LOVENS BETYDNING OG FUNKSJON

Det er to typer menigheter som er beskrevet i N.T., og det er:

a) Den messianske menighet.

b) Den kristne menighet.

Den første menigheten er knyttet til Moseloven og til Jesu nye lov. Jesu nye lov, som gjelder ”Riket for Israel”, bygde på Moseloven. Den opererer med to sett av rettferdighetsbegrep, og det er:

a) Guds rettferdighet og

b) menneskets egen rettferdighet.

Den første fikk jødene i troen på Jesus. Den andre fikk de ved å holde loven. Jødene måtte både tro på Jesus og holde loven for å få del i frelsen og for å bli bevart i den.

Den andre menigheten er knyttet til Paulus sin undervisning. Den operer bare med en type rettferdighetsbegrep, og det er troen på Jesus. Den jødiske loven er tatt bort eller satt til side for denne menigheten. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

Da Jesus kom første gangen, hadde han to oppgaver, og det var:

a) Han skulle dø for all verdens synd og

b) Han skulle opprette ”Riket for Israel”.

Da jødene som folk og nasjon ikke ville ta imot Jesus som deres frelser og Messias, oppreiste Gud en ny mann, og det var Paulus. Det er Paulus sin undervisning som gjelder for den kristne menigheten. Vi finner den i hans brever.

De fleste troende ser ikke dette, og resultatet blir at de blander sammen det som Gud har sagt til og lovet jødene med det som Gud har sagt til og lovet den kristne menigheten. Den kristne menigheten begynte ikke på pinsefestens dag, men den begynte med Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus i år 37. Han skrev selv at han var den FØRSTE som ble frelst etter den nye ordningen. ”Det er et troverdig ord og fullt ut verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere og blant dem er jeg DEN FØRSTE (gr.protos) (ikke største, som er en gal oversettelse), men derfor fikk jeg miskunn, for at Jesus Kristus på meg FØRST kunne vise hele sin langmodighet, til et FORBILDE for dem som skulle tro på ham til tidsalderlig liv.” (1.Tim.1,15-16.)

(Det greske adverbet ”protos” betyr ikke ”størst”, men det betyr ”først”.)

Paulus fikk åpenbaringen om den nytestamentlige menigheten fra den oppstandne Jesus. Den gjaldt HEDNINGENE og IKKE JØDENE, og den var basert på Jesu død, oppstandelse og himmelfart. Han kalte sin lære for ”mine forskrifter” (1.Kor.11,2.), ”mine veier i Kristus” (1.Kor. 4,17.), ”min lære” (2.Tim.3,10.) og ”mitt evangelium”. ”Men han som er mektig til å styrke dere etter MITT EVANGELIUM og Jesu Kristi forkynnelse, etter åpenbaringen av den HEMMELIGHET som har vært fortidd fra tidsalderlige tider, men Nå er kommet for lyset og ved profetiske Skrifter (Paulus sine Skrifter) etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for alle folkeslag for å virke troens lydighet. ”(Rom.16,25-26.)

Paulus sin lære var ikke lik med apostlenes lære, som angikk ”Riket for Israel”. Han hadde ikke lært den av noe menneske (ikke apostlene), men av Jesus Kristus. ”Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk, for heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.” (Gal.1,11-12.)

Den åpenbaringen som Paulus mottok var en HEMMELIGHET. Den var skjult i og hos Gud helt inntil Paulus fikk åpenbart den. ”hvorav dere, når dere leser det, kan kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet, som i de forrige generasjoner ikke er blitt kunngjort for menneskenes barn således som den NÅ er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter (menighetens apostler og profeter) i (av) Ånden.” (Ef.3,4-5.)

