Denne kronikken ble nektet inntatt i avisa dagen. Tingvoll den 17-1-06. Oskar Edin Indergaard.)

 

 

 

 

 

JESUS ER GUDS SØNN

 

 

 

 

  I denne artikkelen vil jeg beskrive Jesu forhold til Gud. Jeg rekker ikke å ta med alle forhold, for det vil kreve en hel bok. Jeg vil ikke utdype Den Hellige Ånds forhold til Gud da dette er en mye enklere problemstilling. Dette skal vi gjøre i en senere artikkel. Det er ikke noe problem å se og forstå at Guds Ånd er utgått fra Faderen og er det samme som Faderen. Dette står i Bibelen.

   Dersom vi bare hadde hatt Gud og Den Hellige Ånd å forholde oss til, så hadde ikke de mange diskusjoner om Guds vesen oppstått. Ingen ville da ha ment at Gud er to personer, men likevel en. Det er mye lettere å være enig i at en person danner en enhet med sin ånd enn at en person danner en enhet med en annen person.

   Det er først når vi trekker inn Jesus, som er Guds Sønn, at denne problemstillingen oppstår- om hvorvidt Gud er tre eller bare en. Det er sagt om Jesus at han er en person som blir motsagt. (Luk.2,34.) Dette gjelder både for jødene og for hedningene

   Når det gjelder kirkens bekjennelsesskrifter om forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, så står det mye bra og riktig i dem, men det er også en del som ikke er rett. Vår kirkes teologi om dette er nedfelt i den atanasianske trosbekjennelsen. Den nikenske og den apostoliske trosbekjennelsen er mer kortfattet hva som gjelder forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. De to sistnevnte bygger på det som den atanasianske trosbekjennelsen sier om dette.

  Vår kirkes forskjellige trosbekjennelser peker på Guds enhet, og det er rett at Gud er en- men den hevder også at Gud-dommen består av 3 atskilte personer, og det er galt. Gud utgjør en enhet som ikke kan splittes opp i 3 selvstendige personer. Vi må bruke andre uttrykksmåter for den flerheten som der er i Gud-dommen.

   At det finnes en flerhet i Gud-dommen, betyr ikke at denne flerheten har en selvstendig eksistens. Både Sønnen og Ånden lever sitt liv gjennom Faderen. De kan ikke eksistere uten Faderen. De går ut fra ham og kviler i ham. Dette er Bibelens oppfatning av dette.

   Det er følgende problemstillinger som oppstår i forbindelse med vår kirkes trosbekjennelser- når vi skal diskutere forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden:

 

a)    Er Gud 3 eller er han bare en?

b)    Kan vi beskrive Gud som 3 personer eller bare som en (person)?

c)    Kan vi i det hele tatt bruke ordet ”person” om Gud?

d)    Er det bedre å bruke ordet ”åpenbaringsform” i stedet for ordet ”person” om Gud?

e)    Er det bedre å bruke uttrykket ”manifestasjon” i stedet for ordet ”person” om Gud?

f)     Er det bedre å bruke uttrykkene ”et flertall av åpenbaringsformer” eller ”et flertall av manifestasjoner” i stedet for ”et flertall av personer” om Gud?

g)    Skal vi heller bruke ordet ”uttrykksform” i stedet for ordet ”person” om Gud?

h)    Bør vi heller bruke ordet Guds vesen om Guds person?

i)      Er det mer korrekt å si at Gud har 3 navn i stedet for at han består av 3 personer?

j)      Kan vi si at der er 3 krefter eller 3 viljer i Gud-dommen, eller er der bare en kraft og en vilje?

k)    Kan vi si at det er 3 utstrømminger fra Gud?

l)      Kan vi si at det er 3 eksistensmåter i Gud?

m) Er det 3 trinn i Gud?

n)    Er det 3 støtter eller pilarer i Gud?

o)   Hva innebærer ordet ”treenighet”?

p)    Er det et godt teologisk uttrykk eller ikke?

q)    Kan ”treenigheten” være et flertall av personer, eller gir det uttrykk for bare en person?

r)     Er Faderen og Sønnen det samme?

s)     Er Faderen større enn Sønnen?

t)      Er Sønnen bare lik Faderen?

u)   Er Sønnen og Faderen av forskjellige vesen, eller er de av samme vesen?

v)    Er det 3 naturer i Gud, eller er det bare en natur?

w) Skal vi heller bruke ordet ”substans” om Gud i stedet for ordet ”natur”?

x)    Kan vi bruke verbet ”å bestå av” når vi snakker om Guds person, eller skal vi bare bruke verbet ”å være”, når vi skal beskrive Gud?

y)    Kan vi bruke verbene ”å høre med til” eller ”å være en del av”, når vi skal beskriver forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden?

z)    Er det bedre å bruke verbet ”å eksistere” i stedet for verbet ”å være”, når vi skal beskrive Gud?

æ)  Kan vi bruke de sideordnende konjunksjonene ”enten-eller-eller” i uttrykket ”enten Faderen eller Sønnen eller Ånden” eller ”både-og-og” i uttrykket ”både Faderen og Sønnen og Ånden, når vi skal beskrive forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden?

ø)   Eller skal vi bare bruke konjunksjonene ”og-og” i uttrykket ”Faderen og Sønnen og Ånden, når vi skal beskrive forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden?

å)    Eller skal vi bare skrive: ”Faderen, Sønnen og Ånden”?

               Som vi ser er det mange problemstillinger som dukker opp, når vi skal forsøke å forklare forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden?

   Når vi skal forsøke å forklare det som ikke lar seg forklare fullt ut, er det 4 retningslinjer vi må følge, og det er:

 

a)    Vi må FORENKLE det som står i Bibelen om dette. ”Å fortolke” Guds ord er det samme som å forenkle det.

b)    Vi må ikke gå ut over det som Skriften sier om dette.

c)    Vi må veie de forskjellige argumentene opp imot hverandre.

d)    Vi må lytte til Den Hellige Ånds stemme. Han er i oss som tror.

 

                 KIRKEMØTENE I NIKEA OG I KONSTANTINOPEL.

 

   En del av disse problemstillingene som jeg har skissert ovenfor, ble diskutert på de forskjellige kirkemøtene. Det begynte med kirkemøtet i Nikea i år 325 og ble avsluttet med kirkemøtet i Konstantinopel i året 381.

   Det var spesielt 5 problemstillinger som ble diskutert på disse kirkemøtene, og det var:

 

a)    Er Faderen og Sønnen (Jesus) av den samme natur (substans)? De brukte det greske uttrykket ”homoousios”, som betyr ”av samme vesen”.

b)    Er Faderen og Sønnen av en lik natur? De brukte uttrykket ”homoiousios”, som betyr ”av lignende vesen”.

c)    Er Faderen og Sønnen av ulik natur? De brukte uttrykket ”anomoious”, som betyr ”av ulikt vesen”.

d)    Var uttrykket ”treenighet” dekkende om forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden?

e)    Er Faderen, Sønnen og Ånden en person, eller er de delt opp i 3 selvstendige personer (gr.hypostasis, lat.personas.)

