DET MESSIANSKE OG DET KRISTNE HÅPET

I N.T. er det beskrevet to forskjellige frelsesforsamlinger, og det er:

a) Den messianske forsamlingen og

b) Den kristne forsamlingen.

Den første er knyttet til Jesu forsoning, til Moseloven og til Jesu nye lov. Jesu og apostlenes forkynnelse tok sikte på å opprette ET JORDISK RIKE, og det var ”Riket for Israel”.

Den andre er knyttet til Jesu forsoning og til Paulus sin forkynnelse om de forskjellige paulinske hemmelighetene. Forkynnelsen tar sikte på å etablere den kristne forsamlingen, som er EN HIMMELSK FORSAMLING.

Så enkelt er dette, men da de fleste Bibel-forskere og predikanter ikke ser dette, så blir forkynnelsen en GEDIGEN SAMMENBLANDING av det som hører jødene til, og det som hører den kristne menigheten til.

Som en naturlig konsekvens av dette blir derfor det messianske håpet og den kristne menighets håp ikke det samme håpet. Begge typer håp vil være knyttet til Jesu forsoning og til Jesu oppstandelse fra de døde.

Jeg vil sentrere denne artikkelen rundt ordet ”HÅP”, slik som det forekommer i N.T., men jeg vil også bruke andre utsagn hvor ikke ordet ”håp” er brukt. Selv om ikke ordet ”håp” er brukt i alle sammenhenger, så dreier mange ting og forhold i N.T. seg om det ”håpet” som både den messianske og den kristne forsamlingen har.

Ordet ”håp” kommer av det greske ordet ”elpis”. Det er brukt 54 ganger i N.T. Paulus brukte det 54 ganger i sine Skrifter. (Brevet til Hebreerne er inkludert i Paulus sine Skrifter.)

Peter, Johannes og Lukas brukte dette ordet 12 ganger i sine Skrifter.

Dette ordet er ikke brukt i de 4 evangeliene. Dette betyr at ordet ”håp” knytter seg til det som skjedde på Golgata og til Jesu oppstandelse. Den første som brukte dette ordet i sin forkynnelse, var Peter. ”For David sier om ham (Jesus): Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd, for at jeg ikke skal rokkes. Derfor gledet mitt hjerte seg og min tunge jublet, ja endog mitt kjød skal legge seg til kvile MED HÅP.” (Ap.gj.2,25-26.)

I og med at ordet ”håp” er mye oftere brukt i Paulus sine Skrifter enn i de jødiske Skriftene, vil ordet ”håp” ha en fyldigere betydning i kristendommen enn den har i den messianske jødedommen.

Vi vil først beskrive det håpet som den messianske menigheten hadde/har. Den messianske menigheten hadde et femfoldig håp, og det var:

1.) JESU MESSIAS OPPSTANDELSE FRA DE DØDE. ”Og nå står jeg her og skal dømmes for HÅP på det løfte som av Gud er gitt til fedrene, det som vårt 12-stammefolk under uavlatelig Guds-tjeneste natt og dag håpet å vinne fram til, for dette HÅP tiltales jeg av jøder, Konge! Hvor aktes det for utrolig blant dere at Gud oppvekker fra de døde (Jesu oppstandelse)?” (Ap.gj.26,6-8.)

”Så har jeg da fått hjelp fra Gud og står til denne dag og vitner både for liten og for stor, i det jeg ikke sier noe annet enn hva profetene og Moses har sagt skulle skje, at Messias skulle lide, og at han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket (jødene) og for hedningene (hedningene fra folkeslagene).” (Ap.gj.26,22-23.)

Når det står at Paulus ikke forkynte ”noe annet enn det som profetene og Moses hadde sagt, skulle skje” (Ap.gj.26,22.), så går dette naturligvis på Messias og hans oppstandelse fra de døde. (v.23.) Det går ikke på Paulus sin undervisning om den kristne menighets hemmeligheter. De hadde han undervist om i mange år. De var ikke åpenbart i Moses og hos profetene.

”Lovet være Gud og vår Herre Jesu Fader, han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et LEVENDE HÅP ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.” (1.Pet.1,3.)

2.) JESU FORSONING og DEN NYE PAKTEN I JESU BLOD. Jesu forsoning hadde sammenheng med Jesu død og oppstandelse. Jesus tok på seg all verdens synd og døde for alle menneskers synder. Da han ikke hadde egen synd, måtte satan gi slipp på ham i dødsriket og sette ham fri. Han stod opp fra de døde på den tredje dagen som seierherre over både synden og døden. ”For et eldre bud settes ut av kraft, fordi det var svakt og unyttig. Loven førte ikke noen fram til fullkommenhet- og et BEDRE HÅP (den nye pakt i Jesu blod) føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.” (Hebr.7,19.)

”la oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av VÅRT HÅP (Jesu forsoning)- for han er trofast som gav løftet.” (hebr.10,23.)

3.) OPPSTANDELSEN AV DE DØDE. Som en naturlig konsekvens av Jesu oppstandelse, blir det også en oppstandelsen av både de rettferdige og urettferdige. ”Da nå Paulus visste at den ene del av dem var sadduseere, og den andre del fariseere, ropte han i Rådet: Brødre! Jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er for HÅP og for de dødes oppstandelse at jeg står her for retten.” Ap.gj.23,6.)

