EN VURDERING AV DET TEOLOGISKE INNHOLDET I KIRKENS ”SYNDSBEKJENNELSE”.

 

 

 

 

   ”Syndsbekjennelsens” innhold lyder: ” Hellige Gud, Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene.”

   Det teologiske innholdet i kirkens syndsbekjennelse er ikke korrekt, og det er en syndsbekjennelse en gjenfødt kristen ikke kan slutte seg til. Den er ikke i overensstemmelse med hva det vil si å være en kristen. Den fokuserer i altfor stor grad på det gamle livet eller på kjødet.

   Når et menneske blir en kristen, så får det et NYTT LIV. ”Derfor, dersom noen er i Kristus da er han en NY SKAPNING. Det gamle er borte. Se, det er kommet noe nytt i stedet.” (2.Kor.2,17.)

 

   Den nye skapningen har ikke synd. Den er perfekt, for den kviler i Jesu forsoning. På samme måten som Jesus døde og oppstod for våre synder, så er også den nye skapningen død fra synden og oppstått til et nytt liv. Han lever for Gud på en perfekt måte. Gud anerkjenner den nye skapningen på samme måten som han anerkjenner Jesu forsoning og Jesus selv.

   En gjenfødt kristen, kan en ikke be om at Gud må se i nåde til ham. Det har Gud allerede gjort i Jesu forsoning, og det gjør han gjennom et langt liv.

   En gjenfødt kristen kan heller ikke be Gud om at han må ha langmodighet med ham og tilgi ham alle hans synder. Denne bønnen stemmer ikke med en gjenfødt kristens situasjon og stilling. Gud elsker ham like meget som han elsker Jesus, og Gud har tilgitt ham alle hans synder på Golgata for 2000 år siden.

 

   Nå vet vi også at den som er en gjenfødt kristen, har en del i sin personlighet, som ikke er gjenfødt, og det er det såkalte kjødet eller den uomvendte naturen i oss. Den er full av synd. Det vil si. Den er bare synd.

   Kjødet, som er den inngangsporten, som Satan bruker for å forpurre Guds planer med og i våre liv, skal avvises ved nådens og Den Hellige Ånds gjerning i våre liv. Satan gjør alt han kan for å vinne tilbake et menneske til seg selv, for opprinnelige var også vi som er gjenfødte kristne, satans eiendom.

 

   Når kirken har utformet ”syndsbekjennelsen”, slik som den har gjort, så tar den ikke hensyn til den to-delingen, som et gjenfødt menneske er. Det er både perfekt og full av synd. Kirken tar for lite hensyn til at det er kommet i stand et nytt liv, som er et perfekt liv. Kirkens ”syndsbekjennelse” tar i det hele tatt ikke hensyn til det nye mennesket som der er i en troendes liv.

   Innholdet i kirkens ”syndsbekjennelsen” er en TEOLOGISK SAMMENBLANDING som i alle fall ikke undertegnede kan være med på å resitere. Det burde være mye mer TAKK i den. Vi burde takke Gud for at det nye mennesket, som er i oss, er uten synd, at det ikke har krenket Gud med tanker, ord og gjerninger, at det ikke kjenner til den onde lysten, at Gud har langmodighet med det, at syndene er tatt bort, og at det nye livet elsker og frykter bare Gud.

   Etter at vi har takket Gud for frelsen, så burde ”syndsbekjennelsen” inneholde en bønn om at Gud må ta seg av den uomvendte naturen, som der er i oss, slik at vi kan leve et mer helstøpt liv som kristne. ”Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæring.” (Gal.5,16.)

 

   Ved siden av at kirkens ”syndsbekjennelse” ikke er korrekt i forhold til en som er en gjenfødt kristen, i og med at den skjuler det faktumet, at vi har et PERFEKT LIV uten synd, så gir den en gjenfødt kristen et GALT BILDE AV SEG SELV. En gjenfødt kristen har et liv som er uten synd. Det er det livet som må fremheves for den troende, og ikke det forholdet at han har et kjød, som er fult av synd.

   Kirkens ”syndsbekjennelse” oppmuntrer ikke en kristen, slik at han kan GLEDE SEG over det nye livet, men den holder ham nede i en elendighets- situasjon og en beskrivelse som ikke stemmer med Guds ord.

   Kirken har for mye omsorg for kjødet og for lite omsorg for det nye livet i sin forkynnelse. Dette gir seg også utslag i den selvforståelsen som er kristen får av seg selv. Han får det inntrykket at han er en stor synder, som Gud må tilgi- enda hans synd er tilgitt. Dette fører til at gleden ved å være en kristen og frimodigheten blir borte. En trekker seg inn i seg selv og blir ikke det redskapet i Guds rike som Gud har bestemt en til. En blir en ”amputert kristen”, og det nye livet får ikke den åndelige voksteren som skal til, for at vi kan gå over fra barnestadiet og til manns og kvinnes modenhet. Vi har altfor mange eksempler på det i våre forsamlinger.

