Av Jan Lilleby, Tønsberg

Vi skal betrakte og se på to motsatte synspunkter vedrørende lederskap av menigheten. Det fremgår ganske tydelig fra epistlene at Paulus aldri tillot, og aldri heller innsatte noen enepastor - en suveren øverste leder for menigheten. Verken i vår vestlige stil, der vi har en pastor og et underliggende styre/eldsteråd, hvor pastoren er den ansatte. Ei heller motsatt: En pastor på topp som "ansetter" et styre under seg som lyder ham, omtrent som om det skulle være i et firma med adm.direktør og et styre. Grunnen til at en slik praksis har blitt normalt i modernere tid, er feiltolking av Paulus og Timoteus som rollebilder for lederskap, og at en har sett på Peters suverene lederrolle i tillegg for å legitimere menighetsledelse gjennom èn øverste leder. En har sett på Paulus som en midlertidig pastormodell - og som har en overordnet posisjon i egenskap av å være menighetsplanteren. Ergo, derfor har han rett til også å styre det han selv har plantet. Likeså Timoteus, som jo finnes å være en som utfører på Paulus` vegne samme apostoliske overstyring som skal være overordnet et eldsteråd eller flokken av tilsynsmenn. Se bare i pastoral-brevene. Men det er jo hele tiden i Apostelgjerningene tydelig bevist at Paulus, Timoteus og Titus sine lederroller på topp, hele tiden var av midlertidig karakter! De bet seg ikke fast og ble på livstid i de menighetene de betjente. Alltid finner vi at apostelen og hans hjelpere, eller skal vi heller si "viseapostler", de dro videre til neste oppgave, etter at de hadde utvalgt og offentlig innsatt (i forståelse og godkjennelse med resten av menigheten...) et eldsteråd. Alltid finner vi et flertalls-lederskap, og aldri finner vi noen enepastor som øverste menighetsleder. At dette historiske faktum har så totalt blitt forbigått av alle som hevder at dagens praksis er riktig, går over min fatteevne. Man må være helt forherdet dersom man ikke vil se dette i øynene i Paulus sine epistler, og i Apostel-gjerningenes klare historie. Vi finner aldri noen av brevene med noen hilsen til enepastoren og hans eldsteråd. Det eneste sted vi finner omtalt en øverste leder, er i 3.Johannes brev, stilet til Gajus, en av efeserne. Der nevnes Diotrefes, i negativ forstand: Han ville gjerne være den første blant brødrene! Han skapte splittelse og kaos, og han utestengte apostelens medhjelpere fra å komme til med forkynnelse. Det var noe uhørt iblant apostlene, at en broder hevdet å være øverste leder av en menighet! Hvor er alle bibellærerne som burde ha hentet frem dette faktum tidligere? Hvorfor er det ingen idag som hevder den paulinske ledermodellen - imot den feilaktige praksis vi har fått med dominerende "pastor direktører" med sitt styre?

I alle tilfeller der vi i NT leser om Paulus, eller fra Paulus noe som berører lederskap og menighetsomsorg, selv der han tar for seg forhold i hyrdetjenesten og tilsynet - så finner vi et totalt fravær av den øverste leder. Men vi finner alltid et totalt nærvær av et ledende broderskap, de såkalte eldste og tilsynsmennene, også nevnt i romerbrevet som forstandere, og efeserbrevet som hyrder. De nevnes alltid i bestemt flertall - altså at Paulus helt bevisst innsatte en gruppe menn som skulle "..vokte den Guds hjord, som Jesus vant seg med sitt eget blod.." (Apg. 20, 28) Og like før han sier dette, så henviser han i bestemt form at han hadde undervist hele Guds råd, altså alt det Jesus viste ham i det himmelske om nådetidens lære, slik at vi sikkert vet at det Paulus praktiserte hos efeserne, det var en fullt ferdig lære basert på Jesu åpenbaring om nådens evangelium.

Når vi leser Titus brev 1,5 der han ber ham innsette eldste i hver by der de hadde etablert menigheter på Kreta, så er dette samme lære og praksis som 21-22 år tidligere da han formante efeserne i avskjedscenen på stranden i Milet.

