SAMARBEIDET MELLOM PETER OG PAULUS

Den messianske menigheten og den kristne menigheten er to forskjellige åndelige størrelser, som ikke må blandes sammen. Den messianske menigheten bestod av jøder og hedninger som tilhørte ”Riket for Israel”, mens den kristne menighet består av jøder og hedninger (de siste er i flertall) som tilhører Jesu legeme.

I og med at disse to åndelige størrelsene opererte i de delvis samme områdene og i de delvis samme tidsrommene, så er det klart at det måtte være et samarbeid mellom dem. I denne artikkelen vil vi beskrive hvilket samarbeid det var, og på hvilke områder dette foregikk:

1.) "Jeg mener dette at enhver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas. Jeg til Kristus." (1.Kor.1,12.)

"Derfor rose ingen seg av mennesker, for alt hører dere til, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv og død, enten det er det som nå er, eller det som skal komme- alt hører dere til." (1.Kor.3,21-22.)

"Har vi ikke rett til å føre med oss en søster som hustru, likesom de andre apostler og Herrens brødre (de var også ute og reiste) og Kefas?" (1.Kor. 9,5.)

Disse Skriftordene viser følgende forhold:

a) At det var FORSKJELLIGE BUDSKAP, som var representert i menigheten i Korint. Noen holdt seg til Jesu, noen holdt seg til Peter, noen holdt seg til Apollos og andre igjen holdt seg til Paulus.

b) At både apostlene og Paulus og hans medarbeidere var ute på misjonsreiser.

c) At de førte med seg sine koner og andre medarbeidere, når de var ute og reiste. (Paulus var ikke gift.)

Det budskapet som Paulus forkynte, var den frie nådens budskap. Jesu forsoning og Den Hellige Ånds komme var sentralt i denne forkynnelsen. Den jødiske loven var ikke lenger aktuell for de kristne- verken som forutsetning for frelsen eller i vandringen som troende. Dette betyr ikke at vi ikke har lover, bud og regler i vår tidsperiode, men det betyr at Loven som et ENHETLIG TROSSYSTEM er falt bort. Paulus opererte med over 400 bud og regler.

Det budskapet som Jesus, Peter og de andre apostlene forkynte, var knyttet til Jesu forsoning, Den Hellige Ånds komme, til nåden og til både Mose-loven og Jesu messianske lov.

Det var Peter som først introduserte evangeliet for hedningene. Dette gjorde han etter en åpenbaring fra Gud. (Ap.gj.10.) Gud viste ham følgende ting:

a) At det ikke lenger var noe som het rein og urein mat. (v.10-16.) Dette synet pekte på den nye tiden som lå foran.

b) At hedningene ikke var ureine. (v.28.) (Bibelen har aldri hevdet det, men det var fariseerene og de Skrift-lærde som lærte det.)

c) At han kunne ha samfunn med hedningene som ikke hadde gått over til jødedommen. (Ap.gj.11,3.)

Det evangeliet som Peter forkynte for hedningene var den messianske jødedommen. At det er riktig, ser vi klart av Peters forkynnelse. Han sa følgende om frelsen: ”men blant ethvert folkeslag tar han (Gud) imot den som FRYKTER HAM og GJØRE RETTFERDIGHET (HOLDER LOVEN.)” (Ap. Gj.10,35.)

Tilt tross for at Peter forkynte den messianske jødedommen i Kornelius sitt hus, så ble Kornelius og hans venner tilhørende den kristne menigheten.

Da Peter forkynte for dem, fikk de Den Hellige Ånd, og de talte med tunger og lovpriste Gud uten at de var døpt på forhånd. (v.44-46.)

Peter som ikke visste hva som foregikk, beordret at de skulle la seg døpe. (v.47-48.) Det hørte med til den messianske jødedommen.

Peter var dermed det redskapet som Gud brukte for å peke på den nye tiden som lå foran. I og med at de messianske jødene godtok det som Peter hadde gjort (Ap.gj.11,18.), åpnet dette veien for det paulinske budskapet som ennå ikke var kjent.

Det evangeliet som Paulus forkynte, kalte han "MITT EVANGELIUM" eller "MINE VEIER I KRISTUS". "Men han som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og Jesu kristi forkynnelse (fra himmelen), etter åpenbaringen av den hemmelighet som har vært fortidd fra tidsalderlige tider, men nå er kommet for lyset ved profetiske Skrifter (Paulus sine Skrifter) etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for alle folk til å virke troens lydighet." (Rom.16,25-26.)

