DEN MESSIANSKE JØDEDOMMEN OG DEN
PAULINSKE KRISTENDOMMEN
Paulus oppfordret den kristne menighet at
den måtte fordele Guds ord på en rett måte. ”Legg vinn på å framstille deg for Gud
som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, I
DET DU RETTELIG FORDELER SANNHETS ORD.” (2.Tim.2,15.)
Dersom en gjør det, kan en både forstå Den
hele Skrift og uttale seg om de forskjellige problemstillinger som er nedlagt i
Bibelen. ”for at dere MÅ KUNNE DØMME OM DE FORSKJELLIGE TING, så dere kan være
rene og uten anstøt på den Herre Jesu Kristi dag (Jesu komme for menigheten.)”
(Fil.1,10.)
Guds ord blir på ingen måtte rett fordelt i
forkynnelsen i dag. Det skjer en GEDIGEN SAMMENBLANDING av Guds ord, og av den
grunn blir også teologien gal.
Hva er det som er galt med forkynnelsen i
dag? Svar: Det er det forholdet at man blander sammen den messianske jødedommen
og den paulinske kristendommen. Dette skjer i samtlige forsamlinger i Norge i
dag, og det skjer utover store deler av verden.
Det som er galt, blir vurdert som rett, og
det som er rett, blir vurdert som galt.
Det er den såkalte ”erstatningsteologien”
som får ta skylden for dette, men bak denne typen teologi skjuler det seg
enkeltmennesker. Den har en ubrutt tradisjon helt fra det 1. århundrede og fram til i dag.
Jeg skal ikke beskrive inngående denne typen
teologi i denne artikkelen, men rent generelt går den ut på at kirken har tatt
over jødenes løfter, oppgaver og plass i det profetiske ordet.
Denne teologien finnes både innenfor den
katolske, den lutherske og den reformerte kirken. Den lever i beste velgående
innenfor alle kirkesamfunn og alle menigheter.
Den største feilen som denne teologien gjør,
er det forholdet at den ikke skiller mellom det som Guds har lovet og sagt til
jødene på den ene siden, og det som Gud har sagt til og lovet menigheten på den
andre siden.
Den lærer at når vi er kommet til
pinsefestens dag i frelseshistorien, så er vi kommet til den kristne menighets
begynnelse. Dette er ikke rett. Den Hellige Ånds komme er et gammelt løfte til
jødene om at Gud ville opprette en ny pakt med dem og gi dem en ny ånd.
(Jer.31,31-34 og Esek.36,25-27.)
Når Den Hellige Ånd ble utgytt over de 120
jødene på pinsefestens dag, sa Peter at dette var oppfyllelsen av et løfte som
Gud hadde gitt jødene. (Ap.gj.2,16-18.)
Den nye pakt i Jesu blod er blitt
introdusert for jødene, men de lever ikke i den i dag, for de forkastet Jesus fra
Nasaret som sin Messias. På slutten av den store
trengselen vil de igjen gå inn i Den nye pakt i Jesu blod, og de vil da bli
frelst som rest og levning. ”og når jeg (Gud) borttar
deres synder, da er dette min pakt med dem (jødene).” (Rom.11,27.)
Den kristne menigheten begynte ikke på
pinsefestens dag, men den begynte ved Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus i
år.37 etter Messias.
Dette vil ha som følge at vi må dele
innholdet i N.T. i to deler. Det er:
a)
De jødiske
Skriftene og
b)
Paulus sine Skrifter.
Det er de siste som gjelder for oss i dag.
Dette betyr ikke at vi ikke kan bruke deler av de jødiske Skriftene i den
kristne menigheten, men vi kan ikke bruke alt som står der, for det vil komme i
strid med Paulus sitt nådebudskap.
De jødiske Skriftene, som er de 4
evangeliene, første halvdel av Apostlenes Gjerninger og apostlenes brever, er
den forkynnelsen som vi vil ha i ”Riket for Israel”. Det er en jordisk periode
med Jesus som konge ut ifra Jerusalem.
De paulinske Skriftene tar ikke sikte på å
utta mennesker for ”Riket for Israel”, men de tar sikte på å utta mennesker for
himmelen.
