TIDSPERIODENE I BIBELEN. NÅDESBEGREPET I TANACH OG I N.T.

Foredrag på Nådesseminar på Tingvoll den 12-2-05.

På samme måten som historikerne og geologene deler opp historien og jordens aldere i tidsperioder, gjør også Bibelen det.

Bibelen regner med følgende tidsperioder:

a) Tidsperiodene før verden ble skapt. "og å opplyse alle om hvorledes husholdningen er med den hemmelighet som har vært skjult fra tidsaldrene av i Gud, som har skapt alt." (Ef.3,9.)

b) Uskyldighetens periode. Den strekker seg fra Guds skapelse av verden og inntil syndefallet. (1.Mos.1,28-3,13.)

c) Samvittighetens periode. Den strekker seg fra syndefallet og inntil syndfloden. (1.Mos.3,23-1.Mos.7,23.) Den varte i ca.1650 år.

d) Tidsperioden for menneskelig styre og autoritet. Den strekker seg fra syndfloden og inntil Abraham. (1.Mos.8,20-1.Mos.11,9.) Den varte i ca.450 år.

e) Løftets tidsperiode. Den varte fra Abraham og til Sinailoven (1.Mos.12,1-2.Mos.19,8.) Den varte i ca. 350 år.

f) Lovens tidsperiode. Den strekker seg fra Sinai og til døperen Johannes. (2.Mos.20,1-Mat.3,1.) Den varte i ca 1500 år.

f) Nådens tidsperiode. Det er det første tilbudet om opprettelsen av Riket for Israel. Den varte fra døperen Johannes og til Paulus. (Mat. 3,1- Ap.gj.8.) Den varte i ca. 40 år. Det vil si: Nådetiden for jødene varte til ca. år 61. Da sa Paulus at fra nå av så skulle de gå utelukkende til hedningene med evangeliet. (Ap.gj.28,28.) Den var basert på nåde pluss perfekte gjerninger. Dette ser vi av innholdet i evangeliene og de jødiske Skriftene.

g) Den frie nådens tidsperiode. Det er den kristne menighets tidsperiode. Den varte fra Paulus og til den kristne menighets bortrykkelse. (Ap.gj.9,1-Tess. 4,14-18.)

Denne perioden må ikke blandes sammen med verken Nådens eller 1000 års-rikets periode. Den frie nådens periode er en periode hvor frelsesprinsippet er UTELUKKENDE NÅDE. Det gjelder både frelsen og vandringen som troende.

Vi finner det åndelige fundamentet for denne perioden i Paulus sine brever med unntak av Hebreerbrevet, som er skrevet til den messianske forsamlingen.

Denne perioden varer ca.2000 år.

d) Riket for Israel eller 1000 års-riket. Den er også kalt "den kommende tidsalder". Den varer fra den kristne menighets bortrykkelse og inntil opprettelsen av Den nye himmelen og Den nye jorden.

Dette er en FORTSETTELSE av Nådens tidsperiode. Da jødene ikke ville ta imot Jesus da han kom første gangen, ble 1000 årsriket, som er det samme som Riket for Israel, utsatt med 2000 år.

De aller fleste teologer, Bibel-granskere og forkynnere blander sammen Den frie nådens tidsperiode med Nådens og 1000 års-rikets perioder. 1000 års-riket er en FORTSETTELSE av Nådens periode.

Dette er en AUTORITÆR periode der Jesus skal styre med rett og rettferdighet ut fra Jerusalem. Han skal tvinge hele verden inn under sitt styre. Som styringsprinsipp vil han blant annet bruke Loven, slik som han tolket den i Bergprekenen og i evangeliene.

Hva som gjelder de troende i denne perioden, så vil de også følge Jesu lov, som er basert på Moseloven. Det er Den Hellige Ånd som er i dem (Jer.31,31-34.) som gjør at de greier å følge JESU SKJERPEDE LOV. (Se mine bøker om dette.)

e) Tidsperioden i "tidenes fylde". "Hva som gjelder en tidshusholdning i tidenes fylde: At han (Gud) ville samle alt til ett i Kristus, både de som er i himlene og de som er på jorden." (Ef.1,10.)

f) De kommende tidsaldere. "for at han i de kommende tidsaldere kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus." (Ef.2,7.)

Hensikten med tidsperiodene, er to-delte:

a) Det er Guds måte å styre verden på. Han har lagt ned sine krav, sine styringsprinsipper og sin nåde i tidsperiodene. Vi skal lære oss å skille ut den ene tidsperioden ut fra den andre. Gud handler ikke likt i alle tidsperioder.

Det er en periode som skiller seg ut fra de andre, og det er Den frie nådens periode. Den kommer til uttrykk i Paulus sine Skrifter med unntak av Hebreerbrevet, der han skriver til de messianske jødene.

Den skiller seg fra alle de tidligere tidsperioder i og med at den baserer både frelsen og vandringen som troende på NÅDEN ALENE. Vi kan si: NÅDE PLUSS INGEN TING ANNET.

De andre tidsperiodene baserer seg på en kombinasjon av Guds nåde og gjerninger. Dette gjelder ikke selve frelsen, som er av nåde, men det gjelder de krav som blir stilt til menneskene, for at de både skal oppnå Guds nåde og de gjerninger som blir krevd i vandringen som troende.

Vi kan si det på en annen måte. I den frie nådens tidsperiode blir vi frelst AV NÅDE VED TRO. (Ef.2,8-9.) Dette var et HELT NYTT FRELSESPRINSIPP som Paulus fikk åpenbart i sin undervisning. Dette var også grunnen til at han ble forfulgt både av de ortodokse jødene og av de messianske jødene. De slo seg faktisk sammen, for å ødelegge hans undervisning og de menighetene som han hadde skapt.

I de andre tidsperiodene blir menneskene frelst av nåde, pluss ofringer pluss gjerninger. Det skal også være ofringer i 1000 års-riket. (Se Esek.43-46.)

b) Det er en test til menneskene. Gud vil prøve dem om de greier å holde budene i periodene, slik at de eventuelt kan greie å frelse seg selv ved egne gjerninger, eller om det er Jesu forsoning som frelser dem. Det er viktig for Gud at han greier å påvise at menneskene ikke kan greie å frelse seg selv.

Tidsperiodene peker dermed på Jesu forsoning.

Dersom Gud ikke hadde innført de forskjellige tidsperiodene med sine forskjellige frelsesprinsipper, så kunne menneskene har sagt til Gud på dommens dag at han ikke var rettferdig, som dømte dem, for han hadde ikke brukt alle kombinasjoner av frelsesprinsipper.

Vi skiller videre mellom en "tidsalder" og en "tidshusholdning". Ordet "tidsalder" kommer av det hebraiske ordet "olam" og det greske ordet "aion". Dette ordet tilsvarer vårt ord "eon", og det skal ikke oversettes med "evighet" eller "verden", men med "tidsalder". Verken hebraisk eller gresk har noe ord som betyr "evighet" i forhold til tiden. Disse språkene regner med tidsperioder. Når en tidsperiode er slutt, kommer enn annen tidsperiode. (Dette har jeg skrevet mye om i mine bøker.)

Ordet "tidshusholdning" kommer av det greske ordet "oikonomia", som består av to ord, og det er ordet "oikos", som betyr "hus", og ordet "nomos", som betyr "lov". "Tidshusholdning" blir derfor de budene og de reglene som tilhører en bestemt tidsperiode.

Disse bud og disse reglene kan strekke seg inn i andre tidsperioder. Gud varier en del med hvilke bud han bruker i tidsperiodene. Sinai-paktens tidsperiode var en periode med mange bud og regler. Det var en streng periode.

Det er Gud som har skapt tidsaldrene. "som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort tidsaldrene (gr.aionas)". (Hebr.1,2.)

Carl Fredrik Wisløff skrev i sin bok: Jeg vet på hvem jeg tror. "Bibelen taler ikke om TID og EVIGHET, men om TID og TIDSALDERE."

Augustin har sagt følgende om tidsperiodene: "Skill mellom tidsperiodene, og Skriften harmonerer."

En gammel vismann har sagt: "Den som forstår Å SKILLE, den forstår Å LÆRE."

Vi må lære oss å fordele Skriften på en rett måte. (2.Tim.2,15.)

Den skal fordeler mellom tre kategorier mennesker, og det er:

a) Hedningene.

b) Jødene og

c) Den kristne menighet, som begynte med Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus. Han var DEN FØRSTE som ble frelst etter den NYE ORDNINGEN. (1.Tim.1,15-16.) (I denne teksten skal det greske ordet "protos" oversettes med "først" og ikke med "størst". Dette ordet er brukt både i vers 15 og i vers 16. I vers 15 er det GALT oversatt, mens det er RETT oversatt i vers 16.)

Enhver tidsperiode baserer seg på en eller flere pakter. Det er bestandig Gud som tar initiativet til paktene. I og med at det er slik, så kan vi kalle alle paktene for "nådespakter". Vi skiller imidlertid mellom "betingede" og "ubetingede pakter". De aller fleste paktene er "ubetingede pakter". Det er typisk for Gud. Han gir oss sin nåde og sine løfter uten å kreve noe igjen.

En del av paktene kan også være en kombinasjon av krav og nåde.

Alle tidsperiodene ender med DOM. Gud må dømme menneskene og begynne på nytt igjen med nye mennesker og nye kombinasjoner av nåde, bud og regler.

De fleste mennesker regner ikke med tidsperiodene i sin lesning av Bibelen. De leser Bibelen på en generell måte, og dette gjør at nyansene og mønsteret i Guds store vev faller bort.

Dette gjør at de heller ikke ser at Paulus er bærer for en helt ny og annerledes tidsperiode, som vi kaller for den frie nådens tidsperiode.

Bibelen oppfordre oss til å FORDELE Guds ord på en rett måte. Timoteus ble oppfordret til "å lære (fordele) sannhetens ord på en rett måte." (2.Tim.2,15.)

Guds ord skal deles på 3 forskjellige kategorier av mennesker, og det er: HEDNINGER, JØDER og GUDS FORSAMLING.

Alt Guds ord FOR OSS, men det er ikke TIL OSS. "Den hele Skrift er innblest av Gud og NYTTIG TIL lærdom (lære), til overbevisning, til rettledning (korrigering), til opptuktelse i rettferdighet." (2.Tim.3,16.)

USKYLDIGHETENS TIDSPERIODE.

Denne tidsperioden har Guds pakt med Adam og Eva. (1.Mos.1,28.) I denne perioden var menneskene uten synd. Synden lå utenfor Edens hage og var representert ved Satan. Han ville gjerne dele sin synd med menneskene. Han ville gjøre dem til slaver av synden og dermed til slaver av seg selv.

Det var mange tilbud i denne perioden, men bare ett forbud. Menneskene kunne ete fritt av frukten på alle trer i Edens hage unntatt frukten på Treet til kunnskap om godt og ondt. Den dagen de spiste av det, skulle de BEGYNNE å dø. (2.Mos.2,16-17.)

Det er ikke godt å si hva dette treet var eller symboliserte- om det var et virkelig tre med frukt eller et bilde på en annen realitet. Vi vet at hebreerne brukte (bruker) konkrete bilder på abstrakte ting. De har få abstrakte begreper.

Rabbinerne mente at Treet til kunnskap om godt og ondt, var et bilde på GUDS TORAH. Det må da være de 10 BUD.

SAMVITTIGHETENS PERIODE.

Denne perioden har Guds pakt med Adam og Eva. (1.Mos.3,14-19.) Den er både en domspakt og en nådespakt. Den varte i 1650 år.

Satan får sin dom. Den skal krype på sin buk og være foraktet.

Kvinnen får sin dom. Hennes svangerskap skal bli vanskelig. Hun skal bli avhengig av sin mann. Han skal råde over henne.

Jorden får sin dom. Den skal være ufruktbar. Den skal bære torner og tistler.

Mannen får sin dom. Han skal streve med å skaffe mat til seg og sin familie.

Det er likevel et håp som kommer til uttrykk i denne pakten. Det er løftet om at Gud engang skal sende en frelser: "Jeg vil sette fiendskap mellom deg (Satan) og kvinnen, mellom din ætt (sed) og hennes (kvinnens) ætt (sæd) (Messias). Han skal knuse ditt hode, men du skal knuse hans hæl (Jesus på Golgata)." (1.Mos.3,15.)

Dette er det FØRSTE LØFTET om en frelser i Bibelen. Vi kaller det for "protoevangeliet". Det betyr "det FØRSTE evangeliet". Det er gitt til ALLE MENNESKER. (Dette var før jødenes tid.) Dette er grunnen til at Jesu slektsliste i Lukas 3 går tilbake til Adam, som er den felles far til alle mennesker.

I forbindelse med denne pakten så innførte også Gud en OFFERTJENESTE. Den skulle naturligvis peke framover mot Jesu offer på Golgata. "Og Gud Herren gjorde kjortler av skinn til Adam og hennes hustru og kledde dem med." (1.Mos.3,21.) Dette er et bilde på frelses- eller rettferdighetsdrakten.

