GUDS NÅDE OG
GUDS LOV
I den vanlige forkynnelsen er disse to
ordene blitt betraktet som motsetninger. Det er en gal VURDERING. Det er mye
nåde i loven, men det er ingen lov i nåden. Det som ligger rundt selve nåden,
kan være krav og forpliktelser, men i selve nåden er det ingen lov eller bud
som menneskene må oppfylle for å få del i nåden. Nåden er Gud selv, og den
selges ikke, men den gies bort til mennesker som ønsker å få del i den.
Gud deler ikke ut sin nåde på grunnlag av
våre rettferdige gjerninger, for de er ynkverdige ovenfor Gud. De er som et
skittent klesplagg. ”Vi ble som urene alle sammen, og all vår rettferdighet som
et urent klesplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte
våre misgjerninger oss bort.” (Es.64,5.)
Nåden er det ypperste kjennetegnet på Gud.
Han er full av nåde, barmhjertighet, glede og kjærlighet. Gud selv er nåde. Det
er hans ypperste kjennetegn. Alt som han gjør, er nåde. ”Og Herren (Yeshua) gikk forbi hans (Moses) ansikt (hele personen) og
ropte: Herren, Herren er barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn
og sannhet.” (2.Mos.34,6.)
Guds nåde er for bestandig. Guds vrede varer
bare et øyeblikk. ”For et øyeblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde. Om
aftenen kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang.” (Salm.30,6.)
Det er den som er rettferdig og tar sin
tilflukt til Den Treenige Gud, som får nåde. ”For du velsigner den rettferdige,
Herre! Som med et skjold dekker du ham med nåde.” (Salme 5,13.)
”Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet
med glede, dem som kommer deg i hu på dine veier…” (Es.64,4.)
Den urettferdige får ikke nåde, men han får
derimot fordømmelse og straff. ”Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke
rettferdighet: I rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens
høyhet.” (Es.26,10.)
”Herrens forbannelse er over den ugudeliges
hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.” (Ords.3,34.)
Guds
nåde er over alle folkeslag og mennesker, men mest er den over Israel, jødene
og den kristne menigheten, for han har spesielle planer med jødene og med den
kristne menigheten. ”Herre! Ved din nåde har du grunnfestet mitt fjell (Sion). Du skjulte ditt åsyn, da ble jeg forferdet.” (Salme
30,8.)
”Gjør vel imot Sion
etter din nåde, bygg Jerusalems murer!” (Salme 51,20.)
”Så sier Herren: Det folk som er unnkommet
fra sverdet, har funnet nåde i ørkenen: jeg vil gå og føre Israel til ro.”
(Jer.31,2.)
”Og Gud er mektig til å gi dere ALL NÅDE i
rikelig mål, for at dere alltid i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og
således rikelig kan gjøre all god gjerning.” (2.Kor.9,8.)
”For av nåde er dere frelst, ved tro, og det
er ikke av dere selv. Det er Guds gave.” (Ef.2,8.)
Når Gud
straffer et menneske eller et land, så skjer det også på grunn av Guds nåde,
for han vil rydde ut det som er ondt, slik at andre mennesker og dyr kan leve i
samsvar med Guds planer og nåde. Dette gjelder både Israel og hedningefolkene. Gud har sendt jødene ut i 3 store
landflyktigheter på grunn av deres ulydighet, men han vil også frelse sitt folk
til slutt. ”for jeg er Herren din Gud, Israels hellige, din frelser. Jeg gir Egypten til løsepenger for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted. Fordi du er dyrebar i mine øyne,
fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, så gir jeg mennesker i ditt sted, og
folkeslag i stedet for ditt liv.” (Es.43,3-4.)
”derfor vil jeg kaste dere ut av dette land,
bort til et land dere ikke har kjent, verken dere eller deres fedre, og der
skal dere dyrke andre guder dag og natt, fordi jeg ikke vil gi dere nåde.”
(Jer.16,13.)
”For jeg er med deg (Israel), sier Herren,
og jeg vil frelse deg. Jeg vil gjøre ende på alle folk som jeg har atspredt deg
iblant. Bare deg vil jeg ikke gjøre ende på. Jeg vil tukte deg med måte, men
helt ustraffet vil jeg ikke la deg være.” (Jer.30,11.)