”og har det HÅP til Gud, som også disse selv (jødene) venter på, at en oppstandelse forestår både av rettferdige og urettferdige.” (Ap.gj.24,15.)

De rettferdige jødene og de av hedningene som hører Riket til, vil stå opp på den siste dagen. Det er dagen før opprettelsen av Riket. ”Marta sier til ham (Jesus): Jeg vet at han (Lasarus) skal oppstå i oppstandelsen på den siste dagen.” (Joh.11,24.)

De urettferdige skal ikke oppstå før enn at 1000 års-riket er slutt- ved de urettferdiges oppstandelse. Den skal skje foran Guds trone i himmelrommet. ”Og jeg så en kvit trone, og ham som satt på den, og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet, og en annen bok ble åpnet, som er Livets Bok, og de døde ble dømt etter det var skrevet i bøkene-etter sine gjerninger.” (Joh. Åp.20,11-12.)

4.) OPPRETTELSEN AV ”RIKET FOR ISRAEL”. Når Messias var kommet og hadde lagt det åndelige grunnlagte for ”Riket for Israel” -både ved sin undervisning i 3,5 og ved sin død og oppstandelse, var det fjerde håpet som jødene hadde, opprettelsen av ”Riket for Israel”. Jesus Messias kom ikke for å opprette den kristne menigheten, men han kom for å opprette ”Riket for Israel”.

”Og engelen sa til henne: Frykt ikke; Maria! For du har funnet nåde hos Gud, og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham HANS FARS DAVIDS TRONE, og han skal være KONGE over Israels hus (hele Israel) i tidsaldrene og det skal ikke være ende på hans kongedømme.” (Luk.30-33.)

”Herre” nå lar du din tjener (Simeon) fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse (Messias), som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbarelse for hedninger (hedningenasjonene) og en herlighet for ditt folk Israel.” (Luk.2,29-32.)

”Og det var en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Ashers stamme. Hun var kommet langt ut i årene, hadde levd med sin man i 7 år etter sin jomfrustand, og nå for seg selv som enke inntil en alder av 84 år. Hun vek aldri fra templet, men tjente Gud med faste og bønn natt og dag. Og hun trådte til i samme stund og priste Gud, og hun tale om ham (Jesus) til alle som ventet på forløsning for Jerusalem.” (Luk.2,36-38.)

”I de dager stod døperen Johannes fram og forkynte i Judas ørken og sa: Omvend dere, for Himlenes Rike er kommet!” (Mat.3,1-2.)

”Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for Himlenes Rike er kommet!” (Mat.4,17.)

”Men vi (Emmaus-vandrerne) håpet at han var den som skulle forløse Israel…” (Luk.24,21.)

”Da de nå var kommet sammen, spurte de ham: Herre! gjenreiser du på den tid (ved Den Hellige Ånds komme) Riket for Israel.” (Ap.gj.1,6.)

”men Kristus som Sønn over hans hus (Riket for Israel), og hans hus er vi (de messianske jødene), såfremt vi holder fast vår frimodighet og det HÅP som vi roser oss av.” (Hebr.3,6.)

Her har vi utsagn fra 7 forskjellige Skrift-steder i N.T. som forteller oss, at hensikten med Jesu første komme var opprettelsen av Davidriket, som er det samme som ”Riket for Israel”. Dette bryr teologene og forkynnerne seg ikke om, men de hevder at da Jesus kom, kom han for å opprette den kristne kirken.

Dette er så galt som det kan få blitt. Det er ingen unnskyldning for denne teologien, som vi kaller for ”erstatningsteologien”. Den tar ikke hensyn til det som Bibelen sier om dette. Den har tolket bort Guds løfter til jødene og Israel. Den står ikke i sannhetens tjeneste, men i løgnenes tjeneste. Vi vet hvem som er løgnens far. Det er satan.

Denne teologien har hele Tanach sitt vitnesbyrd mot seg. Engelen Gabriel sa at Gud skulle gi Messias hans fars Davids rike. De første messianske troende ventet på dette Riket. Både døperen Johannes og Jesus sa at Himlenes Rike var kommet

5.) JESU GJENKOMST FOR Å OPPRETTE RIKET FOR ISRAEL. ”Derfor, omgjord deres lender, vær edrue, og sett deres HÅP fullt og fast til den nåde som blir dere til del i Jesu Kristi åpenbarelse.” (1.Pet.1,13.)

”Dere elskede! Nå er vi Guds barn og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han (Jesus) åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. Og hver den som har dette HÅP til ham, han renser seg selv (lovens rettferdighet), likesom han (Jesus) er ren.” (1.Joh.3,2-3.)

Da jødene ikke ville ta imot dette tilbudet fra Gud om opprettelsen av Riket, så oppreiste Gud en ny mann med et delvis nytt budskap. Det var Paulus. Han skulle forkynne både til jødene i diasporaen og til hedningene om at det hadde kommet en ny tid med et delvis nytt åndelig innhold. Den kristne menigheten har dermed ikke det håpet som den messianske menigheten hadde.

