FORHOLDET MELLOM
LOVEN OG NÅDEN
Per Bergene Holm skriver i avisa Dagen den
17-8 i en artikkel med tittelen: Kjærlighetens bånd: ”Er ikke frihet fra lovens
bånd kjennetegn på evangelisk kristendom? Har ikke Åge Åleskjær
rett når han vil ha Moseloven bort? Gjør ikke Guds lov oss bare til treller og
tynger oss ned i skyld og skam? Bare Jesus kan jo gjøre oss fri. Så bort med
loven, og la oss høre evangeliet! ”Til Galgen med Moseloven.””
(Agricola).
Vi må skille mellom Moseloven på den ene
siden og den loven som vi har i den kristne menighets tid på den andre siden.
Moseloven gjelder ikke for den kristne menigheten. Vi har en annen lov som er
basert på den oppstandne Jesu Kristi veiledning gjennom Paulus til den kristne
menigheten. Det er det som er vår lov i dag. I vandringen som troende skal vi
både følge Kristi lov (Gal.6,2.), som er en GENERELL OPPSUMMERING av
kjærlighetens lov, og de reglene for kristen livsførsel som er nedfelt i Paulus
sine brev.
Moseloven gjelder ikke for den kristne
menigheten. At det er ting og forhold i Moseloven som er overført til den
kristne menigheten, det er en annen sak. Det har å gjøre med det generelle
innholdet i Guds ord.
Paulus sine brev sier tydelig på mange
steder at Moseloven er opphevet i vår tidsperiode. ”For synden skal ikke herske
over dere. Dere er jo ikke under loven, men under nåden.” (Rom.6,14.)
Det er ikke riktig at Paulus ikke forkynte
loven, men det var ikke Moseloven han forkynte, men det var den loven som
gjelder for den kristne menigheten. (De 10 bud er opphevet, men budene er ikke
opphevet.)
Det er heller ikke riktig at vi kan leve et
liv uten at loven får veilede oss i vandringen som troende. Det er ikke nok å
si at på grunn av at vi har Den Hellige Ånd i våre hjerter, så vil han veilede
oss til hele sannheten. Vi må også kjenne til Guds lov.
Det er heller ikke rett at vi skal leve et
liv i synden, for at nåden skal bli desto større. Paulus tar også opp denne
problemstillingen en rekke steder i sine brever. ”Hva skal vi da si? Skal vi
holde ved i synden, for at nåden skal bli dess større? Langt derifra! (Det ikke
skje!) Vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den?”
(Rom.6,1-2.) (Se også Efeserbrevet.4,20-32.)
Det er ikke sant det som blir hevdet av
mange, at Åge Åleskjær lærer frihet fra loven. Han
lærer at vi er fri fra Moseloven, og det er en helt annen sak. Jeg er enig med
ham i det.
At Moseloven eller den kristne menighets lov
ikke kan frelse noen, det er også sant, for ingen kan holde den til egen frelse
(Rom.8,1-4.) I forhold til den kristne menigheten har ikke loven noen frelsende
effekt. Den bare fordømmer menneskene. ”Men vi vet at det som Loven sier, sier
det sier den til dem som har loven (jødene), for at hver munn skal lukkes og
hele verden bli skyldig for Gud, siden intet kjød (menneske) blir
rettferdiggjort for ham (Gud) ved lov-gjerninger, for
ved loven kommer erkjennelse av synde.” (Rom.3,19-20.)
I forhold til den kristne menigheten er
jødenes lov opphevet (satt til side) i alle forhold. Det gjelder både:
a) som forutsetning til
frelsen.
b) som bevarelse av frelsen.
c) og i vandringen som
troende.
I den paulinske teologien er loven flyttet
ut fra de to første punktene og over i punkt c. Av den grunn skal vi heller
ikke forkynne loven til den ufrelste. Vi skal forkynne Guds nåde. ”Eller
forakter du han godhets, og tålmods og langmods
rikdom (som er det samme som nåden), og vet ikke at GUDS GODHET (NÅDEN) DRIVER
DEG TIL OMVENDELSE?” (Rom.2,4.)