 

   Det var 3 forskjellige syn som gjorde seg gjeldene på disse kirkemøtene, og som ble diskutert. Disse synene var:

 

a)    Vi har for det første sabellianismen eller modalismen. Det var Sabellius fra Ptolemais (ca.250) som først hadde utarbeidet dette synet. Han hevdet at treenigheten ikke angikk Guds natur, men den angikk bare den måten (åpenbaringsmåten) som Gud åpenbarer seg selv på. Som Faderen er han Skaper og Lovgiver, som Sønnen er han Forsoner, og som Ånden er Han Gjenføder og Helliggjører.

          Vi kan også si dette på en annen måte: Gud kunne bli ansett å være Faderen i G.T, Sønnen i evangeliene og Ånden i den nåværende tidsperioden.

   Uansett hvordan man uttrykker dette, så gir dette synet uttrykk for at Gud er EN PERSON SOM MANIFESTERER SEG PÅ 3 FORSKJELLIGE MÅTER eller I 3 FORSKJELLIGE UTTRYKKSFORMER.

   Dette synet er også kalt for ”tidsperiodisk treenighet”. Det betyr at Gud manifesterer seg på forskjellige måter i de forskjellige tidshusholdningene.

   De som støttet dette synet, mente at Faderen og Sønnen er av en lik natur. Det er ikke det samme som at de er av den samme naturen.

   Dette synet er rett så langt som det gjelder Guds enhet. Det er bare en Gud, men det regner ikke med den flerheten som det er i Gud-dommen på en og samme tid, for når Sønnen og Ånden åpenbarer seg, så er det Gud som åpenbarer seg. I den forstand er det en treenighet som åpenbarer seg når enten Faderen, Sønnen eller Ånden åpenbarer seg, men dette synet benekter at denne flerheten kan opptre samtidig.

    Når Gud åpenbarer seg, så åpenbarer han seg bestandig i sine 3 manifestasjoner selv om dette ikke bestandig kommer til uttrykk i teksten. Dette skjedde for eksempel ved skapelsen. ”I begynnelsen skapte Elohim (Aleph-Tav) himmelen og jorden. Og jorden ble øde og tom, og de var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene.” (1.Mos.1,1-2.)    

   Bokstavene Aleph-Tav er satt ved siden av ordet Elohim i grunnteksten. Det er den første og den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet. Det er en tittel som Jesus brukte om seg selv i Johannes Åpenbaring 1,8.

   Ved skapelsen var både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd til stede. Det var Faderen som planla skapelsen, Sønnen utførte den og Den Hellige Ånd skapte ved sin kraft.

   De gamle rabbinerne sa at det var Messias sin ånd som svevde over vannene ved skapelsen.

   At der er en flerhet i Gud som kommer til uttrykk samtidig, er beskrevet mange steder- både i Tanach og i N.T. Jeg skal ta med noen eksempler på dette: ”Herren (Yhvh) (Faderen) sa til min Herre (Yeshuah, som er Sønnen): Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter.” (Salme 110,1.) Det var Messias eller Yeshuah som var Davids herre.

   ”Se min tjener (Sønnen) som jeg (Faderen) støtter, min utvalgte, som min sjel (Faderen) har velbehag i! Jeg legger min Ånd (hebr. Ruach) på ham. Han skal føre retten ut til hedningefolkene.” (Es.42,1.)

   ”gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler i det dere døper dem i NAVNET til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.” (Mat.28,19.) 

    Men til tross for dette, så er Gud en. ”Hør, Israel! Herren vår Gud. Herren er en.” (5.Mos.6,4.) (Se mer om dette Skriftstedet senere.)

   ”Ett legeme og en Ånd, likesom og dere er kalt med ett håp i deres kall, en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Fader, han som er OVER alle og GJENNOM alle og I alle.” (Ef.4,4-6.)

   ”For det er en Gud og en mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.” (1.Tim.2,5.)

   ”Du tror at Gud er en. Du gjør vel. Djevelen tror det også og skjelver.” (Jakob 2,19.)

 

2.) Vi har for det andre arianismen. Den var utarbeidet av Arius (250-336). Han var biskop i Aleksandria. Han lærte at det bare var Faderen som var fra evighet av. Faderen skapte både Sønnen og Ånden som sitt første verk ut av ingen ting. Arius sa følgende om Sønnen: ”Det var engang, hvor han ikke var.”

   Sønnen er kalt for Gud på grunn av at han er et direkte utspring (avkom) av Gud Faderen og er blitt utstyrt med guddommelig makt til å skape.

   Dette synet er basert på følgende Skrift-ord: ”Og Jesus trådte fram og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord.” (Mat.28,18.)

   ”Men hin dag eller time vet ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men alene min Fader.” (Mark.13,32.)

   Dette Skrift-stedet kan også oversettes på følgende måte: ”Men hin dag og time vet ingen, ikke engang englene i himmelen. Dersom ikke Sønnen vet det, så vet heller ikke Faderen det.”

   ”men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge seg ham (Faderen) som la alt under ham, for at Gud kan være alt i alle.” (1.Kor.15,28.)

  ”Og han er et bilde av Gud den usynlige. Den førstefødte fremfor enhver skapning.” Brevet til Kollosenserne 1,15.)

   De som var enige i dette synet, mente at Faderen og Sønnen ikke var av det samme vesen. Jesus var skapt av Gud og hørte dermed til det som var skapt.

   Dette er et galt syn, for Jesus hører ikke med det som er skapt. Han er på samme måten som Faderen fra evighet av. Jesus sa om seg selv: I begynnelsen var Ordet (Thora), og ordet var hos (gr.pros) Gud (Yhvh), og ordet var Gud (Yhvh). Han var i begynnelsen hos Gud (Yhvh).” (Joh.1,1-2.)

   Her står det at ”Ordet”, som er en tittel på Jesus, var hos Gud fra begynnelsen av.

   Hva som gjelder den greske preposisjonen ”pros”, betyr den ikke bare ”hos”. Den betyr også ”likestilt med” eller ”ansikt til ansikt med”.

   Jesus sa videre om sitt forhold til Faderen: ”Jeg og Faderen vi er ett.” (Joh.10,30.)

   ”Jesus sier til ham (Filip): Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen?” (Joh.14,9.)

  

3.) Vi har for det tredje det synet som Atanasius  (296-373) utarbeidet, og som kommer til uttrykk i den en atanasianske trosbekjennelsen. Han var biskop i Aleksandria. Han ble for øvrig bortvist fra sitt land i det hele 5 ganger på grunn av sin lære, men han ble tatt til nåde igjen av de forskjellige keiserne, og til slutt var det hans syn som ble vedtatt på kirkemøtet i Konstantinopel i året 381. På grunn av hans standhaftighet ble det sagt om ham at han stod ”mot hele verden”. ”Atanasius contra mundum.”, men på grunn av sin standhaftighet ”seiret” han til slutt.

   Læren gikk ut på at Gud er en, men til tross for det så består Gud av 3 atskilte skikkelser eller personer. Både Faderen, Sønnen og Ånden er uskapt, og de er fra evighet av. De 3 personene i Gud-dommen er likestilt. Både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er allmektige, men til tross for dette, så er det ikke 3 Guder, men bare en Gud. Både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er Herre (hebr.Yhvh.)

   Sønnen er ikke skapt av Faderen, men han er født av eller gått ut fra Faderen. Den Hellige Ånd er ikke skapt eller født av Faderen, men den er utgått fra Faderen.

                 Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er av den samme natur.