Åge Åleskjær, Enevald Flåten, Ulf Ekman, Hans Rognstad og alle andre som hevder dagens pastorrolle

Fra "Troens grunnvoller", Åleskjærs bok fra 1999, hevdes det syn at (side 252) "...hyrden leder en hjord, en lokal menighet. Det var flere profeter i menigheten i ørkenen, men bare èn hyrde: Moses. Da han skulle finne sin arvtager, ba han om èn mann. ( - et lite hopp i tekst - ) " Menigheten i Jerusalem hadde tolv apostler, men èn av dem var hyrden. Han sto i spissen, nemlig Peter."

Det er riktig som Åge Åleskjær her referer til historisk, og med bibelsitat - men han, som så mange andre bibellærere og pastorer, kommer dessverre helt skjevt ut i selve bibeltolkingen, fordi han tolker på utsiden av den dispensasjonalistiske tidsrammen! Han blander sammen lære fra to forskjellige tidsepoker i frelseshistorisk perspektiv. Menigheten er en frelsesordning som er holdt på utsiden av alt jødisk, inkludert loven og de profetiske rollebildene, inkludert også Peter og apostlene. Paulus kom med en helt ny tidsperiode av frelsesordning (Ef.3) som han kalte "...husholdningen med den Guds nåde...", en åpenbart hemmelighet som Gud i alle tidligere tider hadde holdt for seg selv, inntil tiden var kommet med nådeevangeliet åpenbart gjennom Paulus, hedningenes lærer.

Når vi ikke holder fra hverandre disse to tidsepokene, som jo inkluderte Peter og Jerusalem-menigheten i den forrige, så blir det riv ruskende galt. Åleskjær, og de som er enige med hans lære fra "Troens grunnvoller", hviler da i den feilaktige oppfatningen at rollebildene med Peter og Moses og Josva som enehyrder for flokken, er det riktige for dagens pastorer og menigheter. Dette igjen, gjør at en blir blind for det historiske faktum at vi i menighetens tid, er helt utenfor de jødiske ordninger og forbilder. Moses, Peter og alle de som levde i Torah-tiden, har intet å gjøre med menigheten og dens spesielle ordninger. Vi må èn gang for alle bli oppmerksomme på at VI BARE SKAL FØLGE PAULUS OG BARE UNDERVISE UT FRA HANS EPISTLER OG LÆRE. Det er under Paulus at vi finnes å være "..en ny skapning..", "..vi er Kristi legeme..", "..vi er hver for oss hans legemes lemmer..", og aller viktigst: Det er ikke pastoren som er hodet for legemet, men det er Kristus ved Den Hellige Ånd i oss.

Det som skjedde på pinsedag gjelder ikke menighetens husholdning, det lå ene og alene under jødisk profetisk tid og husholdningen under jødisk levittisk Torah. Jesus opererte under Torah og ikke under menighetens husholdning. Når Johannes sier at Jesus kom med "..nåden og sannheten..", så er det ikke vårt nådeevangelium som menes, men den gitte jødiske nådetid fra Gud (70 år fra Jesu fødsel) for jødene til å akseptere Messias, før Gud ville gjøre forbannelsen fra 5.Mos.28 gjeldende. De skulle få 70 år med jødisk-profetisk nådetid til å motta Jesus som Messias, for å unngå den ulykken som ellers ville ramme dem. Samme med Peter og de andre av Rikets apostler. De jobbet videre innen rammen av disse 70 årene med jødisk nådetid. Peter reiste så langt ut som opp til Britannia (iflg. historikere) med Rikets evangelium, for å tale om Jesus til jødene i diasporaen, og de øvrige av Rikets apostler reiste ut til forskjellige andre og fjerne deler av den tids siviliserte verden i samme ærend. Men bare Paulus kom med nådetiden og menigheten.