Dersom Gud ikke straffer synden og
ondskapen, så lærer ikke menneskene hvordan de skal leve. Tukt og straff er
derfor pedagogiske midler som Gud bruker, for å rense et menneske eller en
nasjon. ”Men min sjel lenges etter deg om natten, og med min ånd søkte jeg deg.
For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet. Dersom
den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet. I rettvishets land
gjør han urett, og han ser ikke Herrens høyhet.” (Es.26,9-10.)
”Se, til fred ble
meg det bitre, og kjærlig drog du min sjel opp av tilintetgjørelsens grav, for
du kastet alle mine synder bak din rygg.” (Es.38,17.)
Når et folk eller et menneske angrer sin
onde vei, vender om og ber Gud om nåden, så er han ikke sen med å gi dem tilgivelse
”og du av ditt hjerte og all din sjel omvender deg til Herren og hører på hans
røst i alt det som jeg byder deg i dag, både du og dine barn, da skal Herren
din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg, og han skal
atter samle deg fra alle de folk som Herren din Gud har spredt deg iblant.” (5.Mos.30,2-3.)
”En gang taler jeg om et folk og et rike, at
jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge, men dersom det folk jeg har talt om,
vender om fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre
mot det.” (Jer.18,7-8.)
Når Gud gir et menneske eller et folk sin
nåde eller sin tilgivelse, så er det ikke på grunn av at de fortjener hans tilgivende nåde, men det er på grunn av at han er full av
nåde. Han vil ikke at noen skal går fortapt for sitt rike, men han vil at alle
skal få del i hans frelse. ”For ditt navns skuld, Herre, forlat meg min
misgjerning, for den er stor.” (Salme 25,11.)
”Jeg, jeg er den som utsletter dine
misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.” (Es.43,25.)
Gud kan tillate seg å tilgi for sin egen
skyld av to grunner, og det er:
a)
I Jesu forsoning
har Gud fått et uuttømmelig arsenal av nåde og tilgivelse.
b)
Dersom Gud skulle
samle på våre misgjerninger, så ville vi alle dø.
Gud tilgir også jødene deres synder på grunn
av at folket er så lite, og på grunn av at det holder på å gå til grunne på
grunn av straff fra Gud. Dersom jødefolket går til grunne, så har Guds planer
strandet, for han har bygd opp sine planer spesielt rundt dette folket. ”Og da
de (gresshoppene) hadde ett opp alle urter i landet, da sa jeg: Herre, Israels
Gud, tilgi! Hvorledes skal Jakob bli i livet, han som er så liten. Sa angret
Herren det. Det skal ikke skje, sa Herren.” (Amos
7,2-3.)
Videre tilgir også Gud folket på grunn av
sine løfter til fedrene. ”Men Moses bønnfalte Herren sin Gud og sa: Herre!
Hvorfor skal din vrede opptennes mot ditt folk, som du har ført ut av Egyptens land med stor kraft og med veldig hånd. Hvorfor
skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut. Han ville slå dem i hjel i
fjellene og utrydde dem av jorden? Vend om fra din brennende vrede og angre det
onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk! Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og
Israel, til hvem du har sagt og svoret ved deg selv: Jeg vil gjøre deres ætt
tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette land som jeg har talt om, vil
jeg gi deres ætt, og de skal eie det i tidsalderen. Så angret Herren det onde
han hadde talt om å gjøre mot sitt folke. (2.Mos.32,11-14.)
Gud har gitt synden en viss tid som den kan
utfolde seg i. Når denne tiden er gått ut, kommer dommen. ”Og i det fjerde ætteledd skal de (jødene) komme hit (til Kanaan) igjen, for
amorittene (alle kanaanittene) har ennå ikke fylt sin
ondskaps mål.” (1.Mos.15,16.)
”Så lot Herren, Israels Gud, meg se dette
syn: Der stod en kurv med moden frukt. Og han sa: Hva ser du, Amos? Jeg svarte: En kurv med moden frukt. Da sa Herren til
meg: Enden er kommet for mitt folk Israel. Jeg vil ikke lenger bære over med
dets synd.” (Amos.8,1-2.)
”Men hver fristes idet han drages og lokkes
av sin egen lyst, men når synden er fullmoden, føder den død.” (Jak.1,14-15.)