 

   Det er flere grunner til at en troende ikke kjenner gleden ved å være en kristen, og at vedkommende ikke kan tjene Herren, slik som Jesus ønsker at vi skal tjene ham:

 

a)   Gal forkynnelse. (Slik som i dette tilfellet.)

b)    En har ikke villet gå inn i den tjenesten som Gud har bestemt for en. Når en kristen viker tilbake fra oppgavene, så kan ikke Gud tilby ham og bruke ham i nye oppgaver i Guds rike. Jesus er kommet for å gi liv og overflod av liv.

c)    En kristen som bærer omsorg for kjødets begjæringer, kan heller ikke brukes i Guds rikes arbeid. Det går ikke an å tjene to herrer. En må bestemme seg hvem en vil tjene.

 

   Nå vet vi at Jesu forsoning gjaldt ALL SYND. Synden til den ikke-troende er også dekket av Jesu forsoning. ”fordi Gud i Kristus forlikte VERDEN MED SEG SELV, SÅ HAN IKKE TILREGNER DEM DERES OVERTREDELSER, og har nedlagt i oss ORDET OM FORLIKELSEN.” (2.Kor.5,19.)

   Vi som er troende, skal gå ut med ordet om forlikelsen til de som ennå ikke har fått tak i livet i Jesus, og fortelle dem at DERES SYNDER ER TILGITT, og at de må be Gud om å få motta dette store nådestilbudet. Den bønnen er det de selv som må be.

   Jesus er død for alle mennesker, men han kan ikke velge for hvert enkelt menneske. Mennesket har en fri vilje i en bundet verden til å si enten: Ja eller Nei til Guds kall. Det er en selv som bestemmer om en vil gå fortapt for Guds rike eller ikke.

 

  Kirkens ”syndsbekjennelse” gir ikke bare den gjenfødte et galt bilde av seg selv.Den gir også den som ikke er en troende, et galt bilde av hva det vil si å være en kristen. Det må en gjenfødelse til for at et menneske kan bli en kristen. Det må skje en ny start.

   Kirkens ”syndsbekjennelse” beskriver ikke den troendes åndelige situasjon, men den beskriver den åndelige situasjonen som et ikke-troende menneske har. Den ikke-troende kan be denne bønnen fullt ut, for den dekker den åndelige situasjonen som vedkommende har, men en gjenfødt troende kan ikke delta i en slik bønn.

   Dette får oss også til å stille det spørsmålet: Hvem er det kirken skal betjene? Er det den troende, eller er det den som ikke har en levende tro på Jesus, som skal betjenes? Svaret er naturligvis at kirken skal betjene begge kategorier mennesker, men den skal betjene dem på hver sin måte. Den skal gi et korrekt bilde av den kristnes åndelige situasjon. Den skal oppmuntre det nye livet slik at det kan få en fin vokster. Den skal også fortelle en kristen hva han skal gjøre med kjødet.

 

   Kirken skal også forkynne for den ufrelste. Det er det misjonsbefalingen går ut på- å drive både indre- og ytremisjon. Den skal forkynne at den ufrelste må få tak i det nye livet. Uten at det skjer, kan han ikke komme inn i Guds rike. ”Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er Ånd.” (Joh.3,6.)

   Kirken skal også forkynne til den ufrelste at det er ikke noe som heter: LITE FRELST eller MYE FRELST, for enten så er man frelst, eller så er men ikke frelst. Det er ikke noe som heter: BÅDE- OG i Guds rike, men det regnes bare med: ENTEN-ELLER. Det eksisterer ikke  nyanser eller sjatteringer i dette spørsmålet.

   Man velger selv i tiden hvor man skal tilbringe evigheten. Valget skulle ikke være vanskelig, men Bibelen sier at det er få som blir frelst, fordi de ikke tok imot KJÆRLIGHET TIL SANNHETEN, slik at Gud kunne frelse dem. (2. Tess.2,10.)

 

   Jeg tror ikke at kirken bevisst ønsker å forkynne Guds ord på en ukorrekt måte, men i og med at det er samlet såpass mye teologiske kunnskaper i det teologiske miljøet, så bør en forvente at det som bli forkynt, er korrekt.

    Hva som gjelder det teologiske innholdet i kirkens ”syndsbekjennelse”, så er det helt åpenbart at det ikke er korrekt. Har kirken mot og kraft til å forandre dette, eller skal vi fortsatt ha en ”syndbekjennelse” som ikke passer for en gjenfødt kristen, og som en kristen ikke kan slutte seg til, for den dekker ikke den åndelige situasjonen som en kristen har.

   Kirkens ”syndsbekjennelse” minner meg mer om en av reglene i den såkalte ”Janteloven” der det heter: ”Du skal ikke tro at du er noe.” Dette er ikke tilfellet med en gjenfødt kristen. Han er virkelig noe. Han er frelst og er et Guds barn. Han har gått over fra døden og til livet i og med at han tror på Jesus og hans forsonergjerning.

 

Tingvoll den 14-11-05 og den 7-05-06. Oskar Edin Indergaard.

 

 

 

 

Back