DEN
FRIHETEN SOM VI HAR I KRISTUS
Som mine lesere kjenner til, deler jeg innholdet i N.T. i to deler, og det er:
a) De jødiske
Skriftene og
b) De paulinske
Skriftene.
De første har med ”Riket for Israel” å gjøre, og de andre har med den
kristne menigheten å gjøre. ”Riket for Israel” er et JORDISK RIKE, mens det
riket, som Paulus forkynte, var et HIMMELSK RIKE, I utgangspunktet sier det seg
selv at disse to fasene av Guds rike, må ha forskjellige åndelige
retningslinjer for sin eksistens og sitt styre.
Det blir ikke tatt hensyn til dette i forkynnelsen. Man blander Rikets
forkynnelse inn i den kristne menighets forkynnelse og omvendt. Dette blir et BLANDINGSEVANGELIUM
som ikke er rett. Det har heller INGEN STYRKE i seg.
Den første feilen som teologene og forkynnerne gjør, er at de ikke ser
og forstår at N.T. beskriver og omhandler TO
FORSKJELLIGE RIKER. Jesus forkynte ikke himmelen som målet for de messianske
jødene, men han forkynte ”Riket for Israel”. I og med at dette er et jordisk
rike, som er basert på himmelske prinsipper, må det ha andre åndelige
retningslinjer for sitt styre enn det som det himmelske riket har.
Dette kommer TYDELIG FRAM av innholdet i N.T.
Den messianske jødedommen har to åndelige pilarer som den bygger på, og det er:
Troen på Jesus som jødenes Messias og den nye pakten
i Jesu blod.
Den kristne menigheten har også to åndelige pilarer som det bygger sin
lære på, og det er troen på Jesus og den paulinske forkynnelsen om den frie
nåden.
Det er en STOR MISFORSTÅELSE å tro og hevde at den nye pakten i Jesu
blod er det samme som den frie nåden. Den nye pakten i Jesu blod er en pakt som
Gud opprettet med jødene på Golgata, og den har
følgende elementer:
a) Troen på Messias.
b) Jesu nye og
utvidede lov. Store deler av Moseloven er lagt ned i den nye pakten.
c) Et nytt
tempel.
d) Et nytt
presteskap.
e) Ofringer og renselseseremonier i templet i Jerusalem.
Den
paulinske forkynnelsen har følgende elementer:
a) Troen på
Jesus Kristus.
b) Paulus sin
undervisning om den frie nåden og de forskjellige hemmelighetene.
Når vi
sammenligner den messianske jødedommen med den paulinske kristendommen, ser vi
at det er mange motsetninger mellom disse to lærene. Dersom vi ikke ser dette,
blir forkynnelsen et eneste rot, for det vil oppstå MANGE UOVERENSSTEMMELSER i
lesningen av N.T., når vi sammenligner de to lærene.
Jeg vil sitere fra et leserbrev fra siste nummer (Desember
2007) av ”Berean Searchlight”, hvor det står: ”Fordi
jeg ikke forstod de forskjellene som der er mellom tidsperiodene, var jeg ofte
frustrert og forvirret. Jeg ønsket gjerne å dele Kristus med andre, men hadde
problemer med det som så ut som uoverensstemmelser (i N.T.).
Men nå- ære til Gud- har
han åpnet mine øyne for sannheten.”
Men nå når vi vet dette at det er store forskjeller mellom den åndelige
basis for den messianske og den kristne menigheten, så har vi den frimodigheten
som skal til- til både å forklare dette for andre og forkynne den store
friheten som vi har i Jesus Kristus.
Dersom
vi ikke lærer oss Å FORDELE GUDS ORD PÅ EN RETT MÅTE, så forstår vi ikke
innholdet i N.T. på en rett måte. ”Legg vinn på å
fremstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har
noe å skamme seg for, i det du rettelig lærer sannhets ord.” (2.Tim,2,15.)
I denne artikkelen skal vi gå gjennom begrepet ”FRIHET” og se hva N.T. forteller oss om dette begrepet. Ord som ”FRI”,
”UTFRI”, ”FRIGJORT” og ”FRIGITT”, ”FRIMODIG” og ”FRIMODIGHET” vil være sentrale
ord i denne framstillingen.
Disse 7 begrepene er brukt både i forhold til den messianske menigheten
og i forhold til den kristne menigheten, men det er likevel en STOR FORSKJELL
på den friheten som den kristne menigheten har i forhold til den friheten som
den messianske menigheten har. Den messianske menighetens frihet er bundet til
både oppfyllelsen av Jesu bud i den nye pakten i Jesu blod og til troen på
Jesus.
Den friheten som den kristne menigheten har, er bundet til Jesus som
hodet for legemet og til den paulinske læren.
Begge menighetene har sin frihet i Jesu forsoningsverk. Det er ingen
frelse i verden utenom det som Jesus gjorde. ”Og det er ikke frelse i noen
annen, for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant
mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.” (Ap.gj.4,12.)
”Han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for
hele verdens.” (1.Joh.2,2.)
På grunn av at verbene er det viktigste i den hebraiske tankegangen og i
den hebraiske måten å betrakte verden på, så begynner vi framstillingen med å
sitere hva som er sagt om verbene ”å fri”, ”å utfri”, ”å frigjøre” og ”å sette
fri”:
1.) ”han som FRIDDE OSS UT AV MØRKETS
MAKT og satte oss over i sin elskede Sønns rike.” (Kol.1,13.)
Dette Skrift-ordet angår den kristne menighet.
Det er her tale om himmelen og ikke ”Riket for Israel”. Det er himmelen som er
den kristne menighets bestemmelse og hjem og ikke et Rike i Israel. ”For vårt
rike (borgerskap) er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus
som frelser.” (Fil.3,20.)
2.) ”og fra Jesus Kristus, det
troverdige vitne, den førstefødte blant de døde og Herren over kongene på
jorden! Han som elsket oss og HAR FRIDD OSS UT FRA VÅRE SYNDER med sitt blod.”
(Joh.Åp.1,5.)
Dette Skrift-ordet angår den messianske
menigheten, men innholdet gjelder også den kristne menigheten. Jesus elsker
alle mennesker og det er bare han som kan fri oss ut fra våre synder. Dette
gjorde han ved at han ofret seg selv på Golgata som
et lyteløst lam for Herren.
Grunnen til at det bare er Jesus, som kan utfri menneskene fra deres
synder, er det forholdet at han er ren og rettferdig ovenfor Gud. ”For også
Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss
frem til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort
av Ånden.” (1.Pet.3,18.)
3.) ”Men trellen blir ikke i huset (i
Israel) i tidsalderen. Sønnen (Jesus) blir der i tidsalderen. Får da Sønnen FRIGJORT
DERE, DA BLIR DERE VIRKELIG FRI.” (Joh.8.35-36.)
Dette Skrift-ordet angår jødene. Siste del av
utsagnet gjelder også den kristne menighet. Den som gjør synd, er syndens
trell. (Joh.8,34.) Trellen får ikke delta i ”Riket for Israel”. Sønnen, som er
Jesus, skal derimot være konge i dette Riket i Rikets tidsalder.
Utsagnet: ”Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”gjelder
begge menighetene. Jesu forsoningsverk er den solide åndelige basis som
begge menighetene bygger på.
