frelsesmiddel eller som DØRÅPNER for frelsen. ”For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under loven, men under nåden.” (Rom.6,14.)

”men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger.” (Rom.11,6.)

Den som først er frelst (gjenfødt), kan ikke falle ut av nåden, for han er velsignet med ALL ÅNDELIGE VELSIGNELSE (frelse, rettferdiggjørelse, helliggjørelse og herliggjørelse) I HIMMELEN og SATT INN I HIMMELEN SAMMEN MED JESUS. ”Lovet være Gud og vår Jesu Kristi, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.” (Ef.1,3.)

”gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser- av nåde er dere frelst- og oppvakte oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus.” (Ef.2,3.)

DÅPENS BETYDNING

1) Apostlene førte videre Jesu lære om dåpen (Mat.28,18-19 og Markus 16,16.) Dette sees både av første del av Apostlenes Gjerninger og av apostlenes Skrifter.

Peter førte videre både Johannes og Jesu krav om at jødene måtte omvende seg og ta dåpen, for å få syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd. (Ap.gj.2,38.)

2) Paulus underviste om at den kristne menigheten ikke fikk Den Hellige Ånd ved lovgjerninger (for eksempel eller betingelser.), men den fikk Ånden ved forkynnelsen av troen og nåden. ”Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved forkynnelse av troen?” (Gal.3,2.)

”Han som altså gir dere Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved forkynnelse av troen? ”(Gal.3,2 og 5.)

Paulus lærte at han ikke var utsendt for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft. For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. (1.Kor.1,17-18.)

”for jeg vil ikke vite noe blant dere (ikke lovgjerninger) uten Jesus Kristus og ham korsfestet.” (1.Kor.2,2.)

Paulus lærte at gjenfødelsen ikke skjedde i dåpen, men at den var uavhengig av dåpen. Dåpen har ingen ting med gjenfødelsen eller frelsen å gjøre. Dåpen hørte med til det jødiske systemet, og den hadde betydning når det gjaldt den YTRE RENSELSEN AV SYNDEN.

De fleste som kommer til tro på Jesus i verden i dag, blir frelst uten at dåpen har funnet sted. Dette viser at gjenfødelsen ikke ligger i dåpen.

3) Den katolske og den lutherske kirken mener at det er gjenfødelse eller frelse i dåpens vann, men dette er galt og misvisende. Prestene og det store flertallet av forkynnerne innenfor de lutherske organisasjonene har misforstått de mange utsagn som Paulus kom med angående frelsen og gjenfødelsen. De lærer at når Paulus brukte ordet ”dåp”, så må dette nødvendigvis gå på vanndåpen, men det er ikke riktig. Dette er ikke rett. Ordet ”dåp” har en rekke betydninger i N.T. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter: Kapittel: De forskjellige typer dåp.)

I forbindelse med barnedåpen bruker Kirken det som står i Brevet til Romerne 6,3-9 som et bevis på at det er frelse i vanndåpen. Dette Skriftavsnittet går ikke på vanndåpen i det hele tatt, men det angår Jesu død og oppstandelse og den betydningen som det har for den som er kommet til tro på Jesus. Det angår DET NYE LIVET som er likt med Jesu liv.

Brevet til Romerne 6,3-9, beskriver følgende forhold:

a) Vi er død samme med Jesus.

b) Vi er oppreist sammen med Jesus.

c) Vi har en død som er lik Jesu død. Det er den samme død.

d) Vi er forenet med Jesus i denne døden.

e) Vi har den samme oppstandelsen som Jesus.

f) Vi er forenet med Jesus i hans oppstandelse.

g) Vi lever et nytt liv.

h) Vårt gamle menneske ble korsfestet sammen med Jesus.

i) Syndelegemet er tatt bort.

j) Vi tjener ikke lenger synden.

k) Den som er død, er rettferdiggjort fra synden.

l) Dersom vi er død sammen med Kristus, da skal vi også leve sammen med ham.

m) Etter at Kristus er oppstanden fra de døde, dør han ikke mer. DETTE GJELDER OGSÅ OSS.

