DEN MESSIANSKE
UNDERVISNINGEN I JAKOBS BREV, I 1. OG 2. PETERS BREV OG I 1., 2. OG 3. JOHANNES
BREV
Som mine lesere kjenner godt til, så deler
jeg innholdet i N.T. inn i to deler, og det er:
a)
Den messianske
jødedommen og
b)
Den paulinske
kristendommen.
Det er helt nødvendig for en riktig
forståelse av N.T. at vi gjør denne to-delingen. Paulus ber oss om å fordele Guds ord på en
rett måte. (2.Tim.2,15.)
Den som gjør det, kan dømme rett om de
forskjellige problemstillinger i Guds ord. ”for at dere må kunne dømme om de
forskjellige ting, så dere kan være rene og uten anstøt til Kristi dag.”
(Fil.1,10.)
Den messianske jødedommen finner vi i de
jødiske brevene, og den paulinske kristendommen finner vi i Paulus sine brev.
Den messianske jødedommen beskriver den trosformen som tar sikte på å opprette
Riket for Israel og vil være det teologiske grunnlaget for denne tidsperioden.
Den paulinske kristendommen er den
trosformen som vi har i inneværende tidsperiode, som er den kristne menighets
tidsperiode.
Jeg vil i denne artikkelen beskrive en del
av den messianske undervisningen som vi har i disse 6 brevene. Jeg rekker ikke
å ta med alle problemstillingene, men jeg vil forsøke å få med de viktigste
trekkene ved disse brevene.
Jeg vil også i en del tilfelle sammenligne
dem med innholdet i Paulus sine brev slik at vi kan se og forstå, at disse to
trosformene ikke må blandes sammen. Der er likheter, men der er også store
forskjeller.
Den messianske menigheten er tatt ut til
Riket for Israel mens den kristne menigheten er tatt ut for himmelen.
Jakobs brev er det eldste brevet i N.T. Det er kanskje skrevet så tidlig som år 45. Det er
skrevet av Jesu halvbror, Jakob, som var forstander i den messianske synagogen
i Jerusalem.
Jakobs brev er det MEST MISFORSTÅTTE BREVET
i kristenheten. De aller fleste Bibel-lærere og
predikanter tror og lærer at dette brevet beskriver de gode gjerningene som en
kristen har i vandringen som troende. Jeg siterer fra Norval
Yris siste bok: Den store sannheten. s. 374: ”Når
Jakob skriver om tro og gjerninger, er det for å understreke at all sann tro
fører til kjærlighet, omsorg og gode gjerninger. Troen har gjerninger, slik et
godt tre bærer gode frukter.”
Det er naturligvis rett det som Yri skriver, når en ser dette rent isolert, men det er ikke
det Jakobs brev går ut på. Brevet omhandler blant annet følgende forhold, og
det er:
a)
Lovens eller
gjerningenes betydning for frelsen.
b)
Forholdet mellom
tro og gjerninger i en frelsesmessig sammenheng. Det var ikke nok med tro, for
å bli frelst. De messianske jødene måtte også fremvise gode gjerninger.
Det som er typisk for den messianske
jødedommen, er det forholdet at menneskets gjerninger har betydning for
frelsen.
I den paulinske kristendomsforståelsen er VI
FRELST AV NÅDE VED TRO UTEN GJERNINGER.” (Ef.2,8-9.)
1. og 2. Peters Brev er skrevet av apostelen Peter. Det
er det av de jødiske brevene som ligner mest på Paulus sine brev, for Guds nåde
og Jesu forsoning blir behandlet på en sterk måte, men de beskriver også sider
ved den messianske frelsen og Riket for Israel som vi ikke finner i de
paulinske brevene.
Det er ingen som vet når brevene er blitt
skrevet. Det er blitt tippet at brevene kan være skrevet mellom år 60 og 67. De
kan også ha vært skrevet på et mye tidligere tidspunkt.
Det hadde vært en fordel å vite det eksakte
årstallet for nedskrivningen av hvert enkelt brev, men det er tross alt
innholdet i brevene som er det viktigst.
1., 2. og 3. Johannes Brev er skrevet av
apostelen Johannes. Han var sammen med Jakob og Peter støttene i den messianske
forsamlingen i Jerusalem. Disse brevene utdyper på en spesiell måte innholdet i
Jakobs brev. Mens Jakobs Brev skisserer grovt Rikets forkynnelse, så gir
Johannes oss mange av detaljene. Han gir mønsteret i den jødiske veven som
Jakob skisserte.
Vi vet heller ikke eksakt når disse brevene
er blitt skrevet, men det er blitt tippet at de er skrevet mellom år 80 og 90.
De kan også være skrevet på et mye tidligere tidspunkt.
ALLE 6 BREVENE ER SKREVET TIL JØDENE.
Jakobs Brev og de to Brevene av Peter er
skrevet til jødene i diasporaen. Johannes sine brev kan være skrevet både til
jødene i Israel og jødene i diasporaen. ”Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi
tjener, hilser de 12 stammer som er spredt omkring i landene.” (Jakob.1,1.)
