TIDSPERIODENES VIKTIGHET FOR EN RETT FORSTÅELSE AV BIBELENS INNHOLD.

 

 

 

 

 

 

 

1)    

Les Efeserne 3,1-11. (Les også Romerne,16,25-27 og Kolossenserne, 1,25-27.) I Ef.3,1-11 står det følgende om den tidshusholdningen som Paulus fikk åpenbart av den oppstandne Jesus Kristus:

 

a)    Det var en husholdning med Guds nåde. (v.1.)

b)   Det var en hemmelighet. (v.2.)

c)    Paulus hadde fått denne hemmeligheten gjennom åpenbaring. Han hadde skrevet om den i kap.1-2. (v.3.)

d)   Når hedningene leste dette, kunne de forstå at Paulus hadde EN SPESIELL INNSIKT I KRISTI HEMMELIGHET.(4.)

e)    Denne hemmeligheten hadde ikke blitt kunngjort før for menneskenes barn slik som den nå hadde blitt kunngjort. Nå hadde den blitt åpenbart for Guds hellige apostler og profeter av Ånden. (v.5.)

f)     Denne husholdningen eller denne hemmeligheten gikk ut på at hedningene var medarvinger sammen med de troende jøder og hørte med til Kristi legeme og hadde del i løftet i Jesus Kristus ved evangeliet. (v.6.)

g)    Paulus var blitt tjener for dette evangeliet. Det var en Guds nådes gave som var blitt gitt til Paulus. Den var basert på Guds makt. (v.7.)

h)   Paulus fikk den nåde fra Gud å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom. (v.8.)

i)      Denne husholdningen HADDE VÆRT SKJULT fra tidsalderlige tider av i Gud som har skapt alle ting. (v.9.)

j)      Denne hemmeligheten (Guds visdom) skulle nå bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. (v.10.)

k)   Dette var en plan som Gud hadde hatt fra tidsalderlige tider av, og som han fullførte i Jesus Kristus. (v.11.)

 

      Ut i fra dette resymeet av Ef.3,1-11 skulle det ikke være det minste tvil om at den oppstandne Jesus Kristus gav Paulus innsikt i og kunnskaper om EN NY TIDSHUSHOLDNING, som ikke hadde vært før. Det er NÅDENS TIDSHUSHOLDNING.

 

    En ”husholdning” er på gresk ”oikonomia”, og dette ordet består av to ord, og det er ”oikos”, som betyr ”hus”, og ”nomos”, som betyr ”lov” eller ”regel”. Det betyr igjen ”den bestemte loven som en husholdning skal styres eller administreres etter”.

   Hva gjør så de aller fleste teologene, Bibel-lærerne og preikantene med dette? De IGNORERER DET FULLSTENIG og blander inn Paulus sin forkynnelse med resten av innholdet i N.T. De blander med andre ord den paulinske forkynnelsen inn i den messianske forkynnelsen som angår Riket for Israel. Dette kaller vi for ”erstatningsteologi” eller ”sammenblandingsteologi”, og den har vært og er fortsatt EN FORBANNELSE for den kristne kirken i dens forståelse av det kristne budskapet.

 

                  ”LOVENS” BETYDNING OG PLASSERING

 

 

   Det som først og fremst skiller de TO budskapene fra hverandre, er ”lovens” betydning eller plassering i dem. I den messianske jødedommen, som strekker seg fra Abraham og til år 70 etter Messias, var den jødiske Torah nødvendig for opprettholdelsen av frelsen.

   Vi må videre skille mellom Mose Torah og den messianske læren eller den nye pakten i Jesu blod. Det var Mose Torah som en åndelig helhet, som ble tatt bort eller avskaffet på Golgata. Den messianske læren som er de et samme som Jesu og apostlenes forkynnelse, ble ikke tatt bort på Golgata. Den angikk Riket for Israel og ble forkynt av apostlene inntil år 70, ja enda lenger.

   I Paulus sin undervisning er både Mose Torah og den messianske Torah tatt bort som grunnlag for rettferdiggjørelsen. I hans forkynnelse er det NÅDEN som gir frelsen og opprettholder et menneske i frelsen.

   Vi må også være oppmerksomme på det forholdet at i tidsrommet fra Paulus sin omvendelse i året 37 og fram til året 70, så har vi TO FORSKJELLIGE FORKYNNELSER- både i Israel og i diasporaen, og det var:

 

a)    Den messianske forkynnelsen, som ble forkynt av apostlene og

b)   Den paulinske forkynnelsen som ble forkynt av Paulus og apostlene og profetene i den kristne forsamlingen.