I denne artikkelen skal vi behandle lovens betydning og funksjon for de to menighetstypene som er beskrevet i N.T. Hva som gjelder selve begrepet ”loven”, så er det en dårlig oversettelse av ordet ”Torah”. Det betyr ikke bare lovregler, men det betyr ”lære” eller ”instruksjon”. Torah er hele innholdet i de jødiske Skriftene helt fra Abraham av og til og med de jødiske Skriftene i N.T.

Jesus tok ikke bort jødenes Torah ved sitt komme og ved sin forsoning. Han fylte den med delvis nytt innhold. Han sa om seg selv at de gammeltestamentlige Skriftene vitnet om ham. ”Dere ransaker Skriftene, fordi dere tenker at i dem har dere tidsalderlig liv, og det er de som vitner om meg.” (Joh.5,39.)

Jesus opphevet ikke loven for jødene og for den messianske menigheten. Han oppfylte den. Jesus sa: ”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.” (Mat.5,17.)

Dette betyr følgende forhold:

a) Han oppfylte alle kravene i Moseloven for jødene og la på den måten en nytt frelsesgrunnlag for den messianske menigheten.

b) Han oppfylte alt det som stod om ham i Torahen inntil hans himmelfart. Resten skal han oppfylle ved sin gjenkomst.

c) Han tolket loven på en rett måte. Han tok bort de mange lovereglene som rabbinerne og de skriftlærde hadde lagt til Moseloven i årenes løp, og som ikke stemte med Skriften.

d) Han utdypet og skjerpet loven i vandringen for jødene. Han laget en ny lov som var basert på Moseloven. ”Dere har hørt at det er sagt (i Moseloven): Du skal ikke drive hor. Men jeg sier dere at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.” (Mat.5,27-28.)

Jesu nye lov peker framover mot ”Riket for Israel”. I dette Riket skal den moralske standarden være mye høyere enn den er i dag, for både satan og de onde åndene skal være fengslet i avgrunnen i 1000 år. (Joh.Åp.20,2.)

Loven er ikke opphevet for jødene. De ser på den som deres bryllupskontrakt med Gud og Messias. Den skal komme tilbake igjen i ”1000 års-riket”. Den kristne menighets tidsperiode er en parantes i Guds løfter til jødene. Paulus, som fikk åpenbart de forskjellige hemmelighetene angående den kristne menigheten, skrev også at jødenes lov ikke var opphevet, men at den fortsatt gjaldt for jødene. ”og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder (for den kristne menigheten), for dem SOM ER UNDER LOVEN, som en som er under loven- om jeg enn ikke selv er under loven- for å vinne dem som er under loven, for dem som er uten lov, er jeg blitt som en som en som er uten lov- om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbundet ovenfor Kristus- for å vinne dem som er uten lov.” (1.Kor.9,20-21.)

”Da de (de messianske jødene) hørte det (om Guds store gjerninger blant hedningene) priste de Gud, og så sa de til ham (Paulus): Du ser, bror, hvor mange titusener det er blant jødene som har tatt ved troen, og alle er de NIDKJÆRE FOR LOVEN.” (Ap.gj.20,21.)

Det er mange som hevder, at de krav som Jesus stilte til jødene før Golgata, ble OPPHEVET ved Jesu forsoning. Dette er ikke rett. I jødenes misjonsbefaling i Matteus 28,20 står det at apostlene skulle lære ALT DET, som Jesus hadde befalt dem under sitt jordeliv. ”og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.” Dette går da blant annet på Jesu bud og skjerpelse av loven.

Det er en kontinuitet mellom Jesu forkynnelse i evangeliene og de jødiske Skriftene. Apostlene lærte videre det som Jesus hadde lært dem.

Vi skal i det følgende ta med en del Skriftord fra de jødiske Skriftene i N.T. for å vise at Jesus STILTE KRAV til de av jødene som ønsket å få del i Guds rike, som er det samme som ”Riket for Israel”. Frelsen i den messianske jødedommen er basert både på troen på Jesus og en ytre oppfyllelse av loven. Loven er ikke opphevet for jødene. ”For jeg sier dere: Dersom deres rettferdighet (etisk rettferdighet) ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes (rettferdighet), kommer dere ingenlunde inn i Himlenes Rike (”Riket for Israel”).” (Mat.5,20.)

