Skal menigheten ledes av de fem tjenestegavene? Av Jan Lilleby Det er oppstått forskjellige forståelser innen kristenheten på hvordan en skal plassere de såkalte "femfoldige kallsgjerningene" eller tjenestegavene, i forhold til menigheten. Flere alternativer foreligger: 1. De fem tjenestegavene skal stå sammen og lede lokalmenigheten, og de deler ansvaret, uten noen leder over seg. 2. Hyrden (pastoren) skal lede menigheten understøttet av de fire andre tjenestegavene - evangelisten, læreren, apostelen og profeten. 3. Apostelen og profeten skal stå sammen "på toppen" og lede menigheten understøttet av de tre andre- evangelisten, hyrden og læreren. 4. Et flerlederskap av hyrder (pastor/forstander/eldste/tilsynsmenn) skal lede menigheten - de fire andre står fritt i egne tjenester samt at de også meget vel kan være å finne blant dette flerlederskapet, enda hovedopp- gaven ligger i å være hyrde/eldste/forstander/tilsynsmann. 5. Pastoren skal ansettes av et styre, kalt eldsteråd, og er underlagt disse. Han skal ha hovedansvar for all forkynnelse i menigheten, og sammen med eldsterådet deltar han i alle beslutningsprosessene. 6. Pastoren leder menigheten og er formann i et styre underlagt ham. Styret utgjør egentlig det som man i eldre tider kalte "eldsteråd" - og er bare et administrativt hjelpeorgan for pastoren, som er den som alene tar alle av- gjørelser i og for menigheten. Pastor, som er menighetens grunnlegger, sitter så lenge han vil - eventuelt på livstid om han finner for godt. Trekker vi inn de forskjellige protestantiske - og de katolske kirkene i tillegg, så får vi enda flere varianter av lederskapstrukturer og hierarki. Blant de seks punktene overfor, har jeg med overlegg fremsatt den lederskapstruktur som ble lært og praktisert av apostelen Paulus. Den som er en observant bibelleser og vet å skille på nådelæren til Paulus og ikke blande hans praksis og ledersystem med Jesu apostlers under Riket, vil fort se hvilket punkt som dekker den bibelske korrekte lederstruktur. Men la oss uansett ta en fort gjennomgang. #1. Tanken om at det er eksklusivt brødre som har tjenestekallene som skal lede menigheten, blir oftest holdt frem med basis i en gitt tolking av Ef.4, 11-12: "Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, v.12: for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjer- ning, til oppbyggelse av Kristi legeme..." Vi kan på ingen måte lese ut av disse to versene noe om at de nevnte tjenestegjerningene blir omtalt og plassert av Paulus spesifikt som ledere. Ledelse er faktisk ikke temaet i Paulus sin omtale av de kallsgjerninger som Gud har fått frem blant de nådefrelste. Emnet er ikke ledelse, men oppbyggelse av Kristi legeme: Altså hvordan Guds eget system for å sørge for tilvekst eksternt og internt fungerer. Det fungerer ved at han innsatte og ordnet forskjellige kallsgjerninger som dekker de respektive områder av tjenestebehov som Gud vil ha dekket. Noen skal passe på menigheten og holde den i orden, vokte den for vranglære og sørge for at Guds ord blir forkynt, - dette er de såkalte eldste/tilsynsmenn/forstandere/hyrder - basert på Paulus sin lære fra Ef.4, Rom.12 og 1.Kor.12,13 og 14. Andre skal tale ordet om korset, slik at ikke-troende kommer til tro, dette er evangelisten først og fremt. Andre skal ta seg eksklusivt av den interne undervisning i møtene slik at menighetens medlemmer får den åndelige velvære og kunnskap og samfunn som de har krav på etter dette system som er av Gud,- dette er lærerens oppgave. De offensive kallsgjerningene med apostel og profet, vinner nye mennesker ofte borte fra menigheten mens de er i oppdrag som både misjonærer og evangelister. Det at Paulus sier at de fem skal være for at Kristi legeme skal oppbygges, innebærer også at enkelte har et lederverv, men at lederverv ikke er noe krav for at tjenesten skal være reell og godkjent av Gud. Her er vi igjen nødt til å skille ut. Å forkynne og undervise er čn sak, men å være innsatt i et bestemt lederverv er en helt annen sak! Men Paulus utelukker altså ikke at en både kan ha lederverv