DEN KRISTNE MENIGHET BEGYNTE

IKKE VED AVSLUTNINGEN AV APOSTLENES GJERNINGER.

Som jeg skrev innledningsvis i min artikkel: Den kristne menighet begynte ikke på pinsefestens dag, så er det 3 forskjellige syn innenfor dispensasjonalismen med hensyn til tidspunktet for den kristne menighets begynnelse, og de er:

a) Den kristne menighet begynte på pinsefestens dag. Dette synet blir kalt for "normativ" eller "historisk dispensasjonalisme". Jeg har i artikkelen: Den kristne menighet begynte ikke på pinsefestens dag, vist at dette synet ikke er riktig.

b) Den kristne menighet begynte ved Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus i år 37. Dette synet blir kalt for "moderat ultradispensasjonalisme". De som har dette synet, mener at innholdet i N.T. må deles i to deler, slik at den ene delen angår ”Riket for Israel” mens den andre delen angår den kristne menighet. Ut ifra denne vurderingen er det bare Paulus sine brev til den kristne menighet og siste del av Apostlenes Gjerninger som hører med til den kristne menighets læregrunnlag. (Undertegnede har dette synet.)

c) Den kristne menighet begynte først ved avslutningen av Apostlenes Gjerninger. Dette synet blir kalt for "ekstrem ultradispensasjonalisme". De som har dette synet, mener at det bare er de brevene som Paulus skrev etter sitt første fangenskap i årene 60-62 i Roma, som angår den kristne menigheten. De brevene som Paulus skrev før den tid, angår ikke den kristne menigheten, men de angår ”Riket for Israel”. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter, hvor jeg skriver mer om de forskjellige syn på dette.

Dette vil blant annet bety at det teologiske innholdet i 1. og 2. Brevet til Tessalonikerne, Brevet til Romerne, 1 og 2. Brevet til Korintierne og Brevet til Galaterne ikke angår den kristne menigheten. De angår derimot ”Riket for Israel”.

Etter dette synet er det bare Brevet til Efeserne, Brevet til Filippenserne, Brevet til Kolossenserne, 1 og 2. Brev til Timoteus, og Brevene til Titus og Filemon som angår den kristne menigheten.

Dette vil videre ha som konsekvens at Paulus hadde en DELT eller en DOBBELT tjeneste. I årene fra 37 og til 60 hadde han en tjeneste BARE TIL JØDENE og deres proselytter, mens han i årene 60 og til 67 hadde en tjeneste BARE TIL DEN KRISTNE MENIGHETEN. Jeg tror ikke at dette synet er rett, og jeg vil i det følgende forsøke å bevise det.

1.) Det er STOR FORSKJELL på den messianske jødedommen og på Paulus sin lære. Den første har sin teologiske basis i jødedommen og i Mose Torah. Jesus bygde også sin lære rundt Mose Torah. "Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle." (Mat.5,17.)

Paulus bygde IKKE opp sin lære rundt Mose-loven og de forskjellige budene og forordningene i den. Han kom med en NY LÆRE, som ikke angikk jødene og ”Riket for Israel”, men den angikk den kristne menigheten, som består av hedninger og jøder.

I Paulus sin lære stillte han både jøder og hedninger PÅ LIK LINJE med hensyn til frelsen. De blir både FRELST og BEVART som troende på grunn av Guds nåde og troen på Jesus.

I den messianske jødedommen var det knyttet en REKKE BETINGELSER for at jødene både kunne bli frelst og bli bevart som troende. Slike betingelser var:

a) De måtte komme til en personlig tro på Jesus.

b) De måtte holde Mose-loven og Jesu fortolkning av den.

c) De måtte ta vanndåpen for både å få syndenes forlatelse og for å få Den Hellige Ånd. (Ap.gj.2,38.)

d) De måtte angre sine synder, komme til tro på Jesus og holde loven. Dersom de gjorde det, ville Jesus komme tilbake og opprette Riket for dem. (Ap.gj.3,19.)

e) De måtte omskjære sine gutter da de var 8 dager gamle.

f) De måtte holde de jødiske helligdagene og festene.

g) De måtte holde de jødiske reglene for bruk av mat.

I Brevet til Romerne, som ble skrevet i året 58, skrev Paulus at Guds rettferdighet, som loven og profetene vitnet om, NÅ var blitt åpenbart uten av den jødiske loven skulle legges til grunn for frelsen. Det var Guds rettferdighet ved troen på Jesus. Dette gjaldt både jødene og hedningene i det kristne legemet. Det var til disse at Paulus både skrev sine brev og forkynte til. "Men NÅ er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, åpenbart UTEN LOVEN. Det vil si: GUDS RETTFERDIGHET VED TROEN PÅ JESUS for alle (både jøder og hedninger) og over alle som tror, for det er ingen forskjell." (Rom.3,21-22.)

Vi vet at det er ingen som kan frelse seg selv ved oppfyllelsen av loven eller ved egne gjerninger, så det er ikke DEN SIDEN ved loven det her tales om, men til tross for det så var jødene bundet til loven og til Jesu og apostlenes undervisning i vandringen som troende. De ble TESTET på en etterfølgelse av loven i vandringen som troende. De måtte etterfølge loven i sine liv som troende.

Når vi ser på apostlenes forkynnelse i første del av Apostlenes Gjerninger og i deres brev, så ser vi at deres forkynnelse var relatert til overholdelse av loven. "Peter sa da til dem: OMVEND DERE (hold loven), og enhver av dere la seg DØPE på Jesu Kristi navn til SYNDENES FORLATELSE, så skal dere få DEN HELLIGE ÅNDS GAVE." (Ap.gj.2,38.)

Her stilte Peter opp 2 betingelser til jødene for at de skulle få del i syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd, og de var:

a) Etterlevelse av Jesu fortolkning av Mose-loven.

b) Vanndåpen som en forutsetning både for å få syndenes forlatelse og for å få Den Hellige Ånd.

Dersom vi går til Jakobs forkynnelse i hans brev, kommer det tydelige fram at de messianske jødene var forpliktet på å holde loven i vandringen som troende. "Visselig, dersom dere oppfyller den kongelige lov (Mose-loven) etter Skriften (Tanach): Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere vel." (Jakob.2,8.)

"For dommen (Guds dom) skal være UBARMHJERTIG mot den som ikke har gjort barmhjertighet, men barmhjertighet ROSER SEG (og frifinner menneskene) mot dommen." (Jakob.2,13.)

I Paulus sin forkynnelse i Brevet til Romerne ser vi at FOKUSET

er flyttet FRA GJERNINGENES LOV og TIL TROENS LOV. Troens lov, som er det REVOLUSJONERENDE NYE i Paulus sin forkynnelse, har opphevet gjerningenes lov, som hørte med til den messianske jødedommen. "Hvor er så vår ros (jødenes ros)? Den er UTELUKKET. (Den er ikke aktuell lenger.) Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. (Det har inntrådt EN NY SITUASJON.) For vi holder for at mennesker (både jøder og hedninger) blir RETTFERDIGGJORT VED TROEN, UTEN LOV-GJERNINGER." (Rom.2,27-28.)

Bare dette ene punktet skulle være nok til å vise at vi kan ikke dele Paulus sin forkynnelse i to deler, der den første delen angår ”Riket for Israel” og den andre delen angår den kristne menighet. Han forkynte DET LOVFRIE EVANGELIET til både jødene og til hedningene, mens apostlene fortsatte med å forkynne DET LOVBUNDNE EVANGELIET til jødene og til deres proselytter.

2.) Dette kommer også klart til uttrykk i alle Paulus sine brev. Ordet "TRO" eller "TROEN" er et NØKKELORD i Paulus sin forkynnelse. Han brukte det som en MOTSETNING til ordet "LOVEN". Han stilte galaterne følgende spørsmål: "Var det ved LOVGJERNINGER AT DERE FIKK ÅNDEN, ELLER VAR DET VED FORKYNNELSEN AV TROEN?" (Gal.3,2.)

Dette viser også DEN STORE MOTSETNINGEN som det var mellom apostlenes og Paulus sin forkynnelse. Peter hadde forkynt at jødene måtte holde loven, for å få Den Hellige Ånd. (Ap.gj.2,38.) Paulus forkynte at man fikk Den Hellige Ånd ved forkynnelsen av troen eller den frie nåden.

Hele Galaterbrevet, som er skrevet i året 57, er en vektlegging av at LOVENS TID var forbi for den kristne menigheten. "Men FØR TROEN KOM, ble vi (jødene) holdt innestengt i varetekt under loven til den TRO som skulle åpenbares. Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort AV TRO (ALENE), men etter at TROEN ER KOMMET er vi (jødene) IKKE LENGER UNDER TUKTEMESTEREN (loven)." (Gal.3,23-25.)

Vi må huske på at Paulus sine brev med unntak av Hebreerbrevet, ikke var skrevet til den messianske menigheten, men de var skrevet til den kristne menigheten. Det hadde oppstått en HELT NY SITUASJON ved Paulus sin omvendelse og forkynnelse. Denne nye situasjonen og denne nye teologien var så revolusjonerende at MANGE AV DE MESSIANSKE JØDENE (JUDAISTENE) vendte seg mot Paulus og motarbeidet ham, og det til tross for at begge partene forkynte forsoningen i Jesu offer og nødvendigheten av å komme til en personlig tro på Jesus, for å bli frelst.

Dersom Paulus hadde forkynt det samme evangeliet som de messianske jødene (judaistene), så hadde han ikke blitt motarbeidet og forfulgt av dem. Dette er også et bevis på at Paulus forkynte et helt ANNET EVANGELIUM enn det som de messianske jødene forkynte.

Paulus kalte dette evangeliet for "MITT EVANGELIUM" eller "MINE VEIER I KRISTUS". "Men han som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen om Jesus Kristus, etter ÅPENBARINGEN AV DEN HEMMELIGHET som har vært fortidd i tidsalderlige tider, men NÅ ER KOMMET FOR LYSET etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for ALLE FOLKESLAG, for å virke troens lydighet." (Rom.16,25-26.)

"Derfor har jeg sendt Timoteus til dere. Han som er mitt elskede og trofaste barn i Herren, for at han skal minne dere om MINE VEIER I KRISTUS." (1.Kor.4,17.)

HELE PAULUS FORKYNNELSE til den kristne menigheten utgjør HEMMELIGHETEN. Den består av flere DEL-HEMMELIGHETER, men de kan ikke skilles fra resten av hemmeligheten. Denne hemmeligheten var ikke åpenbart før Paulus fikk vite den ved en ÅPENBARING av Gud. Paulus var DEN FØRSTE som fikk vite om denne åpenbaringen om hemmeligheten. Den gjaldt ikke bare jødene, slik som den messianske jødedommen gjorde, men den gjaldt ALLE FOLKESLAG- både jøder og hedninger.

Paulus var også DEN FØRSTE som ble frelst ved det NYE EVANGELIET. "Det er et troverdig ord og fullt verdt å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere og blant dem er jeg DEN FØRSTE (gr."protos"), men derfor fikk jeg miskunn for at Jesus Kristus på meg FØRST (gr."protos") kunne vise hele sin langmodighet (nåde), til et FORBILDE for dem som skulle komme til tro på ham til et tidsalderlig liv." (1.Tim.1,15-16.)

Hva som gjelder tidsadverbet "protos", så betyr det "FØRST" og ikke "STØRST" som det er blitt oversatt med i våre Bibeler. Paulus var IKKE DEN STØRSTE SYNDEREN i verden, men han var DEN FØRSTE som ble frelst etter det nye evangeliet. Den nye tidsperioden begynte med Paulus sin omvendelse i året 37 og ikke først i året 60.

3.) Et ANNET NØKKELORD i Paulus forkynnelse er ordet ”NÅDE”. Ordet ”nåde” er brukt ca.150 ganger i N.T. Paulus brukte dette ordet ca.100 ganger. Guds nåde har bestandig vært den samme opp gjennom frelseshistorien, men det er det som ligger rundt nåden, som har variert. Dette kan være ofringer, forskjellige slags lover og betingelser. For å få del i Guds nåde måtte menneskene forplikte seg på å holde sin del av kontrakten med Gud. Dette kan vi kalle for "BETINGET NÅDE".

Ved siden av dette kjenner vi også til Guds UBETINGEDE NÅDE. Gud gir sin nåde ute ifra sin kjærlighet, barmhjertighet og miskunn, uten at menneskene har fortjent den. Det er den nåde som går ut ifra Guds hjerte, og som vi ikke har fortjent. (Se artiklene: Guds lov og Guds nåde, Guds nåde og Guds nådes evangelium.)

Da Gud introduserte Jesus og det første tilbudet om ”Riket for Israel”, så var dette STOR NÅDE. "Og Ordet ble kjød og tok bolig blant oss, og vi så hans herlighet- en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far- full av NÅDE og sannhet." (Joh.1,14.)

"For av hans fylde har vi alle fått, og det er NÅDE over NÅDE, for loven ble gitt ved Moses (lovens tidsperiode). NÅDEN og sannheten kom med Jesus (Rikets tidsperiode.)" (Joh.1,16-17.)