Den lønn som synden gir, er døden og utestengelse av Guds rike og Guds planer. ”For den lønn som
synden gir, er døden, men Guds nådegave er tidsalderlig liv i Kristus Jesus,
vår Herre.” (Rom.6,23.)
Gud gir et folk og et menneske en viss tid
til å omvende seg. Dersom den tiden går ut, så er det ingen nåde mer å få.
Nådetiden er da ute, og det som venter, er en evig utestengelse
fra Guds rike. En må da leve resten av evigheten sammen med satan og de onde
englene i abyssos og i sjøen som brenner med ild og
svovel. ”Jerusalem! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som
er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, likesom en høne
samler sine kyllinger under sine vinger! Og dere ville ikke. Se, deres hus
(templet) skal lates dere øde.” (Mat.23,37-38.)
”og de skal falle for sverds egg og føres
fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt
til hedningenes tider er til omme.” (Luk.21,24.)
Hovedsiktemålet med skapelsen og hele
menneskets historie er etableringen av Guds rike. Gud rike har bestandig vært i
en eller annen form. Det kan være i et menneske, men det kan også manifestere
seg i et geografisk område, men det er ikke nok for Herren. Han vil ta tilbake
hele skaperverket fra satan som gjennom menneskenes fall og ulydighet har er
blitt overgitt til satan.
Det skal skje en gedigen omvendelse en gang
i fremtiden. Både Israel og hedningefolkene skal
omvende seg til Herren, men dette skjer etter at jorden har vært utsatt for de
største domsscener som har vært. Noe av dette er direkte dom fra Herren, og noe
er hevn fra satan, for han plager de som tilhører ham. Han unner ingen frelsen, for han er selv evig borte fra Gud på grunn av sitt
opprør mot Gud.
Vi nærmer oss nå den tiden da Gud vil dømme
verden. Det skal bare bli få mennesker igjen på jorden, og de som blir igjen,
skal også gå gjennom en dom, og det er Jesu domstol i Jerusalem. Denne er
beskrevet i Matteus 25,1-46. I versene 1-30 blir jødene dømt av Jesus. I
versene 31-46 blir hedningene dømt. De som blir frelst går inn som medlemmer i
Riket for Israel, som er det samme som 1000 års-riket.
NÅDESBEGREPET
I TANACH OG I N.T.
Guds nåde er den samme i Tanach
som i N.T. Den utgår fra Gud selv. Det er ingen som
ved egne gjerninger eller ved personlige egenskaper kan opparbeide seg eller
fortjene Guds nåde. Gud har satt opp regler for både utdeling av nåden og for
straff for brudd på hans lover. Gud er bestandig den samme, men det som ligger
rundt nåden av krav og bud, er forskjellige fra den ene tidsperioden til den
andre.
Vi skiller videre mellom fri og betinget
nåde. Slik er det både i Tanach og i N.T. Den frie nåden er basert på Guds frie kjærlighet, mens
den betingede nåden er knyttet opp mot forpliktelser og bud.
I Tanach er det
spesielt to ord som uttrykker Guds nåde, og det er ”hen” og ”hesed”. Det første uttrykker Guds frie nåde, mens det andre
ofte er knyttet til de paktene som Gud har inngått med Israel. Ordet ”hesed” oversettes med ”vennlighet, godhet, gunst,
miskunnhet, nåde, mildhet og barmhjertighet”. Ordet har en videre betydning enn
ordet ”hen”, som blir oversatt med ”nåde” eller ”gunst”. ”Men Noah fant nåde (hebr.hen) for
Herrens øyne.” (1.Mos.6,8.)
Ordet ”hesed” er
ofte knyttet til Guds pakter med jødene. Ordet for pakt er ”berit”.
”Og i sin godhet (hesed) mot dem kom han sin pakt i
hu, og det gjorde ham ondt etter sin store miskunnhet, og han lot dem finne
barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.” (Salm. 106,45-46.)
Ordet ”hesed” blir
her uttrykt som ”troskap mot pakten”. Dette gjelder både jødene og det gjelder
Gud.
Nådesbegrepet blir
også uttrykt i ordet barmhjertiget (hebr. rahamim). Dette gir uttrykk for et følelsemessig forhold
mellom den som gir nåde, og de som mottar nåden. Foreldre viser barmhjertighet
mot sine barn, (Es.49,15.)