”Derfor skal dere være fullkomne (etisk fullkomne), likesom deres himmelske Fader er fullkommen (helt fullkommen).” (Mat.6,48.)

”døm ikke, for at dere ikke skal dømmes, for med den samme dom som dere dømmer med, skal dere dømmes, og med det samme mål som dere måler med, skal dere måles igjen.” (Mat.7,1-2.)

”Hvert tre som ikke bærer god frukt (holder loven), blir hugget ned og kastet på ilden.” (Mat.7,19.)

”Selg det dere eier og gi almisse.” (Luk.12,33.)

”Således kan da ingen være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.” (Luk.14,33.)

”og de skal gå ut (den legemlige oppstandelsen). De som har gjort godt (holdt loven) til livets oppstandelse. De som har gjort ondt (ikke holdt loven) til dommens oppstandelse.” (Joh.5,29.)

”Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner, og de sankes sammen og kastes på ilden.” (Joh.15,6.)

”for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.” (Hebr.3,14.)

”Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse (den etiske helliggjørelsen), for uten helliggjørelse skal ingen se Gud.” (Hebr.12,14.)

”Dere ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.” (Jakob.2,24.)

”Mine barn! La ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet (holder loven), er rettferdig, likesom han (Jesus) er rettferdig.” (1.Joh.3,7.)

”Og den som holder hans bud, blir i ham og han i ham, og på dette kjenner vi at han blir i oss, av den Ånd som han gav oss.” (1.Joh.3,24.)

”Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære (den messianske læren), han har ikke Gud. Den som BLIR I LÆREN, han har både Faderen og Sønnen.” (2.Joh.9.)

”Kom derfor i hu hva du har falt ifra, og omvend deg og gjør de første gjerninger, ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, viss du ikke omvender deg.” (Joh.Åp.2,5.)

”Jeg kommer snart. Hold fast på det du (den messianske menigheten i Filadelfia), for at ingen skal ta din krone!” (Joh.Åp.3,11.)

På samme måten som det ble stilt krav til jødene i vandringen som troende i gammel-testamentlig tid, ble det også stilt krav til jødene i den messianske tiden i Israel. Denne tiden begynte med døperen Johannes og den utviklet seg videre ved Jesu og apostlenes forkynnelse.

I den messianske tiden ble det stilt krav til jødene for at de kunne få del i ”Riket for Israel”, som var nær på Jesu tid. Dette kunne være krav både som en forutsetning for frelsen og krav i vandringen.. ”Og se, det kom en til ham (Jesus) og sa: Mester! Hva GODT SKAL JEG GJØRE for å få tidsalderlig liv (et liv i den messianske tidsalderen)? Men han sa til ham: Hvorfor spør du meg om det gode? Det er bare en som er god. Men vil du gå inn til livet, da HOLD BUDENE!” (Mat.19,16-17.)

”Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blitt i hans kjærlighet.” (Joh.15,10.)

Den nåden, som kommer til uttrykk i de jødiske Skriftene, er BETINGET av at jødene holdt Jesu bud og forskrifter. Den, som ikke holdt den messianske loven, fikk ikke del i Guds rike.

Jesu utvidelse av Moseloven hører ikke med til frelsegrunnlaget for den kristne menigheten. Det kom EN NY TID med Paulus. I den nye tidsperioden, som vi kaller for den frie nådens tidsperiode, er vi frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.) Den jødiske loven er tatt bort som grunnlag for frelsen. Vi er ikke forpliktet på jødenes lov. Jesus tok bort og satte den jødiske loven til side for den kristne menigheten på Golgata. ”i det han (Jesus) ved sitt kjød (Jesu død på korset) AVSKAFFET DEN LOV som kom med bud (de 10 bud) og forskrifter (forskriftene i Moseloven), for at han ved seg selv kunne skape de to (jøder og hedninger) til et nytt menneske (den kristne forsamlingen), i det han gjorde fred.” (Ef.2,15.)