Den som er død og oppreist sammen med Kristus, kan ikke dø mer, for Kristus kan ikke dø. Det vitner om at den som engang er frelst, den kan ikke falle ut av nåden.

Brevet til Romerne 6,3-9 går verken på barnedåpen eller på troendes dåp, men det går på selve GJENFØDELSENS DÅP.

Når ikke Kirken og de lutherske organisasjonene forstår dette, så skyldes det to forhold, og de er:

a) De har ikke forstått Paulus sin nådeslære.

b) De blander sammen Paulus sin nådeslære med de jødiske Skriftene, som krever både nåde og gjerninger.

Barnedåpen er gal, for den gir menneskene en FALSK TRYGGHET om at det er frelse i dåpen. Det er ikke i vanndåpen at frelsen ligger, men det er i troen på Jesus.

Barnevelsignelsen er rett. Barnet behøver ingen frelse, for det er Guds barn helt fra unnfangelsen av. Det er de ”voksne” som trenger frelsen, og den er ikke knyttet til vanndåpen, men det er en GAVE som vi får av nåde. (1.Kor.1,17-18.)

4) De reformerte mener at troendes dåp er det eneste riktige. De har tre vurderinger av dåpen:

a) Den er et GJENSVAR fra menneskets side om at frelsen er kommet i stand. Til dette er det å si følgende: Frelsen behøver ingen bekreftelse fra menneskets side. Når en har fått Den Hellige Ånd i sitt hjerte som pant og innsegl, så er dette en bekreftelse på at frelsen er kommet i stand. Det står ingen steder i N.T. at vi må bekrefte vår frelse ved å ta dåpen. (Dåpen gjelder heller ikke for den kristne menigheten.)

b) Den troende må følge Jesus i hans dåp. På samme måten som Jesus ble døpt, må også vi bli døpt. Til dette er det å si at vi på ingen måte kan følge Jesus i hans dåp. Ved sin første dåp tok han på seg all verdens synd, og ved sin andre dåp forsonet han all verdens synd.

c) Dåpen er en GOD SAMVITTIGHETS PAKT med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse. (1.Pet.3,18-21.) Dette er også galt. Det er FRELSEN som gir oss en god samvittighet og ikke dåpen. (Se Brevet til Hebreerne 9,14, hvor det står: ”hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en tidsalderlig ånd bar seg fram som et ulastelig offer for Gud, RENSE DERES SAMVITTIGHET fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud.”

5) Det er Jesu forsoning som frelser oss uten at vi behøver å framvise gjerninger. Jødene hadde både loven og Jesu forsoning som basis for frelsen, mens vi bare har Jesu forsoning. I de jødiske Skriftene er det TO SETT AV RETTFERDIGHETSBEGREPER. Det er Guds rettferdighet, og menneskets egen rettferdighet. I den kristne menighet er det bare ET RETTFERDIGHETSBEGREP, og det er Guds rettferdighet. (Se Jakob 2,20-24. og Brevet til Romerne 3,21-31.) (I dette siste Skrift-avsnittet blir det sagt 3 ganger at vi er rettferdiggjort av nåde ved tro uten gjerninger.)

6) Moseloven og Jesu første undervisning er lagt til side eller opphevet i vår tidsperiode. (Se Ef.2,15 og Kol.2,14.)

7) Det kristne legemet er EN PARANTES i Guds løfter til jødene. Ved menighetens bortrykkelse, som skjer før trengselstiden på 7 år, og etter at den store trengsel er avsluttet, blir jødene frelst som folk og levning. Jesus vil komme tilbake som kongen (Messias) i 1000 års-riket. Jødene vil da være med på å styre verden sammen med Jesus i 1000 år.

8) Vi er ikke koblet in i jødenes løfter og pakter, men vi er koblet inn i en person, og det er Jesus fra Nasaret. (Se Ef.2,12-13.)

9) I vår tidsperiode er jøder og hedninger likestilt i et legeme. (Se Ef.2,14-18.)

