top.jpg

 

 

 

Paulus brev til Romerne 1


1:1 Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utkåret til å forkynne GUDS EVANGELIUM

1:2 som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter,
1:3 om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt,
1:4 som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre,
1:5 ved hvem vi fikk nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene (folkeslagene) til hans navns ære,
1:6 blant hvilke også dere er kalt til Jesus Kristus
1:7 - til alle Guds elskede, kalte, hellige som er i Rom: Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus!

   Dette blir ikke en utfyllende kommentar til Romerbrevet, men i og med at jeg leser og studerer det på nytt i forbindelse med lesingen av Joel. W. Fincks kommentar av Romerbrevet: A Homeletical Commentary on Romans, så har jeg lyst til å dele en del av mine tanker med mine lesere. Jeg vil særlig legge vekt på Paulus sin NYE TJENESTE og Paulus sitt NYE EVANGELIUM for både jøder og hedninger. Det vil si DEN FRIE NÅDENS EVANGELIUM. ”Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vitne om GUDS NÅDES EVANGELIUM.” (Ap.Gj.20,24.)

   Selve ordet ”evangelium” betyr ”godt budskap”. Det er mange evangelier som er beskrevet i N.T. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: De 8 evangeliene i N.T.)

   Paulus ”var utkåret til å forkynne Guds evangelium”. (v.1.)  Paulus hadde to utvelgelser, og det var:

1.         Han var utvalgt til å arve frelsen.

2.         Han var utvalgt til en bestemt tjeneste- nemlig å forkynne både forsoningens evangelium og å forkynne den kristne menighets mange hemmeligheter. Det siste kalte han blant annet for ”mitt evangelium”.

   Forsoningens evangelium var gjort kjent av profetene i Tanach (v.2.) Det var derfor ingen hemmelighet. Profetene i Tanach profeterte både om Messias lidelse og fornedrelse og Messias som kongen i Riket for Israel. ”Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, i det de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter.” (Pet.1,10-11.)

   Apostlene forstod ikke forsoningssiden ved Messias Yeshua (Mat.16,21-23.) men de forstod kongesiden. (Ap.gj.1,6-7.) Paulus var DEN FØRSTE som forstod begge sidene ved Messias. Det var grunnen til at han ble utvalgt til å forkynne ”forsoningens evangelium”. Det var vel fundert i Tanach.

   Paulus var dermed uttatt til å forkynne to typer evangelier, og det var:

 

1.         Evangeliet om frelsen i Jesus Kristus og

2.         Evangeliet om den kristne menighets mange hemmeligheter.

   Det første evangeliet var gjort kjent av profetene i Tanach, mens det andre evangeliet var ukjent helt inntil Paulus fikk åpenbaring om det. På sine misjonsreiser forkynte Paulus først forsoningens evangelium. Når han hadde lagt forsoningens grunnvoll, åpnet han opp for det nye evangeliet for menighetene. ”For jeg overgav dere blant DE FØRSTE TING det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder ETTER SKRIFTENE, og at han ble begavet, og at han oppstod på den tredje dag ETTER SKRIFTENE.” (1.Kor.15,3-5.)

 

    Det andre evangeliet, som Paulus forkynte, gikk ut på følgende forhold:

 

a) Jødene og hedningene var satt på LIK LINJE med hensyn til frelsen.

b) Både rettferdiggjørelsen og frelsen ble oppnådd ved tro alene uten gjerninger.

c) Mose Torah og Jesu utdyping av den var ikke lenger noe grunnlag for frelsen, men troen alene var DET NYE GRUNNLAGET for frelsen.

   I Romerbrevet, kapittel 16, v.25-27 beskrev Paulus DET ANDRE EVANGELIET, SOM IKKE HADDE VÆRT ÅPENBART FOR PROFETENE. Det var ”evangeliet om den kristne menigheten”, som bestod av både jøder og hedninger.  Paulus kalte dette evangeliet blant annet for ”MITT EVANGELIUM”. Han hadde fått dette evangeliet fra DEN OPPSTANDNE JESUS. ”Men ham som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og Jesu Kristi forkynnelse, etter åpenbaringen av DEN HEMMELIGHET som har vært fortidd i tidsalderlige tider, men som NÅ er kommet for lyset og ved profetiske Skrifter (Paulus sine brev) etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for ALLE FOLK (både jøder og hedninger) for å virke troens lydighet, ham, den ene vise Gud ved Jesus Kristus, være æren i alle tidsaldrene. Amen!”

   Det må derfor være klart at dette er TO FORSKJELLIGE EVANGELIER som er beskrevet i Paulus sine brev. Det blir benektet av både kirken, de lutherske organisasjonene og mange av de frikirkelige organisasjonene i Norge og i andre land. De blander sammen disse to evangeliene. Kirken befinner seg ikke i de paulinske brevene i sin forkynnelse, enda det var Paulus som fikk i oppdrag å forkynne evangeliet blant hedningefolkene. Den befinner seg i den messianske forkynnelsen som har med Riket for Israel å gjøre.

  Kirken ha ennå ikke sett og forstått den kristne menighets kall og forkynnelse. Den forkynner et BLANDINGSEVANGELIUM der det både blir lagt vekt på Mose Torah og Jesu utdyping av den og den frie nåden. Det er FULL FORVIRRING i kirkens forkynnelse av evangeliet. Det er derfor av den STØRSTE VIKTIGHET at vi tar dette opp- gang på gang- og fordeler Guds ord på en RETT MÅTE. (2.Tim.2,15.)

   I forbindelse med sin omvendelse og gjenfødelse fikk Paulus et trefoldig oppdrag, og det var å ”bære fram JESU NAVN for både hedninger, konger og Israels barn. (Ap.gj.9,15.)

   Til hedningene forkynte Paulus begge evangeliene.

   Til kongene forkynte Paulus Jesu forsoning og dommen for de som ikke tok imot Jesus som sin frelser. (Ap. Gj.24-26.)

   Til jødene forkynte Paulus forsoningens evangelium og bebreidet og anklaget dem for at de ikke hadde tatt imot Jesus og dermed Riket for Israel. (Ap.gj.28,20-29.) Han forkynte ikke de paulinske hemmelighetene til jødene så lenge som han prediket i de jødiske synagogene, men etter at han hadde opprettet sine menigheter, som bestod både av jøder og hedninger, la han ut den kristne menighets mange hemmeligheter for dem.


1:8 Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for eder alle, fordi deres tro er navnkundig i hele verden.
1:9 For Gud, som jeg tjener i min ånd i HANS SØNNS EVANGELIUM, er mitt vitne hvor uavlatelig jeg kommer dere i hu,
1:10 idet jeg alltid i mine bønner beder om at jeg dog endelig engang ved Guds vilje må få lykke til å komme til eder.
1:11 For jeg lenges etter å se dere, så jeg kunde la dere få del med meg i noen åndelig nådegave, for at dere kunne styrkes,
1:12 det vil si at jeg hos dere kunde vederkveges sammen med dere ved den felles tro, deres og min.
1:13 Og jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt mig fore å komme til dere - men jeg er blitt hindret inntil nå – for at jeg kunne ha noen frukt også blant dere likesom blant de andre hedningefolk.
1:14 Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og uvise;
1:15 således er jeg for min del villig til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.

    Vi vet ikke hvem som grunnla den kristne menigheten i Roma. Det var ikke Paulus, men han hadde lyst til å besøke denne menigheten av forskjellige grunner. (v.9-13.)

    Han hadde lyst til å dele evangeliet om Jesus med de troende i Roma. (v.8.) Menigheten hadde en STERK TRO på Jesus. Det vil si at deres tro var godt fundert i begge evangeliene som Paulus forkynte. Den var kjent i hele den kjente verden (gr.kosmos.) (v.8.) Dessuten ønsket han å bruke Roma som et utgangspunkt for sin reise til Spania. (Rom.15,24 og 28.)

   Paulus stod i gjeld til alle hedningefolkene til å forkynne frelsens budskap til dem og til å forkynne hemmeligheten med den kristne menigheten. Han hadde fått denne oppgaven av Gud. ”Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus. Kristi Jesu fange for deres skyld, dere hedninger, om dere ellers har hørt om den husholdningen (den nye frelsen) med den GUDS NÅDE som er meg gitt for dere, at han VED ÅPENBARING har kunngjort meg HEMMELIGHETEN, således som jeg ovenfor (kap.1-2.) har skrevet med få ord.” (Ef.3,1-3.)


1:16 For jeg skammer mig ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker;
1:17 for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve.

   Paulus var så ivrig etter å forkynne hemmeligheten med den nye frelsen at han åpenbarte den allerede i versene 16-17. Den er to-delt:

 

a ) Evangeliet er en Guds kraft til frelse for enhver som tror, for jøde FØRST og deretter for hedningene. (v.16.)

b) Både rettferdiggjørelsen og frelsen ble oppnådd ved TRO ALENE. (v.17.) Gjerningene var lagt til side som indirekte frelsesvei. Det var ikke lenger stilt noen krav, for å få del i frelsen slik som det var i Jesu og apostlenes forkynnelse. Det var troen som var kommet i sentrum. Frelsen blir oppnådd FRA TRO, som er en gave fra Gud, og TIL STADIG NY TRO. Dette er GUDS RETTFERDIGHET i vår tidsperiode. Det er UTELUKKENDE troen på Jesu som gir oss frelsen. Jesus er Guds rettferdighet. ”Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til VÅR RETTFERDIGGJØRELSE.” (Rom.4,25.)

   ”Men av ham er dere i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og RETTFERDIGHET og helliggjørelse og forløsning.” (1.Kor.1,30.)

   At den rettferdige skal leve ved tro, var et prinsipp som også var gjort kjent i Tanach. Før Abraham gikk inn i pakten med Gud (1.Mos,17,1-14.), levde han også under dette frelsesprinsippet. Han trodde på det som Gud hadde lovet ham, og det ble regnet ham til rettferdighet. (1.Mos.15,6.) Etter at pakten med Gud var inngått, ble det stilt krav i vandringen for Abraham og hans ætt. På den måten kunne Abraham være åndelig far til både:

a) Den kristne menigheten og

b) De messianske jødene. (Rom.4,11-12.)

 

  I og med at jødene hadde forkastet Rikets evangelium, så skulle de få EN NY SJANSE til å bli frelst. Dette var grunnen til at Paulus skulle gå først til jødene. Når jødene i synagogene ikke ville ta imot Paulus sitt budskap om frelsen i Jesus Kristus, så gikk han ikke lenger til synagogen. Da gikk han utelukkende til hedningene. ”Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord ble talt FØRST til dere (jødene i Antiokia i Pisidia), men siden dere støter det fra dere, og ikke akter dere verdige til det tidsalderlige livet, så vender vi oss nå til hedningene. For så er Guds bud (befaling) til oss: Jeg har satt deg (Paulus) til et lys for hedninger, for at du skal være til frelse inntil jordens ende.” (Ap.gj.13,46-47.)

   Paulus holdt på med denne praksisen helt inntil sitt fangenskap i Roma i årene 60-62. I begynnelsen av sitt fangenskap kalte han de første menn blant jødene til seg og forkynte dem evangeliet om Jesus ut fra Mose Torah og profetene, fra den tidlige morgen og til den sene kveld. (Ap.gj.28,23.) Da jødene heller ikke da tok imot hans budskap, sluttet han FOR GODT med å forkynne for jødene først. Etter den tid forkynte han for alle de som kom til ham- både av jøder og hedninger. (Ap.gj.28,17-31.)

   Dette betyr at nådetiden for jødenes frelse og opprettelsen av Riket for Israel, var slutt. Da hadde jødene både forkastet Moses, profetene, døperen Johannes, Jesus, apostlene og Paulus sitt vitnesbyrd om Jesus som Messias og som forsoneren.

   Det står om jødene at ”de hadde et skarpt ordskifte innbyrdes”, etter at Paulus hadde fortalt dem, at nådetiden for jødene som folk og nasjon nå var over. (v.29.) Dette ordskiftet, om hvem Jesus fra Nasaret er, foregår fortsatt i den jødiske nasjonen. Den vil fortsette helt inntil de ser og forstår at Jesus fra Nasaret er DERES MESSIAS. ”For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn.” (Mat.23,39.) Dette kommer til å skje på slutten av den store trengselen. Da først skal jødene se og forstå at Jesus fra Nasaret er deres Messias. ( Sak.12,10.)

 

  

1:18 For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet;
1:19 for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det.
1:20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning,
1:21 fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men blev dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte blev formørket.
1:22 Mens de gjorde sig til av å være vise, blev de dårer,
1:23 og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firfødte dyr og av krypdyr.
1:24 Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer sig imellom,
1:25 de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i tidsaldrene. Amen.
1:26 Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvente den naturlige bruk til den unaturlige,
1:27 og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst etter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på seg selv det vederlag for sin forvillelse som rett var.
1:28 Og likesom de ikke brydde sig om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som ingen ting duer, så de gjorde det usømmelige:
1:29 fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list;
1:30 øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre,
1:31 uforstandige, upålitelige, ukjærlige, ubarmhjertige;
1:32 slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.

   Hva som gjelder de hedningene, som verken har eller kjenner den jødiske torah og den paulinske forkynnelsen, så blir de ikke gjort ansvarlig for dette. De kan søke Gud som den som har skapt alle ting, og som holder dem oppe ved sitt krafts ord. Det som de kan vite om Gud ligger åpent for dem- både hans evige kraft og hans guddommelighet. (v.19-20.)

   Dersom hedningene søker den Gud som har skapt alle ting, så skal de bli frelst. De skal få lov å benytte seg av Jesu forsoning. De har muligheten for å bli frelst, men dessverre så viser det seg at hedningene som sådan ikke har benyttet seg av dette tilbudet om frelse. I stedet for å tilbe Gud som skaperen, så tilber de det som er skapt. Det gjelder for øvrig alle som ikke er kommet til tro på Gud. De setter skapningen i sentrum for sin tilbedelse og ikke Gud. (v.18-21.)

   Gud straffer dem for deres ulydighet på to måter, og det er:

1.         Gud overgir dem til skammelige lyster og synder. (v.26-27.)

2.         Gud gir dem et sinn som intet duger. Det vil si at deres innerste tanker er urene. (v.28-32.)

   Hedningene har ingen unnskyldning for sine synder, for de har ikke benyttet seg av de frelsestilbud som de har hatt. På samme måten som alle andre folk, som ikke har tatt imot de tilbudene til frelse, som Gud har lagt ned i de forskjellige tidsaldere, har de INGEN UNNSKYLDNING. Alle mennesker har seg selv å takke for at de går fortapt for Guds rike. De kan ikke skylde på Gud, for han vil at alle skal bli frelst og komme til erkjennelse om sannheten. Salig er den som har fått tak i frelsen i Jesu Kristi frelsesverk.

