|
Skal menigheten kollektivt komme frem for Gud i syndsbekjenelse?
Del II i en artikkelserie om bekjennelse av synder i nådetiden. Av Jan Lilleby Vi har sett nærmere på den kristnes vandring med Gud, og om han må bekjenne fortløpende de synder som han mener å ha begått, for derved å fortsatt kunne regne seg som frelst i bibelsk forstand. Vi fant ut at Gud ikke stiller slike krav i menighetens tid, nådetiden slik vi har fra apostelen Paulus. Vi er frelst av nåde uten gjerninger, det er en gave èn gang for alle. Hva da med menighetens forpliktelser overfor Gud som en gruppe? Er de annerledes enn den individuelle kristnes status innfor Gud? FALSKLÆREN OM AT VI KAN OPPNÅ SYNDFRIHET VED HELLIGHETSLIV Jeg har selv sittet, om enn for mange år siden, under bibelundervisning som har vært vinklet slik som avsnittsoverskriften her. Nåden i Kristus skal føre til at vi "..lever ett syndefritt liv..", altså bokstavelig talt: Vi gjør ikke lenger noen form for synd. Syndens makt over den troende skal brytes ned, slik at vi tilslutt ikke gjør synder. Og det har tilogmed blitt hevdet med Bibelen i hånd, at dette er målet og hensikten med å vandre med Gud, foruten at vi tjener ham ved å forkynne evangeliet. Dette kunne ikke vært mere feil! Dette er gammelt religiøst tankegods som er blitt overført fra eldre generasjoner som ikke har hatt åpenbaring i Bibelen over saken. Dette er faktisk Selve Saken. Det er jo i syndspørsmålet at slaget alltid står! Apg. 15, 10 slår dette fast èn gang for alle: Intet menneske makter å overholde loven. Mens på den andre siden, så lærer Paulus at lovbrudd er synd. Ja, sogar - så mye at apostelen kaller loven og budene for "Syndens og dødens lov", den han selv hadde vært fanget og slavebundet under. Lovens suverenitet og allikevel totale maktesløshet overfor kjøttet får sin behandling av Paulus i Rom. 6 og 7. Så kommer selve løsningen i Rom.8, som er det absolutte høydepunkt i hele Bibelen i frelsespørsmål: Det er, tak Gud, ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus! Vi er helt fri skyld, til tross for at apostelen før denne uttalelse har slått fast at mennesket ikke klarer å la være å gjøre synder - for hver dag om det så skulle være. Dersom vi gjør bare èn synd (ett bud i loven brytes) "..så er vi blitt skyldige i å ha brutt hele loven." Når da apostlene både i Rikets sfære, Peter - og i nådens sfære, Paulus, klart forteller oss at mennesket ikke er i stand til å la være å synde...loven er maktesløs ved kjøttet. Vårt falne kjøtt klarer ikke å etterleve loven, ergo leve syndefritt - da må vi også begynne å forstå at troen på Kristus ikke er kommet for at vi skal helt "slutte å synde", men heller: Vi hentes til himmelen til tross for at vi synder hele livet - vi klarer aldri overholde Guds hellige krav til renhet! MENIGHETENS STILLING SOM FELLESSKAP Kan vi i nådetiden trekke inn eksempler på synd og moral innen det kristne nådefellesskapet etter mønster og sammenligning direkte med Israel og Moses i Sinai? Spørsmålet er opplagt retorisk: Nei, selvsagt ikke! Vi kan ikke og skal ikke fremstille oss i et menighetsfellesskap som ligner det mosaiske på Sinai, eller på noe tidspunkt senere i historien. Vi - som menighet og troende fellesskap - har vært en total hemmelighet, vi står ikke omtalt i Bibelen på noe som helst tidspunkt, før Paulus kom i år 39-40 med "åpenbaringen av Guds hemmelighet, ...husholdningen med den Guds nåde." (Ef.3) Menigheten og nådetroen har intet å gjøre med Moses, gammelprofetene eller Rikets apostler og evangelier. Vi finnes ikke i det hele tatt til, før år 39-40 da Paulus kom med en ny tidshusholdning: Nådens tidshusholdning. Når da evangelister og pastorer, og såkalte apostler og profeter til stadighet skal ha menigheten frem til syndsbekjennelser, oppgjør med Gud for lunkenhet og frafall, eller oppgjør med Gud for at den lunkne kristne igjen skal bli "brennende" og begynne og leve et mer fullverdig hellig og rent liv for Gud - så er dette en helt fremmed lære og virksomhet i forhold til nådeevangeliets innhold. Ingen egen gjerning, "ta-seg-sammen" opplegg der menigheten "stiller seg frem for Gud" i møte etter møte, kan hjelpe den troende inn i en bedre og mer gudvillet stilling enn den han allerede har i Kristus! Det er her det store glippet i kristenheten har skjedd: Det er ikke blitt undervist om hva egentlig nåde er, og hvilken konsekvens nåde har for oss troende innfor Gud. Dermed blir det i mangel av bibelåpenbaring gitt rom for helt feilaktig nådeforståelse: Vi skal "rense oss" innfor Gud, både individuelt men også som en menighet, og i likhet med Israel og Moses på Sinai stå skyldige og skjelvende fremfor en vredesopptent Gud, slik som da fjellet sto i flammer og bakken skalv. Hvilken gedigen misforståelse av Guds nådeevangelium! Hvor er de ansvarlige pastorer, evangelister og bibellærere? Nå må vi få slutt på denne falske bekjennelses- og renselsesvirksomheten i kristenheten. Bråstopp. Jeg vil utfordre alle kolleger til å gjenvekke det gode gamle og sanne evangeliet om nåde, etter Paulus. Han er den eneste som ble gitt denne hovedåpenbaring om menigheten. "Jeg sier sannhet, jeg lyver ikke: Jeg er hedningenes lærer i tro og sannhet." 