"Derfor har jeg sendt Timoteus til dere, han som er mitt elskede og trofaste barn i Herren, for at han skal minne dere om mine veier i Kristus, således som jeg lærer overalt i hver menighet." (1.Kor.4,17.)

Paulus og Peter hadde et DELVIS FORSKJELLIG BUDSKAP, men i Kristus var de en enhet. Derfor kunne de også samarbeide.

Jøder og hedninger er LIKEVERDIGE BRØDRE i Jesus til tross for at de ikke hører med til den samme frelsesforsamlingen. De har begge sitt frelsesfundament i Jesu forsoning, og de er begge "I KRISTUS". Mens de messianske jødene hørte med til Rikets forsamling og hadde en jordisk tilknytning til Guds Rike, så hører den kristne menigheten til en himmelsk forsamling, som har sitt hjem i det himmelske Jerusalem. "Jeg var av utseende ukjent for kristne menigheter i Judea." (Gal.1,22.)

"For dere, brødre, er blitt etterfølgere av de Guds menigheter som er I KRISTUS JESUS i Judea,…" (1.Tess.2,14.)

"Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen I JESUS KRISTUS." (Ef.1,3.)

En kan derfor si at den kristne forsamlingen har et høyere kall enn det som jødene har.

I ”1000 års-riket” skal disse to forsamlingene samarbeide. Den messianske menigheten skal styre verden ut ifra Jerusalem mens den kristne menigheten skal være med på å styre verden ut ifra den himmelske verden.

Etter at ”1000 års-riket” er endt, skal selve himmelen, som er Guds bolig, komme ned på den nye jord, og da skal alle frelsesforsamlinger, som har vært, være sammen i det himmelske Jerusalem. (Joh.Åp.21-22.)

Den paulinske forkynnelsen eller det kristne legemet begynte med Paulus omvendelse utenfor Damaskus I ÅRET 37. Han sa selv at han var DEN FØRSTE, som ble frelst i den kristne menigheten. "Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den FØRSTE (gr.protos), men derfor fikk jeg miskunn for at Jesus Kristus på meg FØRST (gr.protos) kunne vise hele sin langmodighet, til et FORBILDE for dem som skulle tro på ham til et tidsalderlig liv." (1.Tim.1,15-16.)

Her kommer det tydelige fram at Paulus var den FØRSTE, som ble frelst inn i den kristne menigheten. Hva som gjelder det greske ordet "protos", så betyr det "foran" eller "først". I 1.Tim.1,15 har Bibel-oversetterne oversatt dette ordet GALT. De har ment at Paulus var den største synderen, men det kan ikke stemme. Det var mange syndere i verden på Paulus sin tid som var større enn ham- for eksempel keiser Nero.

I 1.Tim.1,16 har Bibel-oversetterne oversatt dette ordet riktig.

Vi må skille mellom det profetiske programmet og de paulinske hemmelighetene. Det profetiske programmet ble introdusert av profetene. Dette pekte på Israel og Guds planer med landet og med folket. Døperen Johannes, Jesus og apostlene førte dette videre.

Englene kjente godt til det profetiske programmet. De var ofte med på å introdusere det. Se hvordan Daniel fikk åpenbart det profetiske programmet (Daniel 9,21-27.)

I 1.Pet. 1,12 står det: "dette som englene attrår å skue inn i. (De ser med iver inn i det profetiske programmet. De har god kjennskap til det.)

Hva som gjelder de nytestamentlige hemmelighetene, så ble de introdusert bare av en mann, og det var Paulus. Han gav det videre til sine medarbeidere. Han skrev 13 brev om disse hemmelighetene.

Apostlene kjente heller ikke til de paulinske hemmelighetene. Når de leste det som Paulus skrev om disse tingene, så forstod de det ikke fullt ut, for det var ikke i samsvar med det som de selv lærte. (2.Pet.3,15-16.)

Englene forstod heller ikke disse hemmelighetene. De måtte lære det av den paulinske menigheten når den underviste om disse tingene. "for at Guds mangfoldige visdom nå ved menigheten skulle bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen." (Ef.3,10.)