4.) ”Men Gud være
takk at dere vel har vært syndens tjenere, men nå av hjertet er blitt lydige
mot DEN LÆRDOMSFORM (Paulus sin lære) som dere er blitt overgitt til. Men i det
dere ER BLITT FRIGJORT FRA SYNDEN, er dere trådt i rettferdighetens tjeneste.”
(Rom.6,17-18.)
Dette Skrift-ordet angår den kristne menighet.
De kristne skal holde seg til Paulus sin lære. De messianske troende skal holde
seg til Jesu og apostlenes lære.
Vers 18 angår derimot begge menighetene. De er begge blitt frigjort fra
synden i troen på Jesus. De er trådt inn i tjeneste for rettferdigheten.
5.) ”Men nå da dere ER FRIGJORT FRA
SYNDEN og er trådt i Guds tjeneste, har dere deres frukt til helliggjørelse og
til utgang et tidsalderlig liv.” (Rom.6,22.)
Dette Skift-ordet angår den kristne menighet. Første
del gjelder begge menighetene, men siste delen gjelder bare den kristne
menighetene. Den kristne menigheten har sin ”frukt til helliggjørelse”, men i
den messianske menigheten er frukten en del av frelsegrunnlaget og en del av
helliggjørelsen. I den messianske jødedommen krevdes det gjerninger for å bli
bevart i troen på Jesus. ”men loven har ikke noe med troen (Paulus sin lære) å
gjøre, men: Men den som gjør det (holder loven), skal leve ved det (at han
holder loven.)” (Gal.3,12.)
6.) ”for Livets Ånds lov har i Kristus
Jesus FRIGJORT MEG FRA SYNDENS og DØDENS LOV.” (Rom.8,2.)
Dette Skrift-ordet angår den kristne menighet,
men innholdet gjelder også den messianske menigheten. Det er Den Hellige Ånd
som bor i oss, som er innseglet og pantet på at vi er frelst. Den kristne
menigheten kan aldri miste dette innseglet og dette pantet. Det kan de enkelte
medlemmene i den messianske menigheten gjøre ved at de ikke etterfølger Jesu
lov, som er en viktig del av den nye pakten i Jesu blod.
Jeg vil sitere hva Robert C.Brock
sier om frelsens sikkerhet for den kristne menigheten i sitt tidsskrift: Journal
of Pauline Dispensationalism.
Desember 2007: ”Når en person tror evangeliet om Guds nåde, slik som det er fremsatt
i 1.Kor.15,1-4, er han/hun frelst og tilgitt alle sine
synder- de som har vært i fortiden, de som er i nåtiden, og de som kommer i
fremtiden (Kol.2,13, Titus 2,14.)
Kristus døde for våre synder (1.Kor.15,3.)
Dette må bli trodd med hjertet og ikke med hodet (Rom.10,9-10.)”
7.) ”i håp om at også skapningen SKAL
BLI FRIGJORT FRA FORGJENGELIGHETENS TRELLDOM til Guds barns herlighets frihet.”
(Rom.8,21.)
Jesu frelseverk gjelder ikke bare menneskene. Det gjelder hele
skapningen. Både fisker, dyr og fugler skal engang få nyte den friheten som
Guds barn har. Dette blir først i ”1000 års-riket” og
senere på den nye jorden.
8.) ” TIL FRIHET HAR KRISTUS FRIGJORT
OSS, stå derfor fast og la dere ikke atter legge under trelldoms åk (som er
loven).” (Gal.5,1.)
Dette Skrift-ordet angår den kristne
menigheten. Den er frigitt fra jødenes lov. Den som legger seg inn under loven
igjen, taper ikke frelsen, men han taper nådelønnen og friheten i Kristus.
”Dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved loven. Dere er
falt ut av nåden (Guds helliggjørende nåde.)” (Gal.5,4.)
Vi vet at det var en del mennesker i den kristne menigheten som lot seg
omskjære og forpliktet seg på å holde enten hele loven eller deler av den. De
falt ikke ut av Guds frelsende og bevarende nåde, for det er en umulighet for
medlemmene i den kristne forsamlingen, men de falt ut av helliggjørelsens nåde.
9.) ”Og dere skal kjenne sannheten, og
sannheten SKAL FRIGJØRE DERE.” (Joh.8,32.)
Dette Skrift-ordet angår de messianske jødene,
men det gjelder begge menighetene. ”Sannheten” er ikke bare et generelt begrep,
men det er også en person, og det er Jesus. Det er bare Jesus som kan frigjøre
menneskene.
Den som er blitt satt fri, er både FRI, og han kan nyte DEN FRIHETEN som
en troende har. Vi skal i det følgende undersøke hva N.T.
sier om ordene ”fri” og ”frihet”.
1.) ”De svarte
ham: Vi er av Abrahams ætt og har aldri vært noens
treller, hvorledes kan du da si: DERE SKAL BLI FRI?” (Joh.8.33.)
Dette Skrift-ordet angår jødene. De mente at
det var nok å være jøder, for å bli frelst, for de var av Abrahams ætt. Gud
hadde tatt seg ut Abraham og jødene som sitt folk og satt et skille mellom dem
og andre folk. Dette skillet var Moseloven. Så lenge som de var Abrahams barn,
så behøvde de ingen frelser som kom utenfra. (Se min bok: Jødenes Konge. Bind
4: Syndsbegrepet i jødedommen.)
Det er ikke nok å være Abrahams barn for å bli frelst. Jødene måtte også
komme til tro på Jesus fra Nasaret, som er jødenes Messias.
Abraham selv trodde på Messias. ”Abraham, deres far,
frydet seg til å se min dag (Messias komme) og han så
den og gledet seg.” (Joh.8,56.)
2.) ”For dengang
dere var syndens tjenere, var dere FRI FRA RETTFERDIGHETEN.” (Rom.6,20.)
Dette Skrift-ordet angår den kristne
menigheten, men det gjelder også den messianske menigheten. Den som ikke er
gjenfødt og frelst, har ikke del i Guds rettferdighet. Guds rettferdighet er
Jesus.
3.) ”Derfor skal hun (kvinnen) kalles en
horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann, men dersom mannen
dør, er hun fri fra loven (loven om giftemål), så hun ikke blir en horkvinne om
hun ekter en annen mann.” (Rom.6,3.)
Dette Skrift-ordet angår de av jødene som var
komme til tro på Jesus, og som tilhørte den kristne menigheten. De kjente godt
til loven om giftemålet, for de var jøder. Den kvinnen, som giftet seg med en
annen mann, mens hennes mann ennå var i livet, ble en horkvinne, men i og med
at troen på Jesus innebar en åndelig død og en åndelig oppstandelse, så ble de
jødene, som kom til tro på Jesus, løst fra loven. Frihet fra ”loven om giftemål”
ble brukt som en illustrasjon på den friheten som vi har i Kristus.
4.) ”For om jeg enn er FRI FRA ALLE (både
jøder og hedninger), har jeg dog gjort meg til tjener for alle, for å vinne de
flere, og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder (for den
kristne menigheten), for dem som er under loven, som en som er under loven- om jeg ikke selv er under loven (Paulus var død fra
loven ved Jesu forsoning)- for å vinne dem som er under loven, for dem som er
uten lov (hedningene), er jeg blitt som en som er uten lov- om jeg enn ikke er
lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus- for å vinne dem som er uten lov.” (1.Kor.9,19-21.)
