EN ANALYSE AV
DEN LUTHERSKE LÆREN
Når vi leser kirkehistorien,
så beskriver den det teologiske innholdet i de mange kirke- og trossamfunn. Det
kan være store og småe samfunn. Det som skiller og forener
dem, er de forskjellige teologiske tankene og vurderingene som de er bygd på.
Det som også kjennetegner kirkehistorien er
at det til stadighet dukker opp nye trossamfunn, som enten legger spesielt vekt
på enkelte sider ved kristen teologi eller har utarbeidet delvis nye
læresystemer.
Grunnene til dette er flere:
a)
En føler at det
blir for trangt i det kirkesamfunnet som en tilhører og bryter ut av det.
b)
Gud er
åpenbaringens Gud som til stadighet åpner nye sider ved seg selv. Dette gir han
så til mennesker som er villige til føre det fram.
Som mine lesere vet om, så står også
undertegnede i den tradisjonen som fører nye tanker og nye kombinasjoner av
tanker inn i Guds menighet. Det var en som sa til meg: ”Oskar, er det nødvendig
med en ny trosretning nå igjen?” Han tenkte da på de tankene som undertegnede
sammen med flere står for.
Dette er et godt spørsmål som maner
kristenfolket til ettertanke. Svaret på dette spørsmålet vil også bli besvart
på følgende måter fra kristenfolket sin side:
a)
Nei, det er ikke
nødvendig. Det skaper bare forvirring. Vi har det så godt som vi har det i våre
teologiske sammenhenger.
b)
Jo, det er
nødvendig med nye tanker og ny innsikt Guds ord, for tradisjonen ikke bare
bevarer Guds ord, men den bevarer også det som er galt.
Årsakene til at vi har så mange forskjellige
trosretninger, er følgende:
a)
Vi ser alle
stykkevis og taler profetisk stykkevis. (1.Kor.13,9.)
b)
Sterke kristne
ledere står fram, får med seg tilhengere og danner nye menigheter.
c)
Kristne tanker og
vurderinger som har vært, har blitt glemt, men det er noen som har tatt dem
fram igjen.
d)
Det dukker også
opp kombinasjoner av både nye og gamle tanker. De blir til nye læresystemer.
Det er også en del kristne som kategorisk er
imot nye tanker. Dette gjelder for eksempel de lutherske. De tviholder på det
som er etablert, og hevder at vi må holde oss ”til de gamle stier”. Dette er i
grunnen ikke noe godt argument, for det forutsetter at ”de gamle stier” er 100
prosent riktige, og det er de ikke.
Hva er så grunnene til at undertegnede
og andre fordeler Guds ord slik som de gjør? Det er følgende svar på det:
a)
Vi ønsker å gå
mot den såkalte erstatningsteologien som har tatt fra Israel og jødene det som
Gud har lovet dem.
b)
Vi ønsker å
fordele Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2,15.)
c)
Vi ønsker å gi
jødene og Israel tilbake det som Gud har gitt dem og lovet dem i sitt ord.
d)
Vi ønsker at den
kristne menigheten skal få se og oppleve sin spesielle egenart som en himmelsk
forsamling.
e)
Vi ønsker å vise
kristenfolket både gleden og den frelsesvissheten som det er i den paulinske
tologien.
f)
Vi ønsker å gi
kristenfolket den friheten som den paulinske kristendommen gir. Dette er en frihet- ikke til å leve i synd, men til å tjene hverandre
og Jesus.
I denne artikkelen skal vi gi en analyse av
den lutherske teologien og peke på det som er galt og ukorrekt i denne
trosretningen. Vi skal også beskrive det som er rett. Luthersk teologi er
heller ikke noe helt ensartet begrep, men jeg vil forsøke å beskrive det som
forener de forskjellige grupperingene innenfor denne trosretningen.
LUTHERSK TEOLOGI HAR ET ALTFOR PESSIMISTISK
SYN PÅ FRELSEN OG PÅ DET GJENFØDTE MENNESKET.
Det er Paulus sine Skrifter som er
retningsgivende for den kristne menighets teologi. Disse Skiftene gir et MEGET
POSITIVT SYN på frelsen. Den som engang er gjenfødt, kan ikke falle ut av Guds
frelsende og bevarende nåde. (Rom.1,30 og Ef.2,6.)
Det er altså ikke Skriften som gir et
pessimistisk syn på frelsen, men det er fortolkningen. Dette kommer til uttrykk
i både skrift, tale og sanger innnefor de lutherske
grupperingene.
Jeg vil i det følgende gjengi to sanger som
brukes i våre lutherske bedehus. Disse sangene gir et pessimistisk, nedbrytende
og galt syn på frelsen i Jesus Kristus
1.) Den første sangen er: ”Ingen vinner frem til den evige
ro.”
Jeg vil sitere det første verset: ” Ingen
vinner frem til den evige ro Som seg ei VELDIG FREMTRENGER. Sjelen den må utstå
EN KAMP for den tro. HVORAV VÅR SALIGHET HENGER. Porten kalles trang og veien
heter smal. Dog kan Herrens nåde åpne himlens sal.
KJEMP DA ALVORLIG. TRENG FREMAD MED MAKT. Om du vil himmelen vinne.”
Dette er gal teologi. Vi skal ikke kjempe
for å få del i frelsen. Vi skal være rolige for alt dette og bare ta imot
frelsen i tro. Jesus har kjempet kampen for oss. Det er ikke nødvendig å kjempe
kampen to ganger.
Vi er allerede her og nå satt inn i himmelen
sammen med Jesus Kristus. (Ef.2,6.)
Disse linjene gir ikke uttrykk for den paulinske
teologien. Den gir derimot uttrykk for den messianske teologien. Det sees av
følgende forhold:
a)
I denne
trosretningen måtte man kjempe for både å bli en troende og for å bli bevart.
(Mat.11,12 og Jakob 2,21-26.)
b)
”Porten” er et
uttrykk for ”den jødiske Torah”, og ”veien” er den
jødiske veien til frelsen. (Mat.7,13-14.)
Jeg vil oppfordre mine lesere til å lese
gjennom de andre versene av denne sangen og undersøke hvilke utsagn i den som
ikke er korrekte.
Denne sangen ble skrevet av Lars Linderot i
1798. Jeg tviler ikke på at Lars Linderot var en gjenfødt troende, for det er
en god Ånd i sangen, men den gir uttrykk for den frelsesteologien som var på
det tidspunktet, da sangen ble skrevet.
Denne teologien har fulgt den kristne
menigheten helt opp til vår tid, men nå begynner den heldigvis å slippe taket
på de troende. En kristen kan nå mer enn før glede seg over frelsens visshet og
slappe av i forhold til frelsen.