Mens det profetiske ordet gjaldt Israel, jødene og deres proselytter, så gjaldt hemmelighetene både jødene og hedningene. De ble satt på LIK LINJE i Paulus sin undervisning. Jødene hadde ikke lenger noen forrang framfor jødene. (I ”1000 års-riket” skal igjen jødene ha prioritet framfor hedningene.) "at dere sammen med alle de hellige (både jøder og hedninger) må fatt hva BREDDE og LENGDE og DYBDE og HØYDE der er." (Ef.3,18.) Dette betyr:

a) BREDDEN går på det forholdet at legemet består både av jøder og hedninger.

b) LENGDEN går på Guds tålmodighet. Han kunne ha dømt Israel og verden etter at de begge ”folkegruppene” hadde forkastet ham, men han innførte et nytt trossystem, nådenes tidshusholdning.

I dag er det nåde å få for alle- både syndere og troende, for Gud vil at alle skal bli frelst og komme til ”sannhets erkjennelse”. Gud griper ikke inn i vår tidsperiode slik som han ofte gjorde før. Han dømmer ikke med det samme. Han er en Gud som skjuler seg.

c) DYBDEN går på Jesu forsoning. Profetene visste at forsoningen gjaldt jødene. (Es.53), men de visste ikke at det skulle komme en tid, da også hedningene skulle få del i denne frelsen på et selvstendig grunnlag.

d) HØYDEN går på Jesu posisjon i himmelen. Han er HØYT HEVET OVER ALLE HIMLER. (Ef.4,10.) Vi skal bli opphøyet til den samme himmelen i forbindelse med Jesu komme for den kristne menigheten. På samme måten som Jesus ble opphøyet til himmelen, skal også vi bli det.

Paulus forstod ikke alle sammenhenger med den kristne menighet fra begynnelsen av. Vi må huske på at hele Bibelen er en fremadskridende åpenbaring.

Ved siden av dette var også Paulus sin undervisning en NY LÆRE, som ikke hadde vært før. I de 6 første brevene som Paulus skrev, var det EN DEL JØDISKE ELEMENTER, som ikke hører med til den kristne menighets lære. Dette gjelder særlig vanndåpen, omskjærelsen og tro som forutsetning for frelsen. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.)

Kraftgavene som helbredelse, kraftige gjerninger og tungetale som forståelig språk ble også dempet i Paulus sine siste brev, for da var nådetiden for jødene slutt for denne gangen. Gud har bestandig handlet med jødene i forhold til under og tegn.

Dette betyr ikke at nådegavene er falt bort i nåværende tidsperiode, men en del av dem har fått en NY DREINING, for disse var først og fremst bestemt for Israel og jødene. Når Paulus gjorde de samme undergjerningene som apostlene, så skulle dette vise jødene at Paulus sin lære var fra Gud.

Nådetiden for opprettelsen av Riket var slutt med Paulus sin omvendelse, men den messianske menigheten levde videre. I året 58 brøt Paulus også sin avtale med apostlene om at han ikke skulle forkynne for jødene i Israel. (Ap.gj.21,17.)

Det er de 7 siste brevene som Paulus skrev, som er DEN ENDELIGE ÅPENBARINGEN av Paulus sin lære. De ble skrevet i årene 60-67. De er Efeserbrevet, Filippenserbrevet, Kolossenserbrevet, Titusbrev, 1. og 2.Timoteusbrev og Brevet til Filemon.

At Paulus gjennom hele sitt liv deltok i de jødiske festene og tok del i de jødiske renselsesskikkene, det kunne han gjøre som jøde. Han var fri til dette. For Paulus var det viktigste å vinne så mange som mulig for det kristne legemet. Det var et overordnet prinsipp i hans forkynnelse og i hans vandring som troende. "og jeg ER BLITT SOM EN JØDE FOR JØDENE, for å vinne jøder, for dem som er under loven, som en som er under loven- om jeg enn ikke selv er under loven- for å vinne dem som er under loven, for dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov- om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus, for å vinne dem som er uten lov." (1.Kor.9,20-21.)

Det står i vers 20 at han ”er blitt SOM EN JØDE FOR JØDENE.” Dette betyr at Paulus som tilhørte den kristne forsamlingen, er blitt som en messiansk jøde for jødene, for å vinne så mange som mulig av dem for Jesus.