 

   Hva som gjelder selve ordet ”loven”, så er det  EN KATASTROFE at dette ordet er blitt oversatt med ”loven”. Ordet ”loven” er en oversettelse av det hebraiske ordet ”Torah”, og det betyr ikke ”lov”, men det betyr ”undervisning”, ”lære” eller ”instruksjon”. Ordet ”Torah” består både av lov og nåde.

   Når vi oversetter dette ordet galt, så fører dette til to misforståelser, og det er:

 

a)    Vi ser ikke at den jødiske Torah består både av lov og nåde.

b)   Den jødiske Torah blir sett på som motsetning til nåden.

 

DEN JØDISKE TORAHEN OG DE PAULINSKE UTTRYKKENE ”NÅDEN” OG ”TROEN”.

 

   Når Paulus skrev at den kristne menigheten ikke er under ”loven” (Torahen), så betyr det ganske enkelt at den kristne menigheten ikke  er under Mose Torah. Den er heller ikke under den messianske Torah som angår Riket for Israel, men den er ”under den paulinske undervisningen”, som blant annet er kalt for ”NÅDEN” eller for ”TROEN” i Paulus sine Skrifter. ”For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under ”loven” (Mose Torah), men under nåden (den paulinske forkynnelsen.)

   ”Men før troen (den paulinske undervisningen) kom, ble vi (jødene) holdt innestengt i varetekt under loven (Mose Torah) til den tro (den paulinske undervisningen) som skulle åpenbares.” (Gal.3,23.)

   ”Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved troens forkynnelse?” (Gal.3,2.)

   ”Han altså som gir dere Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lov-gjerninger eller ved troens forkynnelse?” (Gal.3,5.)

 

   Så enkelt er alt dette, men i og med at teologene, Bibel-lærerne og predikantene blander dette sammen, så er dette blitt så komplisert at de aller færreste av kristenfolket har noen glede av lesningen av Bibelen. Det som skulle være vår største glede og inspirasjon- nemlig lesningen og en rett forståelse av innholdet i Bibelen, er blitt et ork for de fleste troende.

 

   Det er også forskjell på Mose Torah og på Jesu og apostlenes forkynnelse, men i og med at den mosaiske Torah inngår i Jesu og apostlenes forkynnelse, så kaller vi denne forkynnelsen for Rikets forkynnelse, den messianske forkynnelsen eller den jødiske forkynnelsen. Den inngår i Den nye pakten i Jesu blod.

   Den nye pakten i Jesu blod er ikke opprettet med den kristne menigheten, men den er opprettet med jødene etter Golgata. For den kristne menigheten har den messianske forkynnelsen aldri vært aktuell. DET ER PAULUS SIN FORKYNNELSE VI SKAL HOLDE OSS TIL I INNEVÆRENDE TIDSHUSHOLDNING.

 

    Den jødiske Torah eller den jødiske undervisningen er ikke opphevet for godt, den er bare opphevet i kirkens tid. Etter den kristne menighets bortrykkelse skal den komme tilbake igjen og være det trosmessige grunnlaget for det messianske riket som da skal opprettes med Jesus Messias som konge og yppersteprest i templet i Jerusalem. (Se min siste bok: Paulus Brev Til Hebreerne. som nå er ferdig til salg.)

   Jesus sa selv at han ikke var kommet for å oppheve ”loven” (Mose Torah), men han var kommet for å fylle den opp med enda flere bud og regler og med enda mer nåde. (Mat.5,17.)

   Jesus sa også at de messianske jødene skulle gå ut i hele verden og undervise om alt det som Jesus hadde lært dem. (Mat.28,18-20.) Det betyr at de skulle undervise både om nåden og budene som forutsetning og grunnlag for frelsen. Dette er RIKETS FORKYNNELSE, og den angår ikke den kristne menigheten, men den angår Riket for Israel, som var nær på Jesu tid, og som skal komme tilbake i endens tid.

 

GJERNINGENES PLASS I DEN PAULINSKE UNDERVISNINGEN

 

   Paulus derimot underviste om at vi ER FRELST AV NÅDE VED TRO- UTEN GJERNINGER, og at dette er en gave som ingen kan rose seg av, at de har oppnådd ved gjerninger. ”For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.” (Ef.2,8-9.)