Dette Skrift-ordet behandler Paulus sitt forhold
til både jøder og hedninger. Han var i utgangspunktet fri fra begge gruppene,
for han var død fra jødenes lov da han kom til tro på Jesus, men i og med at
han var tjener for begge gruppene, så innordnet han seg under deres måte å leve
på. Dette gjorde han for å vinne så mange som mulig for Guds rike og for den
kristne menigheten.
Dette forklarer hvorfor han døpte en del jøder, og hvorfor han deltok i
ofringene og renselsesseremoniene i templet. Han hadde frihet til å gjøre
dette, og hans motiver, for å gjøre dette, var de aller beste. Han ønsket å
vinne så mange som mulig for Kristus og for den kristne menighet.
Paulus kunne ikke innse at han hadde gjort noe galt på det teologiske
området. Han hadde god samvittighet, og han underviste til enhver tid i samsvar
med den åpenbaringen han hadde fått av Herren. ”Jeg takker Gud, som jeg fra
mine forfedre av tjener med en RE SAMVITTIGHET, likesom jeg uavlatelig kommer
deg i hu i mine bønner natt og dag.” (2.Tim.1,3.)
5.) ”for vi er jo alle døpt med en Ånd
til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller
eller FRIE, og vi har alle fått en Ånd å drikke (som er det samme som ”å motta.”)
(1.Kor.12,13.)
Dette Skrift-ordet gjelder den kristne
menighet, som består både av jøder og hedninger. Evangeliet om den frie nåden
var for jødene først og deretter for hedningene. (Rom.1,16.) Når et menneske
blir frelst, blir det med det samme podet inn i det kristne legemet, som er
Kristus.
6.) ”Kristus KJØPTE OSS FRI fra lovens
forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss-
for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.” (Gal.3,13.)
Dette Skrift-ordet gjelder den kristne
menigheten. For jødene var ikke loven en forbannelse, men den var en del av
frelsesgrunnlaget. ”men loven har ikke noe med troen (Paulus lære) å gjøre, men
den som gjør det (holder loven), skal leve ved det (ved at han gjør det.)”
(Gal.3,12.)
At ingen av jødene kunne hold loven til egen
frelse, det er en helt annen sak. Loven hadde flere funksjoner i den messianske
jødedommen.
I den paulinske kristendommen har vi ingenting med jødenes lov å gjøre.
Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)
7.) ”Her er ikke jøde eller greker, her
er ikke trell eller FRI, her er ikke mann eller kvinne, for dere er alle en i
Jesus Kristus.” (Gal.3,28.)
Dette Skrift-ordet gjelder den kristne
menigheten. Hver enkelt medlem av den kristne menigheten danner en enhet med
Jesus. Vi er alle en i Jesus Kristus. Han er hodet for sitt eget legeme. Han er
også selve legemet. Den kristne menighet og Jesus er ett.
8.) ”men da tidens fylde kom, utsendte
Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han kunne KJØPE DEM
FRI (forsoningen), som var under loven, for at vi (både jøder og hedninger) skulle
få barnekåret.” (Ga.. 4,4-5.)
Første del av dette Skrift-ordet angår jødene
som folk. Andre del angår den kristne menighet som består både av jøder og
hedninger.
Ved sin forsonergjerning kjøpte Jesus jødene fri fra Moseloven, slik at
de jødene, som hørte med til den kristne forsamlingen, ikke lenger var bundet
til Moseloven som indirekte frelsesvei. De var fri i forhold til Moseloven, og
det ble overlatt til hver enkelt jøde å ta med så mye av Moseloven som de
ønsket i vandringen som troende. Dette var et SAMVITTIGHETSSPØRSMÅL.
Slik var det også med Paulus. Når han var sammen med jødene, levde han
etter loven. Når han var sammen med hedningene, levde han slik som de levde.
Dette gjorde han for å vinne så mange som mulig for Kristus og for det kristne
legemet. Dette var et overordnet mål i hans tjeneste. (1.Kor.9,19-21.)
Dette viser den STORE FRIHETEN som vi har i Jesus Kristus.
De messianske jødene derimot var ikke fri fra loven. Jesus innskjerpet
loven for dem.
”Barnekåret” er et ord for selve ”frelsen”.
9.) ”Men hva sier Skriften: Driv ut
trellkvinnen (Hagar) og hennes sønn (Ismael)! For trellkvinnens sønn skal ingenlunde ARVE MED
DEN FRIE KVINNES SØNN (Isak). Derfor brødre er vi ikke
trellkvinnens barn, med DEN FRIE KVINNES.” (Gal.4,30-31.)
Dette Skrift-ordet angår forholdet mellom jødene,
den messianske forsamlingen og den kristne menigheten. Denne fortellingen om
Sara, Isak, Hagar og Ismael
er brukt som en allegori, som er en billedlig framstilling. (Les Galaterne
4,21-33.) De som ikke er kommet til tro på Jesus, skal ikke arve frelsen..
Begrunnelsen for dette er to-foldig, og det er:
a) Vi som er
frelst, er frelst ved ET LØFTE (v.23.) og løftet er KRISTUS. (Isak ble også
født i følge et løfte. (v.28.))
b) Vi som er frelst, er født av Ånden. (v.29.)
10.) ”i det han i kjærlighet forut bestemte oss til å
få barnekår hos seg ved Jesus Kristus etter sin viljes FRIE RÅD.” (Ef.1,5.)
Dette Skrift-ordet angår den kristne menigheten. Vi er allerede
fra før verdens grunnvoll ble lagt satt inn i himmelen sammen med Jesus.
(Ef.1,4 og 2,6.) Den som først er satt inn i himmelen, kan ikke mer komme ut
derifra. Dette er en av særegenhetene ved Paulus sin lære.
De messianske
jødene kunne falle ut av frelsen, for de måtte forholde seg til loven- både som frelsesgrunnlag og i vandringen. (Se
artikkelen: Utvelgelsen av den messianske og den kristne menigheten.)
11.) ”i det han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet
ETTER SITT FRIE RÅD, som han fattet hos seg selv om en husholdning i tidenes
fylde at han ville samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og
det som er på jorden.” (Ef.1,9-10.)
Dette Skrift-ordet angår den nye himmelen og den nye jorden. I
denne tidshusholdningen vil Gud samle alt det som er i himmelen sammen med alt
det som er på jorden til en åndelig enhet. Den nye himmelen og den nye jorden
hører med til husholdningene, men vi får en blanding mellom himmelske og jordiske
åndelige prinsipper i denne tidsperioden. Det er en oppkjøringsperiode til
selve ”evigheten
”.
Jeg vil
sitere hva Robert C.Brock
skriver om denne tidshusholdningen i Journal of
Pauline Dispensastionalism. Desember 2007: ”
Efserne1,10 er et profetisk vers. Jeg tror at husholdningen i tidenes fylde er
en referanse til en annen tidsperiode ETTER 1000 års-riket
med Israels Messias som styrer på jorden. 3 ganger er
det stadfestet i Det gamle testamente. I 5.Mosebok
7,9, i 1.Krønik.16,15 og i Salme 105,8 at Gud vil huske sin pakt som han gjorde
med Abraham (1.Mos.1,12,1-3.) for TUSEN GENERASJONER. Mange tusen år er
inkludert i dette.