Han har dermed steget ut av sin posisjon som tilhørende ”den nye skapningen”, for å vinne jødene for Jesus.

De jødene som hører med til den kristne forsamlingen i dag, er også fri i forhold til Mose-lovens bestemmelse. Det er blant annet samvittigheten som regulerer disse forholdene.

Før den kristne menigheten kunne bli etablert, måtte både hedninger og jøder bli forkastet av Gud. Det første skjedde ved Babylon i gammel tid. Det andre skjedde på slutten av Apostlenes Gjerninger, da Paulus kategorisk sa at fra nå av ville han bare gå til hedningene. (Ap.gj.28,28.). "for Gud har overgitt dem alle (både jøder og hedninger) til ulydighet, for at han kunne miskunne seg over dem alle (i en ny frelsesforsamling.)" (Rom.11,32.)

Dette er også hovedgrunnen til og forklaringen på at Apostlenes Gjerninger har fått en så brå slutt. Lukas forstod at nå var nådetiden ute for jødene for denne gangen. Det hadde ingen hensikt å skrive mer av Apostlenes Gjerninger. Vi kunne også kalle denne boken for: Israels forkastelse av sin Messias.

I den kristne menigheten, som er en helt ny frelsesforsamling, kunne Gud PÅ NYTT forbarme seg over både hedninger og jøder i ett legeme. Slik fungerer Guds nåde og Guds kjærlighet.

Den kristne menigheten begynte med Paulus sin omvendelse i år 37, men tiden fram til år 60 var en overgangstid der både jøder ble vunnet for ”Riket for Israel”, og der både jøder og hedninger ble vunnet for den kristne menigheten. Etter år 60 var nådetiden for jødene ute. Da hadde Gud kalt på dem helt fra Abraham og til år 60 etter Messsias. Dette blir 4060 år.

2.) På apostelmøtet i Jerusalem måtte hedningene forplikte seg på å hjelpe jødene på det økonomiske området. (Gal.2,10.) Jødene skulle på et senere tidspunkt hjelpe hedningene dersom det ble behov for det, slik at det skulle være "likelighet". (2.Kor.8,14.)

Det eneste formelle samarbeidet som det var mellom disse 2 grupperingene, var på det økonomiske området. Paulus var flere ganger i Jerusalem med penger som han hadde samlet inn fra hedningemenighetene.

Hva som gjaldt det læremessige, så hadde de ikke noe formelt samarbeid. De forkynte to delvis forskjellige budskap som var myntet på to forskjellige menigheter, og det var:

a) Den messianske menigheten.

b) Den kristne menigheten.

At det var kaos- også på dette området i Korint-menigheten, det er en annen sak, men slik burde det ikke være. I og med at denne menigheten var grunnlagt av Paulus, så skulle bare det paulinske budskapet være forkynt der.

Både Mose og Jesu Torah gav uttrykk for at jødene skulle hjelpe hverandre på det økonomiske området. Det var et krav til dem for at de skulle få del i ”Riket for Israel”. Se for eksempel hva Jesus sa til den unge, rike mannen i Matteus 19,20-24.

Etter Jesu himmelfart solgte medlemmene av den messianske menigheten i Jerusalem sine eiendeler og hadde alt felles. Dette gjorde de av den grunn at dette hørte med til den åndelige basis, som Riket skulle bygges på. (Ap.gj.2,44-45.)

De ventet på at jødene som nasjon skulle anerkjenne Jesus. Dersom det hadde skjedd, så hadde Jesus kommet tilbake og opprettet Riket for jødene. (Ap.gj.3,19-21.), men som vi vet, så skjedde dette ikke. Det var ikke den messianske forsamlingen som sviktet, men det var jødene som ødela for opprettelsen av ”Riket for Israel”.

Ved at den messianske menigheten solgte det som den eide og hadde alt sammen, så svekket medlemmene der sitt eget eksistensgrunnlag. I tillegg til dette så kom det også uår i Israel. Dette er bakgrunnen for at de messianske jødene behøvde økonomisk hjelp fra hedningene.

Dette pekte også på det forholdet at Riket ikke kom til å bli opprettet på daværende tidspunkt. Dersom det hadde skjedd, så hadde ikke de messianske jødene kommet i økonomiske vanskeligheter.