   Hvor blir det så av gjerningene i den paulinske forkynnelsen? De er lagt UTELUKKENDE til vandringen som troende og ikke som et grunnlag for verken selve rettferdiggjørelsen eller bevarelsen av frelsen. ”For vi er hans verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger, som Gud forut hadde lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem.” (Ef.2,10.)

   Mens jødedommen regner med at det finnes 613 bud i Mose Torah, så har Paulus i det hele 1040 bud og formaninger i sin undervisning. Disse skal være rettesnor for oss i vandringen som kristne.

 

   For å markere dette skillet mellom den messianske og den paulinske undervisningen, brukte også Paulus konstruksjonen ”MEN NÅ” eller ”FRA NÅ AV”. Dette gjorde han for å markere at det var ET FØR og et ETTER i forbindelse med hans undervisning. Det som var før, angikk Riket for Israel. Det som var etter, angikk den paulinske forkynnelsen. ”MEN NÅ er Guds rettferdighet som loven (Mose Torah) og profetene vidner om, åpenbart UTEN LOVEN (Mose Torah). Det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus, for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell (på jøde eller greker.)” (Rom.3,21-22.)

    ”MEN NÅ, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet ær til ved Kristi blod.” (Ef.2,13.)

    ”Derfor kjenner vi FRA NÅ AV ikke noen etter kjødet (etter naturlig avstamning). Har vi og kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham dog NÅ ikke lenger således.” (2.Kor.5,16.)

 

    I inneværende tidshusholdning blir vi frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Gjerningene gjelder ikke lenger som et grunnlag for rettferdiggjørelsen. ”Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov (undervisning). Gjerningenes (undervisning). Nei, VED TROENS LOV (den paulinske undervisningen.) For vi holder for (hevder) at mennesket blir rettferdiggjort ved troen (den paulinske undervisningen), uten lovgjerninger.” (Rom.3,27-28.)

 

   Til slutt i Rom. Kap. 3 stilte Paulus spørsmålet: ”Opphever vi da loven (Mose Torah) ved troen (den paulinske undervisningen)? Langt derifra? Vi stadfester (opprettholder, holder fast på) loven.” (Rom.3,31.)

   Dette utsagnet betyr to forhold, og det er:

 

a)    Mose Torah kan ikke i seg selv frelse et menneske.

b)   Den messianske Torah vil komme tilbake igjen i Rikets tid.

 

FIENDSKAPET MELLOM JØDER OG HEDNINGER ER BRUTT NED OG TATT BORT

 

   Torahen eller den messianske undervisningen ble sett på som uttrykk for ET FIENDSKAP mellom jøder og hedninger. Den gav STORE ÅNDELIGE FORDELER til jødene i forhold til hedningene. Den gav jødene FORRETT foran hedningene til å være Guds barn og administrere Guds ordninger i Israel og på jordA..

   Det var jødene som var i sentrum for frelsebegivenhetene fra Abraham av og gjennom hele Jesu og apostlenes forkynnelse. Det var til dem at Jesus ble sendt som en soning for deres synder, og det var jødene som ble lovet at Jesus Messias skulle opprette sitt Fredsrike i og sammen med denne nasjonen. Hedningene kunne slutte seg til den jødiske nasjonen som proselytter, men helt likeverdige ble de ikke med jødene i Torahens undervisning.

 

   I den paulinske undervisningen skjedde det EN FORANDRING på dette området. Nå ble jødene og hedningene likestilt i det kristne legemet. ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne, for dere er ALLE EN I KRISTUS JESUS.” (Gal.3,28.)

   ”her er ikke greker og jøde, omskjærelse og forhud, barbar, skyter, trell, fri, men Kristus er alt i alle.” (Kol.3,11.)

 

   For at dette kunne la seg gjøre, måtte den jødiske Torah brytes ned og bli forandret. Den måtte bli tatt bort i inneværende tidshusholdning. ”For han er vår fred, han som gjorde de to (jøder og hedninger) til ett og nedrev gjerdets skillevegg (Mose Torah), fiendskapet (som skapte fiendskap mellom jøder og hedninger), idet han ved sitt legeme avskaffet den lov (Mose Torah) som kom med bud og forskrifter, for at han ved seg selv skapte de to til et nytt menneske (den kristne forsamlingen), idet han gjorde fred, og forlikte dem begge med Gud ved korset, idet han på dette DREPTE FIENDSKAPET.” (Ef.2,14-16.)