Den nåden som Jesus gav jødene, var OFTE betinget av at jødene holdt Mose-loven og Jesu fortolkning av den, men vi ser også at Jesus gav sin nåde til mennesker, som på ingen måte fortjente den. Ved at han gjorde det, gjenspeilet han Guds vesen. Jesus opptrådte i overensstemmelse med Rikets nåde og lover og regler.

Det samme gjorde apostlene. De formidlet både den betingede og den ubetingede nåden. De førte videre Jesu undervisning til det jødiske folket.

Da Paulus kom, introduserte han en NY FRELSESPERIODE, der den jødiske loven var satt helt til side- både som forutsetning for frelsen og for å bli bevart i frelsen. Dette går igjen i alle hans brev- både i de tidlige og de senere skrevne brevene. "Og da synagoge-tjenesten (i Antiokia i Pisidia) var til ende, fulgte mange av jødene og av gudsdyrkerne (proselyttene), som hadde tatt ved jødenes tro, med Paulus og Barnabas. Disse talte da med dem og formante dem til å HOLDE FAST PÅ NÅDEN." (Ap.gj.13,43.)

I Paulus sin store tale i synagogen i Antiokia i Pisidia i året 46 kommer det klart til uttrykk at Paulus forkynte de paulinske hemmelighetene og ikke den messianske jødedommen. Vi skal gi 3 eksempler på det:

a) Paulus forkynte at det var VED TROEN PÅ JESUS, at menneskene ble frelst og ikke ved omskjærelse og vanndåp. ”Så være det dere vitterlig, brødre, at VED HAM (JESUS) forkynnes dere SYNDENES FORLATELSE.” (Ap.gj.13,38.)

b) Paulus forkynte at menneskene ble rettferdiggjort AV TRO ALENE og ikke ved overholdelse av Mose-loven. ”og fra alt det som dere (jødene) ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose-lov, rettferdiggjøres i ham ENHVER SOM TROR.” (Ap.gj.13,39.)

c) Paulus forkynte at de troende måtte holde fast på NÅDEN ALENE og ikke på de forskjellige forskriftene i Mose-loven. ”… disse (Paulus og Barnabas) talte da med dem og formante dem til å holde fast ved GUDS NÅDE.” (Ap.gj.13,43.)

At det er troen og nåden som frelser menneskene og ikke overholdelse av Mose-loven, kommer til uttrykk i alle Paulus sine brev. Vi skal i det følgende gi en del eksempler på det. "Og nå overgir jeg dere (de eldste i menigheten i Efesus) til Gud og hans ORD OM NÅDEN. Han som er mektig til Å OPPBYGGE DERE og gi dere arv blant alle de som er blitt helliget." (Ap.gj.20,32.)

"og de blir alle rettferdiggjort uforskyldt av hans NÅDE ved forløsningen i Kristus Jesus." (Rom.3,24.)

"For synden skal ikke herske over dere: Dere er jo ikke under loven, men under NÅDEN." (Rom.6,14.) (Den messianske forsamlingen var fortsatt under loven.)

"Jeg takker alltid min Gud for dere, for den GUDS NÅDE som er dere gitt i Jesus Kritus." (1.Kor.1,4.)

"nåde VÆRE MED DERE OG FRED FRA Gud Fader og vår Herre Jesus Kritus." (Gal.1,3.)

"For AV NÅDE er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave, ikke av gjerninger (oppfyllelse av lovregler), for at ikke noen skal rose seg." (Ef.2,8-9.)

"han frelste oss og kalte oss med et hellig kall, IKKE ETTER VÅRE GJERNINGER, men etter sitt eget forsett (plan) og DEN NÅDE som er oss gitt i Kristus Jesus fra tidsalderlige tider av, men NÅ ER BLITT ÅPENBART ved vår frelser Jesu Kristi åpenbarelse,…" (2.Tim.1,9-10.)

"For Guds nåde er åpenbart til frelse for ALLE MENNESKER (ikke bare jødene), idet den OPPTUKTER OSS til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder." (Titus 2,11-12.)

I Paulus sin forkynnelse er det NÅDEN som både frelser og bevarer menneskene som troende. Han forkynte ikke og førte ikke videre de krav som apostlene stilte til jødene, for at de kunne bli frelst og bli bevart. Dette viser at Paulus hadde en HELT ANNEN FORKYNNELSE enn det som apostlene stod for.

Det er heller ikke noe merkelig at deres forkynnelse var forskjellig, for Paulus forkynte det teologiske grunnlaget for den kristne menighet mens apostlene forkynte det teologiske grunnlaget for ”Riket for Israel”.

Hva som gjelder Paulus forkynnelse av NÅDEN, så kommer den til uttrykk i alle Paulus sine brev. Det er ingen forskjell på hans tidlig skrevne brev og de som han skrev fra årene 60-67.

4.) Et TREDJE viktig ord som Paulus brukte, var ordet ”FRIHET” eller "DET Å VÆRE FRI".

Dette ordet og dette forholdet ble naturligvis også brukt av Jesus og apostlene, for det å være en troende, betyr "Å VÆRE FRI" fra synden på grunnlag av Jesu forsoning. I det hele tatt- den som tror på Jesus, den er fri. Dette gjaldt både de messianske troende og de troende i den kristne menigheten.

Det var Jesu oppgave å sette menneskene i frihet. "Herrens Ånd er over meg, fordi Han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige (De som hadde solgt sine eiendeler til Guds Rike). Han har utsendt meg for å forkynne fanger (åndelig blinde) at de skal få frihet, og blinde (åndelig blinde) at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne ET VELBEHAGELIG ÅR (”Riket for Israel”) fra Herren." (Luk.4,18-19.)

"Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere BLIR I MITT ORD (Jesu lære), da er dere i sannhet mine disipler, og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal FRIGJØRE dere." (Joh.8,31-32.)

Her legger vi merke til at Jesus legger inn en BETINGELSE for å forbli en Jesu disippel, og det var at jødene måtte ETTERLEVE JESU LÆRE. Dette gjaldt de budene som Jesus hadde innarbeidet i sin lære. De var basert på Mose-loven.

"Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere VIRKELIG FRI." (Joh.8,36.) Dette betyr at dersom Jesus fikk frigjøre jødene gjennom sin lære, som både var basert på lov og på nåde, så ble de virkelig fri.

Dette kommer også til uttrykk i Jakobs brev. "Men den som skuer inn i FRIHETENS FULLKOMNE LOV (som er Jesu lære) og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men GJERNINGENS GJØRER (jødene måtte holde Jesu bud), han skal være SALIG I SIN GJERNING." (Jakob.1,25.)

"Tal så og GJØR så som de som skal dømmes etter FRIHETENS LOV (Jesu lære). For dommen skal være UBARMHJERTIG mot den som ikke har gjort barmhjertighet (som er ett av Jesu bud i Bergprekenen (Mat.5,7.), men barmhjertighet roser seg mot dommen." (Jak.2,12-13.)

Den friheten som både Jesus og apostlene underviste om, var en frihet som var basert både på TRO PÅ JESUS og på OVERHOLDELSE AV JESU LÆRE, som er læren for ”1000 års-Riket”. De messianske jødene var ikke fri fra å holde loven i sine liv. De ble testet som troende i forhold til loven. Troen på Jesus drev jødene TIL LOVEN.

Slik er det ikke i Paulus sin undervisning. Han la grunnlaget for en HELT ANNEN TIDSPERIODE, og det var den FRIE NÅDENS TIDSPERIODE. I denne tiden er ikke de troende forpliktet på å holde Jesu bud, for enten å bli frelst eller for å bli bevart som troende. Så snart som et menneske blir frelst i vår tidsperiode, blir det MED DET SAMME både satt inn i Jesu legeme, og det blir satt inn i himmelen sammen med Jesus. "for vi er jo alle (både jøder og hedninger) døpt med en Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie, og vi har alle fått en Ånd å drikke." (1.Kor.12,13.)

"og oppvakt oss med ham (Jesus) og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus." (Ef.2,6.)

Dersom en først er satt inn i himmelen, går det ikke an å bli løst ut av det. Dette betyr ikke at enhver som bekjenner Jesu navn, blir satt inn i himmelen. Det er bare de som Jesus i sin allvitenhet ser, at de er gjenfødte troende, som blir satt inn i himmelen. Dette gjelder ikke de navnkristne. ”Det er de ”som han (Gud) FORUT KJENTE” (Rom.8,29.), som blir frelst.

Paulus underviste naturligvis om den frihet som medlemmene av den kristne menigheten hadde i Jesus Kritus. Det er selve frelsen. Men han underviste også om en ANNEN FRIHET, som ikke de messianske jødene hadde, og det var FRIHETEN FRA LOVEN.

Vi som hører med til den kristne menigheten- det gjelder både jøder og hedninger- er DØD BORTE FRA DEN JØDISKE LOVEN. Dette gjelder både Mose-loven og Jesu nye lov, som gjelder ”Riket for Israel”. Vi er død borte fra loven både angående selve frelsen og i vandringen som troende. Det er dette STORE DELER av kristenfolket IKKE FORSTÅR, at de er VIRKELIG FRI. "Så er det da INGEN FORDØMMELSE for den som er i Jesus Kristus, for LIVETS ÅNDS LOV (Den Hellige Ånd) har i Kristus Jesus FRIGJORT MEG FRA SYNDENS og DØDENS LOV (som er Mose-loven)." (Rom.8,1-2.)

Lovens krav er oppfylt både I og FOR OSS. "for at Lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden." (Rom.8,4.)

Nå har aldri hedningene vært under Mose-loven. Vi har vært under en ANNEN LOV, og det er ”SAMVITTIGHETENS LOV”. (Rom.2,14-15 og 3,19-20.) Jesus oppfylte også denne loven på Golgata.

Vi som hører med til den kristne forsamlingen- det gjelder både jøder og hedninger- har en DOBBELT FRIHET i forhold til de messianske jødene. Denne dobbelte friheten er:

a) Vi har fått tak i den frihet fra synden som frelsen gir.

b) Vi er fri fra den jødiske loven. Den gjelder ikke for vår tidsperiode, men den gjelder ”Riket for Israel” "Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet." (2.Kor.3,17.)

"og det for de falske brødres (de messianske judaistene) som hadde sneket seg inn (på apostelmøtet i år 50) og var kommet for å lure på VÅR FRIHET, den som vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til treller (av Mose-loven.)" (Gal.2,3.)

"TIL FRIHET HAR KRISTUS FRIGJORT OSS. STÅ DERFOR FAST, og LA DERE IKKE ATTER LEGGE INN UNDER TRELLDOMS ÅK (slik som de var før under hedenskapet.)" (Gal.5,1.)

Store deler av kristenfolket har ikke forstått og sett DEN STORE FRIHETEN som vi har i Jesus Kristus, og grunnen til det er at de ikke skiller Paulus sin store FRIHETSLÆRE fra Jesu og apostlenes lære. De blander sammen jødenes lov med den store friheten som vi har i Paulus sitt læresystem. De ser ikke at vi er satt HELT FRI fra den jødiske loven og fra bud og krav.

Dette betyr naturligvis ikke at vi skal aktivt gå inn for å gjøre synd, for at nåden skal bli kvantitativt større. Det er ikke det Guds nåde og det nye livet går ut på, men det er å overlate det nye livet TIL GUDS NÅDE og ikke til bud og regler, for "ikke at vi av oss selv er dugelig til å utenke noe som av oss selv, men VÅR DUGELIGHET ER AV GUD, som og gjorde oss dugelige til å være TJENERE FOR EN NY PAKT (den nye pakt i Jesu blod), ikke for bokstav, men for Ånd, for BOKSTAVEN (LOVEN) SLÅR I HJEL, MEN ÅNDEN GJØR LEVENDE." (2.Kor.3,5-6.)

"For dere ble kalt TIL FRIHET, brødre. Bruk bare ikke friheten til en leilighet for kjødet (til å synde), men tjen hverandre i kjærlighet." (Gal.5,13.)

Paulus underviste ikke om den BETINGEDE FRIHET som kjennetegner den messianske jødedommen. Han skrev om den BETINGELSESLØSE FRIHETEN i alle sine brev- både de tidlig og de senere skrevne brevene. Det kan derfor ikke være rett at han forkynte den messianske jødedommen i sine 6 første brev, og at han deretter forkynte den paulinske kristendommen i sine 7 siste brev.

Hva som gjelder Paulus sitt forhold til den jødiske loven, så hadde han en STOR FRIHET i forhold til den. Han lot både OMSTENDIGHETENE og SAMVITTIGHETEN få lov til å regulere hans forhold til loven. Dette hører med til DEN STORE FRIHETEN som den jødiske delen av den kristne menigheten har i forhold til jødenes lov.