Hva som gjelder ordet ”HÅP”, så er det i den vanlige bruken av ordet en USIKKERHET i dette ordet. Vi håper at det og det skal skje. Slik er ikke den messianske og den kristne forståelsen av dette ordet. Uansett hva det messianske eller det kristne håpet går ut på, så står det fast. Det som Gud har lovet jødene og den kristne menigheten, vil skje. Håpet holder det som det lover. ”og HÅPET GJØR OSS IKKE TIL SKAMME, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som er oss gitt.” (Rom.5,5.)

Den kristne menigheten har følgende håp:

1.) Den kristne menighets STORE HÅP er EN PERSON, og det er Jesus fra Nasaret. ”Paulus, Kristi Jesu apostel etter befaling av Gud, vår frelser, og KRISTUS JESUS, VÅRT HÅP.” (1.Tim.1,1.)

Det er ikke Jesus Messias som er kirkens håp, men det er JESUS KRISTUS. Dette er naturligvis samme personen, men for jødene var det Jesus Messias som var i sentrum. For den kristne menigheten er det Jesus Kristus som er i sentrum. Paulus brukte aldri tittelen Jesus Messias om Jesus, men han brukte tittelen Jesus Kristus.

Da Jesus spurte Peter hvem folk sa, at Menneskesønnen er. (Mat.16,13.), svarte Peter: ”… Du er MESSIAS, den levende Guds Sønn.” (Mat.16,16.) Det var et rett svar. Jesus Messias er jødenes Messias. Han kom med forsoningen og med tilbudet om opprettelsen av ”Riket for Israel”. Da jødene ikke ville ta imot dette tilbudet, fikk vi etter hvert den kristne menighets tidsperiode.

Vi kjenner ikke lenger Jesus etter kjødet, men vi kjenner ham som hodet for den kristne menigheten. ”Derfor kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet. Har vi og kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham dog nå ikke lenger således. Derfor, dersom noen er i Kristus, da tilhører han en ny skapning. Det gamle (den gamle ordningen) er borte, se, alle disse tingene (de paulinske hemmelighetene) er blitt nye.” (2.Kor. 5,16-17.)

Dette betyr at vi ikke lenger kjenner Jesus etter hans avstamning, som den som er kommet av Davids ætt, og som har fått tilbudet om å være konge i Davidriket, men vi kjenner ham nå som hodet for den kristne menigheten. Dette betyr ikke at vi ikke kjenner til Guds planer med Israel og ”Riket for Israel”, men det betyr at dette ikke lenger er aktuelt i den kristne menighets tid.

2.) Videre gir troen på Jesus et HÅP om tidsalderlig liv. Dette livet er for både jøder og grekere. ”For ved troen venter vi i Ånden på det som rettferdigheten (Jesus) gir oss HÅP om, for i Jesus Kristus gjelder verken omskjærelse eller forhud noe, men BARE TRO, virksom ved kjærlighet.” (Gal.5,5-6.)

Det er bare troen på Jesus som gir oss håpet om å vinne det tidsalderlige livet. Dette gjelder både jøder og hedninger. I den kristne menighets tidsperiode gjelder verken omskjærelse eller forhud. Det betyr at både jøder og hedninger er stilt på lik linje i frelsespørsmålet.

Dette var en av hemmelighetene som Paulus fikk åpenbart, at jøder og hedninger er likestilte i frelsen. ”i det han (Jesus) ved sitt kjød (legeme) avskaffet den lov (Moseloven) som kom med bud (de 10 bud) og forskrifter, for at han ved seg selv kunne skape de to (jøder og hedninger) til et nytt menneske (den kristne forsamlingen), i det han gjorde fred, og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, i det han på dette drepte fiendskapet.” (Ef.2,15-16.)

Evangeliet om forsoningen er for jøde først og deretter for greker. ”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker, for i det åpenbares Guds rettferdighet fra tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige VED TRO SKAL HAN LEVE.” (Rom.1,16-17.)

Det er jødene som har førsteretten til evangeliet, og av den grunn gikk også Paulus først til jødene i synagogene i diasporaen. Han tok med seg de jødene, som ville tro på Jesus, ut av synagogen. Sammen med hedningene dannet han de kristne menighetene.

Paulus forkynte ikke den messianske jødedommen. Han forkynte den nye teologien helt fra starten av. Dette viser seg på to måter:

a) Dersom han hadde forkynt den messianske jødedommen, hadde han slått seg sammen med de messianske lederne som forkynte både tro og underordning under Jesu nye lov, men det gjorde han ikke.

b) Dersom han hadde forkynt den messianske jødedommen, så hadde det budskapet, som han forkynte, vært identisk med det budskapet som de messianske lederne forkynte, men det er det ikke. Paulus sitt budskap skiller seg på en rekke punkter fra den messianske jødedommen.

Kjærligheten er det som skal være i sentrum for troen. Den skal være en naturlig følge av at troen er kommet i stand. ”For vi er hans verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem.” (Ef.2,10.)

I den messianske menigheten var gjerningene en del av frelsen. Dersom ikke gjerningene var til stede under vandringen, falt de messianske jødene ut av nåden. ”for synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake noe offer for synder.” (Hebr.10,26.)