Vi pleier å kalle denne perioden for "samvittighetens periode", for det var ikke etablert noen øvrighet ennå. Det var samvittigheten som skulle regulere forholdet mellom Gud og menneskene og mellom menneskene.

I tillegg til dette, så var det også en rekke regler og bud i tidsrommet fra utdrivelsen av Haven og til Syndfloden. Vi har en rekke lovbestemmelser i disse årene. De kommer til uttrykk i Bibelen. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: Lovgivningen i Tanach før Moseloven.)

Gud måtte sende en verdensvid dom (vannflommen) over verden, for synden ble så stor at den holdt på å ødelegge, alt det som Gud hadde skapt. Menneskene tok seg flere hustruer. De falne englene hadde seksuell forbindelse med menneskene, og det oppstod en menneskerase som ble kalt for "kjempene på jorden, "de veldige" eller "de navnkundige". (Disse måtte jødene kjempe med da de skulle innta landet Israel.

De misbrukte Guds navn. De levde i stor synd. "Og Lamek sa til sine hustruer: Ada of Silla, hør mine ord, Lameks hustruer, merk min tale: En mann dreper jeg for hvert sår jeg får, og en gutt for hver skramme jeg får." (1.Mos.4,23.)

"og Set fikk en sønn og kalte ham Enos: På den tid begynte de å påkalle Herrens navn (Yhvh)." (1.Mos.4,26.) Det betyr at de påkalte sine guder med Herrens navn.

"I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn. Det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige." (1.Mos.6,4.)

"Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag." (1.Mos.6,5.)"

Herren bestemte seg for å utrydde alle mennesker og mange dyr i en verdensomfattende vannflom. Det var bare 8 personer som ble berget, og det var Noah og hans familie. (8-tallet står for en ny begynnelse.)

Denne perioden endte med Syndfloden.

TIDSALDEREN FOR MENNESKELIG STYRE OG AUTORITET.

Denne tidsperioden har Guds pakt med Noah (1.Mos.9,1-17.) Den varte i 450 år.

Denne tidsperioden begynte med 8 personer. Gud inngikk en ny pakt med Noah. Den er beskrevet i 1.Mos.9,1-17. Vi skal beskrive de viktigste bestemmelsene i den:

a) Menneskene skulle styre over alle ting på jorden. (v.2.)

b) De kunne spise alle ting unntatt blodet. (v.3-4.)

c) Den som tok livet av et menneske, skulle selv miste livet. Den som drap dyr unødvendig, skulle også miste livet.(v.5-6.)

d) Gud ville aldri mer sende en vannflom som skulle ødelegge jorden. (v.11.)

e) Tegnet på pakten skulle være regnbuen. (v.13.)

Dette var en pakt som ivaretok både menneskene og dyrene.

Det står i Talmud at hedningene var forpliktet på 7 bud. Det var de såkalte "noakittiske budene", og de er som følgende: (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: Samvittighetens tidsperiode.)

Rabbinerne trodde også at til og med Adam kjente til disse budene.

Menneskene tok naturligvis med seg løftet om en frelser (1.Mos.3,15 og samvittighetens betydning inn i den nye tidsalderen.

Det som vi har skrevet til nå er de forpliktelsene som hedningene har ovenfor Gud.

Gud ønsket at menneskene skulle sprede seg over hele jorden og bebo den, men menneskene selv ønsket å bygge en stor by, hvor de kunne bo og drive sin Guds-dyrkelse, som særlig gjaldt stjernedyrkelse. De hadde også ett tungemål, og Herren mente at nå kunne de oppnå hva som helst i negativ betydning. Dette var også en av grunnene til at han måtte sprede dem for å hindre dette. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Om stjernedyrkelsen i gamme tid.)

Gud forvirret deres tungemål og spredte dem over hele verden. De kalte den byen som de hadde bygd for Babel. Det betyr "forvirring". (1.Mos.11,1-9.)

Denne tidsperioden endte med Babels forvirring.

LØFTETS TIDSALDER.

Den neste tidsperioden er "løftets tidsperiode". Den varte i 450 år.

Da hedningene eller menneskene ikke ville lyde Gud, tok Gud seg ut et nytt folk, og det var jødene. Han utvalgte en hedning, Abraham fra Ur i Kaldea (Irak), til å være stamfar for det nye folket. Han kalte ham ut fra hedenskapet der og bad ham om å forlate sitt folk og sitt land. Han tok med seg sin far, Tarah, Lot, sin brorsønn og deres hustruer og drog ut på veien mot Kanaans land. (1.Mos.11,26-32.)

Denne tidsperioden er basert på Abraham-pakten. Den er beskrevet flere ganger fra 1.Mos.12 og utover. Dette er en helt fri nådespakt. Gud gav Abraham en rekke løfter uten at han måtte forplikte seg på noe. Løftene er som følgende:

a) Jødene skulle bli et stort folk.

b) Gud ville velsigne Abraham.

c) Gud ville gjøre Abrahams navn stort.

d) Han skulle bli til en velsignelse.

e) Gud ville velsigne dem som velsignet Abraham og jødefolket.

f) Gud ville forbanne den som forbannet Abraham.

g) I jødefolket skulle alle jordens slekter bli velsignet. (1.Mos.12,1-3.)

Her har vi et skjult løfte om Messias. Dette løftet om en frelser ble også gitt til hendingene, men her er det kanalisert til et bestemt folk- jødefolket. Frelsen kommer fra jødene.

Jødene skulle også bli til en stor velsignelse for resten av verden. Det vil skje i 1000 års-riket.

Paulus sa følgende om dette løftet om Messias. "Nå ble løftene gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om en: Og din ætt, og dette er Kristus (Messias)." (Gal.3,16.)

Abraham fikk videre løfte om både et land (1.Mos.13,15.) og et stort landområde i Midt-Østen. "… Din ætt gir jeg dette land, fra Egyptens elv like til den store elv, elven Frat (Eufrat)." (1.Mos.15,18.)

Abrahams og Saras store problem og store sorg var at de ikke hadde noen sønn, som kunne føre videre de løftene, som Gud hadde gitt dem. Abraham var 75 år da han drog ut fra Ur i Kaldea, og han var 99 år da Gud gav ham løftet om en sønn. Han var redd for at Elieser fra Damaskus skulle arve ham. "Men se, da kom Herrens ord (Messias selv) til ham, og det lød så: Nei, han skal ikke arve deg, men en som skal utgår fra ditt eget liv, skal arve deg." (1.Mos.15,4.)

Etter at Abraham hadde bodd ca. 40-50 år i Kanaan fikk han beskjed fra Gud om å ofre Isak. (1.Mos.22.) Dette var en lydighetstest for Abraham. Abraham var villig til å ofre Isak, for han tenkte at Gud var i stand til å oppvekke ham fra de døde. "for han tenkte at Gud er mektig endog til å oppvekke fra de døde, og derfra fikk han ham og likesom tilbake." (Hebr.11,19.)

Ved siden av dette var også Jakob et bilde på Jesu død, oppstandelse og Jesu forsoning.

I forbindelse med "ofringen" av Isak så fikk Abraham en differensiering av løftet om slekten. Den ble delt i to deler, og det var:

a) En himmelsk del. Ætten skulle bli så mange som stjernene på himmelen.

b) En jordisk del. Ætten skulle bli så mange som sanden på havets bredd. "… fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord." (1.Mos.22,16-18.)

Dette gir uttrykk for den åndelige del av Abrahams ætt og den jordiske og den verdslige del av Abrahams ætt. (Det er en frivillig sak om en vil høre Guds rike til eller ikke. Den åndelige del av ætten, vil arve både jordiske og åndelige løfter, mens den verdslige del vil arve bare jordiske løfter. Gud kan ikke gi oss mer enn det som vi ønsker selv. Gud respekterer våre valg.)

Jesus sa til jødene. "Når jeg har sagt dere de jordiske ting (om Riket for Israel f.eks om vanndåp, håndspåleggelse og omskjærelse), og dere ikke tror, hvorledes skal da dere tro om jeg sier dere de himmelske (for eksempel Jesu forsoning og opprettelsen av Den nye pakt i Jesu blod?" (Joh.3,12.)

Vi hedninger hører også med til Abrahams åndelige ætt. "Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn." (Gal.3,7.)

"Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham." (Gal.3,9.)

"for at Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved TROEN kunne få Ånden som var lovet." (Gal.3,14.9

Vi er podet inn i jødenes løfter og pakter. "at dere på den tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmed for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden." (Ef.2,12.)

Det var i forbindelse med løftet om sønnen at Abraham fikk det vitnesbyrdet av Gud, at han trodde Gud og det ble regnet ham til rettferdighet. (1.Mos.15,6.)

Dette betyr at han stolte på det som Gud hadde lovet og sagt. Dette betyr ikke det at han levde i den frie nådens periode, slik som vi gjør, men det betyr at han både måtte tro og utføre de gjerningene som

Herren påla ham. Dette var både ofringer og andre gjerninger. "Og jeg vil gjøre din ætt tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land, og i din ætt sal alle jordens folk velsignes, fordi Abraham lød mitt ord og holdt alt det jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover." (1.Mos.26,4-5.)

Det var også et krav i Abrahampakten at alle mannfolk skulle omskjæres, da de var 8 dager gamle. (1.Mos.17,9-14.) Den som ikke ble omskåret, skulle late livet. (v.14.)

Til tross for at jødene ble lovet landet av Gud, så fikk de det ikke før 400 år var gått, for innbyggerne i Kanaans land "hadde ennå ikke fylt sin ondskaps mål." (1.Mos.15,16.)

(I tillegg til at jødene har fått landet av Gud så kjøpte også Abraham Makpela-hulen med omland i Hebron (1.Mos.23, og David kjøpte tempelplassen på Sion for 50 sekler sølv. (2.Sam.24. Jødene har dermed en DOBBELT RETT til disse områdene som der er så mye strid om. De har både en GUDDOMMELIG og en JURIDISK RETT.)

I mellomtiden skulle jødene være slaver i Egypten og trelle for dette folket i 400 år. (1.Mos.15,13.)

Denne tidsperioden endte med Guds dom over store deler av jødene i ørkenen.

SINAIPAKTENS TIDSPERIODE.

Da jødene hadde trellet for egypterne i 400 år, så oppreiste Gud Aron og Moses for å føre folket ut av Egyptens land. Etter at de hadde vandret i et år i ørkenen, så fikk de et tilbud fra Gud om en ny pakt. Det var Sinai-pakten. Dette var en betinget nådespakt. Dersom jødene oppfylte pakten og ofret i tillegg, så skulle det gå dem godt i det landet som Gud hadde gitt dem.

Dette kommer godt til uttrykk i den såkalte Landpakten, som var en fornyelse av Sinai-pakten. "Dette er den pakts ord som Herren bød Moses å gjøre med Israels barn i Moabs land, foruten den pakt han hadde gjort med dem på Horeb (Sinai)". (5.Mos.29,1.)

"i det jeg i dag BYDER deg å ta vare på å elske Herren din Gud og vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan LEVE og bli TALLRIK, og Herren din Gud kan velsigne deg i DET LAND du kommer inn i og skal ta til eie." (5.Mos.30,16.)

Sinai-pakten var INGEN FRELSESPAKT. Den var en pakt som angikk de VELSIGNELSENE som jødene skulle få, når de kom inn i landet. "For Moses skriver om RETTFERDIGHETEN AV LOVEN: DET MENNESKE SOM GJØR DISSE TING, SKAL LEVE VED DEM." (Rom.10,5.)

Det betyr at det mennesket som oppfylte loven, skulle bli velsignet i landet. De skulle få et LANGT LIV, VÆRE FRISKE og HA OVERFLOD AV ALLE TING, men oppfyllelsen av Moseloven kunne ikke frelse dem. Det var det TROEN og GUDS NÅDE som kunne gjøre. Guds nåde arter seg på forskjellige måter i de troendes liv. TROEN ER NÅDENS YPPERSTE GAVE, for den frelser menneskene.

Abrahampakten ble ikke opphevet ved innførelsen av Sinai-pakten, men den ble lagt ved siden av. Loven som var gitt 430 år etterpå, kunne ikke oppheve Abrahampakten, slik at den kunne gjøre løftene ugyldige. Jødene kunne ikke få arven gjennom Loven, men gjennom løftene i Abrahampakten. Hva var da hensikten med Loven? Den ble lagt til ved siden av Abrahampakten "for overtredelsenes skyld inntil den ætt (de messianske jødene) kom, som løftet gjaldt." (Gal.3,17-19.)

Som FRELSESPAKT var Sinai-loven en FORBANNELSE for jødene, for de kunne ikke oppfylle den til egen frelse, men som et fundament til et godt liv var den en velsignelse for dem. "Kristus kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss- for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre." (Gal.3,13.)