 

 

Paulus brev til Romerne 2

 


2:1 Derfor er du uten unnskyldning, menneske (jødene), hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din neste (hedningene), fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer;
2:2 men vi vet at Guds dom, som sannhet byder, er over dem som gjør slikt.
2:3 Men mener du det, du menneske, du som dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det, at du skal unnfly Guds dom?
2:4 Eller forakter du hans godhets og tålmods og langmodighets rikdom, og vet ikke at Guds godhet (nåde) driver deg til omvendelse?
2:5 Ved din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte opphoper du deg vrede på vredens dag (dommens dag), den dag da Guds rettferdige dom åpenbares,
2:6 han som skal betale enhver etter hans gjerninger:
2:7 dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi tidsalderlig liv (et liv i Riket for Israel),
2:8 men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme.
2:9 Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker;
2:10 men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode, både jøde først og så greker.
2:11 For Gud gjør ikke forskjell på folk:
2:12 alle som syndet uten loven (Mose Torah), skal også gå fortapt uten loven (Mose Torah), og alle som syndet under loven (Mose Torah), skal dømmes ved loven (Mose Torah);
2:13 for ikke de som hører loven (Mose Torah), er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven (Mose Torah), skal bli rettferdiggjort.
2:14 For når hedningene, som ikke har loven (Mose Torah), av naturen gjør det loven (Mose Torah) byder, da er disse, som dog ikke har loven (Mose Torah), seg selv en lov;
2:15 de viser at lovens (Mose Torahs) gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem -
2:16 på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene etter MITT EVANGELIUM ved Jesus Kristus.

   Jødene så ned på hedningene. De mente at de hadde en bedre moral og en bedre etikk enn hedningene av den grunn at de hadde Mose Torah og kunne følge den. De mente at Mose Torah kunne frelse dem ved gjort gjerning. I tillegg til det kunne de henvise til Abrahams gjerninger som også kunne dekke deres synder. Jødene mente stort sett at de var sikret frelsen, at de fikk del i de rettferdiges oppstandelse og et liv i den kommende verden, som er Riket for Israel. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapitlene: ”Den kommende verden” og ”Hvem får del i den kommende verden? ”

  Jødene mente at Gud ville favorisere dem i dommen på Guds vredes dag, men slik er det ikke. ”Gud gjør ikke forskjell på folk.” (v.11.) Han dømmer både jøder og hedninger etter deres gjerninger. (v.1-6.) Betalingen kan enten være positiv- altså tidsalderlig liv- eller negativ- tap av tidsaldrelig liv.

   De som har gjort gode gjerninger, skal få del i Riket for Israel. De som har gjort onde gjerninger, skal ikke få del i Riket for Israel. (v.7-10.) Dette gjelder både jødene og hedningene. Dette betyr ikke at det er de gode gjerningene, som frelser dem, men de er uttrykk for at de har fått tak i troen på enten Gud som skaperen eller Messias som Guds Sønn. Gode og riktige gjerninger vil bestandig følge den som tror.

   Det var heller ikke oppfyllelsen av Guds Torah som drev jødene til omvendelse. Det var Guds godhet og nåde. (v.4.) Slik har det vært i alle tidsperioder. Gud gjør ikke med oss mennesker som vi har fortjent. Han gir oss stadig nye muligheter gjennom et langt liv slik at vi kan omvende oss. Gud er ikke interessert i at noe synder dør. Han er derimot interessert i at synderen omvender seg. ”Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? Sier Herren, Israels Gud- mon ikke heller at han vender om fra sin vei og lever?” (Esek.18,23.)

   Domsgrunnlaget i dommen etter at Rikets tid er slutt, vil for jødene være Mose Torah og Jesu utvidelse av den for de jødene som har kunnskap om det siste, og for hedningene vil det være ”Torahens gjerning som er skrevet i deres hjerter.” (v.15.) I tillegg til dette har både jødene og hedningene sin samvittighet og sine tanker som gir sitt vitnesbyrd og enten anklager dem eller frifinner dem. (v.15.)

   Det er ikke de jødene som ”hører Mose Torah” eller de hedningene hører ”Torahens gjerning i sine hjerter” som skal bli frelst, men det er de som gjør etter Torahen eller etter ”Torahens gjerning”, som skal bli rettferdiggjort.  Disse hedningene har da EN TORAH INNE I SEG SELV. De blir SIN EGEN TORAH. ” ”for ikke de som hører Torahen, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter Torahen, skal bli rettferdiggjort. For når hedningene, som ikke har Torahen, av naturen gjør det Torahen byder, da er disse, som dog ikke har Torahen, seg selv en Torah.” (v.13-14.)  (Som vi før har skrevet, kan ikke gjerningene i seg selv frelse et menneske, men gjerningene gir uttrykk for at det ligger en levende tro bak gjerningene.)

   Men det er også en tredje kategori mennesker som skal dømmes på dommens dag, og det er de menneskene som lever i vår tidsperiode- i den frie nådens tidsperiode. De skal verken dømmes etter Mose Torah eller etter ”Torahens gjerning som er skrevet i deres hjerter”, men de skal dømmes etter Paulus sitt evangelium. ”på den dag da Gud skal dømme det skjulte (tanker, ord og handlinger) etter MITT EVANGELIUM ved Jesus Kristus.” (v.16.)

   Dette er DEN HØYESTE FORM for dom, for den er basert på STØRRE KUNNSKAPER om Guds frelse og Guds ordninger. De som har forkastet Jesus i vår tidsperiode, vil få en HARDERE dom enn jødene og hedningene, for de har hatt større kunnskaper om Guds frelsesordninger enn det som de to førstnevnte menneskegrupper har hatt. Gud er rettferdig i alt som han gjør, for viss han ikke var det, kunne han ikke dømme verden.



2:17 Men om du kalles jøde og setter din lit til loven (Mose Torah) og roser deg av Gud
2:18 og kjenner hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, idet du lærer av loven (Torahen),
2:19 og trøster deg til å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørke,
2:20 en oppdrager for dårer, en lærer for umyndige, da du har den rette form for kunnskap og sannhet i Torahen:
2:21 du som altså lærer en annen, lærer du ikke deg selv? du som preker at en ikke skal stjele, stjeler du?
2:22 du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? du som har motbydelighet for avgudene, raner du avgudenes templer?
2:23 Du som roser deg av loven (Torahen), du vanærer Gud ved å bryte loven (Torahen)!
2:24 For for deres skyld spottes Guds navn blant hedningene, som skrevet er.
2:25 For omskjærelsen har vel sin nytte om du holder loven (Torahen); men er du en lovbryter, da er din omskjærelse blitt til forhud.

2:26 Om altså den uomskårne holder lovens (Torahens) bud, skal da ikke hans forhud bli regnet som omskjærelse?
2:27 Og den av naturen uomskårne som oppfyller loven (Torahen), skal dømme deg, du som med bokstav og omskjærelse er en lovbryter.
2:28 For ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet;
2:29 men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven; en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.

   Det var Guds vilje at jødene skulle være lys og salt både i Israel og i verden.  Da Jesus kom til Israel første gangen, sa han at de troende i Israel både var landet Israels lys og salt og verdens lys og salt. ”Dere er landets (gr.ge) salt, men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tredes ned av menneskene. Dere er verdens (gr.kosmos) lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. En tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken, så skinner det for alle i huset (Det jødiske huset.)” (Mat.5,13-15.)

   De troende i Israel fikk også de forskjellige misjonsbefalinger av Jesus. ”Og Jesus trådte fram og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut og gjør ALLE FOLKESLAG til mine disipler, i det dere døper dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde ALT DET JEG HAR BEFALT DERE. Og se, jeg er med dere inntil tidsalderens endetid. ”(Mat.28,18-20.)

   Dette er det oppdraget som Israel har fått, at de skulle gjøre ALLE FOLKESLAG til Jesu disipler, og lære hele verden alt det som Jesus hadde befalt dem. Dette er ikke kirkens misjonsbefaling. Vi skal ikke ta ut folkeslagene. Vi skal ta ut enkeltmennesker for himmelen. Vi skal heller ikke lære menneskene alt det som Jesus har befalt, for hans undervisning var basert på en utvidelse av den jødiske Torah. (Mat.5,17-19.) (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.)

   Ordet ”Torah” skal ikke oversettes med ordet ”lov”. Det betyr ”instruksjon” eller ”lære”. Det var Guds vilje at jødene skulle lære HELE VERDEN om Guds vilje, slik som den er nedfelt i Torahen, men i stedet får å underkaste seg Guds vilje, så brøt jødene Torahen og dermed Guds bud og vilje. På grunn av det ble Guds navn spottet blant hedningene (v.17-24.)

    Selve omskjærelsen var tegnet på at man tilhørte den jødiske nasjonen. I tillegg til det var det et tegn på at jødene forpliktet seg på å holde Torahens mange bud. Dersom jødene brøt Torahens bud, så falt de ut av Guds nåde og frelse, for Guds ord sier at den som holdt Torahens, skulle få leve. ”Og dere skal holde mine lover og mine bud, for det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem. Jeg er Herren.” (3.Mos.18,5.) (Se også Gal.3,12.) For omskjærelsen har vel sin nytte om du (jøden) holder Torahen, men er du en bryter av Torahen, så er din omskjærelse blitt til forhud.” (v.25.)

   Det var ikke nok for jødene at de lot seg omskjære og holdt en ytre etterlevelse av Torahen. De måtte også ha en indre tro, og den kom til uttrykk ved en indre eller en åndelig omskjærelse. Det var de jødene, som hadde begge disse to typene omskjærelse, som kunne kalle seg for VIRKELIGE JØDER. ”For ikke den er jøde, som er det i det åpenbare, heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet, men den som er jøde i det skjulte, han er jøde og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven, en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.” (v.28-29.)

   Dette var ingen ny lære. Både Moses og Jeremias hadde sagt det samme som Paulus om dette. (5.Mos.10,16 og Jeremias 4,4.)

   Dette viser at begrepet ”jøde” er et ÅNDELIG BEGREP, og ikke bare har med etnisk tilknytning å gjøre. Den ytre omskjærelsen gav en etnisk tilhørighet til den jødiske nasjonen, men den indre omskjærelsen gav en tilknytning og en tilhørighet til Guds rike. Den jøden, som ikke hadde begge omskjærelsene, kunne derfor ikke regne seg som en ordentlig jøde, for han gikk fortapt for Guds rike etter et kort liv, og kunne ikke bli innlemmet i den kommende verden og i Riket for Israel.

   Den hedningen derimot som holdt ”Torahens gjerning” i sitt hjerte og hadde kommet til tro på Gud som skaperen, han ble regnet som en troende og fikk del i Guds rike og i den kommende verden.

   I Israel var det derfor to typer jøder, og det var:

a) De etiske jødene og

b) de jødene som både hadde en etnisk tilhørighet til den jødiske nasjonen, og de som var omskåret i sitt trosliv av Den Hellige Ånd. Det var de virkelige jødene. Det var en slik gruppe i Israel, og det var DE MESSIANSKE JØDENE. Disse må ikke forveksles med de jødene som etter hvert ble medlemmer i de paulinske forsamlingene. De messianske jødene var de jødene som hadde kommet til tro på Messias og ventet på at Jesus skulle komme tilbake fra himmelen og opprette Riket med det samme. Peter sa følgende til jødene: ”Så fatt da et annet sinn og vend om, for at deres synder må bli utslettet, så husvalelsens tider (Rikets tid) kan komme fra Herrens åsyn, og han (Gud) kan sende den for dere utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet, som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.” (Ap.gj.3,19-21.)

   Når vi ser på det som står i Apostlenes Gjerninger 3,19, ser vi at det ble stilt et krav til jødene, for at deres synder kunne bli utslettet og Riket kunne bli opprettet for dem, og det var at de omvendte seg- både til å tro på Jesus og holde Torahens krav. Dette er ikke det frelsesgrunnlaget som den kristne menigheten har. Fos oss er våre synder både sonet og utslettet i troen på Jesus. Vi er ikke under Torahen (Mose og Jesu undervisning), men vi er under nåden (Paulus sin forkynnelse.)” (Rom.6,14.)

   De messianske jødene har et HELT ANNET FRELSESGRUNNLAG enn det som den kristne forsamlingen har. De måtte både holde Mose og Jesu Torah i vandringen som troende. I tillegg til dette måtte de ha en levende tro på Jesus og Den Hellige Ånd i sitt hjerte som innsegl og pant til oppstandelsen på den siste dagen og inntreden i Riket for Israel.

   Den messianske forkynnelsen i Israel begynte med Abraham og ble avsluttet med apostlene. De fire Evangeliene gir det teologiske grunnlaget for Riket. Tilbudet om opprettelsen av Riket for Israel fortsetter gjennom hele Apostlenes Gjerninger, men det svekkes hele tiden. Paulus forkynte ikke Riket for Israel, men han forkynte EN NY TID og ET NYTT FRELSESGRUNNLAG, og det er at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. I hans frelsebudskap var gjerningene lagt bort som indirekte grunnlag for rettferdiggjørelsen og bevarelsen av de troende.

   I tillegg til dette anklaget han jødene for at de hadde forkastet Jesus fra Nasaret som deres konge og forsoner og inviterte dem til å gå inn i de paulinske menighetene, som både bestod av jøder og hedninger.

   I Apostlenes Gjerninger har vi derfor to typer forkynnelse, og det er Rikets forkynnelse og den kristne menighets forkynnelse. Apostlenes Gjerninger har to siktemål og to typer forkynnelse, og det er:

a) Det SISTE TILBUDET om opprettelsen av Riket for Israel. I denne forkynnelsen måtte jødene både komme til tro på Jesus og holde Torahens bud. Denne forkynnelsen strekker seg fra kapittel 1 til og med kapittel 12.

b) Den kristne menighets BEGYNNELSE. Den frie nådens forkynnelse strekker seg fra Paulus omvendelse i året 37 og til og med kapittel 28.

 

   Det siste vi hører om Peter i Apostlenes Gjerninger er følgende: ”Han vinket da til dem med hånden at de skulle tie stille, og han fortalte dem hvorledes Herren hadde ført ham ut av fengselet, og sa: Fortell dette til Jakob og brødrene! SÅ GIKK HAN BORT og DROG TIL ET ANNET STED.” Ap.gj.12,17.)

   Dette er et bilde på at Rikets periode holdt på å bli avviklet. Fra kapittel 13 er det Paulus og hans medarbeidere og deres gjerninger og deres lære som blir omtalt. Riket gikk inn sin hemmelighet og den kristne menigheten steg fram.

   Men i og med at kirken og mange forkynnere ikke regner med Rikets tid og Rikets forkynnelse, så ser de ikke at vi må fordele innholdet i N.T. i to deler, der den ene delen angår Rikets tid og den andre delen angår kirkens tid. Forkynnelsen i vår tid ligger med BRUKKET RYGG. Den har stort sett- dessverre- mistet sin kraft, for den blander Torahens bud inn i den frie nåden.