I N.T. har vi
særlig et ord som uttrykker Guds nåde, og det er ”charis”.
Ordet forekommer 155 ganger i N.T. Paulus brukte det 100
ganger. Paulus er den som på en spesiell måtte beskriver Guds nåde, for han beskriver
den frie nådens tidshusholdning.
Jesus brukte ikke ordet ”charis”
i sin undervisning. Johannes skrev: ”for hans fylde har vi alle fått, og det er
nåde over nåde, for loven (Torahen) ble gitt ved
Moses, nåden og sannheten kom med Jesus.” (Joh.1,16-17.)
Dette betyr ikke at nåden ikke hadde vært
før Jesus, men det betyr at den nåden, som jødene skulle ha i Riket for Israel,
kom med Jesus. At Torahen ble gitt ved Moses, det vet
vi alle. (Se Illustrert Bibelleksikon. Bind 5. om begrepet ”nåde”.)
Det
var Jesus som kom med denne nåden, for den var fundert i Jesu forsoning, men
den ble forkynte gjennom hele Tanach. Den siste av
profetene som forkynte den, var døperen Johannes. ”Loven (Torahen)
og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra den tid forkynnes evangeliet om
Guds Rike, og enhver trenger seg inn i det med makt.” (Luk.16,16.)
I dette utsagnet ser vi DOBBELTHETEN i den
nåden som Riket for Israel har, og det er:
a)
Troen på Jesus og
b)
Gjerningsaspektet
ved dette evangeliet.
DET ER INGEN MOTSETNING MELLOM NÅDEN OG
LOVEN I DEN MESSIANSKE JØDEDOMMEN.
I kristen forståelse og forkynnelse av
innholdet i N.T. er det blitt en motsetning mellom
nåden og loven eller mellom evangeliet og loven. Teologene og forkynnerne mener
at nåden og loven er to forskjellige frelsessystemer, og at de hører med til to
forskjellige tidsperioder. Loven hører med til Sinaipakten
mens nåden først kom med Jesus Kristus. Dette er en gal vurdering av det som
går inn under begrepet loven, for loven består både av nåde og av krav.
Mens både de messianske jødene som hørte med
til den kristne menigheten, var forpliktet på loven, var de hedningetroende
bare forpliktet på en liten del av den.
Det som vi kaller for ”loven”, burde ikke
vært kalt for ”loven”, men for Torah. Torah betyr ”lære”, ”undervisning” eller ”instruksjon”. Den
består både av nåde og av lov.
Det forholdet at vi har kalt Guds Torah for ”loven” er en KATASTROFE for en rett forståelse
av Guds ord. Denne uheldige utviklingen går tilbake til 200 tallet før Kristus.
De 70 jødiske skriftlærde som skulle oversette Tanach
til gresk, oversatte ordet ”Torah”, som betyr ”lære”,
”undervisning” eller ”instruksjon” med ”namos”, som
betyr ”lov”. De burde ha oversatt det med ”didaskalia”
som betyr ”undervisning” ”lære” eller ”instruksjon”. (Se min bok:
Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Forandringen av innholdet i Guds Torah.)
Den
jødiske Torah er knyttet både til Abraham- og Sinai-pakten. Torahen bli gitt
som et uttrykk for Guds nåde og kjærlighet til det jødiske folket. ”Dersom dere
(jødene) lyder min røst og holder min pakt, da skal dere være min eiendom
fremfor alle folk, for hele jorden hører meg til.” (2.Mos.19,5.)
”La dine nådegjerninger, Herre, komme over
meg, din frelse etter ditt ord (Torah)! Jeg vil gi
den svar som håner meg, for jeg setter min lit til ditt ord (Torah). Ta ikke sannhets ord (Torah)
så rent bort fra min munn! For jeg bier på dine dommer. Jeg vil holde din lov (Torah) stadig, evindelig og alltid.
La meg vandre i fritt rom! For jeg spør etter dine befalinger.” (Salme
119,41-45.)