Jødene ble holdt innestengt under Loven til den tro som skulle åpenbares. Når troen var kommet, var de ikke lenger under tuktemesteren. "Men før troen kom, ble vi (jødene) holdt innestengt i varetekt under Loven til den tro som skulle åpenbares. Så er da Loven vår tuktemester (eller barnepedagog) til (inntil) Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro." (Gal.3,23-24.)

Her talte Paulus om DEN NYE TRO som de messianske jødene hadde i Jesu legeme. Han talte om det nye frelsesprinsippet om at jødene nå var frelst AV NÅDE VED TRO. Den samme troen har vi hedningene som er kommet til tro på Jesus. (Vi må huske på at de 8 første brevene som Paulus skrev, var HOVEDSAKELIG skrevet til de jødene som var i den kristne forsamlingen.)

Det løftet som spesielt er omtalt i Gal.3, er løftet om DEN HELLIGE ÅND. "Bare dette vil jeg få vite blant dere? Var det ved Lov-gjerninger dere fikk Ånden, eller ved troens (nådens) forkynnelse?" (Gal.3,2.)

Det er følgende hensikter med Sinai-pakten: (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Moselovens hensikt og begrensning.)

DEN NYE PAKT I JESU BLOD.

Den virkelige frelsespakten gjennom hele Tanach var løftet om Den nye pakt i Jesu blod. (Se Jer.31,31-34.)

I forbindelse med den ble også de troende jødene lovet å få Den Hellige Ånd som det nye frelsespantet. "Og jeg vil sprenge rent vann (frelsen) på dere, og dere skal bli rene, fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et NYTT HJERTE og en NY ÅND vil jeg gi innen i dere, og jeg vil ta bort STEINHJERTET (de 10 bud var skrevet på steintavler), og jeg (Den Hellige Ånd) VIL GJØRE at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem." (Esek.36,26-27.)

Den Hellige Ånd skulle bevirke at jødene holdt alle Guds bud, som var aktuelle for den nye tidsperioden, som var det første tilbudet om opprettelsen av Riket for jødene. Vi må huske på at disse utsagnene og disse løftene angikk 1000 års-riket. I den perioden er Satan fengslet, og Den Hellige Ånd har en mye sterkere innflytelse over de troende. (Dette har ikke noe å gjøre med Paulus undervisning om den frie nåden.)

Den nye pakt i Jesu blod ble først formelt opprettet etter Jesu død og oppstandelse. På pinsefestens dag fikk jødene det løftet som var lovet dem, og det var Den Hellige Ånd i sitt hjerte som det nye frelsespantet. (Ap.gj.2.)

Den nye pakt i Jesu blod er ikke knyttet til det levittiske prestedømmet og den levittiske Guds-tjenesten, for Loven kunne ikke frelse noen, for jødene greidde ikke å oppfylle den fullt ut i sine liv. "For hadde hin første vært ulastelig, da var det ikke søkt rom for en annen. Gud finner mangler ved dem (jødene) når han sier: Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus." (Hebr.8,7-8.)

Vi vet at Sinai loven er fullkommen i seg selv. Alt som kommer fra Gud er fullkomment. "Så er da Loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt." (Rom.7,12.)

Loven ble også kalt for "fordømmelsens tjeneste", men til tross for det så var den "i herlighet". (2.Kor.3,7-11.). Det var ikke noe i veien med Loven, men det var menneskene som sviktet, for den var maktesløs på grunn av kjødet. "For det som var umulig for Loven (å frelse) menneskene, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet." (Rom.8,1.)

Til tross for at Den nye pakt i Jesu blod ikke ble opprettet med jødene før på pinsefestens dag, så var forsoningssiden ved den virksom allerede fra verdens grunnvoll ble lagt. Den dekket jødenes og hedningenes synder fra den første tiden av. "Og derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de KALTE skal få den tidsalderlige arv som var lovet, etter at en død har funnets sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. (Hebr.9,15.)

Den nye pakt i Jesu blod kommer til uttrykk i det melkisedekske prestedømmet. Det har også vært i funksjon helt fra verdens skapelse av. Det peker på Jesu funksjon som verdens frelser helt fra den første tiden av. Det har vært HEMMELIG TIL STEDE gjennom hele menneskets historie.

Første gangen vi hører om dette prestedømmet, er i 1.Mos.14,18, hvor det står: "Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for den høyeste Gud." Det var Messias som var denne presten. Jesus hadde også sine funksjoner i gammel-testamentlig tid - før sin kjødspåtagelse.

GUDS NÅDE.

Det som frelste menneskene i gammel-testamentlig tid, var Guds nåde og troen på Gud. Det var en gave fra Gud. Ved siden av nåden og troen måtte de ofre og holde de bud som Herren hadde bestemt for tidsperiodene. Vi kan si at de var troende, men de var innesperret i de ordningene som Gud hadde gitt dem, helt til Jesu forsoning. Da kom en NY MENNESKETYPE. Det var det GJENFØDTE MENNESKET som hadde Guds Ånd inne i seg.

Hva som gjelder Guds nåde, så er det noe som ligger helt utenfor menneskets rekkevidde. Det er noe som vi ikke kan greie å oppnå ved egne gjerninger. Det er heller ikke noe som vi har fortjent, men det er en gunst som Gud viser oss i sin kjærlighet. Den er uforskyldt.

Når Gud gir oss sin nåde, så er det fordi at menneskene søker ham. "Den som søker meg av HELE SITT HJERTE, skal finne meg. "Salige er de som tar vare på hans vitnesbyrd, og søker ham av hele sitt hjerte." (Sal.19,2.)

"Jeg elsker dem som elsker meg, og de som søker meg, skal finne meg." (Salomos Ordspråk 8,17.)

Hva Guds nåde er, kan belyses ved følgende to historier:

a) Det var en soldat som skulle henrettes. Hans mor bad generalen om nåde for sin sønn. Generalen svarte: "Det har han ikke fortjent." Morens svarte: "Dersom min sønn har fortjent det, så var det ikke nåde." (Da var det på grunnlag av gjerninger.)

b) Den franske offiseren Dreyfus ble anklaget for landsforederi på falskt grunnlag. Han ble dømt enda han var uskyldig. Han satt som fange på Djeveløya. En dag kom det beskjed om at han var benådet og var fri til å slippe ut av fengslet. Han sa at han ikke kunne ta imot nåde for noe som han ikke hadde gjort. Han ble sittende enda noen år til i fengslet- helt til det kom beskjed fra Paris om at han var frifunnet fra anklagene om landsforederi. Da slapp han endelig fri fra fengslet.

Disse to historiene forteller oss følgende ting om nåden:

a) Den er noe som vi ikke fortjener.

b) Vi behøver ikke å få nåde for noe som vi ikke har gjort, men ovenfor Gud er vi alle skyldige. Vi behøver alle Guds nåde.

Det er flere ord på hebraisk som dekker nådesbegrepet. De mest kjente av dem er:

a) "Hesed". Det blir brukt ca. 250 ganger i G.T. Det blir oversatt med "ynde", "gunst" og "velvilje", "barmhjertighet", "godhet" og "miskunn". Det er den velvilje som en høyere person (Gud) viser en lavere person. Dette er det samme som den "ubetingede nåden".

Dette ordet knyttes ofte til Guds pakter med menneskene. Menneskenes fromhet og oppfyllelse av lovene er bakgrunnen for den nåde som Gud viser dem. Dette kan vi kalle for "betinget nåde".

Det er ingen som kan oppfylle Guds krav og Guds bud fullt ut, og derfor så blir Guds nåde i begge tilfellene noe som ligger utenom menneskene selv. Gud gir oss sin nåde på grunn av at han elsker menneskene og ikke vil at noen skal gå fortapt. Han gir oss sin nåde for SIN EGEN DEL. "Han vederkveger min sjel. Han fører meg på rettferdighets stier FOR SITT NAVNS SKYLD." (Salme 23,3.)

"Vær meg nådig, Gud, etter din miskunnhet, utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet." (Salme 51,3.)

"Dog frelste han dem (jødene ved Rødehavet) FOR SITT NAVNS SKYLD, for å kunngjøre sitt velde." (Salme 106,8.)

Gud er NIDKJÆR for sitt navns skyld og for sine planer. Vi skal ha respekt for Guds planer, for han kommer til å gjennomføre dem uansett hvilken motstand han møter. Dersom vi står i veien for Guds planer, kommer han til å utrydde oss. "Fordi du (Israel) er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, så gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv." (Es.43,4.)

Gud gir oss sin nåde fordi han elsker oss så høyt. "For så har Gud elsket verden at HAN GAV sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha tidsaldelig liv." (Joh.3,16.)

b) "Hen". Det uttales "chen". Dette ordet blir oversatt på samme måten som det første, men det brukes særlig om den "frie nåden". Det er en gunst som tilfaller et menneske uten forpliktelser og betingelser. "Men Noah fant nåde (hebr. hen" for Herrens øyne." (1.Mos.6,8.)

Et annet ord som kommer nær opp til ordet "nåde", er ordet "barmhjertighet" eller "forbarmelse". Det er på hebraisk "rahamim". Dette ordet gir utrykk for "den nåde som har med følelser å gjøre". Gud viser sin nåde på grunn av sin kjærlighet til oss. "Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg (Israel). "(Es.54,7.)

Alle disse nådebegrepene kan samles opp i et ord, og det er ordet "kjærlighet". "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha tidsalderlig liv." (Joh.3,16.)

Det greske ordet for "nåde" er "charis". Det kommer av et verb "chara", som betyr "å gi lykke". Selve ordet "charis" betyr "glede" og "lykke". Ordet er brukt 155 ganger i N.T. Paulus brukte dette ordet ca.100 ganger.

Når vi leser i N.T. ser vi likevel at nådebegrepet er ANNERLEDES i de jødiske Skriftene enn det er i Paulus sine brever. I de første skriftene er Guds nåde knyttet både til oppfyllelse av Guds bud og til Guds nåde.

I de paulinske Skriftene er Guds nåde utelukkende knyttet til det som Gud gir oss. I utgangspunktet krever han ikke noe av oss for at vi skal få del i Guds nåde, uten det å ta imot Guds nåde. Dette er den "frie nåden".

I og med at det JØDISKE ASPEKTET er falt bort i kirkens forståelse av N.T, så er også nyansene angående Guds nåde falt bort. Kirken blander sammen det som Gud har sagt til og lovet jødene og det som Gud har sagt til og lovet menigheten. Den forkynner et BLANDINGSEVANGELIUM.

En av grunnene til at vi som tilhører den kristne menigheten, ikke har et forhold til Guds betingede nåde, er det forholdet at vi ikke har inngått noen pakter med Gud. Israel har pakter og løfter. Vi har hemmeligheter og Guds fri nåde. Vi er på en måte en FRITTSTÅENDE MENIGHET.

En annen viktig side ved nådesbegrepet er det forholdet at når Gud har gitt oss sin tilgivende nåde, så kommer han ikke lenger i hu vår synd. Han har lagt den bak seg i "forglemselens hav". (Mika 7,2.)

Gud samler ikke på synd. TILGITT SYND ER GLEMT SYND. Dette må sees på bakgrunn av Jesu forsoning. I gammel-testamentlig tid ble det lagt et DEKKE over synden, men etter Golgata er synden TATT BORT. (Det greske ordet for "tilgivelse" er på gresk "afesin". Det betyr "bortsendelse". Jeg elsker dette ordet.

Gud har også lagt ned sine mange nådesbegreper i oss, for vi er skapt i Guds bilde, men på grunn av syndefallet er disse delvis blitt ødelagt og kommet bort hos oss. Dette er grunnen til at det er så mye lidelse og ufred i verden.

Det er ingen som kan bestemme hvilken type nåde Gud vil gi i hvert enkelt tilfelle. Guds rettferdighetsbegrep er ikke det samme som vårt rettferdighetsbegrep.

Vårt eller det romerske rettferdighetsbegrepet går ut på følgende: Når vi har holdt landets lover, så er vi garantert å få den gunst som loven gir. Ingen kan da straffe eller fordømme oss.

Slik er ikke det rettferdighetsbegrepet som Gud har. Det bygger både på oppfyllelse av bud og regler, men det bygger også på faktorer som er ukjente for oss, som for eksempel motiver, tanker, ønsker og lengsler. Gud ser til hjertene.

I forholdet til Gud er jeg glad for følgende forhold:

a) Gud er bestandig rettferdig.

b) Gud gjør ikke med oss som vi har fortjent.

c) Gud gjemmer ikke på det onde og på vår synd.

d) Gud gjør bestandig det som er rett.

e) Gud er en barmhjertig og en nådig Gud.

f) Gud er en fortærende ild mot all synd.

g) Gud tilgir oss for sin egen skyld på basis av Jesu forsoning. Den ligger bestandig til grunn for Guds tilgivende nåde. Gud har fått det perfekte offer gjennom Jesu forsoning- en gang for alle mennesker. (Vi skal se mer på nådesbegrepet når vi kommer til Jesu forkynnelse.)

h) Gud har all makt i himmel og på jord.