 

Tingvoll den 20-01-2010. Oskar Edin Indergaard.

 

Brevet til Romerne, kapittel 3

 


3:1 Hva fortrinn har da jøden? eller hva gagn er det i omskjærelsen (det å være jøde)?
3:2 Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord blev dem betrodd.
3:3 For hvorledes er det? om somme var utro, skulle da deres utroskap gjøre Guds troskap til intet?
3:4 Langt derifra (gr. me genoito)! la det stå fast at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner, som skrevet er: At du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak.
3:5 Men dersom vår urettferdighet viser Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er vel Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? Jeg taler på menneskelig vis.
3:6 Langt derifra (gr.me genoito)! hvorledes kunne Gud da dømme verden?
3:7 Ja, men dersom Guds sanndruhet ved min løgn åpenbarte sig rikelig til hans ære, hvorfor blir da jeg enda dømt som en synder?
3:8 Og skal vi da ikke - som vi spottes for, og som noen sier at vi lærer - gjøre det onde for at det gode kan komme derav? Rettferdig er den dom som treffer slike.

     Gud stiller både hedninger, jøder og hedninger under den frie nådens tidsperiode likt med hensyn til frelsen og til dommen. De blir alle dømt etter rettferdige prinsipper som Gud har satt opp for tidsperiodene, men til tross for det, så har jødene flere fortrinn fremfor de to andre grupperingene. Her er nevnt en fordel, og det er at GUDS ORD ble betrodd til jødene. Dette gjelder både Mose Torah og det resterende innholdet i Tanach. Det gjelder også de 4 Evangeliene. Apostlenes Gjerninger, kap.1-12 og de jødiske brev i N.T. (v.1-2.)

   I Romerbrevet 9,4-5 er det nevnt flere fordeler som jødene har. ”de som er israelitter, de som barnekåret (frelsen i Rikets tid) og herligheten (i Rikets tid) og paktene (alle paktene fra Abraham og til og med Den nye pakten i Jesu blod) og lovgivningen (Mose og Jesu Torah) og gudstjenesten (i templet) og løftene (de løftene som angår jødene) tilhører, de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra etter kjødet, han som ER GUD OVER ALLE TING, velsignet i tidsaldrene. Amen!”

   Om somme av jødene var utro og sviktet Guds løfter og de oppgavene, som de hadde fått, så er Gud trofast. Han går ikke fra sitt ord og sine løfter. Her bruker Paulus et meget sterkt uttrykk på gresk som er ”me genoito” (v.6.) Det betyr ”slett ikke” eller ”det kan ikke skje”. Paulus brukte dette uttrykket en rekke ganger når han ville slå fast, at noe stod fast fra Guds side. Gud holder bestandig fast på det som han lover, for han er sanndru. Ethvert menneske derimot er en løgner. Det er den store forskjellen på Gud og menneskene. Dette kommer også til uttrykk i Salme 51, 5 hvor det står: ”Mot deg har jeg (David) alene syndet, og hva ondt er i dine øyne, har jeg gjort, for at du (Gud) skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer.” (v.3-4.)

   Dersom Gud er urettferdig, kunne han ikke dømme verden, men det er han ikke. Han er RETTFERDIG I ALT SOM HAN GJØR. (v.5-6.)

   Mange av jødene var imot Paulus sin forkynnelse om DEN FRIE NÅDEN. Det var særlig de ortodokse jødene og judaistene som var imot Paulus sin lære. De førstnevnte hadde ingen forståelse for Jesu forsoning. De andre mente at både jøder og hedninger måtte holde den jødiske Torah og komme til tro på Jesus, for å bli frelst. Men dersom det hadde seg slik, som Paulus forkynte, hvorfor ble han da fordømt av dem som en synder? Han mente selv at han forkynte sannheten om den kristne menigheten og om den frie nåden. Det var derfor ikke rett det som jødene gjorde, når de forfulgte Paulus, for det var sant det som Paulus lærte. (v.7.)

   De beskyldte til og med Paulus for at han lærte, at man kunne synde på nåden, for at frelsen kunne bli desto større. Gud ville dømme de som hadde slike synspunkter. (v.8.)

   Paulus tar opp den samme problemstillingen i Romerne 6,1-2 og 6,15 hvor det står: ”Hva skal vi da si: Skal vi holde ved i synden, for at nåden kan bli desto større? Langt derifra (gr.me genoito)! Vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den?” (Rom.6,1-2.)

   ”Hva da? Skal vi synde, siden vi ikke er under loven (Mose og Jesu Torah (undervisning)? Langt derifra (gr.me genoito)!” (Rom.6,15.)

  

3:9 Hva da? har vi (jødene) noen fordel? Nei, aldeles ikke; vi har jo før anklaget både jøder og grekere for at de alle sammen er under synd,
3:10 som skrevet er: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en;
3:11 det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud;
3:12 alle er avveket; alle til hope er de blitt udugelige; det finnes ikke noen som gjør godt, det finnes ikke en eneste.
3:13 Deres strupe er en åpnet grav; med sine tunger gjorde de svik, ormegift er under deres leper.
3:14 Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.
3:15 Deres føtter er snare til å utøse blod;
3:16 ødeleggelse og usælhet er det på deres veier,
3:17 og freds vei kjenner de ikke.
3:18 Det er ikke gudsfrykt for deres øyne.
3:19 Men vi vet at alt det som loven (Mose Torah og Jesu undervisning) sier, det taler den til dem som har loven (den jødiske Torah), for at hver munn skal lukkes og hele verden (gr.kosmos) bli skyldig for Gud,
3:20 siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger (oppfyllelse av Torahen); for ved loven (De jødiske Torah) kommer syndens erkjennelse.

    I forhold til oppgaver og utvelgelse har jødene MANGE FORDELER fremfor hedningene, for Guds ord ble betrodd dem (v.1.), men i forhold til frelsen så har jødene ingen forrang foran hedningene. De kan ikke regne med å bli rettferdiggjort bare på grunn av at de er jøder, for det finnes ingen som er rettferdig i seg selv. For å bli rettferdiggjort må man søke de ordningene som Gud har lagt ned i tidsperiodene. Jødene må søke sin rettferdiggjørelse i troen på Messias samt at de må holde den jødiske Torah. De hedningene, som lever utenom Torahen og evangeliet, må søke sin rettferdighet i troen på Gud som skaperen og opprettholderen av skaperverket samt at de må holde ”Torahens gjerning som er lagt ned i deres hjerter”. De er sin egen Torah. (v.9-10.)

  Mens Gud er perfekt og rettferdig i alt det som han gjør, er mennesket i det hele tatt ikke perfekt og rettferdig. Den beskrivelsen som er nedtegnet i versene 11-18, gir et DYSTERT BILDE av den etiske standarden hos det naturlige  eller ugjenfødte mennesket. Dette gjelder både jødene og hedningene. Det er først når mennesket kommer i kontakt med Gud, og det har skjedd EN NY FØDSEL i mennesket, at det kan begynne å nærme seg den åndelige standarden som Gud har. I frelsen så har vi Guds standard, men i kjødet så har vi ikke det.

   Det er mange som reagerer negativt på denne beskrivelsen av mennesket, for de mener at mennesket har en mye høyere moralsk standard enn det som er beskrevet her, men når vi analyserer hvert enkelt av disse punktene, så ser vi at dette stemmer, for enhver av oss kan finne seg igjen i ett eller flere av de punktene som er beskrevet. Jo lengre borte fra jødisk og kristen innflytelse som menneskene er, jo mer kan de identifisere seg med disse beskrivelsene, men det er ingen av oss som går helt fri. (v.10-18.)

   Vi vet at den jødiske Torah er gitt til jødene. De er ansvarlig ovenfor Gud med det som står der. Hedningene har ikke den jødiske Torah, men ”Torahens gjerning” er skrevet ned i deres samvittighet. De kjenner ikke enkelthetene i den jødiske Torah, men de har fått nedskrevet en Mini- Torah i sitt indre menneske. Det kan være de 10 bud, og vi vet at den som bryter bare et eneste bud i Torahen, den blir skyldig ovenfor Gud for hele Torahen, for Torahen blir betraktet som enhet. Det går ikke an å ta ut et enkelt bud fra den. ”For enhver som holder hele loven (den jødiske Torah), men snubler i en ting, han er blitt skyldig i alle.” (Jak.2,10.)

   Jødenes Torah og hedningenes Mini-Torah er gitt for at HELE VERDEN SKAL BLI SKYLDIG OVENFOR Gud. (v.19.)

    I og med at vi menneskene ikke greier å oppfylle Guds Torah både i tanker, ord og handlinger, så kan ikke våre forsøk på å holde Guds Torah gi oss del i rettferdiggjørelsen og i frelsen, for ingen kan oppfylle Torahen fullt ut. Guds Torah peker på synden i våre liv. ”siden intet menneske blir rettferdiggjort for ham (Gud) ved lov-gjerninger, for ved loven (Torahen) kommer erkjennelse av synden.” (v.20.)

   Til tross for at den jødiske Torah er det ypperste uttrykk for Guds vilje, og den er både hellig og ren i seg selv, så kaller Paulus den for ”DØDENS TJENESTE”. Den står i dødens tjeneste, for den kan ikke frelse noe menneske ved gjort gjerning. Den peker bare på hvor langt borte enhver av oss er kommet fra Guds moralske standard. ”Dersom da dødens tjeneste (de 10 bud i den jødiske Torah), som med bokstaver var innhugget i steiner, fremtrådte i herlighet, så at Israel barn ikke tålte å se på Mose åsyn for hans herlighets skyld, som dog svant, hvor skal da ikke Åndens tjeneste (Paulus sin undervisning) enn mer være i herlighet.” (2.Kor.3,7.) ( 2.Kor.3,6-18 er ikke en sammenligning mellom den jødiske Torah og den nye pakten i Jesu blod, for det er ingen motsetning mellom disse. Mose og Jesu Torah er lagt ned i den nye pakten i Jesu blod, men det er en sammenligning mellom den nye ordningen og den nye frelsen som Paulus fikk åpenbart og den jødiske pakten som ble inngått mellom Gud og jødene på Sinai. Hva som gjelder 2.Kor.3,6 så skal ikke det greske ordet ”diatheke” som er brukt der, oversettes med ”pakt”, men med ”ordning”. Den kristne menigheten er ikke underlagt den nye pakten i Jesu blod, men den er underlagt den nye ordningen i Jesu blod. Se min artikkel: Forholdet mellom den ”gamle” og den nye pakt i Jesu blod. på min internettside om dette.)

   Torahen har følgende siktemål:

a)         Den skal peke på synden i menneskenes liv. (Rom.3,20.)

b)         Den kan ikke gi menneskene verken rettferdiggjørelsen eller frelsen ved gjort gjerning. Det kan bare troen på Gud, Messias eller Jesus Kristus gjøre. (Rom.3,20.)

c)         Den kan gi menneskene en etisk rettferdighet. ”For jeg sier dere: Dersom deres (jødenes) rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes (rettferdighet), kommer dere ingenlunde inn i Himlenes Rike (Riket for Israel.)”(Mat.5,20.)

d)         Etterlevelsen av Guds Torah kan gi jødene og hedningene et godt liv her på jorden. I forlengelse av dette kan de også få del i den kommende verden og Riket for Israel, dersom de har fått tak i en levende tro på Gud, Messias eller Jesus Kristus.

e)         Etterlevelsen av Guds Torah gir menneskene nådelønn. Dette forutsetter at de har fått tak i troen.

   Medlemmene i de paulinske forsamlingene behøver ikke å oppfylle Guds Torah, for å bli rettferdiggjort og frelst. I vår tidsperiode er det nok at vi kommer til tro på Jesus. Dette er kjernen i det nye budskapet som Paulus fikk fra Gud, og som han blant annet kalte for ”mitt evangelium”. Vi har både rettferdiggjørelsen og frelsen i troen på Jesus. ”Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.” (Rom.4,25.)

   ”For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv (gjerninger). Det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.” (Ef.2,8-9.)

3:21 Men NÅ (gr.nuni) er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, åpenbart uten loven (Mose og Jesu Torah),
3:22 det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle (både jøder og hedninger) og over alle (både jøder og hedninger) som tror. For det er INGEN FORSKJELLl;
3:23 alle har syndet og fattes (mangler) Guds ære,
3:24 og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus,
3:25 som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol (gr.hilasterion) ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort -
3:26 for å vise sin rettferdighet I DEN TID SOM NÅ (gr.nun) ER, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.

   Når Paulus brukte tidsadverbet (nuni eller nun), så uttrykker det ofte et skille mellom to forhold. Det er noe som har vært før dette skillet, og det er NOE NYTT som er kommet etter. Det nye er Paulus sitt nye budskap om at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Vi er ikke lenger under den jødiske Torah. Dette gjelder BÅDE JØDER OG HEDNINGER. Begge folkegruppene er stilt på LIK LINJE i forhold til frelsen. Det fortrinnet, som jødene hadde i Rikets utvelgelse og forkynnelse, er tatt bort  i inneværende tidsperiode. At dette skillet skal komme tilbake igjen i Rikets tid, se det er en helt annen sak.

   Mens jødene i den messianske forkynnelsen oppnådde Guds rettferdighet både gjennom tro og gjerninger, er gjerningene tatt bort i inneværende tidsperiode. De er flyttet over til vandringen som troende. Dette er GUDS RETTFERDIGHET i vår tidsperiode.

   Det kreves ingen ting av gjerninger i vår tid, for å oppnå Guds rettferdighet uten det å komme til tro på Jesus. Guds rettferdighet er dermed langt ifra det som vi menneskene regner som rettferdighet. Vi gir rettferdighet til de som har levd i samsvar med våre lover og ordninger, men Gud gir rettferdighet til de som er kommet til tro på Jesus.

   At både Torahen og profetene vitner om Guds rettferdighet, det er sant, men den rettferdigheten, som de omtalte, var en BETINGET RETTFERDIGHET. (v.21-22.)

   Det ble stilt krav til jødene- både som en forutsetning for å få del i Guds rettferdighet og i vandringen som troende. Dersom jødene ikke innordnet seg under den jødiske Torah, fikk de ikke del i Guds rike. ”Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.” (Mat.5,7.)

   ”men dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal dere himmelske Fader heller ikke forlate deres overtredelser.” Mat.6,15.)

    ”Men jeg sier dere at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag, for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.” (Mat.12,36-37.)

   ”og de skal gå ut (av sine graver. De som har gjort godt (holdt Torahen), til livets oppstandelse. De som har gjort ondt (ikke holdt Torahen) til dommens oppstandelse.” (Joh.5,29.) (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Jesu første forkynnelse.)