I forhold til jødene levde Paulus etter loven, men i forhold til hedningene så levde han som en hedning. Dette betydde ikke at han var LOVLØS, men dette gjorde han, for å vinne så mange mennesker som mulig for Kristus og for den kristne menigheten. "og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, for dem som er under loven- om JEG ENN IKKE SELV ER UNDER LOVEN- for å vinne dem som er under loven, for dem som er uten lov (hedningene), er jeg blitt som en som er uten lov- om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbunden for Kristus- for å vinne dem som er uten lov." (1.Kor.9,20-21.)

Her sa Paulus selv at han ikke var UNDER LOVEN. Dersom han hadde tilhørt den messianske jødedommen, kunne han ikke ha skrevet dette.

Vi vet at i mange tilfeller så holdt Paulus den jødiske loven. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: Paulus holdt Mose-loven.)

5.) De messianske jødene var en SPLITTET GRUPPE. Apostlene, som var LEDERNE for de messianske jødene, forstod ikke alt det som Paulus forkynte, men de bøyde seg for det, for de så og forstod at Paulus hadde sitt oppdrag FRA HERREN, og at han hadde et DELVIS ANNET BUDSKAP enn det som de hadde. "og akt på vår Herres langmodighet for frelse, således som og vår ELSKEDE BROR PAULUS har skrevet til dere (i Hebreerbrevet) etter DEN VISDOM SOM ER HAM GITT, likesom i alle sine brev, når han skriver om disse ting, i dem er det noe som er VANSKELIG Å SKJØNNE, og som de ulærde og ubefestede tyder vrangt, som de og gjør med de andre Skrifter (både Skriftene i Tanach og de jødiske Skriftene), til sin egen undergang." (2.Pet.15-16.)

Mange av de messianske jødene forstod ikke Paulus nye budskap om HEMMELIGHETEN og NÅDEN ALENE. Vi kaller dem for "judaistene", og de tilhørte de messianske jødene. De hadde kommet til en levende tro på Jesus, men til tross for det, så mente de at Paulus var en VRANGLÆRER. De mente at de hedningene som kom til tro på Jesus, måtte bli omskåret og holde den jødiske loven. De ville forplikte hedningene på loven. De ville føre hedningene inn i den messianske jødedommen. (Det er også mange kristne grupperinger og enkeltmennesker i dag som ønsker å gjøre det samme. I de fleste kristne forsamlingene i dag forkynnes det er BLANDINGSEVANGELIUM, som ikke er forenlig med Paulus sitt budskap om DEN FRIE NÅDEN.)

Overalt der hvor Paulus forkynte det nye budskapet om nåden, motarbeidet judaistene ham og forkynte ET ANNET EVANGELIUM. Brevet til Galaterne, som ble skrevet i året 57, er et spesielt hardt oppgjør fra Paulus sin side mot judaistene og deres vurderinger.

Paulus skrev blant annet til galaterne: "Jeg undrer meg over at dere SÅ SNART vender dere bort fra ham som kalte dere ved KRISTI NÅDE, til et annet (gr."heteros", som betyr "av et annet slag") evangelium, skjønt det er ikke noe noe annet (gr."allos", som betyr "av det samme slaget".) Det er bare noen (judaistene) som FORVIRRER dere. Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere utenom det som vi har forkynt dere, han VÆRE FORBANNET" (Gal.1,6-8.)

Her kommer det tydelige fram at det var to forskjellige evangelier som ble forkynt for galaterne, og det var:

a) Paulus sitt evangelium. Det var ikke noe annet (gr.allos) evangelium enn det for hedningene

b) Judaistenes evangelium. Det var et annet (gr.heteros) enn Paulus sitt evangelium. Det var det samme som det messianske evangeliet om at de jødene, som ville høre med til den messianske forsamlingen, måtte bli omskåret og holde loven. Dette gjaldt loven slik som Jesus hadde forkynt den.

I Galaterbrevet 1,19 brukte også Paulus ordet ”heteros” om Rikets apostler. De var ”av en annen type” enn Paulus. De hadde ”et annet evangelium”. ”men noen annen (gr.heteros) av apostlene oppsøkte jeg ikke, uten Jakob, Herrens bror.”

Dersom Paulus hadde forkynt den messianske jødedommen i Galatia, hadde han ønsket judaistene velkomne til å forkynne sammen med ham, men det gjorde han ikke. Han advarte mot den undervisningen som de hadde. Den messianske jødedommen skulle ikke forkynnes for hedningene, men den skulle forkynnes for de messianske jødene i Israel og i diasporaen. Se artikkelen: De 8 evangeliene i N.T.)

På apostelmøtet i Jerusalem i året 50 ble det bestemt at hedningene ikke behøvde å bli omskåret og følge Mose-loven, for å bli frelst. Dette viser også at MOSE-LOVEN VAR I VIRKSOMHET på denne tiden. Det var den helt ut til avslutningen av Apostlenes Gjerninger og enda lengre.

Disse bestemmelsene gjaldt IKKE BARE HEDNINGENE. Den gjaldt også de jødene som ble frelst ved Paulus sin virksomhet, men disse hadde frihet til å praktisere de delene av loven som var naturlig for dem i vandringen som troende.

Dette viser at det budskapet som Paulus forkynte, ikke var knyttet til den jødiske loven. Dette forstod de messianske lederne, og de SKILTE DET UT fra den jødiske forkynnelsen. Det går derfor ikke an å si at Paulus sin forkynnelse gjennom hele Apostlenes Gjerninger var i samsvar med det som apostlene forkynte, og at han forkynte ”Riket for Israel” i denne tiden.

6.) Paulus forkynte ikke i samsvar med den jødiske loven, men han forkynte SIN EGEN LOV og HEMMELIGHETEN. Paulus sin lov eller Torah er de budene, forordningene, reglene og formaningene som angår den kristne menigheten. I Paulus sine Skrifter er det ca.400 slike bestemmelser. Dette betyr ikke at noen av disse bestemmelsene ikke kan være i overensstemmelse med Mose-loven og Jesu undervisning, for begge sett av lover kommer fra Herren, men de angår hver sin tidsperiode. Jesu og apostlenes forkynnelse angikk ”Riket for Israel”, mens Paulus forkynnelse angår det kristne legemet.

Dette betyr at når Paulus skrev om GUDS BUD, så var ikke disse budene identiske med Mose-lovens 613 bud og forordinger, for Paulus sine brev var ikke skrevet til den messianske forsamlingen, men de var skrevet til den kristne forsamlingen, som bestod både av jøder og av hedninger. "For det ord: Du skal ikke drive hor. Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke stjele. Du skal ikke begjære, og hva andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv." (Rom.13,9.)

"Tror noen at han er en profet eller en åndelig, da skal han skjønne at de ting jeg skriver til dere, er HERRENS BUD." (1.Kor.14,37.)

"dere vet jo hvilke bud vi gav dere ved den Herre Jesus." (1.Tess.4,2.)

"Det kommer ikke an på OMSKJÆRELSE, og det kommer ikke an på FORHUD, men på Å HOLDE GUDS BUD." (1.Kor.7,19.)

I dette Skrift-ordet kommer det TYDELIG FRAM at disse budene ikke var relatert til Mose-loven, for omskjærelsen var en del av Mose-loven. Dersom Paulus hadde forkynt ”Riket for Israel” gjennom hele Apostlenes Gjerninger, så hadde han også forkynt OMSKJÆRELSEN FOR HEDNINGENE, men det gjorde han ikke, for hedningene var ikke forpliktet på Mose-loven, men på Paulus sin undervisning.

Paulus skrev også i Brevet til Galaterne at verken FORHUDEN eller OMSKJÆRELSEN hadde noen betydning for frelsen, men det som var viktig, var TROEN PÅ JESUS. "for i Jesus Kristus gjelder verken omskjærelse eller forhud noe, men bare tro, virksom ved kjærlighet." (Gal.5,6.)

Dette betyr at han forkynte DET SAMME BUDSKAPET både til de jødekristne og til de hedningekristne. De var satt på lik linje. Verken omskjærelsen eller forhuden gav noe fortrinn i forhold til frelsen. Det var TROEN PÅ JESUS som frelste menneskene. Dette kunne han ikke ha skrevet dersom han hadde forkynt den messianske jødedommen.

Paulus skrev i det samme brevet at det som var viktig for frelsen, var ikke omskjærelsen eller forhuden, men det var EN NY SKAPNING. Den nye skapningen betyr at en har del i Kristi legeme, som blir betraktet som EN ÅNDELIG ENHET, som ikke kan deles opp. Den som hører med til den kristne forsamlingen, er selv både en ny skapning, og han hører med til den nye skapningen. "For verken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem (den kristne menighet) og over Guds Israel." (Gal.6,15-16.)

I Brevet til Galaterne sammenfattet Paulus sine bud, regler og bestemmelser og kalte summen av dem for KRISTI LOV. "Bær hverandres byrder og oppfyll på den måte Kristi lov." (Gal.6,2.)

Hva som gjelder omskjærelsen, så var den ETT AV TEGNENE på både Abraham- og Mose-pakten. Omskjærelsen var knyttet til jødefolket. Den som tok omskjærelsen, var FORPLIKTET PÅ Å HOLDE HELE LOVEN.

Dersom de troende galaterne lot seg omskjære, så måtte de følge Mose-loven helt ut, men den var opphevet eller satt til side for dem. Paulus så hvilke store konsekvenser dette ville ha. De kom til Å FALLE UT AV HELLIGGJØRELSENS NÅDE, dersom de gikk inn under Mose-lovens bestemmelser. Den gjaldt ikke for den kristne menigheten.

Paulus advarte på det sterkeste mot dette og mot den virksomheten som de messianske jødene (judaistene) drev blant galaterne. "Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke atter (slik som dere var under hedenskapet) legge under trelldoms åk. Se, jeg, Paulus, sier dere at dersom dere lar dere omskjære, så vil KRISTUS INTET GAGNE DERE. Atter vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han er skyldig til Å HOLDE HELE LOVEN. Dere er SKILT FRA KRISTUS, dere som vil rettferdiggjøres ved loven. Dere ER FALT UT AV NÅDEN." (Gal.5,1-4.) (Se artikkelen: Den frie nåden. Om de forskjellige typer nåde som vi har.)

Av det som er skrevet ovenfor, ser vi at Paulus løsrev sin undervisning fra Mose-loven. Han opererte ikke med de samme bud og regler som Mose-loven gjorde. Dette kommer til uttrykk allerede i hans første brever. Det går derfor ikke an å hevde at hans undervisning var lik med den messianske undervisningen helt fram til året 60. Han hadde denne undervisningen helt fra begynnelsen av.

7.) For den kristne menighets tilfelle så falt den jødiske loven bort ved Jesu forsoning på Golgata. Slik var det ikke i den messianske jødedommen. De messianske jødene var fortsatt forpliktet på jødenes lov. "Derfor mine brødre (de jødene som hørte med til den kristne forsamlingen), DØDE OGSÅ DERE FRA LOVEN VED KRISTI LEGEME (Jesu forsoning), for at dere skulle høre en annen til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud." (Rom.7,4.)

"For han er vår fred, han som gjorde DE TO (jøder og hedninger) TIL ETT og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han VED SITT KJØD (ved sitt legeme på korset) AVSKAFFET DEN LOV SOM KOM MED BUD OG FORSKRIFTER, for at han ved seg selv kunne skape DE TO TIL ET NYTT MENNESKE (den kristne forsamlingen), idet han gjorde fred og forlike dem begge i ETT LEGEME med Gud gjennom korset, idet han på dette drepte fiendskapet." (Ef.2,14-16.)

"og UTSLETTET SKYLDBREVET mot oss, som var skrevet MED BUD, det som gikk oss imot, det TOK HAN BORT idet han naglet det til korset." (Kol.2,14.) (Når en regel eller et bud ble opphevet, så pleide myndighetene å sette det opp på en dertil egnet plass slik at alle kunne se det.)

Både Brevet til Romerne og Brevene til Efeserne og Kolossenserne hevder at Jesu forsoning AVSKAFFET LOVEN. Dette er rett i forhold til den kristne menigheten, men det er ikke rett i forhold til den messianske menigheten. Den var fortsatt forpliktet på loven eller på Jesu undervisning og forståelse av loven. Det var den messianske loven for ”1000-års-riket”.

Grunnen til at det er slik, er at vi her operer med det teologiske grunnlaget for to forskjellige tidsperioder. Det teologiske innholdet for ”1000 års-Riket” er ikke likt med det teologiske innholdet i den kristne menighets tid. I ”1000 års-Riket”, som er det samme som ”Riket for Israel”, må jøder og hedninger forplikte seg på å leve i samsvar med Jesu fortolkning av Mose-loven. (Se Jesu misjonsbefaling i Matteus 28,18-20. Se også hva jeg skriver om den i min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.)

Det som vil kjennetegne ”1000 års-Rikets” periode, er et RETTFERDIG STYRE. Det vil også krevet at menneskene GJØR RETTFERDIGHET. Det vil si at de må holde den messianske loven.

Både Jesus og apostlene forpliktet jødene på en rekke forhold for at de både kunne bli frelst, og for at de kunne bli bevart som troende.

