DEN KRISTNE MENIGHETEN BEGYNTE IKKE PÅ PINSEFESTENS DAG.

Innenfor dispensasjonalismen er det 3 forskjellige vurderinger angående tidspunktet for den kristne menighets begynnelse, og de er:

a) Den kristne menighet eller kirken begynte på pinsefestens dag. Dette synet blir kalt for "normativ" eller "historisk dispensasjonalisme”. De lutherske og de karismatiske kirkesamfunnene kirkene har stort sett dette synet. De mener at HELE INNHOLDET i N.T. angår den kristne menigheten. Det er en del unntak, som angår jødene. Det kan være noen kapitler i Paulus sine brev, og det kan være Johannes Åpenbaring med unntak av kapitlene 2-3.

b) Den kristne menighet begynte ved Paulus sin omvendelse i år 37. Dette synet blir kalt for "moderat ultradispensajonalisme". De som har dette synet, mener at innholdet i N.T. må deles i to deler, der den første delen angår den messianske menigheten og ”Riket for Israel”, og den andre delen angår den kristne menigheten. Ut ifra denne vurderingen er bare Paulus sine brev med unntak av Hebreerbrevet og siste del av Apostlenes Gjerninger, som angår den kristne menigheten. Det øvrige innholdet i N.T. angår Israel. (Undertegnede har dette synet.)

c) Den kristne menighet begynte først ved avslutningen av Apostlenes Gjerninger. Dette synet blir kalt for "ekstrem ultradispensasjonalisme". De som har dette synet, hevder, at det bare er de 7 brevene som Paulus skrev i årene 60-67, som angår den kristne menigheten. De brevene som Paulus skrev før denne tiden, angår jødene og proselyttene og tilbudet til dem om opprettelsen av ”Riket for Israel”.

Det øvrige innholdet i N.T. angår jødene og ”Riket for Israel”.

De som har dette synet, deler Paulus sin tjeneste i TO DELER, der den første delen angår hans tjeneste for det jødiske folket og for proselyttene, og den andre delen angår Paulus tjeneste for den kristne menigheten. Etter dette synet begynte den kristne menighet først etter at Apostlenes Gjerninger var avsluttet. Den begynte med andre ord i årene 60-62. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter., hvor jeg skriver mer om de forskjellige syn på dette.)

I N.T. er det FLERE MENIGHETSTYPER som er beskrevet. I denne sammenhengen er det forholdet mellom den messianske menigheten og den kristne menigheten som vi skal undersøke. Dersom vi ikke skiller mellom disse to menighetstypene i vår lesning av N.T., så er det helt innlysende at vi vil komme til å blande dem sammen og mene, at det bare er EN MENIGHET, som er beskrevet i N.T., og det er den kristne menigheten.

En annen konesekvens av et slikt syn blir at den kristne menigheten begynte på pinsefestens dag, men det gjør den ikke. Den begynte med Paulus sin omvendelse i år 37 etter Messias.

Den messianske menigheten bestod av jøder og proselytter. Den var knyttet til Mose-loven og til Jesu tolkning av den. Denne menigheten begynte med døperen Johannes sin virksomhet. Det var meningen at den skulle få del i ”Riket for Israel” eller ”1000 års-Riket”, men da jødene ikke ville anerkjenne Jesu fra Nasaret som deres frelser og Messias, ble ”Riket for Israel” utsatt med 2000 år, og denne menigheten ble erstattet med den kristne menigheten.

Den kristne menigheten består både av jøder og hedninger, men mest av de siste. Den begynte ikke på pinsefestens dag, men den ble tatt ut ved Paulus sin undervisning. Den var ikke knyttet til Mose-loven og Jesu undervisning, men den var knyttet til Paulus sin undervisning. Paulus fikk en REKKE ÅPENBARINGER fra Herren som ikke hadde vært kjent før. Det er disse åpenbaringene sammen med Jesu forsoning og Den Hellige Ånds komme som danner den åndelige basis for den kristne menigheten.

Undertegnede har et "moderat ultradispensasjoalistisk" syn på dette, og jeg vil i det følgende vurdere de argumentene og de Bibel-stedene som de bruker, som mener at den kristne menigheten begynte på pinsefestens dag.