2.) Den andre sangen er: ”Akk mon min vei til Kanaan.”
Jeg vil sitere det første verset: ” Akk, mon
min vei til Kanaan. Ennå er MEGET LANG? Kan jeg vel nå det skjønne land, SOM
SNUBLER GANG PÅ GANG?”
Dette er også gal teologi. Vi skal ikke
kjempe for å få del i Guds bevarende og frelsende nåde. Den skal vi ta imot. Vi
er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.) Vi er også bevart av den
samme kombinasjonen som er nåde ved tro uten gjerninger. ”Og jeg er FULL VISS
på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil FULLFØRE den inntil
Jesu Kristi dag.” (Fil.1,6.)
Vi har allerede nådd ”det skjønne landet”,
for vi er satt inn i himmelen sammen med Jesus fra før verdens grunnvoll ble
lagt. (Ef. 2,6.)
Dette er ikke et sant uttrykk for den
paulinske teologien, men det er et uttrykk for den messianske jødedommen, der det
ble stilt krav i vandringen for den troende. ”For jeg sier dere (jødene):
Dersom deres rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer
dere ingenlunde inn i Himlenes Rike.” (Mat.5,20.)
”Himlenes Rike” er ikke et uttrykk for
”himmelen”, men det er et uttrykk for ”Riket for Israel”. Det ble stilt EN
REKKE KRAV til de jødene som ønsket å få del i Riket for Israel. For oss som
tror i den kristne menighets tid, er det bare stilt ETT KRAV, og det er Å TRO
PÅ JESUS. I tillegg er troen en gave. Vi skal ikke gjøre noe. Vi skal bare tro.
Les også på de andre versene i denne sangen
og finn ut hvor teologien ikke stemmer med Paulus sitt budskap om frelsens
sikkerhet.
Denne sangen er skrevet av Olai Skullerud i 1856. Jeg tviler
ikke på at han var en gjenfødt kristen, men den teologien som han målbærer, er
ikke korrekt.
Jeg vil også gjengi to sanger som har et
rett syn på frelsen, og de er:
1.) ”Ren og rettferdig” av Ole Brattekaas.
Den er skrevet i året 1895.
Jeg vil sitere første verset av sangen: ”Ren
og rettferdig, HIMMELEN VERDIG Er jeg i verdens frelser alt nu. Ordet forkynner
At mine synder kommer han aldri mer i hu. Å, jeg ER FRELST og SALIG fordi.
SØNNEN HAR GJORT MEG VIRKELIG FRI. FRI IFRA NØDEN, DOMMEN og DØDEN. Amen, hallelujah!”
Ole Brattekaas gir
uttrykk for en korrekt teologi. Han hadde funnet KVILEN i Jesu forsoning og
hadde lagt alt strevet og all usikkerheten bak seg.
Les også de andre versene av denne sangen.
2.)
Jeg
vil sitere første verset av sangen og ber mine lesere om å lese de øvrige 3
vers: ”DET ER NOK DET SOM JESUS GJORDE. Det er nok, det som han har sagt. Han
har sona di synd, den store. Og deg vunni så rein ei
drakt.”
Dette er god paulinsk teologi, men det
merkelige er at denne teologien fenger ikke- i alle fall ikke i de lutherske
kretser. Man kan ikke slippe gleden løs, men man må ha sine forbehold og tvil.
Mye i den lutherske teologien er EN FESTBREMS. Man tør ikke slippe festen løs
enda den begynte på Golgata for snart 2000 år siden
og ved Paulus sin omvendelse i året 33.
Det er to grunner til at store deler av
kristenfolket fortsatt ikke ser dette, og det er:
a)
De blander sammen
VÅR STILLING I KRISTUS og VÅR VANDRING SOM TROENDE. Vår vandring kan ikke
oppheve Jesu forsoning. De ser på kristendommen som en vekt med to skåler. I
den ene skåla ligger Jesu forsoning. I den andre skåla ligger våre gjerninger.
Når våre onde gjerninger blir mange nok, kan de oppheve Jesu forsoning.
Dette er ikke kristendom, men det er både
rabbinsk og messiansk jødedom. I disse to trossystemene hadde menneskets
gjerninger innflytelse på frelsen. I jødedommen heter det: Hva skal jeg gjøre,
for å bli bevart i frelsen? (1.Joh.1,9.) I
kristendommen heter det: Hva skal jeg tro, for å bli bevart som kristen.
(Ef.4,32.)
b)
De blander sammen det som Paulus har skrevet i sine brev med de 4 evangeliene
og de jødiske Skriftene. I de første Skriftene er det bare en type
rettferdighet som teller, og det er Guds rettferdighet. I de andre typene
Skrifter er det to typer rettferdighet, og det er Guds rettferdighet og
menneskets egen rettferdighet.
Jeg vil også ta med to tekster som gir uttrykk
for en helt gal teologi, og de er:
1.) Den første er tatt fra Tagryggen
som er en dansk internettside. Det er dagens andakt fra 26-1-09. Overskrift:
”Intet vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Rom.8,39.
Tekst: ”Det er ikke blot avstande, der kan adskille, det
kan meninger, livssyn, misforståelser, onde magter og
meget mer også, så selv små bagateller kan forekomme som uoverstigelige berge.
Hvor er det da godt at INTET KAN SKILLE OSS FRA GUDS KJÆRLIGHET I KRISTUS JESUS. Men det er en forudsetning at vi
VÅGER og BEDER, og at vi virkelig vil være Jesu efterfølgere.
Ligegyldighet kan skille oss fra Guds og Jesu kjærlighed. Likegyldighet kan så lett blive en forbandelse for oss, så vi lader Guds ord og påbud ligge og
gjør, som vi selv vil. Vi må gribe fast i Guds løfter
og bede og bønnfalde: HERRE, HOLD MEG FAST, RUSK MEG VÅGEN, DERSOM DU SER, JEG
ER PÅ VEJ IND I LIGEGYDIGHED!
I en gammel bog har en person i marginen
skrevet: O GUD, LA INTET HER MEG SKILLE FRA NÅDEN DIN. GJØR MIG STILLE! Det er
lang tid siden disse ord ble skrevet, men vi står stadig midt i kampen mellom
godt og ondt og sløves så lett og er ikke påpasselige i af
all makt at holde oss nær til Gud. Israels folk betalte dyrt for, at de gikk
den forkerte vej, ledet av
deres åndelige ledere, som var så gudfrygtige i egne øjne, men som Gud underkjente. Så dyrt, at de fra år 70 og indtil 1948 ikke havde noget eget land men var adspredt
ut over hele jorden. HERRE, HOLD MEG
FAST, AT JEG IKKE FORVILDER MEG FRA DIN NÅDE og KJÆRLIGHED!”