Da Gud gav jødene Mose Torah
var det et uttrykk for Guds nåde og Guds kjærlighet. Han ville bevare sitt folk
ved at de holdt Torahen. Det å holde Guds Torah er både å underkaste seg Guds nåde og det å holde
hans bud. ”Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i
dere, så han utvalgte dere, for dere er de minste blant alle folk, men fordi
Herren elsket dere, og fordi han ville holde den ed han hadde svoret deres
fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av
trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd. Så vit
da at Herren din Gud han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og
bevarer sin miskunnhet mot tusen ledd, mot DEM SOM ELSKER HAM og HOLDER HANS
BUD.” (5.Mos.7,7-.)
I det siste verset kommer DOBBELTHETEN godt
til uttrykk av hva det vil si å holde Torahen. Det
var å elske Gud og holde hans bud.
Torahen ble gitt
for Å VEILEDE folket til frelse. Dette er også uttrykk for Guds nåde og
kjærlighet. ”Og Herren sa til Moses: Stig opp til meg på fjellet og bli der! Så
vil jeg gi deg steintavler og loven og budet, som jeg har skrevet opp for å
veilede dem.” (2.Mos.24,12.)
Jødene ble ikke tvunget til å ta imot Guds Torah, men de tok imot den på bakgrunn av de
undergjerningene som Herren hadde gjort mot dem i vandringen fra Egypt til Sinai og som et uttrykk for deres kjærlighet til Gud. De sa
alle som en at de ville holde hele Torahen som Gud
gav dem. ”Så tok han (Moses) paktens bok og leste den opp for folket, og de sa:
ALT DET SOM HERREN HAR SAGT, VIL VI GJØRE OG LYDE.” (2.Mos.24,7.)
Dette utsagnet gav de 3 ganger.
Torahen ble
inngått mellom Gud og jødene ved Sinai. Det skjedde i
påsken. Der ble de enige om å inngå ekteskap. Mose Torah
er å betrakte som en ekteskapskontrakt (hebr. ketubah.)
Mose Torah blir av jødene betraktet som en giftering mellom Gud og jødene
I Mose Torah eller
Sinai pakten ble rettigheter og krav nedskrevet. Det
ble også nedskrevet hva som ville skje dersom folket brøt pakten. Da ville det
oppstå skillsmisse mellom folket og Gud.
For de troende jødene var Torahen en STOR GLEDE og INSPIRASJON, men for de vantro
jøder var den en belastning og et ork, for de ville ikke vandre på Guds veier,
men på sine egne veier. Slik har det vært bestandig. ”I dine forskrifter
forlyster jeg meg. Jeg glemmer ikke ditt ord.” (Salme 119,18.)
”Dine vitnesbyrd er også min lyst. De er
mine rådgivere.” (Salme 119,24.)
”Dine buds vei vil jeg løpe, for du frir
mitt hjerte fra angst.” (Salem 119,32.)
”Se, jeg lengter
etter dine befalinger. Hold meg i live ved din rettferdighet.” (Salme 119,40.)
”Midt om natten står jeg opp for å prise deg
for din rettferdighets lover.” (Salme 119,62.)
”Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunner
jeg på den.” (Salme 119,97.)
Les hele Salme 119 som er EN LOVPRISNING AV
GUDS TORAH.
Da Jesus kom utdypet han Torahen for det jødiske folket. Dette kommer
blant annet til uttrykk i Berprekenen. (Mat-5-7.) Han opphevet ikke Mose Torah, men han utdypet den til også å gjelde motivene for
gjerningene. I og med at jødene hadde fått en hjelper, som er Den Hellige Ånd,
som kunne hjelpe dem med oppfyllelsen av budene og forskriftene i Mose Torah, så kunne Jesus skjerpe Torahen
for dem.
I og med at Den Hellige Ånd var kommet,
kunne Gud flytte den jødiske Torahen inn i hjertene
til de troende jødene. Mose Torah og Jesu fornyede Torah fikk dermed både en ny plassering og en ny posisjon.
De troende jødene behøvde ikke lenger å spørre etter hva som var Guds vilje,
for Den Hellige Ånd, som var i dem, kunne veilede dem til hele sannheten.
(Joh.16,13.)
De jødene som tilhørte den messianske
menigheten, var fortsatt under Torahens undervisning
og tidsperiode. Det var de helt fram til templets ødeleggelse i år 70. Dette
sees både av Jesu og apostlenes forkynnelse i de 4 evangeliene og i de jødiske
skriftene i N.T.