    Både jøder og hedninger er syndere, og ingen av oss kan påberope oss noen ære ovenfor Gud i inneværende tidsperiode, for den jødiske Torah og ”Torahens gjerninger” i hedningenes hjerter er tatt bort som indirekte frelsesvei. Under den jødiske Torahs tidsperiode derimot kunne den som hadde riktige og gode gjerninger påberope seg lønn i form av rettferdiggjørelse og frelse. Nå, i vår tidsperiode, blir vi rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved Jesu Kristi forsoning på Golgata. Denne forsoningen blir sammenlignet med det lokket som var på paktskisten (gr.hilasterion) i det jødiske templet. Det var dekket med blod, og dette blodet gav jødene syndenes forlatelse for de synder som de hadde gjort. I vår tid oppnår vi syndens forlatelse ved troen på Jesus. (v.25-26.)



3:27 Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov (Den jødiske Torah)? Gjerningenes (Mose og Jesu undervisning)? Nei, ved troens lov (Paulus sin undervisning).
3:28 For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen (Paulus sin undervisning), uten lov-gjerninger (Mose og Jesu undervisning).
3:29 Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers,
3:30 så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne (jødene) AV (gr.ek) TROEN og de uomskårne (hedningene) VED (gr.dia) TROEN.
 

   Vi som lever i vår tidsperiode, kan ikke rose oss av noe som helst i forhold til rettferdiggjørelsen og frelsen, for den jødiske Torah er tatt bort som indirekte grunnlag for frelsen. Det er ingen ting vi kan gjøre for å oppnå rettferdiggjørelsen og frelsen med unntak av det å komme til tro på Jesus. Dette er en gave og ikke et krav. Gjerningenes Torah er derfor utelukket. Det har kommet en ny Torah i stedet, og det er den Torah (undervisning) som Paulus fikk åpenbaring om, at vi er frelst av nåde uten gjerninger. Denne nye ordningen angår både jøder og hedninger. Han rettferdiggjør jødene AV (gr.ek) TROEN og hedningene VED (gr.dia) TROEN. (v.30.)

  Grunnen til at Paulus brukte to forskjellige preposisjoner om den samme saken, var det forholdet at han ville minne jødene om at de var frelst AV NÅDE og IKKE LENGER VED DEN JØDISKE TORAH. Den jødiske Torah var ikke lenger det instrumentet eller det midlet som Gud bruker, for å frelse medlemmene i den kristne forsamlingen.

   Når det gjaldt hedningene, så brukte Paulus en helt annet preposisjon enn den han brukte til jødene. Grunnen til det er at han ville vise dem at frelsen ved tro alene var et helt nytt konsept for dem, slik som det også var for jødene, men i og med at jødene var bundet til sin Torah, så ville han vise denne forskjellen. Begge preposisjonene går ut på det samme. Vi er frelst både av (gr. ek) og ved (gr.dia) tro.

Medlemmene av den kristne menigheten er dermed rettferdiggjort på tre forskjellige grunnlag, og det er:

a)         Av eller ved tro.

b)         Av eller ved Guds nåde.

      c) Av eller ved Jesu blod.

   Hva som gjelder de begrepene ”rettferdiggjørelse” og ”frelse”, så kan de betyr DET SAMME i hebraisk tankgang, men de kan også bety TO FORSKJELLIGE FORHOLD. Mens rettferdiggjørelsen er selve grunnlaget for frelsen, kan frelsen både bety rettferdiggjørelsen, vandringen og forløsningen. (1.Kor.1,30.) Det er sammenhengen i teksten som viser oss hvilken betydning vi skal legge i begrepet ”frelse”.

3:31 Opphever vi da loven (den jødiske Torah) ved troen? Langt derifra (gr. me genoito)! vi stadfester loven (den jødiske Torah).

   Vi opphever ikke den jødiske Torah ved troen i vår tidsperiode. Vi stadfester den jødiske Torah på følgende måter og områder:

a)         Den peker på synden i våre liv. (Rom.3,20.)

b)         Den skal være med på å dømme de menneskene som ikke er kommet til tro på Jesus. (1.Tim.1,8-10.)

c)         Den skal komme tilbake etter at den frie nådens tidsperiode er slutt.

d)         Den kan ikke frelse menneskene ved gjort gjerning..

e)         Jesu levde under den jødiske Torah. Han både utvidet den og oppfylte alt det som var skrevet om ham- både i Torahen og i profetene. (Mat.5,17-19.) Han la grunnen for rettferdiggjørelsen av tro ved sin død, begravelse og oppstandelse, slik at vi kunne bli frelst av eller ved tro.

f)         Den var ikke opphevet for den jødiske delen av den kristne menigheten. Det var samvittigheten hos den enkelte jøde som bestemte, hvor mye av Torahen, som vedkommende ønsket å oppfylle i sitt kristenliv. Paulus for eksempel holdt Torahen når han var sammen med jødene, mens han hadde en løsere tilknytning til den, når han var sammen med hedningene. Dette gjorde han for å vinne så mange mennesker som mulig for Kristus. (1.Kor.9,19-23.)

   I Romerbrevet, kapittel 3 er det nevnt i det hele 10 GANGER at vi er frelst av tro ved nåde uten gjerninger. Dette kapitlet kan vi derfor kalle for RETTFERDIGGJØRELSENS KAPITTEL fremfor noe annet kapittel i N.T.

 

Tingvoll den 24-01-2010. Oskar Edin Indergaard.

 

Paulus brev til Romerne. Kapittel 4

                          


4:1 Hva skal vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjødet?
4:2 For blev Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noe å rose sig av. Men det har han ikke for Gud;
4:3 for hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet;
4:4 men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet;
4:5 den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet.
 
   På grunn av at de forskjellige løftene var av nåde, hadde Abraham ikke noe å rose seg av, for den som har gjerninger å vise til, han får ikke arven av bare nåde, men som skyldighet, men løftene til Abraham ble IKKE GITT på grunnlag av gode og riktige gjerninger som Abraham hadde gjort, men de ble gitt ham fordi han trodde (stolte) på at Gud var i stand til å oppfylle det, som han hadde lovet. Abrahams tro ble regnet ham til rettferdighet. Den som derimot har gode gjerninger å vise til, ham tilregnes lønnen ikke bare av nåde, men også som skyldighet.(v.1-5.)

   ”Tro er full visshet om de som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.” (Hebr.11,1.)

 

    Vi vet at Abraham hadde to perioder i sitt liv, og det var:

TIDEN FØR han inngikk pakt med Gud og ble omskåret. I den tiden fikk han EN REKKE LØFTER  av Gud. De ble gitt av bare nåde. Det knyttet seg ingen forpliktelser til dem. Disse løftene kommer til å bli oppfylt FULLT UT for de er uforpliktende nådesløfter. Oppfyllelsen av dem er ikke avhengig av gjerninger. De er knyttet til troen som også er en gave fra Herren. Det var løftene om ætten, om velsignelsen og om landet, fra Egyptens elv og til elven Eufrat. (1.Mos.12,1-3, 13,15 og 15,18..)

TIDEN ETTER inngåelsen av pakten med Gud (1.Mos. 15,9-11, 18-21 og 17,1-14.) Da Abraham inngikk pakten med Gud, måtte han og hans etniske etterkommere forplikte seg på å holde en del bud og regler. Det første budet som han fikk, var at alle guttebarn måtte la seg omskjære, når de var åtte dager gamle. Dette gjaldt både jødene og de fremmede som bodde blant jødene. De som ikke lot seg omskjære, måtte late livet. (1.Mos.17,9-14.) Abraham var 99 år gammel, og Ismael var 13 år gammel da de lot seg omskjære. Det gjorde også alle mannfolk i Abrahams hus. (1.Mos.17,24-27.)

       Det var også andre bud i denne pakten, men vi kjenner ikke eksakt til hva de gikk ut på. ”for jeg (Gud) har utvalgt ham (Abraham) for at han skal byde sine barn og sitt hus etter seg, at de skal holde seg etter Herrens vei og gjøre rett og rettferdighet, så Herren kan la Abraham (og hans ætt) få det som han har lovet ham.” (1.Mos.18,19.)

   ”Og jeg vil gjøre din ætt tallrik som STJERNENE PÅ HIMMELEN (de som har en himmelsk tilknytning til ætten), og jeg vil gi din ætt alle disse land, og I DIN ÆTT (både i Messias og i det gjenfødte jødiske folket I Rikets tid) skal alle jordens folk velsignes, fordi Abraham lød mitt ord og holdt alt det jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover.” (1.Mos.26,4-5.)

   Disse to periodene i Abraham sitt liv peker på to forskjellige perioder i frelseshistorien, og det er:

Den frie nådens tidsperiode og

Den jødiske Torahs periode som både inneholdt forpliktelser og tro som grunnlag for rettferdiggjørelsen og frelsen. Budene i både Abrahams og Mose Torah og Jesu utvidelse av dem kunne ikke rettferdiggjøre noe menneske. I alle tidsperioder har det vært troen som har rettferdiggjort menneskene, men GJERNINGENE HAR OFTE LAGT PREMISSENE FOR RETTFERDIGGJØRELSEN.

   Rabbinerne regnet med at Torahens periode begynte med Abraham. Det korrekte er at den begynte etter at Abraham inngikk pakten med Gud. Abraham-pakten er ikke ensbetydende med Sinai-pakten, men Sinai-pakten ble i sin tid lagt til Abraham-pakten, for å utdype hvilke gjerninger som ble regnet som synd. ”Hva skulle da loven (Mose Torah) til (hva var hensikten med den?). Den ble lagt til Abraham-pakten for overtredelsenes skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt- gitt ved engler, ved en mellommanns hånd (Moses.) (Gal.3,19.)

   ”Ætten” er her to ting, og det er ”Kristus” og ”den kristne menigheten”. (Gal.3,16 og 29.) 

   Brevet til Romerne, kapittel 4 og Brevet til Galaterne, kapittel 3 beskriver Abrahams liv før han inngikk sin pakt med Gud og før omskjærelsen. Abraham fikk løftene av bare nåde på grunn av sin tro. Oppfyllelsen av løftene var ikke gjort avhengig av gjerninger. ”Og jeg vil la din ætt bli som STØVET PÅ JORDEN (de som har en jordisk tilknytning til ætten). Kan noen telle støvet på jorden, så skal også din ætt kunne telles.” (1.Mos.13,16.)

   Det var spesielt ETT LØFTE som Abraham hadde problem med å tro, og det var løftet om sønnen (Isak) som skulle viderføre det etniske og åndelige grunnlaget for ætten. Da sønnen ikke kom, gikk han inn til Saras trellkvinne, Hagar og fikk en sønn, Ismael, med henne, men han var ikke løftesønnen. Han skulle komme i Guds time. Gud ville prøve Abraham på hans tro slik at den skulle bli så sterk som mulig.

   Men Jakob sier i sitt brev at Abraham ble rettferdiggjort ved gjerninger og ikke ved tro alene. ”Abraham, vår far, ble ikke han RETTFERDIGGJORT VED GJERNINGER, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at TROEN VIRKET SAMMEN MED HAN GJERNINGER, og AT TROEN BLE FULLKOMMEN VED GJERNINGENE, og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, det ble regnet ham til rettferdighet, og han ble kalt Guds venn. Dere ser at menneskene BLIR RETTFERDIGGJORT VED GJERNINGER, OG IKKE BARE VED TRO.” (Jak.2,21-24.)

   Dette utsagnet beskriver Abrahams åndelige stilling etter at han hadde inngått sin forpliktende pakt med Gud, og etter at han hadde blitt omskåret. Forpliktelsene gjaldt ikke de løftene som Abraham hadde fått, men de gjaldt VANDRINGEN SOM TROENDE. Abrahams tro, som han hadde fått av bare nåde, ble IKKE FULLKOMMEN uten at han oppfylte Guds krav.

   Disse to periodene i Abraham sitt liv gjenspeiler to forskjellige frelsesgrupperinger, og det er:

De troende av både jøder og hedninger i den frie nådens tidsperiode og

De messianske troende som både var forpliktet på å tro på Jesus Messias og å følge både Mose Torah og Jesu utvidelse av Mose Torah.

   Vi må lære oss å skille mellom TO TYPER FROKYNNELSE i N.T., og det er:

Apostlenes og Jesu forkynnelse til jødene. 

 og Paulus sin forkynnelse til både jøder og hedninger.

    Den første forkynnelsen var knyttet til både tro og gjerninger og angikk Riket for Israel. Den andre forkynnelsen angikk den kristne menigheten, som består både av jøder og hedninger, og den gikk ut på at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger.

   På Apostelmøtet i Jerusalem i året 50 fordelte apostlene misjonsoppdraget mellom seg. De skulle gå til jødene med ”omskjærelsens evangelium”, og Paulus skulle gå til hedningene med ”uomskjærelsens evangelium”. (Gal.2,7-8.)

   Paulus sin forkynnelse er EN PARANTES i Guds planer med Israel og jødene. Etter den kristne menighets bortrykkelse, vil Jesu og apostlenes forkynnelse komme tilbake igjen. Den vil være basert på nåde, tro og gjerninger.

 

 4:6 Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:
4:7 Salige er de hvis overtredelser er forlatt, og hvis synder er skjult,
4:8 salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

 

   Paulus tok fram et annet eksempel fra Tanach på at et menneske ble rettferdiggjort av tro alene, og det var David. Han kjente også til den frie nåden, selv om han levde i en forpliktende tidsperiode. Etter sitt seksuelle overgrep mot Batseba, skulle de etter Mose Torah dø begge to. Det var ikke noe offer for den typen hor. ”Når en mann driver hor med en annen manns hustru- med sin nestes hustru, da skal DE BEGGE late livet, både mannen og kvinnen som har drevet hor.” (3.Mos.20,10.)

   På grunn av at David fikk nåde av Gud for en gjerning som det ikke var tilgivelse for, skrev han i Salme 32,1-2: ”Salig er den viss overtredelse er forlatt, viss synd er skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i viss ånd det ikke er svik.” (v.6-8.)

  

4:9 Gjelder nå denne saligprisning de omskårne (jødene), eller også de uomskårne (hedningene)? Vi sier jo at troen blev regnet Abraham til rettferdighet;
4:10 hvorledes blev den da tilregnet ham? da han var omskåret, eller da han hadde forhud? Ikke da han var omskåret, men da han hadde forhud,
4:11 og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde da han var uomskåret, for at han skulde være FAR TIL ALLE DE UOMSKÅRNE SOM TROR, så rettferdigheten kunde tilregnes også dem,
4:12 og FAR TIL DE OMSKÅRNE som ikke bare har omskjærelsen (Mose Torah), men også vandrer i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.