”Peter, Jesu Kristi apostel, til de
utlendinger som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, utvalgt, etter Gud Faders forutvitenhet,
i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengningen med Jesu Kristi blod:
Nåde og fred bli dere mangfoldig til del! (1.Pet.1,1-2.)
”Dette er nå det annet brev jeg skriver til
dere, dere elskede, for atter ved påminnelse å vekke deres rene sinn.” (2.Pet.3,1.)
”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for
at dere ikke skal synde, og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen,
Jesus Kristus, den rettferdige.” (1.Joh.2,1.)
Disse brevene er ikke skrevet til hedningene.
Innholdet i dem skal heller ikke blandes inn i de paulinske brevene. Dette er
blitt gjort, og det gjøres fremdeles. Dette viser bare hvor stor forbannelse
som erstatningsteologien har ført med seg.
ALLE 6 BREVENE ANGÅR ENDETIDEN
OG JESU KOMME FOR Å OPPRETTE RIKET FOR ISRAEL.
”deres gull og sølv og sølv er rustet bort,
og rusten på det skal være til vitnebyrd mot dere og ete deres kjød som en ild.
Dere har samlet dere skatter i DE SISTE DAGER.” (Jak.5,3.)
”vær og dere tålmodige, styrk deres hjerter!
For HERRENS KOMME ER NÆR.” (Jak.5,8.)
”Men alle tings ENDE ER KOMMET NÆR, vær
derfor sindige og edrue så dere kan bede.” (1.Pet.4,7.)
”Og når OVERHYRDEN ÅPENBARES, skal dere få
ærens uvisnelige krans.” (1.Pet.5,4.)
”for på denne måten skal det rikelig gis dere
inngang i vår Herre og frelser JESU KRISTI TIDSALDERLIGE RIKE.” (2.Pet.1,11.)
”Mine barn! Det er DEN SISTE TIME, og som
dere har hørt at Antikristen kommer, så er det og nå kommet mange antikrister.
Derav skjønner vi at det er DEN SISTE TIME.” (1.Joh.2,18.)
Ved Jesu første komme var endetiden nær for jødene. Den var blitt introdusert av
døperen Johannes. (Mat.11,12 og Luk.16,16.) Han introduserte Riket for Israel
og kongen i dette Riket, som er Jesus. For hver dag som gikk i Johannes og Jesu
sin tjeneste blant det jødiske folket, så kom Guds rike nærmere og nærmere.
Dersom jødene hadde tatt imot og anerkjent
Jesus fra Nasaret, så hadde Guds rike blitt etablert i Israel på Jesu tid, men
da flertallet av jødene ikke ville tro på Jesus, så ble Riket utsatt med ca.
2000 år.
Det var BETINGET ENDETID
i Israel på Jesu tid.
DEN MESSIANSKE FRELSEN.
Den frelsen som det er snakk om i disse
brevene, er ikke den paulinske beskrivelsen av frelsen, men det er den
messianske frelsen. Det ”å være frelst”, var ensbetydende med ”å få del i Riket
for Israel”. ”Dere som ved Guds makt holdes oppe ved troen til DEN FRELSE som
er fredig til å bli åpenbart I DEN SISTE TID.” (1.Pet.1,5.)
”Om DENNE FRELSE var det
profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere
skulle få, i det de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd som var i
dem, viste fram til når Han forut vitnet om Kristi lidelser (forsoningen) og om
HERLIGHETEN (i Rikets tid) deretter.” (1.Pet.1,10-11.)
Profetene kjente ikke til den frelsen som
Paulus beskrev, for den var EN HEMMELIGHET inntil Paulus fikk åpenbart den av
Jesus. Ut ifra Tanach kjente profetene godt den
messianske frelsen.
Det som utløser denne frelsen i endens tid,
er jødenes omvendelse til Jesus. ”Og DESS FASTERE har vi DET PROFETISKE ORDET
som dere gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted
(fremtiden), inntil DAGEN (dagen for Israels frelse.) LYSER FREM og
MORGENSTJERNEN (Jesus) GÅR OPP I DERES HJERTER (jødenes omvendelse.)” (2.Pet.1,19.)
Vi må skille mellom det profetiske ordet og
de hemmelighetene som ble åpenbart for Paulus. Det profetiske ordet var noe som
alle jødene burde kjenne til, men hemmelighetene med den kristne menigheten ble
åpenbart bare for en mann, og det var Paulus.
”Og vi har sett og vitner at Faderen har
sendt sin Sønn til Frelser for verden.” (1.Joh.4,14.)
”Den som har Sønnen, han har livet. Den som
ikke har Sønnen, han har ikke livet.” (1.Joh.5,12.)
FRELSENS TRE
STADIER
Når vi arbeider med spørsmål som angår
frelsen, må vi være oppmerksomme på det forholdet at ordet ”frelse” er et
samlebegrep, og at det inneholder følgende 3 elementer:
a.) Rettferdiggjørelsen er en gave fra Gud. Når vi har
tatt imot denne gaven, er vi gjenfødt eller rettferdiggjort eller gjenfødt.