10) Det er 2 evanglieforkynnelser i N.T. Den ene gjelder Israel, og den andre gjelder menigheten. De 4 evangeliene, første del av Apostlenes Gjerninger og de jødiske brevene hører med til Rikets forkynnelse. Det er Paulus sine brev som gjelder for oss. Det er også en del generelle problemstillinger i begge forkynnelsene.

11) Det er TO LINJER i N.T. Det er den jordiske linjen, som er RIKSLINJEN, og den HIMMELSKE LINJEN. De går sammen på den nye jorden. 1000 års-riket ligger mellom.

RIKET FOR ISRAEL

Det er flere viktige temaer i G.T., og de er:

a) Guds løfter til Abraham. (1.Mosebok 12-18.)

b) Innføringen av Moseloven. (2.Mosebok 19-3 Mosebok 1- 27.)

c) Messias død og forsoning. (Salme 22 og Esaias 53.)

d) Opprettelsen av Riket for Israel eller Davidsriket. (Esaias 9,6-7.), Daniel 2,44 og 7,13-14.)

e) Jødenes forkastelse av Messias. (Esaias 53.) Det betydde utsettelse av Riket for Israel.

2) Ut fra Daniel 9,25-26 går det an å regne ut tiden for Messias komme. Vi ser også at jødene forkastet Den Salvede i påsken i året 32. (Se mine bøker: Israel og den kristne menighet og Jesu Gjenkomst. Bind 4. om de 70 årukene for Israel og Jerusalem.)

3) Det var en stor Messias- forventning i Israel på Jesu tid. Jødene ventet på at Messias skulle komme, men da Messias kom, ville ikke flertallet av jødene ta imot ham, for han svarte ikke til de Messias- forventningene som jødene hadde. Hvorfor ikke?

a) Det er bestandig motstand mot Guds ordninger og Messias (Jesus.) Dette er generelt for alle folk til enhver tid. De fleste er ikke imot Gud som skaperen og opprettholderen av alt liv, men de er imot Messias (Jesus). De er imot forsoningen og korsets budskap.

b) Flertallet av jødene så på Messias som en krigshelt som skulle jage romerne ut av Israel. De hadde fortolket bort forsoningssiden ved Messias. (I vår kirke gjør man det motsatte.)

4) Døperen Johannes var forløperen for Jesus. Han skulle introdusere Riket for Israel. I sin forkynnelse bygde han på følgende forutsetninger, og det var:

a) OMVENDELSEN. Han sa: ”Omvend dere, for Himlenes Rike er nær” (Mat.3,2.) Det betyr at det var kommet. Dette var ikke kirkens tid, men det var Davidsriket som var kommet.

b) Han bygde på MOSELOVEN i sin forkynnelse. Ordet ”omvendelse” betyr på hebraisk ikke bare ”å skifte sinn”, men det betyr ”å vende tilbake og gi svar.” Det betyr at jødene måtte vende tilbake til en RETT FORSTÅELSE av Moseloven og Jesu undervisning.).” (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. s.8.)

c) VANNDÅPEN. Han døpte med vann. Vanndåpen var en del av Moseloven. Den gjaldt både gjenstander og personer. Vanndåpen var med på å formidle frelsen. (Se Mat.3,5-11.)

Johannes døpte for at Jesus, når han kom, kunne finne et RENSET FOLK som var KULTISK REN til å ta imot Messias, slik at Messias ikke skulle komme og slå folket med forbannelse. (Mal.4,5-6.)

Dåpen skulle peke på at Messias VAR KOMMET. ”Og jeg kjente ham ikke, men for at han (Messias) skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann.” (Joh.3,31.)

Vanndåpen var ikke noe nytt i Israel, men FOLKEDÅPEN var noe nytt. Det skulle gjøre jødene i stand til å være prester og konger i Riket for Israel. Mens jødene av Levi stamme skulle være prester og levitter i templet i Jerusalem, skulle jødene være konger og prester utover hele jorden. ”Dersom dere lyder min røst og holder min pakt, da skal dere være min eiendom fremfor alle folk, for hele jorden hører meg til. Og DERE skal være meg et KONGERIKE AV PRESTER og ET HELLIG FOLK…” (2.Mos.5-6.)