”For Guds nåde er åpenbart til frelse for
alle mennesker, i det den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de
verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudsfryktig i den nåværende
verden. (Titus 2,11-12.)
Det er derfor ikke rett det som Bergene Holm
skriver i sin artikkel: ”… Om loven derfor brukes rett, så strider den ikke mot
evangeliet, men den står i evangeliets tjeneste. Det er som H.E.Nissen har sagt: ”Det er kun en ting som kan holde
evangeliet levende for hjertet. Det er forkynnelsen av loven. Lyder den ikke
til stadighet slik at de kristne ser seg straffskyldige for Gud, forsvinner
tørsten etter evangeliet.”
I forhold til den paulinske teologien er
dette bare tull, og det er på ingen måte rett. Dette viser bare hvor lite man
har forstått av Paulus sin teologi. Paulus kom med et delvis nytt evangelium
der han skilte ut loven til å gjelde bare vandringen for en kristen.
Det som skjer i forkynnelsen innenfor de
reformerte og lutherske kirkesamfunn, er at man blander sammen den paulinske
forkynnelsen med den messianske jødedommen, som profetene i G.T.,
døperen Johannes, Jesus og apostlene forkynte. I den sistnevnte forkynnelsen
hadde loven sin betyding både i forhold til selve frelsen og i vandringen som
troende. I den messianske jødedommen, som gjelder Riket for Israel, så er ikke
loven opphevet, men den er derimot skjerpet (Mat.5,17-18.)
I den messianske jødedommen er det ikke noe
skille mellom loven og nåden. De står begge i frelsens tjeneste. Det gjør de
ikke i den paulinske kristendommen. Der er loven og nåden HELT ATSKILT. Loven
står ikke lenger i frelsens tjeneste, for den har fått en helt annen passering.
Den er plassert i vandringen for en troende. Den som er frelst i vår
tidsperiode, mister ikke frelsen om han bryter Guds lov, men han mister et
helliggjort liv og nådelønnen. (Se mine artikler om dette på min internettside:www.home.no/oeindergaard.)
I Moseloven og i Jesu første undervisning er
loven delt i to typer bud, og det er:
a)
Du skal og
b)
Du skal ikke.
Dersom jødene holdt seg til den første
gruppen av bud og ellers kom til tro på Jesus, så skulle de bli frelst. (Se
fortellingen om den rike, unge mannen. Mat.19,16-26.)
Dersom de foraktet loven, så kunne de ikke
bli frelst.
Dette er ikke bare en forkynnelse som
gjelder inntil Golgata, men vi finner den også i
samtlige av de jødiske brevene i N.T.
Denne forkynnelsen og denne forståelsen av
forholdet mellom loven og nåden skal komme tilbake i 1000 års-riket.
”Syndere bever (for dommen) på Sion, skjelving har
grepet den gudløse: Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved det
tidsalderlige bål (dommen før opprettelelsen av Riket
for Israel)? Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, den som
forakter det som vinnes ved urett og vold, den som ryster sine hender så han
ikke rører ved gaver, som stopper sitt øre til for ikke å høre på blodråd, og som lokker sine øyne for ikke å se på det som
ondt er.” (Es.33,14-15.)
Den paulinske kristendommen er en PARANTES i Guds planer og ordninger med Israel og med jødene.
Hvor lenge skal det vare før reformert og luthersk teologi begynner å innse, at
den har lært galt om den paulinske teologien og blandet inn jødiske element i
den som ikke hører hjemme der?
Hvor lang tid skal det gå før de reformerte
og lutherske forkynnerne begynner å forkynne rett, slik at de troende kan komme
inn i DEN STORE FRIHETEN, som den paulinske teologien gis oss-
ikke frihet til å synde, men frihet til å elske Jesus og holde hans bud?
Tingvoll
den 19-08-06.