3.) Vi vet at både apostlene og andre medlemmer av den messianske forsamlingen drev et utstrakt misjonsarbeid- også utenom Israel. Dette gjorde også Paulus og hans medarbeidere. Disse to forskjellige menighetene delte ikke bevist verden mellom seg, slik som for eksempel Spania og Portugal gjorde med Sør-Amerika i sin tid. Det var Den Hellige Ånd som viste dem hvor de skulle dra.

I og med at det var etablert mange messianske menigheter i de landene som lå øst og sør for Israel, så var det naturlig at Paulus begynte sin virksomhet i Lille-Asia. Utgangspunktet for hans arbeide var Antiokia.

Dessuten hadde Paulus allerede arbeidet i 7 år med å danne menigheter i Lille-Asia- i Kilikia og Syria. Selv om Paulus ble avvist av apostlene i året 40 etter sin tilbakekomst fra Arabia, så mistet han ikke motet av den grunn. Han visste at Jesus som hadde kalt ham til å arbeide blant hendingene, også ville åpne opp for dette arbeidet i sin tid.

Senere- på sin tredje misjonsreise, som begynte i året 49, så utvidet Paulus sitt område til også å gjelde Europa.

I den forbindelsen hadde Paulus et syn om natta. Det stod en mann fra Makedonia framfor ham og bad ham om å komme over til Makedonia og Europa, for å forkynne evangeliet der. (Ap.gj.16,9.)

Dette var også i samsvar med hans kall. Gud skulle sende ham ut til hedningefolk som bodde langt borte. (Ap.gj.22,21.)

Paulus la vekt på ikke å forkynne sitt evangelium i de områdene der det allerede var etablert messianske menigheter. Paulus skulle forkynne der det ikke var noen menigheter fra før. Han ville ikke bygge på FREMMED GRUNN, men han ville bygge på den grunnvoll, som han selv hadde lagt i sin forkynnelse. "dog så satte jeg min ære i å forkynne evangeliet, ikke der hvor Kristus allerede var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på fremmed grunnvoll (apostlenes lære)." (Rom.15,20.)

"vi derimot vil ikke rose oss ut over vårt mål, men etter målet av det området Gud har tildelt oss som mål: At vi skulle nå like fram til dere (korinterne)." (2.Kor.10,13.)

På sin tredje misjonsreise ønsket Paulus å dra til Bitynia med evangeliet, men Den Hellige Ånd ville ikke tillate det, og det var to grunner til det:

a) Det var allerede flere messianske menigheter i disse områdene.

b) Det var Guds vilje at Paulus og hans medarbeidere skulle til Makedonia med evangeliet. "Og da de var kommet bortimot Mysia, prøvde de på å fare til Bitynia (som lå oppe ved Svarte-havet), men Ånden gav dem ikke lov." (Ap.gj.16,7.)

4.) Paulus var et utvalgt redskap for Gud til å forkynne et delvis nytt budskap. Han kjente godt til den rabbinske jødedommen. Han kjente også til den messianske jødedommen, for det var den han forsøkte å bekjempe med alle midler fra år 30 og til år 37 etter Messias. I dette året ble han omvendt utenfor Damaskus, og han ble en brennende tilhenger av Jesus, som han før hadde hatet.

Etter sin omvendelse reiste han til "Arabia", hvor han ble i 3 år. Der fikk han undervisning om den nye læren. Etter den tid drog han tilbake til Damaskus, og deretter drog han til Jerusalem, for å bli kjent med Peter og Jakob. (Gal.1,18-19.) De forstod ikke hans budskap, og han ble sendt til sin hjemby Tarsus. Han forkynte det nye budskapet i Lille-Asia i områder som Syria og Kilikia (Ap.gj.15,23.) og dannet menigheter der.

14 år pluss 3 år etter sin omvendelse drog han til Jerusalem for å legge fram sin lære for apostlene. Dette skjedde etter en ÅPENBARING. Dette var det såkalte apostel-møtet i året 50. På dette møtet skulle apostlene og andre bedømme Paulus nye lære. Læren hans ble godkjent for å være en riktig lære for hedningene. Det var FULL SEIER for Paulus. Han kunne fortsette å forkynne sitt budskap, men han ble pålagt 5 betingelser i forhold til hedningene, og de var: De skulle holde seg fra hor, fra avgudenes urenhet, fra det som var kvalt, fra blod, og de skulle samle inn penger til jødene. (Ap.gj.15,20 og (Gal. 2,1-6.)