Det er jødene som skal være konger og prester. Når kirken opererer med begrepet ”det alminnelige prestedømme”, så er dette uttrykk for den såkalte ”erstatningsteologien”. Alle utsagn i N.T., som omhandler dette, angår jødene og ikke den kristne menigheten. Både Peter og Johannes skrev om dette. I og med at de skrev til jødene, så er dette også et bevis at det er jødene, som er og skal være prester og konger i 1000 års-riket. (1.Pet.2,5-9 og Åp.1,6, 5,10 og 20,6.) (Se min siste bok: Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus.)

EN SAMMENLIGNING AV NÅDESBEGREPET I DEN MESSIANSKE JØDEDOMMEN OG I DEN PAULINSKE KRISTENDOMMEN.

I den messianske jødedommen ble det stilt følgende vilkår for at de jødene skulle få del i nåden og i Guds rike:

1) De som hadde FULLKOMNE GJERNINGER, skulle få del i Riket for Israel. ”Akt det for bare glede, mine brødre, når dere kommer i allehånde fristelser, da dere vet at prøvelsen av deres tro virker tålmodighet, men tålmodigheten må føre til FULLKOMMEN GJERNING, for at dere kan være FULLKOMNE og HELE og IKKE MANGLET NOE.” (Jakob 1,2-4.)

”Bli våken og styrk de ting som er på vei til å dø, for jeg har IKKE FUNNET DINE GJERNINGER FULLKOMNE for Gud.” (Joh.Åp.3,2.)

Det var de fullkomne gjerningene som skulle føre til, at jødene ble etisk fullkomne og ikke skulle mangle noe.

Paulus lærte noe helt annet om prøvelsen. Den fører til HÅP.” for vi vet at trengselen virker tålmodighet, og tålmodighet et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp, og HÅPET GJØR IKKE TIL SKAMME, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som er oss gitt.” (Rom.5,3-5.)

”Håpet” er ett av nøkkelordene i den paulinske teologien. Det er bare ETT HÅP, og det er den oppstandne Kristus, som er det samme som nåden alene. ”for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er BLANT HEDNINGENE, det er KRISTUS I DERE, HÅPET OM HERLIGHET.” (Kol.1,27.)

2) DE SOM VAR DE YDMYKE som skulle få deili Riket for Israel. ”Derfor heter det: Gud står den stolte imot, men DEN YDMYKE (GJERNING) GIR HAN NÅDE.” (Jakob 4,6.)

”Likeså skal dere yngre underordne dere de eldre, og dere skal ikle dere ydmykhet mot hverandre, for Gud står de stolte imot, men DE YDMYKE GIR HAN NÅDE.” (1.Pet.5,5.)

Dette er også i samsvar med Bergpreken, som er Grunnloven i Riket for Israel. Den krever lignende egenskaper FOR DE SOM SKULLE ARVE Guds rike. De som var SALIGE (FRELST), var ”de fattige i ånden”, ”de saktmodige”, som er det samme som ”de gavmilde”, ”de som hungrer og tørster etter rettferdighet”, ”de barmhjertige”, ”de ”rene av hjertet”, ”de fredsommelige”, ”de som blir forfulgt for rettferdighets skyld” og ”de som blir forfulgt og spottet”. (Mat.5,3-12.)

Dette er uttrykk for lovgjerninger i en eller annen form.

Paulus lærte følgende om de salige: ”salige er de viss overtredelser er forlatt, og viss synder er skjult, salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.” (Rom.5,7-8.) Våre synder er forlatt og skjult på grunn av Jesu forsoning.

3.) De som hadde EN DOBBELT RETTFERDIGHET, skulle arve Riket for Israel. ”For jeg sier dere at dersom deres rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere ikke inn i Himlenes Rike.” (Mat.5,20.)

(Se også Jakobs Brev 2,21-24. om Abrahams dobbelte rettferdighet.)

”Mine barn la ingen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, han er rettferdig, likesom han (Kristus) er rettferdig. (I.Joh.3,7.)