Det er på dette området at Åleskjær, Ekman, Rognstad og Flåten mangler vesentlig kunnskap. De lever fremdeles i den mangelfulle forståelsen av Bibelen som ble nedarvet fra deres åndelige lærefedre på Rhema-skolen i Tulsa. Det er greit å gå på bibelskoler, - men dersom en fryser fast til alt det som ble lært for 15-20 år siden, og under tiden ikke lar seg oppdatere med nye kunnskaper og ytterligere justerende åpenbaring ut fra læren til Paulus i efeserbrevet, (åpenbarings ånd til kunnskap om seg) da blir også disse lederne i kristenheten ganske akterutseilte. Jovisst er disse antagelig frelst med samme nåden som alle andre kristne, såfremt de ikke har avvist nåden. Men tjenesten faller inn under det som Paulus så kraftig advarte imot: Vi må ikke bygge med "..høy, tre og strå..", men med gull, sølv og kostelige stener (et bilde på Paulus sin lære!) - og det er dette brennbare materiellet som både Åleskjær, Rognstad, Flåten og Ekman, og et utall av andre predikanter bygger på og bygger med når de ikke vil holde seg ene og alene til de ordninger som gjelder nådetiden. De blander faktisk hele tiden sammen de to siste bibelperiodene: Lovens og Rikets tid, og nådetiden. Dette er ikke en feil som bare blir gjort av forkynnere innen pinsekarismatiske bevegelser. Den blandingen blir gjort av bortimot 90 prosent av kristenheten. Denne blandingen av to evangelietyper, har gjort at vi har fått innsneket en lovisk og gjerningsbasert frelsesoppfatning i kristenheten. Vi frelses ved å hele tiden "...gjøre noe for Gud..", i en eller annen form. Men Paulus lærte frelse uten gjerninger! Derfor lærte ikke Paulus om å gi tiende, eller sabbat overholdelse (dagen fristilles i Rom.14), eller andre judaistiske tradisjoner. Det eneste som er lånt over fra Rikets forkynnelse er nattverden. Selv om Rikets dåp var den dåp Paulus selv ble døpt med i sin omvendelse (han var jo jøde), så finner vi ikke at han bestemt lærer om dette. Heller ikke bød Paulus at menigheten skal rituelt overholde de ti bud, ei heller det som kalles de to kjærlighetsbud om å elske Gud og nesten. Med Paulus kom rettferdighet bare ved tro, uten lov og bud - uten gjerninger overhodet. Han kom med en Gud som allerede var forsonet med verden i Kristus, og dermed trengtes ikke lenger bud og lov. De var oppfylt i Kristus, og tilregnes enhver som tror på ham.

Mitt skyts her er ikke spesielt innrettet mot Åge Åleskjær, eller noen av hans lærekollegaer og pastorvenner, men som jeg sa i et radioprogram om emnet: Nettopp fordi han offentlig har gått ut i bl.a. bokform, med en bestemt lære om blant annet pastor/hyrde rollen, så vil han bli imøtegått offentlig - nå da av undertegnede. Samme forsvar for enepastor-rollen finner vi i artikler og bøker skrevet av andre, bl.a. Flåten og Ekman. Rognstad har i avisartikler forsvart enepastorens posisjon, - spesielt i en kort debatt der man omtalte en pastor-avskjedigelse i Malmø en tid tilbake. Men skrittet videre med Gud, for disse nevnte lederskikkelsene, er å komme inn i paulinsk menighetsledelse, nemlig at de selv trer ned ett hakk og sammen med andre gode brødre i menigheten blir en del av "ledere blant likemenn", og fragår den feilaktige pastor-rollen som har dominert så lenge, og som støter an imot Paulus sine ordninger. Vanskeligere er det ikke. Vi trenger ingen gråtkvalte scener og dramatiske bekjennelser, der pastorer skal måtte be menigheten om tilgivelse for å ha utført en tjeneste som ikke har vært legitim. Vi lever i nåden, og det er egentlig ikke vanskeligere enn at en bare blir enige i menigheten om å kunngjøre en radikal forandring av lederstrukturen. Det er bare å henvise til Paulus, dersom menigheten skulle stille seg uforstående til slik forandring. Heller ikke trenger en å ta fra nåværende pastorer jobben og lønna. Man bare omgjør på en del feilaktige rolleforståelser og kutter ut at man har èn enkelt øverste leder. Pastoren kan være like god leder som èn blant likeverdige brødre. Ingen trenger å hindre pastorens gjøremål, selv om han fra neste mandag ikke lenger regner seg som den ledende person. Gud har ikke gjort det komplisert, og når en mann ble pastor i en enerolle, så var ikke dette ensbetydende med at derfra ble alle broer tilbake brent! Her må vi bruke litt sunn fornuft. Heller ikke må vi tro at dersom vi bare forandrer om til den paulinske flertallsformen, så vil alle problemer i menigheten løses. Langt ifra. Faktisk risikerer vi like gjerne å skape nye problemstillinger ved å gjøre om fra nåværende system til det rent paulinske flertallsystemet! Men likesom en ikke kan skylde på "..at det kan bli problemer i ekteskapet.." for dermed å avstå fra giftermål, slik kan vi heller ikke gi skylda på forhånd om at det kan oppstå nye problemstillinger dersom en følger Paulus i menighetslederskap.