Jesu skjerpede krav i den nye pakten i Jesu
blod peker framover både mot jødene omvendelse og mot Rikets tidsperiode. Jesu
nye Torah eller den nye pakten i Jesu blod, gjelder
ikke den kristne menigheten, men den gjelder Israel og jødene, for den er bygd
på Mose Torah. Den var et løfte til jødene om en ny
pakt. Når de holdt budene i den nye pakten og kom til tro på Jesus, så skulle
ikke lenger Gud komme deres synder i hu. (Jer.31,31-34.)
Det er mange som reagerer negativt på at jeg
hevder at den kristne menigheten ikke er koblet inn i den nye pakten i Jesu
blod, men den er ikke det. Den er derimot koblet inn i de paulinske
hemmelighetene og inn i Jesu forsoning og Den Hellige Ånds komme. Når vi vet at
Jesu forkynnelse og Jesu skjerpelse av budene er nedlagt i den nye pakten i
Jesu blod, forstår vi at den nye pakten ikke gjelder for oss.
DEN KRISTNE MENIGHETEN ER IKKE UNDER
DEN JØDISKE TORAHEN.
Vi hedningene er ikke forpliktet på Jesu nye
Torah. Dette ble bestemt på apostelmøtet i Jerusalem
i året 50. Av Torahens 613 bud ble vi forpliktet på 4
bud, og det var:
a)
Avholdelse fra
avgudenes urenhet.
b)
Avholdelse fra
hor.
c)
Avholdelse fra blod
og
d)
Avholdelse fra
det som var kvalt. (Ap.gj.15,20.)
Dette
har ikke noe med vår frelse å gjøre, men det gjelder vår vandring som troende.
I
tillegg til disse 4 budene skal vi også overholde de ca. 400 bud og
forordninger som Paulus gav oss i sine brev.
Hva som gjaldt jødene i den messianske
forsamlingen og de hedningene som tilhørte denne forsamlingen, så skulle de
også holde Torahen. De sistnevnte kunne selv får
avgjøre hvor mange bud de ville holde, men de måtte enten forplikte seg på hele
Torahen eller på deler av den. Det var 4 typer
proselytter innenfor jødedommen. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter:
Kapittel: De forskjellige typer dåp.)
Hva som gjaldt de jødene, som tilhørte den
kristne menigheten, så skulle de også holde Torahens
bud. Dette gjaldt også Paulus, men han holdt ikke Torahen
konsekvent. Han holdt den bare når han var sammen med jødene. Når han var
sammen med hedningene, holdt han den del av Torahen,
som passet best til den situasjonen, som han var i. Han gjorde dette, for å
vinne så mange mennesker som mulig for Kristus. (1.Kor.9,19-21.)
Av den grunn kunne også Paulus si ”at vi (den
kristne menigheten) ikke er under loven (Torahen),
men at vi er under nåden.” (Rom.6,14.)
Dette betyr at den kristne menigheten ikke
er under TORAHENS TIDSHUSHOLDNING, som er Riket for
Israel, men vi er under en NY TIDSHUSHOLDNING, som kalles den frie nådens
tidshusholdning. ”Men NÅ er Guds rettferdighet som loven (Torahen)
og profetene vitner om, åpenbart UTEN LOVEN (Torahen).
Det vi si Guds rettferdighet ved TROEN PÅ JESUS KRISTUS for alle og over alle
som tror.” (Rom.3,21-22.)
Vi døde ved Jesu død bort ifra den jødiske Torah. ”Derfor, mine brødre, DØDE OGSÅ DERE FRA LOVEN (Torahen) ved Kristi legeme (Kristi død), for at dere skulle
høre en annen til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for
Gud. For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven (Torahen), således i våre lemmer at vi bar frukt for døden.
Men NÅ ER VI LØST FRA LOVEN (Torahen), i det vi er
død fra det vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen (den nye
ordningen for den kristne menigheten) og ikke i bokstavens gamle vesen.”
(Rom.7,4-6.)
”men loven (Torahen)
har ikke noe med troen (den nye ordningen for den kristne menigheten) å gjøre,
men: Den som gjør det (oppfyller Torahen), skal leve
ved det.” (Gal.3,12.)