Det er min
forståelse at dette vil være begynnelsen på den nye jord og den nye himmel som
er beskrevet Johannes Åpenbaring 21,1. Det vil være en tidsperiode på den nye
jord som også vil involvere de som lever i den åndelige området av den fjerde
dimensjonen (som er Guds dimensjon.)”
12.) ”da dere vet at hva godt enhver gjør, det skal
han få igjen av Herren, enten han er tjener eller FRI.” (Ef.6,8.)
Dette Skrift-ordet angår den kristne menigheten. Det går på den
nådelønnen som hver enkelt av oss skal få foran Guds trone i Himmelen. (Se 1.Kor.3,10-15.)
13.) ”Her er ikke greker og jøde, omskjærelse eller
forhud, barbar, skyter, trell, FRI, men Kristus er de alle ting i alle.”
(Kol.3,11.9
Dette Skrift-ordet angår den kristne menigheten. I den messianske
menigheten var jødene og de jødiske åndelige prinsippene i forgrunn. I den
kristne menigheten er det likhet mellom alle folkegrupper, og det er Jesus er
det samlende prinsipp for alle sammen. Han er de alle ting i alle.
14.) ”Se til at dere (jødene) ikke avviser ham som
(Jesus) taler! For slapp ikke hine FRI, de som avviste ham som talte på jorden
(eller i Israel), hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra
ham som taler fra himmelen.” (Hebr.12,25.)
Dette Bibel-ordet angår jødene. Han som talte til dem fra Israels
land i 3,5 år, er Jesus. Han kom med tilbudet om opprettelsen av ”Riket for
Israel”. Da jødene ikke ville ta imot ham som sin frelser og Messias, vendte han tilbake til himmelen. Etter den tid
talte han til jødene om opprettelsen av Riket fram til Paulus omvendelse i året
37. Etter den tid ble tilbudet om Riket trukket foreløpig tilbake, og vi fikk
kirkens tid. Den har nå vart i snart 2000 år. Etter kirkens tid vil tilbudet om
opprettelsen av Riket komme tilbake igjen, og da vil jødene skue opp til ham
som de har gjennomstunget på korset og motta Jesus
som deres Messias. (Sak.12,10.)
Det var stor straff for jødene å ikke ta imot
Jesu første tilbud. Det kan vi se av jødenes mange lidelser i disse 2000 årene.
Det skal bli en enda større straff for jødene å ikke ta imot Jesu andre tilbud
om opprettelsen av Riket. (Se profetenes mange utsagn om dette.)
15.) ”For således er det Guds vilje at dere ved å
gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankundighet, SOM FRIE, og
ikke som de SOM HAR FRIHETEN TIL ONDSKAPS SKJUL, men som Guds tjenere.” (1.Pet.2,15-16.)
Dette Skrift-ordet angår jødene, men det gjelder også den kristne
menigheten. Vi skal ikke ha vår frihet for å synde, men for å tjene Herren.
Paulus tar denne problemstillingen opp i Brevet til Romerne kapittel 6, hvor
det står: ”Hva skal vi da si? Skal vi holde ved i synden, for at nåden skal bli
desto større? Langt derifra! Vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi
enda leve i den?” (Rom.6,1-2.)
16.) ”Herrens Ånd er over meg (Jesus), fordi han har
salvet meg å forkynne evangeliet for de fattige (de som solgte alt de eide og
stolte på Gud). Han har utsendt meg for å forkynne fanger (åndelige fanger) at
de SKAL FÅ FRIHET, og blinde (både åndelig og legemlig blinde) at de skal få
syn, for å sette undertrykte (både åndelig og politisk undertrykte) I FRIHET.”
(Luk.4,18.)
Dette Skrift-ordet gjelder jødene. De ble lovet både åndelig,
legemlig og politisk frihet. Dette hadde villet skje i Israel dersom jødene
hadde tatt imot Jesus som sin Messias, men på grunn
av vantro i Israel, kunne Jesus bare gjennomføre sitt program delvis. Det som
gjenstår, vil han gjennomføre ved sin gjenkomst.
17.) ”Men se til at ikke
DENNE DERES FRIHET blir til anstøt (slik at han snubler og faller) for den
skrøpelige!” (1.Kor.8,9.)
Dette Skrift-ordet angår kristne menigheten, men det gjelder også
for den messianske menigheten. Det er to forskjellige friheter for den
messianske og den kristne menigheten. De messianske jødene hadde sin frihet
både i Messias og i etterlevelse av loven. De kristne
troende har sin frihet utelukkende i troen på Jesus.
Vi skal ikke
bruke vår frihet slik at våre medtroende vakler i sin
tro.
18.) ”Men ikke engang Titus,
som var med meg, han som var en greker, ble tvunget til å la seg omskjære, og
det for de falske brødres skyld som hadde sneket seg inn og var kommet for å
lure på VÅR FRIHET, den som vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til
treller.” (Gal.2,3-4.)
Dette Skrift-ordet gjelder den kristne forsamlingen og den
friheten som vi har i Jesus Kristus. De falske brødrene tilhørte den messianske
forsamlingen. De kunne ikke godta at det hadde kommet en ny tid, der både jøder
og hedninger kunne bli frelst uten å holde jødenes lov. De ønsket å tvinge de
troende tilbake til den messianske jødedommen. Det var dette apostelmøtet i
Jerusalem i år 50 dreidde seg om. Paulus sitt budskap ble godkjent der.
19.) ”TIL FRIHET har Kristus FRIGJORT oss, stå derfor
fast, og la dere ikke ATTER legge under trelldoms åk.” (Gal.5,1.)
Dette Skrift-ordet gjelder den kristne menigheten. Det er en
advarsel til den jødiske delen av den kristne menigheten i Galatia
om at de ikke igjen måtte la seg legge under Moseloven. Den kristne menigheten
er ikke forpliktet på Moseloven, men den er forpliktet på de budene som kommer
fram i Paulus sin lære.
20.) ”For dere ble kalt TIL FRIHET, brødre, bruk bare
ikke FRIHETEN til en leilighet for kjødet (synd ikke), men tjen hverandre i
kjærlighet (gr.agape)!” (Gal.5,13.)
Dette Skrift-ordet gjelder den kristne menigheten. Vi vet at vi
har en STOR FRIHET i troen på Jesus. Vi skal ikke bruke denne friheten til å
synde, men til å tjene hverandre i kjærlighet.
21.) ”Men den som skuer inn i FRIHETENS FULLKOMNE LOV
og holde ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens
gjører, han skal være salig i sin gjerning.” (Jakob 1,25.)
Dette Skrift-ordet gjelder den messianske menigheten. Den
fullkomne loven er DEN NYE PAKTEN I JESU BLOD. Jødene måtte forplikte seg på
budene i den nye pakten i Jesu blod. De fleste tror at den nye pakten i Jesu
blod bare består av Jesu forsoning, og at den er lik med den frie nåden, men
det er på ingen måte rett.
Den nye
pakten i Jesu blod består av følgende elementer:
a) Jesu
forsoning.
b) Jesu
utvidelse av Moselovens bud.
c) En rekke
regler for ofringer og renselser.
d) Et nytt
presteskap.
e) Et nytt
tempel i Jerusalem.
f) En ny
yppersteprest.
Punkt a, b og delvis c ble gjennomført
ved Jesu første komme.