Det første synet kan ikke være riktig av følgende grunner:

1) Det ble IKKE DANNET NOEN NY MENIGHET på pinsefestens dag. Det eksisterte allerede en jødisk menighet på det tidspunktet. Av de som ble vunnet for Kristus på pinsefestens dag, står det at de BLE LAGT TIL (MENIGHETEN). "De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dag lagt til omkring 3000 sjeler." (Ap.gj.2,21.)

En kan ikke "legge noe til" en menighet uten at menigheten eksisterer på et tidligere tidspunkt.

Den messianske menigheten begynte ikke på pinsefestens dag, men den begynte ved døperen Johannes. Han var forløperen for Jesus og var det første som forkynte at "Himlenes Rike” var kommet". (Mat.3,2.) (I en utvidet forståelse av dette begrepet så begynte dette Riket ved utkallelsen av Abraham.)

"Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. FRA DEN TID forkynnes EVANGELIET OM GUDS RIKE, og enhver trenger seg inn i det med makt (ved å holde den messianske loven.)" (Luk.16,16.)

2) Det "Riket" som ble tilbudt på pinsefestens dag, var IKKE KIRKENS TID, men det var RIKET FOR ISRAEL eller det DAVIDISKE RIKET i sin endelige manifestasjon. Det er omtalt over alt i Tanach. "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og HERREDØMMET er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, tidsalderlig Fader, fredsfyrste. Så skal HERREDØMMET bli stort og freden uten ende over DAVIDS TRONE og over HANS KONGEDØMME. Det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet fra nå av og til tidsalderlig tid: Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette." (Es.9,6-7.)

Dette Skrift-ordet viser at dette Riket skulle bli opprettet i forlengelsen av Messias (Jesu) fødsel. Det er Jesus som er dette barnet.

Den som mener at kirken begynte på pinsefestens dag, må nødvendigvis mene at kirken er det samme som det davidiske Riket, da det var dette som ble tilbudt jødene på pinsefestens dag. Dette er ”erstatningsteologi” på sitt verste.

Apostlene spurte også om Jesus kom til å opprette ”Riket for Israel” i forbindelse med Den Hellige Ånds komme, som skjedde på pinsefestens dag. "Da de nå var kommet sammen, spurte de ham: Herre! Gjenreiser du på den tid RIKET FOR ISRAEL? Han sa til dem: Det tilkommer ikke dere å vite tider eller timer som min Fader har fastsatt av sin egen makt." (Ap.gj.1,6-7.)

Jesus benektet ikke opprettelsen av Riket, men han ville ikke uttale seg om tidspunktet for Rikets opprettelse, for han visste at Riket ikke kom til å bli opprettet før på et senere tidspunkt.

De som ble tilbudt Riket, var heller ikke hedningene som sådanne, men det var jødene og deres proselytter som var samlet i Jerusalem for å feire påsken. ”Nå bodde det i Jerusalem jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen.” (Ap.gj.2,5.)

”både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere: Vi hører dem (apostlene) tale (tungetale) om Guds store gjerninger på vårt tungemål.” (Ap.gj.2,11.)

3) DEN HELLIGE ÅNDS KOMME var også et LØFTE TIL JØDENE og ikke til den kristne menigheten. (Se Jer.31,31-34 og Esek.36,25-27.)

At Den Hellige Ånd ble gitt til medlemmene av den kristne menigheten på et senere tidspunkt, det er en helt annen sak. Den kristne menigheten ble også i sin tid koblet inn i en del av jødenes løfter gjennom Kristus. (Ef.2,12-19), men først etter at nådetiden for jødene var ute. Vi regner med at tilbudet om opprettelsen av Riket for jødene var slutt i året 37, for da oppreiste Gud en ny mann for den nye tiden. Den nye mannen var Paulus.

Jeg kan ikke se det slik at Paulus hadde et budskap for Riket fram til år 60, og deretter hadde han et annet budskap fram til sin død i 67. Jeg ser det slik at Paulus hadde en ENHETLIG FORKYNNELSE, som ble utviklet over tid. Den endelige dommen over jødene kom i år 70 da både Jerusalem og templet ble brent og ødelagt. (Se artikkelen: Den kristne menigheten begynte ikke ved avslutningen av Apostlenes Gjerninger.)

