SYNDSBEKJENNELSEN
OG VÅR NESTE
Det har vært en del diskusjon om kirkens
syndsbekjennelse i den siste tiden. Det har vært to oppfatninger av den, og de
har vært:
a)
Syndsbekjennelsen
er korrekt, og den dekker den troendes forhold til Gud.
b)
Syndsbekjennelsen
gir et altfor negativt og ensidig bilde av den troendes forhold til Gud.
(Undertegnede har den siste oppfatningene. Se mine to artikler. Kirkens
syndsbekjennelse er ikke korrekt. Del 1 og 2.)
I
denne artikkelen skal vi ikke ta opp den troendes forhold til Gud, men vi skal
belyse den troendes og andres forhold til vår NESTE når det gjelder det
forholdet å bekjenne og å tilgi synd.
En
av grunnene til at denne debatten om kirkens syndsbekjennelse er kommet opp, er
det forholdet at den syndsbekjennelsen som kirken har, ikke sier noe om
forholdet til vår neste. Den uttaler seg bare om forholdet til Gud.
I den messianske jødedommen var det slik at
apostlene kunne tilgi både de syndene, som var gjort mot dem, og de syndene som
ble gjort mot Gud. Den siste autoriteten fikk de gjennom den såkalte
”nøkkelmakten”. Det, som Peter og de andre apostlene ”bandt på jorden (i
Israel), skulle være bundet i himmelen, og det, som de løste på jorden (i
Israel), skulle være løst i himmelen. ”Og jeg (Jesus) vil gi deg (Peter)
nøklene til Himlenes Rike (Riket for Israel), og det du binder på jorden (eller
i Israel), skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden (eller i
Israel), skal være løst i himmelen.” (Mat.16,19.)
Denne makten ble også gitt de andre
apostlene (Mat.18,18.)
”Nøkkelmakten” innbefatter både læremessige
spørsmål og tilgivelse av synd.
I vår tidsperiode, som er den frie nådens
tidsperiode, har ikke den kristne menigheten denne ”nøkkelmakten” selv om den
romersk katolske kirken hevder, at den har den. Kirkens lære er fastlagt i de
paulinske Skriftene og i følge dem har den kristne menigheten ikke lenger
anledning til å tilgi synd på vegne av Gud. Det er heller ikke behov for det,
for Jesu forsoning har tatt bort all synd i forholdet mellom Gud og den kristne
menigheten. (Se 2. Koritierbrevet 5,18-21.)
Hva som gjelder den synden, som blir gjort i
forhold til vår neste, så skal vi tilgi den, men det er ikke noe bindende krav.
”Men den som dere tilgir noe, ham tilgir og jeg, for det jeg har tilgitt- om jeg har hatt noe å tilgi- det har jeg gjort for
deres skyld, for Kristi åsyn, for at vi ikke skal dåres av satan.” (2.Kor.2,10.)
Det er lurt å tilgi det som andre har gjort
mot oss, for dersom vi ikke gjør det, så har vi synd av det og forholdet til
både Gud og vår neste blir skadelidende. Vi faller ikke ut av frelsen, dersom
vi ikke gjør det, men vi faller ut av deler av den helliggjørende nåden. (Om de
forskjellige typer nåde se min bok: Matteus
Evangeliet. Jesu Liv og Lære. Kapittel 23.)
Det er særlig ett Skrift-ord,
som er blitt brukt, for å vise, at den som ikke tilgir andre, den får ikke selv
tilgivelse, og det står i den femte bønna i ”Fadervår”, hvor det står: ”og
forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.” (Mat.6,12.)
For det første er ”Fadervår” en jødisk bønn.
Den angår ikke den kristne menigheten, men den angår år ”Riket for Israel”.
Dette betyr ikke at vi ikke kan bruke ”Fadervår” i våre bønner, men det er
greit å vite hva den går ut på, og til hvilken periode den er knyttet. (Se min
bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. Kapittel 6.)
For det andre står det i forklaringen til
Mat.6,12 at den, som ikke tilgir, den får ikke tilgivelse selv. ”men dersom
dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres
Fader forlate dere.” (Mat.6,15.)
Det er mange kristne som tror at dersom vi
ikke tilgir andre, så får vi ikke selv tilgivelse. Det er galt. Vi er tilgitt
på grunn av Jesu forsoning, og det til tross for at vi ikke bestandig greier å
tilgi vår neste det, som han har gjort mot oss. Vi skal tilgi hverandre på
samme måten som Gud har tilgitt oss i Kristus. ”men vær gode mot hverandre,
barmhjertige, så dere tilgir hverandre, slik som Gud har tilgitt dere i Kristus.”
(Ef.4,32.)
I den messianske jødedommen var det slik at
den, som ikke tilgav andre, fikk ikke selv tilgivelse. Slik er det ikke i den
frie nådens tidsperiode. Da er vi tilgitt av Gud på grunn av Jesu forsoning.
Av dette ser vi at det er HELT NØDVENDIG, at
vi forstår, at N.T. beskriver det teologiske
innholdet i to forskjellige tidsperioder, og det er ”Riket for Israel”, hvor
den jødiske loven fortsatt var i funksjon med sine krav, og den kristne
menigheten, hvor frelsen er sikret en gang for alle på grunn av Jesu forsoning.
Det er også et annet Skrift-ord,
som blir brukt, for å vise at syndenes forlatelse er avhengig av, hvorvidt
menneskene greier å bekjenne sine synder eller ikke, og det er det som står i
1. Johannes 1,9. ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og
rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.”
I dette verset blir også syndenes forlatelse
gjort avhengig av at menneskene bekjenner sine synder for Gud, men dette Skrift-ordet hører med til de jødiske Skriftene. Vi kan
ikke bruke dette Skrift-ordet på den kristne
menigheten, for det gjelder i vår tidsperiode. Vi er tilgitt på grunn av Jesu
forsoning. Vi er tilgitt og frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)
Det forholdet at vi skal be Den Hellige Ånd
om, at Han må tilgi oss de syndene, som vi fortsatt har i vårt kjød og rense
oss fra all urettferdighet, det skal vi naturligvis gjøre, men det er ikke det
1.Johannes 1,9 omhandler.
Den STORE FEILEN, som blir gjort innenfor kirkens
teologi, er at den ikke skiller mellom det som er sagt til og lovet til jødene
i Rikets tid, og det som er sagt og lovet til den kristne menigheten. Når ikke
dette blir gjort, så blander man sammen det, som har med Riket for Israel å
gjøre med det, som har med den kristne menigheten å gjøre. Dette kommer til
uttrykk både i det forholdet at kirken har en gal forståelse av
syndsbekjennelsen, og at den lærer galt om syndstilgivelsen.
Kirken og de kristne organisasjonene har
IKKE FORSTÅTT den rikdommen som ligger i Paulus sin nådeslære.
Den er helt fri for loviske elementer når det gjelder frelsen og tilgivelse av
synden. De paulinske formaningene kommer først inn i vandringen som troende.
Frelsen er sikret for den som er kommet til en levende tro på Jesus. Vi er
allerede her og nå satt inn i himmelen sammen med Jesus. (Ef.2,6.)
Tingvoll
den 14-5-07.