Dette skjer bare en gang. Når vi er rettferdiggjort, har vi fått Den Hellige
Ånd i våre hjerter som innsegl og pant til ”forløsningens dag”.
Rettferdiggjørelsen er den samme for de
messianske jødene og for den kristne menigheten. Det er ingen som kan frelse
seg selv ved gode gjerninger. Det er en uforskyldt gave som gies til
menneskene. (Les Romerne 3,21-4,25.)
Vi er rettferdiggjort utelukkende i troen på
Jesus. Grunnlaget for vår tro og frelse er Jesu forsonergjerning.
b.) Vandringen som troende. Den kan være god eller mindre
god.
Hva som gjelder selve vandringen som
troende, så er det en STOR FORSKJELL på den messianske jødedommen og den
paulinske læren. I den messianske jødedommen var den jødiske loven (Torahen) fortsatt intakt, og det ble krevd RETTFERDIGE
GJERNINGER av de messianske jødene, for at de kunne bli bevart som troende. De
som hadde syndet, måtte søke Guds nåde på ny og få gjenopprettet sitt forhold
til Gud. Dersom de ikke gjorde det, falt de ut av Guds frelsende og bevarende
nåde.
Hva som gjelder den kristne menigheten, så
er vi ikke lenger under Torahen, og det kreves ikke
gode gjerninger av oss, for at vi skal bli bevart som troende. Vi er frelst
utelukkende av nåde ved tro uten gjerninger. Vi kan feile gjennom hele
kristenlivet, men likevel er vi frelst. (Se 1.Kor.3,10-15.)
c.) Sluttfrelsen eller herliggjørelsen. For den messianske
menigheten er den opprettelsen av Riket for Israel. For den kristne menigheten
er den Jesu komme for å hente sin menighet.
Vi, som tilhører den kristne menigheten, har
en FULLKOMMEN FRELSE og TRO i troen på Jesus. Vi har den samme tro som Jesus
har, og den er fullkommen. Det er viktig at enhver kristen greier å få dette
fram i sitt eget liv. Dersom vi blander den messianske forkynnelsen inn i den
paulinske forkynnelsen, så kan vi være HELT SIKRE på at dette ikke lykkes. Vi
blir da ikke bevisst på vår tro, men vi har den perfekte troen likevel, for vi
er I JESUS KRISTUS.
De messianske jødene var OGSÅ I JESUS
KRISTUS, og de var det i forhold til frelsen og til de frelsesannhetene som
angår Riket for Israel.
Den kristne menighet er i Jesus Kristus i
forhold til hemmelighetene. Vi bør så fort som mulig undersøke hvilke åndelige
goder vi har i Kristus Jesus og fryde oss i dem. (Jeg skal senere skrive en
artikkel om: (”Det som vi har i Kristus.”)
JØDENE SKAL VÆRE GUDS FOLK OG ET
KONGERIKE AV PRESTER I RIKETS TID
Vi vet ut ifra 1.Mosebok
19,5-6 at jødene er Guds spesielle folk, og at de er uttatt til å være PRESTER
ut over hele jorden i Rikets tid. ”Dersom dere nå lyder min røst og holder min
pakt, da skal dere være min eiendom fremfor alle folk, for hele
jorden hører meg til. Og dere skal være meg et KONGERIKE AV PRESTER og
ET HELLIG FOLK. Dette er det ord du (Moses) skal tale til Israels barn.” (2.Mos.19,5-6.)
Når Peter uttalte i sitt første brev, at
jødene skulle være ”et hellig presteskap” og ”et kongelig presteskap”, så sier
det seg selv at disse utsagnene ikke gjelder den kristne menigheten, men de
gjelder Israel og jødene. ”og bli også dere oppbygget som levende steiner til
et åndelig hus, et HELLIG PRESTESKAP til å frembære ÅNDELIGE OFFER (Dette er også blodige offer. De er åndelige offer av den
grunn at Gud har innviet dem til å være åndelige.), som tekkes Gud ved Jesus
Kristus.” (1.Pet.1,5.)
”Men dere er en UTVALGT ÆTT, ET KONGELIG
PRESTESKAP, ET HELLIG FOLK, ET FOLK TIL EIENDOM, for at dere skal forkynne hans
dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, dere som fordum ikke
var et folk, men nå er GUDS FOLK, dere som ikke hadde funnet miskunn, men nå
har fått miskunn.” (1.Pet. 1,9-10.)
Det er ikke den kristne menigheten som skal være
prester i 1000 års-riket, men det er jødene. Den
kristne menigheten skal ha en himmelsk tilknytning i Rikets tid, mens det er
jødene sammen med Jesus som skal styre verden i Rikets tid. ”For Han (Jesus)
skal være KONGE inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter, og den
siste fiende som tilintetgjøres, er døden.” (1.Kor.15,25-26.)