Punkt d, e og f ble ikke gjennomført ved
Jesu første komme.
Av dette forstår vi at den nye pakten i Jesu blod ikke gjelder i vår
tidsperiode. Den skal innføres igjen når jødene kommer til tro på Jesus på
slutten av trengselstiden. ”og når jeg borttar deres
synder, da er dette MIN PAKT med dem.” (Rom.11,27.)
Den
kristne menigheten lever ikke i forhold til den nye pakten i Jesu blod, men den
lever i forhold til Jesu forsoning og de paulinske hemmelighetene.
23.) ”Tal så og gjør så som de som skal
dømmes etter FRIHETENS LOV.” (Jakob 2,12.)
Dette Skrift-ordet angår den messianske
menigheten. Jødene skal dømmes i forhold til hvordan de har greidd å oppfylle
budene i den nye pakten i Jesu blod. Når Jakob lovpriste den nye pakten i Jesu
blod i den store grad som han gjorde, så visste han av erfaring at denne loven
gav en stor frihet. Den tok bort synden.
Den friheten som den kristne menigheten har, er ikke basert på
overholdelse av lovbud, men den er basert på troen på Jesus, som er en gave.
Det er av DEN STØRSTE VIKTIGHET at vi greier å fordele Guds ord på en
rett måte, for dersom vi ikke gjør det, så kan vi ikke få det fulle utbyttet av
Guds ord. Det skjer en gedigen sammenblanding av Guds ord i hele kristenheten i
dag. Man greier ikke å skjelne mellom Rikets og den kristne menighets
forkynnelse.
Dersom vi hadde greidd å fordele Guds ord på en rett måte- både i
forståelsen av ordet og i forkynnelsen av ordet, så hadde GLEDEN og
FRIMODIGHETEN kommet fram hos Guds folk. De troende hadde blitt som GUDS LØVER,
men slik er det ikke.
Vi skal i det følgende analysere ordene ”FRIMODIG” og ”FRIMODIGHET”. Det
åndelige innholdet i disse to ordene vil være det samme for de to menighetene,
for det er troen på Jesus som gir oss frimodigheten.
1.) ”Og se, de
førte til ham en mann som var verkbrudden, og som lå på en seng, og da Jesus så
deres tro, sa han til den verkbrudne: VÆR FRIMODIG, sønn! Dine synder er deg forlatt.”
(Mat.9,2.)
Dette Skrift-ordet angår den messianske menigheten, men den
gjelder også til en viss grad den kristne menigheten. I den messianske
menigheten var TROEN en forutsetning for at Jesus kunne helbrede. I vår
tidsperiode er det viktig å ha tro, men Jesus går ofte utenom vår tro når det
gjelder det å helbrede et menneske. I dag er det GUDS NÅDE som er i sentrum for
helbredelser. ”De ble nå en lang tid der og talte frimodig i Herren som gav
sitt ORD OM NÅDEN VITNESBYRD, i det han lot tegn og under skje ved deres
hender.” (Ap.gj.14,3.)
”Han som gir
dere Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved
lovgjerninger eller ved TROENS FORKYNNELSE?” (Gal.3,5.)
Jesus ønsket
først å frelse denne mannen, og deretter ønsket han å helbrede ham. Av den
grunn sa han også: ”Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt.”
Det har vært
mye gal forkynnelse angående forholdet mellom menneskenes tro og helbredelsen.
Det er særlig de karismatiske menighetene som har kjørt frem dette i en usunn
forkynnelse om forholdet mellom tro og helbredelse. De har ment at helbredelsen
er avhengig av styrken i troen hos den som er syk eller styrken i troen hos dem
som står i rundt den syke. Det var slik i den messianske jødedommen, men det er
ikke slik i den paulinske kristendommen. I vår tid helbreder Gud om det er
liten eller stor styrke i troen. Det er GUDS NÅDE som er i sentrum for
helbredelsen i vår tid.
Vi behøver
heller ikke å be lange og intense bønner til Gud for at helbredelsen skal finne
sted. Det er nok å be en kort bønn, legge problemet fram for Gud og be han om å
gripe inn med en helbredelse.
Dette betyr
ikke at det ikke er viktig med tro. Vi vet at det både er noe som heter ”troens
nådegave” (1.Kor.12,9.), og at alle typer for tro er
en gave fra Gud, som vi skal benytte oss av.
Vårt forhold
til Gud skal være som barnets forhold til sine foreldre. Vi skal være så enkle
som mulig i vårt forhold til Gud, men vi må også kjenne til tidsperiodenes
egenart. Vi må ikke blande frelsesprinsippene i de forskjellige periodene, men
det er det som blir gjort, når man ikke er villig til å skjelne mellom de
forskjellige tidsperiodene og bare ønsker å forkynne Guds ord på et generelt
grunnlag.
2.) ”Men han vendte seg om, og da han så
henne, sa han: VÆR FRIMODIG, datter! Din tro har frelst deg. Og kvinnen ble
helbredet fra samme stund.” (Mat.9,22.)
Dette Skrift-ordet gjelder den messianske
menigheten. Her ser vi atter et eksempel på at det var en sammenheng mellom tro
og helbredelse. Evangeliene er fulle av slike eksempler. Paulus nevnte bare EN
GANG at det var en sammenheng mellom tro og helbredelse. ”Han hørte Paulus
tale. Denne så skarpt på ham, og da han hadde TRO TIL Å BLI HELBREDET, sa han
med høy røst: Reis deg og stå oppreist på dine føtter! Og han sprang opp og
stod på sine føtter.” (Ap.gj.14,9-10.) (Se ellers de kommentarene som jeg har
gitt under punkt 1.)
3.)”Men Jesus talte straks til dem og
sa: VÆR FRIMODIGE! Det er meg.” (Mat.14,27.) (Det siste
utsagnet er på gresk: ”ego eimi”. Det betyr:
”Jeg er”. På hebraisk er dette det samme som ”Yhvh”.)
Dette Skrift-ordet angår apostlene, men det gjelder både den
messianske menigheten og den kristne menigheten. Vi, som tror på Jesus, skal
være frimodige hele tiden, for Jesus har sonet all vår synd og overvunnet både
satan og det onde i verden. ”Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha
fred i meg. I verden har dere trengsel, men VÆR FRIMODIGE! Jeg har overvunnet
verden.” (Joh.16,33.)
4.) ”Men Barnabas tok seg av
ham (Paulus) og førte ham til apostlene, og han fortalte dem hvorledes han
hadde sett Herren på veien (utenfor Damaskus), og at han hadde talt til ham, og
hvorledes han i Damaskus hadde lært FRIMODIG i Jesu navn. Så gikk han da inn og
ut med dem i Jerusalem, og lærte FRIMODIG i Herrens navn, og han talte til de
gresktalende jøder og innlot seg i ordskifte med dem. De søkte da å slå ham i
hjel.” (Ap.gj.9,27-29.)
Dette Skrift-ordet angår Paulus og hans omvendelse, men det
gjelder også den messianske og den kristne menigheten. Etter at vi har tatt
imot Jesus som vår frelser, er det helt naturlig for oss å være frimodige.
5.) ”De ble nå
en lang tid der (i Ikonium) og TALTE FRIMODIG I
HERREN, som gav sitt ORD OM NÅDEN VITNESBYRD (det var nåden som helbredet
menneskene), i det han (Gud) lot tegn og under skje ved deres hender.”