   Paulus stilte det spørsmålet: Gjelder nå denne saligprisningen (om den frie nåden), som både David og Abraham fikk oppleve, de omskårne (jødene) eller de uomskårne (hedningene)? Svaret er at rettferdiggjørelsen og frelsen på grunn av tro gjelder både de messianske troende, som både var omskåret og hadde Abrahams tro, og de troende som tilhører den kristne forsamlingen, som bare har Abrahams tro. (v.9-10.)

   Vi må legge merke til at Paulus setter ET SKILLE ved Abrahams omskjærelse. Det var et før og et etter ved Abrahams omskjærelse. Dette betyr at det oppstod EN NY ÅNDELIG SITUASJON ved omskjærelsen. Det nye var at det kom inn bud og regler i vandringen for det jødiske folket.

   Abraham fikk dette løftet og denne erfaringen før han ble omskåret. David derimot fikk denne saligprisning etter at han var omskåret. Dette gir oss en DOBBELT FORSIKRING på at løftet om rettferdiggjørelsen ved tro uten gjerninger gjelder både hedningene og jødene.

    Abraham fikk dette løftet om at han var rettferdiggjort av tro, før han ble omskåret og inngikk pakten med Herren. Han var da 75 år gammel. ”Og Abraham trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.”(1.Mos.15,6.) Omskjærelsen fikk han først da han var 99 år gammel. Han fikk dermed løftet om den frie nåden 15 år før han fikk omskjærelsen.

   Abraham fikk omskjærelsen som ET TEGN og ET INNSEGL på den tro som han hadde mens han ennå var uomskåret, slik at løftet om rettferdiggjørelsen ved tro alene skulle gjelde både de jødene som var omskåret, og de hedningene som var uomskåret. På denne måten kunne han være åndelig far til alle hedningene som tror og alle jødene som tror. (v.11-12.)

   Omskjærelsen skiftet ikke karakter ved at Mose Torah kom. Den var fortsatt et tegn på at de jødiske guttene tilhørte den jødiske nasjonen og et innsegl på at de tilhørte Herren. Det som var nytt ved Mose Torah var at jødene måtte forholde seg til mange flere bud og forskrifter, men løftene til jødene og troen hadde ikke forandret seg.

   Omskjærelsen gjaldt bare de jødiske guttene. De representerte de jødiske jentene ved sin omskjærelse. Ved sin konfirmasjon måtte både guttene og jentene forplikte seg på Torahens bud. De ble til en ”lovens sønn” (hebr. bar mitzva) og en ”lovens datter” (hebr. bat mitzva.)

   Abraham er etnisk far til alle jøder, men i og med at begrepet ”jøde” først og fremst er et trosmessig begrep, så ble ikke de vantroe jødene fullverdige medlemmer av Abrahmas ætt. (Rom.2,28-29.) De får ikke del i oppstandelsen på den siste dagen, og får dermed ikke del i den kommende verden, som er Riket for Israel.

4:13 For ikke ved loven (Mose Torah) fikk Abraham eller hans ætt (alle troende i enhver tidsperiode) det løfte at han skulde være arving til verden (gr.kosmos), men ved troens rettferdighet.
4:14 For dersom de som holder sig til loven (den jødiske Torah), er arvinger, da er troen blitt unyttig, og løftet blitt til intet;
4:15 for loven (Den jødiske Torah) virker vrede; men hvor det ikke er noen lov (den jødiske Torah), er det heller ingen overtredelse.
4:16 Derfor fikk han løftet ved troen, for at det kunde være som en nåde, så løftet kunde stå fast for hele ætten, ikke bare for den som har loven (den jødiske Torah), men også for den som har Abrahams tro, han som er far til oss alle
 

   Abraham og hans ætt fikk ikke løftene ved Mose Torah, men ved troen, for den egentlige hensikten med Mose Torah var at den skulle vise jødene at de ikke kunne oppfylle Torahen til egen frelse. Den virket ikke til frelse, men til vrede og til dom, for det er ingen som kan oppfylle Guds Torah på en perfekt måte. Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noen fordømmelse.  Påbudene og budene i Mose Torah var ikke i funksjon på den tid da Abraham fikk løftene, derfor kunne heller ikke budene og forskriftene omstøte løftene.

   Abraham fikk løftene som en nåde slik at de kunne står fast for hele ætten- både for de som har omskjærelsen og Abrahams tro (de messianske jødene) og de som bare har Abrahams tro (den kristne menigheten.) Abraham er derfor åndelig far til alle som har Abrahams tro. (v.13-16.)


      Ett av løftene, som Abraham hadde fått av Gud, var at han skulle gjøre ham til ”et stort folk”. Det er den jødiske nasjonen og de etniske folkeslagene som utgår fra jødene.(1.Mos.12,2.) Senere fikk Abraham det løftet at han skulle bli ”far til en mengde folk”(1.Mos.17,5.) På denne måten kom HELE VERDEN (gr. kosmos) inn under Abrahams herredømme. Løftet om ”et stort folk” ble utvidet til å gjelde ”en mengde folk”.

   Dette løftet ble ikke bare gitt til Abraham, men det ble også gitt til hans ætt, som er de menneskene som er kommet til en levende tro- enten på Gud, Messias eller Jesus Kristus. Abraham og hans ætt er derfor ikke bare arvinger til landet Israel, men de er også ARVINGER TIL HELE VERDEN.

   I Rikets tid skal de messianske jødene være med på å styre landet Israel og jorden, mens medlemmene av den kristne forsamlingen skal ha overordnede oppgaver i dette styret. Vi skal være med å styre hele kosmos. Vi kjenner ikke til enkeltdelene i dette styret, for det er ikke åpenbart ennå. Til og med englene er lagt under den kristne menigheten i Rikets tid. (1.Kor.6,3.)

   I forbindelse med Abrahams løfte om at han skulle bli ”far til en mengde folk”, fikk han også sitt navn forandret fra ”Abram”, som betyr ”opphøyet far” til Abraham, som betyr ”far til en mengde folk”. (1.Mos.17,5.) Det betyr at han skulle være åndelig far til alle som tror.

   Det var ikke de som holdt seg til den jødiske Torah- altså det jødiske folket- som var arvinger til løftet om den frie nåden, for dersom det var tilfellet, da var ikke troen lenger viktig, og løftet om den frie nåden gjaldt ikke lenger. Sinai-pakten kunne ikke frelse noen ved gjort gjerning. Den virket derimot til vrede og fordømmelse for jødene. Hovedhensikten med Mose Torah var at den skulle peke på synden i jødenes liv. (Rom.3,20.), men heldigvis så ble løftet om den frie nåden gitt 430 år før Mose Torah kom, og den kunne ikke omstøte løftet om den frie nåden, og ”hvor det ikke er noen lov (Sinai-pakten), er det heller ikke noen overtredelse og fordømmelse.” (v.14-15.)

    I forlengelse av dette er også den jødiske Torah TATT BORT for de troende i den kristne menighets tidsperiode. Den ble tatt bort ved vår omvendelse og gjenfødelse som har sin basis i Jesu forsoning på Golgata. Vi er avdød fra den jødiske Torah. ”men NÅ er vi løst fra loven (Mose og Jesu undervisning til det jødiske folket), i det vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen (Paulus sin undervisning), og ikke i bokstavens gamle vesen (Sinai-pakten.) (Rom.7,6.)

   Vi er ikke lenger under Torahen, men vi er under nåden. (Rom.6,14.) Dette betyr at vi er under Abrahams undervisning og erfaring før han ble omskåret. Det er denne læreformen Paulus førte videre i sin forkynnelse om den frie nåden som vi oppnår av bare nåde ved tro uten lovgjerninger. (v.14-15.)

   At troende jøder ønsker å knytte seg til deler av Mose Torah, er en naturlig sak i og med at Mose Torah er en del av den jødiske identiteten. De faller ikke ut av den frie nåden om de holder Guds bud i vandringen som troende. Vi hedningetroende har også våre bud som vi skal holde i vandringen som troende. Dette har ingen ting med rettferdiggjørelsen å gjøre, men det har med helliggjørelsen å gjøre.

   Den kristne forsamlingen består av to typer mennesker. Det er:

De jødene som har tatt omskjærelsen og ønsker å holde deler av Mose Torah. I tillegg til dette har de Abrahams tro

De hedningene som ikke har den jødiske Torah, men som har Abrahams tro.

4:17 - som skrevet er: Til mange folks far har jeg satt deg - for Guds åsyn, hvem han (Abraham) trodde, han som gjør de døde levende og nevner det som ikke er til, som om det var til.

    Abraham trodde på Guds løfter. Dette ble begrunnet med to forhold, og det var:

Gud kunne oppvekke mennesker fra de døde. Dette sikter også til det forholdet at både Abraham og Sara var ”legemelig død” til å bli foreldre til noe barn, men ved et Guds under kunne dette skje. Det skjedde også ved Isaks fødsel.

Gud har også den evnen at han kan forutsi fremtidige begivenheter. Dette var også tilfelle med Isaks fødsel. Det er ikke vanskelig å finne eksempler i Bibelen på at Gud kan forutsi det som ennå ikke har skjedd. Hele det profetiske ordet er et bevis på det. Det er et lys som skinner på et mørkt sted inntil den dagen lyser fram, til det  går i oppfyllelse.(v.17.)

 

  4:18 Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far etter det som sagt var: Så skal din ætt bli;
4:19 og uten å bli svak i troen så han på sitt eget legeme, som var utlevd, han var nesten hundre år gammel, og på Saras utdødde morsliv;
4:20 på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men blev sterk i sin tro, idet han gav Gud æren
4:21 og var fullt viss på at det han hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre.
4:22 Derfor blev det også regnet ham til rettferdighet.

    Til tross for at håpet om en sønn var ute- rent menneskelig sett- så trodde han at dette underet kunne skje. Selv om håpet var ute, utfordret han denne situasjonen med nytt håp. Dette kunne han gjøre ved sin tro. ”Mot håp trodde han med håp.” (v.18.)

   Den preposisjonen som her er oversatt med ”mot”, er på gresk ”par”. Den kan også oversettes med ”bakenfor” eller ”utenfor rekkevidde”.  Det betyr at han trodde med håp på det som var utilgjengelig og uoppnåelig, men for Gud er alt mulig.

  Håpet har med fremtiden å gjøre. Et håp som sees, er ikke noe håp. Det er forskjell på håpet og på realiteten. Til tross for sin og Saras høye alder, så tvilte han ikke på Guds løfte om ætten. Han gav derimot Gud æren for at det som han hadde lovet, det var han også i stand til å oppfylle. Han var full viss på det. Det som kjennetegner troen er FULL VISSHET om det som ikke er oppfylt ennå av Guds løfter. På grunn av at han hadde denne troen, ble det regnet ham til rettferdighet. (v.19-20.)

   Verbet ” å regne” eller ”å tilregne” er på gresk ”logizo”. Dette verbet betyr blant annet ”å tilskrive en noe på ens konto”. Det som ble tilskrevet Abraham på hans konto på grunn av hans tro, var rettferdigheten. (Vi blir også tilskrevet mange andre frelsesgoder på grunn av vår tro.)

 

4:23 Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det (rettferdigheten) blev tilregnet ham,
4:24 men også for vår skyld, som det vil bli tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde,
4:25 han som blev gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.

   Dette er også skrevet for at vi også skal vite at troen på Jesus blir tilskrevet oss til vår rettferdiggjørelse. Det blir satt inn på vår åndelige konto. Vi som tror på Jesu forsoning, skal bli frelst, for Jesus døde for våre synder og ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. (v.23-25.)

 

Tingvoll den 27-01-2010. Oskar Edin Indergaard.

 

 

 

 

 

 

Paulus brev til Romerne, kapittel 5

 

 

 


5:1 Da vi nå altså er RETTFERDIGGJORT AV TRO av (gr.ek) troen, har vi fred (gr.eirene) med Gud ved (gr.dia) vår Herre Jesus Kristus,
5:2 ved hvem vi også har fått adgang ved (gr.dia) troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp (gr.elpis) om Guds herlighet;
5:3 ja, ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet,
5:4 og tålmodigheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp,
5:5 og håpet gjør ikke til skamme, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt.

   Vi er rettferdiggjort av nåde ved Jesu blod ved (gjennom) vår tro. Alt dette er gaver fra Gud, og de ligger utenom oss selv. Da vi nå altså er rettferdiggjort, har vi fred (gr.eirene) med Gud ved Jesu forsoning. Gjennom Jesu forsoning har vi adgang ved vår tro til nåden, og vi roser oss av håpet (gr.elpis) om den herligheten som Gud vil gi oss. (v.1-2.)

   Hva som gjeldet ordet ”fred”, så betyr det på profan gresk ”fred i motsetning til krig”. Det tilsvarende hebraiske ordet er ”shalom”, og det har en mye videre betydning enn det greske ordet. Det betyr ikke bare at vi” ikke lenger er i krig med Gud, men det betyr også at vi er hele, at vi befinner oss vel, at vi er uskadde og hele både på ånd sjel og legeme og har god helse”. Guds fred er ikke bare en tilstand i forhold til Gud, men det er også en erfaring som vi har. Vi føler at vi har fred med Gud. Det er det samme som å ha en ”god samvittighet ovenfor Gud”, og selv om vi ikke føler det bestandig, så er det en virkelighet som ikke kan rokkes.

   Til tross for at dette begrepet inneholder flere elementer, så er det sentrale i det at vi har fred med Gud. Det betyr at vi er frelst.

   Jesus sa: ”Fred etterlater jeg dere, MIN FRED, gir jeg dere, ikke som verden gir, gir jeg dere. Deres hjerte forferdes og reddes ikke!” (Joh.14,27.)

   Det åndelige grunnlaget for denne freden er Jesu forsoning. Av den grunn er evangeliet om Jesu forsoning ”ET FREDENS EVANGELIUM” (Ef.6,15.), for det gir fred med Gud.

   Vi har ingen ting i oss selv som vi kan rose oss av, for både rettferdiggjørelsen og frelsen ligger utenom oss selv. Vi har mottatt dette av nåde ved tro på grunnlag av Jesu forsoning. Vi roser oss av det håpet som vi har om å få del i Kristi herlighet. (Se min artikkel: Den himmelske herligheten. på min internettside.)

   Hva som gjelder det greske verbet ”kakaomai”, så betyr det ”å rose seg”. Det kan også bety ”å glede seg”. Vi gleder oss også både over Guds nåværende herlighet og enda mer til Guds fremtidige herlighet. Det er den herlighet som skal åpenbares på oss. (Rom.8,18.)

   Når vi snakker om ”håp” i vanlig betydning, så uttrykker det ”en framtidig situasjon som det knytter seg en del usikkerhet til”. Vi håper at det eller det vil skje. Slik er det ikke med den bibelske forståelsen av ordet ”håp”. Det kristne håpet er ET LEVENDE HÅP som står fast”. ”Lovet være Gud og vår Jesu Kristi Fader, han som etter sin store miskunn ar gjenfødt oss til ET LEVENDE HÅP ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.” (1.Pet.1,3.)