FULLKOMNE GJERNINGER
I den messianske jødedommen derimot var ikke
troen fullkommen før gjerningene var fullkomne. Jakob skrev følgende om dette:
”da dere jo vet at prøvelsen av deres tro virker tålmodighet, men tålmodigheten
må føre til FULLKOMMEN GJERNING, for at dere kan verre FULLKOMNE og HELE og
IKKE MANGLE NOE.” (Jak.1,3-4.)
I den messianske jødedommen var det ikke nok
med tro. En måtte også ha gode gjerninger, for å bli frelst. ”Abraham, vår far,
ble ikke han rettferdiggjort ved gjerninger (menneskets egen rettferdighet), da
han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans
gjerninger, og at troen BLE FULLKOMMEN ved gjerningene, og Skriften ble oppfylt
(ble fullstendiggjort), som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til
rettferdighet, og han ble kalt Guds venn. Dere ser at mennesket blir
rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.” (Jak.21-24.)
Her er det tale om to typer rettferdighet,
og det er:
a)
Guds
rettferdighet og
b)
Menneskets egen
rettferdighet. Begge måtte være fullkomne for at de messianske jødene kunne
være sikre på frelsen.
Abraham var rettferdiggjort og frelst før
Gud satte han på denne prøven, men gjennomføringen av denne prøven var
nødvendig for at Abrahams tro skulle være fullkommen.
Vi kan også tenke oss at Abraham ikke hadde
greidd å utføre denne testen. Dersom dette hadde skjedd, så hadde han svekket sine
muligheter til å bli frelst, men han hadde kunnet opprette sitt forhold til Gud
ved å ofre og be om sin synds forlatelse.
Frelsen i den messianske jødedommen bygger
på to forutsetninger, og begge måtte være til stede for at de messianske jødene
kunne få del i sluttfrelsen. Disse to forutsetningene var:
a)
Troen på Gud og Messias.
b)
Gode og riktige
gjerninger i vandringen som troende.
Dette forholdet går igjen gjennom hele Tanach og i de jødiske brevene. Johannes skrev følgende om
dette forholdet: ”Dersom dere vet at han (Jesus) er rettferdig, så skjønner
dere at den som gjør rettferdighet, er født av ham.” (1.Joh.2,29.)
”Mine barn! La ikke noen forføre dere! Den
som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han (Jesus) er rettferdig.” (1.Joh.3,7.)
”På dette kan Guds barn og djevelens barn
kjennes, hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den
som ikke elsker sin bror.” (1.Joh.3,10.)
TRO OG GJERNINGER
I den messianske jødedommen var troen og
gjerningene knyttet sammen til en fast enhet. Den som ikke hadde begge delene i
fullt mål, stod i ferd med å falle ut av nåden. ”Således og med troen: Har den
ikke gjerninger, er den død i seg selv.” (Jak.2,17.)
”Og vil du vite det, du dårlige menneske, at
troen uten gjerninger, er unyttig.” (Jak.2,20.)
”For likesom legemet er dødt uten ånd, så er
og troen død uten gjerninger.” (Jak.2,26.)
Apostelen Peter skrev følgende om dette:
”For når disse ting (de 7 tingene som er nevnt i versene 5-7) finnes hos dere
og får vokse, da viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i
kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus, for den som har disse ting, han er
blind, nærsynt, i det han har glemt renselsen fra sine fordums synder. Derfor,
brødre, legg enn mer vinn på å gjøre deres kall og utvelgelse fast, for når
dere gjør (gjerninger) disse ting, da skal dere ingenlunde snuble, for på den
måten skal det rikelig gies dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi
tidsalderlige rike (Riket for Israel.)” (2.Pet.1,8-11.)
Når vi sammenligner dette med Paulus sin
undervisning, ser vi at dette er en helt annen undervisning enn den som Paulus
hadde. Han skrev at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. I vår
tidsperiode kan ingen rose seg av gjerninger, for vi har i dag en helt annen
undervisning enn den som Riket for Israel vil ha, når det kommer.
LOVEN ER IKKE OPPHEVET I DEN
MESSIANSKE JØDEDOMMEN
Loven er ikke opphevet i den messianske jødedommen.
Jesus sa selv at han var ikke kommet for å oppheve loven, men at han både
skulle oppfylle den til frelse for jødene, og at han skulle fylle den opp med
nye bestemmelser. (Mat.5,17-18.)
De forskjellige kravene i Jesu og apostlenes
undervisning har Riket for Israel som forutsetning. Da vil satan og de onde
åndene være fengslet i avgrunnen for 1000 år. De vil da ikke kunne friste
menneskene til fall. De messianske jødene og andre vil da greie å oppfylle ved
Den Hellige Ånds hjelp de forksjellige kravene i Jesu skjerpelse av den jødiske
loven. I Rikets tid vil den moralske standarden være mye høyere enn den er i
vår tid.
Riket for Israel er heller ikke en perfekt
tidsperiode, for den som bryter budene, er den minste i Himlenes Rike, men den
som holder dem og lærer andre dem, skal kalles stor i dette Riket.” (Mat.5,19.)