Første del av Apostlenes Gjerninger er ikke en beretning om kirkens begynnelse og vokster, men det er en beskrivelse av jødenes fortsatte forkastelse av Jesu tilbud om å opprette Riket for dem. "Så fatt da et annet sinn og vend om, for at deres synder må bli utslettet, så Husvalelsens tider (”Riket for Israel”) kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for dere utkårede Messias, Jesus." (Ap.gj.3,19-20.)

4) I forbindelse med Den Hellige Ånds komme på pinsefestens dag så HENVISTE PETER TIL PROFETEN JOEL 3,1 som hadde profetert, at HELE ISRAEL SKULLE FÅ DEN HELLIGE ÅND og ikke bare kongene, profetene og prestene. Dette skulle skje i DE SISTE DAGER.

Den Hellige Ånds komme på pinsefestens dag skulle i følge profetene skje i "de siste dager" for Israel. (Ap.gj.2,17.) En kan derfor ikke hevde at pinsefestens dag var den første dagen for den kristne menigheten. Det er å snu det hele på hodet.

Benevnelsen "de siste dager" betyr i denne sammenhengen at de profetiske utsagn som angår endetiden og opprettelsen av ”Riket for Israel”, skulle gå i oppfyllelse i denne tiden. ”De siste dager” begynte med døperen Johannes.

Da jødene ikke tok imot tilbudet om sin Messias og opprettelsen av Riket, ble ”de siste dager” forskjøvet med ca. 2000 år. Uttrykket "de siste dager" er det samme som "endetiden". Når endetiden er avsluttet, får vi Riket for Israel.

At den kristne menighet ikke begynte på pinsefestens dag, sees også av det forholdet at både Peter og de som var sammen med ham, ”BLE FORFERDET” over at hedningene i Kornelius sitt hus i året 40 fikk Den Hellige Ånd uten å være tilsluttet den messianske menigheten. ”Og alle de som trodde av omskjærelsen som var kommet med Peter, ble forferdet over at den Hellige Ånds gave var blitt utgytt over hedningene.” (Ap.gj.10,45.)

Da Peter kom tilbake til Jerusalem gikk apostlene og de eldste i menigheten der i rette med Peter, fordi han hadde gått inn til hedningene med evangeliet om Guds Rike. ”Da nå Peter kom opp til Jerusalem, gikk de av omskjærelsen i rette med ham og sa: Du gikk inn til uomskårne menn og åt med dem.” (Ap.gj.11,2-3.)

Dersom den kristne menigheten hadde begynt på pinsefestens dag, så hadde de messianske jødene ikke behøvd å bli verken forferdet over dette, eller de hadde ikke refset Peter fordi han hadde forkynt evangeliet for hedningene, for da ville det være en kjent sak, at også hedningene kunne bli medlemmer av Guds Rike uten å gå veien om den messianske jødedommen.

5) Alt det som skjedde på pinsefestens dag var I SAMSVAR MED DET SOM PROFETENE HADDE FORUTSAGT om dette. "Men også alle profetene fra Samuel av og deretter, så mange som har talt, har også forkynt om DISSE DAGER." (Ap.gj.3,25.)

Hva som gjelder den kristne menigheten, så var ikke den gjort kjent for verken jøder eller hedninger i Tanach. "som i forrige tidsaldere IKKE ER BLITT KUNNGJORT for menneskenes barn som den NÅ ER ÅPENBART for hans hellige apostler og profeter i Ånden." (Ef.2,5.)

"og å opplyse alle hvorledes husholdningen er med den hemmelighet som HAR VÆRT SKJULT fra tidsalderlige tider i Gud, som har skapt alt." (Ef.2,9.)

"hvis tjener jeg er blitt etter den Guds husholdning som er MEG GITT blant dere, det vil si å fullføre Guds ord (om den kristne menigheten), den hemmelighet som HAR VÆRT SKJULT fra alle tiders og slekters opphav, men NÅ er BLITT ÅPENBART for hans hellige." (Kol.1,25-26.)