    Dette betyr ikke at den jødiske Torah er tatt bort for godt. Den er ikke tatt bort for alltid, men den er SATT TIL SIDE i inneværende tidshusholdning. Jesus avskaffet Mose Torah på Golgata som frelsesgrunnlag, men den messianske Torah skal komme tilbake igjen i endens tid og i Riket for Israel. Det som skjedde på Golgata var følgende:

 

a)    Jesus sonet all verdens synd. Han tok på seg selv synden og sonet den.

b)   Han oppfylte alle Torahens krav både for jøder og for hedninger.

c)    Jesus avskaffet Mose Torah som frelsesgrunnlag for jødene i inneværende tidshusholdning.

d)   Jesus forsonte alle mennesker med Gud.

e)    Jesus avskaffet det fiendskapet som det hadde vært mellom jøder og hedninger.

f)     Jesus framskaffet en ny mennesketype, og det er det kristne mennesket.

g)    Han utslettett skyldbevet mot oss, som var skrevet med bud, og naglet det til korset. (Kol.2,14.)

h)   ”Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre over dem på korset.” (Kol.2,15.)

 

DET ÅNDELIGE INNHOLDET I PAULUS SIN UNDERVISNING.

 

   Jeg vil ikke belyse dette inngående i denne artikkelen av den grunn at jeg har beskrevet det i en rekke andre artikler, men jeg vil ta for meg TO FORHOLD som viser at det er STOR FORSKJELL på Paulus sin undervisning og Jesu og apostlenes undervisning, og det er:

 

a)    SAMVITTIGHETENS BETYDNING i den kristne undervisningen og

b)   DEN STORE FRIHETEN som vi kristne har I KRISTUS JESUS i forhold til den messianske Torah.

 

      Hva som gjelder selve ordet ”samvittighet” (gr. synedesis), så betyr det ”å vite noe sammen med seg selv”. En vet altså hva som er galt eller ikke. Samvittigheten må forholde seg til noe som er kjent, og det som var kjent for jødene, var de messianske budene og forskriftene. I den messianske undervisningen måtte jødene være nøye med å holde alle budene og forskriftene. Dersom de ikke gjorde det, kunne de risikere å falle ut av rettferdiggjørelsen og frelsen. (Se Hebreerne 6,4-6 og 10,26-29.)

   I den paulinske undervisningen må de troende (både jøder og hedninger) ikke bare forholde seg til regler og bud, men de må også forholde seg sin egen samvittighet. De må lytte til hva samvittigheten sier til dem. Når samvittigheten aksepterte en oppførsel eller et valg, som de gjør, så er dette med på å frifinne de troende. De beholder en god samvittighet og det til tross for at andre kristne kan reagere negativt på de valgene som de tar.

 

   Det som er lovlig for en kristen, kan være ulovlig for en annen kristen og føre til at vedkommende får dårlig samvittighet. I slike tilfeller lærte Paulus at den som hadde en sterk tro, skulle ta hensyn til den som hadde en svakere tro. Dette var basert på den kristne nestekjærligheten og den kristne friheten. Det siste var ikke kjent i den messianske jødedommen. ”For dersom noen ser deg, som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke samvittigheten hos ham, som er skrøpelig, få dristighet til å ete avgudsofferet? Da går jo den skrøpelige fortapt (ødeleggelse av samvittigheten) for din kunnskaps skyld, den bror for hvem Kristus er død. (1.Kor.8,10-11.)

   Dette betyr ikke at den svakere bror går fortapt for Guds rike, men det betyr at hans samvittighet blir ødelagt, slik at den ikke fungerer lenger, slik som den skal fungere.

 

   Dette gjaldt ikke bare avgudsofrene, men det gjaldt også alle typer mat og drikke. En skal ikke gjøre noe som en kristen bror tar anstøt av. ”Ta dere av den som er svak i troen, uten å sette dere til doms over hans tanker. Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare urter. Den som eter, ringeakt ikke den som ikke eter, og den som ikke eter, dømme ikke den som eter, for Gud har jo tatt seg av ham.” (Rom.14,1-3.)

   ”Jeg er VET og er VISS PÅ at I DEN HERRE JESUS at INGEN TING ER UREN I SEG SELV, men for den som holder noe for urent, for han er det urent. For dersom det voldes din bror sorg ved din mat, da vandrer du ikke lenger i kjærlighet, før ikke ved din mat den i fortapelse (ødeleggelse av hans samvittighet) som Kristus er død for! La ikke DERES GODE (åndelig opplysning, den paulinske læren) bli spottet. Guds rike består IKKE I Å ETE og DRIKKE, men rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.” (Rom.14,14-17.)