Hva som gjelder den kristne menighets tidsperiode, så er dette en FRI NÅDESPERIODE. Vi er både frelst av nåde og blir bevart som troende på grunn av Guds nåde. "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ingen skal rose seg." (Ef.2,8-9.)

"For GUDS NÅDE er ÅPENBART TIL FRELSE FOR ALLE MENNESKER, idet den OPPTUKTER OSS til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig i den nåværende verden." (Titus 2,11-12.)

Både Paulus sine tidlige brev og de brevene som han skrev etter år 60, viser at loven er opphevet for den kristne menigheten. Den ble opphevet eller satt til side PÅ GOLGATA. Den ble ikke satt til side først i året 60. Dette betyr at vi kan ikke sette et skille mellom Paulus tidlige brev og Paulus sine senere brev. Paulus forkynnelse er ENHETLIG hva som gjelder dette.

8.) I forhold til feiringen av jødenes høytider, nymåner og de forskjellige sabbatene, som var en del av Mose-loven, så kalte Paulus dette for "DEN SKRØPELIGE og FATTIGE BARNELÆRDOMMEN". Han nektet galaterne å feire disse høytidene, for de hadde ikke noe med deres frelsesgrunnlag å gjøre. De som både kjente Gud og hans nye ordninger, og som Gud kjente, skulle ikke binde seg til Mose-loven, for den som holdt en del av Mose-loven, måtte holde HELE LOVEN, for den ble betraktet som en ENHET. "men NÅ, da dere kjenner Gud, ja, det som mer er, er kjent av Gud, hvorledes kan dere da vende om til den SKRØPELIGE og FATTIGE BARNELÆRDOM? Vil dere da på ny trelle under den? Dere tar vare på DAGER og MÅNEDER og TIDER og ÅR." (GAL.4,9-10.)

Dette forbudet gjentok Paulus i Brevet til Kolossenserne. Han tilføyde at dette gjaldt også de jødiske reglene om hva jødene kunne spise og drikke i følge Mose-loven. "La derfor ingen dømme dere for MAT eller DRIKKE, eller i spørsmål om HØYTID eller NYMÅNE eller SABBATER. Disse ting er EN SKYGGE AV DET SOM SKULLE KOMME, men LEGEMET ER HERREN." (Kol.2,17-18.)

Her ser vi enda ett eksempel på at det som Paulus advarte mot i ett av sine første brev, det advarte han også mot i ett av sine siste brev. Dersom Paulus hadde forkynt den messianske jødedommen fram til året 60, så hadde han påbudt at galaterne skulle holde de jødiske høytidene, de jødiske reglene for mat og drikke og den jødiske kalenderen.

I stedet for å hevde at det er et skille mellom Paulus første og andre undervisning, så må vi si at det er KONTINUITET i Paulus sin undervisning. Han forandret ikke sin undervisning etter år 60.

Det har vært en del diskusjon innenfor dispensasjonalismen i hvilken utstrekning man kan feire eller delta i de jødiske festene. Det gjelder da særlig feiringen av påsken, nattverden og pinsen, men det gjelder også de andre jødiske høytidene som basunklangdagens høytid, den store forsoningsdagen og løvhyttefesten.

Til dette må vi si at det har INGEN HENSIKT for oss å feire de 3 siste høytidene. De er ennå framtidige og har med jødenes frelse å gjøre. Vi skal be Herren om at jødene må omvende seg, slik at Jesus kan komme tilbake fra himmelen og frelse dem og opprette Riket for dem.

Hva som gjelder pinsefestens dag, så skal vi feire pinsen. Vi skal ikke feire den jødiske pinsen, for den har deler i seg som ikke har noe med den kristne menigheten å gjøre, men vi skal takke for at Den Hellige Ånd er kommet, og at vi har fått lov å være tjenere for en ny pakt, inntil jødene en dag i framtiden kan gå inn i sin egen pakt og komme i et rett forhold til Gud. "og når jeg borttar deres synder, da er dette MIN PAKT MED DEM." (Rom.11,27.)

Hva som gjelder feiringen av påsken, så gjelder det samme som for feiringen av pinsen. Vi skal ikke feire påsken etter det jødiske mønsteret og etter de jødiske skikkene og deres tradisjoner, men vi skal feire den på en enkel måte og minnes Jesu forsoning. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. om de jødiske høytidene.)

Det jødiske påskemåltidet hørte med til FORBILDENE, men Jesus la inn nattverden i dette måltidet. Dette har med både forsoningen og samfunnet med Jesus å gjøre. Han la inn en NY DIMENSJON i det jødiske nattverdsmåltidet.

Opprinnelig så gjaldt NATTVERDEN den messianske forsamlingen (Mat.26,26-29.), men i og med at Paulus påbød den i 1.Kor.10,16-17 og i 1.Kor.11,26.), så skal også den kristne menigheten feire i den. "Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi der er ETT BRØD (Jesus), er VI (jøder og hedninger) ETT LEGEME, enda vi er mange, for vi har alle del i det ene brød." (1.Kor.10,16-17.)

Her kommer det fram at nattverden er for JESU LEGEME. Den er et bilde på selve menigheten, der Jesus symboliserer brødet og menigheten har del i Jesus.

Nattverden er dermed ett bindeledd mellom den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og lære. s.367-384.)

I tillegg til dette er nattverden et MINNEMÅLTID både for Jesu GJENKOMST for den messianske menigheten og et minnemåltid for Jesu KOMME for den kristne menigheten. "For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, INNTIL HAN KOMMER (for den kristne menigheten.)" (1.Kor.11,26.) (Se artikkelen: Nattverdens betydning.)

9.) DET ALLER MESTE av Paulus sin undervisning i hans brev gir uttrykk for en ENHETLIG FORKYNNELSE. De fleste av den kristne menighets HEMMELIGHETER fikk han åpenbart av Herren allerede fra begynnelsen av. Det kan vi se både av de tidlige og de senere brev som han skrev.

Hva som gjelder VANNDÅPEN, så fikk han et NYTT SYN på den i året 51. Han lærte aldri i samsvar med det som Peter og de andre apostlene lærte om vanndåpen, at den var NØDVENDIG både for å få SYNDENES FORLATELSE og for å få DEN HELLIGE ÅND. (Ap.gj.2,38.), men han døpte en del av de menneskene som hadde kommet til tro på Jesus.

I året 51 fikk han en NY ÅPENBARING fra Herren om at han ikke lenger skulle døpe, for det ville SVEKKE FORSONINGEN og JESU DØD PÅ KORSET. "For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft." (1.Kor.1,17.)

"for jeg ville ikke vite noe iblant dere (ikke vanndåpen som hører med til Mose-loven og Rikets forkynnelse) UTEN JESUS KRISTUS og HAM KORSFESTET." (1.Kor.2,2.)

Etter år 51 døpte ikke Paulus noe menneske. Det er blitt hevdet at han døpte de 12 disiplene av døperen Johannes som han traff i Efesus i året 54. Dette er ikke rett. Det var Johannes som døpte dem. Paulus la hendene på dem, og da han gjorde det, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord. (Ap.gj.19,1-7.)

I Brevet til Efeserne som ble skrevet i året 62, stadfestet Paulus at det bare var EN DÅP for den kristne menigheten, og det var GJENFØDELSENS DÅP, som er selve frelsen. "en Herre, en tro, EN DÅP." (Ef.4,5.)

Dette kommer også til uttrykk i både i Brevet til Romerne 6,3-5 og Brevet til Kolossenserne 2,11-12. Disse Bibel-stedene blir urettmessig tolket til å gjelde vanndåpen og den UBIBELSKE LÆREN om at frelsen ligger i vanndåpen eller i forbindelse med den.

Dersom disse Bibel-stedene skulle gjelde det forholdet at det er frelse i vanndåpen, så ville Paulus nødvendigvis ha kommet i konflikt med seg selv i og med at han hevdet i 1.Kor.1,17, at vanndåpen ikke var nødvendig for frelsen. Ja, den var ikke bare UNØDVENDIG. Den var til og med SKADELIG, for den SVEKKET BETYDNINGEN AV JESU FORSONING og skapte forvirring om vanndåpens betydning.

Vanndåpen var en del av det jødiske systemet, og de messianske jødene fikk verken syndenes forlatelse eller Den Hellige Ånd uten at de ble døpt i vann. Slik er det ikke i vår tidsperiode. Vi får både syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd uten at vanndåpen har funnet sted.

De fleste mennesker som blir frelst i verden i dag, blir frelst uten at vanndåpen har funnet sted. Dette skal få oss til å forstå at gjenfødelsen ligger ikke i dåpens vann, men logisk tenkning er en MANGELVARE i den kristne menigheten.

Vanndåpen er IKKE FORENLIG med den NÅDEFORKYNNELSEN som Paulus forkynte. Dette er grunnen til at han fikk beskjed av Gud om å avskaffe den for den kristne menighet. Dette viser med all tydelighet at Paulus ikke forkynte i samsvar med den messianske jødedommen, som krevde vanndåpen som en BETINGELSE for at jødene både skulle få syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd.

Dette blir da en utfordring til alle de av våre forkynnere, prester og pastorer som daglig forkynner, at det er frelse i vanndåpen, og til lekfolket som tror blindt på dem. En løgn blir ikke sannhet selv om den blir hevdet ofte.

Det som blir sagt og ment i forbindelse med barnedåpen og vanndåpen i våre kirker, er etter min vurdering ET LAVMÅL AV TEOLOGISK VURDERING. Kirken og de lutherske organisasjonene tillegger vannet en MAGISK KRAFT og VIRKNING, som ikke er til stede der, og som svekker Jesu forsoning. (Se artiklene: Dåpens betydning og Barnedåp og barnevelsignelse.)

10.) Vi vet at i den messianske jødedommen måtte det en POSITIV TRO til fra menneskenes side, for å bli helbredet. Uten at menneskene hadde den, kunne verken Jesus eller apostlene helbrede menneskene. (Dette er godt kjent, så det skal vi ikke skriver meget om her.)

Dette var ikke den frelsende tro. Det var heller ikke tro som nådegave, men det var en OVERBEVISNING om at Jesus eller apostlene kunne helbrede dem. Denne troen ble naturligvis forsterket når jødene så de mange helbredelsene som Jesus og apostlene gjorde. Denne typen tro er beskrevet i Brevet til Hebreerne 11,1, hvor det står: "Men tro er FULL VISSHET om det som håpes, OVERBEVISNING om ting som ikke sees."

Paulus forkynte også DEN POSITIVE og AKTIVE TRO i begynnelsen av sin misjonsvirksomhet. Dette skjedde i året 47 i Lystra. Det var en mann der som var lam i føttene og ikke kunne gå. Det står følgende om dette i Apostlenes Gjerninger 14,9-10: "Han hørte Paulus tale. Denne så skarpt på ham, og da han så at han HADDE TRO TIL Å BLI HELBREDET, sa han med høy røst. Reis deg og stå oppreist på dine føtter! Og han sprang opp og gikk omkring."

I dette tilfellet forkynte Paulus det messianske budskapet for de som ønsket å bli helbredet. Vi kan ikke se at Paulus hadde denne forkynnelsen senere. Han fikk lære at menneskene ikke lenger behøvde denne sterke troen, for å bli helbredet, men at det utelukkende er GUDS NÅDE, som helbredet menneskene. Dette gjaldt både mennesker som hadde en sterk tro, og mennesker som ikke hadde denne troen.

Da Paulus skrev Brevet til Galaterne i året 57, hadde han fått et HELT ANNET SYN på helbredelsen. Han skrev: "Han som altså gir dere Ånden og virker KRAFTIGE GJERNINGER (bl.a. helbredelser), gjør han det ved lov-gjerninger, eller gjør han det ved FORKYNNELSE AV TROEN (som er det samme som nåden?)" (Gal.3,5.)

I det messianske budskapet ble denne typen tro betraktet som en LOVGJERNING, for den var avhengig av mennesket selv. Menneskene kunne selv bestemme om de ville ha denne troen eller være vantro. (Det var nok av dem som var vantro i Israel- både på Jesu tid og senere.)

Denne forkynnelsen om tro som en BETINGELSE for helbredelse, var ikke forenlig med det nådebudskapet som Paulus forkynte, og derfor måtte han FORANDRE sin forkynnelse på dette punktet. Fokuset ble flyttet over fra menneskets tro og til Guds nåde. (På dette området har mange predikanter og pastorene i de karismatiske forsamlingene mye å lære ennå. Den som ikke ser og lærer dette, har ikke forstått Paulus sitt nådebudskap om dette.)

Ellers så er TRO viktig i alle sammenhenger i Guds rike, for ”uten tro er det umulig å tekkes Gud, for den som treder fram for Gud, må tro at Han er til, og at Han lønner dem som søker Ham.” (Hebr.11,6.) Det er naturlig for en troende å ha denne typen tro, for den er nedlagt i selve frelsen. Den som er frelst, den tror.

Vi kan ikke sette likhetstegn mellom denne typen tro og den troen som måtte til for å bli helbredet i den messianske jødedommen. Alle troende har den første typen tro, for den er en gave fra Gud, men den andre typen tro kunne menneskene selv bestemme om de ville ha den eller ikke.