Det er en fatal undervisning og en stor
misforståelse å hevde at den jødiske loven er opphevet. Det er i den paulinske
undervisningen at den er opphevet i frelsesammenhengen. De forskjellige
påbudene som Paulus kom med (ca.400.), er lagt til vandringen for en troende.
Den troende i vår tidsperiode, faller ikke ut av Guds frelsende og bevarende
nåde, om vedkommende ikke greier å oppfylle alle påbudene. Han faller derimot
ut av de andre typene nåde som Den Hellige Ånd ønsker å gi til alle troende.
(Se min bok: Matteus Evangeliet. Kapittel: De forskjellige typer nåde.)
Jakob skrev mye om forholdet mellom den
jødiske loven og frelsen i sitt brev. (Les Jakob.1,22-2,12.)
Jødene skal dømmes i forhold til den jødiske
loven. Den som ikke har gode gjerninger, får enten ikke komme inn i Riket eller
blir den minste i Guds framtidige rike. Den som for eksempel har vist
barmhjertighet, går fri i dommen, for barmhjertigheten kan rose seg av at den
har gode gjerninger. ”For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har
gjort barmhjertighet, men barmhjertighet rose seg mot dommen.” (Jak.2,13.)
Paulus derimot skrev at vi ikke har noe å
rose oss av ovenfor Gud, for vi lever ikke i lovens tidsperiode, men vi lever i
den frie nådens tidsperiode. Gjerningenes tidsperiode hører ikke med til den
paulinske undervisningen, men vi lever i den frie nådens tidsperiode. ”Hvor er
så vår ros? DEN ER UTELUKKET: Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens
lov (Det er kommet en ny lov, nådens lov, som opphever gjerningenes lov.) For
vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger.” (Rom.3,27-28.)
”for at lovens krav skulle bli oppfylt i
oss. Vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.” (Rom.8,4.)
”For synden skal ikke herske over dere. Dere
er jo ikke under loven (lovens tidsperiode), men under nåden.” (Rom.6,14.)
DEN FULLKOMNE BRODERKJÆRLIGHETEN.
Den innerste kjernen både i den
messianske jødedommen og i kristendommen er kjærligheten. Det er tre typer
kjærlighet, og det er:
a)
”Eros”, som betyr
seksuell kjærlighet.
b)
”Philos”, som betyr kjærlighet til
medmennesker og
c)
”Agape”, som er
Guds kjærlighet til menneskene og til skaperverket.
Alle tre typene kjærlighet kommer fra Gud,
og de skal leves i samsvar med Guds ordninger for dem.
I denne sammenhengen skal vi behandle
samvirket mellom de to siste typene. Utgangspunktet for all kjærlighet er Guds
kjærlighet til menneskene. Vår kjærlighet både til Gud og til medmennesker er
et gjensvar av GudS kjærlighet til oss.
I den messianske jødedommen var det er krav
til de troende at de måtte elske sine medkristne. Dersom de ikke gjorde det,
holdt de ikke lovens bud og stod i ferd med å falle ut av Guds bevarende nåde.
”den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.
Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og det er ikke anstøt (overtredelse)
i ham.” (1.Joh.2, 9-10.)
”Vi vet at vi er gått over fra døden til
livet, fordi vi elsker brødrene, DEN SOM IKKE ELSKER, BLIR I DØDEN. Hver den
som hater sin bror, er en manndraper, og dere vet at
ingen manndraper har tidsalderlig liv blivende i seg.
På denne kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss. Også vi er
skyldige til å sette livet til for brødrene.” (1.Joh.3,14-16.)
Den som ikke elsket brødrene, var ikke født
av Gud. Det at man elsket brødrene, var et bevis på at vedkommende var en troende.
Når man elsket brødene, forble man å være et Guds barn. Når dette skjedde, så
ble kjærligheten til Gud fullkommen. ”Dere elskede! La oss elske hverandre! For
kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.
Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.” (1.Joh.4,7-8.)
”Dere elskede! Har Gud elsket oss så, da er
vi og skyldige til å elske hverandre. Ingen har noensinne sett Gud, dersom vi
elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i
oss. ” (1.Joh.4,11-12.)
I den messianske jødedommen var det satt opp
en rekke krav om hvordan de troende skulle leve. De som ikke etterlevde disse
kravene, stod i fare for å falle ut av Guds bevarende nåde. Slik er det ikke i
den paulinske kristendommen. Det kreves ikke lenger noe bud eller forbud, for å
forbli en kristen. Det er nok å tro på Jesus som sin frelser.
Dette betyr ikke at vi ikke skal elske Gud
og brødrene, for det skal vi, men det betyr at vi som er gjenfødt og frelst, er
sikret frelsen, for vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger.
Den messianske jødedommen og den paulinske
kristendommen ligger nær opp til hverandre på en rekke punkter, men den er på
ingen måte det samme. Disse to trosformene må ikke blandes sammen. Den ene
uttar de messianske jødene til Riket, og er den trosformen som vi vil ha i
Riket for Israel. Den andre uttar et folk for himmelen. Det er den kristne
menigheten.