(Uthevingene står i teksten.)
Feilen med denne andakten er at den ikke
greier å holde fast på overskriften om at ”Ingen ting vil kunne skille oss fra
Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre”. I stedet for å holde fast på denne
sannheten, så blander andaktsholderen inn krav og forutsetninger inn i Guds
bevarende nåde. Han mener at mangel på bønn og årvåkenhet kan forårsake at vi
faller ut av Guds nåde. Dette er gal teologi, for INGEN TING kan skille oss fra
Guds kjærlighet i Jesus Kristus.
Det som vi taper når vi ikke holder oss nær
til Jesus, er det intime samfunnet som vi får med Jesus.
2.) Den andre artikkelen har jeg tatt med fra bladet: Lov
og Evangelium. Januar 2009. Den er skrevet av Mikkel Vigilius.
Den er tatt fra tidskriftet ”Bibelsk Tro”, og den er
oversatt til norsk av Terje Altin. Artikkelen har
tittelen: Kjære tviler.
Jeg siterer fra artikkelen, s.9: ”Du
skriver om grunnen til din tvil. At du ikke føler noen egentlig levende tro. Du
opplever egentlig kristendommen som en lang rekke bud og krav du skal leve opp
til. Det er tungt og slitsomt, og du makter det dårlig. Dine bønner er tvungne,
din bibellesning gir deg svært lite, og du frykter for å bli spurt om et
vitnesbyrd, for du har ikke noe på hjertet. Når du likevel prøver å si noe,
oppleves det som sand i munnen. En glad kristen i det ytre, men innvendig en
hedning. Utad troende og levende, men innvendig tvilende og åndelig død.”
Dette er en dårlig beskrivelse av hva
det vil si å være en kristen. Kristendommen er først og fremst glede. Paulus
skrev: ”Gled dere i Herren alltid! Atter sier jeg: Gled dere!” (Fil.4,4.)
At mange kristne føler kristenlivet på
den måten, som det er beskrevet ovenfor, er sikkert sant, men det skal ikke
være slik. Det er forkynnelsen på våre bedehus og i våre kirker som får ta
ansvaret for dette, for der blir det ofte forkynt en begredelig kristendom, som
ikke er sann. Tenk for en teologisk skandale, og dette har vi holdt på med i
snart 2000 år. Vi som har så mye å bidra med- både i eget liv, ovenfor
menigheten og ovenfor verden, vi er blitt til åndelige pygmeer, som står der
med hua i handa og vet ikke hva vi verken skal si eller gi.
Det er ikke noe merkelig at mange mennesker har
vendt ryggen til kristendommen, når de ser vår fattigslige livsførsel og hører
våre begredelige vitensbyrd eller mangel på vitnesbyrd. Det er ikke sant at det
står dårlig til med en gjenfødt kristen. Det står derimot meget godt til med
ham. Han er frelst og allerede her og nå satt inn i himmelen sammen med Jesus.
(Ef.2,6.)
Jeg siterer fra s. 12: ”Syndens sum er
konstant” sa de gamle. Vi opplever at synden ytrer seg på forskjellige måter i
kristenlivet. Noen ganger ytrer den seg i hovmod og selvsikkerhet, andre ganger
i tvil og vantro. Men syndens samlede som er konstant. Til enhver tid er vi i
oss selv nøyaktig like hjelpeløse, syndige og fortapte.”
Hva er dette for en merkelig
kristendomsforståelse? Det er ikke sant at synden i en troende er konstant hele
tiden. Det er heller ikke sant at det ikke bor noe godt i en kristen. Vi kan be
om at Gud tar bort synden i våre liv. Vi selv greier det ikke.
Dessuten er det ikke synden som er det store
problemet for en, som er frelst, for vi har latt oss forene med Gud, og våre
synder er tatt bort. Det store problemet for en kristen, er at vedkommende ikke
vil la seg helliggjøre og minske synden i sitt liv.
Jeg siterer fra s. 12: ”Kan du ikke holdes
ydmyk på annen måte, slipper Gud en djevel løs på deg, lar deg komme ut for
store fristelser, ja, lar deg falle i synd og bli rent til skamme. Med det er
det mindre tapt, enn viss du blir værende i hovmot,
for da vil alt være fortapt.” (Rosenius.)
Jeg kan ikke si at jeg er noe særlig
imponert av denne uttalelsen av den ”store” Rosenius.
Det som han skriver her, er ikke sant. Gud frister ingen. Han er ikke
interessert i at noe troende faller i synd. Han slipper ikke djevelen løs på de
troende, men han ber Den hellige Ånd om at han må arbeide med de troende, slik
at de blir helliggjort.
Jeg kunne ha tatt med flere avsnitt i denne
artikkelen, men dette får være nok.
Artikkelen
er ikke god av følgende grunner:
a)
Den blander
sammen forhold som er rett og forhold som ikke er rett.
b)
Mye i denne
artikkelen er direkte galt.
FORHOLDET MELLOM LOVEN OG
EVANGELIET
I luthersk teologi er det vanlig at man ser
på loven og evangeliet som to nesten likeverdige partnere i arbeidet med å
frelse menneskene og bevare dem som kristne. Dette gjøres på to forskjellige
måter:
a)
Man skal forkynne
loven til et menneske slik at det ser sin synd og kommer i syndenød. Deretter
når mennesket er kommet i syndenød, skal man rekke det evangeliet til frelse.
Dette var tilfellet i den messianske
jødedommen, men for kristendommen er Mose Torah og
Jesu nye Torah opphevet som frelsegrunn. ”idet han
ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, for at han ved
seg selv skapte de to til et nytt menneske (den kristne forsamlingen), idet han
gjorde fred.” (Ef.2,15.)
I vår tidsperiode skal vi ikke forkynne
verken Mose eller Jesu nye Torah, men vi skal
forkynne nåden- både til frelse og til bevarelse av
en som er frelst.
b)
Når mennesket er
frelst, skal man fortsatt forkynne loven, for at oppfyllelsen av loven skal
være med å bevare den troende. Den troende må for all del ikke få inntrykk av
at han er noe i seg selv
I den lutherske trossystemet har man en
tendens til å gi uttrykk for at det bare er synd og elendighet i den troende.
Man forkynner ikke på en balansert måte at en kristen har to naturer, og det er
det nye livet og det er kjødet. Det første er perfekt. Det andre er helt
igjennom syndig.
Det bor ikke noe godt i kjødet (Rom.7,18.),
men i det nye livet er det MYE GODT. Alt det som er fra Herren, er godt. Det
kan være visdom, kunnskap, frelsen og nådegavene.