Gud er både nådens, kjærlighetens og dommens Gud. Når han handler med menneskene, må han ivareta disse sidene ved seg selv. Menneskene liker gjerne å høre om Guds nåde og kjærlighet, men de liker ikke (hater) at Gud må dømme dem. Bibelen sier at det er menneskets lodd engang å leve, og å dø og deretter kommer dommen. (Hebr.9,27.)

Den som er kommet til en LEVENDE TRO på Jesus, kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.

DAVIDPAKTEN.

Ved siden Moseloven, Landpakten og løftet om en ny pakt i Jesu blod, så fikk jødene enda en pakt i denne perioden, og det var pakten mellom David og Gud om at Gud ville opprette et kongedømme for David og hans hus i tidsalderen. Det skulle stå fast for alltid. "Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå i tidsalderen (Riket for Israel) for ditt åsyn. Din trone skal være grunnfestet i tidsaldrene (for alltid)." (2.Sam.7,16.)

Dette kongedømmet ble etablert ved Jesu første komme, men på grunn av jødenes vantro, så ble det utsatt med 2000 år. "Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus for alltid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme." (Luk.1,32-33.)

Jesus var den Davidssønnen som skulle komme. I hans ættetavle i Matteus 1,1 står det: "Jesu Kristi, Davids, Abrahams sønns ættetavle."

Apostlene spurte Jesus: "Da de nå var kommet sammen, spurte de ham? Herre! Gjenreiser (etablerer det på nytt) du på den tid Riket for Israel?" (Ap.gj.2,6.)

På palmesøndag så kalte folket Jesus for "Davids Sønn". (Mat.21,9.)

NÅDENS PERIODE eller PERIODEN FOR RIKETS NÆRHET OG MULIGE OPPRETTELSE.

Denne perioden begynte med døperen Johannes og ble avsluttet med Paulus sin omvendelse. Som periode betraktet varte den bare i 40 år, men nådetiden for opprettelsen av Riket for Israel varte helt fram til år. 61.

Evangelistene Matteus og Markus brukte ikke ordet "nåde" i sine evangelier. Lukas brukte det en gang. Johannes brukte det tre ganger. (Johannes 1,14-17.) Dette var den nåden som jødene skulle få i Riket for Israel.

Døperen Johannes var Jesu herhold. Han var forløperen for Jesus. Han skulle vende fedrenes (Abraham, Isak og Jakob) hjerter til barna (jødene på Jesu tid) og barnas hjerter til fedrene. Han skulle overlevere til Gud et velskikket og omvendt folk, slik at Jesus kunne opprette Riket for jødene og ikke komme med dom. "Se, jeg sender Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige, og han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med forbannelse." (Mal.4,5-6.)

De forkynte det samme budskapet om at Himlenes Rike var kommet nær, og at jødene måtte omvende seg. Det betyr at de måtte gå inn i de ordningene som Johannes og Jesus forkynte. (Mat.3,2 og 4,17.)

Når de forkynte Guds rike, så var dette naturligvis ikke kirkens tid, men det var det Riket som alle profetene hadde omtalt i G.T. (Se Es.9,6-7 og Daniel 7,26-27.)

Døperen Johannes hadde DEN SAMME forkynnelsen som Jesus, men han kunne ikke framvise den samme kjærligheten og tilgivelsen som Jesus hadde, for Jesus er Gud.

Mange sier at døperen Johannes tilhørte Den gamle pakten, og at Jesus tilhørte den nye pakten. Dette er galt. De tilhørte begge Den nye pakten, som Gud ville opprette med jødene, og de tilhørte det Riket som Gud tilbød det jødiske folket. De kan ikke skilles. "Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes, fra den tid forkynnes evangeliet om Guds rike, og enhver trenger seg inn i det MED MAKT (ved å holde Loven eller Jesu fortolkning av den.)" (Luk.16,16.)

VANNDÅPEN.

Den spesielle ordningen som Johannes innførte var vanndåpen. Nå var ikke vanndåpen noe nytt for jødene. De var vant til at vannet gav en ytre renselse for synder, men det nye var at den vanndåpen, som Johannes introduserte, var obligatorisk for hele det jødiske folket. Det var ikke frelse å få utenom denne dåpen. Det var her snakk om en FOLKEDÅP. Det var Gud som hadde bedt Johannes om å døpe den jødiske nasjonen. "Og jeg kjente ham ikke (som Messias), men han (Gud) som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Den du ser Ånden komme ned over og bli over, han er den som døper med Den Hellige Ånd." (Joh.1,33.)

Hensikten med denne vanndåpen var at tiden var kommet så langt, at Riket for Israel kunne bli opprettet. Jødene var uttatt til å være prester i dette Riket. På samme måten som både ypperstepresten og prestene i templet måtte ta en renselsesdåp hver morgen, før de kunne gjøre tjeneste i templet, måtte også jødene døpes, før de kunne være prester i Guds Rike.

Mens Aron og hans slekt skulle være prester i Israel, skulle jødene være prester utover hele verden i Rikets tid. "Dersom dere nå lyder min røst og holder min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk, for hele jorden hører meg til. Og dere skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk." (2.Mos.19,5-6.)

Peter, som også hørte med til Rikets forkynnelse, skrev om det samme i 1.Pet.2,9. Det er ikke den kristne menigheten han her omtaler, men den messianske menigheten. (Se også Joh.Åp.5,9-10.)

Jesus døpte ikke av to grunner:

a) Han skulle døpe det jødiske folket med en helt annen dåp, og det var Ånds-dåpen. Det vil si at de skulle både få og bli fylt av Den Hellige Ånd. Det jødiske folket behøvde denne dåpen, når de skulle være prester for Gud i hele verden. (De som skal representere Gud og hans planer, må være full av Ånd og kraft.)

b) Han hadde en annen dåp som han skulle døpes med, og det var dåpen til døden for all verdens synd.

Både Jesus og apostlene forkynte vanndåpen som obligatorisk for å få del i frelsen. Det var ingen frelse i Israel utenom vanndåpen. Jesus kanaliserte sin frelse gjennom vanndåpen. Dette kommer også til uttrykk gjennom Jesu to misjonsbefalinger i Matteus 28,18-19 og i Markus 16,15-18.

De messianske jødene kunne verken bli frelst eller få Den Hellige Ånd uten at de tok vanndåpen. "Peter sa til dem (jødene): Omvend dere og enhver av dere la seg døpe i Jesu navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Ap.gj.2,38.)

I den paulinske læren blir det ikke stilt dette kravet for å bli frelst. Det vet vi også fra våre erfaringer. Et menneske kan i vår tidsperiode få Den Hellige Ånd uten å være døpt i vann.

Når den lutherske kirken lærer det at det er gjenfødelse i dåpens vann, så er dette både GALT, og det er en SAMMENBLANDING med Rikets lære. Vanndåpen er ikke nødvendig i dag- verken for frelsen eller i vandringen som en troende. Det er nok med NÅDEN. Det som kjennetegner vår tid er: NÅDEN ALENE PLUSS INGEN TING.

Vi vet at Paulus også døpte med vann fra 37 og fram til året 51. Fra da av fikk han en NY ÅPENBARING fra Herren om at han ikke lenger skulle døpe. Han var til og med glad for at han hadde døpt bare noen få personer. (1.Kor.1,14-18.)

Det er følgende begrunnelser for at han ikke døpte lengre:

a) Han ønsket ikke at noen skulle si at de var døpt til hans navn (v.13.) (Det var strid om dåpens betydning i menigheten i Korint.)

b) Gud hadde ikke utsendt ham for å døpe, men for å forkynne evangeliet om den frie nåden. (v.14.)

c) Dersom han fortsatte med å døpe, så ville evangeliet MISTE SIN KRAFT. (v.17.)

Dette betyr at vanndåpen kom til å stå i veien for Jesu forsoning og den frie nåden. Vanndåpen hadde ingen frelsende effekt. In den messianske jødedommen ble den betraktet som en GJERNING. I den paulinske forkynnelsen ble den tatt bort, for vi er frelst av nåde ved tro- uten gjerninger.

Dette var meget dramatisk. Både Jesus og apostlene døpte i vann. Jesus hadde sagt i sine misjonsbefalinger (Mat 28,18-20 og Mark.16,15-18) at apostlene skulle både døpe i Israel og i hele verden, og så sa Paulus at han ikke ønsket å døpe i vann mer.

Grunnen til at han gjorde det, var at han hadde fått EN NY ÅPENBARING fra Gud om at vanndåpen ikke gjaldt lenger som en betingelse for frelsen. Vanndåpen gjaldt bare for den messianske forsamlingen og ikke for den kristne menigheten.

Dette betyr at medlemmene av den kristne menigheten ikke skal døpes i vann lenger. Dersom vi gjør det, så reduserer vi forsoningens betydning. Dette gjelder både VOKSENDÅPEN og BARNEDÅPEN, så vi behøver ikke å diskutere dette. Det var et TOTALT FORBUD MOT VANNDÅP. (Paulus snakket bare om voksendåp, for det var den som var aktuelt for jødene.)

Når vi ser på de forskjellige oppfatninger som der er på vanndåpen, så ser vi at Paulus hadde rett i dette. Det er FULL FORVIRRING om vanndåpens betydning blant de troende. Det er følgende oppfatninger:

a) Katolikkene og lutheranerne tror at det er frelse i vanndåpen. De holder på barnedåpen.

b) De reformerte, pinsevennene og trosbevegelsen, mener at det ikke er gjenfødelse i dåpens vann, men at dåpen gir eller er en god samvittighet med Gud. (1.Pet.3,20-21.) De holder på voksendåpen.

c) Metodistene mener at vi kan foreta både barnedåp og voksendåp.

d) En annen gruppe mener at vi ikke skal døpe til Den Treenige Guds navn, men bare til Jesu navn.

Paulus sa videre om vanndåpen og andre lovgjerninger: "og jeg vil ikke vite noe (annet) blant dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet." (2.Kor.2,2.)

De som mener at det er gjenfødelse i dåpens vann, har blandet vanndåpen sammen med en annen dåp, og det er gjenfødelsens dåp. "frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men etter sin miskunn (nåde), ved BADET TIL GJENFØDELSE og FORNYELSE ved Den Hellige Ånd." (Titus 3,5.)

Når Paulus skrev om dåpen i Romerne 6,3-5 og Kol.2,11-12, så var det gjenfødelsens dåp han talte om og ikke vanndåpen.

I Efserbrevet 4,5 skrev han også at det bare er EN DÅP.

Dette betyr at vanndåpen er AVSKAFFET i vår tid, og at vi er frelst av NÅDE ALENE. (Grunnloven i Riket for Israel er Bergprekenen. (Mat.5-7.) Grunnloven i den kristne menighets tid er Efeserbrevet 4,4-6.)

Det er stadig flere som har det synet, som jeg har på dette området, men det er vanskelig å komme fram med det i menighetene, for det er noen som kontrollerer dem, og det er "mafian i Guds hus". Det er de som ikke vil at nye tanker skal inn i menigheten. De peker bestandig på "den rette læren", og med "den rette læren" mener de den læren som deres forsamling eller organisasjon har.

Når jeg ser etter e-post på min datamaskin, så får jeg av og til meldingen: "INGEN NY MELDING". Her fikk Paulus en ny melding, og det er den vi skal følge i vår tidsperiode.

JØDENE MÅTTE FØLGE LOVEN.

Et annet virkemiddel som både Johannes og Jesus brukte var krav til det jødiske folket om å følge Loven eller Jesu tolkning av den. Dette kommer blant annet til uttrykk i det som Jesus sa om forholdet mellom ham og Johannes: "Vi blåste på fløyte (forkynte evangeliet om Riket for Israel) for dere, og dere ville ikke danse. Vi sang sørgesanger (forkynte Loven) for dere, og dere ville ikke gråte." (Mat.11,17.)

Uansett hvilken forkynnelse og hvilket tilbud Johannes eller Jesus kom med, så ville ikke det jødiske folket godta forkynnelsen, for de støtte an mot Jesus. Han som var grunnsteinen i deres frelse og i deres Guds-tjeneste, han ble snublesteinen og anstøtsklippen for jødene. "Israel derimot som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke fram til denne lov. Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger (Lovens gjerninger), for de støtte an mot snublesteinen, som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme." (Rom.9,31-33.)

Jesus sa følgende om sitt forhold til Loven i Bergprekenen, som er grunnloven i 1000 års-riket: "Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve Loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av Loven forgå, for det er skjedd alt sammen." (Mat.5,17-18.)

Dette betyr at i Rikets tid skal ikke loven oppheves, men den skal oppfylles. Det siste betyr to forhold:

a) Kravene i loven skulle oppfylles ved Jesu liv og forsonergjerning til frelse for jødene.

b) Jesus skulle utvide kravene i Loven. De skulle også gjelde- ikke bare lovens bokstav, men også de motivene som lå bak selve bokstaven. Jesus sa: "Dere har hørt at det er sagt til den gamle (forfedrene),…, men jeg sier dere." (Mat.5,21-22.)