”og utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud (de 10 bud), det som gikk oss imot, og det TOK HAN BORT i det han naglet det til korset.” (Kol.2,14.)

Dette betyr ikke at vi ikke har lover og regler for den kristne menigheten. Paulus gav oss ca. 400 formaninger i sine brev. De hører ikke med til selve frelsesgrunnlaget, men de hører med til den troendes vandring. Vi er frelst- ikke på grunn av gjerninger- men de gode gjerningene er en naturlig følge av at vi er frelst. Vi er frelst for å gjøre gode gjerninger. ”For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem.” (Ef.2,10.)

Paulus sin lære om den frie nåden og den kristne menighets forhold til loven ble tatt opp på apostelmøtet i Jerusalem i året 50. Der ble det bestemt at HEDNINGENE IKKE SKULLE HOLDE MOSELOVEN. Den gjaldt ikke for dem. (Ap.gj.15.), men den gjaldt fortsatt for jødene

Det var ikke noe i veien med Moseloven. Den var både god, hellig og rettferdig (Rom.7,12), men da ingen av jødene kunne oppfylle den til egen frelse, innførte Gud en ny og bedre pakt, og det var den nye pakten i Jesu blod. ”For hadde hin første (Moseloven) vært ulastelig, da var det ikke søkt rom for en annen. Det er jo lastende ord han taler til dem (jødene) når han sier: Se, de dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette EN NY PAKT med Israels hus og med Judas hus.” (Hebr.8,7-8.)

Frelsespantet i den nye pakten i Jesu blod er Den Hellige Ånd. Den skulle bevirke at jødene kunne oppfylle de nye krav, som Jesus stilte til dem. ”Min Ånd vil jeg gi inneni dere, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem.” (Esek.36,27.)

På samme måten som Moseloven stod i frelsens tjeneste i den gamle pakts tid, stod også Jesu nye og skjerpede lov i frelsens tjeneste for jødene i den messianske forsamlingen. ”For Moses skriver av rettferdigheten av loven: Det menneske, som gjør disse ting (holder loven), skal leve ved dem.” (Rom.10,5.)

”men loven har ikke noe med troen (Paulus sin lære) å gjøre, men: Den som gjør det (oppfyller Jesu bud) skal leve ved det.” (Gal.3,12.)

Det er HELT FEIL å hevde at loven ikke er et EVANGELIUM (godt budskap), for det er den. Den som oppfylte den etiske delen av loven, skulle i forlengelse av dette få del i frelsen. Det var ingen frelse for jødene i den messianske forsamlingen verken før Jesus, under Jesu liv eller helt til templets ødeleggelse i år 70 uten at jødene måtte oppfylle Jesu nye lov.

Brevet til Hebreerne hevder også at Moseloven er et evangelium. ”For det GLADE BUDSKAP er og forkynt for oss (den messianske forsamlingen), likesom for hine (jødene i gammel-testamentlig tid), men ordet som de hørte, ble dem til ingen nytte, fordi de ikke ved troen var smeltet sammen med dem (de messianske jødene i gammel-testamentlig tid) som hørte det.” (Hebr.4,2.)

I tillegg til at jødene måtte holde loven i vandringen som troende, måtte de også komme til tro på Jesus som jødenes frelser og Messias. De messianske jødene greidde det, men mange av jødene greidde det ikke, for de mente at de kunne oppfylle loven til egen frelse, men det går ikke. ”Hva skal vi da si: At hedninger, som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro. Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov. Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger, for de støtte an mot snublesteinen, som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.” (Rom.9,30-33.)

De av jødene, som ønsket å få del i ”Riket for Israel”, måtte underlegge seg både Jesu krav og Guds nåde.