”idet han ved sitt kjød avskaffet den lov (Torah) som kom med bud og forskrifter, for at han ved seg
selv skapte de to (jøder og hedninger) til et nytt menneske (den kristne
menigheten), idet han gjorde fred.” (Ef.2,15.)
I og
med at den jødiske delene av den kristne menigheten var forpliktet på den
jødiske Torahen, så var den også forpliktet på å ofre
i templet i Jerusalem. Paulus deltok i ofringene en rekke ganger. (Ap.gj.21,23-26.)
De jødene som tilhørte den kristne
forsamlingen, omskar også sine gutter på den 8.dagen. Paulus ble beskyldt for
at han oppfordret jødene til ikke å la sine gutter bli omskåret, men dette
stemte ikke. ”Da de (de ledende jødene i Jerusalem) hørte det (at mange
hedninger hadde tatt imot troen) priste de Gud, og så sa de til ham (Paulus):
Du ser, bror, hvor mangfoldige tusener det er blant jødene som har tatt ved
troen, og alle er NIDKJÆRE FOR Torahen, men nå har de
hørt si om deg at ute blant hedningene lærer du alle jøder avvikelse fra Moses
og sier at de ikke skal omskjære sine barn og vandre etter de gamle skikker.”
(Ap.gj.21,20-21.)
Til tross for at apostlemøtet
i Jerusalem hadde bestemt at hedningene ikke var forpliktet på Mose Torah og Jesu nye Torah, så var
det en del jøder som ikke ville gi seg på dette. Det var de såkalte judaistene. De hevdet at også hedningene måtte holde Torahen, for enten å bli frelst eller å bli bevart som
troende. De gjorde alt de kunne for å utbrede sitt syn.
Det er særlig i Brevet til Galaterne at
Paulus tok opp denne problemstillingen. ”Jeg undrer meg over at dere så snart
vender dere bort fra ham som kalte dere ved KRISTI NÅDE til et annet evangelium
(judaistenes evangelium), skjønt der er ikke noe
annet (enn det evangeliet som Paulus forkynte.) Det er bare noen som forvirrer
dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men selv om vi eller en engel fra
himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det som vi har forkynt dere,
han være forbannet! Som vi før har sagt, så sier jeg
og nå igjen: Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har
mottatt, han være forbannet.” (Gal.1,6-9.)
Dette utsagnet betyr følgende:
a)
Det var to
evangelier. Det ene var for den messianske menigheten som var Rikets menighet.
b)
Det andre var for
den kristne menigheten som bestod både av jøder og av hedinger.
c)
Det messianske
evangeliet skulle bare forkynnes for de jødene som bodde i Israel.
d)
Paulus sitt
evangelium skulle forkynnes både for jøder og hedninger som bodde utenom
Israel.
På apostelmøtet i Jerusalem i år 70 hadde de
blitt enige om dette. Apostlene og de 12 skulle forkynne for jødene i Israel.
Paulus og hans medarbeidere skulle forkynne for jødene og hedningene i
diasporaen. Begge disse gruppene ble ofte kalt for ”hedningene”, for de stod
utenom samfunnet med Gud. Det var likevel en forskjell på disse to gruppene.
Hedningene av hedensk ætt, skulle ikke holde Mose Torah.
Hedningene av jøder skulle holde Mose Torah.
Det evangeliet som apostlene skulle
forkynne, ble kalt for ”omskjærelsens evangelium”. Det var knyttet til
omskjærelsen og overholdelse av Mose og Jesu nye Torah.
”tvert imot: Da de så at det var meg (Paulus) betrodd å forkynne uomskjærelsens
evangelium likesom Peter omskjærelsens (evangelium), for han som gav Peter
kraft til apostel-tjeneste blant de omskårne, han gav
og meg kraft til det blant hedningene.” (Gal.2,7-8.)
På apostelmøtet var det Paulus sin
forkynnelse som skulle granskes. Han fikk aksept for den. Hedningene skulle
ikke la seg omskjære og holde Mose og Jesu nye Torah.
Det evangeliet som Paulus forkynte, har mange benevnelser i N.T.
Det heter blant annet:
a)
”Guds nådes
evangelium”. (Ap.gj.20,24.)
b)
”Mitt
evangelium”. (Rom.2,16.)
c)
”Den lære som
dere har lært”. (16,17.)
d)
”Mitt evangelium
og Jesu Kristi forkynnelse”. (Rom.16,25-27.)
e)
”Visdom fra Gud”.