Dette betyr at Jesus skulle legge det frelsesgrunnlaget, som ikke Loven greidde å etablere, men i vandringen som troende måtte jødene følge Loven- ikke bare den ytre bokstav, men også passe på at motivene for handlingene var rett.

Jesus sa videre om disse høye kravene som jødene måtte følge: Den som ikke tilgir, får ikke selv tilgivelse." (Mat.6,14.)

"Dersom jødenes rettferdighet ikke overgikk fariseernes og de skriftlærdes rettferdighet, så kom de ikke inn i Himlenes Rike. (Mat.5,20.)

Dette har ikke noe med Paulus sin forkynnelse å gjøre om den frie nåden, men det har med Rikets forkynnelse å gjøre. Jesu skjerpede krav må også sees på bakgrunn av at Satan og de onde åndene skal fengsles i avgrunnen i 1000 år under Jesus styre. (Joh.Åp.20,1-3.)

Jesu forkynnelse er en forkynnelse som peker på 1000 års-riket. I 1000 års-riket skal den ÅNDELIGE STANDARD være MYE HØYERE blant menneskene enn den er i dag. Satan og de onde åndene kan ikke friste folk lenger. De vil bare ha kamp mot sin uomvendte natur, som vi kaller for "kjødet".

1000 års-riket er en oppkjøringsperiode mot Den nye himmelen og den ny jorden. Det som bl.a. vil kjennetegne denne perioden er at Jesus vil styre med rettferdighet i forhold til sin lære, slik som han utviklet den i evangeliene og slik som apostlenes utformet den i sine brever.

ERSTATNINGSTEOLOGIEN.

Som vi vet har kirken stort sett avviklet denne perioden. Dette kaller vi for "erstatningsteologien". Kirken har ment helt fra 300-tallet, og den mener fortsatt, at da Jesus kom og opprettet Den nye pakt i Jesu blod, så ble Israel erstattet med kirken. I og med at det store flertallet av jødene ikke ville anerkjenne Jesus som deres konge, Messias og frelser, så gikk løftene til jødene over til kirken. Det skjedde en transformasjon eller en forandring av løftene.

Dette er ikke riktig. De løftene som Gud har gitt jødene, står ved lag. Gud har måttet straffe jødene mange ganger opp gjennom deres historie, men løftene står ved lag, for Gud er en Gud som vi kan stole på. "Etter evangeliet (om den frie nåden) er de (jødene) fiender for deres (hedningene) skyld, men etter utvelgelsen er DE ELSKET for fedrenes skyld, for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på." (Rom.11,28-29.)

De aller fleste teologer og mange Bibel-lærere ser heller ikke Israel og jødene i tekstene i Tanach.

Dette har følgende konsekvenser:

a) Store deler av Bibelen blir GALT FORSTÅTT. Vi må huske på at Gud er ikke ferdig med Israel ennå. Det står det beste igjen for folket.

b) Vi skulle ha trøstet Israel med vår forkynnelse og ikke fordømt i alt som de gjør. Vi skulle fortalt verden at jødene nå er kommet hjem til sitt land, for å avslutte den tidsperioden som vi nå er inne i, og at det ligger en herlig tid foran- for både jødene og hedningene.

c) Teologene og forkynnerne skulle ha våget å forkynne at Israel er jødenes land, og at det er Guds land, som han har store planer med. De skulle ha advart politikerne med at det er forbundet med den største fare å røre ved Guds planer og Guds øyensten, som er Israel.

Jeg spurte en gang en teolog etter en Guds-tjeneste om hvorfor han ikke forkynte om Israel, når teksten talte om Israel. Han svarte meg: "Det kan du gjøre"- underforstått at det var ikke hans oppgave.

Når teologene og forkynnerne ikke våger dette, så har de sviktet sin oppgave som Bibel-lærere. De står ikke lenger i den hele sannheten, men bare i en del-sannhet, og en del-sannhet er en løgn. Dette er ikke nok. Vi skal forkynne hele Guds råd.

Dette har som konsekvens at ordet og forkynnelsen mister sin kraft. Jesus sa: "Dere er Israels salt, men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten det å kastes ut og tredes ned av menneskene." (Mat.5,13.)

Det er akkurat det som skjer i forkynnelsen av deler av Guds ord. Når ikke teologene og forkynnerne våger å stå på Guds ord om for eksempel Guds planer med jødene og homofili, så blir Guds ord trampet ned av både de selv og verden. Verden har en god samarbeidspartner i kirkens forkynnelse.

Store deler av kristenfolket våger heller ikke å korrigere teologene og forkynnerne på dette området. De har heller ikke nok Bibel-kunnskap til at de kan gjøre det, for dersom en skal få Bibel-kunnskaper, må en studere Guds ord, og det tar både tid og krefter. Store deler av kristenfolket gidder ikke å sette seg inn i Bibelens budskap. De vil heller lese verdslige bøker og snakke om vær og vind.

Vi må be om en vekkelse blant kristenfolket. Vekkelsen må begynne med oss selv. Vi kan ikke forvente vekkelse blant våre medmennesker når vi selv sover.

d) En annen alvorlig konsekvens av at vi ikke fordeler innholdet i Bibelen på en rett måte, er at vi får BLANDINGSEVANGELIUM, som består av en porsjon nåde og en porsjon bud og regler. Dette fører til at verken kristenfolket eller forkynnerne kan være sikre på sin egen frelse. De fleste vil nok tro at de er frelst av nåde ved tro, men de greier ikke å holde fast på det, for de er ikke nok forankret i den paulinske teologien, som sier: At vi er frelst av nåde ved tro og ikke av gjerninger. (Ef.2,8-9.)

JESU OG APOSTLENES FORKYNNELSE.

Når vi ser på Jesu forkynnelse, så er det to forhold som kjennetegner den, og det er:

a) Han krevde at jødene skulle følge Moseloven eller Jesu fortolkning av den i vandringen som troende. (Se mine bøker om dette.)

b) Han viste stor medlidenhet og kjærlighet til tollere og syndere, som innrømmet at de ikke kunne holde Guds lov til frelse for seg selv. Han gav dem frelsen som omvendte seg og ønsket Guds nåde. Tanach sier: "... i det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden, for å gjenopplive de nedbøyedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende." (Es.57,15.)

Å være en troende jøde betydde at en gikk inn både under Jesu KRAV og Jesu NÅDE.

Dette forholdet kommer godt fram i Jesu møte med den unge rike mannen (Mat.19,16-16) og den unge kvinnen som ble grepet i hor. (Joh.8,1-11.)

Den unge rike mannen spurte Jesus hva han skulle gjøre for "å arve tidsalderlig liv (et liv i den kommende tidsalderen)." (v.16.). Det var et liv i Riket for Israel. Jesus svarte at han måtte holde budene. "Men vil du gå inn til livet, da hold budene." (v.17.) Den unge rike mannen svarte at det hadde han gjort, men han følte at det ikke var nok til å arve det tidsalderlige livet. "Alt dette har jeg gjort. Hva fattes meg ennå?"(v.20.) Jesus sa til ham at dersom han ville være fullkommen (etisk fullkommen), da måtte han selge alt det som han hadde og det til de fattige. Da skulle han få en skatt i himmelen. (v.21.) Etter at han hadde gjort det, skulle han komme og følge Jesus. (v.21.) Den unge rike mannen gikk bedrøvet bort.

Her opererte Jesus med to rettferdighetsbegreper for at denne mannen kunne arve Guds rike, og det var:

a) Mannens egen rettferdighet, som han fikk ved oppfyllelsen av Loven.

b) Guds rettferdighet som han skulle få, ETTER AT han hadde gjort alt dette.

I følge både Moseloven og Jesu undervisning skulle en som ville arve Guds rike, dele med andre og gi bort sine penger til den som hadde behov for det. "Men elske deres fiender, og gjør vel og lån uten å vente å få noe igjen, så skal deres lønn være stor, og dere skal være Den Høyestes barn, for han er god mot de utakknemmelige og onde." (Luk.6,35.)

"Selg det dere eier og gi almisse." (Luk.12,33.)

"Således kan da ingen av dere være min disippel uten at han OPPGIR ALT DET HAN EIER." (Luk.14,33.)

Vi vet også at de messianske jødene den første tiden solgte alt som de eide og hadde det felles. De ventet på Guds Rike. (Ap.gj.2,44-45.)

I mye av Jesu forkynnelse er frelsens orden følgende: GJERNINGER, NÅDE og GJERNINGER.

Denne forkynnelsen finner vi ikke igjen i Paulus sine brever. Der er det nåden som både frelser oss og bevarer oss som kristne. Paulus sitt frelsesskjema er derfor: NÅDE og GJERNINGER. (Se Romerbrevet 3,21-31.)

Paulus skrev følgende om de som var rike i verden: "at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det tidsalderlige livet." (1.Tim.6,18-19.)

Hva som gjelder den unge kvinnen, som ble grepet i hor, så er det mange ting som en kan si om dette, men at hun var skyldig, er det vel ingen tvil om, for Jesus sa til henne: "…Gå bort og synd ikke mere." (v.11.)

Men til tross for at han hadde brutt Loven og var skyldig til å dø, sa Jesus til henne: "Heller ikke jeg fordømmer deg." (v.11.)

Jesus kunne frifinne henne fordi han så, at hun angret sine synder. Hun bad ikke om å bli frelst, men Jesus som ser alle ting, så at hun angret sin synd. Han tilgav henne hennes synder.

Det er SUMMEN AV JESU UNDERVISNING som er hans lære. Vi må være oppmerksomme på både lovaspektet og kjærlighetsaspektet ved hans lære. Vi kan ikke plukke ut det som passer oss best i vår forkynnelse.

Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Jesu første forkynnelse. om de krav som Jesus stilte til jødene, for at de skulle få del i Guds Rike.

Jeg vil i det følgende sitere to uttalelser om Jesu undervisning. Den ene er tatt fra Axel Torms bok: Er du Kristus. s.47-48. Den er gjengitt i min bok: Jødenes Konge. Bind 2. s.177-178, hvor det står følgende om Jesu forkynnelse: "Jesus fortsetter døperens kall til omvendelse…"

Den andre uttalelsen er tatt fra Torleif Bomanns bok: Jødenes Messias. Grekernes Kristus. s.55-56, hvor det står: "Jesu rettferdighetsbegrep er det jødiske…"

Når det gjelder lov-aspektet ved Jesu forkynnelse, så sier mange at dette bare gjaldt inntil Golgata, for da opphevet eller oppfylte Jesus kravene i Moseloven. Dette kan ikke være riktig, for i forbindelse med misjonsbefalingen i Matteus 28,18-20, så sa Jesus at apostlene skulle gå ut i hele verden å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler. De skulle døpe dem og LÆRE DEM Å HOLDE ALT DET SOM JESUS HADDE BEFALT DEM. Dette gjaldt både JØDENE og HEDNINGENE.

Denne misjonsbefalingen ble gitt ETTER GOLGATA.

Når vi ser på apostlenes forkynnelse både i Apostlenes Gjerninger og i deres brever, så ser vi tydelig at de krevde, at jødene skulle holde Loven eller Jesu undervisning, for å få del i Riket for Israel. Deres undervisning ble kalt for "apostlenes lære". "Og de holdt trofast fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene." (Ap.gj.2,42.)

Lovaspektet ved apostlenes lære kommer tydelig fram i Jakobs brev. Det var det første brevet som ble skrevet. Det kan være skrevet i år 45. Når vi for eksempel leser kapittel 2 i dette brevet, ser vi at denne forkynnelsen ikke angår kirkens tid, men derimot Riket for Israel. Det blir satt krav om å holde Mose-loven, for å få del i Guds Rike.

Her kommer det tydelige fram at:

a) De messianske jødene skulle holde Loven. (v.8.)

b) Loven er en enhet. (v.10.)

c) Jakob kalte Loven for "frihetens lov". (v.12.) Dette betyr ikke at det er frelse i oppfyllelsen av Loven, men det betyr at den skulle frigjøre jødene i vandringen som troende. (v.12.)

d) Den som ikke hadde vist barmhjertighet, fikk ikke selv barmhjertighet. (v.13.)

e) Det var ikke nok med tro. En måtte også ha gjerninger i vandringen som troende. (v.14.)

f) Troen alene kunne ikke frelse menneskene. (v.14.) (Paulus sa det motsatte: At vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger.)

g) Troen var død uten gjerninger. (v.17.)

De fleste ser ikke at det som Jakob her skrev, er et uttrykk for den messianske jødedommen, som krevde gjerninger i vandringen som troende. De sier at Paulus og Jakob utfyller hverandre. Det er ikke rett.

Luther kalte Jakobs brev "et stråbrev", "som ikke har noe evangelium". Dette er heller ikke rett. Det rette er at det gir uttrykk for evangeliet om Riket, som både er basert på tro og gjerninger. Det er ikke uttrykk for det paulinske evangeliet, der vi er frelst utelukkende ved tro av nåde.