Når man ikke er klar over dette faktumet, så
blir resultatet av dette at man blander sammen alle Skriftene i N.T. og mener at de gjelder den samme saken-
nemlig å ta ut den kristne menigheten. Dette stemmer ikke. Det er TO MENIGHETER
som blir uttatt i N.T., og det er den messianske
menigheten og det er den kristne menigheten.
På grunn av ”erstatningsteologien” er det
JØDISKE ASPEKTET i N.T. falt bort i forkynnelsen.
Dette er typisk for denne typen teologi at den STJELER fra andre.
Vi har dermed TO EVANGLIETYPER
i N.T. Det er den messianske jødedommen og det er den
paulinske kristendommen. Paulus var et utvalgt redskap fra Herren til å forkynne
HEMMELIGHETENE med den kristne menigheten. Disse var ikke gjort kjent i de
forrige tidsaldere. De var skjult i og hos Gud. (Ef.3,5 og 9.)
Jesu forkynnelse i de 4 evangeliene og
apostlenes forkynnelse i deres Skrifter er en VIDEREFØRING av det profetiske
ordet som er nedtegnet i G.T. Paulus sin forkynnelse
er NYHETER, som ikke var åpenbart i G.T. Det som de
har felles, er to forhold, og det er:
a)
Jesu person og
b)
Jesu forsoning.
Hva som gjelder Jesu person, så må den sees
ut fra tre synsvinkler, og det er:
a)
Jesus som jødenes
Messias,
b)
Jesus som den
oppstandne frelseren for jødene. (Dette har med ”Riket for Israel” å gjøre.
Forkynnelsen om Riket gikk parallelt med Paulus sin forkynnelse helt til år
70.)
c)
Jesus som den
oppstandne frelseren for den kristne menigheten.
Den kristne menigheten skal ikke forholde
seg til de to første punktene, men den skal forholde seg til det siste punktet,
og det er her at Paulus sine Skrifter kommer inn. Den kristne menigheten er en PARANTES i Guds planer med jødene og med Israel. Når det
kristne legemet er fulltallig (Rom.11,25), skjer den kristne menighets bortrykkelse, og jødene kommer inn igjen på den
frelseshistoriske arena som Guds folk. Da skal igjen den messianske jødedommen
bli trosgrunnlaget på jorden. Paulus sin kristendomsforståelse vil da være
historie.
Vi må være oppmerksomme på det forholdet at
enhver tidsperiode har sin egen lære eller Torah, som
betyr ”undervisning” eller ”lære”. Vi kan henholdsvis kalle disse to lærene for
”Jesu første undervisning” og ”Jesus andre undervisning”.
Paulus hadde sin lære fra den oppstandne
Jesus. Han kalte seg både for ”JESU APOSTEL” og oppfordret menneskene til å
FØLGE HAM, slik som han fulgte Jesus. ”Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu
apostel- til de hellige i Efesus, som tror på Jesus
Kristus.” (Ef.1,1.)
”Jeg formaner dere derfor: Bli mine
etterfølgere! Derfor har jeg sendt Timoteus til dere,
han som er mitt elskede og trofaste barn i Herren, for at han skal minne dere
om MINE VEIER I KRISTUS, således som jeg lærer overalt i menigheten.” (1.Kor.4,4,16-17.)
Hva er det så som skiller den paulinske
kristendommen fra den messianske jødedommen? Det er mange ting og forhold, men
i denne artikkelen skal vi ikke gå inn på de mange forskjellene, men vi skal
nøye oss med å beskrive deres forhold til Mose-loven
og Jesu første undervisning, som er en utdyping av Mose-loven.
Jesus sa at han ikke var kommet for å oppheve loven og profetene (Mat.5,17-18.)
Paulus sa at loven var opphevet for den kristne menigheten (Ef.2,15 og Kol.2,14.)
I den messianske jødedommen hadde frelsen TO
FUNDAMENT, og det var Jesu forsoning og etterfølgelse av Mose-loven
eller Jesu første undervisning. Dette kunne være omskjærelsen, overholdelse av Jesu
forskjellige bud, som vi blant annet finner i Bergprekenen (Mat-5-7.) eller
vanndåpen, som mange er så begeistret for i vår tidsperiode. (Se min bok:
Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.)