(Ap.gj.14,3.)
Dette Skrift-ordet beskriver Paulus og Barnabas
tjeneste i Ikonium, men det angår også den messianske
og den kristne menigheten. Vi skal alle sammen tale frimodig i Herren. Dersom
vi gjør det, skal under og tegn strømme ut av vår tale og våre hender, men vi
må TALE RETT OM HERREN. Dersom vi ikke gjør det, vil han redusere fruktene av
vår tjeneste.
6.) ”Han
(Paulus) gikk da inn i synagogen og TALTE FRIMODIG I 3 MÅNEDER, i det han holdt
samtaler med dem og overtydet dem om det som hører Guds rike til.”
(Ap.gj.19,8.)
Dette Skrift-ordet beskriver en del av Paulus
tjeneste i Efesus. På samme måten som han talte
frimodig om HERREN og HANS ORD OM NÅDEN, skal vi alle gjøre det. Det er GUDS
NÅDE som skal være i sentrum for forkynnelsen i vår tid og ikke krav og bud.
Budene hører først og fremst hjemme i den messianske jødedommen.
7.) ”Men natten etter
stod Herren for ham og sa: VÆR FRIMODIG! Likesom du vitnet om meg i Jerusalem,
således skal du også vitne for meg i Rom.” (Ap.gj.23,11.)
Dette Skrift-ordet gjelder Paulus. Han satt fengslet i Jerusalem.
Han fikk et løfte fra Herren. På samme måten som han hadde vitnet i Jerusalem,
skulle han også vitne i Rom. Det skjedde også.
Dette skal
fortelle oss at det som Herren har lovet oss, det vil han også holde.
8.) ”Derfor er
vi ALLTID FRIMODIGE og vet at så lenge som vi er hjemme i legemet, er vi borte
fra Herren, for vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. Vi er altså FRIMODIGE, og
vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren.” (2.Kor.5,6-8.)
Dette Skrift-ordet angår den kristne
menigheten. Vi skal stole på Guds ord. Etter vår død går både ånd og sjel til
himmelen, og deretter skal vi for alltid være sammen med Herren. Dette er et
løfte fra Gud. Det å kjenne til Guds ord og Guds løfter, gir oss frimodighet.
Jo, mer vi forstår av Gud ord, jo mer frimodig blir vi.
Nå lever vi i tro. Etter vår død skal vi leve i beskuelse av det som vi
trodde på. Det som vi bare forstod i gåtefulle antydninger, skal vi forstå
fullt ut likesom vi nå også er kjent fullt ut. (1.Kor.13,12.)
9.) ”Og dette er
DEN FRIMODIGE TILLIT som vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans
vilje, da hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi så ber om,
da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om.” (1.Joh.5,14-15.)
Dette Skrift-ordet angår den messianske
menigheten, og vi kan ikke uten videre bruke det på den kristne menigheten. Vi
vet at dette blir gjort, og at det er mange kristne, som ikke har fått alt det,
som de har bedt om. Dette betyr ikke at Guds ord har slått feil eller at det
ikke stemmer, men dette er et løfte som er gitt til den messianske menigheten.
Dette Skrift-ordet er bundet opp til det
forholdet at de messianske jødene også MÅTTE HOLDE GUDS BUD. Det er Guds bud i
den nye pakten i Jesu blod. ”og det vi ber om det får vi av ham, FOR VI HOLDER
HANS BUD og GJØR DET SOM ER HAM TIL BEHAG.” (1.Joh.3,22.)
Av dette ser vi hvor viktig det er at vi fordeler Guds ord på en rett
måte. Dersom vi ikke gjør det, fungerer det ikke, og vi mister VÅR FRIMODIGHET,
men når vi fordeler Guds ord på en rett måte, fører det til at vi FÅR STYRKET
VÅR FRIMODIGHET.
10.)
”Og nå, Herre, hold øye med deres trusler, og gi dine
tjenere å tale MED ALL FRIMODIGHET, i det du rekker din hånd ut til helbredelse
og til tegn og undergjerninger ved din hellige tjener Jesu navn. Og da de hadde
bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de ble alle fylt med Den Hellige
Ånd, og de talte Guds ord MED FRIMODIGHET.” (Ap.gj.4,29-31.)
Dette Skrift-ordet
angår den messianske menigheten, men deler av det gjelder også den kristne
menigheten. Alle som tror, skal tale Guds ord MED FRIMODIGHET, men hovedfokuset
er her under, tegn og undergjerninger. Det er ikke hovedfokuset i den kristne
menighets tid. Dersom det hadde vært det, hadde det skjedd mye mer av
undergjerninger, under og tegn iblant oss. Hovedfokuset i vår tid er DEN FRIE
NÅDEN og PAULUS SIN LÆRE.
Vi vet at
JØDENE SØKTE ETTER TEGN (1.Kor.1,22.), og de fikk mange
tegn av Herren som bevis på at Jesus var Messias, og
at apostlene var hans riktige utsendinger.
Vi har også
under, tegn og undergjerninger i vår tid, og vi har mennesker med helbredelsens
nådegaver, men dette er ikke så utbredt i dag som det var i den messianske
menighets tidsperiode. Tegnene har først å fremst med ”Riket for Israel” å
gjøre. Når jødene så Guds tegn, visste de at han ikke var langt unna. Det hadde
også skjedd MANGE TEGN i jødenes historie i Tanach.
Det er derfor
NORMALT at det ikke skjer så mange undergjerninger i vår tid. Dette er ikke
uttrykk for dårlig liv eller liten tro, men det har med tidsperiodens egenart å
gjøre.
Dersom vi
hadde greidd å fordele Guds ord på en rett måte, hadde vi forstått dette og
ikke blitt frustrert eller mistet frimodigheten over at ikke helbredelse, under
og tegn skjer bestandig når vi ber om det.
11.)
”og han (Paulus) forkynte Guds rike og lærte om den
Herre Jesus MED ALL FRIMODIGHET, uten hindring.” (Ap.gj.29,31.)
Dette Skrift-ordet angår Paulus. Han satt i
fengslet i Roma på andre året, men til tross for det så talte han Guds ord om
Guds rike med all frimodighet, for han visste at han skulle bli sluppet fri.
Det hadde Herren lovet ham.
Uansett hvordan den ytre situasjonen er, så skal vi tale Guds ord med
all frimodighet, for vi vet på hvem vi tror, og vi vet at det som han har lovet
oss og den kristne menigheten, det vil han gjennomføre.
12.)
”Ettersom vi da har et sådant håp, går vi frem MED
STOR FRIMODIGHET.” (2.Kor.3,12.)
Dette Skriftordet står i en sammenheng der Paulus sammenlignet den gamle
pakten med DEN NYE ORDNINGEN som vi har i den paulinske åpenbaringen. Dette er
ikke en fremstilling av den gamle pakten i motsetning til den nye pakten, men
det angår DEN STORE FRIHETEN og DEN STORE HERLIGHETEN som vi har i vår
tidsperiode.
De fleste av de troende tror at Moseloven skal oppheves. Det er galt.