KJÆRLIGHETEN MÅ VÆRE
FULLKOMMEN.
Det er ikke bare troen og gjerningene som
måtte være fullkomne i den messianske jødedommen. Kjærligheten til Gud måtte
også være fullkommen. ”På dette kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv
til for oss. Også vi er skyldige å sette livet til for brødrene. Men den som
har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham,
hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham? Mine barn! La oss ikke elske med
ord eller tunge, men i gjerning og sannhet.” (1.Joh.3,16-18.)
”I dette er kjærligheten, ikke at vi har
elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre
synder.” (1.Joh.4,10.)
”Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi
elsker Gud, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss.”
(1.Joh.4,12.)
”I dette er kjærligheten blitt fullkommen
hos oss at vi har frimodighet på dommens dag, for likesom han er (full av
kjærlighet), så er og vi i denne verden.” (1.Joh.4,17.)
Kjærligheten er en frukt av Den Hellige Ånd.
(Gal.5,22.) Den er ingen nådegave, for nådegavene gies ut ikke på grunn av et
hellig liv, men på grunn av at de skal være med på fremme Guds rike.
I den messianske jødedommen måtte
kjærligheten være fullkommen for at en kunne være et Guds barn. På samme måten
som Jesus elsket verden og gav sitt liv for den, måtte også de messianske
troende elske Gud av hele sitt hjerte og av all sin kraft, for å bli bevart som
Guds barn.
Slik er det ikke i vår tidsperiode. Her er
det ofte strid blant Guds barn- både om læremessige forhold og andre forhold.
En faller ikke ut av Guds frelsende og bevarende nåde om en ikke greier å elske
brødrene og Gud på en fullkommen måte. Vi er frelst utelukkende i troen på
Jesus. At vi skal strekke oss etter å elske både Gud og våre medmennesker, det
skal vi gjøre, men det er ikke noe krav for å bli bevart som troende.
KJÆRLIGHET TIL VERDEN
I den messianske jødedommen var kjærlighet
til verden et bevis på at vedkommende ikke var et Guds barn. ”Elsk ikke verden,
heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten
til Faderen ikke i ham, for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes
lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden
forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir i tidsalderen.” (1.Joh.2,15-17.)
Vi, som tilhører den kristne menigheten,
skal heller ikke elske verden og det som er i den, for verden er ikke fra Gud,
men satan har fylt den med sitt åndelige innhold. Dersom en kristen elsker
verden og det som er i den, faller han ikke ut av Guds bevarende nåde, men han
faller ut av Guds vilje med sitt liv. Alle som er rettferdiggjort, er
herliggjort (Rom.9,30.), men de vil ikke få noen nådelønn for Jesu domstol i
himmelen. (Se 1.Kor.3.10-15.)
NØDVENDIGHETEN AV Å HOLDE GUDS
BUD OG DEN MESSIANSKE LÆREN.
I den messianske jødedommen var det
nødvendig at jødene holdt Guds bud og den messianske læren. Den som holdt Guds
bud, forble å være i Jesus. Dersom jødene ikke greidde å holde Guds bud og den
messianske læren, falt de ut av Guds bevarende nåde. ”Og derav vet vi at vi
kjenner ham: om vi holder hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham, og ikke
holder hans bud, han er en løgner, og i ham er ikke sannheten, men den som
holder hans ord, i ham er sannelig KJÆRLIGHETEN TIL GUD BLITT FULLKOMMEN. Den
som sier at han blir i ham, han er og skyldig til å vandre slik som Han (Jesus)
vandret.” (1.Joh.2,3-6.)
”Og dette er hans bud (entall) at vi skal
tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, sålede som han bød oss. Og
den som holder han bud (flertall), blir i ham og han i ham, og på dette kjenner vi at
han blir i oss, av den Ånd som Han gav oss.” (1.Joh.3,23-24.)
Vi, som tilhører den kristne menigheten skal
også holde de bud som Jesus formidlet gjennom Paulus til oss, men dersom vi
ikke greie rå holde disse budene, så faller vi ikke ut av Guds bevarende nåde.
Vi faller derimot ut av Guds helliggjørende nåde, og Gud kan ikke bruke oss i
sitt arbeide.
Vi er frelst- ikke ved gjerninger-
men på grunn av at vi er I JESUS KRISTUS og I DE PAULINSKE HEMMELIGHETEN og
VELSIGNELSENE. Vi er både rettferdiggjort og frelst på grunn av vi tror på
Jesus. ”og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt, og dem som han
kalte, dem har han også rettferdiggjort, og DEM SOM HAN RETTFERDIGGJORDE, DEM
HAR HAN OGSÅ HERLIGGJORT.” (Rom.8,30.)
Vi må ikke blande den messianske læren inn i
den paulinske frelseslæren. Dersom vi gjør det, blir det fullstendig kaos både
i læren og i kristenlivet. En vet ikke om en er frelst eller ikke. En dag er
man sikker på at en er frelst, mens en neste dag tviler på det. Det må ikke
være slik. Det er helt unødvendig at en kristen ikke er HELT SIKKER på sin
frelse.