I forbindelse med apostelmøtet i Jerusalem ble de videre enige om at Paulus skulle gå til hedningene, mens apostlene skulle gå til jødene i Israel og til jødene i diasporaen. Det evangeliet som apostlene skulle gå med, ble kalt for "omskjærelsens evangelium", mens det evangeliet som Paulus skulle gå med ble kalt for "uomskjærelsens evangelium". (Dette er galt oversatt i våre Bibler.) (Gal.2,7-8.)

Dette er to delvis forskjellige evangelier. Det første angår jødene og er basert på Guds kjærlighet og overholdelse av Mose- og Jesu Torah. Det andre er basert på Guds kjærlighet og Guds nåde. Jesus satte den jødiske loven fullstendig til side ved sin død på Golgata. (Ef.2,14 og Kol.2,15.) Dette gjaldt bare for hedningene. Jødene måtte fortsatt leve sine liv under loven. De ble testet på den i sitt liv. (Se Ap.gj. 21,20.)

Dette er EN AV DE STORE FORSKJELLENE på disse to evangeliene, men dette ser og forstår ikke de aller fleste av teologene og predikantene.

De 12 apostlene forstod at de og Paulus hadde en delvis forskjellig forkynnelse, og at deres forkynnelse tok ut to forskjellige menigheter, men til tross for det, så forstod de ikke alt det som Paulus forkynte. Peter innrømmet dette i sitt andre brev. "og akt vår Herres langmodighet til frelse, således som og vår elskede bror Paulus har skrevet til dere etter den VISDOM SOM ER HAM GITT, likesom i alle sine brev når han i dem taler om dette. I dem er det noe som er VANSKELIG Å SKJØNNE (for Peter), og som de ulærde og ubefestede (blant annet judaistene) tyder vrangt, som de og gjør med de andre Skrifter, til sin egen undergang." (2.Pet.3,15-16.)

Vi vet at Paulus hadde stor motstand angående sin lære fra det fariseeistiske partiet og fra judaistene. Disse siste hadde også tatt imot Jesus som sin frelser, men de mente at hedningene måtte holde Mose Torah i tillegg til at de måtte tro på Jesus. (Ap.gj.15,5.) Det var disse Paulus måtte kjempe mot gjennom hele sin virketid. Mange steder der Paulus forkynte den frie nådens budskap, dukket de opp og forkynte den messianske jødedommen, som var beregnet bare på jødene. Paulus gikk meget hardt ut mot disse, for de ønsket å blande inn elementer i hans forkynnelse som ikke hørte hjemme der. (Se Gal.1,6-8.)

Barnabas, Markus og Lukas var på en spesiell måte BINDELEDDET mellom den messianske menigheten og den paulinske menigheten. ”Lukas er alene hos meg (i fengslet i Roma). Ta Markus og ha ham med deg, for han er meg nyttig til tjeneste.” (2.Tim.4,11.)

”Epafras, min medfange i Kristus, hilser deg, likeledes Markus, Aristarkus, Demas. Lukas, mine medarbeidere.” (Fil.24.)

Til tross for at både Markus og Lukas skrev om den messianske jødedommen i sine to evangelier, så samarbeidet de med Paulus. Lukas fulgte også Paulus på hans reiser. Det er Lukas som har skrevet Apostlenes Gjerninger.

5.) Paulus hadde også en tjeneste ovenfor jødene. Dette oppdraget hadde han fått i forbindelse med sin omvendelse. Han skulle forkynne for hedninger, konger og ISRAELS BARN. (Ap.gj.9,15.)

Hva som gjaldt det siste oppdraget som Paulus fikk, så kommer det til uttrykk på følgende måter:

a) Når han kom til en ny by, oppsøkte han den jødiske synagogen der og forkynte om Jesus, om forsoningen og om den frie nåden. Det var også mange hedninger som oppsøkte de jødiske synagogene. Dette kunne være både rettferdige hedninger og proselytter. Ofte ble den jødiske synagogen delt i to etter at Paulus hadde undervist der. Den ene delen holdt på den offisielle jødedommen, mens den andre delen gikk over til Paulus sin forkynnelse.

b) I sine første brev som 1. og 2. Brevet til Tessalonikerne, Romerbrevet, 1. og 2. Brevet til Korintierne og Galaterbrevet var det disse jødene som var i sentrum for det som han skrev. Han utdypet der en del forskjeller som der var mellom den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. Det kunne være forholdet mellom loven og den frie nåden, og det kunne være spørsmål angående endetiden.