I den paulinske kristendommen har frelsen
bare ETT FUNDAMENT, og det er Jesu forsoning. At vi skal leve et så bra liv som
mulig i vandringen som troende, har ingen ting med frelsesgrunnlaget å gjøre.
Det er en naturlig følge av at vi er frelst. (Ef.2,10.)
Apostlene forstod at Jesu forsoning var
hovedfundamentet for frelsen, men til tross for det krevde de EN ETISK
HELLIGGJØRELSE eller OVERHOLDELSE AV LOVEN og JESU BUD i vandringen for de
messianske jødene.
Når vi undersøker de jødiske Skriftene, ser
vi ser vi at de inneholder en rekke bud, som de messianske jødene måtte holde I
TILLEGG TIL Jesu forsoning. ”Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en
gren og visner, og de sankes sammen, og kastes på ilden, og de brenner. Dersom
dere blir i meg, og MINE ORD (mine bud) blir i dere, da bed om hva dere vil, og
dere skal få det.” (Joh.15,6-7.)
”og han er en soning for våre (jødenes)
synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.” (1.Joh.2,2.)
Når det gjelder Paulus sine Skrifter, så har
de gode gjerningene ingen ting med frelsesgrunnlaget å gjøre. Vi er frelst av
nåde ved tro uten gjerninger. ”For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er
ikke av dere selv, det er GUDS GAVE, ikke av gjerninger (loven), for at ikke
noen skal rose seg. ”(Ef.2,8-9.)
Dette forholdet at frelsesgrunnlaget er delt
i to i den messianske jødedommen, og at det bare er ett frelsegrunnlag i den
paulinske kristendommen, gjenspeiler seg også i VERBETS TIDER i henholdsvis de
jødiske Skriftene og i de paulinske Skriftene. Mens de jødiske Skriftene enten
er skrevet i PRESENS eller i IMPERATIV, når det gjelder beskrivelsen av
frelsesverket, brukte Paulus enten IMPERFEKTUM, AORIST
eller PERFEKTUM når han beskrev frelsen. (Imperfektum beskriver det som er
avsluttet i fortiden. Aorist beskriver også en
hendelse som er avsluttet i fortiden, og som skjedde plutselig. Denne tiden er
det samme som passe simple på fransk. Perfektum beskriver en handling som
hendte i fortiden, men som har betydning for nåtiden.)
Dette betyr at i den messianske jødedommen,
så var frelsen USIKKER helt til avslutningen av et menneskes liv, mens i den
paulinske frelseslæren er frelsen SIKKER for den som er kommet til tro på
Jesus.
Vi skal i det følgende gjenta noen utsagn
fra den messiansk jødedommen, som viser at dette er riktig. (Dette har ingen ting
med den paulinske kristendommen å gjøre.) ”Derfor SKAL dere VÆRE FULLKOMNE,
likesom deres himmelske Fader er fullkommen.” (Mat.5,48.)
”For dersom dere FORLATER menneskene deres
overtredelser, da skal deres himmelske Fader også forlate dere.” (Mat.6,14.)
”Men den som HOLDER UT inntil enden, han
skal bli frelst (og gå inn i ”Riket for Israel”.)
”Således er det også med troen, HAR den
ikke gode gjerninger, da ER den død i seg selv.” (Jakob 2,17.)
”Derfor, brødre, legg enn mer vinn på å
GJØRE deres kall og utvelgelse fast! For når dere GJØR disse ting, skal dere
ingensinne snuble.” (2.Pet.1,10.)
”dersom vi BEKJENNER våre synder, er han
trofast og rettferdig, så han forlater syndene våre og renser oss fra all
urettferdighet.” (1.Joh.1,9.)
”Kom derfor i hu hva du er falt ifra og
OMVEND deg og GJØR de første gjerninger, ellers kommer jeg over deg (dom) og
vil flytte din lysestake fra dens sted, viss du ikke OMVENDER deg.” (Joh.Åp..2,5.)
Vi som tror på Jesus i vår tidsperiode, er
allerede her og nå satt inn i himmelen sammen med Jesus. Dette skjedde FØR
VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT. ”likesom han UTVALGTE oss i ham (Jesus) før (gr.pros) verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være
hellige og ulastelige for hans åsyn, idet han i kjærlighet FORUT BESTEMTE oss å
få barnekår hos seg selv ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd.”