DE FLESTE LUTHERANERE ER FOR
MYE OPPTATT AV SYNDEN OG FOR LITE OPPTATT AV NÅDEN.
Jeg vil sitere hva redaktør Odd Sverre Hove
skrev om det luthersk synet på synden. Det stod i artikkelen: Skapninga, Gud og Djevel. i Dagen Magazinet
den 12-2-09: ”Når vi skal vurdera problema i livet
her på jorda og i kristenlivet, kan vi lett falla i to grøfter-
anten å legge all vekt på synda og sjå bort fra
Djevelen, eller å fokusera på Djevelen og tona ned
synda.
Innan bedehuset og
ei pietistisk orintert tenkning kan det væra tendensar til det første, medan
det i det pinsekarismatiske og trusrørsla er tendensar til det siste. Det gjer
at vi møter problema på ulikt vis. Ved det første vert det ein
kamp mot synda i helging, medan det ved det andre vert ein kamp mot
Djevelen i bøn.”
Fokuset i forkynnelsen blir dermed vektlagt
på forskjellige steder i disse to hovedretningene i norsk kristenliv. Det ene
kan være like galt som det andre. Det viktige er at man får med alle sidene i
den kristne forkynnelsen og ikke ensidig fokuserer på et bestemt forhold.
Innenfor luthersk forkynnelse har man lagt
altfor stor vekt på synden i en kristens liv. Man har problemer med å se at
Jesus har forsonet alle mennesker i hele verden med Gud. Det er ikke synden som
er problemet, men det forholdet at ikke menneskene vil la seg forene med Gud.
(2.Kor.5,19.)
Det står mye som er rett og bra i Per Norslettens sang: Vår store Gud gjør store under. fra 1891,
men han har også en tendens til å ta fram den synden som der er i kjødet og
beskrive den som det store problemet for en kristen. Det skal ikke verre slik.
Kristenlivet skal være glede, for Kristus har tatt bort synden. En kristen skal
ikke fokusere på synden i kjødet. Han skal glede seg over at hans navn er
oppskrevet i Livets Bok hos Jesus, og over at han er innsatt i himmelen sammen
med Jesus allerede her og nå.
Jeg siterer vers 5 av denne sangen: ” Så
lenge jeg er her på jorden, Jeg plages daglig av min synd. Jeg fattig var, er
verre vorden, Ser mer av hjertets dynd. Dog får jeg
være Jesu brud. Å du forunderlige Gud!”
Da er det mer frigjørende å lese det som
Vi skal ikke dvele ved synden i kjødet i
forkynnelsen. Vi skal sky den og unngå den, men vi skal fokusere på Jesu
forsoning og gleden i Herren. Paulus skrev: ”Gled dere i Herren alltid!”
(Fil.4,4.)
Vi blir det som vi hører i forkynnelsen.
Når vi hører trist og gledesløs forkynnelse, blir vi trist og lei oss. Når vi
hører glad forkynnelse, blir vi glade.
Man har videre satt likhetstegn i
forkynnelsen mellom en som er gjenfødt og frelst med en som ikke har tatt imot
Jesus og mener at førstnevnte kan falle ut av Guds bevarende nåde, og at det er
en stor kamp i den enkelte troende om han er frelst eller ikke. Man har dermed
lagt på de troende en byrde som er vanskelig å bære og som er helt unødvendig.
Det er ikke vi som skal bære byrden. Byrden er tatt bort av Jesus for snart
2000 år siden.
Dersom vi skal få glade, sterke og fornøyde
kristne i våre menigheter, må vi slutte med å forkynne Mose Torah
og Jesu nye Torah for dem. Den jødiske Torah hører ikke med til den kristne menighets
frelsesgrunn. Den angår Riket for Israel og er ikke aktuell i dag, men den skal
komme tilbake i Rikets tid.
Den kristne menighets tid er en parantes i Guds planer med Israel og jødene. Den
frelsesforkynnelsen som vi har i inneværende tidsperiode, skiller seg sterkt
fra den messianske jødedommen. I vår tid må vi utelukkende fokusere på Guds
nåde som grunnlag for frelsen. Dette gjelder også bevarelsen av en kristen.
I den messianske jødedommen derimot ble Guds
nåde veiet opp mot gode gjerninger. Dette gjelder
både selve gjenfødelsen og det gjelder bevarelsen som troende.
Ett av hovedordene i Paulus sin forkynnelse
er FRIHET. ”og det for de falske brødres (judaistene)
skyld som hadde sneket seg inn og var kommet for å lure på VÅR FRIHET, den som
vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til treller.” (Gal.2,4.)
”Til FRIHET har Kristus frigjort oss. Stå
derfor fast, og la dere ikke atter legge under trelldoms åk (den jødiske Torah.)” (Gal.5,1.)
Det virkelig STORE PROBLEMET i forkynnelsen
er at teologene og forkynnerne ikke greier å FORDELE Guds ord på en rett måte,
og når de ikke greier det, så greier de heller ikke å skjelne mellom de
forskjellige problemstillinger i Guds ord. ”Legg vinn på å fremstille deg for
Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg
over, idet du rettelig lærer Guds ord.” (2.Tim.2,15.)
”Og dette beder jeg om at deres kjærlighet
ennå må bli alt rikere på KUNNSKAP og ALL SKJØNNSOMHET, for at dere må kunne
dømme om de forskjellige ting, og være rene og uten anstøt til Kristi dag.”
(Fil.1,9-10.)
Dessuten er forkynnerne og teologene bundet
opp i foreldete teologiske vurderinger som de enten ikke vil eller ikke tør å
fri seg fra. Dersom de går utenom det teologiske systemet som deres
organisasjon har satt opp som rett teologi, så er de ille ute å kjøre. De har
da valget mellom å gå tilbake til det som er galt og ukorrekt eller å melde seg
ut av organisasjonen.
Dette betyr videre at de må slutte med å
forkynne Guds ord, for det er vanskelig å gå inn igjen i en annen tjeneste når
en først har forkynt et budskap i mange år.
Organisasjonene tvinger dermed sine
forkynnere til å forkynne et budskap som er galt.
Hvilket budskap er det så som er rett? Det
kan ikke være all forkynnelse som er like korrekt, for de forskjellige
teologiske retningene har forskjellige teologiske svar på de samme
problemstillingene.
Det rette er følgende:
a)
Vi må skille
mellom Rikets forkynnelse på den ene siden og den kristne menighets forkynnelse
på den andre siden.
b)
Vi må forkynne
den frie nåden for den kristne menigheten. Dette gjelder både selve
gjenfødelsen og vandringen som kristen. Den som først er gjenfødt, kan ikke
falle ut av nåden.