”Jag etter fred med alle, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.” (Hebr.12,14.)

”Således og med troen: Har den ikke gjerninger er den død i seg selv.” (Jakob.2,17.)

”Og den som holder hans bud, blir i ham og han i ham, og på dette kjenner vi at han blir i oss, av den Ånd som han gav oss.” (1.Joh,3,24.)

”Bli våken, og styrk det annet, som var på vei til å dø! For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for Gud.” (Joh.Åp.3,2.)

3.) Dette HÅPET om tidsalderlig liv har han gitt den kristne menighet fra før verdens grunnvoll ble lagt. ”i HÅP om tidsalderlig liv, som Gud, som ikke lyver, har lovet før tidsalderlige tider, men nå i sin tid har åpenbart sitt ord i den forkynnelsen som ble meg betrodd (den paulinske læren) etter Guds, vår frelsere befaling.” (Tit.1,2-3.)

”for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, etter HÅPET skulle bli arvinger til det tidsalderlige livet.” (Tit.3,7.)

Hva som gjelder det greske adjektivet ”aionios”, så skal det ikke oversettes med ”evig”, men det skal oversettes med ”tidsalderlig” eller ”det som hører tidsalderen til”. ”Det tidsalderlige livet” betyr fire forhold for den kristne menigheten, og det er:

a) Vi har et gjenfødt liv i denne tidsalderen, som er kirkens tid.

b) Vi skal ha et liv sammen med jødene i Rikets tid.

c) Vi skal være sammen med de messianske jødene og alle troende på den nye jord.

d) Vi skal være sammen med jødene og alle troende i selve ”evigheten”.

Den kristne menigheten har fått et løfte om å få tidsalderlig liv. Dette er et løfte som er lovet ”FØR tidsalderlige tider”, men det er ikke nedfelt i de jødiske Skriftene. Det er nedskrevet i de paulinske brevene etter den forkynnelsen som ble betrodd til Paulus. (Tit.1,3.)

Vi vet at den kristne menigheten er uttatt, før verdens grunnvoll ble lagt. ”likesom han utvalgte oss i ham FØR verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.” (Ef,1,4.)

Den messianske menigheten derimot er uttatt FRA verdens grunnvoll ble lagt. ”Da skal kongen (Jesus) si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere min Faders velsignede! Arv det rike (Riket for Israel) som er beredt dere FRA verdens grunnvoll ble lagt.” (Mat.25,34.)

De hemmelighetene, som Paulus fikk av Herren, var ikke gjort kjent før enn at Paulus fikk åpenbaring om dem. Det var husholdningen med Guds ufattelige store nåde. Denne nåden går ut på at både jøder og hedninger er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. ”om dere ellers har hørt om HUSHOLDNINGEN MED DEN GUDS NÅDE, som er meg gitt for dere, at han ved åpenbaring har kunngjort meg hemmeligheten, således som jeg ovenfor har skrevet med få ord.” (Ef.3,2-3.)

Denne hemmeligheten hadde ikke vært kunngjort før enn at Paulus kunngjorde den for den kristne menigheten. ”som i de forrige slekter ikke er blitt kunngjort for menneskenes barn således som den nå er åpenbart for hans hellige apostler og profeter i Ånden.” (Ef.3,5.)

Vi skal ikke nevne alle hemmelighetene i denne artikkelen, men de kommer til uttrykk i de brevene som Paulus skrev.

Det er ingen motsetning mellom Jesu og apostlenes forkynnelse og Paulus sin forkynnelse. Den første forkynnelsen tok sikte på å ta ut jøder og hedninger for ”Riket for Israel”. Den andre forkynnelsen tok sikte på å utta hedninger og jøder for den kristne menigheten.

Paulus fikk hemmelighetene fra Jesus, men de gjaldt ikke ”Riket for Israel”. De gjaldt den kristne menigheten. ”Men han som er mektig til å styrke dere etter MITT EVANGELIUM og JESU KRISTI FORKYNNELSE, etter åpenbaringen av den hemmelighet som har vært fortidd i tidsalderlige tider, men NÅ er kommet for lyset ved profetiske Skrifter etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet.” (Rom.16,25-26.)

Det er Paulus sitt evangelium vi skal forkynne i inneværende tidsperiode og ikke det jødiske evangeliet. ”dere har han nå forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å framstille dere hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, så sant dere blir ved i troen (læren), grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det HÅP som evangeliet gir, det som dere har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen, og som jeg, Paulus, er blitt tjener for.” (Kol.1,22-23.9

4.) Den nye ordningen, som vi har i de paulinske hemmelighetene, er også kalt for HÅPET. ”Ettersom vi da har et sådant HÅP, går vi fram med stor frimodighet.” (2.Kor.3,12.)