(Ef.1,4-5.)
”Men Gud, som er rik på miskunn, har for sin
store kjærlighets skyld som han ELSKET oss med, GJORT oss levende med Kristus,
enda vi VAR døde ved våre overtredelser- av nåde er
dere frelst, og OPPVAKT OSS med ham og SATT oss med ham i himmelen i Kristus
Jesus.” (Ef.2,4-6.) (Se også Romerbrevet 8.)
På denne måten ser vi at i den messianske
jødedommen, så var muligheten til frelse eller til fortapelse aktuell til
enhver tid. I den paulinske kristendommen er frelsesspørsmålet AVGJORT en gang
for enhver som tror.
I den messianske jødedommen skjedde det en
KONTINUERLIG UTVELGELSE av menneskene. I den paulinske kristendommen er frelsen
sikret for den som er kommet til tro på Jesus. Den som først er plassert i
himmelen, kan ikke komme ut derfra, for han utgjør en ÅNDELIG ENHET MED JESUS.
Gud driver ikke og flytter menneskene inn og ut av himmelen i forhold til deres
gjerninger.
Det en kristen kan miste, er ikke frelsen,
men det er NÅDELØNNEN og ET ÅNDSFYLT LIV. (Se 1.Kor.3,11-15.) (Se også mine artikler: En gjenfødt kristen
kan ikke falle ut av nåden og: Den frie nåden. På min internettside: home.no/oeindergaard.)
Det er riktig det som blir hevdet, at i
jødedommen spør man etter, hva man skal GJØRE, for å bli frelst, mens man i
kristendommen spør etter hva man skal TRO, for å bli frelst.
Dette forholdet kommer godt til uttrykk i
Jakob 2,14, hvor det står: ”Hva nytter det, mine brødre, om en sier at man har
tro, når han ikke har gjerninger? KAN VEL TROEN FRELSE HAM?” I den messianske
jødedommen kunne ikke bare troen frelse et menneske. Det måtte også gjerninger
til.
I den paulinske kristendommen kan troen frelse
et menneske. Det er det eneste frelsesgrunnlaget i vår tidsperiode, som vi
kaller for DEN FRIE NÅDENS TIDSPERIODE.
Det er mer enn merkelig at ikke flere ser
dette, at vi må skille mellom de jødiske brevene på den ene siden og de
paulinske brevene på den andre siden, men dette skyldes den famøse
”erstatningsteologien”, som har en snart 2000- årig
tradisjon i kristenheten. Den holder kristenfolket i en teologisk tvangstrøye
og hindrer dem i å se og forstå at de er frelst, og at de er fri i frelsesspørsmålet.
Dette gjelder også-
dessverre- mange av de jødene som er kommet til tro
på Jesus i vår tidsperiode. De kaller seg for ”messianske jøder”. De ser heller
ikke at de er fri, og at Mose-loven eller Jesu
undervisning til jødene ikke gjelder i dag. Grunnen til at det er slik, er at
de har sluttet seg til kirkens teologi, som er gal, hva som gjelder det som vi
har beskrevet ovenfor.
Kirkens teologi er IKKE RETT hva som gjelder
dette. Når skal teologene og forkynnerne begynne å innse, at de har tatt feil
på dette området? Det spennende spørsmålet er: Kommer dette til å skje før
Jesus kommer for å hente den kristne menigheten? Det er ikke godt å svare på,
for Jesus kan komme NÅR SOM HELST.
Det som i alle fall er sikkert, er at det
pågår en STILLE REFORMASJON innenfor deler av kristenfolket i Norge i dag.
Stadig flere oppdager at de er fri i frelsespørsmålet og gleder seg over det.
Det vil utløse takknemmelighet til Gud og ikke usikkerhet og frustrasjon.
Oslo Kristne Senter med Åge Åleskjær i spissen har også begynt å forkynne Paulus sitt lov-frie evangelium, og han har fått mye negativ kritikk
for det, men jeg er overbevist om at han ikke bøyer seg for denne kritikken,
for det er stadig nye mennesker og menigheter som ser at dette er rett, og som
forkynner det, og så skal det bli spennende å se om også Oslo Kristne Senter
tar den fulle konsekvensen av dette sitt nye syn og begynner å undervise om at
det er to evangelier i N.T.