   ”Da dere er avdød fra verdens barnelærdom (gnostikernes lærdommer), hvorfor gir de dere da , som om dere levde i verden, slike bud: Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke!- ting som dog alle sammen er bestemt til å fortæres ved bruken- etter menneskenes bud og lærdommer.” (Kol.2,20-22.)

 

   Dette gjaldt ikke bare mat og drikke, men det gjaldt også de jødiske fest- og høytidsdagene. ”men NÅ da dere kjenner Gud, ja, det som mer er, er kjent av Gud, hvorledes kan dere da vende om igjen til den skrøpelige og fattige barnelærdommen (Mose Torah). Vil dere da på ny trelle under den? Dere tar vare på dager, og måneder og tider og år. Jeg frykter for at jeg kanskje forgjeves har gjort meg møye med dere.” (Ga.4,9-11.)

   ”La derfor ingen dømme dere for mat og drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat. Disse ting er EN SKYGGE AV DET SOM SKULLE KOMME, MEN LEGEMET (DEN KRISTNE FORSAMLINGEN) ER KRISTUS.” (Kol.2,16-17.)

 

   Ja, Paulus gikk så langt i sin beskrivelse av den kristne friheten at han skrev, at de kristne HAR LOV TIL ALLE TING, men at ALT IKKE GAGNER. ”Jeg har lov til alt (gr.panta, som betyr ”absolutt alle ting”, men ikke alt (gr. panta) gagner. Jeg har lov til alt (gr. panta), men jeg skal ikke la noe få makten over meg. (1.Kor.6,12.)

   Dette Skrift-ordet er satt inn i en sammenheng hvor de avskyligste synder er beskrevet. Disse ble begått av både kristne og ikke-kristne i Korint. (1.Kor.6,9-10.)

 

  I forhold til den kristne friheten kan en kristne tillate seg å gjøre alle typer synder, men i forhold til nestekjærligheten og Guds bud kan han ikke tillate seg å gjøre alle synder. Dersom han trosser Guds ordninger, forblir han fortsatt å være en kristen, men han lever ikke slik som en kristen skal leve. Vedkommende faller ikke ut av rettferdiggjørelsen, men det gagner verken ham selv eller den paulinske læren at han lever som en hedning. Det er derimot til STOR SKADE både for ham selv og for kristendommens omdømme blant de ikke-troende. Enhver kristen skal dømmes foran Jesu domstol i himmelen. Dersom vedkommende har levd et dårlig etisk liv, kan han miste hele nådelønnen, men han skal bli frelst- dog således som gjennom ild. (1.Kor.3,10-15.)

 

   Jeg vil sitere hva Studiebibelen. Nr.3.s.719 skriver om 1.Kor.6,12:  ”De første ordene var antagelig et ordtak som var godt kjent i Korint og mye brukt her. PAULUS VAR ENIG I DET, men han var ikke med på de konklusjonene man trakk av det. Han la derfor straks til at ikke alt var gagnlig. Den kristne skal bruke sin frihet på en ansvarsfull måte (Gal.5,13, 1.Pet.2,16). Kristendom må ikke bli til seksuell løssluppenhet.

   Det er mulig, også i frihetens navn, å gjøre seg selv til slave under sine lyster. Ingen ting skal få ta makten over en.”

 

   I menigheten i Korint var det fortsatt en del gjenfødte troende som levde i åpenbar synd. Det var ikke alle som hadde latt seg avtvette fra disse syndene, blitt helliggjort og rettferdiggjort (1.Kor.6,11.) ”men det jeg skrev til dere, var at dere ikke engang skulle ha omgang (fellesskap) med NOEN SOM KALLES EN BROR og er en horkar eller havesyke eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver, så dere ikke engang eter sammen med ham.” (1.Kor.5,11.)

   Dette er ingen oppfordring til å leve i åpenbar synd, og selv om en kristne gjør det, så faller han ikke ut av rettferdiggjørelsen, men han faller ut av helliggjørelsen. Vi skal isolere slike kristne slik at vi ikke engang har bordfelleskap med dem. Dette er den kristne oppskriften på alt dette, men dette blir heller ikke fulgt opp i våre forsamlinger.

