DEN RETTE FORTOLKNINGEN AV BREVET TIL ROMERNE, KAPITTEL 11,1-15

Undertegnede har til nå skrevet 3 artikler om innholdet Brevet til Romerne, kapitlene 9,10 og 11,16-27. På samme måten innholdet i disse 3 artiklene går på jødenes forhold til Gud, går også kapittel 11,1-15 på Juda og Efraims forhold til Gud.

Kapitlet 11,1-15 angår Paulus sin samtid, og det er naturlig forlengelse av kapittel 10. Jeg vil dele opp kapitlet i følgende avdelinger:

1.) ”¹ Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme; ² Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier på det sted om Elias, hvorledes han treder frem for Gud mot Israel: ³ Herre! dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg blev alene tilbake, og de står mig etter livet. ⁴ Men hva sier Guds svar til ham? Jeg har levnet mig syv tusen menn som ikke har bøyet kne for Ba'al. ⁵ Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake etter nådens utvelgelse; ⁶ men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger, ellers blir nåden ikke mer nåde.”

Gud har ikke forkastet sitt folk, som er jødene. Det har alltid vært en liten rest av folket som har fulgt Gud og gått på hans veier. Paulus nevnte to eksempler på dette, og det var:

a) Paulus selv var en israelitt, av Abrahams ætt og av Benjamins stamme. Han var ikke forkastet av Herren. Han hørte med til Juda stamme. Det betyr at det også var en del jøder av Juda stamme som kom til tro på Jesus fra Nasaret som verdens frelser og jødenes Messias.(v.1.)

b) Profeten Elias trodde at han var alene blant jødene, som trodde på Gud, men Gud viste ham at han var ikke alene tilbake som troende. Det var ennå 7000 jøder som ikke hadde bøyd kne for Baal. (v.2-4.)

Likeledes var det også på Paulus sin tid blitt ”en levning tilbake etter nådens utvelgelse.” (v.5.) Denne ”levningen” går ikke på den kristne menigheten, men det er de messianske jødene som både kom fra Juda og Efraim stamme. De var frelst etter NÅDENS UTVELGELSE. ”men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger, ellers blir nåden ikke mer nåde.” (v.6.)

Det er Guds nåde som frelser menneskene i alle tidsperioder, men det som ligger rundt nåden kan variere fra den ene tidsperioden til den andre. Etter Golgata var også jødene kommet inn i en ny tidsperiode. De var ikke lenger under loven, men de var under nåden og under den nye pakt i Jesu blod. Jesus hadde oppfylt loven for alle jødene, men det betyr ikke at loven var opphevet for dem.

Lovens gjerninger har aldri kunne frelse et menneske, men den har lagt et grunnlag for at menneskene kunne få muligheten til å bli frelst. Det er alene Guds nåde som kan frelse menneskene.

Som vi har presisert i de andre artiklene, var Paulus vært meget forsiktig med å utdype gjerningsaspektet ved den messianske jødedommen. Det var ikke det at han ikke kjente til dette, men det var ikke hans oppgave. Dette overlot han til de 12 og til de 70.

Paulus sin oppgave var å forkynne ”forsoningens evangelium”. Han kalte også dette evangeliet for ”mitt evangelium”. (Rom.2,16.) Det var Paulus som først forstod den fulle betydningen av Jesu forsoning. De 12 apostlene lærte av det som han skrev og forkynte.

”Forsoningens evangelium” er et generelt evangelium, og det inneholder følgende ledd:

a) ”Kristus døde for våre synder etter Skriftene”.

b) ”Han ble begravet.”

c) Han oppstod på den tredje dag etter Skriftene”. (1.Kor.15,3-5.)

Dette evangeliet er også kalt ”Guds evangelium” og ”hans Sønns evangelium.” (Rom.1,1-9.)

Det var dette evangeliet Paulus forkynte da han var i Jerusalem i året 58. ”Så har jeg da fått hjelp av Gud og står til denne dag og vitner både for liten og for stor, i det jeg ikke sier noe annet enn hva profetene og Moses har sagt skulle skje: at Messias skulle lide, og at han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket og for hedningene.” Ap.gj.26,22-23.)

Paulus forkynte dette enkle evangeliet Paulus både for de frafalne jødene og hedningene blant nasjonene. ”ved hvem vi fikk nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant ALLE HEDNINGEFOLKENE til hans navns ære.” (Rom.1,5.)

Dette evangeliet hører ikke med til de paulinske hemmelighetene for det er basert på utsagn fra Tanach. Det måtte skje det som profetene hadde profetert.

2.) ”⁷ Hvorledes altså? Det som Israel (Juda stamme) attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet, ⁸ som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øyne til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag i dag. ⁹ Og David sier: La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem! ¹⁰ la deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og bøy alltid deres rygg!”

Her talte Paulus om Juda stamme. Det var den stammen som hadde de beste forutsetningene for å føre Guds ordninger videre i Israel, for det var jøder fra denne stammen som bodde i landet og i Jerusalem. Flertallet av jødene i Israel kom ikke til tro på Jesus, men de utvalgte av dem ble frelst. (v.7.)

Esaias som var profet i Juda i årene 740-698, sa følgende om Juda: ”For Herren har utøst over dere en dyp søvns ånd, og han har tillukket deres øyne, profetene, og tildekket deres hoder, seere.” (Es.29,10.)