   Det kristne håpet er knyttet til en person, og det er Jesus Kristus og det som han har gjort for oss. ”Paulus, Jesu Kristi tjener, etter befaling av Gud, vår frelser, og Jesus Kristus, VÅRT HÅP.” (1.Tim.1,1.)

   I og med at vi har Kristus i våre hjerter som pant og innsegl til forløsningens dag, har vi dette håpet allerede her og nå, men det skal også utvikles til et eskatologisk håp. Vi venter på Jesu komme for den kristne menigheten og bortrykkelsens dag. Da skal det håpet (Jesus Kristus), som er gjemt for oss i himmelen, bli åpenbart. ”for det håps (Kristus) skyld som er gjemt for dere i himlene, som dere forut har hørt om ved sannhetens ord i evangeliet. ” (Kol.1,5.)

   ”For i håpet (i Kristus Jesus) er vi frelst, men et håp som sees, er ikke noe håp (da er det en realitet) hvorfor skulle en håpe det som han ser?” (Rom.8,24.)

   ”For vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser.” (Fil.3,20.)

   Jesus Kristus er ikke bare menighetens håp. Han er også ISRAELS HÅP. ”Men vi HÅPET at han var den som skulle forløse Israel. Og dog- med alt dette er det i dag den tredje dag siden dette skjedde.” (Luk.24,21,)

   Israel og den kristne menighets håp er basert på Jesu person og Jesu forsoning, men de har ikke det samme håpet. Israels håp er Jesu gjenkomst og opprettelsen av Riket for Israel. Menighetens håp er Jesu komme i skyen og et liv sammen med ham i himmelen. Etter at Rikets tid er avsluttet, skal både Israel og menigheten være sammen på den nye jorden.

   Det er ikke bare Guds herlighet som vi roser oss av. Vi roser oss også av våre trengsler, for de gjør vår utvelgelse fastere og vår tro sterkere. Trengselen fører til tålmodighet. Tålmodigheten fører til et prøvet sinn. Det prøvede sinn (det indre mennesket) fører til håp, og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet (gr.agape) er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som bor i oss. (v.3-5.)

  Det normale for en kristen, er at han har trengsler i denne verden. Det kan være hån og spott fra de vantroes side. Det kan være forfølgelser fra Guds fiender. Det kan være motstand fra egen familie og kristne venner som har andre teologiske oppfatninger. ”Og bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død, og DERE (de messianske jødene i endens tid) SKAL HATES AV ALLE for mitt navns skyld, men den som holder ut til enden, han skal bli frelst.” (Mat.10,21-22.)

   ”Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” (2.Tim.3,12.)

   På samme måten som Kristus led i denne verden, er det HELT NORMALT at en kristen også må lide. Ja, dersom han ikke har del i lidelsen, kan dette være et dårlig tegn. Det kan være det at han har gitt etter for de krav som verden stiller til ham. Åndelig lidelse for en kristen er et GODT TEGN. Jesus sa: ”Kom det ord i hu som jeg sa dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge dere…” (Joh.15,20.)

   Jesus sa også: ”Dette har jeg talt til dere for at dere (de messianske jødene) skal ha FRED I MEG. I verden har dere TRENGSEL, men VÆR FRIMODIGE! Jeg har overvunnet verden.” (Joh.16,33.)

   ”idet de (Paulus og Barnabas) styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen (Paulus sin lære om den frie nåden) og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom MANGE TRENGSLER.” (Ap.gj.14,22.)

   ”For likesom Kristi lidelser komme rikelig over oss, så er og vår trøst rikelig ved Kristus.” (2.Kor.1,5.)

   Paulus sa at han gledet seg over sine trengsler, for på den måten oppfylte han det som ennå gjenstod av Kristi lidelser for menigheten, som er Kristi legeme. ”Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere og utfyller i mitt kjød (legeme) det som ennå fattes (mangler) i Kristi trengsler, for hans legeme, som er menigheten.” (Kol.1,24.)

   Jo større lidelsen er for en kristen, jo større skal herligheten bli. Alt dette skal bedømmes foran Jesu domstol i himmelen. ”men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi arvinger, SÅFREMT VI LIDER MED HAM, for at vi også skal herliggjøres med (sammen med) ham. For jeg holder for at den nåværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.” (Rom.8,17-18.)

   Den kristne menigheten har ingen ting å rose seg av i seg selv, for vi har ikke gjerninger å vise til, som kan komme oss til gode på dommens dag. Vi er ikke under loven (Mose og Jesu undervisning til det jødiske folket). Vi er derimot under nåden (Paulus sin undervisning til den kristne menigheten.) (Rom.6,14.)

   ”Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes (Mose og Jesu Torah)? Nei, ved troens lov (Paulus sin undervisning)” (3,27.) (Paulus sin undervisning har erstattet Mose og Jesu undervisning til det jødiske folket.)

   De messianske jødene kunne rose seg av sine gjerninger ovenfor Gud, for de var fortsatt under den jødiske Torah. ”Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. ” (Mat.5,7.)

   ”For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet, men BARMHJERTIGHETEN ROSER SEG MOT DOMMEN. ” (Jak.2,13.) Det betyr: De messianske jødene sier til dommeren som er Jesus på dommens dag: Vi har gode og riktige gjerninger å vise til. De kan være med på å frifinne oss på dommens dag.

   Vi må skille mellom Jesu og apostlenes forkynnelse til det jødiske folket og Paulus forkynnelse til den kristne menigheten. Jesu og apostlenes forkynnelse angår Riket for Israel. De forkynte både tro og lovgjerninger for å bli frelst.

   Paulus forkynte utelukkende den frie nåden. ”Vi er frelst av nåde, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave. Ikke av gjerninger, for at IKKE NOEN SKAL ROSE SEG.” (Ef.2,8-9.)

   Kirken og de aller fleste av de kristelige organisasjonene og trossamfunnene har ikke forstått dette at vi har TO EVANGELIEFORKYNNELSER i N.T. Det er Rikets forkynnelse, og det er den kristne menighets forkynnelse. Disse to forkynnelsene blir blandet sammen til et blandingsevangelium som har mistet mye av sin kraft.

   Sentrum i kirkens forkynnelse er Bergprekenen, vanndåpen og Jesu lignelser. Det burde ikke være slik, for dette er sentrum i Rikets forkynnelse. Det er Paulus sine brev som skulle være sentrum i kirkens forkynnelse. Når skal kirken, dets tjenere og predikantene begynne å forstå dette, at de må fordele Guds ord på en rett måte? (2.Tim.2,15.)

   På samme måten som Paulus lister opp hva våre trengsler kan føre til, har Jakob en lignende oversikt i Jakob 1,2-4 hva prøvelsene skal føre til. ”Akt det for bare glede, mine brødre, når dere kommer i alle slags fristelser (prøvelser), da dere vet at prøvelsen av deres tro virker tålmodighet, men tålmodigheten må føre til FULLKOMMEN GJERNING, for at dere kan være FULLKOMNE og HELE og IKKE MANGLE NOE.”

   Hensikten med prøvelsene er i følge Jakobs brev at de messianske troende må ha fullkomne gjerninger og være fullkomne og ikke mangle noe i gjerningene. Her ser vi også forskjellen på den messianske jødedommen og Paulus sin undervisning. I den messianske jødedommen er det IKKE NOK med tro. En troende måtte også ha fullkomne gjerninger. Dersom han ikke hadde det, kunne han falle ut av Guds nåde. (Se Jakob 2,17-24.)

   I den paulinske forkynnelsen er det nok med tro og nåde, for å bli frelst. Gjerningene er flyttet fra å være et grunnlag for frelsen i den messianske jødedommen, til selve vandringen i den paulinske forkynnelsen. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Ser du forskjellene mellom den messianske jødedommen, som har med Riket for Israel å gjøre, og den paulinske kristendommen, som har med menigheten å gjøre? Viss ikke, må du be Gud om at han må åpenbare deg dette, slik at du kan glede deg over alle de åndelige godene, som er nedlagt i det paulinske evangeliet.

 5:6 For mens vi ennå var skrøpelige, DØDE KRISTUS TIL FASTSATT TID for ugudelige.
5:7 For neppe vil noen gå i døden for en rettferdig - for en som er god, kunde kanskje noen ta seg på å dø -
5:8 men Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

   Vi kan ikke frelse oss selv. Vi er for svake til det. Vi er ufullstendige og full av synd, men Gud sendte sin Sønn til oss menneskene, for å sone all verdens synd. Det ordet som er oversatt med ”skrøpelig”, er på gresk ”asthenees”. Det betyr ”uten styrke, svak, helt udugelig og impotent”. Vi er helt maktesløse i å frelse oss selv, for det finnes ikke en som er fullkommen i seg selv. ”Vi er alle sammen avveket- alle til hope er de blitt udugelige. Det finnes ikke noen som gjør godt. Det finnes ikke en eneste.” (Rom.3,12.)

    Jesus kom til fastsatt tid. Det betyr at Gud hadde en tidstabell for Jesu komme. Han kom verken for sent eller for tidlig. Han kom akkurat på det tidspunktet da Gud ønsket at han skulle komme. Han kom i ”tidens fylde”. Det betyr at han kom, da tiden var moden til at det kunne skje. ”men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven (Mose Torah), for at han skulle kjøpe dem fri (jødene) som var under loven (Mose Torah), for at vi (jødene) skulle få barnekår.” (Gal.4,4-5.)

   Men Jesus er ikke bare jødenes frelser. Han er hele verdens frelser. ” og han er en soning for våre (jødenes) synder, dog ikke bare for våre (synder), men for hele verdens (synder.)” (1.Joh.2,2.)

  Jesus som både er sann Gud og sant menneske, var villig til å ta på seg alle verdens synd. Ja, ikke bare det. Han gikk også i døden for oss. Dette viser oss noe av Guds ufattelige kjærlighet (gr.agape) til både mennesker, dyr og hele skaperverket. Han forlot sine himmelske herligheter og kom i syndig kjøds lignelse, for å dele kår med oss, og da han i all sin ferd var funnet som et sant menneske, gikk han i døden for oss, for å heve oss opp til sin egen åndelige standard og herlighet (Fil.2,6-8.)


   ”Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gave ville du (Gud) ikke ha, men et legeme laget du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg (Jesus): Se, jeg kommer- i bokrullen er det skrevet om meg- for å gjøre Gud- din vilje.” (Hebr.10,5-7.)

   Den bokrullen det her er henvist til, er Salmenes Bok, kapittel 40,7-8. Der står det omtrent det samme som det som er referert til i Hebreerne 10,5-7.

   Profeten Esaias er en annen bokrull som beskriver Messias som det Guds Lam som bar all verdens synd og sonet den for jødene. ”Men han (Messias) er såret for våre (jødenes) overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår (blod) har vi fått legedom. (er vi gjort hele.)” (Es.53.5.)

   De fleste av oss ønsker ikke å gå i døden for noe menneske. Vi er for glade i livet til det. Andre igjen kan kanskje tenke seg å gå i døden for en som er god. Det er en som har gjort mange gode gjerninger. Den rettferdige derimot kan derimot klare seg selv. Dette er menneskelige vurderinger, men Gud regnet ikke slik, for han visste at det ikke fantes noen som verken var rettferdig eller god (Rom.3,10 og 12.), og derfor så gikk han i døden for oss alle sammen mens vi ennå var syndere. (v.7-8.)

   Jesus døde for ugudelige av både jøder og hedninger. Han døde for alle mennesker som både har levd, for de som lever nå, og for de som ennå ikke er født. ”For det er en Gud og en mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus, han som gav seg selv som en løsepenge FOR ALLE, et vitnesbyrd i sin tid.” (1.Tim.2,5-6.)

  

 5:9 SÅ MEGET MER (gr. pollo mallon) skal vi da, etter at vi nå er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.
5:10 For så sant vi blev forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi SÅ MEGET MER bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt;
5:11 ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi NÅ HAR FÅTT FORLIKELSEN.

   Jesus døde for alle mennesker, men det er bare de som har tatt imot tilbudet om å bli frelst, som er rettferdiggjort ved hans blod. Vi skal bli frelst fra Guds vrede. Ordet ”vrede” er på gresk ”orge”. Det kan bety i denne sammenhengen at vi er frelst både ”fra Guds vrede i den store trengsel” og ”Guds generelle vrede over uoppgjort synd.”

  Vi er sikret rettferdiggjørelsen ved troen på Jesus. Verbet ”rettferdiggjort” betyr ”å bli erklært for rettferdig.” Vår rettferdiggjørelse skjedde mens vi ennå var syndere, ja, til og med før vi var født. I tiden skjedde det et forlik mellom Gud og menneskene på Golgata. Vi som før hadde ligget i fiendskap med hverandre, vi er blitt venner med Gud ved Jesu død på korset.

   Det åndelige grunnlaget for rettferdiggjørelsen er JESU BLOD. Hans blod var ubesmittet fra synden. Det var også hans liv. Han gav sitt blod og sitt liv for våre synder, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved troen på ham. ”i hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndens forlatelse (bortsendelse), etter hans nådes rikdom.” (Ef.1,7.)

   ”men NÅ, i Kristus Jesus, er dere (hedningene) som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.” (Ef.2,13.)

   ”for det var Guds vilje at hele hans fylde skulle ta bolig i ham (Jesus), og ved ham å forlike de alle ting med seg, i det han gjorde fred ved hans korses blod,- ved ham- enten det er de på jorden (de som lever) eller de i himlene (de som er døde i troen på Jesus.)” (Kol.1,19-20.)

   Dette forliket skjedde fra før verdens grunnvoll ble lagt, men det er ikke bare hans død som borger for vår frelse. Det gjør også hans liv etter at han er oppstått fra de døde. Han sitter nå ved Faderens høyre hånd i det høye og ber for oss. Det er det livet som han lever for oss i dag. Han lever for å gå i forbønn for oss. Det er det VIKTIGSTE ARBEIDET Jesus har i dag. ”Hvem vil anklage Guds utvalgte (de troende)? (Svaret er: Ingen.) Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? (Svaret er: Ingen kan fordømme oss.) Kristus er den som er død, ja, hva mer er, som også er oppstanden, som er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. ” (Rom.8,33-34.)

   Men det er ikke bare Jesus som ber for oss. Det gjør også Den Hellige Ånd. Dette gir oss en DOBBELT FORSIKRING PÅ VÅR FRELSE. ”Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp, for vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det, men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk, og han (Gud) som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå (lyst) er, for etter Guds vilje går han i forbønn for oss.” (Rom.8,26-27.)

   ”og derfor kan han også FULLKOMMEN FRELSE dem som kommer til Gud ved ham, da han ALLTID lever av å gå i forbønn for dem.” (Hebr. 7,25.)