   Den atanasianske trosbekjennelsen ble vedtatt i året 381 på kirkemøtet i Konstantinopel, men striden om forståelsen av Guds vesen har fortsatt helt fram til vår tid. Den får sannsynligvis ingen ende før Jesus kommer tilbake og viser oss det som vi virkelig skal tro i denne saken, men dersom vi har forstått vår Bibel på en rett måte, hadde vi ikke behøvd disse stridighetene om Guds person og vesen, for alt det som vi behøver å vite om dette, står i Bibelen.

   Det er ikke Bibelen som gjør at vi ikke har et rett bilde av Gud-dommen, men det er de forskjellige vedtakene som ble gjort på kirkemøtene og tradisjonen. Tradisjonen er den verste fienden av et korrekt Bibel-syn.

   Det ble gjort forskjellige vedtak på disse kirkemøtene. Det ble oppnådd kompromisser. Det som ble dømt som vranglære på et kirkemøte, kunne bli gjort til korrekt teologi på det neste kirkemøtet. (Se boken: 2000 år med Kristus. Kristendommens Historie. s.156-178.)

   Dessuten var heller ikke de forskjellige delegatene til kirkemøtene like godt inne i de teologiske spørsmål som ble diskutert. På kirkemøtet i Efesus var det møtt fram ca.2000 utsendinger. Av disse var det 300 biskoper. De fleste av dem hadde ikke satt seg inn i den saken som ble diskutert. Mange av dem var enige med Arius, men de ble tvunget til å gå inn for det som Atanasius lærte. Det var bare to som stemte imot.

   Jeg vil sitere hva Ivar Welle skriver i sin bok: Kirkens Historie. Bind 1.s.101-102 om kirkemøtet i Konstantinopel. ”Keiserne etter Julia (den frafalne) fortsatte Konstantins politikk. Kristendommen ble begunstiget, hedenskapet trengt mer og mer tilbake. I teologisk henseende støttet noen arianismen, andre ortodoksien.

   Sin endelige avslutning fikk utviklingen da Teodosius den store i året 380 påbød at alle hans undersåtter skulle ha ”samme religion som apostelfyrsten Peter fra begynnelsen av overgav til romerne, og som biskop Damasus i Rom og biskop Peter i Konstantinopel når holder fast ved.” Dette påbud søktes alvorlig gjennomført. FRA 380 FANTES ALTSÅ IKKE MER RELIGIONSFRIHET ELLER MENINGSFRIHET INNENFOR KRISTNEDOMMEN i det romerske riket, skjønt både hedenskapet og sektene bestod lenge ennå- på tross av loven.

   Et kirkemøte i Konstantinopel (381) fattet avgjørende beslutninger angående den felles tro. Det gjentok bekjennelsen fra Nikea (325.) og utformet læren om at Den Hellige Ånd er av samme vesen som Faderen og Sønnen.

   Resultatet av disse kirkemøters arbeid på treenighetslærens område foreligger i det såkalte ”Nikenske symbol”.

 

   

                EN VURDERING AV DEN ATANASIANSKE TROSBEKJENNELSEN

 

   Når vi ser på de enkelte læresetningene i den atanaisainske trosbekjennelsen isolert sett, så kan vi si at de fleste av dem er korrekt, men når vi ser dem i sammenheng, gir de oss et galt Guds-bilde. Vi kan ikke på den ene siden si at Gud er en, og at han på den andre siden er oppdelt i 3 atskilte personer. Det blir oppfattet som 3 forskjellige Guder.

   Jeg tror at Atanasius og de som støttet ham, hadde de beste hensikter, men det Guds bildet som de presenterte, er ikke rett. Gud kan ikke både være både en og tre.

   Vi kan i det hele tatt ikke bruke ordet ”personer” om Gud-dommen. Vi kan til nød bruke det om Gud- at han er en person, men ordet ”person” passer ikke på Gud. Det er heller ikke et ord som Bibelen bruker.

   Vi kan si at der er 3 NAVN i Gud-dommen, og at Gud-dommen har 3 UTSTRÅLINGER eller 3 MANIFESTASJONER, eller at det er 3 STØTTER eller 3 PILARER i Gud-dommen.

   Disse 3 utstålingene eller disse 3 manifestasjonene er Faderen, Sønnen og Ånden, men vi kan ikke si at det er 3 selvstendige personer i Gud-dommen. De har bare sin selvstendighet ved den avhengigheten som de har i og gjennom de andre. Både Sønnen og Ånden er gått ut fra Faderen. Han har frembrakt både Sønnen og Ånden.

   At Faderen har frembrakt Sønnen, står det meget om i Bibelen. Det står også en del om at Ånden er utgått fra Faderen. Det er brukt delvisforskjellige verb om disse to frembringelsene. Gud EIDE Sønnen som sitt første verk (Salomos Ordspråk 8,22.). Sønnen ER GÅTT UT fra Faderen. (Joh.8,42.) Ånden er gått ut fra Faderen. (Joh.15,26.)

   Gud manifesterer seg som både Faderen, Sønnen og Ånden- både i evighetsperspektivet og i tiden. Vi kan ikke si at Faderen er større enn Sønnen og Ånden. De er alle like store og like betyningsfulle. Når Jesus sa at Faderen er større enn ham, så tenkte han på to forkjellige forhold, og det var:

 

a)    I og med at Sønnen er gått ut fra Faderen, kan vi si at Faderen var større enn Sønnen i og med at Faderen var den første årsak til alle ting. Da Sønnen ble fremskaffet, løftet Faderen ham opp til den samme posisjon som han hadde selv.

b)    Ved sin kjødspåtagelse måtte Sønnen oppgi noe av den herligheten som han hadde hos Faderen.  Denne herligheten fikk han tilbake ved sin himmelfart.”Dere hørte at jeg sa til dere: Jeg går bort og kommer til dere igjen. Dersom dere elsket meg, da gleder dere over at jeg går til Faderen, for Faderen er STØRRE ENN JEG.” (Joh.14,28.)

   ”og nå herliggjør du meg, Fader, med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden var til.” (Joh.17,5.)

   ”Derfor har og Gud opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alt navn.” (Fil.2,9.)

   Det er bestandig en sirkelbevegelse i alt det som Gud gjør. Den går fra Faderen gjennom Sønnen og ved Ånden og fra Ånden gjennom Sønnen og til Faderen. De 3 navn representerer hverandre i alt det som de gjør.

  Når vi skal uttale oss om det som er umulig å forstå, kan vi ikke gå lengre enn det som Bibelen sier om dette. Bibelens entydige vitnesbyrd gjennom både Tanach og N.T. er at Gud er en, men at han har 3 FORSKJELLIGE ÅPENBARINGSFORMER, som er Faderen, Sønnen og Ånden. Disse går ut på ett.

   Det er heller ikke rett det som det ble vedtatt på kirkemøtet i Konstantinopel, at Ånden går ut fra både Faderen og Sønnen. På samme måten som Sønnen går ut fra Faderen, går også Ånden ut fra Faderen. ”Jesus sa til dem: Var Gud deres far, da elsket dere meg, for jeg er UTGÅTT FRA GUD og kommer fra ham, for jeg er heller ikke kommet av meg selv, men han har utsendt meg.” (Joh.8,42.)

   ”Når Talsmannen kommer, som jeg skal sende dere fra Faderen, Sannhetens Ånd, som UTGÅR FRA FADEREN. Han skal vitne om meg.” (Joh.15,26.)