Når vi leser de jødiske Skriftene i N.T., ser vi at syndenes forlatelse og medlemskapet i Guds Rike ikke er basert på den frie nåden, men det er basert på den betingede nåden og troen på Jesus. Ordet ”DERSOM”, som gir uttrykk for betingelse, vil derfor være et nøkkelord i den messianske forkynnelsen. ”For jeg sier dere: DERSOM deres rettferdighet (eller allmissegivning) ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere på ingen måte inn i Guds rike.” (Mat.5,10.)

”For DERSOM dere forlater menneskene deres overtredelser, da skal deres Fader også forlate dere, men DERSOM dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Fader forlate deres overtredelser.” (Mat. 6,14-15.)

”DERSOM dere blir i meg, og mine ord (Jesu bud) blir i dere, da bed om hva dere vil, og dere skal få det.” (Joh.15,7.)

”DERSOM dere holder mine bud (loven), da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blitt i hans kjærlighet.” (Joh.15,10.)

”for DERSOM du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst.” (Rom.10,9.) (Dette Skrift-ordet er sagt til den messianske forsamlingen og ikke til den kristne menigheten. Brevet til Romerne, kapittel 10 omhandler jødene på Paulus sin tid.)

”DERSOM vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1.Joh,1,9.)

Paulus brukte også ordet ”DERSOM” i sin forkynnelse, men det lå ikke noen betingelse eller krav i det. ”Men DERSOM hans Ånd, som oppvakte Jesus fra de døde, bor i dere, da skal han som oppvakte Kristus fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.” (Rom.8,19.)

”Derfor, DERSOM noen er i Kristus, da er han (hører med til) en ny skapning (den kristne menigheten, det gamle (den messianske jødedommen) er forganget, se alt er blitt nytt (den paulinske læren.) (2.Kor.5,17.)

Det kom en helt ny tid med Paulus. Han kom med et HELT NYTT FRELSESPRINSIPP i forhold til den messianske jødedommen, og det var at medlemmene i den kristne menigheten ble frelst av nåde alene uten oppfyllelse av bud og påbud. Dette budskapet blir betegnet som en HEMMELIGHET, som ikke hadde blitt åpenbart før enn ved Paulus sin forkynnelse. (Ef.1-3.)

I den nye tidsperioden blir jøder og hedninger satt på lik linje. Jødene har ingen forrett til Guds rike slik som de hadde i Rikets forkynnelse. ”For han er vår fred, han som gjorde de to (jøder og hedninger) til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, i det han ved sitt legeme AVSKAFFET den lov som kom med bud (DE 10 BUD) og forskrifter (forskriftene i Moseloven), for at han ved seg selv kunne skape de to (jøder og hedninger) til et nytt menneske (den kristne forsamlingen), i det han gjorde fred og forlike dem begge i ett legeme (den kristne menigheten) med Gud ved korset, i det han gjorde fred.” (Ef.2,14-15.)

Det er på bakgrunn av den nye pakten i Jesu blod og på grunn av lovens utilstrekkelighet til å frelse jødene, at Paulus kom med en del NEGATIVE UTSAGN om loven. Han hadde selv prøvd å holde den til egen frelse, men det gikk ikke. I stedet for å gi liv, førte den til at han døde i åndelige betydning. ”Jeg levde en tid uten lov, men da budet (loven) kom (begynte å virke), ble synden levende igjen. Jeg derimot døde (døde i åndelig forstand), og budet (loven) som var til liv (skulle gi liv), det ble funnet å være meg til død, for synden tok anledning (benyttet seg av) budet og dåret (bedrog) og drepte meg ved det.” (Rom.7,9-11.)