Det kan ikke være tvil om at flertallslederskapet fra Paulus var en del av hans bestemte lære i nådetiden. Med ham kom en ny praksis, som var ulik både Moses, Josva og profetene, og ulikt ordningen fra Rikets periode med de 12 Rikets apostler og Rikets jødisk profetiske menighet i Jerusalem. I denne var ordningen slik: Peter var øverste hyrde/pastor og apostel, understøttet av Jacob og Johannes. De hadde et eldsteråd som var disse tre underlagt, se Apg.15. Men med Paulus var det slik: Apostelstyrte menigheter ble ikke praktisert. Bare i den innledende fasen med nyetablering, var apostelen og hans assistenter involvert for å grunnfeste den ferske menigheten i troen. Deretter dro Paulus og følget videre, etter at de hadde innsatt et broderskap som de kalte eldstebrødrene, eller tilsynsmennene. Paulus fulgte altså ikke Peters ordninger. Han etablerte en ny nådeordning: Bare Kristus skulle være øverste leder, hode, mens alle de troende under denne posisjonen skulle være "..lemmer på Kristi legeme..", og de ledende eldstebrødrene/tilsynsmennene skulle være en flokk ledere blant sine likemenn. De skulle ikke peke seg ut som noen som var hevet over menigheten, med egne VIP-losjer og styrerom, eller gå i "hellige klær", prestekraver, yppersteprestelige regalier, eller ha noe ytre som skulle vise folk at de var "helligere enn resten av menigheten..". For enten man vil eller ikke, så vil ordninger der det finnes et hierarki alltid sende ut signaler om at "...disse hellige lederne er litt helligere enn folket..", og således skape en kunstig skranke og en barriere mot folk på utsiden av menigheten. Med den paulinske ordningen kom det en alminneliggjøring av menigheten, i og med at ingen øverste leder, prest eller profet stod mellom menigheten og Gud. Eller mellom menigheten og folket på utsiden av menigheten.

Den kjente kristne forfatter og avisjournalist Harald Stene Dehlin har i sine betraktninger om apostelen Paulus, observert helt riktig, og jeg siterer fra hans bok "Paulus Erobreren", Lunde Forlag 1967, side 18: "Enestående var livskraften i de små selvstyrte brodersamfunn Paulus etterlot seg - bundet sammen av de gode nyhetene i det kristne budskap. Verden har aldri sett maken til dem."

Her har Dehlin fått med seg to store poenger i èn liten setning: 1. Menighetene var selvstyrte gjennom det etablerte broderskapet 2. Dette var noe nytt, verden hadde ikke sett slikt tidligere. En kristen avishjournalist har klart å få med seg de to største poengene om dette nye som Paulus kom med - men vår tids bibellærere og pastorer (med noen få hederlige unntak...) har gått helt glipp av det!

Min sluttkonklusjon om disse forhold er følgende: Bare de menigheter som følger Paulus har bibelsk rett til å kalle seg som sådan. Det er den paulinske flertallsordning som er basen i en nådemenighet, og som er helt uten noen eneleder, med unntak av Kristus som hodet. Pastoren med sitt underlagte styre finnes ikke hos Paulus.

