STØTT STATEN ISRAEL

Staten Israel ble opprettet av Gud i gammel tid. Abraham fikk det løftet av Gud at Gud ville før ham ut av hedenskapet i Mesopotamia (Irak) og gi ham og hans folk et nytt land- landet Israel. (1.Mos.12,7.)

På et senere tidspunkt så fikk Abraham løfter fra Gud om et enda større landområde i Midt-Østen- fra Middelhavet og til elven Eufrat. (1.Mos.15,18. (Dette burde teologene lære sine menigheter.) Dette landområdet skal jødene få administrere en gang i framtiden. I mellomtiden får de greie seg med det landområdet som de nå har, og som de har forsvart i en rekke kriger fra 1948.

I løpet av året 70 og årene 132-135 ble store deler av den jødiske befolkningen i Israel sendt ut av Israel av romerne. Jødene ble sendt ut i den store landflyktigheten. I året 1800 var det bare 10000 jøder i Israel, og landet var i en sørgelig forfatning.

I følge Balfourdeklarasjonen fra 1917 fikk jødene løfte om en stat i Midt- Østen. Denne staten skulle omfatte både Israel og Jordan. Dette området ble kalt for Palestina. Balfourdeklarasjonen ble senere en del av folkeretten. I 1922 ble dette området delt opp i to stater, og det var Israel og Jordan. Folkeforbundet brøt dermed sin egen folkerett.

Det er ikke de mange resolusjoner i F.N. som er gjeldene folkerett, men i denne konflikten er det innholdet i Balfourdeklarasjonen som er det. At F.N. har fordømt Israel i en rekke resolusjoner, er ikke noe merkelig, for mange av medlemsstatene i F.N. er både antisionistiske og antisemittiske.

I 1948 ble det som var igjen av Israel, delt opp i to landområder, og det var Israel, og det som nå etter hvert har fått navnet Palestina.

Fra 1948 av har Israel vært innblandet i en rekke kriger mot sine naboland, som hele tiden har vært fiender av opprettelsen av staten Israel. I følge islamsk tankegang kan ikke et område som en gang har vært under okkupasjon av islam (Det ottomanske imperiet), bli en selvstendig stat som ikke er tilsluttet islam.

Ut ifra islamsk tankegang er opprettelsen av staten Israel en umulighet, for islamistene tror at Allah og islam er den sterkeste makten i verden, men det er de ikke. Det er en makt som er sterkere, og det er jødenes og de kristnes Gud. Gud har på en spesiell måte lagt ned sine planer i Israel og i jødene, og de kommer han til å gjennomføre. (Se min artikkel: Guds planer med Israel. På min internettside: www.home.no/oeindergaard.)

Det er ikke sant at jødene ikke har forsøkt å skape fred i Midt-Østen. De har gang på gang tilbudt araberne ferd, men hver gang er de blitt avvist. Siste gang dette skjedde, var høsten i 2005. Da tvangsflyttet de jødiske myndighetene 9000 jøder fra Gaza, for at de såkalte palestinaraberne skulle få dette landområdet. Nå er det bare kaos og uro i dette området. Det blir også brukt til skyte raketter inn i Israel.

Jødene har også gitt fra seg Sinai-halvøya to ganger til Egypt. De har også gitt fra seg flere byer og området i Judea og Samaria til araberne, men uansett hvor mye de gir til araberne, så vil disse aldri bli fornøyd. Det eneste de blir fornøyd med, er en utradering av staten Israel, og at de fleste jøder enten blir myrdet eller må flytte ut av sitt land.

Det som jeg har skrevet ovenfor, er en del fakta om denne konflikten, men til min store forundring ser jeg at det er en del mennesker, som oppfatter dette på en helt annen måte. De påstår at Israel har tatt land fra palestinaarberne, men det er ikke rett. De landområdene som de har tatt, er ikke erobrede områder, men de er befridde områder.

Jødene har erobret disse landområdene ved en rekke kriger. I følge folkeretten er det lov å forsvare seg mot en ytre fiende. Det er også lov å beholde land som er tatt i en forsvarskrig, når dette er nødvendig for å sikre staten trygge grenser mot en aggressiv nabostat.