1.Tim.2,7, - 2.Tim. 1, 11-12. DEN PAULINSKE HELLIGHETSLÆRE, IKKE NOEN LOV Det er en egen undervisning jeg har blitt gitt, - at vi finner Paulus sin hellighetslære delt i to deler. Hellighet som en gave idet vi kommer til tro. Og for det andre: Hellighet som "Kristnes arbeidsgjerninger" - etter at vi er kommet til tro. Men ingen av disse to kategorier av hellighet hos Paulus og hans nådelære, er i noen betydning satt i motsetning til at vi er frelst allerede, og satt i himmelen med Kristus. Det vil føre for langt å ta en helt uttømmende omgang på de to hellighets-prinsippene til Paulus her i denne artikkelen, men hellighet i paulinsk betydning er heller aldri ført inn for ved denne da å gjøre oss slik at vi aldri lenger gjør synder. Hellighet kan i det lengste bare stå som en "Arbeidsregel", og ikke som et bud som skal oppfylles ved gjerninger. Jeg pleier å illustrere dette ved å bruke f.eks. bonden, eller fiskeren: Ingen av dem får noen høst eller fangst dersom de ikke enten sår og pløyer, eller drar ut på havet og kaster garn, snøre eller trål. Gud gjør ikke slik at åkeren høster seg selv, eller sår seg selv. Dersom ikke bonden gjør den del av jobben, så vil hans liv som bonde snart være over! Og slik også i spørsmål om hellighet, synder, renhet og vandringen med Gud som en kristen. Vi skal unngå syndighet i livet, på alle plan. Men det er for vår egen del, og kristennavnets rennomès del. Kristus blir æret ved at vi etterstreber et godt liv, i all sin naturlige utfoldelse. "Jeg bestreber meg på i alle ting å ha en god samvittighet innfor Gud og mennesker", erklærte Paulus da han forsvarte sin tro og sitt kall innfor Felix i ankesaken til Keiseren. Paulus lærte klart at vi skal medvirke i troen, og gjøre vår del av det kristne arbeidsansvar. Men frelse er en gave, som er holdt helt på utsiden av våre gjerninger. Derfor er det også helt feil å trekke til stadighet menigheten fram i forbønnsituasjoner i møter, der vi i fellesskap skal samlet bekjenne synder, under èn paraply. I situasjonen beskrevet der vi som herliggjorte kristne etter opprykkelsen bedømmes innfor Kristi domstol, ser vi ikke menigheten som fellesskap! Der skal hver og èn av oss gjøre regnskap èn og èn. Du har ingen ved din side til å støtte opp om deg, du står ene og alene innfor Kristus. Da skal han tale bare til deg alene, du får en sannferdig og rettferdig omtale av ditt liv og tjeneste for ham, så får du tilslutt høre ord om enten at du får lønn eller at du har mistet lønnen, men du er frelst. Paulus sin lære om hvordan den enkelte kristne bygger oppe på den grunnvoll (lære) som han ga oss ved nåden. Bygger vi med høy, tre og strå - så brenner vårt verk opp. Men vi blir selv frelst til tross for gjennom prøving med ild. Men har vi bygget med den paulinske nådelære!! OBS! - gull, sølv og kostelige steiner(juveler) - da blir verket stående. Vi får både frelse og lønnen for tjenesten. Dersom vi innfor Kristi domstol skal prøves og testes av Kristus Jesus i person idet vi står helt alene der - hvordan skulle det være mulig at vi i tiden før dette skulle stille oss fremfor Gud i samlet flokk? Vi forstår selvsagt at slikt er menneskelære og ikke av Gud. Det er en uvane-tenking som har oppstått hos Herrens tjenere over en lang lang rekke år, og sneket seg inn i undervisningen fordi vi ikke har holdt nådelæren for seg selv. Vi har blandet den med lære fra Jesus og Peter, der vi klart ser at de levde og overholdt mosaisk Torah og judaistisk tradisjon, selv om Jesus reformerte denne. I dag er vi troende som Kristi legeme, og hver for oss er vi hverandres lemmer. Kristus er hodet. Vi er satt i himmelen med Kristus Jesus, tilregnet rettferdighet i tro til tross for at vi hele livet synder, feiler, gjør mye dumt og urett som vi siden angrer. Frelst er vi like herlig! 2.Tim.1, 9 istedet for 1.Joh.1,9 : "Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av." Skal vi heller i ettermøtene heretter begynne med litt jubel og sang og pris i glede over den nåde vi alt har fått, i stedet for syndeanger, gråt og jammer? Vi er ikke på Sinai foran en vred streng Gud, men vi er kommet til Damaskus-åpenbaringen og Paulus, hedningenes apostel og lærer i tro og sannhet! Gud har ikke flyttet prekestolen fra Sinai til Golgata. Han flyttet den like godt til Damaskus, der vi fikk det nye nådeevangeliet fra Paulus, til oss fortapte hedninger! |