 

     

EN VURDERING AV BEGREPENE ”TREENIGHETEN” og ”PERSON”      

 

   Selve ordet ”treenighet” ble første gang brukt av Tertullian (død ca.230). Det kommer av det latinske ordet ”trinitas”. Det ble laget i et forsøk på å avklare forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden.

   Dersom dette uttrykket hadde vært forstått og brukt på en rett måte, så hadde det vært et meget godt teologisk begrep, men når det blir brukt og forstått på en gal måte, så bør vi ikke bruke det.

   Dette begrepet ble lagt ned i den atanasiankse trosbekjennelsen, og det dekker derfor denne trosbekjennelsen legger i det:

 

a) At Gud er en, men likevel 3.

b) At det er 3 personer i Gud-dommen.

c)  At der er en enighet innenfor Gud-dommen.

d)  At Faderen, Sønnen og Ånden er av den samme kvalitet.

e)  At Faderen, Sønnen og Ånden er fra evighet av.

f)  At verken Faderen, Sønnen eller Ånden er skapt.

g) At Sønnen er født av Faderen.

h) At Ånden er gått ut fra både Faderen og Sønnen.

   De to siste punktene viser også at der er en forskjell på Faderen, Sønnen og Ånden. Mens Faderen er Den opprinnelige, er Sønnen og Ånden gått ut fra Faderen. Sønnen og Ånden er frembrakt av Faderen.

   Når det gjelder Guds vesen og læren om Gud, så vil vi bestandig mangle ord og begreper, for Guds vesen ligger langt utenom det som vi kan fatte og forstå, men til tross for det, så forsøker vi likevel å trenge inn i dette, som er et mysterium.

   Når vi arbeider med disse høyhellige tingene, må vi bruke de ord og de uttrykk som Bibelen selv bruker om dem.

   Augustin likte heller ikke begrepet ”treenigheten” og bruken av ordet ”personer” om Gud, men han brukte det, for han mente at vi ikke kunne finne noe bedre  uttrykk for Gud-dommen. Han sa følgende om dette begrepet: ”Når man spør: Hvilke tre? Lider den menneskelige tale av en stor mangel på kraft. Allikevel sier vi: Tre personer, ikke for at vi skal si det, men for at vi ikke skal være tause.”

   Hva som gjelder ordet ”person”, som kommer fra det latinske ordet ”persona”, så er dette ordet en MEGET DÅRLIG BESKRIVELSE av Gud-dommen. Vi kan til nød si at Gud er en personlig med at han er personlig. Han har sin egen identitet og personlighet, men vi kan ikke si at både Faderen, Sønnen og Ånden er personer. Det blir galt, for Gud er en.

   Jeg vil sitere fra boken: Bogen om Kristendom. Kristendommen gjennom Tiderne- og nu. s.170-171: ”Selvfølgelig er ordet ”person” heller ikke passende. Faktisk er det i den senere tid BLITT KRITISERT I STIGENDE GRAD (uthevet av meg.). I dag betyr ordet noe annet enn det gjorde på kirkemøtenes tid. I de første århundredene var det et temmelig nøytralt ord som pekte på et personlig fellesskap.

   I dag er en ”person” et selvbevist, autonomt individ. Men anvender man det om ”treenigheten”, lyder det som om man taler om 3 guder. Av den grunn foretrekker mange å tale om 3 ”eksistensformer”. Den ene Gud eksisterer på 3 forskjellige måter.

   Jeg (Klaas Runia) mener at denne kritikken er korrekt. Hva vi i dag mener med ordet ”person”, henviser til selve det guddommelige vesen snarere enn til guddommelige atskillelser i det guddommelige vesen. Der er ikke tre individuelle personligheter i Gud. Der er kun en guddommelige personlighet, som inneholder en trefoldig atskillelse.

   Men på samme tid må vi gjøre det helt klart, at denne ene guddommelige personligheten eksisterer på tre forskjellige PERSONLIGE måter. Fader, Sønn og Helligånd er ikke bare tre forskjellige åpenbaringsformer. (Det betyr ”modalisme”, et synspunkt som er temmelig fremtredende innenfor moderne teologi, men som kirken med rette har forkastet. Gud åpenbarer ikke kun seg selv som Fader, Sønn og Helligånd. Gud er Fader, Sønn og Helligånd. Disse tre navnene antyder tre ekte atskillelser i den ene personlige Gud, og disse er i seg selv fullt ut personlige.”

   Hva som gjelder begrepet ”person”, burde vi verken bruke det om Gud eller i kombinasjonen: Faderen, Sønnen og Ånden, for i vår tid så går det på menneskelige personer. En person er et menneske som er avgrenset i forhold til alle andre mennesker. I forhold til alle andre personer så er et menneske helt unikt. Det står alene i verden med sin intelligens og sine muligheter.

   Det korrekte er å si at Gud har 3 NAVN, 3 UTSTRÅLINGER eller 3 MANIFESTASJONER, og disse navn er: Faderen, Sønnen og Ånden. De har ingen selvstendig eksistens, men de lever I og BLANT hverandre.

   Rabbi Moshe Yoseph Koniuchowsky sier dette på følgende måte i en artikkel på sin internettside: www.yourarmstoisrael.org. Artikkelen har tittelen: ”In Our Midst”, som betyr ”I vår Midte: ”Det er 3 søyler i den opprinnelige manifestasjonen som går ut fra Yhvh. Torah rullen som er skrevet på pergament er i midten av de 2 pilarene. Dette betyr bokstavelig Livets tre, som er symbol på Ordet, som er Yeshua, vår Frelser. Han er MIDT INNE I og MELLOM Faderen og Ånden (hebr.Ruach.)

   Guds Ord er i følge hebraisk forståelse  den evige midtre pilaren av Gud-dommelig utstrømming. Han er ikke medlemm nummer 2 av en treenighet. Det ville være polyteisme (flerguderi), som blir praktisert i mange store religioner.”

   De 2 andre pilarene i Gud-dommen blir dermed Faderen og Ånden. Sønnen er i midten, og de to andre er på hver side av Sønnen. Dette er det bildet som Bibelen viser oss, av forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden, og det er det rette bildet av Gud-dommen.

   Vi må gå til Bibelen når vi vil forstå Gud på en rett måte og ikke til de forskjellige kirkemøtene og de forskjellige læresetningen som kirken har. Kirken lærer galt på en rekke områder. Dette gjaldt også kirkemøtene i Nikea og i Konstantinopel.

  

                          REFORMASJONENES SYN PÅ TREENIGHETEN

 

    Både den lutherske og den reformerte kirken var enig i læren om Guds treenighet. Johan Calvin syntes at det var vanskelig å anerkjenne det synet, at Sønnen hadde vært til fra evighet av, men han fornektet det ikke.

   Martin Luther anerkjente læren om treenigheten både fordi han mente at Skriften lærte det, og at troen anerkjente det.

   Socianismen i det sjette århundrede benektet Sønnens preeksistens. Den så på Sønnen som bare et menneske. Den lærte at det bare var en guddommelig person, og det var Faderen. Denne retningen har hatt innflytelse på engelsk unitarianisme og engelsk og amerikansk deisme.