Da Peter motstrebende gikk til hedningene med evangeliet om Riket, ser vi også at han hadde en forkynnelse, som vi ikke kan forkynne i dag, for den hører ikke med til vår tid. Han satte TO KRAV til de hedningene som ville arve Guds Rike. "Peter opplot da sin munn og sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, men blant ethvert folkeslag tar han imot den som FRYKTER HAM og GJØR RETTFERDIGHET (holder Loven eller deler av den, slik som de jødiske proselyttene gjorde.)" (Ap.gj.10,34-35.)

Når vi sammenligner denne forkynnelsen med Paulus sin forkynnelse i Filippi, ser vi at dette dreier seg om TO FORSKJELLIGE FORKYNNELSER. Fangevokteren i Filippi sa: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? (Det var det samme spørsmålet som den unge rike mannen stilte til Jesus. (Mat.19.) De sa da: Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus." (Ap.gj.16,30-31.)

I vår tid er vi frelst av nåde ved tro. Du kan selv tenke over din frelse. Skjedde den ved at du måtte frykte Gud og gjøre rettferdighet i FORKANT av din omvendelse? Dette skjedde i alle fall ikke når jeg ble frelst for 41 år siden.

Lovaspektet ved apostlenes forkynnelse er TIL STEDE i alle deres brever selv om det ikke kommer like tydelig fram overalt. Apostlene skrev ikke til hedningemenighetene, men de skrev til de messianske menighetene, som enten var i Israel eller i diasporaen.

Vi skal ta med noen eksempler fra de andre brevene som viser dette. "Den som sier at han blir i ham (i Jesus), han er og skyldig til å vandre slik som han (Jesus) vandret (oppfyllelse av Jesu bud.)" (1.Joh.2,6.)

"Dersom vi vet at han (Jesus) er rettferdig, så skjønner dere at hver den som gjør rettferdighet (holder Jesu bud), er født av ham." (1.Joh.2,29.)

"Mine barn. La ikke noen forføre dere. Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han (Jesus) er rettferdig." (1.Joh.3,7.)

"Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd (bryter ikke budene), fordi hans sæd (Guds natur) blir i ham, og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud." (1.Joh.3,9.)

I Johannes Åpenbaring, som er en bok som er skrevet til de messianske jødene, kommer også gjerningsaspektet ved Jesu forkynnelse klart til uttrykk. Til menigheten i Tyatira skrev Johannes følgende: "Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og tro og tålmodighet, og DINE SISTE GJERNINGER som er flere enn de første." (Joh.Åp.2,19.)

Til menigheten i Sardes skrev Johannes følgende: "Bli våken og STYRK de ting som er på vei til å dø, for jeg har ikke funnet DINE GJERNINGER FULLKOMNE for min Gud." (Joh.Åp.3,2.)

I det hele tatt så etterstrebet de messianske menighetene de PERFEKTE GJERNINGENE i vandringen som troende.

Jakob skrev i sitt brev at tålmodigheten "må føre til FULLKOMMEN GJERNING, for at dere kan være fullkomne (etisk fullkomne) og hele og ikke mangle noe." (Jakob 1,4.)

Paulus derimot skrev at tålmodigheten virker "et prøvet sinn, og det prøvede sinn HÅP, og HÅPET GJØR IKKE TIL SKAMME (ikke den fullkomne gjerning som Jakob skrev om), fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd." (Rom.5,4-5.)

Jakob og Peter skrev at Gud gir DE YDMYKE (de som vandrer ydmykt) nåde. (Jak.4,6 og 1.Pet.5,5.) Dette har med gjerninger å gjøre.

Paulus sa at det var den som trodde på Jesus, som fikk nåde.

Både døperen Johannes, Jesus og Johannes sa og skrev at den som ikke hadde PERFEKTE GJERNINGER i sitt liv, ble tatt ut av fellesskapet med Jesus. "Jeg er det sanne vintre, og min Fader er vingårdsmannen. Hver gren på meg som IKKE BÆRER FRUKT, DEN TAR HAN BORT, og hver den som bærer frukt, den renser han, for at den skal bære mer frukt." (Joh.15,1-2.)

Paulus derimot sa at den som ikke hadde frukt sitt kristenliv, han skulle miste nådelønnen, men han skulle bli frelst, dog som gjennom ild." (1.Kor.3,11-15.)

De messianske jødene holdt Moseloven gjennom hele tiden for Apostlenes Gjerninger. Da Paulus kom til Jerusalem i året 58 sa de til ham: "Da de (de messianske lederne i Jerusalem) hørte det (at hedningene ble vunnet for Kristus), priste de Gud, og så sa de til ham: Du ser, bror, hvor mangfoldige titusener det er blant jødene som har tatt ved troen, og alle er de NIDKJÆRE FOR Loven." (Ap.gj.21,20.)

Mange av de messianske jødene mente også at hedningene måtte holde jødenes lov, for å få del i Guds rike. De fikk en avklaring på dette under apostelmøtet i Jerusalem i året 49. Paulus skulle ikke forkynne den jødiske loven for hedningene. (Ap.gj.15.)

Mange av de messianske jødene var også så nidkjære for Loven at de oppsøkte de paulinske menighetene i utlandet og forkynte, at også hedningene måtte holde den jødiske loven, for enten å bli frelst eller for å bli bevart som troende. Dette kommer godt til uttrykk i brevet til Brevet til Galaterne.

Dette gikk så langt at Paulus måtte skrive Hebreerbrevet til de messianske jødene, der han advarte dem om at de stod i ferd med å falle ut av nåden, dersom de blandet loven inn i Jesu forsoning. Jesu forsoning hadde opphevet loven som indirekte frelsesvei. Jesus hadde opprettet en ny pakt med jødene.

Dette betydde ikke at de ikke skulle følge loven i vandringen som troende.

UNDER, TEGN OG HELBREDELSER.

Dette er et område hvor det råder STOR FORVIRRING i den kristne menigheten. (Dette gjelder også på mange andre områder), og grunnen til det er følgende:

a) Mange predikanter og spesielt ytterliggående ”helbredelsespredikanter” fra de karismatiske miljøene har laget sin egen lære om dette. De legger inn forutsetninger i Guds ord som ikke er der.

b) De tar Skrift-ord som hører med til den messianske jødedommen, og bruker dem på den kristne forsamlingen.

Hva som gjelder under og tegn, så var dette manifestasjoner som Gud brukte i utstrakt grad i forhold til Israel og jødene. Gud viste sin makt ovenfor jødene (og hedningene) ved at han grep direkte inn i mange sammenhenger. Vi kan tenke på de 10 undergjerningene som Moses utførte i Egypt, den store undergjerningen som Gud gjorde da han berget jødene gjennom Rødehavet, alt det som skjedde ved Sinai, da jødene fikk Loven, og vandringen i ørkenen i 40 år, der Gud gav dem både mat og vann og gikk foran dem som en skystøtte om dagen og som en ildstøtte om natten.

Vi kan også tenke på hvordan elven Jordan åpnet seg for jødene, da de skulle innta det lovede landet etter 40 års vandring i ørkenen. Vi kan også tenke på de mange under som skjedde i løpet av inntagelsen av landet, Kanaan.

I forbindelse med Jesu død, oppstandelse og himmelfart skjedde det også store under. Det var også tilfelle på pinsefestens dag.

En av titlene på Messias var også "UNDER". (Es.9,6.)

Da Jesus kom til jødene første gangen, gjorde han både vanlige under og de spesielle under, som vi kaller for "de messianske undergjerningene".

Da Jesus sendte ut de 12 (Mat.10.) og de 70 (Luk.10) gav han dem AUTORITET til å drive ut de onde ånder og helbrede ALL SYKDOM. I tillegg skulle de undervise om at Guds Rike var nær.

Jesus gjorde mange undergjerninger. På noen steder helbredet han alle som var syk, men det gjorde han ikke ved Betesda-dammen. Der helbredet han bare en mann som hadde vært syk i 38 år- like mange år som jødene hadde vandret i ørkenen, men de andre syke som var der, helbredet han ikke. (Joh.5,1-9.)

I forbindelse med den misjonsbefalingen som ble gitt i Markus 16,17-18 står det: Og DISSE TEGN skal følge dem (apostlene) som tror. I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med nye tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker noe giftig, så skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli friske.

Denne misjonsbefalingen som angår Riket for Israel, blir brukt galt av mange forkynnere- særlig innenfor de karismatiske miljøene. De mener at "de som tror" er "enhver kristen". Dette er ikke rett, for "de som tror", er her "apostlene". Denne misjonsbefalingen er gitt til de 11 apostlene. (Se vers 14-15.)

Denne misjonsbefalingen angår ikke den kristne menigheten. Vi kan bare forsøke å ta slanger i hendene og drikke gift, så skal vi få se hva som skjer.

Når vi legger hendene på de syke, blir heller ikke mange av dem friske fra sine sykdommer. Har da Guds ord slått feil? Nei, Guds ord har ikke slått feil. Det er vi som ikke tolker det rett. Vi tar det ut av sin riktige sammenheng.)

Etter Jesu himmelfart så fortsatte apostlene med å gjøre store undergjerninger. "Og det kom frykt over hver sjel, og mange UNDER og TEGN ble gjort ved apostlenes hender." (Ap.gj.2,43.)

For at disse under og tegn skulle skje, så var det to forutsetninger som måtte til, for at dette kunne skje, og det var:

a) Jødene måtte holde Loven eller Jesu bud. "og han (Gud) sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noe av DE SYKDOMMENE som jeg la på egypterne, for jeg er Herren, din lege." (2.Mos.15,26.)

Loven virket altså som en KONTRAKT mellom Gud og jødene. Den som holdt Loven, skulle ikke bli syk. Han skulle få leve et godt liv i landet Israel. Det samme sier Paulus om Loven. "For Moses skriver om rettferdigheten av Loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem." (Rom.10,5.) Dette betyr at den som oppfylte Loven, skulle få leve et godt liv i Israel.

Jeg tenker også på et annet ord fra Tanach der det står om den rettferdige: "Han skal bo på høye steder, fjellfestninger er hans bolig, sitt brød skal han få. Vannet skal ikke slippe opp for ham." (Salme 33,16.) (Det er mange som tilhører den kristne forsamlingen i dag, som ikke har brød og vann.)

b) Den andre forutsetningen som måtte til, for at Jesus eller apostlene kunne helbrede, var TRO. Dette var verken tro som nådegave eller frelsende tro, men det var en OVERBEVISNING om at Jesus eller apostlene kunne helbrede. Dette var tro som en prestasjon fra jødenes side.

Det er mye snakk om tro i evangeliene. "Men han vendte seg om, og da han så henne, sa han: Vær frimodig datter. Din tro har frelst (helbredet) deg. Og kvinnen ble helbredet fra samme stund." (Mat.9,22.)

"Og da han var kommet inn i huset, gikk de blinde til ham og Jesus sa til dem: Tror dere at jeg kan gjøre dette? De sa til ham: Ja, Herre. Da rørte han ved deres øyne og sa: Det skje ETTER DERES TRO." (Mat.9,28-29.)

Da Jesus kom til sin hjemby, Nasaret, kunne han ikke gjøre mange undergjerninger der, for de manglet tro. Jesus undret se over deres vantro. (Mark.6,5-6.)

Jakob fortalte også om en bestemt prosedyre som de skulle bruke, når de messianske jødene ble syke. (Se Jakob 5,14-15.)

Når de gjorde dette, skulle den syke bli frisk.

De skulle også bekjenne syndene for hverandre, slik at de kunne få tilgivelse for dem. Dette er også i samsvar med det som står i 1.Joh.1,9: "dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet."

I vår tid har vi AUTOMATISK SYNDENES FORLATELSE ved troen på Jesus. Vi behøver ikke å bekjenne synde- verken for Gud eller for de troende.

Paulus gjorde de samme undergjerninger som apostlene, men i en del tilfeller var han ikke i stand til å helbrede. Betyr dette at Gud ikke helbreder i vår tid? Nei, det betyr det ikke, men det betyr følgende forhold forhold:

a) Under, tegn og helbredelser har AVTATT EN DEL i vår tidsperiode i forhold til det som skjedde på Jesu tid. Apostlene hadde et STÅENDE MANDAT om å helbrede. Helbredelsene skulle være HOVEDBEVISET på at Jesus var Messias.

b) I dag er det ikke under, tegn og kraftige gjerninger som er i sentrum for det som Gud gjør, men det er UTTAGELSEN AV DEN KRISTNE MENIGHETEN.

Det burde ha skjedd mange flere helbredelser hos oss enn det som skjer, men store deler av kristenfolket er ikke interessert i det. De er slappe og mette, som Esaias sa om jødefolket. (Se artikkel i avisa Dagen av den 11-12-04: Urbefolkningen vender om til Jesus. (om de mange undergjerninger som skjer der.)