Israel kan ikke gi tilbake til araberne de landområdene som de har vunnet i en krig, for så å ta dem tilbake i en neste krig. Dette blir en helt uvanlig måte å føre krig på. Det er ikke slik det foregår, men en fred og en eventuell tilbakegivelse av land skjer gjennom en fredsavtale mellom de krigførende landene.

Sannheten er den at uansett hvor mange byer og hvor mye landområde som jødene gir araberne, så blir de ikke fornøyd. Dette er ikke en kamp om landområder, men det er en åndskamp mellom jødenes Yhvh og arabernes Allah. Denne kampen vil føre fram til Harmageddon. (Joh.Åp.16,16.)

At store deler av den arabiske befolkningen lider, det er rett, men de lidelsene som de har, er ikke påført dem av jødene, men av de arabiske lederne og islam, som krever en utslettelse av staten Israel. Det er de arabiske nabostatene som stort sett har startet de krigene, som har vært i dette området.

Dersom araberne hadde kunnet samarbeide med jødene i Midt-Østen, hadde dette vært en stor fordel og velsignelse for begge partene, men dette er på nåværende tidspunkt en umulighet. Dette er også det dilemmaet som de mange fredsorganisasjonene står oppe i.

Araberne har heller ikke gjort noe med de mange arabiske flyktningene som ennå lever i flyktingeleirene, og det til tross for at både F.N. og Israel har tilbudt å være med på å løse dette problemet. Araberne ønsker å bruke disse menneskene som et press mot Israel.

Israel blir også kritisert for at det forsvarer sine innbyggere fra terrorisme fra arabernes side. I den kampen har de måttet bygge et gjerde mellom seg og araberne. Dette gjerdet har ført til store problemer for de arabiske bøndene som i mange tilfeller bor på den ene siden av muren, og som har sine jorder på den andre siden. Dette har også ført til store problemer for de araberne som har sitt arbeid i Israel.

Byggingen av dette gjerdet har også ført til at antall terrorhandlinger mot Israel har gått ned med ca.80 prosent. Det er en av statens oppgaver å forsvare sine innbyggere fra fiendtlige stater. Betyr ikke dette noe for de som kritiserer Israel for byggingen av dette gjerdet?

Vi vet at det er flere politiske partier og organisasjoner i Norge som ønsker å boikotte jødiske forbruksvarer. (Hvorfor ønsker ikke disse organisasjonene å boikotte alle produkter som kommer fra Israel? Svaret er at vi har bruk for den høyteknologien, som kommer fra Israel. Her ser vi hulheten i denne boikotten. Det som er livsviktig for oss, det boikotter man ikke.)

Det er bra at det er engasjerte mennesker i Norge, som støtter palestinaraberne. Det gjør også undertegnede, men denne støtten skal ikke skje på bekostning av jødene. De har lidt nok.

En må kunne kreve at de som støtter palestinaraberne, vurderer alle sidene ved denne konflikten og ikke ensidig støtter palstinaraberne. Det er ingen som er tjent med ensidighet.

Det er en åndelig gift i verden som heter antisionisme og antisemittisme. Når man ensidig støtter palestinaraberne i denne konflikten og ikke ser helheten i den, står man i fare for å bli en talsmann for hatet mot jødene. Det er på frammarsj i verden i dag.

Det er også mennesker i Norge som positivt ønsker, at den antisemittiske ånd igjen skal få innpass i vårt land. Den har vært her før, og vi ønsker ikke at den kommer tilbake.

Når vi protesterer mot boikotten av Israel og kjøper israelske varer, oppnår vi:

a) Vi får del i Guds velsignelse, for den som velsigner Israel, vil Gud velsigne.

b) Vi støtter staten Israel.

c) Vi støtter fredsbevegelsen i Israel.

d) Vi støtter de 1 million arabere som bor i staten Israel.

e) Vi støtter de araberne som ikke bor i Israel, men som har sitt arbeid i Israel.

f) Vi motarbeider antisemittismen.

Tingvoll den 17-1-06.

Oskar Edin Indergaard.

_Back