(1.Kor.1,30.)
f)
”Grunnvoll”. (1.Kor.3,120.)
g)
”Mine veier i Kristus”.
(1.Kor.4,17.)
h)
”Mitt verk i
Herren”. (1.Kor.9,1.)
i)
”Mine
forskrifter”. (1.Kor.11,1.)
j)
”Det evangelium
som jeg forkynte dere”. (1.Kor.15,1.)
k)
”Kunnskaps duft”.
(2.Kor.2,14.)
l)
”Vårt
evangelium”. (2.Kor.4,3.)
m) ”Det evangelium som er blitt forkynt av meg”.
(Gal.1,11-12.)
n)
”Troen”.
(Gal.3,23.)
o)
”Det evangelium
som jeg forkynner blant hedningene”. (Gal.2,2.)
p)
”Uomskjærelsens
evangelium”. (Gal.2,7.)
q)
Husholdningen med
den Guds nåde som er meg gitt for dere”. (Ef.3,2.)
r)
”Etter det
forsett fra tidsalderlige tider”. (Ef.3,11.)
s)
”Sannhet i
Kristus”. (Ef.4,21.)
t)
”Guds fulle
rustning”. (Ef.6,11.)
u)
”Ordet”.
(Fil.1,14.)
v)
”Kristi
evangelium”. (Fil.1,27.)
w)
”Den husholdning
som er meg gitt blant dere”. (Kol.1,25.)
x)
”Kristi
hemmelighet”. (Kol.4,3.)
y)
”Guds
evangelium”. (1. Tess.2,2.)
z)
”De lærdommer som
dere har lært av oss”. (2.Tess.2,15.)
æ)
”Den sunne lære”.
(1.Tim.1,10.)
ø)
”Sannhet i
Kristus”. (1.Tim.2,7.)
å)
”Evangeliet om
den salige Guds herlighet”. (1.Tim.1,11.)
aa) ”Den lære som hører med til Guds-frykt
eller Guds-likhet”. (1.Tim.6,3.)
bb)
”Budet”. (1.Tim.6,13-14.)
cc)”Løftet
om livet i Kristus Jesus”. (2.Tim.1,1.)
dd)
”Den fagre skatt”. (2.Tim.1,14.)
ee) ”Sannhets ord”. (2.Tim.2,15.)
ff)
”Min lære” (2.Tim.3,10-11.)
gg)”Ordet”
(2.Tim.4,2.)
hh)”Den
forkynnelse som ble meg betrodd”. (Titus 1,3.) (Se min artikkel: Den sunne læren”.
De fleste teologer, Bibel-granskere
og forkynnere ser og forstår ikke at vi har TO TYPER EVANGELIEFORKYNNELSER, som
er beskrevet i N.T., og det er:
a)
Rikets forkynnelse og
b)
Den kristne menighets forkynnelse.
De blander hele innholdet i N.T, sammen i en forkynnelse og i et evangelium som ikke er
noe evangelium i det hele tatt. Det er et BLANDINGSEVANGELIUM som har mistet
mye av sin kraft.
Vi er ikke satt til å fortolke Guds ord, for
det er sin egen fortolker, men vi er satt til å fordele Guds ord på en rett
måte. (2.Tim.2,15.) Det blir ikke gjort i forkynnelsen
i vår tid, og hovedgrunnet til det er den såkalte ”erstatningsteologien”, som
blander sammen tidsperiodene. Når den ikke regner med Riket for Israel og dens
forkynnelse, så må den nødvendigvis trekke kirkens oppgaver, kall og nådegaver
inn i det som Gud har lovet jødene. Den ser ikke at vi i dag lever i den frie
nådens tidsperiode. Det eneste som kreves i dag for å bli frelst, er tro, og
troen er en gave.
I den messianske menighets tid krevdes det
både tro og etterlevelse av Mose og Jesu nye Torah
for å bli frelst. Det ble stilt en rekke krav til jødene, for at de kunne få
del i Riket for Israel. Det gjaldt krav både i forkant av frelsen og i
vandringen som troende.
Så enkelt er alt dette.
Tingvoll
den 27-2-09.
Oskar
Edin Indergaard.