Paulus lærte at Guds rettferdighet, som loven og profetene talte om, nå var åpenbart UTEN LOVEN. (Rom.3,21.)

4) De SOM VAR FULLKOMNE, skulle arve Riket for Israel. På samme måten som Gud var fullkommen, skulle også de messianske jødene være det. (Mat.5,48.)

De skulle oppnå dette ved både å holde Loven og tro på Jesus. (Se beretningen om den rike unge mannen. Mat.19,18-26.)

”Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig til å vandre slik som han vandret (ved å holde loven).” (1.Joh.2,6.)

Paulus lærte at enhver troende er FULLKOMMEN I KRISTUS. ”og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske med all visdom, for å fremstille ethvert menneske FULLKOMMENT I KRISTUS.” (Kol.1,28.)

5) De SOM RENSET SEG, skulle få del i Riket for Israel. ”Og hver den som har dette håp (om å bli lik Kristus med hensyn til det å ikke ha synd) til ham, HAN RENSER SEG, likesom han (Kristus) er ren.” (1.Joh.3,3.)

Renselsen fant jødene i VANNDÅPEN, OFRINGENE, OMSKJÆRELSEN og i FULLKOMNE GJERNINGER.

”Han er den som kom med VANN og BLOD, Jesus Kristus, ikke bare med vannet. Men med VANNET (vanndåpen) og BLODET (Jesu forsoning), og ÅNDEN (frelsespantet) er den som vitner, fordi Ånden er sannhet. For DET ER 3 SOM VITNER (om jødenes frelse). Ånden og vannet blodet, og disse tre samstemmer.” (1.Joh.5,6-8.)

Dersom ikke disse tre ga et samstemmig vitnesbyrd om den enkelte jødes frelse, så hørte vedkommende ikke med til de som var frelst. Det manglet noe i deres frelse.

Av den grunn skrev også Peter følgende: ”Og blir den rettferdige VANSKELIG FRELST, hvor skal det da bli av synderen og den ugudelige.” (1.Pet.4,19.)

I Paulus sin undervisning er det ikke vanskelig å bli frelst, for både gjenfødelsen, vandringen og avslutningen (herliggjørelsen) er av bare nåde.

6) De SOM HOLDT UT TIL ENDEN, skulle arve Riket for Israel. ”Og den som seirer og tar vare på MINE GJERNINGER INNTIL ENDEN (tidsalderens ende), ham vil jeg gi makt over hedningene.” (Joh.Åp.2,26.)

I den messianske jødedommen måtte det finne sted både EN KONTINUERLIG RETTFERDIGGJØRELSE og EN KONTINUERLIG HELLIGGJØRELSE, FOR Å BLI FRELST. ”Jag etter (som er uttrykk gjerninger) fred med alle, for UTEN HELLIGGJØRELSE SKAL INGEN SE HERREN.” (Hebr.12,14.)

I den kristne menigheten er vi frelst av bare nåde. Den ytre helliggjørelsen har ikke noe med frelsen å gjøre, men den teller med når NÅDELØNNEN skal utbetales. (Se 1.Korintierbrevet 3,10-16.)

7) Hva skulle de messianske jødene gjøre dersom de syndet? De skulle gå til Gud og be om tilgivelse. De skulle gi de foreskrevne offer.

Den messianske jødedommen regnet med to typer synd, og det var:

a) VANLIG SYND, som alle gjorde.

b) ”SYND TIL DØDEN”. Det er synd med vilje og med overlegg. Det var IKKE TILGIVELSE FOR DENNE SYNDEN.

Den første synden kunne de be om tilgivelse for, og dersom de gjorde det, fikk de syndenes forlatelse. ”Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi BEKJENNER VÅRE SYNDER, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. ”(1.Joh.8-9.)

a) Den andre synden var det IKKE TILGIVELSE FOR. Den som var født av Gud, gjorde ikke denne synden. Det var beviset på at vedkommende var frelst. ”Hver den som er født av Gud, GJØR IKKE SYND, fordi hans sæd (Guds sæd) blir i ham, og han KAN IKKE SYNDE, fordi han er født av Gud.” (1.Joh.3,9.)