DET BLIR LAGT ALTFOR STOR VEKT PÅ
BEKJENNELSEN AV SYNDEN
Vi vet at Jesus har sonet all synd. Vi vet
også at han ikke lenger tilregner oss vår synder. (2.Kor.5,18.)
Vi vet også at vi har synd i kjødet, men det blir ikke tilregnet oss for vi er
ved Jesu død døde bort fra både kjødet, verden, den jødiske Torahen,
synden, døden og verdens barnelærdom. Jesus har tatt alt dette bort fra de
troende i inneværende tidsperiode.
Mange kristne mener at syndsbekjennelsen er
det viktigste som skjer i kirken og på bedehuset. Dette er å snu det hele på
hodet. Vi skal FØRST takke Gud for at våre synder er tatt bort. Deretter kan vi
be om at han tar bort det som ennå er i vårt kjød. Det har med vandringen å
gjøre, og har ingen ting med rettferdiggjørelsen å gjøre.
Den syndebekjennelsen som vi har i våre
kirker, er ikke en syndsbekjennelse for den som er gjenfødt, men den er en
syndsbekjennelse for den som ikke er en troende. Jeg for min del kan ikke
resitere den syndsbekjennelsen som vi har. Den er basert på et galt syn på hva
det vil si å være en kristen. (Se min bok: Guds planer med Israel og den
kristne menigheten: Kapitlene: Kirkens syndsbekjennelse er ikke rett: Del 1 og
2, Syndsbekjennelsen og vår neste og Forslag til en ny og bedre
syndsbekjennelse.)
En behøver heller ikke å bekjenne Jesu navn,
for å være en kristen. DET ER NOK Å TRO PÅ JESUS. Når det står i Romerbrevet
10,9-10 at vi både må tro og bekjenne, så er dette ikke sagt til oss, men det
er sagt til den messianske menigheten, som har et delvis annet opplegg for
frelsen enn det som den kristne menigheten har.
I den kristne menighets trossystem behøver
en heller ikke å bekjenne synd ovenfor verken mennesker eller Gud, for å bli
bevart som troende. Det har med vår posisjon i Jesus å gjøre. Den dekker all
vår synd og vår mangel på bekjennelse.
I den messianske jødedommen fikk ikke den
forlatelse for sine synder som selv ikke tilgav først. (Mat.6,14.). I
kristendommen er det ikke slik. Der har man au
Må en så ikke bekjenne synden for Gud, for å
forbli i nåden? Det er de fleste innenfor luthersk teologi som mener det, men
det er ikke rett. Vi kan bare se på vårt eget liv. Hvor ofte har ikke vi
feilet, og hvor ofte har vi ikke fått lov å være i nåden til tross for våre
feil? Det er bare å analysere sitt eget liv, så ser en at dette er rett.
Innenfor den lutherske trossystemet mener de
aller fleste at en som har vært gjenfødt, kan falle ut av Guds frelsende og
bevarende nåde. Dette er heller ikke rett. Vi må være oppmerksomme på at det er
i det hele 21 TYPER NÅDE, om er beskrevet i Paulus sine Skrifter. En som først
er gjenfødt, kan ikke falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde. (Se min
bok: Matteus Evangeliet Jesu Liv og Lære: Kapittel: De forskjellige typer
nåde.)
De fleste innenfor den lutherske
kristendommen kan være enige i at en såkalt ”frafallen” kristen, kan komme
tilbake til Gud ved at han erkjenner sin synd og bekjenner sine synder, men
dersom han ikke gjør det, så forblir han å være en frafallen. Dette er ikke
rett. En gjenfødt kristen kan ikke etter den paulinske teologien falle ut av
Guds bevarende nåde, men han kan falle ut av en rekke andre typer nåde.
Innenfor luthersk kristendom skiller man
også mellom bevisst synd og ubevist synd og mellom stor og liten synd og mener
at en troende kan ha en liten synd og ikke falle ut av nåden av den grunn, men
dersom han har en stor synd, så faller han ut av nåden. Dette er heller ikke
rett. Gud regner ikke med store eller små synder, for han er all synd like
ille. Hva som gjelder de syndekatalogene som Paulus operer med, så er de ikke
skrevet til de troende, men de er skrevet til den vantro. De som gjør disse
syndene, kan ikke arve Guds rike. (1.Kor.6,9-10.)
Hvem er det så som kan arve Guds rike? Det er
de som er gjenfødt og rettferdiggjort.
Så blir da innvendingen fra de som ikke har
fått sett frelsens storhet at vi da har rett til på nåden. Dette må ikke skje,
skrev Paulus. Vi som er død bort fra synden, hvordan kan vi ennå leve i den.
(Rom.6,1-2.)
Den som stiller et slik spørsmål, har vist
oss to forhold, og det er:
a)
Han har ikke
forstått Paulus sin nådelære.
b)
Han er en umoden
kristen, og må få benevnelsen ”småbarn i Kristus”.
DET ER IKKE FRELSE I DÅPENS VANN
De aller fleste lutheranere mener at det er
frelse- enten i dåpen eller i forbindelse med dåpen. Dette er DEN STØRSTE
TEOLOGISKE TABBEN som de gjør. Vanndåpen hører ikke med til det kristne
trossystemet, men den hører med til det jødiske systemet. Før Golgata så dekte vanndåpen over for bestemte synder. Den
var også et renselsesbad for syndene. Når en jøde døpte seg, så var han rituell
ren slik at han kunne delta i Guds-tjenesten og tre
fram for Guds åsyn.
I den messianske jødedommen hadde dåpen
denne funksjonen også etter Golgata. De messianske
jødene måtte døpe seg, for både å få syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd.
(Ap.gj.2,38.)
I den paulinske kristendommen har vanndåpen
ingen betydning. Paulus døpte også i begynnelsen av sin virksomhet, men i året
51 viste Gud ham at vanndåpen ikke hørte med til kristendommen. Han sluttet å
døpe. Han var til og med glad for at han ikke hadde døpt mange mennesker. (1.Kor.1,14.)
Paulus var ikke utsendt for å døpe, men for
å forkynne evangeliet om Jesu død og oppstandelse. Han ville ikke vite om noe
annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet. (1.Kor.1,17-18
og 2,2.)
Når lutheranerne og andre (ranere) legger så
stor vekt på dåpen, så viser de at de ikke kan skille mellom den messianske
jødedommen og den pulinske kristendommen. De tror og
hevder at mange av de versene i N.T. som omtaler DÅP
går på vanndåpen. Det er ikke rett. Ordet ”dåp” kan ha 21 forskjellige
betydninger i N.T. (Se min bok: Matteus Evangeliet:
Kapittel: De forskjellige typer dåp.)