I forbindelse med helbredelser er tro og forventning viktig også i dag, for uten tro kan en komme i skade for å motarbeide Guds helbredelse, men det som store deler av den karismatiske bevegelsen har gjort, er at den har trukket ut ET MOMENT i helbredelsesprosessen og lagt ALTFOR STOR VEKT på det.

Mange karismatiske menigheter lærer at den som ikke har tro, kan ikke bli helbredet. De lærer videre at en må holde fast på sin helbredelse. Dersom en ikke gjør det, så kan satan ta den ifra en igjen. Dette er galt. Det er ikke vår tro som "helbreder" oss i dag, men det er Guds nåde.

Satan kan heller ikke ta bort vår helbredelse. Dersom Gud har gitt oss noe, kan ikke Satan ta det fra oss.

Det som en har "glemt", er at Gud også helbreder gjennom bønn, Bibel-lesning, håndspåleggelse, helbredelsens nådegaver og bruk av medisin og leger. En må passe seg for ENSIDIGHET i forkynnelsen og praktiseringen av Guds ord.

Dette er et annet eksempel på at Paulus ikke fikk hele hemmeligheten med det samme. Han fikk den etter hvert som han forkynte og praktiserte. Den paulinske læren var ikke fullt ferdig før ved hans 6 siste brev. Dette betyr ikke at han ikke kjente til og forkynte de aller fleste av del-hemmelighetene allerede fra begynnelsen av.

11.) Paulus var en mann etter Guds hjerte. Han var utplukket allerede fra mors liv av til å gå inn i den tjenesten som Herren hadde utvalgt ham til. "Men da han som UTVALGTE MEG ALLEREDE FRA MORS LIV AV og kalte meg ved SIN NÅDE." (Gal.1,15.)

Paulus kjente godt til både den jødiske rabbinismen og den messianske jødedommen. Han hadde fått en grundig opplæring i den jødiske rabbinismen, og i og med at han hadde forfulgt de messianske jødene i ca.5 år, så kjente han også godt til hva dens teologiske lære gikk ut på. "Dere har jo hørt hvordan jeg fordum levde i jødedommen, at jeg i alle måter forfulgte Guds menighet (den messianske menigheten) og ødela den, og jeg gikk videre i jødedommen (den rabbinske jødedommen) enn mange jevnaldrene i mitt folk. Jeg var enda mer nidkjær for mine fedres lærdommer." (Gal.1,13-14.)

Paulus var derfor DEN PERFEKTE MANNEN til å forkynne ET NYTT EVANGELIUM.

Dersom Paulus hadde forkynt den messianske jødedommen, da var det ikke behov for at Herren måtte sende ham I EKSIL til Arabia i 3 år, for å OMSKOLERE HAM der. Da kunne han bare med det samme ha meldt seg til tjeneste hos apostlene i Jerusalem og gått inn i tjenesten SAMMEN MED DEM.

Etter at han hadde vært 3 år i Arabia, drog han til Jerusalem hvor han hadde samtaler med apostlene og med Barnabas. Han ble der i 15 dager. Under dette oppholdet la naturligvis Paulus fram for dem de åpenbaringene som han hadde fått av Herren i løpet av de 3 årene i Arabia. Han "lærte frimodig i Jesu navn,…" (Ap.gj.9,29.)

Da de gresktalende jødene ville slå ham i hjel, så ble han sendt videre til sin hjemby, Tarsus. " (Ap.gj.9,26-30 og Gal.1,16-21.)

De messianske lederne i Jerusalem kunne heller IKKE BRUKE PAULUS i sin tjeneste, for han hadde et ANNET BUDSKAP og en ANNEN TJENESTE enn dem. Han skulle forkynne hemmelighetene til den kristne menigheten, og de var noe helt annet enn det som apostlene forkynte, og som hadde sin basis i Tanach.

I Brevet til Galaterne 1,23 står det: "Jeg var av utseende ukjent for de kristne menigheter i Judea. De hadde bare hørt si: Han som før forfulgte oss, han forkynner nå DEN TRO, som han før ville utrydde." Dette betyr ikke at han forkynte den messianske jødedommen, men det betyr at han forkynte TROEN PÅ JESUS som jødenes Messias.

Paulus forble i Tarsus i årene fra 40 og til 44. Han grunnla flere menigheter i Lille-Asia i disse årene. Da det brøt ut vekkelse blant hedningene i Antiokia, hentet Barnabas Paulus. De var sammen der et helt år og underviste om Guds nåde og om de hemmelighetene som Paulus til da hadde fått åpenbart av Herren. (Ap.gj.11,20-26.)

I forbindelse med sitt besøk i Jerusalem så var også Paulus i templet for å be. Han fikk se Jesus i et syn. Jesus sa følgende til ham: "…Skynd deg og gå i hast ut av Jerusalem, for de kommer ikke til å ta imot DITT VITNESBYRD OM MEG." (Ap.gj.22,18.)

"…Dra ut! For jeg vil sende deg ut til hedningefolk langt borte." (Ap.gj.22,21.)

Paulus hadde et ANNET VITNESBYRD enn det som de messianske jødene hadde. Dette gjaldt mange forhold, men det som jødene spesielt reagerte på, var det forholdet, at Gud hadde LIKESTILT JØDER og HEDNINGER i ETT LEGEME. Dette kommer godt til uttrykk ved Paulus sitt besøk i Jerusalem i året 58. Da jødene hørte at Gud ville sende Paulus til hedningene med evangeliet, reagerte de voldsomt på dette. ”Inntil dette ord (at Gud ville sende Paulus ut til hedningene med evangeliet) hørte de (jødene) på ham, men da løftet de sin røst og sa: TA HAM BORT FRA JORDEN! HAN BURDE IKKE FÅ LEVE." (Ap.gj.22,22.)

I forbindelse med sin omvendelse hadde Paulus fått et TREDELT KALL. Han skulle forkynne Herrens navn for følgende grupperinger av mennesker:

a) Hedninger

b) Konger og

c) ISRAELS BARN. (Ap.gj. 9,15.)

Hva som gjelder benevnelsen "Israels barn", så betyr det ikke ”DET JØDISKE FOLKET”, men det betyr "enkeltindivider av jøder". Dette gjorde også Paulus. På alle sine misjonsreiser fram til sitt fengselsopphold i Roma årene 60-62, besøkte han FØRST den jødiske synagogen på de stedene hvor han forkynte. Etter den tid forkynte han til ALLE som ville høre på ham. (Ap.gj.28,30-31.)

Han utla ikke ALLE HEMMELIGHETENE med det samme for de jødene som var knyttet til synagogen, men han forkynte i SAMSVAR MED det som stod i Tanach. Det var spesielt følgende forhold han la vekt på å forkynne i sitt første møte med jødene, og det var:

a) Messias skulle lide og dø for folkets synder.

b) Gud skulle reise ham opp fra døden. (Ap.gj.26,22-23.)

c) Den Hellige Ånd skulle komme.

Dette var det samme som ISRAELS HÅP. "Og nå står jeg her og skal dømmes for håp på DET LØFTE som av Gud er gitt til fedrene." (Ap.gj.26,6.)

Paulus forkynte også at jøder og hedninger var likestilt i ett legeme, og at det var kommet en ny tid der alle mennesker ble frelst av Guds nåde og bevart ved Guds nåde. (Dette var ikke åpenbart i Tanach. Det hørte med til hemmeligheten.)

Det var viktig at jødene kunne KONTROLLERE Paulus sin forkynnelse ut ifra Skriftene. Det står følgende om jødene i Berøa: "Men disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonikia. De tok imot ordet med ALL GODVILJE og GRANSKET DAGLIG SKRIFTENE om det var således som det ble sagt dem." (Ap.gj.17,11.) (Se artikkelen: Paulus bruk av Tanach i sin undervisning.)

Ved siden av den muntlige undervisningen utla Paulus de forskjellige hemmelighetene for de nye menighetene i sine brev. Hvis vi skal summere Paulus oppdrag i noen få ord, så kalte han selv det evangeliet som han forkynte for "GUDS NÅDES EVANGELIUM". (Ap.gj.20,24.)

12.)Selve HEMMELIGHETEN, som Paulus fikk åpenbart, var at det hadde oppstått EN NY MENIGHETSTYPE, der JØDER og HEDNINGER VAR LIKESTILT I JESU LEGEME.

Fra årene 40 til 44 hadde Paulus dannet flere slike menigheter i Lille-Asia. Da han kom til Antiokia i året 44, ble denne menigheten omdannet til en paulinsk menighet. Opprinnelig hadde den vært en messiansk menighet, men på grunn av at den fikk tilslutning av så mange hedninger, så gikk den over til å bli EN KRISTEN MENIGHET. Det var også i Antiokia at de troende først fikk navnet "kristne". (Ap.gj.11,26.)

Denne hemmeligheten er nevnt både i Paulus første og i de senere brevene som han skrev. Den har flere benevnelser som for eksempel "JESU LEGEME", "EN NY SKAPNING", "MENIGHETEN" og "ET NYTT MENNESKE". "således er vi mange ETT LEGEME I KRISTUS, men hver for seg er vi hverandres lemmer." (Rom.12,5.)

"Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi der er ETT BRØD (Jesus), er vi ETT LEGEME, enda vi er mange, for vi har del i det ene brød." (1.Kor.10,16-17.)

"Men nå er dere KRISTI LEGEME og hans lemmer, hver etter sin del." (1.Kor.12,27.)

"Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han (eller tilhører han) EN NY SKAPNING. Det gamle (Mose-loven med dets bud og forskrifter) er borte. Se, det er komme noe nytt i stedet (de nye ordningene for den kristne menigheten.)" (2.Kor.5,17.)

"For verken omskjærelse eller forhud er noe, men bare EN NY SKAPNING." (Gal.5,15.)

"og han (Gud) la alt under hans (Jesu) føtter og gav ham som hode over alle ting til MENIGHETEN, som er HANS LEGEME, fylt av ham som fyller alt i alle." (Ef.1,22-23.)

"idet han ved sitt kjød avskaffet den lov (Mose-loven) som kom med bud og forskrifter, for at han ved seg selv kunne skape de to (jøder og hedninger) til ett NYTT MENNESKE, idet han gjorde fred og forlike dem begge (jøder og hedninger) i ETT LEGEME med Gud gjennom korset, idet han på det drepte fiendskapet." (Ef.2,15-16.)

"at hedningene er medarvinger og hører med til LEGEMET og har del med i løftet- i Kristus Jesus ved evangeliet." (Ef.3,6.)

"ETT LEGEME og en Ånd, likesom dere og er kalt med ett håp i deres kall." (Ef.4,4.)

"for vi er hans LEGEMES lemmer." (Ef.5,30.)

"og han er hodet for LEGEMET, som er menigheten,…" (Kol.1,18.)

"Og Kristi fred råde i dere hjerter, den som dere og ble kalt til i ETT LEGEME." (Kol.3,15.)

Ut ifra det som vi har skrevet ovenfor, skulle det ikke være mye tvil om at Paulus forkynte den nye frelsesforsamlingen, som er JESU LEGEME, som både består av jøder og hedninger- både i sine tidlige og i sine senere brev. Han forkynte ikke den messianske jødedommen.

Dersom Paulus ikke brukte benevnelsen ”legemet” på en entydig måte, så opererte han med TO FORSKJELLIGE KRISTI LEGEMER, men det er HELT UTELUKKET. Hans senere brev er i overensstemmelse med hans første brev hva som gjelder bruken av dette ordet. Både i 1. Brevet til Korintierne 10,17 og i Brevet til Efeserne 4,4 skrev han at det BARE ER ETT LEGEME, og når det er ETT LEGEME, KAN DET IKKE VÆRE TO LEGEMER. ”Fordi der er ett brød, er vi ETT LEGEME, enda vi er mange, for vi har alle del i det ene brød.” (1.Kor.10,17.)

"ETT LEGEME og en Ånd, likesom dere og er kalt med ett håp i deres kall." (Ef.4,4.)

13.) I overenstemmelse med dette finner vi også ordet ”HEMMELIGHET” i både Paulus tidlige og senere brev. "Men han som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen om Jesus Kristus (forsoningen), etter åpenbaringen av den HEMMELIGHET som har vært fortidd i tidsalderlige tider, men NÅ er kommet for lyset og ved profetiske Skrifter (Paulus sine brev) etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for ALLE FOLK (gr.ethnos), for å virke troens lydighet. "(Rom.16,25-26.)

"men som en HEMMELIGHET taler vi Guds visdom, DEN SKJULTE, som Gud fra tidsaldrene av har forut bestemt til vår herlighet." (1.Kor.2,7.)

"idet han kunngjorde oss sin viljes HEMMELIGHET etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv." (Ef.1,9.)

"at han VED ÅPENBARING har kunngjort MEG HEMMELIGHETEN, således som jeg ovenfor har skrevet med få ord, hvorav dere når dere leser det, kan kjenne MIN INNSIKT i KRISTI HEMMELIGHET." (Ef.3,3-4.)

"Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ETT LEGEME (til tross for at de er to atskilte individer). DENNE HEMMELIGHET er stor, men jeg tenker hermed på KRISTUS og på MENIGHETEN. (De er en åndelig enhet til tross for at det er to parter.)" (Ef.5,31-32.)

"og også for meg at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre EVANGELIETS HEMMELIGHET (som er den kristen menigheten.)" (Ef.6,19.)

"hvis tjener jeg er blitt etter den Guds husholdning (den frie nådens tid), som er MEG GITT blant dere, det vil si å FULLFØRE GUDS ORD, DEN HEMMELIGHET som har vært SKJULT fra alle tiders og generasjoners opphav, men NÅ ER BLITT ÅPENBART for hans hellige." (Kol.1,25-26.)

Det går ikke an å hevde at Paulus framstilte en type hemmelighet i sine første brev og en annen type hemmelighet i sine senere brev. På samme måten som det bare er ETT LEGEME, er det også bare EN HEMMELIGHET. At denne hemmeligheten angår flere sider ved Jesu legeme, det er en helt annen sak. Totaliteten av denne hemmeligheten angår Jesu legeme.

14.)At det bare er ETT LEGEME og EN HEMMELIGHET i Paulus sine brev, sees også av følgende forhold:

a) Paulus lærte både i sine tidlige og i sine senere brev at det kristne legemet var knyttet til EN ÅND og en DÅP. Dette var Den Hellige Ånd, og det var gjenfødelsen og Den Hellige Ånds dåp, som døpte den troende inn i Jesu legeme. "for vi er jo alle døpt med en Ånd til å være ETT LEGEME, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller fri, og vi har ALLE fått en Ånd å drikke." (1.Kor.12,13.)

"ETT LEGEME og EN ÅND, likesom dere og er kalt med ett håp (den kristne menighets bortrykkelse) i deres kall, en Herre, en tro, EN DÅP (gjenfødelsen og den Hellige Ånds dåp.)" (Ef.4,4-5.)

b) Paulus lærte både i sine tidlige og i sine senere brev at dette ene legemet bestod av både JØDER og HEDNINGER. "for vi er jo alle døpt med en Ånd til å være ett legeme, enten vi er JØDER eller HEDNINGER, enten vi er treller eller fri. Vi har fått en Ånd å drikke." (1.Kor.12,13.)

"og forlike DEM BEGGE i ETT LEGEME med Gud gjennom korset, idet han på dette drepte fiendskapet. Og han (Jesus) kom og forkynte fred for dere som var langt borte (hedningene) og fred for dem som var nær ved (jødene), for ved ham har vi BEGGE adgang til Faderen i en Ånd." (Ef.2,16-18.)

c) Paulus lærte i både sine tidlige og senere brev at hemmeligheten med menigheten eksisterte fra FØR TIDSALDRENE. "men som en hemmelighet taler vi Guds visdom, DEN SKJULTE, som Gud fra FØR TIDSALDRENE av har FORUT bestemt til vår herlighet." (2.Kor.2,7.)

"likesom han utvalgte oss i ham FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn." (Ef.1,4.)

Mens de messianske jødene var uttatt fra VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT, i og med at Riket var uttatt fra dette tidspunktet (Mat.25,34.), var det kristne legemet uttatt fra FØR VERDEN BLE TIL. Det måtte være slik, for den messianske forsamlingen tilhører DENNE JORDEN og skal sammen med Jesu styre den i 1000 år. Den kristne menighet derimot tilhører himmelen, og den eksisterte lenge før jorden ble skapt.

15.)Vi har også et ANNET HÅP enn det som de messianske jødene hadde. De hadde det håpet at de skulle få del i DE RETTFERDIGES OPPSTANDELSE på den siste dagen og på den måten bli medlemmer i ”Riket for Israel”. "så er du salig, for de (de fattige og de elendige) har ikke noe å gi deg igjen, men du skal få det igjen i de rettferdiges oppstandelse." (Luk.14,14.)

"Marta sier til ham (Jesus): Jeg vet at han (Nikodemus) skal oppstå i oppstandelsen på den siste dagen." (Joh.11,24.)

Den kristne menigheten har ikke bare fått løfte om en oppstandelse, men også om en BORTRYKKELSE av de troende. Den kristne menighet, som er Jesu legeme, skal ikke gjennom trengselstiden på 7 år, men Jesus skal komme ned i skyene og hente den hjem til seg. Jesus kan ikke tillate at hans legeme, som er ham selv, blir ødelagt i de forferdelige endetidsbegivenhetene, som ligger foran. "og vente på hans Sønn fra himlene, som han oppvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra (gr.apo) den kommende vrede." (1.Tess. 1,10.)

Den greske preposisjonen "apo" betyr "fra" og ikke ”ut fra” eller ”ut av”. Det betyr at den kristne menigheten ikke skal- verken inn i eller gjennom trengselstiden på 7 år.

Den kristne menighets bortrykkelse er beskrevet allerede i hans 2 første brev som er De to Brevene til Tessalonikerne. De ble skrevet i året 52. "for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes opp i luften for å møte Herren, og så skal vi ALLTID VÆRE SAMMEN MED HERREN. Trøst da hverandre med disse ord." (1.Tess.4,16-18.)

”Vi ber dere, brødre, vedkommende vår Herre Jesu komme og VÅR SAMLING MED HAM.” (2-Tess.2,1.)

Den kristne menighets bortrykkelse er beskrevet som både en HEMMELIGHET og som selve HÅPET for den kristne menigheten. Dersom den kristne menighet må gjennom trengselstiden på 7 år, så kan ikke bortrykkelsen være noe håp for den, for håpet gjenspeiler det forholdet at den kristne menigheten skal bli berget fra Antikrist.

"Se, jeg sier dere en HEMMELIGHET. Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles." (1.Kor.15,51.)

"Ett legeme og en Ånd, likesom dere og er kalt med ETT HÅP i deres kall." (Ef.4,4.)

"For vårt borgerskap er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus SOM FRELSER." (Fil.3,10.)

"mens vi venter på DET SALIGE HÅP og ÅPENBARELSEN av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet." (Titus 2,13.)

Dersom ikke Paulus sine tidlige brev og de senere brev talte om den samme bortrykkelsen av de hellige, da har vi også TO BORTRYKKELSER. Den første bortrykkelsen angår de messianske jødene og den andre bortrykkelsen angår den kristne menigheten. Dette kan ikke stemme, for vi har overfor vist at den messianske menigheten ikke ventet på en bortrykkelse, men på en oppstandelse.

Den messianske oppstandelsen er dessuten en BETINGET OPPSTANDELSE. Den er betinget av at jødene tar imot Messias.

Den kristne menighets bortrykkelse er IKKE BETINGET. Jesu komme for den kristne menighet skjer når det kristne legemet er FULLT, og det er bare Gud som vet dette. Derfor kan vi også snakke om at bortrykkelsen er IMMANENT, som betyr "overhengende".

Umiddelbart etter den kristne menighets bortrykkelse skal vi fram for Jesu domstol i himmelen for å få igjen det som er skjedd ved legemet- enten det er ondt eller godt. (1.Kor. 3,10-15.) Her er det snakk om "nådelønnen" og ikke selve "frelsen". Frelsen er sikret for den kristne menigheten, for den danner en åndelig enhet med Jesus. På samme måten som han er satt inn i himmelen, er også vi det.

Det er blitt hevdet fra ekstremt ultradispensasjonalistisk hold at dette ikke gjelder Guds domstol i himmelen, men Guds domstol i Jerusalem.

Det blir videre hevdet at medlemmene i den kristne menighet ikke behøver å få noen dom over sine liv, for de er både frelst av nåde og bevart av nåde. Det siste er rett, men det betyr ikke at vi ikke skal fram for Jesu domstol, for å få våre liv vurdert i denne dommen. Den skal blant annet være grunnlager for de gjøremål og de oppgaver vi skal ha i den himmelske fasen av ”1000 års-Riket” og på den nye jord.

Vi vet at det er flere måter å bruke Guds nåde på, og det er ikke alle som er like riktige. Det er VÅRT LIV I NÅDEN som skal vurderes foran Jesu domstol i himmelen.

16.)De som har et ekstremt ultradispensasjonalistisk syn, mener at den kristne menighet er en HELT FRITTSTÅENDE MENIGHET, som på ingen måte er koblet er inn i jødenes løfter. Dette kan ikke stemme, for Paulus sine brev forteller oss at vi både er koblet inn i av Abrahams løfte om Kristus, inn i Den nye pakt i Jesu blod og inn i det himmelske Jerusalem. "Derfor fikk han (Abraham) løftet (om at han skulle arve den kommende verden) ved troen, for at det kunne være som en nåde, så løftet kunne stå fast for HELE ÆTTEN, ikke bare for den som har loven (jødene), men også FOR DEN SOM HAR ABRAHAMS TRO, SOM ER FAR TIL OSS ALLE." (Rom.4,16.)

”Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn, og da Skriften forutså at det ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I DEG SKAL ALLE FOLK VELSIGNES.” (Gal.3,7-8.)

”Nå ble LØFTENE gitt Abraham og hans ætt. Han (Gud) sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om en: Og din ætt, og DETTE ER KRISTUS.” (Gal.3,16.)

"Her er ikke jøde eller greker. Her er ikke trell eller fri. Her er ikke mann eller kvinne, for dere er ALLE EN i Kristus Jesus. Men hører dere Kristus til, da er dere jo ABRAHAMS ÆTT, arvinger etter løfte (om Kristus.)" (Gal.3,28-29.)

"at dere (hedningene) på den tid (før Golgata) stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og FREMMED FOR PAKTENE MED DERES LØFTE, uten håp og uten Gud i verden, men NÅ i Kristus Jesus er dere som fordum var langt borte (hedningene), kommet nær til (frelsen) ved Jesu blod." (Ef.2,12-13.)

"Så er dere (hedningene) da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges (de hellige jøder) MEDBORGERE (til det himmelske riket) og GUDS HUSFOLK." (Ef.2,20.)

"at hedningene er MEDARVINGER og HØRER MED TIL LEGEMET og har del med i løftet- i Jesus Kristus ved evangeliet." (Ef.3,6.) (Legg merke til at ”løftet” er Kristus.)

Den kristne menigheten er gjennom Kristus og hans forsoning koblet inn i en del av jødenes løfter ved forsoningen på Golgata. Når Jesus er HOVEDARVING til løftene og paktene (Gal.3,16.), så er også vi, som er Jesu legeme, arvinger til en del av løftene.

Vi er koblet inn sammen med jødene, ikke i stedet for dem, som ”erstatningsteologien” hevder. Vi har ikke overtatt jødenes løfter og Guds planer med jødene, men vi har ved Guds nåde fått del i en del av løftene.

Det er forskjell på det kallet og det oppdraget som jødene har fått, og det kallet og det oppdraget som den kristne menigheten har fått. Jødene har fått et JORDISK KALL, mens den kristne menigheten har fått et HIMMELSK KALL. Dette betyr at IKKE AT ALLE Guds løfter til jødene angår den kristne menigheten. Det er en del aspekter ved Abraham-pakten som ikke angår den kristne menigheten. Det gjelder for eksempel løftet til jødene om et stort landområde i Midt-Østen, og det gjelder jødenes velsignelser i det kommende Riket.

Dette gjelder også David-pakten, som gir jødene et løfte om at det ikke skal mangle noen konge i Israel, som skal sitte på Davids trone. (2.Sam.7,8-17.)

Dette gjelder også Guds pakt med Levi om at han og hans etterkommere skulle ha presteembetene i Israel. Dette hører med til Mose-loven.(2.Mos.28-29.)

Dette gjelder også Guds løfter til jødene om at de skal være konger og prester i hele verden i ”1000 års-Riket”. Dette er også en del av Mose-loven. (2.Mos.19,5-6.) (Se artiklene: Det er jødene som er Herrens konger og prester og Det alminnelige prestedømmet. Del 1 og 2.)

Mose-loven ble fornyet rett før jødene skulle innta det lovede landet. Dette er den såkalte "LANDPAKTEN". Den er inngått med jødene og angår ikke den kristne menigheten.

Vi hedninger er heller IKKE koblet inn i Mose-pakten. Den er bare opprettet med jødene. Vi er ikke forpliktet på den i vandringen som troende, men vi er forpliktet på Paulus sin lære og de forordningene som han la fram for den kristne menigheten.

Vi er ikke koblet in i det GODE JØDISKE OLJETREET, for dette treet symboliserer ISRAELS FRELSE. "Oljen" er et bilde på ”Den Hellige Ånd". (Romerne 11,17.)

Alle trær i Bibelen symboliserer Israels forskjellige åndelige tilstander opp gjennom deres historie. TORNEBUSKEN symboliserer ISRAELS FORNEDRELSE ute blant hedningene. MYRTEBUSKEN symboliserer ISRAEL I LANDFLYKTIGHETEN. FIKENTREET symboliserer ISRAELS GJENOPPRETTELSE og ISRAELS FRAFALL. VINTREET symboliserer DET FRELSTE ISRAEL i Rikets tid. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 1. Kapittel: Fikentreets tegn)

Oljetreet symboliserer Israels frelse.