Hemmeligheten med den kristne menigheten var holdt skjult gjennom hele Tanachs periode. Det var først Paulus som fikk åpenbart den av Gud. Dette betyr at den kristne menighet ikke eksisterte på pinsefestens dag. Den kom først ved Paulus, Han var det FØRSTE MEDLEMMET av den kristne menigheten. (1.Tim.1,15-16.)

6) Pinsen var EN AV JØDENES STORE ÅRLIGE HØYTIDER. Den pekte framover mot Israels frelse og opprettelsen av ”Riket for Israel”. Den er også kalt for "de to svingebrødenes høytid" (3.Mos.23,17-20.) På denne dagen skulle det svinges 2 svingebrød av årets avling for Herren. De var et bilde på Juda og Israels hus. De er med andre ord et bilde på HELE ISRAEL.

Disse 2 svingebrødene var ikke et bilde på jøder og hedninger som var blitt brakt sammen til en ny menighet på pinsefestens dag, for "Kristi legeme" består ikke av 2 brød men av 1 brød. Det er en enhet med Jesus som hode og hver enkelt troende som åndelige lemmer på dette legemet. "Fordi der er ETT BRØD (Jesus), er vi ett legeme, enda vi er mange, for vi har alle del i det ene brød." (1.Kor.10,17.)

Den kristne menigheten er en helt ny frelsesforsamling som ble dannet etter at Paulus fikk åpenbaring om den. Den består av både jøder og hedninger som er likestilt i Jesu legeme. Den hører med til de hemmelighetene som Paulus fikk åpenbart. Disse hemmelighetene var ikke åpenbart på pinsefestens dag.

Det går derfor ikke an å eliminerer den jødiske karakteren ved denne høytiden og hevde at pinsefestens dag er kirkens fødselsdag. Som frelseshistorisk hendelse angikk den jødene og Israel.

7) DET STORE TILBUDET OM OPPRETTELSEN AV ”RIKET FOR ISRAEL” KOM ETTER PINSEFESTENS DAG, for da kom Den Hellige Ånd. Peter sa til det jødiske folket at dersom det omvendte seg, så skulle Jesus komme tilbake og opprette Riket for dem. "Så fatt da et annet sinn og vend om, for at deres synder må bli utslettet, så husvalelsens tider (”Riket for Israel”) kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for dere utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse, inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved de hellige profeters munn fra tidsalderlige dager av."(Ap.gj.3,19-21.)

Dersom kirken har sin begynnelse på pinsefestens dag, kunne ikke Gud tilby jødene om å opprette Riket for dem på et senere tidspunkt. Den som hevder dette, tar ikke hensyn til kronologien i de bibelske utsagn og blander sammen de forskjellige utsagn, hva som gjelder dette. Resultatet blir at man blander sammen to forskjellige tidsperioder.

8) I følge Paulus sin undervisning var det på grunn av JØDENES FORKASTELSE AV JESUS at tilbudet om frelsen ble gitt til hedningene. "Jeg sier altså: Har de (jødene) da snublet for å falle? Langt derifra! Men VED DERES FALL ER FRELSEN KOMMET TIL HEDNINGENE, for at dette skal vekke dem (jødene) til nidkjærhet." (Rom.11,11.)

Jødene måtte bli forkastet av Gud før Gud kunne tilby hedningene forsoningen i Jesu blod. JØDENE VAR IKKE FORKASTET AV GUD PÅ PINSEFESTENS DAG. De to første talene som Peter holdt etter Den Hellige Ånds komme, angikk UTELUKKENDE jødene. "Dere (jødene) var DE FØRSTE som Gud sendte sin tjener til, da han lot ham fremstå, for at han SKULLE VELSIGNE DERE (jødene), idet enhver av dere vender seg bort fra sin ondskap." (Ap.gj.3,26.)

9) Det er blitt hevdet at Guds tilbud til Israel om opprettelsen av Riket BARE GJALDT TIDEN FRAM TIL JESU KORSFESTELSE. På grunn av at jødene korsfestet Jesus, så ble de forkastet av Gud. Pinsefestens dag med Den Hellige Ånds komme gjaldt derfor ikke jødene, men den gjaldt den kristne menighet og begynnelsen til en ny tidsperiode.