Den nye ordningen er IKKE den nye pakten i Jesu blod, for den er ikke opprettet fullt ut med det jødiske folket ennå, men det er de paulinske hemmelighetene. Vi må huske på at den nye pakten i Jesu blod både innbefatter OFRINGER I TEMPLET i Jerusalem og UNDERKASTELSE UNDER JESU NYE LOV (Mat.5-7 og Luk.6,20-38.), som er mye strengere enn Moseloven. ”som (Gud) og gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny ordning (gr.diatheke), ikke for bokstav, men for Ånd, for bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.” (2.Kor.3,6.) (Det greske ordet ”diatheke” kan både bety ”pakt”, ”ordning” og ”arrangement”.

Den kristne menigheten kan heller ikke være koblet inn i DELER AV DEN NYE PAKTEN”, for en pakt inneholder et bestemt åndelig innhold. Den nye pakten er og skal bli opprettet med jødene. ”Se, dager kommer da jeg vil opprette en ny pakt med ISRAELS HUS og med JUDAS HUS.” (Jer.31,31.)

Vi er ikke koblet inn i den nye pakten i Jesu blod, for den er gitt til jødene, men vi er koblet inn i FORSONINGEN, som også gir oss Den Hellige Ånd som innsegl og pant til forsoningens dag. ”Men alle ting er av Gud, som forlikte oss med seg selv og gav oss forlikelsens tjeneste.” 2.Kor.5,18.)

2.Kor.3,6-18 er ikke en sammenligning mellom den gamle og den nye pakten, men det er en sammenligning mellom den gamle pakten (Moseloven) og den nye ordningen for den kristne menigheten. Vi må huske på at den nye pakten i Jesu blod er knyttet til den messianske menigheten. Paulus skrev ikke for den messianske menigheten, men han skrev for den kristne menigheten. (2 unntak er Brevet til Romerne, kapittel 9,10 og 11 og Brevet til Hebreerne.)

Når Paulus sammenlignet Moseloven med den nye ordningen, som vi har for den kristne menigheten, så kom han fram til følgende slutninger:

a) Bokstaven (Moseloven) kan ikke frelse et menneske, men Ånden kan gjøre oss levende.(v.6.)

b) Moseloven fremtrådte i herlighet, men rettferdighetens tjeneste er langt rikere på herlighet. (v.8-11.)

c) Ettersom vi har et slikt HÅP har vi en stor frimodighet og gjør ikke som Moses gjorde. Han la et dekke over sitt åsyn slik at jødene ikke skulle se, at Moseloven en dag skulle forsvinne. (v.12-13.)

d) På grunn av vantro ligger det den dag i dag et dekke over jødenes sinn slik at de ikke ser, at dekket blir opphevet i Kristus, men når de engang omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort. (v.14-16.)

e) Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er det frihet. (v.17.) Her talte Paulus om den store friheten som der er i inneværende tidsperiode. Denne friheten er det mange som vil ta fra den kristne menigheten.

f) Vi som tror, skuer inn i Herrens herlighet som i et speil. Vi blir alle forvandlet til det bildet som vi ser. Det er Den Hellige Ånd, som bor i oss, som formidler denne herligheten. (v.18.)

5.) Rettferdiggjørelsen av tro alene er også kalt for den kristne menighets HÅP. ”Da vi nå altså er RETTFERDIGGJORT VED TROEN, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi også har fått adgang VED TROEN TIL DEN NÅDE i hvilken vi står, og vi roser oss av HÅP om Guds herlighet.” (Rom.5,1-2.)

Det som kjennetegner den kristne menighet, er at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. ”For av nåde er dere frelst ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave, ikke av gjerninger for at ikke noen skal rose seg.” (Ef.2,8-9.)

Det er troen eller Guds nåde som frelser menneskene i enhver tidsperiode, men det som ligger rundt Guds nåde vil være forskjellig. Det kan være krav som stilles både i forkant av frelsen og i vandringen som troende.

Vi har bare to tidsperioder i fresleshistorien som har dette unike tilbudet om frelsen, og det er:

a) Først del av Løftets Tidsperiode var EN FRI NÅDESPERIODE. Denne perioden varte fra Abrahams kall og til Gud inngikk pakten med Abraham. Abraham var frelst av nåde ved tro. Denne troen fikk han da han var HEDNING. ”Og han (Messias) førte ham utenfor og sa: Se opp til himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem! Og han sa til ham: Så skal din ætt bli. Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.” (1.Mos.15,5-6.)

Etter at Gud hadde inngått pakten med Abraham da han var 99 år gammel (1.Mos.17,1-14.), ble det stilt krav til Abraham i hans vandring som troende. Fra den tid av blir han regnet som DEN FØRSTE JØDEN. (Se artikkelen: Abrahams åndelige betydning i frelseshistorien.)

På denne måten kan Abraham være åndelig far til både hedninger og jøder. (Rom.4,11-12.)

b) Den kristne menighets tidsperiode er en fri nådesperiode. Det kreves ingen gjerninger- verken for å bli frelst eller for å bli bevart som en kristen. ”Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, åpenbart uten loven.” (Rom.3,21.) (Det er den samme rettferdigheten som blir åpenbart.)

”og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt, og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort, og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også HERLIGGJORT.” (Rom.8,30.)

Det er få i Norge i dag som forstår og forkynner den fulle betydningen av den paulinske læren. De fleste Bibel-forskere, prester og forkynnere blander inn jødiske element i den paulinske læren. Det blir både NÅDE og KRAV.