 

                                                       MODERNE SYN

 

   Kirken som sådan har holdt på det synet som de atanasianske bekjennelsen gav uttrykk for, men det finnes også unntak:

 

a)    Filosofene Kant og Hegel trodde ikke på en personlig Gud, men de trodde på en upersonlig deisme.

b)    Swedenborg og Scleiermacher forsvarte det modalistiske synet.

c)    Mange føler at Barth var modalist, men på grunn av at han benektet sabellianismen, så mente andre igjen at han holdt på kirkens lære. I stedet for å bruke ordet ”personer” om Faderen, Sønnen og Ånden, brukte han uttrykket ”eksistensmåter i Gud” om Faderen, Sønnen og Ånden.

d)    Paul Tillich mente at læresetningen om treenigheten var laget av menneskene, for å tilfredsstille deres egne behov for forståelse av Gud-dommen. Han trodde ikke at det var en person i Gud-dommen, som var delt på tre.

e)    Jehovas Vitner benekter læren om treenigheten. De benekter at Sønnen er fra evighet av. De ser på Sønnen som en skapning som kom i stand før verden ble skapt. (Se boken: Basic Theology. Av Charles C.Ryrie. s.58-59.)

 

               

                     VI GREIER IKKE Å FORSTÅ GUDS VESEN FULLT UT

 

 

   Det forholdet at disse problemene blir diskutert, kvalifiserer ingen til å være vranglærer. Det er bare et forsøk på å forstå Guds vesen og forsøke å beskrive ham så riktig som mulig. Vi kan på ingen måte komme til å forstå Guds vesen fullt ut. Det vil vi aldri oppnå. Vi vil alltid komme til en stengt dør hvor vi ikke kan slippe inn.

   Vi vet at vi danner en enhet med Jesus, der han er hodet, og vi er lemmene på hans legeme, men til tross for det så vil det likevel være en forskjell på Gud-dommen og oss. Vi hører med til det som er skapt mens det er Gud som har skapt oss.

   Vi er også blitt gjort likedannet med Guds Sønns bilde. Dette betyr ikke at vi kan bli helt lik med Jesus, men vi skal bli gjort helt likt med det bildet av Gud som Jesus representerer. ”For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.” (Rom.8,29.)

   Dersom vi forstår en del av Gud-dommen, får vi  et mer riktig bilde av både Faderen, Sønnen og Ånden og deres forskjellige funksjoner i frelses-verket. Vi får også et mer riktig bilde av oss selv, for vi er skapt i Guds bilde.

   Den atanasianske trosbekjennelsen sier derimot at den som ikke er enig i alt det som denne trosbekjennelsen gir uttrykk for, han vil ikke få del i saligheten, men derimot gå fortapt for Guds rike. ”Enhver som vil bli frelst, må framfor alt annet holde fast den felles (alminnelige) kristelige tro. Den som ikke fastholder den hel og ukrenket, vil uten tvil gå evig fortapt.”

   Dette er ikke rett. Det er troen på Jesus som gir oss frelsen og ikke hvorvidt vi er enig eller uenig i kirkens lære. Den har mange feil. Vi ser alle fortsatt stykkevis og taler profetisk stykkevis (1.Kor.13,9.)- og det til tross for at den paulinske læren er nedfelt i Paulus sine brever, og vi har kjente til de paulinske hemmelighetene i snart 2000 år.

   Siste gang at kirkens lære ble revidert, var under Luther og de forskjellige reformatorene. Det er snart 500 år siden. Det er på høy tid at vi får EN NY REFORMASJON. Det er mye i kirkens lære som er galt.

 

                      

                       RABBINERNES SYN PÅ MESSIAS

 

 

    Den rabbinske jødedommen regner ikke med at Jesus fra Nasaret er verken Guds Sønn eller jødenes Messias. Den ser helt bort ifra Jesus og betrakter ham som jødedommens verste fiende og største forreder, i og med at han hevdet at han både var Guds Sønn og jødenes Messias- noe som han også er. Den ortodokse jødedommen kaller Jesus for ”Yeshu”, som betyr ”den foraktede”. Det rette navnet på ham er ”Yeshuah”, som betyr ”Herren er frelser”.

   Den rabbinske jødedommen regner ikke med Jesus fra Nasaret, men den regner derimot med Messias. Det er flere forkjellige syn på Messias forhold til Gud innenfor den rabbinske jødedommen, men i denne artikkelen skal vi referere de tre mest vanlige, og de er:

 

a)    Messias er skapt av Gud før alt annet var skapt. Han er et mellomvesen som står mellom Gud og englene. Han er høyere enn englene, men lavere enn Gud.

b)    Messias er født som et vanlig menneske, men han har er et helt unikt menneske både hva som angår utseende og intelligens. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: De forskjellige jødiske vurderinger av Messias første komme.)

c)    Det er to Messiaser.

 

   De eldste rabbinerne hadde dette første synet på Messias. De mente at Messias var det lyset som Gud skapte før selve skapelsen. ”Da sa Gud (Elohim): Det bli ly! Og det ble lys.”(1.Mos.1,3.)

   I Yalkut, som er en rabbinske antologi fra Middelalderen, står det: ”Og Gud så lyset- at det var godt. Dette er Messias lys, for å lære dere at Gud så Messias generasjon og Hans gjerninger, før han skapte universet, og han skjulte Messias under sin herlighetstrone. Satan spurte Gud, Skaperen av universet: ”For hvem er Lyset under Din Herlighetstrone?” Gud svarte ham: ”Det er for Messias som vil dømme dere, og som vi få dere til å forakte dere selv.”

   Rabbinerne kalte ofte denne mellomskikkelsen mellom Gud og englene for ”Metraton”. Han var den engelen (paktens engel) som ofte opptrådte i Tanach. ”Se. Jeg sender dere en engel foran deg, for å vokte deg på veien og for å føre deg til det sted som jeg har utsett til deg. Ta deg i vare for ham og hør på hans røst. Vær ikke gjenstridig mot ham. Han skal bære over med deres overtredelser, for MITT NAVN ER I HAM. Men dersom du lyder hans røst og gjør alt det som jeg sier, da vil jeg være en fiende og en motstander av dine motstandere.” (2.Mos.2,23,20-22.)

   Rabbi Moses Burali har sagt følgende om det forholdet at ”Guds navn er i ham”: ”For hans navn er Ham selv (Gud), FOR HANS NAVN ER YHVH, og det er han selv. På denne måten vil uttrykket: ”Hans navn er i ham” bety at ”FYLDEN AV GUDDOMMEN ER I HAM”.” (Denne engelen er med andre ord Gud selv. Min kommentar.)”

   I Zoar, Bind 3, som hører med til den jødiske mystiske litteraturen, står det om Metraton: ”DEN MIDTRE STØTTEN I GUDDOMMEN er Metraton, som har fullført fred i himmelen på grunn av hans herlige stilling der.”

   Det er i følge dette utsagnet 3 STØTTER I GUDDOMMEN.

   I den samme boka står det følgende om de 3 trinn som der er i Gud-dommen: ”Eliesers far sa til ham: Kom, se mysteriet som der er i ordet YHVH. Her 3 TRINN. Hvert av dem har SELVSTENDIG EKSISTENS. Ikke desto mindre er de ETT, og de er slik forent at det ene ikke kan skilles fra det andre. Men hvordan kan 3 vesen være ett? Er de vitterlig en fordi vi kaller dem en? Hvordan 3 kan være en, KAN BARE ERKJENNES VED ÅPENBARING AV DEN HELLIGE ÅND og egentlig bare med LUKKEDE ØYNE.”