Kirken målbærer ikke det riktige evangeliet.
Den blander loven inn i nådens budskap. I stedet for å være til hjelp for de
troende, er den med på å legge STORE ÅNDELIGE BYRDER på de troende. Det er ikke
kirkens oppgave. Den skal være med på å peke på at nåden er fri, og at vi
allerede er satt inn i himmelen sammen med Jesus. Den skal ikke forkynne den
messianske jødedommen til de troende i dag, men den skal forkynne den paulinske
kristendommen.
Det er 3 innvendinger som gjør, at mange
troende ikke kan være enige i, at nåden er fri i vår tidsperiode, og de er:
a)
Dersom nåden er
fri, er det bare å synde så meget som mulig, for en får automatisk syndenes
forlatelse i troen på Jesus. Denne innvendingen møtte også Paulus. Han skrev i
Romerbrevet 6,1 følgende om dette: ”Hva skal vi da si? Skal vi holde ved i
synden, for at nåden skal bli dess større?” Paulus gav følgende svar på dette
spørsmålet i Romerbrevet 6,2: ”Langt derifra (Det må ikke skje.)! Vi som er
avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve (aktivt) i den?”
Som vi ser, er dette ikke en aktuell
problemstilling, og de som stiller et slikt spørsmål, viser bare hvor lite de
har forstått av hele problemstillingen. Vi som er avdødd fra synden, kan ikke
leve aktivt i den.
b)
I en del av
Paulus sine brever er det også en del utsagn som kan tyde på, at en kristen kan
falle ut av nåden. Dersom en undersøker disse Skrift-stedene
ordentlig, ser man at det ikke gjelder Guds frelsende eller bevarende nåde, men
det gjelder Guds helliggjørende nåde. (Se mine to artikler: En gjenfødt kristen
kan ikke falle ut av nåden og Den frie nåden.)
I den forbindelse er det ett Skrift-ord som har voldt mange kristne bry, og som de ikke
har greidd å forstå på en rett måte, og det er det som står i Romerbrevet
11,22: ”Så se da Guds godhet og strenghet: Strenghet er over dem som er falt
(jødene), men over deg (den kristne menighet) er Guds godhet, såfremt du HOLDER
deg til Guds godhet, eller skal også du bli avhugget.”
I dette Skrift-ordet
ser det ut til at dersom en ikke holder seg til Guds godhet (nåde), så skal en
bli avhugget fra frelsen, men det er ikke en rett forståelse av dette. I
grunnteksten er det ikke brukt presens av verbet ”å holde”, men det er brukt aorist i konjunktiv. Det betyr: At dette er en TENKT
TILFELLE som er AVSLUTTET i fortiden. Denne muligheten å falle fra frelsen ble
avsluttet både når et menneske ble en gjenfødt troende, og dersom en går utenom
tidsaspektet, så ble frelsen for den enkelte bestemt før verdens grunnvoll ble
lagt.
c)
Mange troende
hevder også at, en som har det synet, som undertegnede har, setter Paulus opp
mot Jesus. Det er ikke sant. Paulus forkynte bare sporadisk Jesus som Messias, men han forkynte den oppstandne Jesus som hodet
for menigheten. Paulus sa at vi ikke lenger skulle forkynne ”Jesus etter
kjødet”. Det betyr at vi ikke lenger skal forkynne ham som jødenes konge og Messias. Det hører med til den messianske jødedommen.
”Derfor kjenner vi fra nå av ingen etter kjødet. Har vi og kjent Kristus etter
kjødet, så kjenner vi ham dog nå ikke lenger således.” (2.Kor.2,16.)
Dersom en ikke ser og forstår at det er to
evangelieforkynnelser i N.T, så kommer også mange av
utsagnene i de jødiske Skiftene i motsetning til mange utsagn i Paulus sine
Skrifter. Dersom en deler opp innholdet i N.T. i den
messianske forkynnelsen og i den paulinske forkynnelsen, faller dette problemet
bort, og Skriften harmonerer.
Tingvoll
den 21-7-06.