Den friheten som vi har i Kristus, skal ikke brukes til å synde, men den skal brukes til å leve et helliggjort liv og tjene hverandre. Vi er frigjort- ikke til å synde, men til å tjene Guds rike og hverandre.

6.) Det store HÅPET som vi har, er Guds rike. Det er gjemt for oss i himmelen. ”for det HÅPS skyld som er gjemt for dere i himlene, som dere forut har hørt om ved sannhets ord i evangeliet.” (Kol.1,5.)

”ham som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.” (Kol.1,13.)

Gud har to riker, og det er:

a) ”Riket for Israel” eller ”Himlenes Rike”.

b) Guds rike i himmelen.

Gud har dermed både et jordisk og et himmelske rike. Det jordiske riket skal opprettes på denne jorden. Det var det Riket Jesus Messias tilbød jødene. Dette Riket er omtalt i Tanach og i de jødiske Skriftene i N.T. Det er Jesus Messias som er kongen i dette riket.

Når jødene ikke ville ta imot dette tilbudet om opprettelsen av Guds rike på jorden, så innførte Gud en ny tidsperiode, den kristne menighets tid, med tilbudet om et HIMMELSK RIKE. Det er Jesus Kristus som er kongen i dette riket. (Ethvert rike må ha en konge eller en styrer.)

De fleste Bibel-forskere og forkynnere ser ikke at Gud har to riker, men de blander det hele sammen til ett rike. De blander det jødiske inn i det himmelske og det himmelske inn i det jordiske. Jesus sa følgende til jødene: ”Når jeg har sagt dere de jordiske ting (om Riket for Israel), og dere ikke tror, hvorledes skal dere da tro om jeg sier dere de himmelske (om Jesu himmelske rike.)” (Joh.3,12.)

Slik er det også i dag. Det er en gedigen sammenblanding både i forståelsen og forkynnelsen av evangeliet og i forståelsen og forkynnelsen av Guds rike. Den kristne menighets rike er ikke på jorden, men det er i himlene.

Når den kristne menighets rike er i himlene, venter vi også på at Jesus skal hente den kristne menigheten og føre den til himmelen. ”For vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser, han som skal forvandle vårt fornedrelseslegeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme, etter den kraft hvormed han og kan underlegge seg alle ting.” (Fil.3,20-21.)

Den kristne menigheten skal ikke inn i trengselstiden på 7 år, men den skal bli bevart fra den. ”og vente på hans Sønn fra himlene som han oppvekte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra den kommende vrede.” (1.Tess.1,10.)

Jesus skal sammen med englene komme ned i lufthimmelen og ta de troende til seg. Han kan ikke tillate at hans legeme, som allerede her og nå er satt inn i himmelen, kan bli offer for Antikrists herjinger. Dette sier seg selv. (1.Tess.4,14-18.)

”for at han kan styrke dere hjerter, så de blir ulastelige i hellighet for vår Guds og Faders åsyn, når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige (for å hente den kristne menigheten.) ”1.Tess.3,13.)

”men vi som hører DAGEN til (bortrykkelsens dag), la oss være edrue, ikledd troens og kjærlighetens brynje og med HÅPET om frelse som hjelm, for Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.” (1.Tess.5,8-9.)

”mens vi venter på det salige HÅP og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi åpenbarelse, han som gav seg selv for oss for å forløse oss fra alle urettferdighet og rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger.” (Tit.2,13-14.)

Det er ikke sant at læren om den kristne menighets bortrykkelse, er en lære som oppstod på 1830-tallet i England i og med at en kvinne der- Margareth Mc.Donald- begynte å lære dette. Denne læren er ikke fra denne kvinnen, men den er beskrevet skrevet i N.T. (Paulus skrev 1.og 2. Brevet til Tessalonikerne om dette.) At denne kvinnen gjenoppdaget denne læren ved Den Hellige Ånds hjelp, det er en helt annen sak.

7.) Det er Kristus I OSS som er HÅPET OM HERLIGHET. ”hvis tjener jeg er blitt etter den Guds husholdning som er meg gitt blant dere. Det vil si å fullføre Guds ord, den hemmelighet som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav, men nå er blitt åpenbart for hans hellige, for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er iblant (i) hedningene, det er Kristus iblant (i) dere, HÅPET om herlighet.” (Kol.1,25-27.) (Verset 27 er galt oversatt. Det skal ikke være ”iblant”, men det skal være (i).)

Denne hemmeligheten beskriver det forholdet at Jesus har tatt bolig i den, som tror på ham. Kristus er selve frelsespantet på at vi er troende. Den som tror på ham, er gått over fra døden til livet og har allerede her og nå del i frelsen.

I inneværende tidsperioden, som er den frie nådens tidsperiode, er frelsen sikret for den som er kommet til tro, for den jødiske loven er satt til side som indirekte frelsesvei. Vi er allerede her og nå satt inn i himmelen i Jesus Kristus. ”Men Gud som er rik på miskunn har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser- av nåde er dere frelst, og oppvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus.” (Ef.2,4-6.)