og samtidig være blant de fem tjenestekallene. Konklusjon til punkt #1, må bli derfor at Ef.4, 11-12 ikke snakker om at de fem tjeneste- kallene skal stå samlet i en lokalmenighet der de utgjør lederskapet, ei heller at de i dette bildet da eventuelt skal ha en utpekt øverste leder: Pastoren, hyrden. Ef.4, 11-12 forteller simpelthen hvilke kallsgjerninger som Gud har utplassert for at menigheten skal bli sterk både i antall og i åndelig kvalitet. #2. At hyrden skal være leder i et femfoldig kollegium blir ofte tillagt denne fordi en kan se i mange tilfeller at det er hyrden/pastoren som har stiftet menigheten, ergo har han fungert som en apostel og gått foran - og det er naturlig at han leder den menigheten han er initiativtager til. Dette syn må bli å behandle som det under punkt #1, da Paulus ikke setter likhetstegn mellom dette at kallsgjerningene bygger opp Kristi legeme og derved leder dette som lokal-menighet. #3. Den ide at apostelen og profeten skal stå som ledere i et kollegium av de fem tjenestegavene eller kallsgjerningene, er utledet av samme skriftsted i Ef.4, 11-12 - men tolket i en søkt og noe ekstrem betydning: En mener at siden apostel og profet nevnes først, så er det gitt rom for å tro at disse må stå i spissen for en virksomhet. "..bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll.."(Ef.2,20) - fyrer også opp under denne misforståelsen. Dette er en alt for lettvint konklusjon. Det ligner mer på rent gjettverk. Ef.4, Rom.12 og 1.Kor.12. viser at Paulus bruker forskjellige uttrykk om tjenestegavene, avhengig av hvilken menighet han tilskrev. De gavene som blir nevnt med variasjoner er: Hyrden, evangelisten, og apostelen. Mens profet og lærer alltid nevnes slik, uten karakterbeskrivelse. I 1.Kor.12, 28 ff. nevnes evangelisten i form av en karakterbeskrivelse i stedet for tittel: "..dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede..", og hyrden: "..til å hjelpe, til å styre.." - og så beskriver Paulus det felleseie de samtlige bør ha: "..og ulike slags tunger..". I Rom.12,6 nevner han profeten: "om noen har profetisk gave, skal han bruke den i samsvar med troen." I Rom.12, 7 kommer apostelen og læreren: "..la den som har en tjeneste, ta vare på tjenesten. Den som er lærer, må ta vare på lærdommen." Og i Rom.12, 8 kommer evangelisten (samt menighetstjenerne, diakonos) og hyrden: "..den som formaner, på formaningen(evangelisten)---Den som deler ut gaver må gjøre det med redelig sinn (diakonos), den som er forstander (hyrde, eldste, tilsynsmann) må være det med iver." I disse skriftstedene er hovedanliggendet: De fem tjenestekallene må sørge for alltid å ivareta den gjerning de er satt til, og ikke være slurvete eller lunkne. Derfor vet vi også at f.eks. formaning, går på å be mennesker å vende seg til Gud. Dette beskrives som en kallsgjerning her, og gjelder derfor ikke i noen generell betydning. Alle kan jo formane fra tid til annen. Paulus mente ikke slike - men de som alltid har formaning i sin tjeneste: Evangelisten. Det faktum at Rom. 12 har omstokket kortene litt hva gjelder rekkefølgen, viser tydelig at rekkefølge ikke gjelder noen rangsordning! Apostelen og profeten har ingen forrang eller fortrinn fremfor de andre tre, og skal ikke automatisk regnes som "de ledende" tjenestekallene. Vi må derfor avvise tanken om apostel og profet som selvskrevne ledere i lokalmenigheten. Punkt # 4: Dette forutsetter at bare čn av de fem tjenestegavene er satt til å være ledere i Guds menighet: De eldste, tilsynsmennene, og forstanderne, hyrdene. Endelig! Her er vi ved den paulinske lære og praksis, slik Gud vil at de lokale menighetene under nådetiden skal ordnes: De skal ledes av et flerlederskap, og ikke enelederen. Disse lederne er å regne som "ledere blant likemenn", mer enn at de skulle være en elite, hevet over andre. Deres tjeneste har to særlige tegn og egenskaper som avkreves: 1. De kan aldri stå alene i lederskap (j.fr. Apg. 14,23; 20,17 og 20, 28; Tit. 1, 5) 2. Deres tjeneste er omsorgsbasert: På den ene siden skal de "..vokte den Guds hjord.."