Dette er ikke riktig. Korsfestelsen av Jesus førte ikke til at Gud forkastet jødene. Jesu død og offer var villet av Gud, og korsfestelsen av Jesus ble ikke bare utført av jødene. Den ble utført av både jødene og av hedningene. "ja, i sannhet, i denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd FORUT HADDE BESLUTTET SKULLE SKJE." (Ap.gj.4,27-28.)

Jødene ble ikke gjort ansvarlig for denne ugjerningen av to grunner:

a) De gjorde det i uvitenhet.

b) Det var i samsvar med Guds planer. "Og nå, brødre. Jeg vet at dere gjorde det i uvitenhet, likesom deres rådsherrer, men Gud oppfylte på denne måte det som han forut forkynte ved alle profeters munn, at hans Messias skulle lide." (Ap.gj.3,17-18.)

Dette var ikke den UTILGIVELIGE SYND som evangelistene omtalte. Den utilgivelige synd var at jødene ikke tok imot Den Hellige Ånd- både når den virket under Jesu og apostlenes forkynnelse, og etter at Han var kommet som frelsespant for jødene. "Derfor sier jeg dere: Hver synd og bespottelse skal bli menneskene (jødene) forlatt, men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt." (Mat.12,31.)

Jesus måtte sone alle verdens synd før han kunne opprette Riket for jødene. Dette var i samsvar med Guds planer, og jødene ble ikke gjort ansvarlig fordi de var medvirkende i å korsfeste Jesus. De ble derimot gjort ansvarlig fordi de forkastet Den Hellige Ånd, som tydelig viste dem at Guds Rike allerede var opprettet i Israel.

10)Den kristne menighet består av både jøder og hedninger i det kristne legemet, mens det budskapet som begynte på pinsefestens dag og fortsatte fram til Paulus sin omvendelse, ANGIKK JØDENE og DERES PROSELYTTER. "Da stod Peter fram med de elleve, og løftet sin røst og talte til dem: Dere JØDISKE MENN og alle dem som bor i Jerusalem…" (Ap.gj.2,14.)

"ham opphøyet Gud ved sin høyre hånd for å gi ISRAEL omvendelse og syndenes forlatelse." (Ap.gj.5,31.)

"De som nå var adspredt på grunn av den trengsel som oppstod for Stefanus skyld, drog omkring like til Fønikia og Kypern og Antiokia, men de talte ikke ordet til ANDRE ENN JØDER." (Ap.gj.11,19.)

Dersom Gud hadde forkastet Israel fra pinsefestens dag av, så hadde Peter og de andre apostlene også forkynt til hedningene, men i og med at Israel ikke var forkastet på det tidspunktet, så gjaldt budskapet bare jødene og deres tilhengere.

Peter forkynte en gang til hedningene i Kornelius sitt hus. Dette skjedde etter en åpenbaring fra Gud. Det var Gud som ønsket at dette skulle skje, men Peter forkynte ikke det paulinske budskapet i Kornelius sitt hus. Han forkynte det messianske budskapet om at den som ønsket å bli frelst, måtte FRYKTE GUD og GJØRE RETTFERDIGHET, som er det samme som å holde Mose-loven og Jesu undervisning. (Ap.gj.10,35.)

Det var tre grunner til at Peter ble beordret av Gud til å forkynne evangeliet om Riket i Kornelius sitt hus:

a) Gud ville vise jødene at også hedningene hørte med til Guds rike. Jødene så ned på hedningene og betraktet dem som annenrangs mennesker.

b) Gud ville vise jødene at det budskapet som Paulus forkynte, var i samsvar med Guds vilje.

c) Gud ville forberede både de messianske jødene og jødene på at det skulle komme en tid, da nådetiden for jødene var ute med hensyn til opprettelsen av ”Riket for Israel”. Fra den tid av var jødene satt til side som hovedbærere for Guds Rike, og Gud tok seg ut en nytt folk, der jøder og hedninger var likestilt i Jesu legeme.

11) APOSTLENE FØRTE VIDERE JESU UNDERVISNING. Den hadde sin basis i de gammel-testamentlige profetiene, og den var knyttet til både tro på Jesus og overholdelse av den messianske loven som Jesus hadde utarbeidet i evangeliene. Dette kommer til uttrykk i deres undervisning, i deres taler og i de brevene som de skrev. Dette ble kalt for "apostlenes lære". (Ap.gj.4,42.)