Den som engang er rettferdiggjort, kan IKKE FALLE UT AV NÅDEN, for han er satt inn i himmelen sammen med Jesus Kristus. Dette skjedde allerede fra før verdens grunnvoll ble lagt. ”likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige.” (Ef.1,4.)

Vi er både død og oppstått sammen med Kristus. (Rom.6,1-7 og Kol.2,11-12.) Vi har del i hans død, oppstandelse og himmelfart. Synden er tatt bort. Vi er både hellige og perfekte ovenfor Gud i Jesus Kristus.

Det at Kristus er i oss som et frelsepant, betyr at Jesus Kristus er det samme som Den Hellige Ånd, for det er Ånden i oss som er selve frelsespantet. Ånden er den første utbetalingen som vi får, når vi ble frelst. ”ja ikke bare det, men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, i det vi stunder etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.” (Rom.8,23.)

Vi har en stor skatt eller eiendom som skal utbetales. Vi får ikke alt med det samme, men Den Hellige Ånd er pantet på at vi skal få utbetalt resten av arven. ”i ham (Kristus) har også dere, da dere hadde hørt sannhetens ord, evangeliet om deres frelse- i ham har dere og, da dere var kommet til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovet, han som er pantet på vår arv til eiendommens forløsning, hans herlighet til lovprisning.” (Ef.1,13-14.)

Vi må be Gud om at han viser kristenfolket de store åndelige skattene og velsignelsene som vi har i det paulinske evangeliet. ”at vår Herre Jesu Kristi Fader, måtte gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerte opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket HÅP det er han har kalt dere til, og hvor rik på herlighet hans arv er i de hellige og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.” (Ef.1,17-19.)

Jesus Kristus er det samme som Den Hellige Ånd. Det er mange som er imot og ikke forstår treenigheten- at Gud både er en og tre. Vi kan heller ikke forstå det, men vi kan tro det og lære det. Hele Bibelens vitnebyrd vitner om at Gud har en Sønn som er full av Den Hellige Ånd og kraft. Vi skal ikke diskutere dette mer her. (Se min artikkel i min nye bok: Guds planer med Israel og den kristne menighet: Kapittel: Jødisk og kristent syn på forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.)

En av de beste illustrasjonene, som Gud har gitt oss på at det kan være tre i en og en i tre, er TREKLØVERET. Gud har i dette vesle bladet gitt oss et bevis på sin egen treenighet.

8.) Det er i HÅPET vi er frelst. ”For i HÅPET er vi frelst, men et HÅP som sees, er ikke noe HÅP, hvorfor skulle en HÅPE det som han ser? Men dersom vi HÅPER det vi ikke ser, da stunder vi etter det med tålmod.” (Rom.8,24-25.)

Den som tror, lever på to plan og i to dimensjoner. Det er den jordiske dimensjonen, og det er den himmelske dimensjonen. Disse to er ikke smeltet sammen enda, men de skal bli det en gang.

Kristus eller Den Hellige Ånd i oss er bindeleddet mellom disse to dimensjonene. Den himmelske dimensjonen er likeså virkelig som den jordiske, men den befinner seg på et annet plan. Den befinner seg på det evig planet. Våre vanlige dimensjoner, som er høyde, lengde, bredde og tid er tatt bort i den himmelske dimensjonen. Der er det bare tilstedeværelse og harmoni.

Dette håpet om å nå fram til sluttfrelsen er likeså sikkert som at vi er frelst her og nå. Det er Kristi forsoning som er garantien for at vi skal få del i den hele frelsen. Vi har ikke fått utbetalt alt ennå, men den ligger i himmelen og venter på oss.

Så snart som et kristent menneske dør, skal det fram for Jesu domstol for å få sin lønn. Vedkommende får utbetalt alle frelsesgodene, men hans liv som kristen skal bedømmes. Det som er galt i hans liv, blir tatt bort. Det er selve det kristne livsverket som skal bedømmes. Frelsegodene står fast. ”Om det verk som en har bygget, står seg, da skal han få lønn, om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild.” (1.Kor.3,14-15.)

Disse versene borger også for FRELSENS SIKKERHET.

Vi har også fått del i alle frelsegodene i Jesus Kristus. ”Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som har velsignet oss med ALL ÅNDELIG VELSIGNELSE I HIMMELEN I JESUS KRISTUS.” (Ef,1,3.)

I den jordiske dimensjonen er vi ikke enda nådd fram til sluttfrelsen, men i den himmelske dimensjonen er vi allerede nådd fram. Vi er allerede her og nå satt inn i himmelen sammen med Jesus og alle de hellige. (Ef,2,6.) ”Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, da timen er kommet da vi skal våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå enn den gang vi kom til troen.” (Rom.13,11.)

Vi er ikke bare frelst i håpet. Vi gleder oss også i håpet. ”Vær glade I HÅPET, tålmodig i trengselen, vedholdende i bønnen! (Rom.12,12.)

”Men HÅPETS Gud fylle dere med all glede og fred i deres tro, så dere kan være rike på HÅP ved Den Hellige Ånds kraft.” (Rom.15,13.)