Store deler av kristenfolket gidder ikke å ta imot den nådegaven (de nådegavene) som Gud ønsker å gi dem. Mange kristne- særlig i de lutherske organisasjonene og i kirken- har LITEN KRAFT i sitt kristenliv. Det er også vanskelig å få en samtale med mange om åndelige spørsmål. Mange mangler Bibel-kunnskaper og interesse for Guds ord og Guds ordninger. De godtar uten videre det som blir servert fra de forskjellige prekestolene.

Det er i det hele tatt et UNDER at folk kan bli frelst og bevart under en slik forkynnelse, men dette viser oss hvor stor Guds nåde er.

Helbredelser i vår tid skjer heller ikke ut ifra en KONTRAKT som vi har med Gud eller ut ifra vår TRO, men ut ifra GUDS NÅDE. "Han altså som gir dere Ånden og virker KRAFTIG GJERNINGER blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller gjør han det ved FORKYNNELSE AV TROEN (som er det samme som forkynnelse av nåden.)" (Gal.3,5.)

Når de ytterliggående helbredelsespredikantene ser at folk ikke blir helbredet, så sier de at vedkommende ikke har stor nok tro. Dette er galt. Det blir dessuten en stor belastning for den som er syk.

De sier også at vi kan fremskaffe vår egen helbredelse ved å tenke sterkt nok på at en skal bli helbredet. Dette er det samme som positiv tenkning. Dette kommer til uttrykk i slagordet: "Name it and take it." "Nevn det og ta det."

Når et menneske, som er blitt helbredet, blir sykt igjen, så sier de at det ikke har holdt fast på sin helbredelse. Dette er galt. Det som Gud har gitt oss, det er det bare Gud som kan holde fast på og ikke vi. Dessuten er slike vurderinger en stor belastning for den som er syk.

Jeg forstår godt at en som er syk, er desperat etter å bli frisk igjen, og at vedkommende gjør absolutt alt han kan for å bli frisk, men når vi ikke blir frisk fra våre sykdommer, så må vi bøye oss for det. Vi må huske på hva Jesus sa til Paulus: "MIN NÅDE ER NOK FOR DEG. Min kraft fullendes i det som er skrøpelig." (2.Kor.12,9.)

Den som tror at alle skal være friske og sunne til enhver tid, har et UREALISTISK BILDE på livet og på tilværelsen. Vi må huske på at den jorden som vi lever på, er underlagt synd og sykdom. Vi blir også eldre og engang skal vi alle sammen dø.

Både synden og døden er kommet til oss gjennom syndefallet. Gud sa til Adam: Hvis du spiser av frukten på Livets tre, skal du begynne å dø. (1.Mos.2,17.)

Så sier noen at Jesus også tok med seg våre sykdommer opp på korset. Dette er rett, men vi kan ikke forvente at vi skal være friske et helt liv. Det er ovenfor Gud at synden og syndens følger er tatt bort, men de er likevel i verden. Til tross for at Jesus har sonet for alt dette, så lever vi fortsatt i forgjengelighetens rike.

Hva som gjelder Esaias 53,4-5, så angår vers 4 Jesu helbredelser av jødene i løpet av sin virketid blant dem og vers 5 angår selve forsoningen på korset. "Sannelig våre sykdommer (sorger, plager) har han tatt på seg, og våre piner har han båret, men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. (v.4.) Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." (v.5.)

Hva som gjelder ordet "sykdom" i vers 4, så står heller ikke dette ordet i den opprinnelige hebraiske grunnteksten, men det står "sorger" eller "lidelser". Ordet sykdom er kommet inn med den greske oversettelsen av de hebraiske Bibelen. Den kaller vi for Septuaginta. (Se min artikkel: Israel og den kristne menighet. Hvor jeg behandler en del av dette.)

I Matteus 8,16-17 står det følgende om Jesu forhold til sykdom: "… og alle dem som hadde ondt, helbredet han, for at det skulle OPPFYLLES som er talt ved profeten Esaias, som sier: Han tok våre skrøpeligheter på seg og bar våre sykdommer." (Es.53,4.)

Jesus bar jødenes sykdommer og sorger gjennom HELE SITT LIV, og han sonet synden og syndens følger PÅ SLUTTEN AV SIN TJENESTE.

I vår tidsperiode er ikke helbredelse av sykdom det viktigste, men det at man er frelst og at Gud bevarer oss som sine barn.

Våger vi å tro på det som står i Romerne 8,28: "Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Herren." Dette Bibel-ordet er den STØRSTE UTFORDRINGEN til de av oss som har sykdommer og plager. Våger vi å tro på at det som hender oss, er det beste for oss. Våger vi å tro at Gud har en agenda for våre liv, som er skjult for oss?

Jeg har en bror, Alf, som var syk i 35. Han våget å tro det at den sykdommen som han hadde, hadde ført til at han ble frelst. Han sa bestandig: "Min tid er ennå ikke kommet." Han hadde fått tak i evighetsperspektivet ved frelsen. Han var DEN STØRSTE TROSHELTEN som jeg har møtt. (Han er nå hjemme hos Herren.)

Når vi er syke eller har sorger, skal vi legge vår sak fram for Herren. Det er naturlig at vi gjør det ofte. Han har da tatt saken, og vil gjøre det som er best for oss. Våger vi å tro på det?

Vi må huske på Bibelen beskriver både de som oppnår det som de ber om og som er lovet dem, og de som ikke gjør det. (Les Hebreerne 11,32-39.)

Peter skrev følgende om den lidelsen som en troende kan ha. "Derfor skal og de som ETTER GUDS VILJE må lide, OVERGI sine sjeler (sitt liv) til den TROFASTE skaper, idet de gjør det gode." (1.Pet.4,19.)

Her står det at det er noen som må lide etter Guds vilje. Er da Gud en som plager sitt folk? Nei, langt i fra.

Hva som gjelder Guds vilje, så må vi dele den i to:

a) Det er Guds INNERSTE VILJE.

b) Det er Guds TILLATELIGE VILJE. Det vil si det som Gud tillater at det skjer.

Vi greier ikke å skille mellom disse to viljene. Vi må stole på Gud at han gjør DET BESTE for sine barn.

Et annet Bibel-ord som angår forholdet mellom Guds vilje og oppfyllelsen av det som vi ber om, er 1.Joh.5,14-15, hvor det står: "Og dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi ber om noe ETTER HANS VILJE, da hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi så ber om, da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om."

Disse to versene blir både misforstått og misbrukt. Dersom vår bønn samsvarer med Guds vilje, så får vi det som vi ber om, men vi kan ikke vær sikre på om det som vi ber om, bestandig er etter Guds vilje.

Det står mye om LIDELSE i Bibelen. "For dere ble det unt for Kristi skyld- ikke bare å tro på ham, men og å lide for hans skyld." (Fil.1,29.)

I en kirkebønn står det: "Han oppdrar oss med kors og trengsel for sitt navns skyld." Dette er en god formulering.

Nå sier mange innenfor det karismatiske miljøet, at lidelsen ikke gjelder sjukdom, for Jesus tok med seg våre sykdommer opp på korset. Vi har derfor krav på helbredelse på samme måten som vi har krav på syndenes forlatelse. Vi har vist ovenfor at dette ikke er riktig.

Jeg skal ta med enda noen Skrift-ord som blir brukt på en gal måte i forbindelse med det å oppnå alt det som en ber om. Disse Skrift-ordene er gitt til den messianske forsamlingen og ikke til oss. "Dersom dere blir i meg, og mine ord (bud) blir i dere, da bed om hva dere vil, og dere skal få det." (Joh.15,7.)

Dette løftet er gitt til den messianske forsamlingen, og det er relatert til oppfyllelsen av Jesu bud. Litt senere i teksten står det: "DERSOM dere HOLDER MINE BUD, da BLIR DERE I MIN KJÆRLIGHET, likesom jeg har holdt min Faders bud og blitt i hans kjærlighet." (Joh.15,10.)

"og det vi beder om det får vi av ham, for vi HOLDER HANS BUD og gjør det som er ham til behag." (1.Joh.3,22.)

Hva som gjelder synet på lidelser og sjukdom, er mange kristne kommet bare til BARNESTADIET. Bibelen oppfordrer oss til å komme videre.

DEN FRIE NÅDENS eller DEN KRISTNE MENIGHETENS TID.

Da jødene ikke ville ta imot evangeliet om Guds Rike, så oppreiste Gud Paulus som skulle innevarsle den nye tidsperioden, som vi kaller den frie nådens tidsperiode. Vi har allerede nevnt flere sider ved hans forkynnelse både i forbindelse med Lovens tidsperiode og i forbindelse med det første tilbudet om opprettelsen av Riket for Israel. Dette gjelder Paulus sine vurderinger av:

a) Moseloven.

b) Vanndåpen.

c) Helbredelser.

Jesus tok ut sin værste fiende til å være bærer for en ny tid. I forbindelse med sin omvendelse utenfor Damaskus, så fikk han følgende kall:

a) Han skulle "bære Jesu navn for hedninger, konger og Israels barn. (Ap.gj. 9,15.)

b) Han skulle "lide mye for Jesu navn". (Ap.gj. 9,16.)

c) Gud hadde utkåret ham til "å kjenne hans viljer." (Ap.gj.22,14.)

d) Han skulle få se Den Rettferdige og høre røsten av hans navn." (Ap.gj.22,14.)

e) Jødene kom ikke til å ta imot Paulus sitt vitnesbyrd. (Ap.gj.22,18.)

f) Gud ville sende ham ut "til hedningefolk langt borte." (Ap.gj.22,21.)

Det budskapet som Paulus fikk var ikke helt det samme som det budskapet som døperen Johannes, Jesus og apostlene hadde. Deres budskap var knyttet opp til den jødiske Loven. De forkynte ikke den frie nåden.

For at Paulus skulle forstå en del av dette, så sendte Gud ham til "Arabia" etter hans omvendelse utenfor Damaskus. Han måtte OMSKOLERES. Han ble der i 3 år. I løpet av denne tiden fikk han vite en del av de nye åndelige sannhetene som angikk det kristne legemet.

Da han kom tilbake til apostlene i Jerusalem etter de 3 år i Arabia, og hadde samtaler med Jakob og Barnabas om sitt nye budskap, så forstod de ikke det, men de sendte ham videre til sin fødeby Tarsus. Der ble han i 6-7 år.

Paulus var ikke uvirksom i disse årene. Han dannet kristne menigheter i Syria og Kilikia. Han fikk også anledning til å utvikle sitt NYE SYN.

Da det brøt ut vekkelse blant hedningene i Antiokia, forstod Barnabas, som ble sendt fra Jerusalem for å vurdere denne vekkelsen, at dette kunne ikke den messianske menigheten i Antiokia takle. Han hentet derfor Paulus fra Tarsus. De ble i Antiokia et helt år og lærte der. De troende der fikk navnet KRISTNE. Den messianske menigheten i Antiokia gikk over til å bli en kristen menighet. (Ap.gj.11,20-26.)

Hva sa Paulus om sitt oppdrag og sin forkynnelse?

1) Han sa at det var EN HEMMELIGHET som ikke hadde vært åpenbart før. Han var DEN FØRSTE som fikk denne åpenbaringen. (Se Rom.16,25-26, Ef. 3,1-9 OG Kol.1,25-27.))

2) Han kalte denne åpenbaringen for "mitt evangelium" (Rom.16,25.), "mine veier i Kristus". (1.Kor.4,17.) eller "den forkynnelse som ble meg betrodd." (Titus 1,3.)

3) Han hadde ikke lært det evangeliet som han forkynte av noe menneske, men han hadde fått det av Jesus gjennom en åpenbaring. (Gal.1,11-12.)

4) Han ville ikke bygge på annen manns grunnvoll. (Rom.15,20.) Han hadde selv lagt en grunnvoll som en vis byggmester med sin undervisning. Enhver måtte se til hvordan vedkommende bygde videre. Selve grunnvollen i hans undervisning var Kristi forsoning. (1.Kor.3,10-11.)

5) Han var DEN FØRSTE som BLE FRELST ved det nye evangeliet. Han skulle være et FORBILDE for dem som skulle tro på Jesus etter den nye åpenbaringen. (1.Tim.1,15-16.) (Hva som gjelder det greske ordet "protos", så betyr det "FØRST". Det betyr IKKE "STØRST". I vers 15 er dette ordet galt oversatt. I vers 16 er det rett oversatt.)

6) Han sa at de troende i Korint skulle være tjenere for en ny pakt. (2.Kor.3,6.) Ordet "pakt" er på gresk" diatheke". Det betyr i utgangspunktet "ordning" eller "arrangement". Dersom vi oversetter det på denne måten, får dette utsagnet en helt annen betydning. Vi er da "tjenere for en ny ordning."

Vi vet at den kristne menigheten, som er selve hemmeligheten, har ingen løfter eller pakter, men vi har Guds nåde og hemmeligheter. Vi er podet inn i jødenes løfter og pakter. (Ef.2,12-13.)

