VIKTIGE BEGREP I STUDIET AV GUDS
ORD
Når vi leser og studerer Guds ord, er det viktig at vi kjenner til en del begrep som enten forekommer i selve teksten, eller som blir brukt i forbindelse med studiet av Guds ord. I denne artikkelen vil vi ta for oss følgende begrep:
1.) ”DISEPENSASJONALISME”. Dette ordet kommer av det engelske ordet
”dispensation”, og det betyr ”tidsperiode”. Det er praktisk, nyttig og helt nødvendig at vi deler inn Bibelens innhold i tidsperioder. Det sentrale i tidsperiodene er Guds nåde og troen på Gud, Messias eller Jesus, som er det samme. Det som ligger rundt de forskjellige periodene av bud og forordninger, vil variere.
Det er en tidsperiode som skiller seg ut fra alle de andre tidsperiodene, og det er den tidsperioden som vi har i vår tid, og det er DEN FRIE NÅDENS TIDSPERIODE. Der er både frelsen og vandringen av bare nåde. (Se artiklene: En gjenfødt kristen kan ikke falle ut av nåden og Den frie nåden.)
Den frie nådens tidsperiode begynte verken ved Jesus fødsel, eller på Golgata eller på pinsefestens dag, men den begynte med Paulus omvendelse utenfor Damaskus i året 37.
Det er mange kristne som er sterkt imot at vi inndeler frelseshistorien i perioder, og det til tross for at alle har en eller annen form for inndeling ilesingen og studiet av Guds ord. Det er en som har sagt følgende om ordet ”dispensasjon”: ”Jeg forbanner den dagen da jeg først hørte dette ordet.”
Jeg for min del mener at det er HELT NØDVENDIG at vi deler frelseshistorien inn i tidsperioder. Hvor mange perioder vi skal ha, kan vi naturligvis diskutere.
Det er ikke bare viktig at vi har tidsperiodene, men at vi også setter skillene mellom dem på de rette stedene i Bibelen. (Se artiklene på min internettside: Den rette læren. Del 1,2,3,4 og 5.)
Det er mange kristne som har meget imot at vi inndeler frelseshistorien i frelsesperioder. De ønsker heller at vi gransker Guds ord ut ifra en generell synsvinkel.
2.) ”HUSHOLDNING”. Dette ordet kommer fra det greske ordet ”oikonomia”, og det betyr ”de reglene som gjelder i en bestemt tid eller i en bestemt husholdning”. Mens ”tidsperioden” angir ”lengden på en tidsperiode” angår ”husholdningen” ”det teologiske innholdet i en bestemt husholdning”. En tidsperiode har sin begynnelse og sin avslutning mens en husholdning kan strekke seg inn den neste tidsperioden. Dette er for eksempel tilfellet med den tidsperioden som vi lever i i dag. Til tross for at den begynte med Paulus omvendelse, så har vi en OVERGANGSTID i forkynnelsen der både Rikets forkynnelse og den paulinske læren ble forkynt parallelt fram til Jerusalems ødeleggelse i år 70. (Se artiklene: Den kristne menighet begynte ikke på pinsefestens dag og Den kristne menighet begynte ikke ved avslutningen av Apostlenes Gjerninger.)
3.) ”TIDSALDER”. Dette ordet er på hebraisk ”olam” og på gresk ”aion”. Dette ordet er GALT OVERSATT i våre Bibler. Det er oversatt med ”evighet” eller med ”verden”, men det skal oversettes med ”tidsalder”. Opprinnelig betydde dette ordet ”tidsalder”, men da de jødiske filosofene og Bibel-granskerne kom i kontakt med gresk tankegang på 200-tallet før Messias og skulle oversette den hebraiske Bibelen til gresk (Septuaginta), ble de ”tvunget” til å bruke dette ordet når de skulle uttrykke ”evigheten”, for hebraisk hadde ikke noe ord for ”evighet”. Jødene opererer ikke med tiden i forhold til evigheten, men de opererer med tiden i forhold til tidsaldrene.