(Apg.20) og på den andre siden skal de undervise, for- mane, tilrettevise, hjelpe, styre, oppbygge. (j.fr. pastoralbrevene) Aldri finner vi at Paulus åpner noe brev med å si: "Til hyrden for ...den eller den menighet...". Både korinterne og romerne hilste han med bl.a. ordene "..til alle Guds elskede, kalte og hellige...", til galaterne: "...og alle brødrene som er sammen med meg, til menig-hetene i Galatia...", til efeserne: "...til de hellige i Efesus, som tror på Jesus Kristus...",og aller mest talende og markant i hilsenen til Filipperne: "...til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere....". Dersom den ledende eldste, enehyrden eller noen annen øverste leder fantes, så har i allfall Paulus gjort en skikkelig brøler, ved å unnlate å nevne lederen, men bare nevnt menigheten og dens tjenerskap! Ingen av brevene nevner noen eneleder.Vi forstår selvsagt at enelederen aldri fantes. Polykarp, disippel av Johannes, skrev en lignende hilsen femti år etter Paulus sin død, og bruker samme formulering som Paulus da han skrev til Filipperne. Fremdeles ingen enehyrde, enepastor, øverste leder eller apostel. Enelederne glimret med sitt fravær i hele Paulus sin tjenestetid, samt så mye som femti år etter hans død! Dette kan ikke være tilfeldig: Disse enelederne fantes rett og slett ikke. De var absolutt ikke med i Paulus` menighetsordninger. De skulle alltid være selvstyrte menigheter, uten noen permanent apostel eller annen overordnet over seg. Bare i oppbyggingsfasen (slik vi også ser i en misjonærs hverdag i vår tid) hadde apostelen og hans hjelpere et overordnet ansvar, selvsagt. De var jo hovedapostler og Guds første utvalgte ledere og tjenere. Paulus overlot menighetene til eldstebrødrene, tilsynsmennene, forstanderne, hyrdene. Det er samme tjenesten. Og de kan ikke stå alene. De skal og må utfylle hverandre, dele ansvarsbyrder og "trykk" og bære menigheten i sine hjerter, ofre seg for den og betjene Kristi legeme i en samlet orden. Dette er den ekte paulinske originale pastortjenesten, men som har blitt borte i vår tid på grunn av læresommel, misforståelser og at mange har vendt sine ører vekk fra bibellærerens undervisning og tilrettevisning. Punktene #5 og #6 er de mest benyttede mønstre i dag, men som leseren forstår, de er feil begge. Eldstebrødre og tilsynsmenn er de faktiske menighetslederne, og ikke enepastor. Enten det er pastoren med et overordnet styre av eldste, eller med et underordnet styre som administrasjon. Begge disse ordninger er laget av mennesker og har ingen sann forankring i Bibelen. Ut fra ovennevnte omtaler kan vi trekke den konklusjon at 1. Tjenestegavene oppbygger og styrker Kristi legeme uavhengig av eventuelt lederansvar i menigheten 2. Bare hyrden, eldste, forstander, tilsynsmenn, pastor har et krav mot seg til å stå sammen med flere likeverdige i tjenesten. De øvrige kan betjene Kristi legeme uavhengig av andre tjenester. Dette fremkommer særlig i pastoralbrevene, der eldstebrødre og tilsynsmenn nettopp på grunn av den lokale menighet og samfunnet rundt denne, skal holde en særskilt høy moralsk profil. De formanes av Paulus gjennom Timoteus, å være čn kvinnes mann, ikke være drikkfeldig eller voldsom, ikke hissig, men milde, i stand til å styre sine egne familier vel - og slik representere Kristi menighet på stedet. Det finnes apostler og profeter (som de selv kaller seg!) i dag, som blir beundret av massene, men som allikevel ikke lever opp til de krav som Paulus satte til lederskapet i den lokale menighet! Tenk over dette. Et herlig bi-produkt (men Herren har nok tenkt det ut allikevel...) ved flerlederskap, er at ikke alle byrder, psykisk og fysisk, hviler på den enslige pastors skuldre. Han kan tillate seg - når han inngår i et likeverdig kollegium - å være litt mer avslappet, og ikke overkjørt av sin ukekalender. Alltid er det andre brødre som tar byrder ved å undervise og å administrere i menighetens forskjellige gjøremål. Debatten omkring apostler og profeter i vår tid En kan diskutere om hvorvidt apostelens embete og profetens finnes i dag. Vi finner