Den skal bli forandret. Det er ikke den store motsetningen mellom disse to
paktene som mange mener. Den nye pakten i Jesu blod er en VIDEREFØRING AV DEN
GAMLE PAKTEN. Jødene greidde ikke å holde budene i den på grunn av sin
ufullstendighet i vandringen, og derfor måtte Gud opprette en ny pakt for dem,
som var bygd på bedre løfter.
På
grunn av at Den Hellig Ånd var kommet, kunne de troende i den messianske
menigheten oppfylle Guds bud ved Den Hellige Ånds hjelp. STORE DELER AV DEN
GAMLE PAKTEN ER LAGT NED I DEN NYE PAKTEN. Det gjelder Jesu utvidelse av budene,
og det gjelder en del av ofringene og en del av renselsesseremoniene. ”med lære
om DÅP (RENSELSER) (Dette ordet står I FLERTALL i grunnteksten.)…” (Hebr.6,2.)
”RENS DERES SJELER (liv) i lydighet mot sannheten til uskrømtet
broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet.” (1.Pet.1,22.)
”Og hver den som har dette håp til ham, han RENSER SEG SELV (som er
uttrykk for en gjerning), LIKESOM HAN (JESUS) ER REN.” (1.Joh.3,3.)
Det som skilte
den gamle pakten fra den nye pakten, var følgende forhold:
a)
Jesu forsoning.
b)
Den Hellige Ånds komme.
c)
En ny yppersteprest, som er Jesus.
d)
Et nytt presteskap i Jerusalem.
e)
Et nytt tempel i Jerusalem.
f)
Nye renselseskikker og nye typer offer.
Vi kristne
tror at den nye pakten er kommet, og at vi lever i den i vår tidsperiode. DETTE
ER GALT. Den nye pakten ER ETABLERT (på Golgata), men
den BLE UTSATT, for jødene ønsket ikke å leve i den. Den SKAL BLI OPPRETTET med
jødene i forbindelse med jødenes omvendelse i endens tid. (Rom.11,27.)
Vi kristne i
dag lever i Jesu forsoning og den paulinske læren, og av den grunn gjør vi ikke
som Moses gjorde da han kom ned til jødene fra fjellet. Han la et dekke over
sitt ansikt slik at jødene ikke kunne se avslutningen av den herligheten, som
han hadde opplevd. (v.13.)
Vi behøver
ikke å legge et dekke over vårt ansikt, for vi lever midt inne i Jesu forsoning
og den paulinske læren. Dette gir oss STOR FRIMODIGHET.
13.)
”i hvem (Jesus) vi har VÅR FRIMODIGHET” og adgang med
tillit ved troen på ham.” (Ef.3,12.)
Dette Skrift-ordet angår den kristne menigheten, men det gjelder
også den messianske menigheten. Vi har alle sammen vår frimodighet i troen på
Jesus. Det er han som er grunnlaget for vår tro og vår frimodighet. Vi bygger
vårt liv på Jesu forsoning og de paulinske hemmelighetene.
14.)
”i det dere til enhver tid beder i Ånden med all bønn
og påkallelse, og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de
hellige, og også for meg (Paulus), at det må gies meg ord når jeg opplater min
munn, så jeg MED FRIMODIGHET kan kunngjøre EVANGELIETS HEMMELIGHET, for viss
skyld jeg er sendebud i lenker, så jeg må tale MED FRIMODIGHET derom, således
som jeg BØR TALE.” (Ef.6,18-20.)
Dette Skrift-ordet angår Paulus og den kristne menigheten. Vi
skal be for hverandre og for alle de hellige, slik at vi med frimodighet kan
kunngjøre evangeliets hemmelighet. De er de hemmelighetene som Paulus fikk
åpenbart av den oppstandne Jesus. Vi SKAL UNDERVISE om disse hemmelighetene på
en spesiell måte. Det betyr at vi skal undervise om dem på en RETT MÅTE, i det
vi fordeler Guds ord, slik som det skal fordeles.
Det er på dette punktet at det svikter i
forkynnelsen i dag. Man blander sammen evangeliet om ”Riket for Israel” med det
paulinske evangeliet. Dette gjør at EVANGELIET TAPER SIN KRAFT. Vi ser at dette
er tilfellet i dag. Det er stor aktivitet i de kristne forsamlingene, men det
er LITEN KRAFT. Evangeliet taper sin kraft når forkynnelsen er gal.
15.)
”men enda vi forut hadde lidt og var blitt mishandlet i
Filippi, som dere vet, fikk vi dog FRIMODIGHET i vår Gud til å tale Guds
evangelium til dere under meget trengsel.” (1.Tess.2,2.)
Dette Skrift-ordet angår Paulus og den
motstand han møtte i Filippi, men til tross for det så fikk han kraft og frimodighet
til å tale Guds evangelium.
Innholdet i dette evangeliet er forklart i Brevet til Romerne, kapittel
1, v.1-9. Det går ut på følgende forhold:
a) Gud lovet å
sende sin sønn som er kommet av Davids ætt. Dette var nedskrevet hos profetene.
(v.2-3.)
b) Han beviste
at Jesus er Guds Sønn ved at han oppstod fra de døde. (v.4.)
c) Det var
Jesus som gav Paulus både apostelembetet og innholdet i hans evangelium. Dette
skulle han forkynne til hedningene. (v.5.)
d) Dette
evangeliet er også kalt ”hans Sønns evangelium”. (v.9.)
Selv om
enkelthetene i Paulus sine hemmeligheter ikke er forklart i Brevet til Romerne,
kapittel 1, v.1-9, så er vi også satt til å forkynne HELE DET PAULINSKE
BUDSKAPET med stor frimodighet. Det gir stor frimodighet å forkynne dette
budskapet, for dersom vi gjør det, så har vi fordelt Guds ord på en rett måte,
og dette vil få stor nådelønn foran Jesu trone i himmelen.
16.)
”For de som har vært gode menighets- tjenere, vinner
seg en god posisjon og MEGET FRIMODIGHET i troen på Kristus Jesus.” (1.Tim.3,13.)
Dette Skrift-ordet angår ikke bare de som har vært gode
menighetstjenere, men det angår alle som har tjent Jesus på en rett måte. De
oppnår en god åndelig posisjon og stor frimodighet.
17.)
”Men Kristus som sønn over hans (Guds) hus, og hans
hus er vi, såfremt vi holder VÅR FRIMODIGHET og det håp som vi roser oss av,
fast inntil enden.” (Hebr.3,6.)
Dette Skrift-ordet angår den messianske menigheten. De som ville
være medlemmer av Guds hus, måtte se til at de holdt oppe frimodigheten og
håpet inntil enden. Disse to kravene gjenspeiler gjerningsaspektet ved den
messianske jødedommen. Det var ikke nok å tro på Jesus. De troende måtte også
bidra med forskjellige typer gjerninger.
I den kristne
menighets tid er det ikke slik. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (ef.2,8-9.)
18.)
”La oss derfor trede frem MED FRIMODIGHET for NÅDENS
TRONE, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.” (Hebr.4,16.)
Dette Skrift-ordet angår den messianske
menigheten, men det gjelder også den kristne menigheten. Både før og etter Golgata har Guds trone i himmelen vært en nådens trone. Det
er bevitnet gjennom hele frelseshistorien. De som søker (søkte) Gud på en rett
måte, de kan regne med å få miskunn og nåde av Gud i rette tid. Vi kan derfor
søke Guds nåde med stor frimodighet, for vi vet at Gud lengter etter å gi alle
mennesker av sin frelse og nåde.