I gresk tankegang var ”evigheten” uttrykk for selve frelsen, for tiden og tidsalderen var et uttrykk for at sjelen ble holdt fanget som i et fengsel av kroppen og av tiden. Ved døden ble sjelen løsrevet fra tiden og gikk inn i evigheten. På denne måten ser vi at for grekerne var ”evigheten” et religiøst begrep.
Hebreerne så det ikke på denne måten. For dem kunne en oppnå frelsen både i tiden og i den kommende tidsalderen, som var ”Riket for Israel”. Det var ingen konflikt mellom tiden og de kommende tidsaldere for hebreerne. Dette er det bibelske konseptet om forholdet mellom tiden og evigheten, og det er det vi må holde oss til.
Dersom dette ordet hadde blitt oversatt på en riktig måte, hadde vi forstått innholdet i Bibelen på en mye mer korrekt måte. Denne ukorrekte oversettelsen av dette ordet, har ført til mye frustrasjon og gal lære innenfor kirken.
Carl Fredrik Wisløff skrev også i sin bok: Jeg vet på hvem jeg tror: ”Bibelen snakker ikke om tid og evighet, men om tid og tidsaldere.” (Se mine bøker: Jesu Gjenkomst. Bind 1,4 og 5 og Kristendommens Jødiske Røtter om dette. Se også artiklene på min internettside: Kunnskap om Jødedommen og bibelsk fortolkning. Del 1,2 og 3.)
4.) ”TANACH” er det samme som ”Det Gamle Testamente”. Selve ordet ”Tanach” er en forkorting av ordene ”Torah”, som er feilaktig oversatt med ordet ”loven”, ”Neveim”, som betyr ”profetene” og ”Ketubim”, som betyr ”Skriftene”. Tanach er det samlede uttrykket for hele Det Gamle Testamente.
Begrepet ”Det Gamle Testamente” skulle ikke ha vært brukt, for mange åndelige sannheter i G.T. er på ingen måte foreldet. Den kristne menigheten er en parantes i Guds løfter til og planer med Israel og jødene. I ”1000-års Riket” vil mye av det som Tanach beskriver, gå i oppfyllelse og være i funksjon.
Mange åndelige sannheter i Det Nye Testamente er også en videreføring av løftene og den teologien som Tanach gir uttrykk for. Dette gjelder særlig første del av Apostlenes Gjerninger og de jødiske Skriftene i N.T. De har med ”Riket for Israel” å gjøre.
Hva som gjelder Paulus sine 13 brev, så gir de også uttrykk for en del av den teologien som er nedlagt i Tanach, men de angår også den HEMMELIGE SIDEN ved Guds ord. Dette er åndelige sannheter, som er nedlagt på en hemmelig måte i Tanach, men som ikke kommer klart fram der. Når Paulus siterte fra Tanach, så omskrev han en del av den opprinnelige teksten og avpasset den til den nye situasjonen som hadde oppstått. Når Jesus eller de 12 apostlene siterte fra Tanach, så siterte de ordrett fra Tanach uten noen omskrivninger eller utelatelser. (Se artikkelen: Paulus bruk av Tanach i sin undervisning.)
Begrepet ”Det Nye Testamente” er også et galt uttrykk. Selve ordet ”testamente” er ikke et bibelsk uttrykk. I stedet for dette ordet burde en bruke ordet ”pakt” i beskrivelsen av Guds ord. Det gjelder både Det Gamle Testamentet og Det nye Testamente. Ordet ”pakt” er på hebraisk ”berit”, og på gresk er det ”diatheke”.
På hebraisk er uttrykket ”Den nye pakt” ”Berit Shadashah”.
”Det Gamle Testamente” burde vært kalt ”Den Første pakt”, og Det Nye Testamente” burde vært kalt ”Den Nye Pakt” eller ”Den Fornyede Pakt”.
5.) ”Torah”. Dette ordet er feilaktig oversatt med ”loven”. Ordet ”Torah” betyr ikke ”lov”, men det betyr ”undervisning”, ”lære” og ”instruksjon”. Dette er en meget misvisende og fatal oversettelse, som vil få oss til å tro at innholdet i Tanach bare består av lover og regler.