   Den rabbinske jødedommen åpner derfor opp for at der er 3 trinn i Gud-dommen. Disse uttalelsene som vi har sitert ovenfor, ligger nær opp til en del av det som vår kirkes trosbekjennelser sier om de 3 navn i Gud-dommen, men det er ikke helt det samme. Vår kirke har et DELT BILDE PÅ GUD, men dersom en skal få det helt riktige bildet av Gud, så må en poengtere den enheten som der er i Gud og ikke dele Gud opp i tre forskjellige personer. Dette blir oppfattet av jødene som 3 forskjellige Guder.

   I den jødiske bønneboka Siddur ha Shalem er det nærmest satt likhetstegn mellom Elias, Jesu og Metratons funksjoner i himmelen. ”Må det være din vilje at blåsingen fra dette hornet skulle nå Guds tabernakel ved hjelp av vår utsending, Tardiel, hvis navn Elias- må hans navn være velsignet- har gitt til ham. Og gjennom JESUS, SOM ER ÅSYNETS FYRSTE, OG FYRSTEN Metraton, må velsignelsen bli oss til del. Vær velsignet, Nådens Fyrste.”

   Vi legger merke til at ordet ”Jesus” (hebr.Yeshuah) er brukt flere steder i den jødiske bønneboka. I forbindelse med tittelen ”Åsynets fyrste” blir navnet Jesus satt i parantes. Det står da i teksten: ”(Yeshuah) ”Sar hapinam”, som betyr: ”(Jesus) ”Åsynets fyrste”.

   Professor G.Klein, som i sin tid var overrabbiner i Stockholm, skrev i sin bok: Bidrag til Israels religionshistorie. Side 89. følgende om Metraton: ”Metraton er den tjenende ånden som står nærmest Gud, på den ene siden hans betrodde og hans representant, på den andre siden Israels representant hos Gud… Metraton heter også ”Åsynets fyrste” (hebr.Sar hapinam) eller  ”Fyrsten som sitter i Guds innerste rom”

   Tallverdien av Metraton er det samme som tallverdien av Shaddai, som er en betegnelse på Gud. Den er 314.)

   Professor G.Klien skriver også at Metraton ofte blir sammenkoblet med ordet ”Memra”. Det er aramaisk og betyr ”Ordet”. Det tilsvarende ordet på hebraisk er ”Davar”.

   Dette ordet blir brukt både i Tanach og i N.T. om Messias og om Jesus. ”I det år kong YUssia døde (740) så jeg Yhvh (Aleph-Tav) sitte på en høy trone, og slepet av hans trone oppfylte templet.” (Es.6,1.)

   ”I begynnelsen var Ordet (gr.logos), og ordet var hos Gud, og ordet var Gud.” (Joh.1,1-2.)

   I Habakuk 3, 13 finner vi også de to ordene Jesus og Messias skrevet sammen. På hebraiks står det: ”l`yeshuah aleph tav masiach.” Dette blir på norsk: ”med din Yeshua Aleph-Tav din Messias.” (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4, hvor jeg skriver mer om dette.)

   I Talmud forekommer det 5 slike mellomvesener mellom Gud og menneskene, og det er:

 

a) Metraton.

b) Memra.

c) Guds nedadstigende herlighet (hebr.Schekina)

d) Guds Hellige Ånd (hebr. Ruach haKodesh).

e) Den himmelske åpenbaringsrøsten (hebr.Bath Kol).

    Ofte er disse identiske med hverandre.

. (Se mine bøker: Jødenes Konge. Bind 3. Kapittel: Messias er Herrens herlighet, Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Metraton. og Matteus Evangeliet. Jesu Liv og lære. s.160-162. hvor jeg skriver mye om dette.)

 

                             DET ER EN FLERHET I GUD-DOMMEN

 

   Tanach gir også uttrykk for at der er en FLERHET i Gud-dommen, men denne flerheten kan ikke løsrives fra det forholdet at Gud er en. Det er Guds enhet som må vektlegges og ikke flerheten i Guds vesen. Den flerheten som der er i Gud-dommen, må på ingen måte bli avskåret fra den enheten som det er i Gud-dommen. Når Faderen, Sønnen eller Ånden er i funksjon, så er det ikke de enkelte navn som er i funksjon, men det er Gud som handler. Dette er det bibelske konseptet av Gud-dommen.

    Dette kommer best til uttrykk i Shema, som er den eneste trosbekjennelsen som jødene har. ”Hør (hebr.Shema) Israel, Herren (Yhvh) er vår Gud (Elohim), HERREN (Yhvh) ER EN.” (5.Mos.6,4.)

   Dette utsagnet blir kalt for ”Shema”. Dette utsagnet heter på hebraisk: ”Shema Israel, Yhvh Elohenu, Yhvh echad.”

   Det er 4 forhold vi må være oppmerksomme på ved dette utsagnet, og det er:

 

a)    Herrens navn er nevnt 3 ganger, og det er Yhvh, Elohenu og Yhvh.

b)    Elohenu er en form av Elohim som har fått tillagt eiendomepronomenet ”vår”. Elohim er et flertallsord. Det kommer av Eloah, men vi kan likevel ikke oversette det med ”guder”, for Herren er en.

c)    Verbet for dette flertallsordet står i entall.

d)    Det ordet som er brukt for ”en”, er på hebraisk ”echad”. Det står for en sammensatt enhet. Vi har dette uttrykket i for eksempel ordsammensetninger som ”en klasse druer” og ”alt folket reiste seg som en mann.

   Til tross for at Gud er beskrevet som EN, er det likevel åpnet opp for en FLERHET i Guds person.

   Når Gud bruker flertallsordet ”Elohim” om seg selv, så åpenbarer han at det er en flerhet i hans person.

   Når Gud bruker substantivet ”Eloah” om seg selv, så åpenbarer han enheten i sin person.

   Vi skal ikke oversette ordet ”Elohim” med ”GUDER”. Det blir galt av to grunner:

 

a)    Det er bare en Gud.

b)    Ordet ”elohim” blir også brukt om engler, falske guder, dommere og enkeltpersoner.

 

   Første gangen at Gud brukte benevnelsen ”Yhvh” om seg selv, var da han møtte Moses i den brennende tornebusken. ”Og Elohim sa til Moses: JEG ER DEN JEG ER (hebr. EYE ASHER EYHE”, og HAN sa: Så skal du si til Israels barn: ”JEG ER (hebr. EYE) har sendt meg til dere.” (2.Mos.3,14.)

   Selve ordet ”Yhvh” kommer av verbene ”hawa”, ”Haya”, ”hava” og ”chaya”, som betyr ”å være”, ”å eksitere” og ”å leve”. Ordet ”Yhvh” betyr derfor ”Den evig eksisterende” eller ”Den som er”.

   Jesus brukte ofte ordet ”Yhvh” om seg selv. Det er på gresk ”ego eimi”. Slike uttrykk er:

”Jeg er livets brød”. (Joh.6,35.), ”Jeg er verdens lys”. (Joh.8,12, ”Jeg er den gode hyrde”. (Joh.10,11.), ”Jeg er oppstandelsen og livet”. (Joh.11,25.), ”Jeg er veien, sannheten og livet”. (Joh.14,6.), ”Jeg er det sanne vintre”. (Joh.15,1.), ”Jeg er jødenes konge”. (Joh.19,21.) og ”Jeg er den første og den siste”.(Joh.Åp.1,18.)

