Kristendom og kultur.

Det behøver ikke å være noen motsetning mellom kristendommen og kulturen, men det kan også være det. Kristendommen beskriver Guds vei til menneskene og hvordan menneskene skal bli frelst og oppnå deltagelse i Guds rike. Kulturen er et uttrykk for menneskets skapende evner. Den peker på de gavene som Gud har lagt ned i kunstneren og kulturbæreren.

Mye av kulturen i Vesten er "kristen kultur", for den peker på Kristus som verdens frelser, og den gir utrykk for menneskets lengsel etter Gud.

En god del av kulturen er også nøytral i forholdet til Gud og forteller oss bare hvor dyktig den enkelte kunstner eller kulturbærer er.

Noe av kulturen er også mot Gud og forsoningen i Jesus Kristus og motarbeider dette.

Om sommeren flømmer byer og bygder over av kulturtilbud av forskjellige slag. Enhver by og bygd med respekt for seg selv må ha ett eller flere kulturtilbud. Rent isolert sett er mye av dette bra, selv om det ikke peker på frelsen i Jesus Kristus.

Jesus selv sa at den som ikke samler sammen med ham, den er med på å sprede. (Mat.12,30.) Dette betyr at Jesus mente at all kultur burde være i kristendommens tjeneste.

Mange av de kulturtilbudene som vi har, er også ispedd kristne elementer. Dette er gjort både for at kunstneren eller kulturbæreren mener at kristendommen, slik som vedkommende forstår den, hører med til vår kultur og kan ikke gjemmes bort. Kristendommen blir dermed blandet med andre elementer og glir over i det som vi kaller for folkereligiøsitet. Den er forskjellig fra person til person.

I og med at det er slik, er dette ikke uttrykk for genuin kristendom, men for kvasikristendom. Den er med på å føre folket vill fra den egentlige kristendommen.

Det som er felles for mange av de kulturtilbudene som vi har, er at arrangørene ønsker et samarbeid med kirken og vil benytte kirkehuset til sine framføringer. Vi får bare mer og mer av dette.

I Tingvoll kirke settes det nå (11-6) opp en sommerkonsert: "Vindens hjul" av Henning Sommerro. Det skal også delta en gammeldansgruppe i kirken.

Kristen dans hører hjemme i kirken. Vi har altfor lite av dans og glede i våre kirker, men gammeldans hører ikke hjemme i våre kirker.

Gammeldansen hører hjemme på ungdoms- og grendahus og ikke i våre kirker og på våre bedehus. Kirken er innviet til Guds-tjenesten.

Hvor er de som skal passe på at kirkerommet blir brukt til det rette formålet? Det gjelder da prestene og menighetsrådene. Det er en stor unfallenhet å gi rom for gammeldans i kirkerommet.

Prestene og menighetsrådene tror kanskje at de kan vinne mennesker for Kristus ved å være unnlatende, men der tar de feil. Unnlatenhet fører ikke til frelse for noen, men den fører bare til at folk ikke har tillit til mennesker, som tillater at dette skjer i kirken. Resultatet blir at kirken mister sin kraft.

Det fører også til at kristenfolket og andre blir frustrert og tar avstand fra det som kirken står for. Kirken er satt til å være åndelig veileder for folk og ikke føre dem ut i vranglæren og fortapelsen.

Jesus hadde en helt annen holdning til dette spørsmålet. Han rev ned handelsbodene to ganger til de som handlet med penger, dyr og fugler i templet. I den forbindelsen sa han: "Ta dette bort herfra. Gjør ikke min Faders hus til en handelsbod." (Joh.2,16.)

Han kjente også til den personlige belastningen som det var å gå imot det som ikke var rett. Da Jesus renset templet, mintes hans disipler det som var skrevet om ham: "Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg." (Joh.2,13-17.) Det var den prisen han måtte betale for å si det som var sant og riktig.

Vi må få denne typen kultur ut av kirken. Den vil ikke bare ødelegge kirken og det som kirken står for. Kirken skal representere Ånd og sannhet og ikke eventyr, dikt og gammeldans. Det vi trenger i våre kirker og bedehus, er ikke mer kultur, men mer genuin kristen forkynnelse om frelse og fortapelse.

Vi må be Gud om at han reiser opp ordentlige profeter som tør å si ifra og ta de riktige avgjørelsene. Vi har nok av falske lykkeprofeter som sier at det er ikke så farlig. Det er ikke sant at Gud ikke er en dømmende Gud, som ser gjennom fingrene med synd. Bibelens budskap er at Gud er en kjærlig Gud, men han er også en fortærende ild mot all synd som ikke er gjort opp. (Hebr.12,29.)

Tingvoll den 12-6-05.

Oskar Edin Indergaard.

forrige side