”som (Jesus) gjorde oss duelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav (Moseloven), men for Ånd, for bokstaven slår i hjel (fører til åndelig død), men Ånden gjør levende. Dersom da dødens tjeneste (Moseloven kunne ikke frelse noen), som med bokstaver var innhugget i steiner (de 10 bud) fremtrådte i herlighet, så at Israels barn ikke tålte å se på Mose åsyn for hans åsyns herlighets skyld, som dog svant, hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn mer være i herlighet.” (2.Kor.3,6-8.)

”Kristus kjøpte oss (både jøder og hedninger) fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss- for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.” (Gal.3,13.)

Vi, som er kommet til tro på Jesus, har en DOBBELT ÅNDELIG NATUR. Det er det nye livet, som er perfekt, og det er den gamle naturen (kjødet), som aldri blir perfekt, men i og med at vi er død sammen med Jesus, så kan ikke kjødet og de onde gjerningene, som vi gjør, forhindre at vi er frelst. Den onde naturen, som vi har, kan ikke forbedres, men vi kan ha seier over den synden som er i vårt kjød. Dette kaller vi for helliggjørelsen, og den angår både ånd, sjel og legeme. ”Men han selv, fredens Gud, hellige dere helt gjennom, og gid deres ånd, sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme.” (1.Tess. 5,23.)

Når vi gjør synd i kjødet, er det ikke lenger VI som gjør det (for vi er en ny skapning), men det er DEN SYNDEN som bor i oss. ”men NÅ er det ikke mere jeg som gjør det (synder), men synden som bor i meg (i mitt kjød).” (Rom.7,17.)

Dette sa ikke Paulus for å avskrive seg ansvaret for den synden som var i hans kjød, men det var en naturlig konsekvens av at han var død sammen med Jesus og hadde oppstått til et nytt liv.

Vi, som er død sammen med Jesus, er død fra følgende ting og forhold:

a) Vi er DØD FRA SYNDEN. ”Hva skal vi da si? Skal vi holde ved i synden, for at nåden skal bli større? Langt derifra (det må ikke skje). Vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den (det er en umulighet)?” (Rom.6,1-2.)

b) Vi er DØD FRA MOSELOVEN (og hvilken som helst annen lov). ”Derfor, mine brødre, døde også dere fra loven ved Kristi legeme (Jesu forsoning), for at dere skulle høre en annen (Jesus) til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud.” (Rom.7,4.)

c) Vi er DØD FRA KJØDET. ”Da vi jo vet dette at vårt gamle menneske (kjødet) ble korsfestet med ham for at syndelegemet (kjødet) skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden.” (Rom.6,6.)

d) Vi er DØD FRA VERDEN. ”Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors, for ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.” (Gal.14.)

e) Vi er DØD FRA VERDENS BARNELÆRDOM. Det er de forskjellige filosofiske og religiøse systemer som verden byr på. Det er ikke frelse i dem. ”Er dere avdød med Kristus fra verdens barnelærdom, hvorfor gir de dere da, som om dere levde i verden, slike bud:” (Kol.2,20.)

Den, som er kommet til tro på Jesus i inneværende tidshusholdning, er SIKRET FRELSEN. Vi er allerede her og nå satt inn i himmelen i Jesus Kristus (Ef,2,6.). Den synden, som vi gjør i kjødet, har ingen ting med frelsens sikkerhet å gjøre, men den teller med når nådelønnen skal utbetales. ”om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild.” (1.Kor.3,15.)

Vi må skille mellom den POSISJONEN som vi har i Kristus, og den STATUSEN som vi har i vårt kristenliv. Den første er god mens den andre kan være god, mindre god eller til og med dårlig.

Dette kan ikke gjentaes for ofte, for det er på dette punktet at store deler av forkynnelsen tar feil. Den hevder at rettferdiggjørelsen baserer seg på Jesu forsoning, men at gjerningene kan influere på vår endelige frelse. Dette er galt. Det rette synet er at gjerningene ikke har noen som helst betydning for vår frelse. Den er sikret en gang for alle troende, men det å leve et dårlig kristenliv er ikke i samsvar med det nye livet som vi har fått.