”Dersom noen ser sin bror gjøre synd SOM IKKE ER TIL DØDEN, da skal han bede, og han (Gud) skal gi ham liv. Jeg mener dem som ikke synder til døden. Det er SYND TIL DØDEN. Det er ikke om den jeg sier at han skal bede.” (1.Joh.5,16.)

Det utilgivelige synd i Israel var to synder, og det var:

a) BESPOTTELSE MOT DEN HELLIGE ÅND. Det er det samme som spott mot både Gud, Guds Sønn og Den Hellige Ånd. (Mat. 12,31-32.) (Jødene kunne tale bespottelig mot Menneskesønnen, som var Jesu jordiske tittel, men de kunne ikke tale bespottelig mot Jesus som Guds Sønn, som er Gud selv.)

b) AT JØDENE IKKE HOLDT LOVEN og JESU UNDERVISNING I VANDRINGEN SOM TROENDE.

Paulus delte ikke opp synden i TO DELER, men han lærte at den som tror på Jesus, er frelst. Når Loven er tatt bort, er det ikke noe synd mer som kan hindre et menneske fra å bli frelst.

8) I tillegg til dette måtte jødene holde de 30 bud som Jesus la vekt på i sin forkynnelse. (Se mine bøker: Jesu Gjenkomts. Bind 4 og 5.)

LOVENS BETYDNING I DEN MESSIANSKE JØDEDOMMEN.

Mange kristne ser på Moseloven som noe NEGATIVT, som er OPPHEVET. Dette er HELT GALT. Jesus sa selv at han var ikke kommet for å oppheve Loven og profetene, men han var kommet for å oppfylle den. ”(Mat.5,17.)

Dette betyr 3 ting, og det er:

a) Jesus skulle oppfylle alt det som stod i loven og profetene om hans person.

b) Han skulle utfylle den slik at det ble enda vanskeligere å holde den. Dette peker også fram mot Riket for Israel hvor den etiske standarden vil være mye høyere enn i vår tid, i og med at satan og de onde åndene er fengslet i avgrunnen for 1000 år.

c) Han skulle oppfylle den på en perfekt måte ved sitt liv og sin død slik at jødene kunne bli frelst-ikke ved lovgjerninger- men ved troen på Jesus.

Moseloven hadde ingen ting med selve gjenfødelsen å gjøre. Det var i vandringen for hver enkelt jøde at det ble krevd lovgjerninger. Loven var dermed en del av frelsesgrunnlaget i selve vandringen. Dette ble kalt for ”lovens rettferdighet”. (Fil.3,9.)

Loven skulle knytte Guds folk sterkere til Gud. Den skulle være en standard for Guds folk. SLIK SOM GUD VAR, SLIK SKULLE OGSÅ GUDS FOLK VÆRE.

Loven er videre selve Ekteskapskontrakten (hebr.ketuba) mellom Gud og jødefolket. Den ble inngått mellom Gud og Moses (jødene) på Sinai, og den ble lagt ved siden av Abraham-pakten. (Gal.3,19.)

Jødene feirer fortsatt Sinai-loven på den 8.dagen etter Løvsalenes Fest (3.Mosebok 23,36.), og det gjør de rett i. De kaller denne festen for ”Simchat Torah” eller ”Lovens Gledesfest”. Hele denne dagen er Loven sentrum i feiringen.

Loven hadde følgende betydning for jødene:

a) Oppfyllelse av Loven kunne ikke frelse noen, for dersom en prøvde å holde loven og budene for å oppnå frelsen, våknet bare synden. ”siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger, for ved den kommer syndens erkjennelse.” (Rom.3,20.)

Paulus, som skrev dette, visste hva han skrev om. Han hadde forsøkt å oppnå frelsen ved å holde loven, men det gikk ikke. (Se Romerne 7.)