Hva var det nye med Paulus sin undervisning i forhold til Jesu og apostlenes undervisning? Det var flere forhold, men la oss konsentrere oss om forholdet mellom Loven og den frie nåden.

Apostlene lærte også at ingen kunne bli frelst ved oppfyllelse av Loven. På apostelmøtet i Jerusalem sa Peter følgende om Loven som frelsesvei og troen på Jesus. "Hvorfor frister dere (judaistene) nå Gud ved å legge et åk på disiplenes (de hedningetroendes) nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære. Men ved den Herre Jesu Kristi nåde tror vi at vi blir frelst på samme måten som de." (Ap.gj.15,10-11.)

Dette betyr at Loven ikke kan frelse noen. Det er det bare troen på Jesus som kan gjøre. Peter sa også: "Og det er ikke frelse i noen annen, for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt ved mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst." (Ap.gj.4,16.)

I vandringen som troende måtte de messianske jødene holde Loven. Det var Den Hellige Ånd i dem som gjorde at de greidde det. "De var NIDKJÆRE FOR LOVEN." (Ap.gj.21,20.) De levde med andre ord både i Den nye pakt i Jesu blod og i Loven eller deler av Loven.

Da Paulus kom, fikk han en NY ÅPENBARING på dette området. Den jødiske loven var tatt bort for de troende i den kristne menigheten. Dette gjaldt både jødene og de hedingetroende. De var nå en enhet i Kristus Jesus. (Les Romerne 3,21-31.)

Paulus lærte følgende om de troendes forhold til Loven: "For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under Loven, men under nåden." (Rom.5,14.)

"men nå er vi løst fra Loven, så vi tjener i Åndens ny vesen, ikke i bokstavens gamle vesen." (Rom.7,6.)

"For Kristus (Jesu død på Golgata) er Lovens ende (gr."telos"), som betyr både "ende" og "hensikt"), til rettferdighet for hver den som tror." (Rom.10,3.)

"Så er da Loven blitt vår tuktemester til (gr.eis), som både betyr "til" og "inntil", men her betyr det ”inntil”) Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro, men etter at troen er kommet er vi ikke lenger under tuktemesteren (loven)." (Gal.3,24-25.) (Ordet "tuktemester" er på gresk "paidagogos". Han skulle ha ansvaret for barnets moralske og fysiske oppfostring.)

"for at han skulle kjøpe dem fri som var under Loven, for at vi skulle få barnekår." (Gal.4,5.)

"Men dersom dere drives av Ånden, da er dere ikke under Loven." (Gal.5,18.)

"idet han ved sitt kjød (døden på Golgata) AVSKAFFET den lov som kom med bud og forskrifter, for at han ved seg selv kunne skape de to (jøder og hedninger) til et nytt menneske, i det han gjorde fred." (Ef.2,15.)

"og UTSLETTET (tok det helt bort) skyldbrevet mot oss (Loven), som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, det tok han bort i det han naglet det til korset." (Kol.2,14.)

Dette betyr ikke at vi ikke har bud, lover og regler i vår tid. Paulus operer ned mer enn 400 bud, regler og formaninger i vår tidsperiode. Det er Moseloven som sådan som er falt ut, både som "frelsesgrunnlag" og i vandringen som troende. Jødene i den messianske forsamlingen derimot måtte fortsatt leve under Moseloven og Jesu bud. De måtte leve med en REKKE BETINGELSER, for å få del i Guds rike.

Vi derimot som tilhører det kristne legemet, er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.) Dette var en forkynnelse som var UKJENT for apostlene. (Se 2.Pet.3,15-16.)

At vi skal gjøre gode gjerninger i vandringen som kristne, det er en helt annen sak. Det er en selvsagt ting. Vi skal leve i samsvar med Guds ord. (Dette tar vi ikke tid til å utvikle.)

Paulus overgav ikke de troende til Loven, men til Guds nåde i vandringen som troende. Da Barnabas kom til Antiokia og så at mange hedninger ble omvendt uten å holde Loven, gledet han seg over GUDS NÅDE." (Ap.gj.11,23.)

Da Paulus og Baranbas kom til Antiokia i Pisidia, formante de jødene som hadde tatt ved troen om "å holde fast ved nåden." (Ap.gj.13,43.) og ikke ved Loven.

Da Paulus og Barnabas kom til Antiokia etter sin første misjonsreise, samlet de menigheten der og fortalte om hvor store under Gud hadde gjort, og at han "hadde åpnet troens dør for hedningene." (Ap.gj.14,27.)

Paulus kalte det evangeliet som han forkynte for "Guds nådes evangelium". (Ap.gj.20,24.)

På slutten av sin tredje misjonsreise da Paulus tok farvel med lederne i Efesus, sa han følgende til dem: "Og nå OVERGIR jeg dere til GUD og HANS ORD OM NÅDEN (ikke Loven), han som (i grunnteksten står det bare "som",) er mektig til å OPPBYGGE DERE og GI DERE ARVELODD blant alle dem som er blitt helliget." (Ap.gj.20,32.)

Paulus skrev følgende om nåden i Romerbrevet: "Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus (Dette er selve frelsesgrunnlaget), ved hvem vi også har fått adgang ved troen til den nåde I HVILKEN VI STÅR (Dette gjelder vandringen), og vi roser oss av håp om herlighet." (Rom.5,1-2.)

"For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under Loven men UNDER NÅDEN." (Rom.6,14.)

"Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake (av jødene) etter NÅDENS UTVELGELSE, men er det av nåde da er det IKKE MER AV GJERNINGER, ellers blir nåden ikke mer nåde." (Rom.11,5-6.)

På slutten av Romerbrevet skrev Paulus: "Vår Herre Jesu Kristi NÅDE være med dere alle." (Rom.16,24.)

Paulus avsluttet alle sine brev med denne hilsenen. De fleste av hans brev begynner også med en hilsen om nåden. Det var hans varemerke eller logo.

Paulus skrev videre om nåden i sine brever: "Men han som utvalgte meg fra mors liv og KALTE MEG VED SIN NÅDE." (Gal.1,15.)

"Atter vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han er skyldig til å holde HELE LOVEN. Dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved loven. Dere er FALT UT AV NÅDEN." (Gal.5,3-4.)

Vi er frelst AV NÅDE VED TRO og ikke av gjerninger. (Ef.2,8-9.)

Paulus er blitt gitt "en husholdning om nåden". "om dere (hedningene) ellers har hørt om HUSHOLDNINGEN MED DEN GUDS NÅDE, som er gitt for dere."(Ef.3,2.)

Vi må kjenne Guds nåde i sannhet. (Kol.1,6.)

Nåden gir en tidsalderlig trøst og et godt håp. (2.Tess. 2,16.)

Nåden er gitt oss fra tidsalderlige tider av, men den er blitt åpenbart NÅ. (2.Tim.1,9-10.)

Guds nåde er for alle mennesker. Den OPPTUKTER oss til å FORNEKTE ugudelighet og de verdslige lyster og LEVE ET GUD-FRYTIG LIV i den nåværende tidsalderen. (Titus.2,11-12.)

Jeg vil sitere fra Carl W.Bergs lille hefte: Guds nåde. Han summerer opp hva nåden er og hva den gir.

(Se også min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. Kapittel: De forskjellige typer nåde. s.327.)

Et annet ord for "nåde", som Paulus brukte, er ordet "miskunn". Det er Guds nåde sett ut fra den vinklingen at Gud har "medynk med oss."

Disse to ordene er ofte brukt sammen. Vi kaller dem for "Guds tvillingpar". (Hebr.4,16.)

Vi skal bare ta med ett ord om Guds miskunn, og det står i Romerne 12,1. "Jeg formaner dere altså, brødre, VED GUDS MISKUNN (ordet står i flertall) at dere FREMSTILLER deres legemer som et levende, hellig og Gud velbehagelig offer. Dette er deres åndelige Guds-tjeneste." (Dette skal skje i forhold til nåden og ikke i forhold til Loven.)

De jødiske Skriftene bruker også- naturligvis ord som "nåde" og "miskunn". De er brukt gjennom hele Bibelen. I de jødiske Skriftene er Guds nåde og miskunn ofte bundet sammen med en overholdelse av Loven.

Et annet ord for "Guds nåde" er ordene "barmhjertig" eller "barmhjertighet". De brukes ikke så ofte i N.T.

På grunn av at det er nåden som skal regulere kristenlivet, så blir det ikke lenger fokusert på lover og regler, slik som det ble i den messianske jødedommen, men det BLIR FOKUSERT PÅ NÅDEN.

Det som er synd, blir ikke lenger definert bare i forhold til lover og regler i vår tidsperiode, men det blir også definert i forhold til SAMVITTIGHETEN. Ordet "samvittighet" betyr både "det som en kan vite sammen med en annen (Gud), og "det som en kan vite sammen med seg selv. Ordet kommer av det greske "synedesis".

Samvittigheten er en "stemme" eller "en medvirkende predikant" som Kierkegaard sa det, som følger oss overalt.

Samvittigheten reguleres i forhold til Guds ord. Når en kristen har "en ren" og "en god" samvittighet (1.Tim.1,5 og 3,9.), er det fordi han lever i samsvar med Guds ord.

Nå er ikke samvittigheten først og fremst en følelsesmessig sak, men det er et objektivt forhold til Gud og hans ord. Når vi har "dårlig samvittighet", så kan det være at det er vi selv som fordømmer oss og ikke samvittigheten. "for om enn vårt hjerte fordømmer oss (vi kan dømme oss selv for alt mulig), så er Gud STØRRE enn vårt hjerte og KJENNER ALLE TING. Dere elskede! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud." (1.Joh.3,20-21.)

Vi skal også underordne vår egen samvittighet under en medkristens samvittighet. Det som er galt for en, behøver ikke å være galt for en annen. Vi skal ikke gjøre en ting når vår neste reagerer negativt på det. Dette har med nestekjærligheten å gjøre. Når vi sårer samvittigheten til vår neste, er dette synd mot Kristus. (1.Kor.8,7-134)

I stedet for å fokusere på bud, lover og regler så fokuserer Paulus på selve VANDRINGEN. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. s.439.)

Hva skal vi så forkynne i våre forsamlinger? Skal vi forkynne NÅDEN eller skal vi forkynne LOVEN? Svaret skulle ikke være vanskelig å gi ut ifra det som vi har skrevet ovenfor. Vi skal forkynne nåden- både for de troende og de ikke-troende. De troende skal få vite HVILKE RESSURSER de har i Guds nåde, og de ikke-troende skal få vite HVILKE MULIGHETER de har i Jesu forsoning.

En troende blir ikke kvitt synden i sitt kjød ved å fokusere på Loven, for LOVEN VEKKER SYNDEN. Dersom han vil bli kvitt synden, må han gå til nåden.

En ikke-troende blir heller ikke kvitt synden i sitt liv ved å forsøke å forbedre seg ved hjelp a loven. Han må gå til Guds tilgivende nåde først. Deretter kan han få benytte seg av de andre typene nåde som Gud har.

Dersom vi forkynner Loven for de ikke-troende, kan vi risikere at vi bare får en "lovisk omvendelse" og ikke en gjennomgripende omvendelse. Jeg tror at mange kristne strever med frelsen, fordi det blir forkynt FOR MYE LOV og FOR LITE NÅDE. De blir ikke frie og glade i sitt kristenliv.

Det er to syn på lovens kraft eller ikke-kraft til å vekke synderen innenfor kristendommen. Dette gjelder særlig den lutherske kristendomsforståelsen. Det ene synet mener at loven kan føre til Kristus. Det andre synet mener at loven ikke er i stand å føre et menneske til Kristus. Jeg har det siste synet. (Jeg siterer fra bladet Evangelisten nr.13. 2003 og fra første desember 2004.)

Denne tidsperioden blir også avsluttet med dom. Dette skjer i den store trengselstiden på 7 år som skal komme over hele jorden. (Les Joh.Åp.6-19.)

1000 ÅRS-RIKET.

Etter den store trengselen skal Jesus komme tilbake og styre verden i 1000 år. Det skal bli en herlig tid. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: 1000 års-rikets tidsalder, hvor jeg beskriver det som vil kjennetegne denne tidsperioden.)

Denne tidsalderen vil også ende med Guds dom. Folkene gjør opprør mot Jesu styre (Joh.Åp. 20,7-15.) Satan vil bli fengslet for alltid og de fortapte døde vil blir dømt til et evig opphold i ildsjøen. Det er "den annen død". (Åp.20,14.)

DE KOMMENDE TIDSPERIODENE.

Den første perioden på Den nye jorden er "perioden i tidenes fylde". Da vil Gud samle alt til ett, både det som er i himmelen og det som er på jorden."

(Ef.1,10.)

Etter denne perioden vil det komme nye perioder, men de har vi ikke kjennskap til.

Tingvoll den 8-2-05.

Oskar Edin Indergaard.

_Back