19.)
”Da vi altså, brødre, i Jesu blod har FRIMODIGHET til
å gå inn i helligdommen (templet i Jerusalem), som han har innvidd oss en ny og
levende vei til gjennom forhenget. Det er hans kjød..” (Hebr.10,19-20.)
Dette Skrift-ordet angår den messianske menigheten. På det
tidspunktet da dette ble skrevet, stod ennå templet i Jerusalem. De messianske
jødene kunne besøke templet i Jerusalem på en ny måte etter Jesu forsoning. De
kunne besøke det med stor frimodighet, for de visste at Jesus hadde tatt bort
deres synder på Golgata.
Templet i
Jerusalem hører med til den nye pakten i Jesu blod. Det gjør også en del av
ofringene. De er minneoffer over det som Jesus gjorde, og de er også
renselsesoffer over den daglige synden som ble begått av medlemmene i den
messianske menigheten. (Til og med Paulus deltok i disse ofringene. (Se
Apostlenes Gjerninger, kapittel 21 v.24-26. Paulus respekterte den messianske
jødedommen og de reglene som den hadde i sin Guds-tjeneste.)
Vi har så
lett for å tro at vi lever i den nye pakten i vår tid, men dette er HELT GALT.
Den nye pakten i Jesu blod er ikke opprettet ennå. Den skal opprettes med
jødene på slutten av den store trengselen.
Den kristne
menighets tidsperiode er en HELT SPESIELL TIDSPERIODE. Den åndelige bais for
denne perioden er Guds nåde og de paulinske hemmelighetene. Dette kan vi ikke
presisere for ofte.
20.)
”Kast derfor ikke bort DERES FRIMODIGHET, som har stor
lønn.” (Hebr.10,35.)
Dette Skrift-ordet angår den messianske menigheten, men det
gjelder også den kristne menigheten. Vi kan kaste bort vår frimodighet på mange
forskjellige måter. Dersom vi gjør det, blir vi sløve kristne som Herren ikke
kan bruke i sitt arbeid. Den som står på for Guds rike, vil både få stor
frimodighet, og vår frimodighet skal vurderes på lønningsdagen.
De to
menighetene har TO FORSKJELLIGE LØNNINGSDAGER, og de er:
a) Den kristne
menigheten skal fram for Jesu domstol i himmelen, for å få igjen det som er
skjedd ved legemet- enten det er ondt eller godt. (1.Kr.3,10-15.)
b) Den
messianske menigheten skal fram for Jesu domstol i Jerusalem. De skal dømmes på
grunnlag av hva de har gjort med den tjenesten som Gud gav dem-
nemlig å forkynne ”Riket for Israel”. (Mat.25,1-30.)
21.)
”Og nå, mine barn, BLI I HAM, for at vi, når han åpenbares,
kan ha FRIMODIGHET og ikke bli til skamme for ham ved hans komme” (1.Joh.2,28.)
Dette Skrift-ordet angår den messianske menigheten og ikke den
kristne menigheten. Medlemmene i den messianske menigheten blir oppfordret til Å
FORBLI I JESUS. Det var altså en mulighet for dem at de kunne falle ut av Guds
nåde. Slik er det ikke i den kristne menighets tid. Den som først er gjenfødt
og frelst, kan ikke falle ut av Guds nåde, men vedkommende er allerede her og
nå satt inn i himmelen sammen med Jesus. ”… og dem som han RETTFERDIGGJORDE,
dem har han også HERLIGGJORT.” (Rom.8,30.) (Se artikkelen: ”Utvelgelsen av den
messianske og den kristne menigheten.)
I den
messianske menigheten var det IKKE NOK å tro på Jesus, men den måtte også
oppfylle Jesu bud og delta i de forskjellige ofringer og renselsesskikker. ”med
lære OM (FORSKJELLIGE TYPER) DÅP (ordet står I FLERTALL i grunnteksten) og
håndspåleggelse, om dødes oppstandelse og tidsalderlig dom.” (Hebr.6,2.)
Er ikke tiden
kommet for lengst til at de kristne ser og forstår at det er forskjell på
Rikets lære og den kristne menighets lære? Hvor lenge skal ennå de kristne
forkynne et blandingsevangelium, som ikke er noe sant evangelium i det hele
tatt? Vi må be Gud om at han tar bort det åndelige dekket som ligger over store
deler av kirken, prestene og forkynnerne, slik at de begynner å forstå det
paulinske evangeliet og forkynne det.
22.)
”Dere elskede! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss,
da har vi FRIMODIGHET for Gud.” (1.Joh.3,21.)
Dette Skrift-ordet er skrevet til den messianske menigheten, men
det gjelder også den kristne menigheten. Det er Den Hellige Ånd som bor i vårt
hjerte. Dersom Han ikke fordømmer våre handlinger, da har vi virkelig
frimodighet ovenfor Gud.
23.)
”I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss at
vi har FRIMODIGHET PÅ DOMMENS DAG, for likesom han er, så er og vi i denne
verden. Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærligheten driver
frykten ut, for frykt har straffen i seg, men den som frykter er ikke blitt
fullkommen i kjærlighet.” (1.Joh.4,17-18.)
Dette Skrift-ordet angår den messianske menigheten, og det angår
ikke den kristne menigheten. Den perfekte kjærligheten får vi fra Gud. Den som
ikke hadde den perfekte kjærligheten i seg, den gikk fortapt på dommens dag.
Dette gir uttrykk for de betingelsene som ble stilt til medlemmene i den
messianske menigheten, for at de kunne bli frelst.
Den kristne
menigheten er ikke frelst på grunnlag av betingelser, men den er frelst på
grunnlag av tro og Guds nåde. Den enkelte troende i den kristne menigheten kan
ha frykt i seg, men likevel skal han bli frelst.
Her har vi nok
et eksempel på at det er forskjell på den messianske menigheten og den kristne
menigheten.
Vi har i
denne artikkelen gått gjennom begrepene ”fri”, ”frihet”, ”utfri”,
”frigjort”, ”frigitt”, ”frimodig” og ”frimodighet”. Vi har forsøkt å skille
mellom de utsagnene som angår den messianske menigheten og den kristne
menigheten, og vi har poengtert hele tiden at vi må gjøre oss den ytterste flid
med å skille mellom de åndelige prinsippene hos disse to menighetstypene.
Dersom vi ikke gjør det, så blander vi Guds ord i N.T.
sammen slik at det blir til liten nytte for oss. Vi mister den åndelige basis
som vi skal stå på, og vi mister VÅR FRIMODIGHET.
En rett
forståelse av Guds ord skal BYGGE OSS OPP, og den skal ikke bygge oss ned, men
den skal gi oss glede og inspirasjon i den gjerning som vi skal gjøre for
Herren. Dersom vi er villige til å fordele Guds ord på en rett måte, kommer
gleden og frimodigheten i tjenesten tilbake, men dette innebærer at vi må bryte
med den vanlige forkynnelsen. Er vi villige til det? Er vi villige til å gå ut
til Jesus, som ofte har stått utenfor ”leiren”. Det vil si ”det etablerte”. Det
vil koste, men det vil også gi HERLIGE RESULTATER.
Tingvoll den 12-1-08.
Oskar Edin Indergaard.