Når det gjelder misjonsbefalingene i
evangeliene, så angår de ikke den kristne menigheten, men de angår den
messianske forsamlingen. Dette sees av det forholdet at en ikke bare skulle
døpe menneskene, men en skulle også lære dem alt det som Jesus hadde lært dem.
(Mat.28,18-20.) Det blir både Mose Torah og Jesu
utdyping av den.
Når lutheranerne bruker tekstene i Romerne 6
og Kollosenserne 2 til å hevde at disse tekstene går
på vanndåpen, så er dette HELT FEIL. De går på Jesu død og oppstandelse. Vi er
ikke døpt inn i vår egen dåp, men vi er døpt inn i den dåpen som Jesus måtte
gjennom. På samme måten som han døde, døde også vi da vi kom til tro på Jesus.
På samme måten som Jesus stod opp fra sin egen død, så står også vi opp sammen
med Jesus. JESU DØD ER VÅR DØD.
Noen lutheranere hevder også at vanndåpen
erstatter omskjærelsen i Tanach. Dette blir også
galt. En kan ikke ta to ordninger som er etablert i Tanach,
og hevde at den ene av dem avløser den andre i den kristne menighetens tid.
De fleste som kommer til tro på Jesus i vår
tid, har ikke tatt vanndåpen på forhånd. Dette viser at frelsen ligger utenom
vanndåpen. Den lutherske kirkens syn på dåpen er helt gal, og den forleder
menneskene til å tro at de må tilbake til dåpens nåde for å bli frelst på ny.
Dette blir da medvirkende til at mange mennesker går fortapt for Guds rike, for
det er ingen frelse eller nåde i vanndåpen.
Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at
teologene og lekfolket ikke ser dette. Det må ligge et ÅNDELIG SLØR over deres
øyne hva som gjelder dette. Vi må be kirkenes Herre om at han må ta bort dette
sløret fra kirkens åndelige øyne.
Barnedåpen er en fin handling. Den har med
tradisjon og følelser å gjøre, men det er ikke en ordning som gir frelsen.
I og med at vanndåpen hører med til Rikets
tid, skal den komme tilbake igjen i Rikets tid, men den gjelder ikke i vår tid,
for i vår tid er vi frelst av nåde ved tro uten gjerninger (dåp.)” (Ef.2,8-9.) (Se min bok: Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus.
Kapitlene: Dåpens betydning og Barnedåp og barnevelsignelse.)
DET LUTHERSKE SYNET PÅ NATTVERDEN ER
GALT.
Det er ikke bare det lutherske synet på
dåpen som er galt. Det lutherske synet på nattverden er også galt. Lutheranerne
betrakter nattverden som to-delt. Jesu legeme og blod
er både konkret og abstrakt å forstå. Nattverden er både Jesu legeme og blod,
og det er ikke Jesu legeme og blod.
Det går ikke an å ha et slikt syn på
nattverden. Det er galt, og det virker frustrerende og er nedbrytende for
troen.
Det var Jesus som innstiftet nattverden i
sin nye betydning. Det står følgende om dette: ”Men mens de åt, tok Jesus et
brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette (er) mitt
legeme. Og han tok en kalk og takket, gav dem og sa: Drikk alle derav! For dette
(er) mitt blod, DEN NYE PAKTS BLOD som utgydes for mange til syndenes
forlatelse.” (Mat.26,26-28.)
Vi skal forstå nattverden SYMBOLSK og ikke
bokstavelig. Dette kommer også fram av selve teksten. På hebraisk og gresk ble
verbene utelatt når ting og forhold skulle forståes i bokstavelig betydning. I
dette tilfellet er verbene tatt med i grunnteksten. Det betyr at brødet og
vinen skal forståes i overført betydning.
Det som Jesus sa, var: ”Dette symboliserer
mitt legeme” og ”Dette symboliserer mitt blod”.
Jesus var selv til stede med sitt legeme og
sitt blod da han innstiftet nattverden. Han kunne derfor ikke rekke sine
disipler sitt legeme og sitt blod.
Nattverden er et fellskapsmåltid både med Jesus
og med de troende. Det er et måltid som gir oss fellesskap og styrke. Det er
ikke et måltid som gir oss syndenes forlatelse, for det har vi troen på Jesus.
Vi skal også feire nattverden som et minne
om Jesus og hans gjenkomst. (1.Kor.11,23-26.)
Jesu
blod symboliserer den nye pakten. I utgangspunktet har ikke den kristne
menigheten del i den nye pakten i Jesu blod. Vi har del i Jesu forsoning og i
Den Hellige Ånd som frelsespant, men til tross for det så ble nattverden
overført til også å gjelde DEN NYE ORDNINGEN i Jesu blod.
Det er forskjell på DEN NYE PAKTEN i Jesu
blod og DEN NYE ORDNINGEN i Jesu blod. Den nye pakten i Jesu blod er opprettet
med jødene mens den nye ordningen i Jesu blod er opprettet med den kristne
menigheten. Den finner vi i Paulus sine Skrifter. (Se avsnittet: Den nye pakten
i Jesu blod.) (Se også min bok: Jødedom og Kristendom: Jesus og Paulus.
Kapittel: Nattverdens betydning.)
DEN NYE PAKTEN I JESU BLOD.
Gud har inngått sine pakter med jødene. (Rom.9,4.)
De forskjellige paktene har sammenheng med hverandre. Den første pakten, som
Gud inngikk med jødene, var Abrahampakten. Sinai-pakten er en utfylling av Abrahampakten,
for pakten med Abraham manglet et lovsystem. Sinai-pakten
ble lagt ved siden av Abrahampakten. ”Hva skulle da
loven til? Den ble LAGT TIL for overtredelsenes skyld, inntil den ætt (Kristus)
kom som løftet gjaldt- gitt ved engler ved en
mellommanns hånd.” (Gal.3,19.)
Den nye pakten i Jesu blod ble også inngått
med jødene. Den bygde på Mose Torah og utvidet den.
Jesus utvidet budene i Mose Torah, for Den Hellige
Ånd skulle hjelpe jødene med å oppfylle Jesu nye Torah.
Dette betyr at Jesu og apostlenes
forkynnelse er nedlagt i den nye pakten i Jesu blod. Denne forkynnelsen angår
ikke den frie nådens tidsperiode. Dette viser at den nye pakten i Jesu blod
ikke angår den kristne menigheten.
Det som angår oss er Jesu forsoning og Den
Hellige Ånd som veileder og frelsespant. Vårt forhold til Gud er ikke basert på
pakter, men det er basert på hemmeligheter og den fri nåden. Både bønnen Fader
Vår og Saligprisningene angår ikke vår tid, men de angår Riket for Israel.