Jesus oppfylte både Loven og Samvittighetens lov på Golgata til frelse for både jøder og hedninger.

b) Den som holdt loven, skulle få leve et godt liv i landet. (Se 5.Mosebok.28.)

c) Den som kom til tro på Jesus og hold loven, skulle få del i frelsen. Dette kaller jeg for LOVENS EVANGELIUM. ”For Moses skriver om rettferdigheten av loven. Det menneske som GJØR DISSE TING, skal leve ved dem.” (Rom.10,5.)

”men loven har ikke noe med troen (Paulus lære) å gjøre, men den som gjør det (holder loven), skal leve ved det.” (Gal.3,12.)

d) Loven var en TUKTEMESTER FOR JØDENE BÅDE TIL, INNTIL og FORBI JESUS. ”Så er da loven blitt vår (jødenes) tuktemester til Kristus.” (Gal.3,24.) Loven skulle peke på Kristus som den som skulle oppfylle loven til frelse for jødene. (Vi hedninger har aldri vært under loven.)

e) Loven kommer inn igjen i trengselstiden og i 1000 års-riket.

I Paulus sin forkynnelse er den jødiske loven TATT FULLSTENDIG BORT. Den gjelder ikke i den frie nådens tidsperiode. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.) Vi er ikke under loven, men UNDER NÅDEN.

NÅDESBEVEGELSEN

Jeg har hatt dette synet fra tidlig på 80-tallet og har fått lov til å utvikle det i en mengde artikler og 15 bøker. Det har vært meget motstand mot dette, men arbeidet har også båret gode frukter. Mange er blitt frigjort i sitt kristenliv, og takker Gud for nåden, som er det ypperste kjennetegnet i den paulinske forkynnelsen.

Vi, som skiller mellom evangeliet om Riket og evangeliet om den frie nåden, hører med i en bevegelse som heter ”Nådebevegelsen”. På engelsk er dette ”Grace Movement”. Jeg har også kommet i kontakt med denne bevegelsen i de senere årene, og har fått en del gode kontakter i U.S.A. Jeg har også lest en del av den litteraturen som denne bevegelsen gir ut. Naturligvis har jeg lært av det som jeg har lest, men jeg har også forkastet en del av det

Denne bevegelsen er dessverre splittet i 3 grupper, og de er:

a) De som lærer at kirken begynte på pinsefestens dag. Disse hører i grunnen ikke med til Nådebevegelsen, for mange av dem mener at frelsen ligger i dåpen, og at de jødiske Skriftene hører med til menighetens læregrunnlag. Det er rettere å si at de er ”dispensasjonalister”. Det vil si at de deler frelseshistorien opp i tidshusholdninger.

b) De som lærer at kirken begynte ved Paulus sin omvendelse i året 37. Undertegnede har dette synet.

c) De som lærer at kirken begynte først i forbindelse med Paulus sitt fangenskap i Roma i årene 60-62.

Det blir problematisk på det læremessige området når det blir hevdet, at Paulus forkynte Riket for Israel fra året 37 og fram til år 60, for deretter å forkynne et HELT NYTT BUDSKAP fra årene 60-62 og til sin død i året 67.

Dette vil da bety at de 7 første brevene, som Paulus skrev, ikke angår den kristne forsamlingen, men den jødiske forsamlingen. De 6 siste brevene som han skrev, vil da gjelde den kristne menigheten. (Jeg skal ikke gå inn på denne problemstillingen, men jeg vil bare nevne den. Jeg henviser til 2 artikler som jeg skrev om dette i min siste bok: Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus.)

Jeg tror at dette synet er galt, men jeg tror også at Paulus fikk nye åpenbaringer underveis. Dette gjaldt for eksempel synet på vanndåpen (1.Kor.1,17-18.) og troen som forutsetning for helbredelse (Ap.gj.14,9.) Før år 51 døpte Paulus med vann. Etter år 51 døpte han ikke lenger med vann, for Herren hadde viste ham at vanndåpen ikke var forenlig med det nådebudskapet, som han forkynte.

HVORFOR SER IKKE KIRKEN, DE LUTHERSKE ORGANISASJONENE OG FRIMENIGHETENE DETTE?