DEN SOM HOLDT GUDS BUD OG LÆREN, FIKK DET
SOM DE BAD OM.
I den messianske læren fikk de troende det
som de bad om dersom de holdt Guds bud og læren. ”og det vi beder om det får vi
av ham, for vi HOLDER HANS BUD (flertall) og GJØR DET SOM ER HAM TIL BEHAG.” (1.Joh.4,22.)
”Og dette er den frimodige tilliten som vi
har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss, og
dersom vi vet at han hører oss, da vet vi ar vi har de ting vi har bedt ham
om.” (2.Joh.15-15.)
Dette er Bibel-vers
som hører med til den messianske jødedommen. De fungerer ikke i vår tidsperiode.
Vi får ikke alt det som vi ber om. Hvor lenge skal det vare før teologene,
forkynnerne og det store flertallet av kristenfolket begynner å forstå at vi
ikke kan bruke disse Bibel-versene i vår tidsperiode?
Hvor mye skal vi be og hvor mange skuffelser
skal vi oppleve, før vi begynner å forstå at disse Bibel-versene
tilhører enn annen tid.
Det betyr naturligvis ikke at vi ikke skal
be om helbredelse for oss selv og våre medmennesker. Det skal vi gjøre, men
helbredelsen er ingen au
Her er det to grøfter å falle i, og det er:
a)
At en ikke ber om
helbredelse i det hele tatt.
b)
At en lover ut
helbredelser i alle situasjoner.
De lutherske menighetene har stort sett falt
i den første grøften.
Trosbevegelsen
og de karismatiske menighetene har falt i den andre grøften.
NØDVENDIGHETEN AV Å BEKJENNE BÅDE JESU NAVN
OG SYNDEN.
I den messianske jødedommen var det en
nødvendighet at en både måtte bekjenne synden for at en skulle kunne bli
helbredet. ”Bekjenn derfor deres synder for hverandre og bed for hverandre for
at dere kan bli legt (helbredet)! En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin
virkning.” (Jak.5,16.)
Slik er det ikke i den kristne menighets
tid. Helbredelsen skjer ikke på grunnlag av noe krav fra Guds side, men den
skjer utelukkende på grunn av Guds nåde.
I den messianske jødedommen måtte en troende
bekjenne sin synd, for å få syndenes forlatelse. ”Dersom vi bekjenner våre
synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss
fra all urettferdighet.” (1.Joh.1,19.)
I den kristne menighets tid er vi tilgitt
alle våre synder på grunn av Jesu forsoning. Det er ingen annen betingelse, for
å få syndenes tilgivelse, enn det å tro på Jesus. Den som tror på Jesus, har
syndenes tilgivelse. DET ER NOK Å TRO. (Ef.4,32 og Kol.3,13.)
Vi skal ikke være så opptatt av å be om
syndenes forlatelse, for den har vi allerede. Det som vi skal være opptatt av, er
følgende:
a)
Vi skal takke for
at vi er frelst.
b)
Vi skal takke for
at vi allerede her og nå er satt inn i himmelen sammen med Jesus. (Ef.2,6.)
c)
Vi skal takke for
at den som er rettferdiggjort, den er herliggjort. (Rom.8,30.)
d)
Vi skal takke for
at vi har det nye livet som er uten synd.
e)
Vi skal be Den
Hellige Ånd om at han må ta bort den synden som er i vårt kjød.
Det er mange troende som synes at den
syndsbekjennelsen, som vi har i våre kirker, er noe av det beste som skjer i Guds-tjenesten. Dette er å sette det hele på hodet, men når
en ikke skiller mellom den messianske jødedommen og den kristen menighets lære,
står vi tilbake med en kristendomsform som ikke stemmer, og som har tapt mye av
sin kraft. (Se min bok: Guds planer med Israel og den kristne menighet. Om de
forsjellige artiklene om syndsbekjennelsen.)
I den messianske jødedommen var det også et
krav om at den som ikke bekjente Jesu navn, den kunne ikke være en troende.
”for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre og i ditt hjerte tror
at Gud oppvakte ham fra de døde, så skal du bli frelst, for med munnen
bekjenner en til frelse og med hjertet tror en til rettferdighet.”
(Rom.10,9-10.)
Dette utsagnet viser at Romerne 10,9-10 ikke
er skrevet til den kristne menigheten. Det er skrevet til den messianske
menigheten. Det gjelder både Romerbrevet 9, 10 og 11. (Se mine artikler om
dette på min internettside.)
I den kristne menighets trosform er det nok
Å TRO PÅ JESUS, for å bli frelst.
I den messianske jødedommen måtte de troende
både TRO OG BEKJENNE. ”Hver den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den
som bekjenner Sønnen, har og Faderen.” (1.Joh.2,23.)
”På dette skal dere kjenne Guds Ånd. Hver ånd
som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke
bekjenner Jesus, er ikke av Gud, og dette er Antikristens ånd, og som dere har
hørt kommer, og den er allerede nå i verden.” (1.Joh.4,2-3.)
”Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i
ham blir Gud, og han i Gud.” (1.Joh.4,15.)
”For mange forførere er gått ut i verden,
som ikke bekjenner at
Jesus er Kristus, kommet i kjød. Dette er forføreren og
Antikristen.” (2.Joh.7.)
SYND SOM FØRTE TIL DØDEN OG
SYND SOM IKKE FØRTE TIL DØDEN.
Alle mennesker synder. Jesu blod og
forsoning renser oss fra all synd. ”men dersom vi vandrer i lyset, da har vi
samfunn med hverandre, og Jesus, hans Sønns blod renser os fra all synd.” (1.Joh.1,7.)
Om noen i den messianske menigheten syndet,
da måtte de gå til Jesus med synden, for han er en soning for all synd. ”Mine
barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, og om noen
synder, da har vi en Talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og
han er en soning for våre (jødenes) synder, dog ikke bare for våre, men og for
hele verdens.” (1.Joh.2,1-2.)
Dette er DEN GENERELLE SYNDEN, som alle
messianske jøder gjorde, men det var også EN ANNEN TYPE SYND som det ikke var
tilgivelse for. Den kunne de troende jødene ikke gjøre, for dersom de gjorde
den, falt de ut av Guds bevarende nåde. ”Hver den som blir i ham, synder ikke
(gjorde ikke de spesielle syndene som førte til utelukkelse fra Guds Rike.)
”Hver den som blir i ham, SYNDER IKKE. Hver den som synder, har ikke sett ham
og ikke kjent ham.” (1.Joh.3,6.)
”Hver den som er født av Gud, SYNDER IKKE,
fordi hans sæd blir i ham, og HAN KAN IKKE SYNDE, fordi han er født av Gud. ”
(1.Joh.3,9.)
”Vi vet at enhver som er født av Gud SYNDER
IKKE, men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke.”
(1.Joh.5,18.)
I den messianske jødedommen var det to typer
synd, og det var:
a)
Synd som førte
til døden og
b)
Synd som ikke
førte til døden. ”Dersom noen ser sin bror gjøre en synd, SOM IKKE ER TIL
DØDEN, da skal han bede, og han skal gi ham liv- jeg mener
DEM SOM IKKE SYNDER TIL DØDEN. Det er SYND TIL DØDEN. Det er ikke om den jeg
sier at han skal bede.” (1.Joh.5,16.)
Det
var tre typer synd, som førte til døden, og det var:
a)
Bespottelse mot
Den Hellige Ånd. ”Derfor sier jeg dere: Hver synd og bespottelse skal bli
menneskene forlatt, men bespottelse mot Den Hellige Ånd skal ikke bli forlatt.
Om noen taler et ord mot Menneskesønnen, det skal bli ham forlatt, men om noen
taler mot Den Hellige ånd, det skal ikke bli ham forlatt, verken i denne
tidsalderen eller i den kommende.” (Mat.12,31-32.)
”Det
å tale bespottelig mot Den hellige Ånd” betyr ”at jødene mente at Jesus var
besatt av en uren ånd, og at det var ved Belsebul at
Jesus drev ut de onde åndene.” (Mark.3,22 og 30.)
b)
Bespottelse mot Jesu forsoning og opprettelsen av Den nye pakten i Jesu blod.
”Hvor meget verre straff tror dere da at den skal aktes verd som har trådt Guds
Sønn under føtter og ringeakter paktens blod, som han ble helliget ved, og har
hånet nådens Ånd.” (Hebr.10,29.)
c)
Det forholdet at
man gikk tilbake til den rabbinske jødedommen eller til en annen religion eller
filosofisk system. ”og ikke forlater vår egen forsamling (den messianske
forsamlingen), som noen har for skikk, men formaner hverandre, og det som meget
mer som dere ser dagen nærme seg. For synder vi MED VILJE etter å ha lært
sannheten å kjenne, da er det ikke mer noe offer for synder, men bare en
forferdelig gru og en nidkjærhetens brann som skal fortære den gjenstridige.”
(Hebr.10,25-26.)
Disse utsagnene har ikke noe med den kristne
forsamlingen å gjøre. Den som er rettferdiggjort, er frelst i inneværende
tidsperiode, er frelst for alltid, for:
a)
Den som er
rettferdiggjort, den er herliggjort. (Rom.8,30.)
b)
Vi er utvalgt i
ham før verdens grunnvoll ble lagt. (Ef.1,4.)
c)
Vi er oppvakt
sammen med Jesus og satt inn i himmelen, i Jesus Kristus. (Ef.2,6.)
Av det som er skrevet ovenfor, ser vi hvor
viktig det er at vi skiller mellom den messianske jødedommen og den paulinske
kristendommen. Den messianske jødedommen inneholder både fri nåde og betinget
nåde, mens den paulinske kristendommen inneholder bare fri nåde hva som gjelder
vandringen som troende og selve frelsen.
Ser du forskjellen, og greier du å glede deg
i dette?
Tingvoll den 12-1-09.
Oskar Edin
Indergaard.