Den, som er en gjenfødt kristen, kan ikke falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde, men han kan falle ut av den helliggjørende og voksende nåden. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. Kapittel: De forskjellige typer nåde. Se også min bok: Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus. Kapitlene: En gjenfødt kristen kan ikke falle ut av nåden og Den frie nåden.)

Den messianske menigheten var også avdød fra synden, Moseloven, kjødet, verden og verdens barnelærdom. Dette var tatt bort ved Jesu forsoning. ”Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved viss sår vi har fått legedom.” (1.Pet.2,24.)

”og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.” (1.Joh.2,2.)

Rettferdiggjørelsen er lik for de to menighetstypene, men i og med Jesu nye og utvidede lov gjaldt i vandringen for de troende, så telte også vandringen med for frelsens utfall for den messianske menigheten. Vi må ikke blande sammen de to menighetstypene som er beskrevet i N.T. Her er det TO FORSKJELLIGE PROGRAM som er beskrevet. Det er RIKETS PROGRAM og DEN KRISTNE MENIGHETS PROGRAM. I det første er frelsen avhengig av vandringen som troende, mens i det andre er frelsens sikret.

Når man blander sammen disse to programmene og trekker det jødiske programmet inn i den kristne menighets program, så får det følgende uheldige konsekvenser:

a) Man blir usikker på sin egen frelse.

b) Man forstår ikke den kristne menighets egenart.

c) Man forstår ikke den messianske menighetens egenart.

d) Man blandet sammen vår posisjon i Kristus og vår status som kristne.

Den kristne menigheten er frelst av nåde ved tro UTEN GJERNINGER. Den messianske menigheten er frelst av nåde ved tro PLUSS GJERNINGER.

Vi har mange utsagn i de jødiske Skriftene som forteller oss, at den troende kan falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde. ”men Kristus som Sønn over hans hus (den messianske menigheten) og hans hus er vi, såfremt (betingelse) vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.” (Hebr.3,6.)

”Se til, brødre, at det ikke i noen av dere (de troende) har et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud, for vi har fått del med Kristus, såfremt (betingelse) vi holder vår første fulle visshet fast inntil eden.” (Hebr.3,12-13.)

”For det er umulig at de som engang har blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den hellige Ånd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter (Rikets krefter), og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham til spott.” (Hebr.6,4-6.) (Se også Hebr.10,24-31.)

”men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham. Men vi er ikke av de som unndrar seg til fortapelse. Vi er av de som tror til sjelens frelse.” (Hebr.10,38-39.)

”Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Gud.” (Hebr.12,14.)

”Ekteskapet være i akt og ære hos alle, og ektesengen usmittet, for ekteskapsbrytere skal Gud dømme.” (Hebr.13,4.)

”For dommen (Guds dom) skal være ubarmhjertig mot dem som ikke har gjort barmhjertighet (gjerning), men barmhjertigheten roser seg mot dommen.” (Jak.2,13.)

”Derfor, brødre, legg enn mer vekt å gjøre (gjerning) deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør (gjerning) disse ting, da skal dere ingenlunde snuble.” (2.Pet.1,10.)

”For om de har flyktet bort fra verdens urenhet ved å ha lært vår Herre og frelser Jesus Kristus å kjenne, og så atter lar seg fange av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre med dem enn det første. For det var bedre for dem at de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt dem.” (2.Pet.2,20-21.)

”Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt fra, og omvend deg og gjør de første gjerninger, ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, dersom du ikke omvender deg.” (Joh.Åp.2,4-5.)

”Bli våken, og styrk (gjerning) det annet, som var på vei til å dø” for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud. Kom derfor i hu hvorledes du har lært og hørt, og ta vare på det og omvend deg! Dersom du da ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite hva stund jeg kommer over deg.” (Joh.Åp.3,2-3.)