Hva som gjelder Paulus sin forkynnelse, så var den knyttet til troen på Jesus, men den var ikke knyttet til overholdelse av den jødiske Torahen. Den var knyttet til nye åpenbarelser og hemmeligheter. "hvis tjener jeg er blitt etter den Guds husholdning som er MEG gitt i blant dere, det vil si å fullføre Guds ord (om den kristne menigheten), DEN HEMMELIGHET som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphave, men NÅ ER BLITT ÅPENBART for hans hellige." (Kol.1,25-26.)

De som mener at vi fikk en ny tidsperiode på pinsefestens dag, forsøker enten å lage en SYNTESE mellom apostlenes og Paulus forkynnelse, eller så hevder de at forskjellene på de to forkynnelsene skyldes en PROGRESSIV ÅPENBARING. Dette betyr at apostlenes forkynnelse bare gjaldt inntil Paulus fikk den endelige åpenbaringen.

Disse vurderingene stemmer ikke, for det viser seg at apostlene fortsatte sin forkynnelse, også etter at Paulus hadde fått åpenbart hemmelighetene om menigheten. De gikk ikke over til Paulus sin forkynnelse.

På apostelmøtet i Jerusalem i året 50 ble det bestemt at hedningene ikke var forpliktet på den jødiske loven- verken som forutsetning for frelsen eller i vandringen som troende. Jødene derimot var fortsatt forpliktet på loven i vandringen som troende.

Da Paulus kom til Jerusalem i året 58, sa lederne i den messianske forsamlingen til ham: "Da de (de messianske lederne) hørte det (at Paulus hadde vunnet mange hedninger for Gud), priste de Gud og så sa de til ham (Paulus): Du ser, BROR, hvor mangfoldige titusener det er blant jødene som har tatt ved troen, og ALLE ER DE NIDKJÆRE FOR LOVEN." (Ap.gj.21,20.)

12)At det er likheter mellom apostlenes og Paulus sin forkynnelse, det sier seg selv, for de kommer begge fra Gud, og de går begge ut på å frelse menneskene. Apostlenes forkynnelse har sin basis i de gammel-testamentlige Skriftene og Jesu fortolkning av dem. Paulus sin forkynnelse har sin basis i de HEMMELIGHETENE som Paulus fikk åpenbart av Gud.

I tillegg til dette ble den kristne menighet koblet inn i en del av jødenes løfter og Den nye pakt i Jesu blod- ikke i stedet for dem, men sammen med dem. (Ef.2,12-20.), men til tross for dette, så er det STORE FORSKJELLER på disse to forkynnelsene. Det går ikke an å forene dem, og de skal heller ikke blandes sammen, for de angår to forskjellige menigheter.

Vi skal i det følgende sammenligne apostlenes forkynnelse med Paulus sin forkynnelse, for å vise at det er forskjeller på disse to evangeliene.

a) Mens apostlene relaterte sin forkynnelse til EN YTRE OPPFYLLELSE AV LOVEN, så løsrev Paulus sin forkynnelse fra loven. Han lærte at både jødene og hedningene ble frelst av nåde ved tro uten gjerninger. "Men NÅ er Guds rettferdighet, som loven og profetene vidner om, åpenbart UTEN LOVEN (Loven blir ikke lagt til grunn for frelsen.)" (Rom.3,21.)

"for av nåde er dere frelst ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er GUDS GAVE, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg." (Ef.2,8-9.)

b) Mens apostlene UTELUKKENDE FORKYNTE FOR JØDENE, så forkynte Paulus både til jøder og hedninger. Han LIKESTILTE dem i en ny frelsesforsamling som han kalte for "en ny skapning", "et nytt menneske" eller "det kristne legemet". "Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han (eller tilhører han) en ny skapning. Det gamle er borte. Se, alle ting er blitt nye (lovens tid er forbi.)" (2.Kor.5,17.)

"idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter (Mose-loven), for at han ved seg selv kunne skape de to (jøder og hedninger) til et nytt menneske, idet han gjorde fred." (Ef.2,15.)