   I vers 10 er verbet ”forlikt” brukt to ganger. Det står i en tid som heter ”aorist”, og den er brukt om ”et forhold som er avsluttet i fortiden.” Det betyr at både Jesu døde for oss, mens vi enda var syndere, og Jesu liv, som han lever for oss i dag, er en handling som er trått i kraft FOR LENGE SIDEN. Fra Guds side skjedde forlikelsen fra før verdens grunnvoll ble lagt, men for oss menneskene skjedde den da vi kom til troen på Jesus. Dette borger for FRELSENS SIKKERHET for den som er rettferdiggjort.

   Det er mange som ikke ser og forstår at den som engang er blitt rettferdiggjort, er FRELST FOR ALLTID. Han kan ikke falle ut av Guds rettferdiggjørende og bevarende nåde. ”og dem som han forut (før verdens grunnvoll ble lagt) bestemte, dem har han også kalt, og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort, og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også HERLIGGJORT.” (Rom.8,30.)

   Det er fire grunner til at de troende ikke ser og forstår dette, og det er:

De leser ikke N.T. og vet ikke hva som står der.

De har fått gal undervisning om dette.

De blander sammen den paulinske læren med den messianske jødedommen, der det blir stilt absolutte krav i vandringen for de troende. Den som ikke hadde fullkomne gjerninger, kunne falle ut av rettferdiggjørelsens nåde.

De blander sammen rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen i det de tror, at vandringen som troende kan ha innvirkning på rettferdiggjørelsen og ødelegge for den. Dette er to forskjellige forhold som ikke må blandes sammen. Dette gjelder den kristne menighets tid, for vi er ikke under den jødiske Torah, men vi er under Paulus sin undervisning. (Rom.6,14.)

   Skal vi ikke takke Gud og gi ham både lovprisning og ære fordi vi allerede her og nå er satt inn i himmelen sammen med Jesus. Den som er innsatt der, kan ikke falle ut av sin posisjon der. ”Men Gud, som er rik på miskunn (nåde), har for sin store kjærlighets skyld som han elsket (aorist) oss med, gjort (aorist) oss levende sammen med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser- av nåde er dere frelst og oppvakt (aorist) og satt (aorist) oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus.” (Ef.2,4-6.)

       Uttrykket ”SÅ MEGET MER” er brukt to ganger i v.9 og 10. Dette uttrykket borger også for vår evige og sikre frelse, for det er brukt både i forbindelse med rettferdiggjørelsen og det forholdet at Jesus går i forbønn for oss i det livet som han lever i himmelen. (Enhver sak står fast ved to eller tre vitner.)

   Jeg vil sitere fra Studiebibelen.Bind 3. s. 553- hva den sier om frelsens sikkerhet: ”Summen av det hele blir at viss Kristus har skaffet syndere rettferdighet ved sin død, vil han desto mer beskytte oss fra fordervelse  etter at vi er blitt rettferdiggjort. Det ville ikke være nok om Kristus sørget for vår frelse, om den ikke hadde vært trygget og sikret helt til slutt. Vi har ingen grunn til å frykte for at han noensinne skal svikte oss.” (Jeg er ikke enig i det som står i den tredje og andre siste setningen, men sitatet er så godt at jeg tar det med likevel. Begrunnelsen for det er følgende: Det er Jesu død som gir oss rettferdiggjørelsen, og det er nok for oss til å bli frelst. Det forholdet at Jesus ber for oss, har med vandringen som kristne å gjøre.  Dette fører oss nærmer Gud. Det gir oss et intimt åndelig felleskap med ham.

    Vi må skille mellom:

Vår posisjon i Kristus. Den får ved rettferdiggjørelsen. Vi blir ikke mer rettferdiggjort enn vi er akkurat i dag.

Vå status som kristne. Den får vi ved helliggjørelsen og et helliggjort liv. Vandringen kan bli bedre.

Vi vet at ordene ”rettferdiggjørelse” og ”frelse” kan bety det samme i hebraisk tankegnag. I versene 9 og 10 har vi et bevis på at rettferdiggjørelsen og frelsen ikke behøver å være det samme. Vi er blitt rettferdiggjort ved hans blod, men vi skal bli frelst ved hans liv. Frelsen betyr her helliggjørelsen. Når Jesus og Den Hellige Ånd ber for oss, fører dette oss nærmere Gud. (Rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen fører fram til den endelige frelsen, som er forløsningen eller herliggjørelsen.)

   Vi roser Gud ved Jesus Kristus både for forsoningen og for forlikelsen. Dette er det samme, men det er forhold som ligger utenom oss selv. Det er en gave fra Gud. (v.11.)

   Vi som er kommet til tro på Jesus, har derimot fått ”FORLIKELSENS” eller ”FORSONINGENS TJENESTE”. Vi skal gå ut til hele verden med det glade budskapet om at Gud er forlikt med oss, og at vi er forlikt med ham ved Jesu død. Dette betyr at all verdens synd er sonet. Vi skal takke for at vi er blitt forlikt med Gud, og vi skal be de ikke-troende om å la seg forlike med Gud. Dette er VÅR MISJONSBEFALING i dag. ”Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud. Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi ham skal bli rettferdige for Gud.” (2.Kor.5,180-21.)

   Det er ikke misjonsbefalingene i de fire evangeliene som er kirkens misjonsbefaling, men det er misjonsbefalingen i 2.Kor.5,18-21 som er vår misjonsbefaling, men i og med at ikke kirken greier å fordele Guds ord på en rett måte, blander den også de forskjellige misjonsbefalingene. Misjonsbefalingene i evangeliene er underlagt både tro, vanndåp og gode gjerninger, mens misjonsbefalingen i 2.Kor.5,18-21 er basert utelukkende på det å ta imot forsoningen. Det gir troen på Jesus, og det er nok i vår tidsperiode.


5:12 Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle -

   Bibelen handler om to menn og to folk som er relatert til dem. De to mennene er Adam og Kristus. Den første mannen i denne sammenhengen er Adam. Selve ordet betyr ”menneske”. Den siste mannen er Kristus. Han rettet opp det som Adam hadde forårsaket av skade ved sin synd og ved syndefallet. Adam har ikke ansvaret for synden i verden, for det er satan som er eneansvarlig for den, i og med at han var den som syndet først. ”Den som gjør synd, er av djevelen, for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbart at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger.” (1.Joh.3,8.)

   Gjennom Evas og Adams fall i Edens hage kom synden inn i verden. De ble en kanal for synden i verden. Den trengte gjennom til alle mennesker.

   Når synden først var kommet inn i verden, førte den døden med seg, for den som gjør synd,  må dø. Dette kan være den legemlige eller den åndelige død. (v.12-13.)

   Den som har tatt sin tilflukt til Jesus og hans forsoning, skal ikke skades av den åndelige død, for Gud har ikledd vedkommende frelsens sikre drakt (rettferdiggjørelsen) og gitt ham Den Hellige Ånd som innsegl og pant til forløsningens dag. Han kan dø den legemlige død dersom han da ikke blir med i bortrykkelsen av den kristne menigheten, men Jesus skal reise han opp fra døden, for han har overvunnet satan og døden ved sin store seier på Golgata.

  Jesus stod opp fra de døde på den tredje dagen etter at han hadde sonet all verdens synd og overvunnet døden. Døden kunne ikke holde på ham, for han hadde ikke personlig synd. Han tok vår synd på seg, men synden kunne ikke trenge gjennom til hans ånd og sjel, slik at de ble infisert av synden. Det var på SITT LEGEME at han bar vår synd. ”Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved viss sår dere er legt.” (1.Pet.2,124.)

   ”Han som ikke visste av synd, har han (Gud) gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.” (2.Kor.5,21.)

   ”Dette er troverdige ord og fullt verdt å motta at Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den første.” (1.Tim.1,15.)

   Den som følger Adams vei uten å ha fått tilgivelse for sine synder, skal både lide den legemlige og åndelige død. På denne måten ser vi at Adam og Kristus er stamfedre til to forskjellige ætter:

Det er de som går fortapt for Guds rike og

Det er de som blir frelst og får del i Guds rike.

  ”for likesom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.” (1.Kor.15,22.) De som har komme til tro på Jesus, skal leve sammen med ham. De som ikke har kommet til tro på Jesus, skal bli dømt til et evig liv i fortapelsen- borte fra Guds åsyn.

   I 1. Kor.15,45 blir disse to personene kalt for ”den første Adam” og ”den siste Adam”. ”Således er det og skrevet: Det frøste menneske, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd”. Dette betyr  at Adam ble et levende menneske, men Kristus er en person som har liv i seg selv. Han kan gi den andre Adam det evige og fullkomne livet.

   Det siste mennesket har rettet opp det som det første mennesket har ødelagt, slik at det første menneske skal bli likt med det siste mennesket. Kristus blir dermed forbilde på det frelste mennesket. ”For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å BLI LIKEDANNET MED HANS SØNNS BILDE, for at han (Kristus) skulle være den førstefødte blant mange brødre.” (Rom.8,29.)

   5:13 for vel var det synd i verden før loven (Mose Torah), men SYNDEN TILREGNES IKKE HVOR DET INGEN LOV ER, men allikevel hersket døden fra Adam til Moses også over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse, han som er et forbillede på den som skulde komme.

   Vi vet at det var synd i verden før Mose Torah kom, for synden kom inn i verden ved Eva og Adams syndefall i Edens hage, men synden blir ikke tilregnet (gr.ellegeo) synderen der som  ikke Mose Torah var/er kjent. (v.13.)

   Dette viser oss Guds store rettferdighet. Han tilregner ikke synderen den synden som blir begått i forhold til Torahens bud. Dette er også et rettsprinsipp som vi følger i dag i vår rettspraksis. Vi lærer at ingen lov har tilbakevirkende kraft. VI lærer også at våre lover ikke kan dømme mennesker, som befinner seg utenfor vårt rettsområde. De har sine egne lover og regler.

   Dette betyr videre at de hedningene som var/er utenom den jødiske Torah har en fordel framfor de jødene som kjente til den jødiske Torah. Gud må dømme dem etter andre regler, og det er ”torahens gjerning” som er skrevet med usynlig blekk i deres hjerter. Det er deres samvittighet som gir sitt vitnesbyrd. Det er deres tanker som innbyrdes anklager eller forsvarer menneskene. (Rom.2,15.)

   Det er til slutt hele skaperverket som peker på Guds eksistens. Dette peker på Gud som skaperen og opprettholderen av alt som er skapt. ”For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de (hedningene) skal være uten unnskyldning.” (Rom.1,20.)

   Brudd på disse ”uskrevne” reglene fører til at hedningene synder, og Gud må staffe dem for det. Straffen for synden er døden. Dette er grunnen til at døden også hersket fra Adam og til Moses.

   Hedningene hadde ikke gjort den samme synden som Adam hadde gjort, men de hadde gjort andre synder. De hadde ikke syndet ”i likhet med Adams overtredelse.” (v.14.), men de hadde gjort andre typer synder.

   Jeg vil sitere det som Studiebibelen. Nr. 3. s.555 sier om denne problemstillingen: ”SYNDEN EKSISTERTE SOM ET FAKTUM FØR DEN EKSISTERTE SOM SKYLD. Loven gjorde ikke mennesker til syndere, men han gjorde dem til overtredere. Synden kom ikke ved loven, men kunnskapen om synd kom da. Ordene ”før loven” betegner her tidsperioden mellom Adam og Moses.

   At synden eksisterte etter loven, ville ingen finne på å komme med innvendinger mot, men det kunne hende at noen satte spørsmålstegn ved tiden før loven ble gitt.  Selv om Gud ikke på den tiden dømte etter EN SKREVET LOV, var det klart at menneskeheten likevel var under forbannelse. Døden beviste det.

   ”Tilregnes ikke” (ellogeo), er uttrykk som bare er brukt her og i Filemon 18 (skriv det på min regning). Her uttrykker det at det ikke var ført opp på regning, slik at noen skal betale for det.”

    Dette betyr at denne synden ER FØRT OPP PÅ EN ANNENS REGNING, og det er Guds regning. Han tar ansvaret for den synden som ble begått av hedningene i tidsrommet fra Adam og til Moses. Dette gjelder også de hedningene som har levd/lever utenom loven og evangeliet.

   Studiebibelens vurdering om dette er godt skrevet, og det dekker også de tankene som jeg har om denne problemstillingen.

   Hva som gjelder jødene, så blir de dømt strengere enn hedningene, for de kjente til Torahens bud, som forteller dem hva de skal gjøre og ikke gjøre.  De får en strengere dom enn hedningene, for der kunnskapen om Guds ordninger er større, blir også dommen strengere.

   Hva som gjelder den kristne menigheten, så er vår åndelige situasjon mer lik de hedningene som levde/ lever utenom den jødiske Torah og evangeliet om Jesu forsoning, for den jødiske Torah er også tatt bort fra oss. Vi er ikke lenger under den jødiske Torah, men vi er under den frie nåden (Paulus sin undervisning.) (Rom.6,14.)

   På samme måten som hedningene ikke blir dømt i forhold til jødenes Torah, blir heller ikke vi dømt i forhold til Torahen. På denne måten kan det også sies om oss at ”synden tilregnes ikke hvor det ingen lov er.” (v.13.)

   Dette betyr naturligvis ikke at jeg setter likhetstegn mellom hedningene og den kristne menigheten. Vi må bare passe på at vi ikke bruker vår frihet til en leilighet for kjødet til å synde.

  
5:15 Men ikke er det med nådegaven (rettferdiggjørelsens gave) således som med fallet; for er de mange død ved den enes fall, da er MEGET MER Guds nåde og gaven i det ene menneske Jesu Kristi nåde blitt overvettes rik for de mange.
5:16 Og ikke er det med gaven således som det blev da én syndet; for dommen blev til fordømmelse for éns skyld, men nådegaven til FRIFINNELSESDOM FOR MANGE FALLS SKYLD.

   Ved Adams synd og åndelige fall er alle mennesker åndelig død og fortapt borte fra Herren, men slik er det ikke med Jesu forsoning. Den nådegaven, som det her er snakk om, er rettferdiggjørelsens gave. Den er blitt ”overvettes rik for de mange”. (V.15.)

   Dette betyr ikke at alle mennesker har fått tak i denne gaven, for Guds ord sier at de fleste- dessverre- går fortapt for Guds rike, for de ville ikke ta imot sannheten til kjærligheten (2.Tess.2,12), men det betyr at den gaven som vi får ved Jesu offer, er blitt MYE MER RIK og VERDIFULL enn det som skjedde ved syndefallet i Edens hage. Dette er innlysende, så det behøver vi ikke å skrive utfyllende om.

   Fordømmelsen av Adam gjaldt for en synd, men rettferdighetens gave gjelder ikke bare for en synd. Den gjelder alle synder. Fordømmelsen kom som et resultat av en synd. Rettferdiggjørelsen gjelder de mange synder. Jesu forsoning gir mye mer enn det som Adams fall ødela for menneskene. Her er det ikke snakk om mengde (kvantitet), men om kvalitet.    