I en del av sine brev skrev han også om Guds planer med jødene. Et godt eksempel på dette er Romerbrevet, 9-11. I kapittel 9 skrev han om jødenes fortidige forhold til Gud. I kapittel 10 skrev han om jødenes nåtidige forhold til Gud. I kapittel 11 skrev han om jødenes framtidige forhold til Gud og om jødenes frelse.

I kapittel 11 skrev han også om forholdet mellom den messianske og den kristne menigheten. Den kristne menigheten er en parantes i Guds planer med jødene. (Rom.11,25-26.)

I de to Brevene til Tessalonikerne skrev han både om den messianske og den kristne menigheten. 1.Tessalonikerbrevet, kapittel 1-4, omhandler den kristne menigheten. Kapittel 4 beskriver menighetens bortrykkelse. I det 5.kapitlet sammenlignet Paulus den kristne menigheten med de ufrelste som ikke ventet på Jesu komme.

I 2.Tessalonikerbrevet, kapittel 1, beskrev Paulus sin gjenkomst for å dømme verden.

I 2.Tessalonikerbrevet, kapittel 2, sammenlignet Paulus den kristne menighets bortrykkelse med Herrens dag. I dette kapitlet beskrev han også endetiden og jødenes forhold til Antikrist.

c) Det er trolig at det er Paulus som har skrevet Hebreerbrevet. Dette er et brev som er skrevet til den messianske forsamlingen og til jødene. Dette brevet inneholder ikke den paulinske forkynnelsen og de paulinske hemmelighetene, men den inneholder den MESSIANSKE JØDEDOMMEN.

Hensikten med dette brevet er trefoldig. a) Han ville vise jødene hvor viktig Jesu forsoning var. b) Han ville vise den store betydningen som Den nye pakt i Jesu blod hadde i motsetning til Den første pakten. c) Han ville vise jødene at lovens tid snart var forbi for jødene. (I året 70 grep Gud selv inn og satte Mose-loven og den messianske loven fullstendig ut av funksjon, i og med at offertjenesten i templet opphørte.) "I det han (Gud) sier: en ny, har han dømt den første TIL å være gammel (Sinai-pakten), men det som blir gammelt og foreldes, er NÆR VED Å BLI BORTE." (Hebr.8,13.)

d) Etter at Paulus hadde blitt sendt hjem til Tarsus av apostlene året 40, så tilbrakte han 7 år i Lilleasia, hvor han grunnla nye menigheter i Syria og Kilikia. Da det brøt ut vekkelse i den messianske menigheten i Antiokia, så ble Paulus hentet av Barnabas, for han forstod at de messianske jødene ikke hadde forutsetning for å håndtere den nye situasjonene som hadde oppstått. De ble værende et helt år i Antiokia og forkynte det paulinske budskapet. (Ap.gj,11,26.) Det var her at de troende først fikk navnet "kristne".

Den messianske menigheten i Antiokia gikk over til å bli en paulinsk menighet. Mens Jerusalem var sentrum for den messianske menigheten, ble Antiokia sentrum for den kristne menigheten.

e) Mens Paulus var i Efesus i året 54 på sin tredje misjonsreise, samtalte han med 12 medlemmer av den messianske menigheten. (Ap.gj.19,1-7.) De var blitt døpt av døperen Johannes og hadde ikke mottatt Den Hellige Ånd, for Johannes-dåpen var en dåp til syndenes forlatelse. Dessuten var heller ikke Den Hellige Ånd kommet på Johannes sin tid.

Da Paulus la hendene på dem, ”kom Den Hellige Ånd over dem (både som frelses-pant og som Åndsdåp), og de talte med tunger og profetiske ord” (v.6.)

Det er blitt hevdet at det var Paulus som døpte disse, men det ER GALT. Det var Johannes som hadde døpt dem. Paulus la hendene på dem. Paulus hadde sluttet med å døpe i året 51. (1.Kor.1,17.)

