KORANEN BEKREFTER AT ISRAEL ER JØDENES LAND
For det første er Israel Guds
land. Hele jorden og hele universet hører Herren til, for det er han som har
skapt alt dette, og han har eiendomsretten til alt dette. Han har gitt hedningenasjonene den største del av jorden slik at de
skulle forvalte den på en god måte. Han har avsatt et lite område i Midt-Østen
til seg selv, for han vil realisere sine mange planer med Israel og verden i og
gjennom dette landet og dette folket.
”Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land, fra Egyptens elv (Nilen) like til den store elv, elven Frat
(Eufrat.)” (1.Mos.15,18.)
”Da den Høyeste gav folkene arv, da han
skilte menneskenes barn satte han folkenes landmerker etter tallet (12) på Israels
barn. For Herrens del er hans folk. Jakob (Israel) er hans arvelodd.” (5.Mos.32,8-9.)
Det skulle dermed ikke være mye i tvil om
hva Guds ord sier om dette, og det er det vi skal formidle til verden. Vi er
satt til både å forsvare Guds ord og føre det videre slik at både jøder og
hedninger skal kjenne til det og forholde seg til det på en rett måte. Vi vet
at det er mange i dag som benekter at hele ”Palestina” er Guds og jødenes land,
og de arbeider for at Guds land skal deles mellom de såkalte ”palestin-arabere” og jødene. Dette gjelder mange stater i
verden, mange kirkesamfunn, mange enkelt-mennesker, E.U.
og til og med F.N. De tror og håper at det kan bli fred i Midt-Østen dersom de
deler Guds land, men det blir ikke fred i verden før Fredsfyrsten (Jesus
Messias) kommer tilbake og folkene blir ham lydige. ”ikke skal kongespir vike
fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil
Fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.” (1.Mos.49,10.)
Til og med Koranen, som er islams hellige
bok, bekrefter at Allah har gitt jødene Israels land. Vi skal sitere tre surer (kapitler) fra Koranen som viser at dette sant. Jeg
sitere fra tidsskriftet: Israel Today. Nr. 2: ” Moses
sa til folket (israelittene): Husk de gode gjerningene Allah har gjort for
dere. Han som har utpekt og gitt dere profeter og herskere, noe han ikke har
gitt til noen annen nasjon i verden. Og nå, mitt folk, DRA INN I DET HELLIGE
LAND SOM ALLAH HAR UTPEKT FOR DERE. Vend ikke tilbake for da vil dere komme
under dom og bli ødelagt.” (Sure 5,20-21.)
”Så lar vi Israels folk, som var foraktet,
ARVE DEN ØSTLIGE OG VESTLIGE DELEN AV LANDET, som han (Allah) har velsignet. Og
Herrens rettferdige ord ble oppfylt for Israels barn, fordi de holdt ut.” (Sure
7,137.)
”Så sa vi til Israels barn: BO I LANDET, og
når løftene om det som skal komme, blir oppfylt, skal vi framstille deg
(Israel) som en krone, som er samlet fra forskjellige nasjoner.” (Sure 17,104.)
Til tross for at Koranen bekrefter at Israel
er jødenes land, så hevder ”palestin-araberne” og
islamistene at landet tilhører dem. De hevder at de er de opprinnelige borgerne
i Israel, og ikke jødene. De hevder at jødene ikke har hatt en sammenhengende
bosetning i Israel fra Davids tid. De hevder at Jesus var ”palestin-araber”,
og at de 12 apostlene var ”palestinere”.
Alle disse påstandene er galne. Det er ikke ”palestin-araberne” som er de opprinnelige borgerne i
landet, men det er jødene.
Det var først etter krigen i 1967 at
araberne begynte å bruke benevnelsen ”palestinere” om seg selv.
I følge både Balfour-erklæringen
av 1917 og San Remo-konferansen i 1920 ble det slått fast, at Israel skulle FÅ
DANNE EN STAT I HELE ”PALESTINA”. Det gjaldt LANDET BÅDE VEST OG ØST FOR ELVEN
JORDAN. England fikk det administrative ansvaret for dette området etter
1.verdenskrigen, da det ottomanske verdensriket ble oppløst. Britene kalte
dette området for ”Palestina”. Dette var ikke navnet på noen stat, men det var
en administrativ enhet (et landområde) som fikk dette navnet. Det var Israel
som skulle styre denne staten, men jødene skulle ikke legge noen hindringer for
de folkeslagene som bodde i dette området. De skulle få et visst indre
selvstyre. (Se min artikkel: San Remo-konferansen. På min internettside: http://home.online.no/~oskaredi.
Denne
avtalen ble enstemmig godkjent av Folkeforbundet. Den 24.juli 1922 vedtok hele
Folkeforbundet (51 medlemmer) følgende erklæring: ”Herved er det blitt
anerkjennelse til den historiske forbindelse mellom det jødiske folket og
Palestina og til grunnene for gjenkonstituering av deres nasjonal hjem i dette
landet.”