"Her er IKKE JØDE eller GREKER. Her er ikke træl eller fri. Her er ikke mann og kvinne, for dere er alle en i Kristus Jesus." (Gal.3,28.)

c) Mens apostlene forkynte i samsvar med misjonsbefalingene i Matteus 28,18-20 og Markus 16,15-20, så forkynte ikke Paulus i forhold til disse misjonsbefalingene. Det som var i sentrum for hans forkynnelse, var ikke en INNSKJERPING AV MOSE-LOVEN, IKKE UNDER og TEGN og TRO som basis for dette, men det han la vekt på, var FORSONINGEN FOR HELE VERDEN. Han forkynte i samsvar med sin egen misjonsbefaling. Han kalte denne misjonsbefalingen for "FORLIKELSENS TJENESTE". (2.Kor.5,16-21.)

Det viktigste i vår tidsperiode er ikke under og tegn, men det forholdet at menneskene blir frelst og bevart som troende. GUDS NÅDE var et nøkkelord i Paulus sin undervisning. Det var den som både frelste og bevarte menneskene i troen på Jesus. Det var også Guds nåde som helbredet menneskene. (Gal.3,5.).

Dersom mange pastorer i de karismatiske forsamlingene hadde sett og forstått, at det forskjell på apostlenes og Paulus sin forkynnelse, så hadde de kunnet få et mer avslappet og riktig forhold til kristendommen. Kristendommen er ikke overholdelse av Mose-loven, men det er KVILE I DET SOM JESUS HAR GJORT FOR OSS. Dette gjelder også når vi ikke blir helbredet for våre sykdommer og plager.

d) I Jesu og apostlenes forkynnelse var både SYNDENES FORLATELSE og DEN HELLIGE ÅNDS GAVE avhengig av OVERHOLDELSE AV MOSE-LOVEN og VANNDÅPEN. "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt." (Markus 16,16.)

"Peter sa da til dem (jødene): Omvend dere (hold Mose-loven), og enhver av dere la seg døpe på Jesu Krist navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Ap.gj.2,38.)

Paulus forkynte aldri dette, men han praktiserte den jødiske dåpen helt fram til året 51. I det året fikk han en NY ÅPENBARING fra Herren om at vanndåpen ikke var nødvendig for den kristne menigheten. Dersom man praktiserte den, så ville FORSONINGEN MISTE SIN KRAFT. "For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft." (1.Kor.1,17.)

Da Paulus skrev Brevet til Efeserne i året 62, så skrev han at det BARE VAR EN DÅP, og denne dåpen må være det forholdet at Den Hellige Ånd døper medlemmene av den kristne forsamlingen inn i det kristne legemet. "Ett legeme og en Ånd, likesom dere og er kalt med ett håp (bortrykkelsen) i deres kall, en Herre, en tro, EN DÅP, en Gud og alle Far. Han som er over alle og gjennom alle og i alle." (Ef.4,4-6.)

Når vi sammenligner disse to forkynnelsene, så kan dette ikke være den samme forkynnelsen, og det er det heller ikke, men dersom vi ikke ser at de gjelder to forskjellige menighetstyper, så må vi nødvendigvis blande dem sammen.

e) Hva som gjelder jødenes STORE HÅP og SELVE FRELSEN, så var det OPPSTANDELSEN PÅ DEN SISTE DAGEN, MESSIAS KOMME og OPPRETTELSEN AV ”RIKET FOR ISRAEL”. "Marta sier til ham (Jesus): Jeg vet at han (Lasarus) skal oppstå i oppstandelsen på den siste dagen." (Joh.11,24.)

"Da de nå var kommet sammen spurte de (apostlene) ham: Herre, gjenreiser du på den tid (ved Den Hellige Ånds komme) ”Riket for Israel”?" (Ap.gj.1,6.)

Den kristne menighets store håp og frelse er ikke det samme som det som jødene hadde. Den kristne menigheten venter på JESU KOMME FOR MENIGHETEN og BORTRYKKELSEN. Den kristne menighets bortrykkelse hørte ikke med til de jødiske løftene. Dette var en HEMMELIGHET som først ble åpenbart for Paulus. "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles, i ett nå. I ett øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige og vi skal forvandles. " (1.Kor.15,51-52.)