Disse 12 ble dermed medlemmer av den kristne menigheten, for det var Paulus som hadde ført dem videre inn i selve frelsen.

f) På slutten av sin tredje misjonsreise brøt Paulus den avtalen som han hadde med apostlene, om at det bare var de som skulle forkynne i Israel og i Jerusalem. Dette skjedde i år 58. (Se Ap.gj.21,17-23.)

Grunnen til at han gjorde det, var at han forsto at nådetiden for jødene og for opprettelsen av Riket var avsluttet. Jødene skulle da innlemmes FULLT UT i den kristne menigheten.

Utover det som vi har nevnt ovenfor, så hadde ikke Paulus noe teologisk samarbeid med de messianske menighetene. I forbindelse med sin omvendelse hadde han også fått beskjed om at Gud ville sende ham langt ut til hedningene. (Ap.gj.22,21.)

Det som vi også må være oppmerksomme på, er det forholdet at det var 2 SETT AV MENIGHETER i mange av byene- både i Lille-Asia og i Hellas. Det var de messianske menighetene og de paulinske menighetene. De hadde liten kontakt mer hverandre, for de forkynte et delvis forskjellig budskap. Mens de messianske menighetene forkynte både Guds nåde og den messianske loven, så forkynte Paulus og hans medarbeidere den frie nåden. Det sier seg selv at en ikke kan forkynne to forskjellige budskap i den samme menigheten.

I Efesus for eksempel var det både en messiansk og en kristen menighet. Når Paulus skrev til menigheten i Efesus, så var dette en HELT ANNEN FORKYNNELSE enn den som kommer til uttrykk, når Johannes skrev til den messianske menigheten i Efesus. (Joh.Åp.2,1-7.) Her kommer GJERNINGSASPEKTET ved troen mye sterkere til uttrykk enn ved Paulus sin forkynnelse. Dette gjelder også de øvrige 7 lilleasiatiske menighetene som Johannes skrev til. I disse brevene finner vi ikke den frie nåden, men vi finner en kombinasjon mellom tro og gjerninger- noe som er typisk for den messianske jødedommen.

I og med at det ikke blir gjort et skille mellom disse to typer menigheter i forkynnelsen, så er dette med på å svekke den kristne identiteten hos mange kristne i dag. Mange kristne er usikker på om de er frelst eller ikke, for de leser i brevene til de 7 lilleasiatiske menighetene at Gud krever FULLKOMNE GJERNINGER for å bli frelst (bevart som troende.) (Joh.Åp.3,2.)

Jeg kan berolige de troende som har problemer med dette. Dette angår ikke den kristne menigheten. Den er frelst av nåde ved tro- uten gjerninger, så den saken er klar. (Ef.2,8-9.) Takk Gud for nåden, og gled deg i den.

Som en naturlig konsekvens av dette så forkynte heller ikke Paulus inngående om ”Riket for Israel”. Når han uttalte seg om Guds rike, så var det menigheten han snakket om. "Etter at de (jødene) hadde avtalt en dag med ham, kom de i større mengde til ham i hans herberge. Han la da ut for dem, idet han vitnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene, fra tidlig om morgenen til sent på kvelden."(Ap.gj.28.23.)

Ut ifra det som er skrevet ovenfor, ser og forstår vi at det var to delvis forskjellige budskap, som ble forkynt i denne tiden, og det var evangeliet om Riket og evangeliet om Guds frie nåde. Det første ble forkynte av apostlene og deres medarbeidere. Det andre ble forkynt av Paulus og hans medarbeidere. Begge partene visste om dette, og de respekterte hverandres kall og egenart.

Mens apostlene gikk til jødene med evangeliet om Riket, så gikk Paulus til jødene og til hedningene med sitt evangelium, som han ofte kalte for "mitt evangelium". Etter at nådetiden for jødene var ute, gikk han IKKE LENGER til jødene først, men han gikk utelukkende til hedningene.

De messianske jødene og Paulus hadde ikke noe samarbeid på det teologiske området. Det eneste området hvor de hadde et fast og formelt samarbeid, var det økonomiske området.

Hvor lenge skal det vare før kristenfolket greier å fordele Det nye Testamentes teologisk innhold på en rett måte og begynne å lære rett om disse tingene?

Tingvoll den 23-12-04 og 2-4-06.

Oskar Edin Indergaard.

forrige side