Kan vi da ikke be Fader Vår i vår
tidsperiode, blir innvendingene fra de som ikke er enige i dette. Jo, vi kan be
Fader Vår, men det er også en fordel å vite hva vi ber om. Når vi ber Fader
Vår, ber vi om at Riket for Israel må komme.
Saligprisningene i Bergprekenen er ikke for
oss. De er basert på krav og på Guds nåde. ”Salige er det barmhjertige, for de
skal finne barmhjertighet.” (Mat.5,7.) Dette betyr at den som har gjort
barmhjertighet, den skal finne barmhjertighet i Rikets tid.
Dersom Saligprisningene hadde vært for den
kristne menigheten. Så hadde det vært nok med EN SALIGPRISNING, og den hadde
lydt: ”Salige er de som tror på Jesus.” (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu
Liv og Lære. Kapitlene 5-7.)
Den kristne menigheten er en parantes i Guds planer med jødene. Vi er ikke koblet inn i
jødenes løfter og pakter. Vi som før var langt borte, vi er kommet nær til ved
Jesu blod. (Ef.2,13.) Det som vi har fått del i, er frelsen i Jesus Kristus. Vi
er kommet nær til Faderen og til Sønnen.
Jesu og apostlenes forkynnelse inneholder en
rekke krav som det er umulig å oppfylle i dag. Den sikter til en annen
tidsperiode hvor satan og de onde åndene er fengslet i abyssos
for 1000 år. (Joh.Åp.20,2.) På den tiden er det mulig
for menneskene å oppfylle ved Den Hellige Ånds hjelp kravene i Jesu og
apostlenes forkynnelse.
Det er også galt å benevne N.T. for Det nye testamente av følgende grunner:
a)
Begrepet
”testamente” er ikke noe bibelsk begrep. Det rette ordet en ”Den nye pakten”
eller ”Den fornyede pakten”. Det ordet som på hebraisk er brukt om ”ny”, kan
også bety ”fornyet”.
b)
Paulus sine
Skrifter med unntak av Hebrerbrevet hører ikke med
til den nye pakten. De hører med til hemmelighetene. Det er bare de 4
evangeliene, halvparten av Apostlenes Gjerninger og apostlene sin brev som
hører med til den nye pakten.
c)
Det er også galt
å betegne tiden etter Golgata som ”den nytestmentlige tid”, for det er bare en del i N.T. som angår den nye pakten i Jesu blod.
Hva er hovedårsaken til at det er blitt
slik, at en rekke ting og forhold i N.T. er blitt
gale og ukorrekte? Det kan ene og alene tilskrives erstatningsteologien og en
gal fortolkning av Guds ord. Når kirken har tatt fra jødene det som Gud har
lovet dem, blir den som straff for dette satt inn i et åndelig mørke. Det er
ikke bare jødene som har et åndelig dekke over sine åndelige øyne. Kirken og
mye av den lutherske teologien har det samme dekket. (Dette gjelder også de
andre trosretningene som vi har i Norge og utover i verden, men det er ikke de
vi behandler i denne artikkelen.)
DEN KRISTNE MENIGHETEN BEGYNTE
IKKE VED GOLGATA.
De aller fleste lutheranere mener også at
den kristen menigheten begynte enten ved Jesu forkynnelse eller ved Golgata. Dette er også en gal vurdering. Den kristne
menighet begynte ikke før enn ved Paulus sin omvendelse i året 33.
Jesu komme og Jesu forsoning var et løfte
til jødene om at Messias skulle komme både for å
forsone jødene synder og opprette Riket for dem. Han utførte det første, for
det stod alene opp til ham, men han greidde ikke å få gjennomført det andre,
for det var avhengig av at jødene anerkjente ham som sin konge og Messias.
Når den lutherske kirken mener at kirkens
tid begynte enten ved Jesu forkynnelse eller ved Golgata,
så stjeler den 33 år eller tiden inntil år 70 fra jødene. Kirken er vant til å
stjele fra jødene, så det bryr den seg ikke om.
Kirken begynte ikke før enn ved Paulus sin
omvendelse i året 37. Fra Jesu fødsel og fram til Paulus har vi bare EN TYPE
FORKYNNELSE, og det er Rikets forkynnelse. Fra Paulus sin omvendelse og fram
til året 70 har vi TO TYPER FORKYNNELSE, som gikk parallelt, og det er Paulus
sin forkynnelse og Rikets forkynnelse. Etter år 70 så var det slutt- formelt sett- med Rikets forkynnelse, for templet var ødelagt. Det
var også en del av den nye pakten i Jesu blod.
Det som kirken og Israel og kirken har
felles, er to forhold, og det er:
a)
Jesu forsoning.
”Og han er en soning for våre synder, ikke bare for våre, men for hele
verdens.” (1.Joh.2,2.)
b)
Den Hellige Ånd.
”for at Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Jesus Kristus, så vi
VED TROEN kunne få Ånden.” (Gal.3,14.)
Hva som gjelder Abraham, så var han både
hedning og jøde. Han ble først jøde da Gud inngikk sin pakt med ham, da han var
99 år gammel. De løftene som han hadde fått av Herren, ble da nedfelt i en
pakt, og det var Abrahampakten. Løftene i pakten var
ubetingede, mens Abrahams liv ble underlagt lover, regler og omskjærelsen. (1.Mos.,17,1-14.) Fra den tid av ble han jøde. Før den tid
hadde han vært hebreer. Selve ordet betyr ”den som bor på den andre siden (av
elven Eufrat)”.
Han fikk også sitt navn forandret fra Abram til Abraham. Det første betyr ”liten far” Det andre
betyr ”far til mange folk”. Han fikk tilføret en H i sitt navn, og det er
bokstaven for ”nåde”.
Abraham er derfor far til TO
SLAGS FOLK, og det er jøder og hedninger. Vi behøver derfor ikke å gå veien om
de løftene og den pakten som Gud gav jødene, for å få del i Abrahams
velsignelse, men vi har vår velsignelse i det som Abraham var før han var 99 år
gammel.
Hva som gjelder selve frelsen, så levde
Abraham i en fri nådetid inntil han ble 99 år gammel. Deretter måtte han ta på
seg en del forpliktelser som han før ikke hadde hatt. I den tiden representerte
han oss hedningene. I tiden etter at han var 99 år representerte han jødene. Så
enkelt er alt dette. (Se Romerbrevet 4 og Galaterbrevet 3 om dette.)
DET ER JØDENE SOM ER JESU
BRUD OG IKKE DEN KRISTNE MENIGHETEN.