   De 4 bokstavene i ordet ”Yhvh” er: Yud, hey, vav og hey. Yud og hey er hannkjønnsformer, og Vav og hey er hokjønnsformer. Guds vesen er derfor ikke bare hankjønn, men det bærer også i seg kvinnelige egenskaper.

   Dette kommer også til uttrykk i en annen tittel på Gud som er ”El Shaddai”, som betyr ”Den livgivende” eller ”Den forsørgende Gud”. Selve ordet ”Shaddai” kommer av ordet ”shad”, som betyr ”bryst”. På samme måten som en kvinne gir sitt barn næring gjennom sitt bryst, gir også Gud oss åndelig næring når vi holder oss til ham.

   Vi skal også referere et annet Skriftord som sier at Gud er en, men til tross for det så blir flertallsordet ”elohim” brukt om Gud. ”Da talte Gud (Elohim) disse ord og sa: Jeg er Yhvh din Elohim, som førte deg ut av Egyptens land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder (elohim) foruten meg.” (2.Mos.20,1-3.)

   At der er en flerhet i Gud-dommen, kommer fram en rekke steder i Tanach. ”I begynnelsen skapte Gud (Elohim) (Aleph-Tav) himmelen og jorden, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd (hebr.Ruach)  svevde over vannene.” (1.Mos.1,1-2.)

   I dette tilfellet er både Gud (hebr.Elohim), Guds Sønn (Aleph-Tav) og Den Hellige Ånd (hebr.Ruach) nevnt som medskapere til himmelen og jorden. Bokstavene Aleph-Tav er den første og den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet. De blir ikke lest i teksten, men de blir uttalt som bokstavene ”eht”.

   Johannes brukte de samme bokstavene på gresk om Jesus. De er ”alfa og omega” ”Jeg Alfa og Omega, sier Gud Herren (hebr.Yhvh), han som er og som var og som kommer, den Allmektige.” (Joh.Åp.1,18.) (Se mine bøker: Jesu Gjenkomst. Bind 4 og 5, hvor jeg skriver mye mer om alt dette.)

 

                              

                                              GUD HAR EN SØNN

 

   At Gud har en Sønn, er også nevnt både i Tanach og i N.T. :”Hvem for opp til himmelen? Hvem samlet været i sine never? Hvem bandt vannet i et klede? Hvem satte alle jordens grenser? Hva er hans navn, og hva er HANS SØNNS NAVN? Du vet det jo.” (Salomos Ordspråk 30,4.)

   Derfor skal Herren (hebr.Yhvh) selv gi dere et tegn: Se, jomfruen blir fruktsommelig og føder en SØNN, og hun gir ham navnet IMMANUEL (som betyr: Gud med oss).” (Es.7,14.)

   Denne Sønnen som Gud har, er ikke skapt, men han er gått ut fra Guds etter Faderens vilje. Han er ikke skapt, men han er født. Dette skjedde fra evighet av. Dette ligger langt utenom det som vi greier å forstå med vårt intellekt, men troen kan fatte det og holde fast på det. Den kan videre forkynne det.

   Han blir også kalt for ”visdommen”. ”Herren EIDE MEG som sitt først verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. Fra evighet av er jeg blitt til, fra først av, før jorden var. Da avgrunnene ennå ikke var til, ble jeg FØDT, da der ennå ikke fantes kilder fylt med vann.” (Salomos Ordspråk 8,22-24.)

   Septuaginta, som er en oversettelse av Tanach fra hebraisk til gresk, oversetter setningen ”Herren eide meg som sitt første verk” på følgende måte: ”Herren SKAPTE meg som sitt første verk.” Dette er ikke en riktig oversettelse av den masoretiske teksten. Guds Sønn er ikke skapt, men han er født av Gud fra evighet av.

   Vår Bibel fra 1930 følger her Septuaginta. Den bryter dermed med det som den atanasianske trosbekjennelsen sier om dette. Bibel-oversetterne bryter selv med sin egen trosbekjennelse, og det er ikke bra.

   I Salme 2 kommer det også fram at Gud har en sønn, som Han har salvet og innsatt som konge i Jerusalem. ”Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg. Jeg vil kunngjøre hva fastsatt er: DU ER MIN SØNN. Jeg har født deg i dag.” (Salme 2,6-7.)

   De fleste av dagens rabbiner hevder at dette ikke er en beskrivelse av Messias, men at det går på en annen som er salvet, men ikke på Messias.

   I Skriftet Yakult Shemoni er det en provokativ kommentar over Salme 2. ”… Dersom jeg finner Kongens Sønn, skal jeg få tak i ham og korsfeste ham og drepe ham med en forferdelig død. Men Den Hellige Ånd gjød narr av ham (og sier:) Han som sitter i himmelen ler, Yhvh gjør narr av dem.”

   I Enoks bok (170-130), som hører med til de jødiske apokryfiske bøker, er Guds Sønn omtalt flere steder. I kapittel 62,5 er Messias omtalt som ”kvinnenes Sønn”. I kapittel 48,2 er han omtalt som ”Menneskesønnen”. I kapittel 105,2 er han omtalt som ”Guds Sønn”.

   I Dødehavsrullene er også Messias omtalt som Guds Sønn. I Fragment 4Q246 står det: ”Han skal bli kalt Guds Sønn. De vil kalle ham Sønnen til Høyeste… Han vil dømme jorden med rettferdighet… og enhver nasjon vil bøye seg ned for ham.” (Se boken: The Search for Messiah. Av Mark Eastman og Chuck Smith. s.81-90.)

   Denne Sønnen er like gammel som Faderen selv. Dette kan ikke vi forstå, for vi er bundet av tidsaspektet og av våre dimensjoner i vår tenkning og i vår forståelse av Guds ord. Det er først når vi bringer inn størrelser som høyde, lengde, bredde og tid at vi kan forstå noe, for vi er bundet til disse kategorier, og de er begrenset. Når vi bringer inn Guds- eller evighetsdimensjonen, så forsøker vi  å forklare og forstå denne ut ifra vårt ståsted, og da rekker ikke tanken til, men vi kan tro det. Ivar Åsen spurte: ”Kva er vel utanfor enden, då? Nei. Det vesle vetet det rekk ikke til. Ei tru må stydja oppunder.”

   At Jesus verken har begynnelse eller ende, kommer også til utrykk i Brevet til Hebreerne 7,3, hvor det står: ”som er uten far, uten mor, uten ættetavle, som verken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn- han blir prest i tidsalderen.”

   Vi kan lettere forstå det forholdet at Gud ble født som et menneske enn at Jesus er født fra evighet av. I det første tilfellet kan vi forholde oss til tiden, til historien og til stedet hvor dette hendte, men i det siste tilfellet kan vi ikke forholde oss til noe annet enn til det som står skrevet og til troen. Vi kan tro det. Der tanken og fornuften slutter, der begynner troen, men troen er på ingen måte ufornuftig. Den har sine egne dimensjoner. Den som tror på Jesus, vandrer og tenker i to dimensjoner. Det er den menneskelige dimensjonen, og det er den Guds rikets dimensjon.

   Den som vandrer og tenker i to dimensjoner, står sterkere enn den som bare vandrer i en dimensjon, for Gud-dommen har tatt bolig i vedkommende ved Den Hellige Ånd.

 

   Sønnen eller Jesus har dermed TO FØDSLER, og de er:

 

a)    Han er født fra evighet av.

b)    Han er født inn i tiden. Dette skjedde for snart 2000 år siden.

