Barnedåp
og barnevelsignelse.
Som jeg har gitt uttrykk for i mange sammenhenger, mener jeg at det ikke er frelse i vanndåpen. Den katolske og den lutherske kirken mener fortsatt at dett er frelse i vanndåpen, mens den reformerte kirken og metodistene har et mer bibelsk syn på dette. Den mener at vanndåpen ikke gir frelse, og at en skal vente med dåpen til man er en gjenfødt troende. (Se artikkelen: Dåpens betydning.)
Jeg har heller ikke noe særlig tro på voksendåpen, for Paulus skrev at Gud ikke hadde utsendt ham for å døpe, men for å forkynne evangeliet. (1.Kor.1,17.)
Han skrev også at det bare var en dåp (Ef.4,5), og dette må være gjenfødelsens dåp.
De som hevder, at vanndåpen er nødvendig for å bli frelst, har ikke forstått fullt ut Paulus sin forkynnelse om den frie nåden. Paulus ville ikke vite om noe annet (ikke vanndåpen) enn Jesus Kristus og ham korfestet. (1.Kor.2,2.)
Paulus lærte at vanndåpen var med på å svekke betydningen av Jesu kors. Det er selve forsoningen.
Vanndåpen blir dermed å betrakte som et TILLEGG TIL FRELSEN. Det å hevde at vanndåpen er viktig i en eller annen form, er å gå tilbake til jødedommen og til Mose-loven.
Jeg forstår godt at foreldrene vil bære fram sine barn for Gud- enten i barnedåpen eller i barnevelsignelsen. (Jeg har selv latt mine barn døpe. På det tidspunktet hadde jeg et helt annet syn på vanndåpen.)
Det er ikke noe galt i det at foreldrene vil overlate sine barn til Gud, og en kan heller ikke vente at foreldrene er inne i alle de ukorrekte teologiske vurderingene som vanndåpen og barnedåpen er så befestet med.
Jeg klandrer ikke foreldrene for dette, men jeg klandrer teologene og prestene som lærer galt i forbindelse med barnedåpen og dåpen.
Vanndåpen er ikke til skade for barnet, men den er til skade for en korrekt forståelse av Guds ord.
Den lutherske kirken hevder at barnet blir frelst i forbindelse med dåpen. Dette er ikke korrekt. Barnet er allerede frelst fra fødselen av. En kan ikke bli noe som en allerede er. Barnet forblir å være et Guds barn helt til det bevisst fornekter Jesus på et senere tidspunkt.
Jesus sa at Guds Rike bestod av barna. ”Men Jesus sa: La de små barn være og hindre dem ikke fra å komme til meg! For Himlenes Rike består av slike.” (Mat.19,14.)
Dersom det var rett at barna først ble Guds barn i dåpen, så måtte en av konsekvensene ved dette synet være at de barn, som av en eller annen grunn ikke ble døpt, ikke hørte med til Guds rike. Dette er naturligvis ikke rett. Alle barn uansett hvor i verden de bor, er en del av Guds rike, for det er Gud som har gitt dem livet. Han har også en plan med hver enkelts liv.
Hensikten med konfirmasjonen er at barnet skal gå over fra et uforpliktende forhold til Gud til et forpliktende forhold. Den jødiske konfirmasjonen fant sted når jentene var 13, og guttene var 14 år. Da ble de forpliktet på Mose-loven. De ble en "Lovens datter" eller en ”Lovens sønn". Det betyr at de da hadde et forpliktende forhold til loven.
Slik er det også i vår tradisjon. Ved konfirmasjonene skal guttene og jentene selv bestemme om de vil høre Jesus til eller ikke.
Hva som gjelder barnevelsignelsen, så er den helt korrekt i følge Bibelens lære. Jødene bar sine små barn fram for Jesus, og han velsignet dem. (Mat.10,16.)
Tingvoll den 10-06-05 og den 3-05-06.