I strid med både Balfour-erklæringen
og San Remo-konferansen ble i 1922 tre fjerdedeler av dette området skilt ut
til opprettelsen av en ny stat, Jordan. I 1947 ble videre den fjerdedelen som
stod igjen, delt mellom de såkalte ”palestin-araberne”
og jødene. Jødene gikk med på dette, men det gjorde ikke den arabiske liga. Den
stemte imot denne delinga. Dette betydde at denne avtalen ikke kunne bli lagt
fram for Sikkerhetsrådet til å bli internasjonal lov. Den 14. mai i 1948 erklærte
Israel seg får være en egen stat på det området som det hadde fått tildelt av
F.N. Den 15. mai i 1948 fikk vi den første krigen mellom jødene og Egypt, Irak,
Jordan, Libanon og Syria, og siden den tid har det vært både kriger og
stridigheter mellom de to partene hele tiden fram til nå.
I 1993 kom den fatale Oslo-avtalen mellom
jødene og ”palestin-araberne”. Den lovte ”palestin-araberne” opprettelsen av en stat innen 5 år.
Den
delte opp områdene i Judea og Samaria i A-områder,
B-områder og C-områder. I A-områdene ble byer som Shechem,
Ramallah, Betlehem, Jeriko og Hebron overlatt til PLO. Det er PLO som har
ansvaret for både den politiske styringa og forsvaret av disse byene.
I B-områdene har PLO selvstyre, men det er
det israelske forsvaret som har ansvaret for den militære sikkerheten.
I C-områdene er det Israel som både har den
politiske styringa og ansvaret for forsvaret.
A-områdene utgjør 17 prosent av Judea og Samaria. B-områdene utgjør 24 prosent og C-områdene utgjør 59
prosent. Det er her de fleste jødiske bosetningene er blitt etablert. Det er
ca.500000 jøder som er bosatt i Judea og Samaria.
Mange tror og hevder at jødene ikke har
anledning til å slå seg ned på ”palestinsk” land og opprette nye bosetninger der.
De henviser til Genev-konvensionen, paragraf 49, som
sier at EN STAT SOM OKKUPERER EN ANNEN STAT eller ET ANNET LANDS TERRITORIUM ”må
ikke deportere eller overføre sin egen befolkning inn til de territorier, som
det okkuperer.”
Denne paragrafen kan ikke brukes til å
forhindre at jødene oppretter nye bosetninger i Judea og Samaria
av to grunner. For det første har Oslo-avtalen mellom PLO og Israel gitt Israel
myndighet over B- og C-områdene. Israel kan dermed oppføre sine bosetninger
der. For det andre er ikke ”Palestina” noen stat og har heller ikke noe
territorium, som ikke kan bebygges av jødene.
Jeg siterer hva professor i internasjonal
rett, Alan Baker, sier om de jødiske bosetningene: ”Israel har EN GRUNNFESTET,
LOVLIG RETT TIL OMRÅDET, som juridisk omfatter Balfour-deklarsjonen,
San Remo-konferansen, Folkeforbundets mandat og FNs Charter. Hertil kommer at
Oslo-avtalen ikke inneholder noe forbud mot å oppføre bygninger i de deler av
territoriet, som der er enighet om, er under Israels kontroll.”
Det blir hevdet at det blant annet er de
jødiske bosetningene i Judea og Samaria som er til
hinder for freden mellom jødene og ”palestin-araberne,
men det er det ikke. Sannheten er den at ”palestin-araberne”
ikke kan tillate at en jødisk stat kan bestå på et område som engang har hørt
inn under islam. Dersom de ikke får eliminert den jødiske staten, så betyr det
at jødenes Gud er sterkere enn Allah, og det er han også.
Flertallet av den jødiske befolkningen i
selve staten Israel og mange ledende politikere som president Peres og
statsminister Netanyahu er positiv til at ”palestin-araberne” får opprette en egen stat i Gaza og i
Judea og Samaria. De ønsker at det skal komme i stand
en avtale som er basert på forhandlinger. Palestin-araberne
er ikke så interessert i det, men de er mer interessert i at F.N. skal opprette
en stat for dem. Denne veien er ikke farbar, for U.S.A. har sagt at som medlem
av Sikkerhetsrådet vil de nedlegge vedto mot en
ensidig etablering av en ”palestinsk-arabisk” stat i
dette området.
Israel har ifølge både Bibelen, Koranen og
forskjellige internasjonale avtaler rett på å opprette en jødisk stat- ikke bare i Galilea, men også i Judea og Samaria, men når stormaktene ikke holder seg til de
avtalene, som er inngått på et tidligere tidspunkt og utarbeider nye avtaler,
som er i strid både med Balfour-deklarasjonen og San Remo-konferansen,
så oppstår det fort uoverensstemmelser om hva som er internasjonal lov og rett.
Hvorvidt det kommer til å bli inngått en
avtale om en ”palstinsk- arabisk” stat i dette
området, vil tiden vise. Dersom det skjer, skal det nok vise seg at det likevel
ikke blir fred mellom disse to grupperingene, for ”palestin-araberne”
vil bare bruke en eventuell opprettelse av en ny stat til stadig nye angrep mot
Israel slik som de også gjorde da Israel frigav Gaza og gav det til dem.
Tingvoll den 21-7. 2013
Oskar Edin Indergaard.
http://home.online.no/~oskaredi/index.htm