 

   At Sønnen er født av Faderen, betyr at det har funnet sted en UTVIDELSE av Faderen på et gitt tidspunkt. Han har født Sønnen ut ifra seg selv. Sønnen har kvilt i Faderens skjød til den tiden kom, da han skulle bringes frem.

   Når det står at Jesus er eller var i Faderens skjød, så er dette et bilde på den nærhet som det er mellom Faderen og Sønnen og den omsorgen som Faderen har for Sønnen. ”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklaret ham.” (Johannes.1,18.)

   At Gud ble menneske i Jesus Kristus er også en utvidelse av Gud, og denne utvidelsen forstår vi bedre enn den første utvidelsen, for dette kan vi både tidfeste og knytte det til et bestemt geografisk sted. ”men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under Loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under Loven, for at vi skulle få barnekår.” (Gal.4,4-5.)

   Gud kan altså utvide seg eller trekke seg sammen alt etter som det passer ham. Etter at Jesus har styrt verden i 1000 år, skjer det for eksempel en sammentrekning av Gud. Da skal Sønnen underlegge seg Faderen, slik at Gud blir alt i alle. ”men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge seg han som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.” (1.Kor.15,28.)

   Dette betyr ganske enkelt at Jesus ikke skal styre lengre som konge på jorden. Etter at han har styrt verden i 1000 år, kommer en ny tidsperiode som vi kaller ”en ny himmel og en ny jord”.

 

                               MESSIAS ER ET MENNESKE

 

 

   Den rabbinske jødedommen er splittet i synet på Messias. Den ene fraksjonen mener at Messias er utgått fra Faderen mens den andre fraksjonen mener at Messias er skapt av Gud, og at han er et vanlig menneske. Den siste vurderingen ble utarbeidet i tidlig middelalder. Rabbi Maimonides (1160-1235) var en talsmann for denne fraksjonen.

   Han hevdet et dualistisk bilde på Gud-dommen i det han mente at Messias sjel var til fra før verden ble skapt, for verden ble skapt til Messias og til den messianske tidsperioden, som er den siste tidsperioden på denne jorden.

   På det fysiske planet derimot er Messias et vanlig menneske. Han blir født av vanlige forelder. Det eneste kravet en må stille til Messias, er at han er en etterkommer av Davids hus gjennom Salomos linje. Når han først blir født, vil han utvikle en åndelig perfeksjonisme i det han vil holde Torahen på en perfekt måte og kreve at alle folk på jorden gjør det.

   I enhver generasjon er det et menneske som kan bli Messias. Når endens tid er kommet, så vil Messias sjel forene seg med denne personen. Messias sjel er oppbevart i Edens hage inntil den tiden kommer, at den kan forenes med Messias. (Se Jacob Immanuel Schochets bok: Masiach. The Principle of Masiach and the Messianic Era in Jewish Law and Tradition. s. 37-41.)

   Professor Klausner sier følgende om det jødiske bildet av Messias: “Den jødiske Messias er en forløser, sterk med hensyn til ytre og åndelig makt, som i de siste dager vil bringe det jødiske folk fullstendig forløsning, og det i økonomisk og åndelig henseende, og sammen med evig fred, materiell velstand og moralsk fullkommenhet for hele menneskeslekten.” (Se mine bøker: Jødenes Konge. Bind 2. Kapittel: Messias er jødenes konge. Og Guds-riket i Israel. Kapittel: Messias som forsoner og konge.)

 

                                        

                                  DET ER TO MESSIASER

 

   Det opprinnelige synet i jødedommen var at det bare er en Messias, men i og med at rabbinerne ikke greidde å forene lidelsessiden og herlighetssiden ved Messias, så mente en del av dem at det var to Messiaser. Den første, Messias ben Josef, ville vinne de store endetidskrigene mot Jordan og mot Roma. Han ville miste livet i disse krigene.

   Etter hans død ville Messias ben David komme. Han ville oppreise Messias ben Josef fra de døde og herske over jødenes fiender. (Se mine bøker: Jødenes Konge. Bind 4. Kapittel: Messias er Herrens lidende tjener. Og Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: Rabbinernes syn på Messias som Herrens lidende tjener.)

  

   Vi har ovenfor behandlet det bildet som den rabbinske jødedommen har av Gud og foreholdet mellom Faderen og Sønnen. Det er den første vurderingen som er den mest riktige. De to andre vurderingene er ikke riktige.

   En av hovedgrunnene til at den rabbinske jødedommen har et galt bilde av Gud, er det forholdet at den ikke har greidd å plassere Guds Sønn, som er Jesus, på et rett sted i framstillingen. Den rabbinske jødedommen har ikke greidd å se og å forstå at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn, og av den grunn har den heller ikke fått et rett bilde av Gud-dommen. Det blir for mange filosofiske spekulasjoner og antagelser om Guds vesen i den rabbinske jødedommen, men den har rett i at Gud er en. Dette vil bli rettet om når det jødiske folket en gang i fremtiden ser og forstår, at Jesus fra Nasaret både er Guds Sønn og jødenes Messias.  

   Jesus sa følgende om sitt forhold til Gud. ”Jeg og Faderen, VI ER ETT.” (Joh.10,30.)

       ”Jesu sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? DEN SOM HAR SETT MEG, HAR SETT FADEREN. Hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen som blir i meg, han gjør sine gjerninger.” (Joh.14,9-10.)

 

    Den kristne kirken har anerkjent Jesus av Nasaret som kirkens frelser, men ikke som jødenes Messias, for store deler av den har ment og mener fortsatt at den har overtatt jødenes løfter og oppgaver. 1000 års-riket er blitt erstattet av kirkens tid. Vi lever nå i 1000 års-riket.

   Dette er et helt galt syn på Guds planer med Israel og med jødene. Det vil skje alt det som Tanach sier om dette.

   I og med at kirken også anerkjenner N.T. som Guds ord, så har den de største forutsetninger for å få et riktig bilde av forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden, men det har den ikke greidd, for den har lagt mer vekt på flerheten i Guds person enn på enheten i den.

   Den har i stor grad ikke brydd seg om det som både Tanach og N.T. sier om dette, men utarbeidet sin egen lære om Guds enhet og Gud som 3 personer. Dette gir heller ikke et rett bilde av Gud-dommen. Vi må tilbake til det som en samlet Bibel sier om Guds enhet. Da først får vi et rett bilde av Gud-dommen.

   Både jødedommen og kristendommen står foran STORE REVISJONER i sin lære. Dette kommer ikke til å skje før Jesus kommer tilbake og setter alt i sin rette skikk og forståelse, men i mellomtiden får vi arbeide med Guds ord ut ifra våre egne forutsetninger og ut ifra Bibelens lære.

   Vi ser fram til Jesu komme- både komme for den kristne menigheten og gjenkomst til Israel. De mange tegn som vi har i tiden, viser oss at alt dette nærmer seg.

   Det viktigste er likevel ikke at vi forstår Guds enhet og Gud-dommen på en helt korrekt måte, for dette kan ikke forståes fullt ut, men at vi tar imot Jesus fra Nasaret som vår personlige frelser. Dette gir oss fri passasje inn i Guds rike. Hver enkelt av oss bestemmer selv i tiden hvor vi vil tilbringe evigheten. Valget må vi selv gjøre.

 

Tingvoll den 13-1-06.

 

Oskar Edin Indergaard.

  

Back