Allerede i det første brevet som Paulus skrev, skrev han om denne hemmeligheten og om den frelse som ventet den kristne menigheten. "og vente på hans Sønn fra himlene, som han oppvakte fra de døde, Jesus, han som FRIR OSS FRA DEN KOMMENDE VREDE." (1.Tess. 1,10.)

Jødene skal ikke bli befridd fra den kommende vrede, men de skal gjennomleve den.

"deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem (de døde troende) RYKKES I SKYER OPP I LUFTEN FOR Å MØTE HERREN, og så skal vi ALLTID VÆRE SAMMEN MED Herren. Trøst da hverandre med disse ord. " (1.Tess.4,17-18.)

Mens den messianske forsamlingen er en JORDISK FORSAMLING, som skal styre sammen med Jesus i 1000 år, så er den kristne forsamling en HIMMELSK FORSAMLING som skal være med å styre verden ut ifra himmelen i de 1000 årene.

Ut ifra det som vi har skrevet ovenfor om de to menighetstypene som er beskrevet i N.T, så kan dette umulig være en beskrivelse av den samme menigheten. Det er det heller ikke, men når mange kristne mener dette, så er dette dessverre et utslag av både antisemittisme, antisionisme og ”erstatningsteologi”. Den kom inn i kirken på 300-tallet og lever- dessverre- ennå i beste velgående i våre menigheter. Dette gjør at vi ikke ser og forstår, at vi både har to forskjellige menighetstyper, som er beskrevet i N.T., og at Gud fortsatt har store planer med sitt folk- Israel, "for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på." (Rom.11,29.)

13)Paulus sa følgende om sin forkynnelse:

a) Den var en hemmelighet som ikke hadde vært åpenbart før. Han var DEN FØRSTE som fikk denne åpenbaringen. (Se Rom.16,25-26 og Ef.3,1-9.)

Det betyr at Paulus sin undervisning ikke skal blandes sammen Jesu og apostlenes forkynnelse.

b) Han kalte denne åpenbaringen for "mitt evangelium". (Rom.16,25.) eller "mine veier i Kristus". (I.Kor.4,17.)

c) Han hadde ikke lært det av noe menneske, men han hadde fått det av Jesus ved en åpenbaring. (Gal.1,11-12.)

d) Han var DEN FØRSTE som ble frelst ved det nye evangeliet. Han skulle være et FORBILDE for dem som kom til tro på Jesus etter det nye evangeliet. "Det er et troverdig ord og fullt verdt å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere og blant dem er JEG DEN FØRSTE (gr.protos), men derfor fikk jeg miskunn for at Jesus Kristus på meg FØRST (gr.protos) kunne vise hele sin langmodighet, til et FORBILDE for dem som skulle komme tro på ham et tidsalderlig liv." (1.Tim.1,15-16.)

Hva som gjelder det greske tidsadverbet "protos", så betyr det "først" og ikke "størst", som det blir oversatt med i vers 15. Paulus var ikke DEN STØRSTE synderen i verden, men han var DEN FØRSTE som ble omvendt etter det nye evangeliet. Dette viser også at den nye tidsperioden ikke begynte på pinsefestens dag, men ved Paulus sin omvendelse.

Ut ifra det som jeg har skrevet ovenfor, skulle det være HELT INNLYSENDE at den kristne menigheten IKKE BEGYNTE på pinsefestens dag. Den begynte ved Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus i året 37.

Dette blir da en UTFORDRING til de som har et galt syn på dette, men det viser seg dessverre at bibelsk argumentasjon ikke har noen effekt på mange troende. De som først burde ta tak i dette er prestene, teologene og pastorene, men de holder seg heller til galne og foreldete teologiske vurderinger enn å fortolke Skriften på en riktig måte.

Hva som gjelder store deler av lekfolket, har de også mistet mye av den kraften som de kunne ha hatt, for de har bøyd seg for det som er galt og ønsker ikke å bryte ut av det. Mange av dem verken Bibel-kunnskaper eller viljen til å bryte ut av det som er galt.

Store deler av det kristne legemet er dessverre ennå "småbarn i Kristus", og det kommer de også til å bli helt til de begynner å forstå at det er forskjell på apostlenes og Paulus sin forkynnelse.

Tingvoll den 4-04-05 og den 26-05-06. Oskar Edin Indergaard.

Back