Denne ukorrekte oversettelsen går tilbake til ”Septuaginta”, som ble skrevet ca.200 før Messias, og den er influert av gresk og hellenistisk tankegang. Det som ligger til grunn for denne tankegangen, er det forholdet at viss mann holdt budene og forskriftene i Tanach, så kunne man bli frelst ved det. Dett er galt, for det viktigste elementet i frelsen har bestandig vært troen på Gud og på Messias (Jesus).
6.) ”GUDS RIKE”. Hva som gjelder begrepet ”Guds rike”, så har det mange faser og perioder i frelseshistorien. (Se artikkelen: De forskjellige fasene av Guds rike.)
I og med at ”Riket for Israel” er blitt utelatt i fortolkningen helt fra 100-tallet av, så har denne viktige fasen av Guds ordninger kommet bort i forkynnelsen. Teologene og de fleste av forkynnerne mener at vi hedningetroende har overtatt de løftene, som Gud har lovet jødene, og som kommer til uttrykk i Tanach. Dette er ikke riktig, for sitt kall og sine nådegaver til det jødiske folket angrer Gud ikke på. (Rom.11,29.)
Denne form for teologi lever dessverre fortsatt i beste velgående i våre menigheter, og vi kaller den for ”erstaningsteologien”. Den er ikke fra Gud, men den er fra satan og den verdslige filosofien. (Se artikkelen: Oskar Skarsaune og dispensasjonalismen.)
Store deler av kirkens teolog henger i løse luften, for kirken har valgt å tolke bort Israel og jødene i sine teologiske systemer. Det jødiske aspektet ved Bibelen har falt bort i kirkens forkynnelse og forståelse av Guds ord. Kirken har avskåret seg selv fra sine jødiske røtter.
7.) ”JØDEDOM”. Dette er i den bibelske sammenhengen de teologiske tankene og ideene som angår den hebraiske åpenbaringen, og den er nedfelt i både Tanach og i Berit Shadashah. Det er tre typer jødedom, og de er:
a) Den rabbinske jødedommen.
b) Den messianske jødedommen og
c) Den paulinske jødedommen.
Hva som gjelder det første begrepet, så består det av innholdet i Tanach og rabbinernes fortolkninger av innholdet der. Det siste er nedfelt i forskjellige typer kommentarbøker og i Talmud. Det teologiske innholdet i disse bøkene behøver ikke å være helt korrekt. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter, hvor jeg skriver mye om den rabbinske jødedommen.)
Hva som gjelder det andre begrepet, så er det den formen for jødedom som både profetene, døperen Johannes, Jesus og de 12 apostlene stod for. Alt det som de sa og utla, er korrekt.
Jeg kunne også ha kalt ”den messianske jødedommen” for ”den messianske kristendommen”. Det har for eksempel min åndsfrende Torleif Boman gjort i sin utmerkede bok: ”Jødenes Messias- Gekernes Kristus”. Det har jeg ikke gjort på grunn av at begrepet ”kristen” er så ødelagt og belastet både på grunn av feil fortolkning, og på grunn av at de såkalte ”kristne nasjoner” har undertrykt og fornedret hebreerne og jødene i snart 2000 år. Det ville derfor ikke være rett å bruke dette begrepet om den messianske jødedommen.
Hva som gjelder Paulus sin lære eller ”paulinismen”, så er det også ”jødedom”, men det er ”jødedom” som er tilpasset hedningene. Paulus er ”hedningenes apostel”. Det er hans lære vi skal holde oss til i vår tidsperiode. Han fikk den læren fra den oppstandne Jesus. (Rom.16,25-26.)
Det er IKKE KORREKT å si at ”kristendommen” og ”jødedommen” er to forskjellige åpenbaringsformer. ”Kristendommen” er en videreføring av
jødedommen. Den er tilpasset de hedninger og jøder som lever i inneværende tidsperiode, som er den frie nådens tidsperiode.
Tingvoll den 17-06-06.