Vi vet at Jesus er død for all verdens synd, men til tross for det så operer den messianske jødedommen med to typer av synd, og det er:

a) Synd som kan bli tilgitt og

b) Synd som ikke kan bli tilgitt. ”Dersom noen ser sin bror gjøre EN SYND SOM IKKE ER TIL DØDEN, da skal han bede, og han skal gi ham liv- jeg mener dem som ikke synder til døden. Det er SYND TIL DØDEN. Det er ikke om den jeg sier, at han skal bede. Enhver urettferdighet er synd, og der er synd som ikke er til døden.” (1.Joh.,5,16-17.)

I den messianske jødedommen var følgende synder synd til døden:

a) Bespottelse mot Den Hellige Ånd. (Mat.12,31.)

b) Det forholdet at de troende jøder ikke holdt Herrens bud. (Joh.15,10.)

c) Det forholdet at de troende jødene gikk over til den rabbinske jødedommen eller over til hedenskapet. (Hebr. 6,4-6.)

Paulus opererer ikke med to typer synd overfor de troende. Den som er gjenfødt og frelst, er sikret frelsen. ”og dem som han RETTFERDIGGJORDE, dem har han også HERLIGGJORT.” (Rom.8,30.) (Den tiden, som her er brukt på gresk, er på gresk ”aorist”. Den beskriver en hendelse som ER AVSLUTTET I FORTIDEN, og som skjedde plutselig. Det skjedde SAMTIDIG at vi både ble rettferdiggjort og herliggjort.)

Den kristne menigheten er utvalgt fra FØR VERDENS GRUNNVOLL ble lagt (Ef.1,4.), men den messianske menigheten ble utvalgt FRA VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT (Mat.25,34.). Utvelgelsens grunnlag er forskjellig for de to menighetstypene. Den kristne menigheten er utvalgt på grunn av TROEN ALENE mens den messianske menigheten er utvalg på grunnlag av TRO PLUSS GJERNINGER.

De som er utvalgt til å arve frelsen i den kristne menigheten har derfor en ABSOLUTT UTVELGELSE. De som er utvalgt fra den messianske menigheten til å arve frelsen har en BETINGET UTVELGELSE.

I den kristne menigheten er det en UMULIGHET å falle fra TROEN og FRELSEN. I den messianske menigheten er det en MULIGHET å falle fra TROEN og FRELSEN.

Når vi sammenligner utsagn fra de jødiske Skriftene med Paulus sine utsagn i hans brev om frelsens basis og sikkerhet, ser vi at det er TO FORSKJELLIGE FRELSESPROGRAM, som er beskrevet i N.T. Kirken og de kristne organisasjonene ser og forstår ikke dette. Deres budskap blir derfor uklart og galt. De liker heller å predike om FRELSENS USIKKERHET enn om FRELSENS SIKKERHET.

Den kristne menigheten er en 2000- årig parantes i Guds planer med jødene. Jødene er fortsatt Guds folk, men på grunn av vantro er de blitt satt til side i snart 2000 år. Etter den kristne menighets bortrykkelse vil jødene igjen komme inn som Guds folk. De skal da være Guds konger og prester på jorden i ”1000 års-riket”.

I ”Riket for Israel” vil også Jesu og apostlenes lære komme tilbake igjen. Frelsen i denne tiden vil være basert på troen på Jesu forsoning og overholdelse av Jesu nye lov. På samme måten som den kristne forsamlingen er en parantes i Guds planer med Israel, vil også den paulinske forkynnelsen om den frie nåden være en parantes i frelseshistorien. Den jødiske loven, som er satt til side eller opphevet i inneværende tidshusholdning, vil komme tilbake igjen i Rikets tid. Den som ikke vil underordne seg Rikets lover og Jesus som kongen i Riket, får ikke del i frelsen og i Riket.

Tingvoll den 2-9-07 og den 26-9-07

Oskar Edin Indergaard.

_Back