derimot intet om at Paulus dimiterte disse to tjenestegavene. De nevnes i tre av hans brev, sammen med de tre øvrige som er evangelist, hyrde/eldste/tilsynsmenn og lærer. Om apostelen og profeten finnes, kan godt så være - vi har jo tross alt forkynnere som etablerer menighetsvirksomheter både hjemme og ute. Ute kalles han misjonær, hjemme kalles han enten evangelist eller oftest pastor. Vi har nå ovenfor sett at uansett så er ikke verken apostelen eller profeten automatisk i en lederposisjon bare på deres tittel. For å være leder i Guds menighet, så må man tre inn under det paulinske lederskapsystem med "ledere blant likemenn": Eldste, forstandere, hyrder, tilsynsmenn. På slutten av sitt liv, ender Paulus opp med oftest å bare bruke to av disse uttrykkene, nemlig eldste og tilsynsmenn. Så, jeg mener at aposteldebatten må legges død, all diskusjon avbrytes, og bare henvise til Paulus, som aldri innsatte eneledere - uansett tittel! Der dør hele apostel-diskusjonen, som jeg selv anser å være umoden sandkasselek der kristne sitter med spann og spade og krangler om posisjoner og ordninger, uten at de noensinne skjønner at de har misforstått Paulus. Det er nemlig også bare Paulus som skal forstås. Vi skal ikke ha lære fra Rikets apostler, ei heller Jesus. Bare Paulus ble hedningenes lærer i tro og sannhet. Han selv ba oss å vise "troens lydighet", i det vi ene og alene holder frem hans undervisning og på den måten bygger opp menigheten. At vi ikke i dag har noen apostler eller profeter av bibelske dimensjoner og autoritet, er jo helt innlysende. Her vil jeg fullt ut støtte de uttalelser som bl.a. Hans Svartdal i pinse-bevegelsen står for i debatten, som går på det samme. Uten tvil var Paulus den siste hovedapostel og personlig utvalgte apostel utsendt av Herren. Han fullførte også Guds ord til den nådehusholdningen han ble gitt å komme med, "åpenbaringen av Guds hemmelighet, som var fortidd i de forrige tidsaldre.....åpenbaringen med den Guds nåde..." (Ef.3). Dette gjør at nådehusholdningen ikke kan ha noe å gjøre med noen av de tidligere tidsaldre, inkludert Rikets tilbudstid fra Johannes til og med Peter og apostlene. Om i såfall noen i dag påberoper seg å være en profet, så peker Paulus i 1.Kor.14, 37 at om noen mener å være en slik, så skal han bøye seg for Paulus sin lære: "..la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud." Dette betyr rett og slett at ingen kan som profet eller apostel (en åndelig, j.fr. samme verset) komme med åpenbaringer som ikke er tydelig forankret i Paulus sin lære til menigheten. Men ser vi rundt oss i dag, og går igjennom de forskjellige lærer som kommer fra selvoppnevnte apostler og profeter, så finner vi omtrent ingen ting som stemmer med Paulus! Alt er galt. De surrer og rører i en påtatt kopiert sfære med Riket som modell, har Rikets målsetning: Nasjonskristning og paragraf kristning av samfunnet. Nådeevangeliet er myrdet og begravet, og fremad herjer de vanlærte falske apostlene og profetene, med et evangelium som ikke er gjyldig i vår tid. I vår tid er det kun nådeevangeliet etter Paulus som gjelder, synoptikerne er lagt på is, inntil menigheten er rykket hjem. Da kommer de 144000 jødeevangelistene i Åp. 7 og 14 frem, og begynner en gudsrikekristning av Israel og store deler av verden mens den store trengsel pågår. De er Guds og Lammets førstegrøde for Rikets virksomhet, som er gjenopptatt. Disse er ekte evangelister, profeter og apostler, og de ledes av Moses og Elias i de første tre og ett halvt årene av den syttiende åruken i Daniel 9, eller - som Jesus kalte den store trengsel. Paulus synes ikke å benekte at det kan finnes underordnede apostler og profeter. All lære omkring tjenestegavene og de ni nådegavene peker mot at disse finnes. Men vi må ha en overordnet hovedmal for tolking: Paulus sin lære skal være styrekursen og gi den retning og innfallsvinkel for nådeevangeliets virksomhet slik Gud hadde planlagt for menigheten. Det er derfor ytterst viktig at ingen tar lettvint på dette med å lære seg først og fremst å følge Paulus. forrige side