9.) Kristus er hedningenes HÅP. ”Kom derfor i hu at dere som fordum var hedninger i kjøttet og ble kalt uomskårne på den såkalte omskjærelsen på kjøttet, den som gjøres med hånden at dere på den tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerskap (i Riket) og fremmed for paktene med deres løfte (om Kristus)- uten håp og uten Gud i verden, men NÅ i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristis blod.” (Ef.2,11-13.)

10.)

Det var to typer hedninger før Golgata, og det var:

a) De hedningene som ikke hadde hørt evangeliet om Messias og jødenes løfter. De er også inkludert i Jesu forsoning og har muligheten til å bli frelst. (Se Brevet til Romerne, kapittel 2.)

b) De hedningen som hadde sluttet seg til den messianske jødedommen. De hadde også muligheter for å få del i frelsen dersom de hadde kommet til en levende tro på Gud og Messias og holdt den jødiske loven.

De hedningene som er beskrevet i Brevet til Efeserne, 2,11-13.), er de hedningene som kom i kontakt med Paulus sin forkynnelse. Før den tid stod de utenfor frelsen og Guds løfter til jødene. Nå var de kommet inn i frelsen gjennom sin tro på Jesus. Det står ikke noe om at de var blitt koblet inn i jødenes løfter, men det står at de stod utenfor Israels borgerett i Riket og Guds løfter til jødene.

Det er en grunn til at de var kommet inn i frelsen og inn i de paulinske hemmelighetene, og det er på grunn av at de hadde kommet til troen på Jesus Kristus.

I Rikets tid skal Jesus Messias bli frelser for mange hedninger. De skal sammen med de troende jøder være med på å styre hele verden for Gud. ”Og atter sier Skriften: Gled dere, dere hedninger, sammen med hans folk! Og atter: Lov Herren, alle hedninger, og pris ham alle folk! Og atter sier Esaias: Det skal komme det Isaias rotskudd (Messias), han som reiser seg for å herske over hedninger, på ham skal hedningene håpe.” (Rom.15,10-12.)

Det er Jesus som er hele verdens håp. Verden har ikke noe annet håp. Det er bare sann jødedom og sann kristendom som kan gi verden det håpet som den lengter etter. Det blir ikke fred i verden før Jesus Messias kommer og hele verden blir ham lydig. ”Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil Fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige.” (1.Mos.49,10.)

11.) Den kristne menighets trosbekjennelse er nedlagt i det som står i Brevet til Efeserne, 4,4-6: ”Ett legeme og en Ånd, likesom dere og er kalt med et HÅP i deres kall, en herre, en tro, en dåp, en Gud og alle Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle.”

Den kristne trosbekjennelsen har 7 ledd, og de er:

a) ETT LEGEME. Jesus er ikke bare hodet for legemet som er den kristne menigheten. Han er også selve legemet. ”disse ting er en skygge av det som skulle komme, men LEGEMET ER KRISTUS.” (Kol.2,17.)

b) EN ÅND. Det er Den Hellige Ånd, som er det samme som Jesus og Gud. ”Men Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, er frihet.” (2.Kor.3,17.)

c) ETT HÅP. Det er de forskjellige typer håp som vi har beskrevet i denne artikkelen. Det er også andre håp som vi ikke har beskrevet. Håpet er både Kristus og den kristne læren.

d) EN HERRE. Det er bare en Herre i den kristne menigheten, og det er Jesus Kristus. Han er både hodet for legemet og selve legemet.

e) EN TRO. Det er den kristne læren. Sentrum i denne troen er at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

f) EN DÅP. Det er gjenfødelsens dåp og ikke vanndåpen. ”For vi er jo alle døpt med en Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er træler eller frie, og vi har alle fått en Ånd å drikke.” (1.Kor.1,12, 13.) (å drikke” er det samme som ”å motta”.)

g) EN Gud og alles FADER. Faderen, Sønnen og Ånden er det samme. Den treenige Gud er OVER alle, GJENNOM alle og I alle.” (v.7.)

12.) Det som vil forene alle troende etter at Guds rike er kommet på en fullkommen måte, er TRO, HÅP og KJÆRLIGHET (gr.agape.) ”For nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se åsyn til åsyn. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent. Men nå blir de stående disse tre, tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten.” (1.Kor.13,12-13.)

Etter avslutningen av alle tidsperiodene- i selve evigheten- vil alle de forskjellige ordningene, som vi har hatt i frelseshistorien, falle bort. Da vil det bare være tre ting eller forhold tilbake, og de vil ha sitt utgangspunkt i kjærligheten, som er Guds kjærlighet, som er ”agape”. ”den (Guds kjærlighet) tror alt, håper alt, tåler alt.” (1.Kor.13,7.)

De tre tingene som blir tilbake, er:

a) TRO. Det er alle frelste menneskers tro og tillit til Gud.

b) HÅP. Det er det håpet som alle frelste mennesker har i troen på Jesus som verdens frelser.

c) KJÆRLIGHETEN. Kjærligheten vil bestandig være det største, for den er identisk med Den treenige Gud og hans ordninger. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til erkjennelse om sannheten. ”Han som vi at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.” (1.Tim.2,4.)

Tingvoll den 19-11-07.

Oskar Edin Indergaard.

_Back