David som var konge i Jerusalem over Juda stamme, sa følgende om jødene i Juda stamme: ”La deres bord bli en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge. La deres øyne formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle.” (Salm.69,23-24.)

De gammel-testamentlige henvisingene viser at Paulus her talte til jødene av Juda stamme og ikke til den kristne menighet.

3.) ”¹¹ Jeg sier altså: Har de da snublet for å falle? Langt derifra! men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene (Benjamin stamme), for at dette skal vekke dem til nidkjærhet; ¹² men er deres fall en rikdom for verden, og er tapet av dem en rikdom for hedninger, hvor meget mer da deres fylde!”

Jødene i Juda har ikke snublet for å bli liggende, men ved deres fall er frelsen gått ut til hedningene. Hedningene er her jødene av Benjamin stamme som bodde spredt ute i diasporaen. Hensikten med dette var at jødenes omvendelse ute i diasporaen skulle vekke Juda til nidkjærhet, slik at de også ville omvende seg til Jesus fra Nasaret. (v.11.)

Det er ikke den kristne menigheten som skal vekke jødene til nidkjærhet. Det er ikke den kristne kirken som skal vekke jødene til omvendelse. Den kristne kirken har lite å tilby jødene. Den har forvaltet sin åndelige skatt på en dårlig måte. Den er full av vranglære og erstatningsteologi. Den har tatt fra jødene de oppgavene som Gud har gitt jødene.

Dessuten er den oppsplittet i mange fraksjoner. Det er først når jødene i diasporaen omvender seg at resten av jødene skal bli frelst.

Kirken har gjennom mange års misjonsarbeid forsøkt å omvende jødene i Israel.

Den store misjonsvirksomheten som den kristne kirken har hatt i Israel i mange år, har ikke båret de store åndelige fruktene. Det er bare få jøder som er blitt frelst gjennom denne virksomheten. Gud vil ikke sende vekkelse i Israel før enn at jødene i diasporaen omvender seg. Det er deres omvendelse til Jesus som skal føre til omvendelse for resten av jødefolket. Juda stamme vil bli nidkjær eller sjalu på de jødene fra Benjamin stamme som har omvendt seg til Herren.

I vår tid lever det ca. 1 million jøder ute i diasporaen som har omvendt seg til Herren. I Israel bor det bare ca.5000 jøder som tror at Jesus fra Nasaret er jødenes Messias. Det store flertallet av disse er ikke blitt omvendt i Israel, men de er kommet hjem fra diasporaen. Vi ser dermed at misjonssituasjonen blant jødene stemmer med det som Guds ord sier om jødenes omvendelse. Det er jøder som skal omvende jøder.

Hva som gjelder Paulus sin oppgave, så hadde han et trefoldig kall i sin tjeneste. Han skulle forkynne for 3 kategorier av mennesker, og det var:

a) Hedninger.

b) Konger.

c) Israels barn. (Ap.gj.9,15.)

Dette betyr at han både skulle forkynne for hedningenasjonene og for jødene. De av jødene som ikke tok imot Jesus fra Nasaret som deres frelser og Messias, ble også kalt for ”HEDNINGER”.

Når vi støter på ordet ”hedning” i Paulus sine Skrifter og i de andre Skriftene i Bibelen, må vi undersøke nøye om det dreier seg om ”hedningenasjonene”, eller om de dreier seg om ”de vantro jøder”. Paulus brukte ordet ”hedning” om jødene mye oftere enn vi vanligvis antar i sine Skrifter.

3.) ”¹³ For til eder taler jeg, dere hedninger! Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embete, ¹⁴ om jeg bare kunde vekke mine kjødelige frender til nidkjærhet og få frelst noen av dem. ¹⁵ For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde?”

Paulus var ”HEDNINGENES APOSTEL” (v.13.) i den betydningen at han ikke skulle predike for jødene i Israel, men han skulle predike for jødene i diasporaen. I tillegg til dette skulle han også predike for hedningenasjonene. Han var i sannhet ”hedningenes apostel”.

På sine misjonsreiser gikk han først til jødene i synagogene og forkynte forsoningens budskap om at Messias var kommet, og at forsoningen var kommet til alle jødene.

Paulus tok med seg de jødene, som ønsket det, ut av synagogen og dannet kristne forsamlinger. I tillegg til dette var det også mange fra hedningenasjonene som ble medlemmer i disse forsamlingene.

Hensikten med dette var at han skulle vekke ”sine kjødelige frender til nidkjærhet og få frelst noen av dem”. (v.14.)

Hans ”kjødelige frender” var jødene fra Juda stamme. Paulus tilhørte Benjamin stamme som var en del av Juda stamme.

”Verden” i betydningen ”jødene fra Benjamin stamme” ble forlikt med Gud ved jødene av Juda stammes avvisning av Messias, i og med at evangeliet kom ut til dem, slik at de kunne omvende seg. Dette var en stor nåde for jødene av Benjamin stamme, men når Juda stamme engang kommer til å omvende seg, vil dette bli en stor vitalisering av Gud rike, som er Messias-riket. (v.15.)

Tingvoll den 8-11-07.

Oskar Edin Indergaard.

_Back