 

   Dette viser oss tydelig at det er forskjell på den paulinske læren og den messianske jødedommen. I den messianske jødedommen måtte en passe på at en holdt seg innenfor budene og reglene, mens man i den kristne læren har EN STOR FRIHET PÅ DET INDIVIDUELLE PLANET.

 

   I den messianske jødedommen kunne man miste både rettferdiggjørelsen og frelsen dersom man ikke holdt den messianske Torahen. I den paulinske læren kan man ikke falle ut av sin rettferdiggjørelse og frelse, men man kan falle ut av andre typer nåde som for eksempel helliggjørelsen. Vi må huske på at vi ER UTVALGT i Jesus Kristus fra før verdens grunnvoll ble lagt. (Ef.1,4.), og at vi er OPPVAKT sammen med Jesus og INNSATT I HIMMELEN sammen med Jesus Kristus (Ef.2,6.) Dette betyr at FRELSEN ER SIKRET og at vi ikke kan bli ekskludert fra himmelen og vår stilling i Jesus Kristus. (Ef.2,6.)

   Dette er det mange kristne som ikke forstår og ikke aksepterer, og hovedgrunnen til det er at de blander sammen den messianske læren med den paulinske læren.

 

   Det andre punktet, som jeg delvis har berørt i det, som er skrevet ovenfor, og som skiller den messianske jødedommen fra den paulinske læren, er DEN STORE FRIHETEN som vi kristne har i forhold til HELE DEN MESSIANSKE TORAH og de mange bud og forbud som er nedlagt i den. Både Mose Torah og hele den messianske undervisningen er ikke aktuell i inneværende tidshusholdning. Den er satt til side i vår tid.

   I utgangspunktet er alle kristne fri fra Mose Torah og den messianske læren. Det gjelder både jøder og hedninger, men det sier seg selv at de jøde-kristne vil føle seg mer forpliktet på deler av den messianske læren i sin vandring som kristne enn det som de hedningetroende vil gjøre.

 

   Når Paulus forbød hedningene å la seg omskjære, så gjaldt det naturligvis ikke den omskjærelsen som de jødiske guttebarn fikk når de var 8 dager gamle. Denne omskjærelsen var tegnet på Abraham-pakten og et tegn på at vedkommende hørte med til den jødiske nasjonen. Det er den messianske Torah som er opphevet i vår tid, og ikke omskjærelsen av de jødiske guttebarn når de er 8 dager gamle.

   Den omskjærelsen, som Paulus forbød, var en omskjærelse som forpliktet de hedningetroende på hele den messianske undervisningen. Dersom de gjorde det, ville ikke Kristus gagne dem noe. ”Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke atter legge under trelldoms åk (Mose Torah). Se, jeg, Paulus sier dere at dersom dere lar dere omskjære, SÅ VIL KRISTUS INTET GANGE DERE.” Gal.5,1-2.)

   Dette betyr ikke at dersom hedningene lot seg omskjære og forpliktet seg på Mose Torah, så falt de ut av rettferdiggjørelsen. Den kunne de ikke falle ut av, for vi er rettferdiggjort av nåde ved tro uten gjerninger, men de falt ut av DEN RETTE VANDRINGEN, HELLIGGGJØRELSEN og DEN RETTE FORSTÅELSEN AV DEN PAULINSKE UNDERVISNINGEN. DET BLE INGEN ÅNDELIG VOKSTER I DERES KRISTENLIV.

 

   Den store friheten som de hednigetroende har i forhold til Mose Torah ble behandlet på Apostelmøtet i Jerusalem i året 50. Der ble det bestemt at de hedningetroende ikke var forpliktet på Mose Torah. De var kun forpliktet på 5 forhold, og det var:

 

a)    De måtte avstå fra hor.

b)   De måtte avstå fra å ete blod.

c)    De måtte avstå fra avgudenes urenhet.

d)   De måtte avstå fra det som var kvalt.

e)    De måtte samle inn penger til den messianske forsamlingen i Jerusalem og i Israel. (Ap.gj.15,20.)

 

      Judaistene, som tilhørte den messianske forsamlingen, og som trodde på Jesus som jødenes frelser og Messias, var uenige i dette. De mente at hedningene måtte underlegge seg Mose Torah, for enten å bli rettferdiggjort eller å bli bevart som troende.