Hvorfor ser ikke kirken og de troende at det er to evangelier i N.T.? Det er flere svar på dette:

a) Kirken har en del av sin lære- både fra babylonsk hedensk religion og fra den katolske kirken. Den katolske kirken kan ikke hevde at Jesus skal være konge ut fra Jerusalem, for det er den katolske kirken og Roma som skal være sentrum i kristenheten. Den lærer at når jødene forkastet Jesus, så gikk jødenes løfter over til den kristne kirken. Dette er uttrykk for den såkalte ”erstatningsteologien”. Den er ikke fra Gud, men den er fra satan. (Se Oskar Skarsaunes hefte: Endetid. Hvordan forstå Bibelens endetidsprofetier. s.34.)

Av den grunn kan også Den Norske Kirke i dag være med i et diskusjonsforum (Norsk Teologisk Samtaleforum), der det blir hevdet, at vi kan ikke bruke landløftene, som Gud gav Abraham, til å definere Israels grenser.

Medlemmene i dette Samtaleforumet er også imot at Israel har bygd et gjerde mot palestinaraberne, for å forhindre selvmordsangrep fra arabisk side inn i Israel. (Jeg henviser til det dikumentet som nylig ble utgitt av dette Samtaleforumet.)

Kirken har avskaffet Guds planer med jødene. Av den grunn blander den også sammen utsagn i N.T, som er gitt til jødene, med utsagn som er gitt til den kristne menigheten.

b) Teologene får sin utdannelse på de teologiske fakultetene, og de fører videre det som de har lært der. De er bundet av den teologien som de lærer der. I sitt arbeid må de også forplikte seg på denne teologien. Dersom de ikke gjør det, kan de risikere å miste sin stilling.

c) De lutherske organisasjonene har også bundet sin teologi opp til kirkens teologi. De fører den samme teologien som den norske kirken gjør.

d) Frimenighetene har løst seg fra den lutherske teologien, men det betyr ikke at den teologien som de lærer, er korrekt.

e) Medlemmene i kirken har overlatt til teologene å bestemme det teologiske innholdet i kirken. Selv om de er uenige i en del av teologien, bøyer de seg for ”ekspertisen”. Den som er uenig, blir utestengt fra det ”gode selskapet”. Hvor blir det av det ”myndige lekfolket”?

f) Det er også for liten Bibel-kunnskap blant lekfolket. For å få kunnskaper, må man studere Guds ord- ikke bare lese en andaktsbok eller høre på andre. En må ha en plan i sitt Bibel-studium. Rabbinerne mente at studiet av Guds ord er på linje med bønn. Det å studere Guds ord, er også bønn.

g) Det er for liten vilje til PRINSIPIELL TENKNING blant både teologene og lekfolket. Når man kommer til et problem på det teologiske området, legger man det bort i stedet for å forsøke å gjennomarbeide det i den hensikt å komme fram til en rett forståelse av problemet. Når Jesus sa at den som tror og blir døpt, den skal bli frelst. (Mark.16,16.), og Paulus sa at han ikke var utsendt for å døpe (1.Kor.1,17.), så må disse to utsagnene tilhøre hver sin tidsperiode, for Skriften kan ikke motsi seg selv.

Når Jesus sa at loven aldri skulle forgå (Mat.5,17-18.), og Paulus sa en rekke ganger at vi ikke er under loven (Rom.6,14.), så betyr også dette at disse to utsagnene tilhører hver sin tidsperiode.

Undertegnede har sammen med noen få personer i Norge distansert seg bort ifra den gjengse oppfattelsen av den teologien som Den Norske Kirken, de lutherske organisasjonene og mange frimenigheter har. Dette har naturligvis sin PRIS, men det innebærer også STORE VELSIGNELSER at man kan få veilede kristenfolket til å forstå Bibelens ord på en rett måte.

Jeg håper at mange kristne vil støtte meg i dette viktige arbeidet og være med på å kjøpe mine bøker og støtte meg økonomisk, slik at jeg kan gi ut enda flere bøker. Jeg har stoff til enda en bok om Jødedom og Kristendom, og jeg har også skrevet en Kommentar til Hebreerbrevet.

Tingvoll den 1-11-06. Oskar Edin Indergaard.

_Back