Vi er også koblet inn i DET NYE JERUSALEM. (Gal.4,22-31.) Det nye Jerusalem er selve himmelen, som er Guds bolig. Vi skal bo der i ”1000 års-Rikets” periode. Det er først på den nye jord at Det nye Jerusalem skal komme ned på den nye jorden. (Joh.Åp. 21-22.)

De troende i gammel-testamentlig tid så både fram til ”Riket for Israel” (Hebr.11,16) og til ”det himmelske Jerusalem”. (Hebr.11,10.). Selve Riket vil vare i 1000 år, og deretter kommer ”det nye Jerusalem” ned på den nye jorden.

Jødenes pakter og løfter er ikke inngått med den kristne menighet, men vi er koblet inn i en del av dem på grunn av GUDS NÅDE. Jødene skal takke Gud for at han oppfyller løftene til dem, men hedningene skal takke Gud for hans miskunnhet. "Jeg mener: Kristus var blitt en tjener for de omskårne for Guds sanndruhets skyld, for Å STADFESTE LØFTENE TIL FEDRENE, men hedningene skal takke Gud FOR HANS MISKUNNHET, som skrevet er: Derfor vil jeg prise deg iblant hedninger og lovsynge ditt navn." (Rom.15,8-9.)

Her brukte Paulus et Bibel-sitat fra Tanach for å beskrive forholdet mellom jødene og hedningene i inneværende tidsperiode. Dette Bibel-sitatet er brukt som en ILLUSTRASJON på den kristne menighets forhold til Israel i vår tidsperiode. (Se artikkelen: Paulus bruk av Tanach i sin undervisning.)

Hva som gjelder Den nye pakt i Jesu blod, så er den IKKE OPPRETTET med den kristne menigheten, men den er opprettet med Israel, men i og med at jødene ikke ville gå inn i denne pakten, så administrerer den kristne menigheten DELER AV DENNE PAKTEN i vår tidsperiode. "som og gjorde oss dugelige til å være TJENERE FOR EN NY PAKT (Den nye pakt i Jesu blod), ikke for bokstav, men for Ånd, for bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende." (2.Kor.3,6.)

Innenfor dispensasjonalismen er det 4 forskjellige syn på den kristne menighets forhold til Den nye Pakt i Jesu blod, og de er:

a) Kirken har en helt annet pakt enn Den nye pakt i Jesu blod.

b) Kirken har ingen del i Den nye pakt i Jesu blod.

c) Kirken har delvis del i Den nye pakt i Jesu blod.

d) Israel og kirken har Den nye pakt i Jesu blod felles. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: 4 forskjellige syn på den nye pakt.)

Det er 4 forhold som viser at den kristne menigheten har del i Den nye pakt i Jesus blod, og det er:

a) Vi har fått Den Hellige Ånd som pant og innsegl til forløsningens dag. Den Hellige Ånd er sentral i Den nye pakt i Jesu blod.

b) Vi har fått del i frelsen og forsoningen gjennom Jesu blod.

c) Vi har fått del i løftet om Den hellige Ånd.

d) Vi har fått ”forlikelsens tjeneste”. Den går ut på at vi skal forkynne til verden, at Gud ikke lenger tilregner verden deres synd og overtredelser. Vi skal be verden om at den må la seg forlike med Gud. (2.Kor.5,18-20.)

Det går derfor ikke an å hevde at den kristne menighet i det hele tatt ikke har del i jødenes løfter og pakter, slik som de ekstreme ultradispensasjonalistene hevder. Det er forskjell på det forholdet at den kristne menighet var en hemmelighet i Tanach, og at enkelthetene ikke var gjort kjent i gammel-testamentlig tid, og det forholdet at vi er koblet inn i en del av jødenes løfter og pakter.

17.)Dersom den kristne menighet først fikk sin begynnelse i året 60, så må det teologiske innholdet i de brevene som Paulus skrev før den tid, være i OVERENSSTEMMELSE med det profetiske ordet i Tanach, men det er det ikke. Paulus fikk åpenbart mange hemmeligheter som ikke var åpenbart i Tanach.

I året 58 uttalte Paulus at han hadde forkynt ”HELE GUDS RÅD” til menigheten i Efesus. ”for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte dere hele Guds råd.” (Ap.gj.20,27.)

Dette betyr at han hadde forkynt ALLE HEMMELIGHETENE angående den kristne menigheten allerede FØR ÅR 58. Han oppholdt seg i Efesus i 2 år, fra året 54 og til 56. I denne tidsperioden kjente han til og forkynte hemmelighetene for menigheten der.

Dette betyr videre at han ikke kunne komme med noen nye hemmeligheter etter den tid. Han skrev alle sine brev med unntak av de to Brevene til Tessalonikerne etter året 56. Det betyr at vi vil finne de nytestamentlige hemmelighetene i de brevene som han skrev før årene 60-67.

Nå sier de som har et ekstremt ultradispensasjonalistisk syn, at når det står i Apostelenes Gjerninger 20,27, at Paulus forkynte ”hele Guds råd” til menigheten i Efesus, så gjaldt det bare Paulus lære til jøder og hedninger angående ”Riket for Israel”, og ikke de hemmelighetene som angår den kristne menigheten, for Paulus fikk først vite hemmeligheten med den kristne menigheten i forbindelse med fengselsopphold i Roma i årene 60-62.

Jeg er HELT UENIG i denne vurderingen. Jeg tror ikke at Paulus fikk i oppdrag å forkynne ”Riket for Israel” helt fram til sitt første fengselsopphold i Roma, men jeg tror at det budskapet som han hadde, angikk den kristne menigheten. Det forholdet at han fikk utviklet sin lære over tid, det er en helt annen sak.

18.) Det er blitt hevdet fra ekstremt ultradispensasjonalistisk hold at når Paulus brukte uttrykket "ISRAELS HÅP", så var det ”Riket for Israel” han uttalte seg om. Dette er ikke riktig, for det var ikke hans oppgave å forkynne ”Riket for Israel”. I de tilfellene der han brukte uttrykket ”Israels håp”, så var det ”Messias lidelse, død og oppstandelse” han refererte til. "Og nå står jeg her og skal dømmes for HÅP PÅ DET LØFTE som av Gud er gitt til fedrene. Det som vårt tolvstammefolk under uavlatelig Guds-tjeneste natt og dag håper å vinne fram til. For DETTE HÅP tiltales jeg av jøder, konge! (kong Agrippa.)" (Ap.gj.26,6-7.)

Det kommer tydelig fram i Apostlenes Gjerninger, kapitlene 22-23 hva DETTE HÅPET gikk ut på. "Så har jeg da fått hjelp fra Gud og står til denne dag og vitner både for liten og for stor, idet jeg IKKE SIER NOE ANNET enn hva profetene og Moses har sagt skulle skje: at MESSIAS SKULLE LIDE, og at han som DEN FØRSTE av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for FOLKET (jødene) og for HEDNINGENE.

Når det blir hevdet av de som har et ekstremt ultradispensasjonalistisk syn, at Paulus ikke forkynte noe annet enn det som profetene og Moses forkynte, så stemmer naturligvis ikke det. Paulus forkynte en rekke hemmeligheter som ikke hadde vært kjent før, men hva som gjelder Messias død og oppstandelse, så forkynte Paulus det samme som profetene og Moses hadde gjort.

Hva som gjelder Paulus bruk av Tanach, så brukte han den på to måter:

a) I samtale med jødene henviste han til Tanach. Han pekte på det som Moses og profetene hadde sagt. Dette hadde med Jesu person å gjøre, Den Hellige Ånds komme og forhold som skulle skje i følge det profetiske ordet.

b) Når Paulus underviste den kristne menigheten, siterte han også ofte fra Tanach, men i disse tilfellene så FORANDRET han deler av Bibel-sitatene, slik at de kom i samsvar med den NYE REALITETEN og den NYE SITUASJONEN, som hadde oppstått.

Paulus satte ikke likhetstegn mellom Guds ord i Tanach og de læremessige sannhetene angående den kristne menigheten, men han brukte innholdet i Tanach som en ILLUSTRASJON på den nye situasjonen som hadde oppstått.

19.)Et annet Bibel-ord som blir brukt til inntekt for det ekstreme ultradispensasjonalistiske synet, er det som står i Brevet til Romerne 3,1-2: "Hva FORTRINN har da jøden? Eller hva GAGN ER DET I OMSKJÆRELSEN? Meget i alle måter: Først og fremst at Guds ord (Tanach med sine mange løfter til jødene) ble dem betrodd."

Dette betyr ikke at jødene hadde noen frelsesmessige fortrinn i Paulus sine brev, eller at hedningene måtte gå inn i jødedommen for å bli frelst. Det betyr at de løftene som Gud har gitt jødene, de skal aldri falle bort. De er bevart hos Gud til den tiden kommer, da jødene igjen skal kobles inn i frelseshistorien. Dette skjer først etter at jødene har kommet til tro på Jesus fra Nasaret som jødenes frelser og konge. "For hvorledes er det? Om somme (de fleste av jødene) var uttro, skulle da deres utroskap gjøre GUDS TROSKAP TIL INTET? Langt derfra! La det stå fast at GUD ER SANNDRU, men hvert menneske en løgner, som skrevet er: At du (Gud) må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak." (Rom.3,3-4.)

At jødene ikke hadde noen fortrinn på det frelsesmessige området, kommer også til uttrykk i det samme brevet, hvor det står: "Det er jo INGEN FORSKJELL PÅ JØDE og GREKER. De har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham." (Rom.10,12.)

20.)Det var jødene som overgav Paulus til romerne, slik at han ble fengslet. Han ble ført av romerne til Cesarea ved Havet. Der satt han i fengsel i to år, fra årene 58-60. Da han innanket sin sak for keiseren, ble han ført til Roma. Der satt han i fengsel i to nye år, fra årene 60-62.

Paulus hadde mange fiender på grunn av sin teologi. Hans motstandere forstod ikke at Gud hadde tatt ut Paulus, for å forkynne et helt nytt budskap.

Mange av de messianske jødene og de rabbinske jødene hadde en FELLES INTERESSE av å motarbeide Paulus.

De messianske jødene var ikke enig i Paulus sin undervisning. De mislikte det forholdet at han løsrev frelsen fra Mose-loven. (Se Apostlene Gjerninger, kapittel 15 og Brevet til Galaterne.)

Fariseerne og de skriftlærde mislikte at Paulus likestilte jøder og hedninger i frelsesspørsmålet. I sin tale til det jødiske folket i året 58 fortalte Paulus om sitt liv som fariseer, om sin omvendelse og om Guds planer med hans liv.(Ap.gj.22,1-20.)

Han fortalte at Jesus hadde sagt til ham i templet i Jerusalem i år 40, at jødene ikke kom til å ta imot det budskapet som han hadde lært av Herren under sitt tre-årige opphold i Arabia. ”og jeg (Paulus) så ham (Jesus), og jeg hørte ham si til meg: Skynd deg å gå i hast ut av Jerusalem! For de (jødene) kommer ikke til å ta imot DITT VITNESBYRD OM MEG.” (Ap.gj.22,18.9

Jødene (både messianske og rabbinske jøder) hørte på det som han sa, men da han fortalte at Gud hadde kalt ham til å forkynne evangeliet for hedningene, protesterte de og truet med å ta livet av ham. ”Og han (Jesus) sa til meg: Dra ut! for jeg vil sende deg til hedningefolkene langt borte. Inntil dette ord hørte de (jødene i Jerusalem) på ham, men da løftet de sin røst og sa: Ta ham bort fra jorden! Han burde ikke få leve." (Ap.gj.22,21-22.)

De kunne ikke godta at frelsen var koblet fra jødedommen, og at hedningene kunne få del i frelsen på et nytt og selvstendig grunnlag.

Når Paulus underviste jødene, så underviste han først om det som Tanach uttalte seg om angående Messias. Det var jødenes store håp at Messias skulle komme. "Av denne årsak har jeg da bedt dere (jødene i Roma) for å få se dere og tale med dere, for det er for ISRAELS HÅPS SKYLD (Messias) jeg bærer denne lenke."(Ap.gj. 28,20.)

Etter at Paulus hadde dannet en ny forsamling, som bestod av både jøder og hedninger, underviste han om HEMMELIGHETEN. "og også for meg, at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre EVANGELIETS HEMMELIGHET, for HVIS SKYLD jeg er SENDEBUD I LENKER, at jeg må tale med frimodighet om det, således som jeg bør tale." (Ef.6,19-20.)

"og bed også for oss at Gud må opplate oss en dør for ordet, så vi kan forkynne KRISTI HEMMELIGHET, den FOR HVIS SKYLD jeg og er I LENKER." (Kol.4,3.)

Disse to siste Bibel-sitatene viser også at Paulus visste om ”evangeliets hemmelighet” allerede før han ble fengslet i året 58. Det var på grunn av sin forkynnelse at han var fengslet og var i lenker.