   Paulus hadde hele tiden en kamp med disse som ikke ville akseptere at de hedningetroende ikke var underlagt den jødiske Torah. Han lyste dem i forbannelse som motarbeidet hans lære. (Gal.1,6-9.) Dette betyr ganske enkelt at han lyste disse menneskene til EN EVIG FORTAPELSE og ATSKILELSE borte fra Herrens ansikt.

 

   Det er også mange troende i dag som ikke forstår Paulus sin nådes-lære og motarbeider den. De går ikke fortapt for Guds rike, for i inneværende tidshusholdning er vi frelst av Guds nåde ved tro uten gjerninger (Ef.2,8-9.) De vil derimot få EN STOR FORKORTELSE AV NÅDELØNNEN foran Jesu domstol i himmelen.

   Paulus hadde selv et avklart og forhold til den jødiske Torah. Han så klart at tiden for Mose Torah holdt på å rinne ut, og at den ikke hørte med til hans undervisning. Når han var sammen med jødene, holdt han den jødiske Torah. Når han var sammen med hedningene, hadde han et mer avslappet forhold til Torahen. I begge tilfellene gjorde han det for Å VINNE SÅ MANGE MENNESKER SOM MULIG FOR SIN LÆRE, FOR KRISTUS og FOR GUDS RIKE. (1.Kor.9, 19-23.)

 

DEN MESSIANSKE UNDERVISNINGEN SKAL KOMME TILBAKE IGJEN I RIKETS TID. SKILLET MELLOM JØDER OG HEDNINGER SKAL BYGGES OPP IGJEN.

 

   I inneværende tidshusholdning er det LIKHET og LIKESTILLING mellom jøder og hedninger, for den jødiske undervisningen gjelder ikke i inneværende tidshusholdning. Den paulinske forkynnelsen kommer inn som en parantes i den messianske undervisningen. Etter den kristne menighets bortrykkelse skal igjen det skillet som der var mellom jøder og hedninger, bygges opp igjen. Den messianske læren, slik som Jesus og apostlene forkynte den, vil komme tilbake i Rikets tid. Det skillet som ble brutt ned på Golgata, skal opprettes igjen i Rikets tid. Da vil igjen jødene være de som står i sentrum for Guds planer på jorda. Jødene skal være konger og prester ut over den hele jorda. (1.Pet.2,9-10.), og de skal styre etter den messianks læren som er nedfelt i Ap.gj.1-13, i de 4 evangeliene og i apostlenes Skrifter. Paulus sin lære vil da bli trukket tilbake.

 

    I trengselstiden på 7 år vil også de messianske jødene gå ut med evangeliet om Riket for Israel som var nær på Jesu tid. De vil nå hele verden med et vitnesbyrd om Riket. ”Og dette Evangeliet om Riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag,  og da skal enden (av trengselstiden) komme. (Mat.24,14.)

   Denne tjenesten skal de fortsette med gjennom hele Rikets tid. Først da vil FOLKESLAGENE BLI VUNNET FOR GUDS RIKE. DET ER IKKE VI KRISTNE SOM SKAL VINNE FOLKESLAGENE. Vi skal være med på å utta den kristne menighet eller det kristne legemet, der Jesus Kristus er hodet og hver enkelt av oss kristne utgjør lemmene på dette legemet. De misjonsbefalingene, som er beskrevet i evangeliene og i første del av Apostlenes Gjerninger, angår ikke den kristne menigheten, men de angår de messianske jødene i trengselstiden og i Rikets tid.

   Den misjonsbefalingen som vi skal forholde oss til, står i 2.Kor.5,17-21, og den kaller vi for ”FORSONINGENS TJENESTE”.

 

    I Rikets tid vil Jesus Kristus Messias være den store kongen og ypperstepresten som skal styre hele verden ut ifra templet i Jerusalem.  Jesu og apostlenes undervisning vil være det åndelige grunnlaget for dette styret. Deler av det levittiske prestedømmet skal innføres igjen. Ofringene vil også komme tilbake igjen i Rikets tid- både som minneoffer over det som Jesus gjorde og som offer for den daglige synden. Da vil Den nye pakten i Jesu blod endelig bli realisert i Israel og ut over hele jorda. ”og når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt (Den nye pakten i Jesu blod) med dem.” (Rom.11,27.) (Se min bok: Paulus Brev Til Romerne.)

 

Tingvoll den 15-8. 2012.

 

Oskar Edin Indergaard.

 

http://home.online.no/~oskaredi/index.htm

 

 

     Back