Til slutt vil jeg ta for meg enda en
villfarelse som både den lutherske kirken og de fleste andre trosretninger gjør
seg skyldige i, og det er det forholdet at de mener, at den kristne menigheten
er Herrens brud og hustru. Det er jødene og Israel som er Herrens brud og
hustru, men på grunn av at den såkalte erstatningsteologien har herjet i den
kristne menigheten i snart 2000 år, så har den også stjålet fra jødene denne
posisjonen som Herren brud og hustru.
De jødiske høytidene gjenspeiler også Guds
forhold til jødene i denne problemstillingen. Når jødene gikk ut av Egypt i
gammel tid, så gav Gud dem høytidene i forbindelse med Sinai
pakten. Disse gjenspeiler Guds forhold til jødene på følgende måte:
a)
Ved påsken ble
bruden tatt ut. Det var Jesu blod som tok den ut.
b)
Ved pinsen, som
kom 50 dager etter, skjedde forlovelsen mellom Gud og Israel. Den ble betraktet
som like bindende som selve bryllupsfesten.
c)
Ved Yom Kippur ble selve
bryllupsfesten holdt.
d)
Ved
Løvhyttefesten begynte selve feiringen av bryllupet.
Det
jødiske bryllupet er tredelt, og det er:
a)
Forlovelsen.
b)
Selve inngåelsen
av bryllupet og
c)
Bryllupsfeiringen.
Forholdet mellom Gud og jødene blir
betraktet som et forhold mellom brud og brudgom, og selv om jødene brøt det
ekteskapet, som ble inngått med Gud, så er fortsatt Herren deres ektemann. Han
skal på nytt gifte seg med sitt folk. Det blir i forbindelse med jødenes
omvendelse, som vil skje på Yom Kippur
en gang i fremtiden. Bryllupet vil bli feiret gjennom hele 1000 års-riket.
Dette er ”Lammets bryllup” i endens tid. Da
vil den ene del av bruden, som har vært oppbevart i himmelen, blir forenet med den andre del av bruden, som er de jødiske
troende fra trengselstiden.
Min far, O.K.Indergaard (velsignet være hans minne) uttrykte det
på følgende måte: ”Hustru-bruden på nytt i Lammets
bryllup”. (Se hans bok: Temaer i Bibelsk Profeti. Del 3. Kapittel: Lammets
bryllup.)
At Herrens brud og hustru er jøder, sees
også av det forholdet at den har en to-delt
rettferdighetsdrakt. Den består av:
a)
Guds
retteferdighet og
b)
Menneskets egen
rettferdighet. ”La oss glede oss og fryde oss og gi ham (Jesus) æren! For
Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede, og det er gitt
henne å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine linet er DE HELLIGES
RETTFERDIGE GJERNINGER. Og han sier til meg: Skriv! Salige er de som er innbudt
til Lammets bryllups-nattverd (som er Riket for
Israel)! Og han sier til meg: Detter Guds sanne ord.” (Joh.Åp,19,7-9.)
Den frelsesdrakten som den kristne
menigheten har, består bare av EN DEL, og det er GUDS RETTFERDIGHET, for vi er
frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)
OPPSUMMERING.
Jeg har med dette gitt en analyse av en del
av den lutherske læren. Dette gjelder også andre trosretninger, men jeg har
ikke analysert dem i denne artikkelen. Det er mye som er galt og ukorrekt i det
som forkynnes, men det må BRYTES NED, for at det rette skal komme fram. Det er
en tid til å bryte ned, og det er en tid til å bygge opp. Denne tiden er NÅ.
Gud sa til profeten Jeremias:
”Se, jeg setter deg i dag over folkene og rikene til å
rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og plante.”
(Jer.1,10.)
Så til slutt et spørsmål til mine lesere.
Ble du glad eller lei deg for det som jeg har skrevet ovenfor? Dersom det er
rett, det som jeg har skrevet, og dersom du er mottagelig for det, skal du
glede deg over det. Vi minnes hva de to Emmausfarerne
sa, etter at Jesus hadde åpenbart nye sider ved Guds ord for dem: ”Brente ikke
vårt hjerte i oss, da han talte til oss på veien og opplot Skriftene for oss?”
(Luk.24,32.)
Det er
brennende hjerter Jesus trenger og ikke mennesker som henger igjen i galne og
ukorrekte læresetninger.
Så helt til slutt vil jeg kort summere opp
det som jeg har kommet fram til angående den lutherske teologien og læren:
a)
Den har et altfor
pessimistisk syn på frelsen og på det nye mennesket.
b)
Den er for lite
opptatt av nåden og for mye av synden.
c)
Den mener at den
jødiske Torah er forpliktende for den kristne
menigheten.
d)
Den ser ikke den
store friheten som vi har i Jesus Kristus.
e)
Den ser ikke at Paulus
kom med en helt ny tidsperiode der gjerningene er tatt bort i forhold til både
rettferdiggjørelsen og frelsen.
f)
Den ser ikke at
vi lever i den fri nådens tidsperiode.
g)
Den ser ikke at
et menneske som først er rettferdiggjort, ikke kan falle ut av Guds frelsende
og bevrende nåde 8Ro,.8,30.)
h)
Den tror at
bekjennelsen av synd er nødvendig for at en troende skal få syndenes
forlatelse.
i)
Den tror og lærer
at vanndåpen gir rettferdiggjørelsen og frelsen.
j)
Den lærer at Jesu
legeme og blod i nattverden både er bokstavelig og symbolsk.
k)
Den har et galt
syn på nattverden.
l)
Den tror og lærer
at kirken lever i den nye pakten i Jesu blod.
m) Den blander sammen den posisjonen som vi har i
Kristus, og vårt liv som kristne.
n)
Den blander
sammen vårt kjød med det nye livet som vi har i Kristus.
o)
Den lærer at den
kristne menigheten er Herrens brud og hustru.
Den lutherske kirken og de lutherske
menighetene har en lang vei å gå før læren blir i samsvar med Guds ord, men i
og med at vi har pekt på dette, så har den ingen unnskyldning for sin ukorrekte
lære.
Den har mulighet for å få del i det som er
korrekt, men da må den omvende seg og komme i samsvar med Guds ord. Det er vel
lite trolig at den er villig til å gjøre det. Tradisjonen og fastgrodd lære har
bestandig vært en hemsko for Guds rikes utbredelse og Guds folks åndelige
vokster.
Den har også vært en hemsko for vekkelse.
Det er en stor skandale at vi som har så meget å gi både til de troende og til
de verdslige av åndelige sannheter, er kommet så kort på så lang tid.
Tingvoll den 17-2-09.
Oskar Edin
Indergaard.