Paulus kjente til ”Kristi hemmelighet” helt fra år 37 av. Han var den første som ble frelst inn i den nye menigheten. (1.Tim.1,15-16.) Da han kom tilbake fra Arabia i året 40, forkynte han det nye budskapet til lederne i Jerusalem, men de sendte ham til Tarsus, for de kunne ikke bruke ham og den nye teologien.

Dette viser også at Paulus forkynte et helt annet budskap enn det som lederne i den messianske menigheten i Jerusalem hadde.

Det går derfor ikke an å hevde at Paulus ikke kjente til hemmeligheten med den kristne menigheten før enn i årene 60-62. Dersom dette hadde vært tilfelle, så hadde han sagt klart i fra om dette i sine siste brev om at det hadde inntruffet en HELT NY SITUASJON, og at hans arbeid fram til sitt første fengselsopphold i Roma i årene 60-62 gjaldt ”Riket for Israel” og ikke den kristne menigheten.

21.) På sin andre misjonsreise, som varte fra årene 51-53, ble menigheten i Filippi grunnlagt av Paulus og Silas. (Ap.gj.16,12-40.)

I sitt Brev til Filippenserne, som ble skrevet i året 62, henviste Paulus til det SAMARBEIDET SOM DE HADDE HATT FRA DEN FØRSTE TID AV. "På grunn av deres samfunn med meg i arbeidet for EVANGELIET FRA DEN FØRSTE DAG INNTIL NÅ. Og jeg er viss på at han som BEGYNTE en god gjerning (forkynnelsen av evangeliet), vil fullføre det inntil Jesu Kristi dag (Jesu komme for den kristne menigheten.)" (Fil. 1,5-6.)

"Men dere vet og, dere filippensere, at i EVANGELIETS FØRST TID, da jeg drog ut fra Makedonia, hadde ingen menighet regning med meg over gitt og mottatt uten dere alene." (Fil.4,15.)

Dette betyr at Paulus hadde en ENHETLIG TJENESTE ovenfor menigheten i Filippi helt fra hans første besøk der, som skjedde ca. år 51. Dette betyr at han forkynte det samme i denne menigheten i hele dette tidsrommet fra året 51 og til året 62, da han skrev Brevet til Filippenserne.

Det samme gjelder de andre menighetene som han grunnla.

Dette viser også at det ekstreme ultradispensasjonalistiske synet ikke kan være riktig.

22.)Hva som gjelder Israels ÅNDELIGE FALL, så skjedde det I ETAPPER. Hver gang Israel eller jødene hørte forkynnelsen om Messias og ikke tok imot den, så skjedde det et åndelig fall i den jødiske nasjonen. Det er flere oppfatninger blant Bibel-lærere om når NÅDETIDEN for jødene var slutt.

Når det gjelder dette, så må vi skille mellom to forhold, og det er:

a) Nådetiden for opprettelsen av ”Riket for Israel” er en ting. Den ble avsluttet på et bestemt tidspunkt. Jeg for min del tror at den tok slutt ved Paulus sin omvendelse i året 37.

b) Nådetiden for den enkelte jøde er et annet forhold. Jødene hadde to muligheter til å bli frelst. De kunne enten bli messianske jøder, eller de kunne bli frelst ved Paulus sin forkynnelse og bli en del av den kristne menigheten. Etter år 70 ble den første muligheten stengt for jødene.

Jeg skal bare kort nevne en del av de synspunkter som Bibel-lærere har hatt om tidspunktet for jødenes forherdelse og avslutningen av tilbudet om opprettelsen av ”Riket for Israel”. Det er følgende syn på dette:

a) Tilbudet gjaldt de 12 første kapitlene av Matteus Evangeliet.

b) Tilbudet varte til og med Matteus 23.

c) Tilbudet varte til og med kapittel 7 i Apostlenes Gjerninger.

d) Tilbudet gjaldt til kapittel 9 i Apostlenes Gjenringer. I dette kapitlet blir Paulus sin omvendelse beskrevet. Dette skjedde i året 37.

e) Tilbudet gjaldt til kapittel 10 i Apostlenes Gjerninger. Dette var i året 40.

f) Tilbudet gjaldt til kapittel 13 i Apostlenes Gjerninger. Dette var i året 45.

g) Tilbudet gjaldt til kapittel 15 i Apostlenes Gjerninger. Dette var i året 50.

h) Tilbudet gjaldt til kapitlene 21,17-23,30 i Apostlenes Gjenringer. Dette var i året 58. I dette året besøkte Paulus Jerusalem og jødene der. Han BRØT dermed den avtalen som ble inngått mellom ham og apostlene på Apostelmøtet i Jerusalem i året 50, om at han skulle forkynne "uomskjærelsens evangelium" til hedningene, mens apostlene skulle forkynne "omskjærelsens evangelium" til jødene i Israel og til de messianske forsamlingene rundt om i diasporaen. (Se Brevet til Galaterne. Kapittel 2.)

i) Tilbudet gjaldt ut kapittel 28 i Apostlenes Gjerninger. Dette var i året 60. I årene fra 60 og til 67 skrev Paulus sine 7 siste brev

j) Tilbudet varte helt til år 70 med Jerusalems og templets ødeleggelse av romerne. (Se min artikkel: Den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. Del 2.)

Allerede i Det første Brevet til Tessalonikerne, som ble skrevet i året 52, står det at VREDEN VAR KOMMET OVER JØDENE, fordi de både forfulgte de messianske menighetene i Israel og de kristne menighetene som Paulus hadde dannet. "For dere, brødre, er blitt etterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet dere og har lidt det samme av deres egne landsmenn, som de har lidt av jødene, som og slo den Herre Jesus i hjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot, idet de (jødene) hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, for at de alltid må fylle sine synders mål. Dog VREDEN HAR ENDELIG NÅDD DEM." (1.Tess.2,14-16.)

Dette betyr at nådetiden for opprettelsen av ”Riket for Israel” var slutt FØR ÅRET 52.

I Det andre Brevet til Korintierne, kapittel 3,14-16 står det at JØDENE VAR BLITT FORHERDET, og at det LÅ ET DEKKE OVER DERES HJERTE når Moses ble forkynt. ”Men deres sinn er blitt forherdet, for like til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser Den gamle pakt, uten at det blir åpenbart at det (dekket) oppheves i Kristus. Men like til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses leses, men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.”

Dette brevet ble skrevet i året 57. Det betyr at nådetiden for jødene og opprettelsen av ”Riket for Israel” var slutt på det tidspunktet.

Også i Brevet til Romerne, kapittel 11 kommer det fram at nådetiden for jødene var slutt på det tidspunktet, da dette brevet var skrevet. Det ble skrevet i året 57. "Således er det også i denne tid blitt en LEVNING tilbake etter NÅDENS UTVELGELSE (Paulus sin forkynnelse), men er det AV NÅDE, da er det IKKE MERE AV GJERNINGER, ellers blir nåden ikke mer nåde. Hvorledes altså? Det som Israel attrår (Messias komme og opprettelsen av Riket), det har de ikke nådd, men de utvalgte (av jødene) har nådd det. DE ANDRE ER BLITT FORHERDET." (Rom.11,5-7.)

Vi kan derfor IKKE HEVDE at nådetiden for opprettelsen av Riket var slutt først i året 60, slik som de ekstreme ultradispensasjonlisene hevder. Nådetiden for jødene var slutt allerede på et mye tidligere tidspunkt.

Det forholdet at Paulus i året 58 brøt den avtalen som han hadde med jødene, om ikke å forkynne evangeliet for jødene i Israel, viser også at nådetiden for jødene var slutt før år 60.

Når det nå viser seg, at nådetiden for jødene var slutt før år 60, så er det IKKE RETT det som blir hevdet, at Paulus forkynte til den messianske forsamlingen og dets proselytter fram til året 60, og at han først fikk hemmeligheten om den kristne menigheten etter året 60.

23.)Det er forskjell på ”JESU KRISTI DAG” og ”HERRENS DAG”. Den første dagen er den dagen da Jesus kommer ned i lufthimmelen og henter de troende til seg. Det er bortrykkelsens dag.

Den andre dagen er den dagen da Gud vil dømme verden. Den kan bety både selve trengselstiden på 7 år, og den kan bety den dagen da Jesus kommer tilbake til jødene- både for å dømme dem og for å frelse dem.

I og med at Paulus brukte uttrykket ”Jesu Kristi dag” både i sine første brev og i sine siste brev, så er dette også et bevis på at han forkynte de ny-testamentlige hemmelighetene. ”han som skal styrke dere inntil enden, så dere må være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag.” (1.Kor.1,8.)

”Og jeg er full viss på at han (Jesus) som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.” (Fil.1,6.)

24.)I og med at Paulus gav uttrykk for at han ”ØNSKET Å VÆRE HJEMME HOS HERREN” i Det andre Brevet til Korintierne, så er også dette et bevis på at han forkynte de ny-testaementlige hemmelighetene allerede i sine første brev. ”Å være hjemme hos Herren” er det samme som ”å få del i bortrykkelsen. ”vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren.” (2.Kor.5,8.)

Dersom Paulus hadde forkynt den messianske jødedommen, så hadde han ventet på Jesu gjenkomst til jødene og ikke Jesu komme for den kristne menigheten.

25.)De som mener at den kristne menigheten først begynte ved avslutningen av Apostlenes Gjerninger, hevder også at Paulus brukte ordet ”gnosis”, som betyr ”kunnskap”, i sine tidlige brev, og ordet ”epignosis”, som betyr ”eksakt og korrekt kunnskap” i sine senere brev.

De mener at når Paulus brukte ordet ”epignosis”, betydde det at han uttalte seg om den kristne læren og hemmelighetene, og når han bruket ordet ”gnosis”, gikk det på den messianske jødedommen.

Det er ikke rett at vi bare finner ordet ”epignosis” i Paulus sine senere brev. Vi finner også dette ordet i Brevet til Romerne, så denne forståelsen og bruken av dette ordet er ikke korrekt.

Hva som gjelder selve ordet ”epignosis”, så er det sammensatt av preposisjonen ”epi”, som betyr ”over” og substantivet ”gnosis”, som betyr ”kunnskap”. ”Gnosis” kan da bety ”generell kunnskap”, mens den kunnskapen som Paulus kom med angående den kristne menigheten, ikke bare var generell kunnskap, men også spesiell og akkurat kunnskap om menigheten.

Paulus brukte ordet ”epignosis” 15 ganger i sine brev til den kristne menigheten. Han brukte ordet oftest i sine senere brev. Det er brukt i Romerbrevet 1,28, 3,20 og 10,2, i Efeserbrevet 1,17 og 4,13, i Filippenserbrevet 1,9, i Kolossenserbrevet 1,9-10, 2,2 og 3,10, i Det første Brevet til Timoteus 2,4, i Det andre Brevet til Timoteus 2,25 og 3,7, i Titus Brev 1,1 og i Brevet til Filemon vers 6.

(Se også betydningen av og kommentarene til ordet ”epiginosko” i Studiebibelen. Nr. 5. s.1743.)

Etter som jeg ser det så fikk Paulus vite om hemmeligheten med den kristne menigheten allerede i forbindelse med sin omvendelse i året 37. Han står derfor for en ENHETLIG FORKYNNELSE, og han forkynte ikke til den messianske forsamlingen.

At han skrev om forholdet mellom den jødiske og den kristne forsamlingen i en del av sine brev (for eksempel 2.Tess.2 og Romerne 9-11.), og at han skrev Brevet til Hebreerne, vil ikke forandre noe på dette.

Det forholdet at Paulus fikk en del av sine åpenbaringer OVER TID, vil heller ikke forandre noe på det oppdraget som han hadde.

Det som skjedde i året 60, var at Paulus tok den FULLE KONSEKVENSEN av at nådetiden for jødene og opprettelsen av ”Riket for Israel” var slutt. Fra den tid av forkynte han IKKE LENGER "FØRST FOR JØDENE" (Rom.1,16.), men han tok imot ALLE som kom til ham i fengslet, for å høre hans forkynnelse. Det var både jøder og hedninger som kom. "Han ble to fulle år i sitt leide herberge og tok imot ALLE SOM KOM TIL HAM, og han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring." (Ap.gj.28,30-3|1.)

Ut ifra det som jeg har skrevet ovenfor, så tror jeg ikke at det ekstreme ultradispensasjonalistiske synet er rett. Jeg tror ikke at Paulus hadde en TO-DELT OPPGAVE og en TO-DELT FORKYNNELSE, i det han forkynte ”Riket for Israel” fra sin omvendelse i året 37 og fram til sitt første fengselsopphold i Roma, og at han fra året 60 og til sin død i året 67 forkynte den kristne menigheten og dets mange hemmeligheter.

Jeg tror derimot at det moderate ultradispensasjonalistiske synet er det rette, og det har jeg forsøkt å bevise i denne artikkelen.

Tingvoll den 20-4-05 og den 27-05-06. Oskar Edin Indergaard.

.

forrige side