Direktøren og hans firma

Hva er da dagens menigheter som har en øverste pastor med et underlagt styre? De kan i beste fall - juridisk tenkt - regne seg å være et firma. De er et "åndelig firma", der hovedgeskjeften er å formidle evangeliet (dessverre ofte bare et blandingsevangelium med lov/nåde) - med noen fast ansatte arbeidere på forskjellige områder, og med et flertall av dugnadsarbeidere som gjør forskjellige oppgaver som ikke skal belaste firmaet med noen økonomisk byrde. Direktøren har den avgjørende stemme alltid, ingen kan for eksempel korrigere direktøren, for da blir det tatt som et slags "opprør" mot hans visjon for firmaet. Paulus` formanende ord om at menigheten skal prøve profetisk tale og sjekke innholdet, faller jo da fra hverandre mot dette at det er en øverste leder. Derfor er dette bare enda et tydelig argument for at Paulus bare lærte flerlederskap. Direktøren vil stort sett måtte regnes å være firmaets leder i hele sitt liv, dersom han ikke selv velger å gjøre noe annet. Direktøren lever ut noe han tror er en "..visjon fra Gud...", med tanke på alle de drømmer og ønsker som han har med å få folk til å tro evangeliet på stedet. Dersom noen på utsiden, eller også fra innsiden i firmaet - påpeker at det er noe tvilsomt med en slik visjon, så kan direktøren "si opp" den "ansatte" fordi han ikke vil følge visjonen helt blindt.

I et virkelig firma ville dette selvsagt være helt forståelig, men menigheten har aldri vært og skal heller aldri være et firma. Menigheten er Kristi legeme. Et fellesskap av troende underlagt hodet, Kristus, fylt av ham som fyller alt i alle.

Det ironiske i hele dette analysebildet, er at ingen kan egentlig "si opp" direktøren - i allfall ikke der det er han som har ansatt sitt styre. Så det blir direktørens ansvar å påse at han følger Bibelens normer - da ene og alene de paulinske. Bare pastoren/direktøren/enelederen kan snu den uheldige lederskapsmodell som er blitt etablert, og komme seg inn i ekte nådebasert paulinsk menighetslederskap. Der er ikke forbildene verken Moses, Peter, Paulus eller Timoteus. Der er hyrdemodellen satt i det skiktet som vi finner under Paulus: De eldste, tilsyns-mennene og hyrder/forstandere. Denne tjenesten er eneste tjenestegave blant de fem som har det spesielle krav mot seg: De skal alltid være flere likeverdige i menighetsledelsen. Ikke like, men likeverdige. De har forskjellige nådegaver, forkynnerstil, hjertesaker og åndelig innsikt. Men uansett, det er disse som er de virkelige pastorene, eldste, hyrder, slik Jesus ba Paulus om å ordne for oss etter den himmelske visjonen. Vi følger ikke enepastoren og hans visjon, men vi følger den visjon som Paulus kom med. Er det noen pastorer der ute som vil bryte ut av den oppgåtte og tilvante sirkelen sin, og komme inn i ekte bibelsk paulinsk nådepraksis?

Helt tilslutt: Jeg så for ikke lenge siden et TV-program med Åge Åleskjær og hans daglige gjøremål som pastor i OKS. Vi fikk se forskjellige sider ved virksomheten, vi fikk se "pastoren som går på skøyter og sponser flere av dagens skøytestjerner...", og da bet jeg merke i en kommentar fra stemmen som snakket: Journalisten omtalte Åleskjær som "..direktør for en virksomhet som hadde cirka 50 mill. i omsetning." Kommentaren var ikke sarkastisk eller med negative undertoner. Det synes tvertimot bare å være den alminnelige oppfatning av pastortjenesten som journalisten hadde fått mens han jobbet med TV-dokumentaren. Dette sier meg derfor at det slettes ikke er så fjernt, eller søkt, å nevne eneleder-rollen til bl.a. Åleskjær, som noe som mer ligner en direktørjobb enn det lederskap av eldstebrødre som Paulus holdt frem.

Heller ikke vil jeg antyde at en skulle ha noen fiendtlig holdning til brødre som ikke er helt "fulkomment paulinske". Selv har det tatt meg mange år å komme frem til de konklusjoner som nå foreligger om dette. Vi oppdager undertiden at vi har misset noe i åpenbaring i Ordet. Men når vi nå begynner å se visse ting, som ikke helt stemmer med det som Paulus lærte, så ønsker jeg i allfall å videreformidle dette. Men uten å mene å påtvinge det. Pastorer som er i en feil posisjon i forhold til paulinsk lære, de kan bare selv avgjøre om de vil forandre på det. Ingen kan, på en teokratisk måte undertvinge andres synspunkter. Heller ikke jeg. Men bør vi ikke, alle vi som tror, etterstrebe å følge det som Paulus lærer?