 

5:17 For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal MEGET MER de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, LEVE og HERSKE ved den ene, Jesus Kristus.
5:18 Altså: likesom éns fall blev til fordømmelse for alle mennesker, således blev også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker;
5:19 for likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også DE MANGE BLI RETTFERDIGE VED DEN ENES (KRISTI) LYDIGHET.

   Ved Adams overtredelse kom døden inn i verden på grunn av Adams fall. Den legemlige døden gjelder alle mennesker, men for dem som frå tak i ”nådens og rettferdiggjørelsens gaves overvettes rikdom” (v.17.), vil denne gaven være SÅ MEGET STØRRE for dem, for de skal ikke bare leve sammen med Kristus. De skal også herske sammen med Kristus.

   I Rikets tid skal de messianske jødene herske sammen med Messias på jorden, og den kristne menigheten skal herske ut ifra det himmelske Jerusalem. Vi skal styre over hele universet (gr.kosmos.)

   Konklusjonen på v.15-19 blir det som står i v.18: ”Likesom et menneskets fall ble til fordømmelse for alle mennesker, således ble også ens (Kristi) rettferdige gjerning til livets rettferdiggjørelse for alle mennesker.” Det siste gjelder ikke for absolutt alle mennesker, men det gjelder for alle de menneskene som tok/tar imot tilbudet om å få rettferdighetens gave, for ”alle de som tok imot ham, de gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” (Joh.1,12.)

   Det er noen som misforstår det som står i v.18 b til å gjelde ALLE MENNESKER. Vi må understreke at TILBUDET om rettferdiggjørelsen og frelsen gjelder alle mennesker, men OPPFYLLELSEN av dette løftet gjelder alle de som har tatt imot Jesus som sin frelser. De som ikke har tatt imot dette tilbudet, går fortapt for Guds rike. Der som har tatt imot tilbudet, blir frelst.



5:20 Men loven kom til for at fallet skulle bli stort; men HVOR SYNDEN BLE STOR, BLE NÅDEN ENDA STØRRE,
5:21 for at likesom synden hersket ved døden, så skulle også nåden herske ved rettferdighet til et evig (tidsalderlig) liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

   En av Mose Torahs hensikter var å synliggjøre overtredelsene. Mose Torah skapte ikke synden, for den var i verden fra syndefallet i Edens hage. Det var da synden kom inn i verden, men på grunn av Mose Torahs mange bud og påbud, ble synden kvantitativt sett større. Men der synden ble stor, ble nåden enda større. Dette gjelder både kvantitet og kvalitet.

   Uttrykket ”enda større” er på gresk ”hyperperissyo”. Det betyr egentlig ”superstørre”. Det betyr at den nåden som vi har i dag, skiller seg fra nåden i de andre tidsperiodene, i og med at den er så mye rikere. Den nåden som vi har i vår tidsperiode, har følgende kjennetegn:

     

Den som er rettferdiggjort, kan ikke falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde.

Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Nåden er fri i inneværende tidsalder.

Vi er borgere av himmelen. Vi er allerede her og nå innsatt i himmelen sammen med Jesus Kristus. (Ef.1,3 og 2,6.)

Vi danner en åndelig enhet med Jesus der han er hodet, og hver enkelt av oss er lemmene på Kristi legeme.

Ved Jesu komme for den kristne menigheten skal vi bli ham lik. Vi skal bli likedannet med det bilde av seg selv som Jesus viste oss i sitt jordeliv. (Rom. 8,29.) (Jesus er også et bilde av Gud. (Hebr.1,3.)

Vi har en framtidig nåde som er ufattelig. ”For at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.” (Ef.2,7.)

   Verbet ”å komme til” er på gresk ”pariserkomai”. Det betyr egentlig ”å komme inn ved siden av”. Mose Torah kom inn i verden for at fallet skulle bli enda større enn det allerede hadde vært.

   Mose Torahs hovedoppgave er å synliggjøre overtredelsene slik at menneskene så at de var overtredere og dermed syndere. En skulle da tro at i og med at folk så synden i sine liv, så kunne dette føre til anger og syndserkjennelse, men det gjør det ikke. Det er bare Den Hellige Ånd og nåden som kan overbevise folk om synd. Det er en av Den Hellige Ånds oppgaver. ”Og når han (Den Hellige Ånd) kommer, skal han overbevise verden om synd, dom og rettferdighet. (Joh.16,8.)

   ”Eller forakter du (jødene) hans (Guds) godhets og tålmods og langmodighets rikdom, og vet ikke at Guds godhet (nåde) driver deg til omvendelse.” (Rom.2,4.)

   Joel W. Finch har en god illustrasjon på hvordan loven virker i sin kommentar over Romerbrevet. A Homiletical Commentary on Romans. Bind 1. s.161. Han skriver at dersom vi skriver på et skilt: GÅ IKKE PÅ GRESSPLENEN, så vil folk gå der. Dersom vi derimot skriver: GÅ IKKE PÅ FORTAUET, så vil folk gå der.

   I vers 21 er ”synden” og ”nåden” personifisert.  Synden hersket ved Torahens bud og regler, for den som brøt Mose Torah, den måtte dø, men etter Jesu forsoning på Golgata er vi kommet inn i en ny åndelig situasjon. Nå er der en annen som hersker, og det er NÅDEN. Den hersker ved Jesu forsoning, som var den eneste retteferdige gjerningen som Gud kunne godta som et offer for all synd.

   Hva som gjelder det greske ordet ”aion” (v.21.), så skal det ikke oversettes med ”evig”. Det er en gal og forvirrende oversettelse. Det skal oversettes med ”tidsalder”. Guds ord handler ikke om tiden i forhold til evigheten, men det handler om en tidsalder i forhold til en annen tidsalder.

   Da Gud sendte sin Sønn til verden, for å sone all verdens synd, da begynte en NY TIDSALDER. Det var ”forsoningens tid” eller ”forsoningens tidsalder”. Den avsluttet Mose Torahs tidsalder. Forsoningen ble lagt ned i to nye tidsaldere, og det var:

Rikets tidsalder som strakte seg fra døperen Johannes og inntil Paulus.

Den kristne menighets tidsalder som strekker seg fra Paulus (Ap.gj.13) og inntil den kristne menighetens bortrykkelse.

  Hva som gjelder Rikets forkynnelse, så er også deler av Mose Torah lagt ned i den, men Jesus utvidet den på en rekke områder og la sin kjærlighet og nåde ned i den på en ny og større måte. Vi kan derfor ikke sette likhetstegn mellom Mose Torah og Jesu Torah. Den som ville ha del i Riket for Israel, måtte underlegge seg både Jesu krav og Jesu kjærlighet og nåde.

   Vi må heller ikke tro og lære at det ikke var nåde å få for syndere under Mose Torah, for det var det: For den som gjør disse ting (oppfyller Mose Torah), skal leve ved den. (Esekiel. 20,11.) Vedkommende skal først leve i landet Israel, og deretter dersom han har troen på Messias, skal han leve i Rikets tid.

   ”men loven (Mose undervisning) har ikke noe med troen (Paulus sin undervisning) å gjøre, men den som gjør det (jødene under Mose Torah), skal leve ved det.” (Gal.3,12.)

   Det er fatalt at teologene har oversatt ordet ”torah” med ”loven”, for det tilkjennegir at det bare er lover og regler i Mose Torah, men den er også full av nåde og kjærlighet fra Guds side. Det er ingen som har fått så mye nåde av Gud opp gjennom sin frafallshistorie som jødene.

   Det er satan som har stått bak en slik fatal gal oversettelse og forståelse av ordet ”torah”, for ved en slik oversettelse av ordet blir den jødiske Torah stående som en motsetning til nåden, og det er den ikke. Torahen inkludere både nåde og regler for vandringen. (Det samme gjelder også oversettelsen av ordet ”aion”.)

   Vi må videre skille mellom ”nåden” og ”den frie nåden”. Det er det nye budskapet som Paulus kom med, at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Det er DEN NYE FORKYNNELSEN Paulus lærer oss om i Brevet til Romerne. Han konfronterer ofte Mose Torah med sin egen undervisning i sine brev. Det gjør han for å få jødene til å forstå at de nå var kommet inn i en ny tidsperiode, hvor Mose Torah som sådan var lagt bort. At en del av de jødene som kom til tro på Jesus etter Paulus sitt nye budskap, ønsket å forplikte seg på en del av Mose Torahs bud, det er en helt annen sak.

   Det er FULL FORVIRRING angående forkynnelsen og forståelsen av N.T. Prestene og forkynnerne blander de forskjellige typer forkynnelser og de forskjellige tidsperiodene, som blir beskrevet i N.T., sammen i et blandingsevangelium, som har mistet mye av sin kraft. Når det gjelder innholdet i N.T., så må det deles opp i tre forskjellige forkynnelser og forståelser, og det er:

Mose Torahs forkynnelse. I denne perioden var frelsen og nåden avhengig av oppfyllelsen av bud og regler.

Rikets forkynnelse. I denne perioden var frelsen og nåden avhengig av oppfyllelsen av bud og regler.

Paulus sin forkynnelse. I denne perioden er frelsen og nåden fri og gratis.

   Jesu forsoning er lagt ned i alle disse periodene.

    Kapittel 5 avslutter det som Paulus begynte med å fremstille i Romerbrevet, kapittel 3,21. Disse kapitlene er en gjennomgåelse av rettferdiggjørelsens og frelsens vesen.

   Kapittel 3,21-31 beskriver RETTFERDIGGJØRELSENS MIDDEL. Vi er frelst av nåde ved tro ved Jesu blod uten gjerninger.

   Kapittel 4 beskriver RETTFERDIGGJØRELSENS METODE og GRUNNLAG. Vi er frelst ved Jesu forsonergjerning. Gjerninger eller Torahen har ingen ting med selve rettferdiggjørelsen å gjøre. Det er bare troen på Jesus som rettferdiggjør menneskene. ”Å være rettferdiggjort” betyr ”å være erklært for rettferdig”.

  Kapittel 5 beskriver RETTFERDIGGJØRELSENS HENSIKT og STORHET. Gud vil gjennom Jesu offer heve oss opp til seg selv i storhet, herlighet og glans.

 

Tingvoll den 7-2-2010. Oskar Edin Indergaard.

 

 

 

 

Paulus brev til Romerne 6


6:1 Hva skal vi da si? skal vi holde ved i synden, for at nåden kan bli dess større?
6:2 Langt derifra (gr.me genoito)! vi som er AVDØD (aorist) FRA SYNDEN, hvorledes skulle vi ennå leve i den?

  Paulus tok opp igjen problemstillingen fra Romerne 5,20 hvor det står: ”Men loven (Mose Torah) kom til (ble lagt til) for at fallet skulle bli stort, men hvor synden ble stor, ble nåden enda større.” Som vi har sett av eksegesen av dette verset, så betyr det at da Torahen kom, ble synden stor, men da den frie nåden kom, så ble de åndelige herlighetene, som dette brakte med seg, mye større. De ble ”superstørre”.

   Paulus ble beskyldt for at han lærte, at jo mer de troende syndet, jo bedre var det, for da ble nåden enda større. Dette behandlet han også i Romerbrevet 3,8 hvor det står: ”Og skal vi da ikke- som vi spottes for- og som noen sier at vi lærer- gjøre det onde (synde) så det gode kan komme derav? Rettferdig er den dom som treffer slike.”

   Nei, vi skal ikke synde bevist for at nåden skal bli større. Det må ikke skje. Det er en UMULIGHET at vi som er rettferdiggjort og frelst. kan leve i synden, for vi er DØD FRA DEN. (v.1-2.)

    Vi legger merke til at verbet ”avdød” står i ”aorist” form på gresk. Det betyr at denne vår død skjedde for lenge siden. Den skjedde før verdens grunnvoll ble lagt..

  Det forholdet at vi er frelst fra før verdens grunnvoll ble lagt, viser oss FRELSENS SIKKERHET og VISSHET.

  Det er en umulighet at vi som er død fra synden skal kunne leve i den.  Det er forskjell på å leve i synden og det å gjøre synd. ”Å leve i synden” betyr at man ”går aktivt inn for å synde”, men vi gjør synd daglig både i tanker ord og gjerninger

 

   I det nye livet som vi fikk ved vår gjenfødelse, er det ikke mer rom for synden, for den er TATT BORT ved Jesu forsoning. Det nye livet er HELT PERFEKT, for det er likt med det livet som Kristus lever. Det er ”Kristus i oss, håpet om herlighet.” (Kol.1,27.)

   Ja, vi vet at vi gjør synd, men det er ikke i det nye livet. Det er i vårt kjød at vi synder. I den som er en gjenfødt kristen, bor det TO PERSONER som lever i konstant krig med hverandre, og det er det nye livet og kjødet. ”For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De står hverandre imot, så dere (vår nye personlighet, vårt todelte menneske) ikke skal gjøre det dere (det nye livet) vil.” (Gal.5,17.)

   Paulus skrev noe av det samme i Romerne 7,17 og 20: ”men NÅ (etter Paulus sin omvendelse) er det ikke lenger jeg (det nye livet) gjør det (synder), men synden som bor i meg (i mitt kjød).”

   ”Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mer jeg (det nye livet) som gjør det, men synden som bor i meg.”

   Etter sin omvendelse og gjenfødelse fikk Paulus en NY IDENTITET, og det var det nye Kristus-livet som ikke kan synde. Dette gjelder alle oss som er blitt gjenfødt til et levende håp i troen på Jesus.

   Studiebibelen nr. 3 sier: ”Det er umulig å være frelst fra synden og samtidig leve i den.”

 

    Vi har også fått oppskriften på hvordan vi kan minimalisere synden i kjødet. Vi skal be Den Hellige Ånd om hjelp til det, og han er mer enn villig til å hjelpe oss, for dette er en av de viktigste oppgavene som han har ovenfor de troende. ”Men jeg (Paulus) sier: Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæring (lyst).” (Gal.5,16.)

   Den som er en gjenfødt kristen, drives mer eller mindre av Den Hellige Ånd til å leve et rett liv. Den som har Den Hellige Ånd i sitt hjerte som pant og innsegl til forløsningens dag, han er ikke under den jødiske Torah, men han er under det nye livet.  ”Men dersom dere drives av Ånden, da er dere ikke under loven (den jødiske Torah.)”

   I og med at den jødiske Torah og alle andre lover er oppfylt til vår frelse, er vi heller ikke i det nye livet, som vi lever, lenger under ”SYNDENS og DØDENS”, men det er en NY LOV som er kommet inn i våre liv og inn i våre hjerter, og det er Den Hellige Ånds lov. ”Så er det da INGEN FORDØMMELSE for den som er i Kristus Jesus, for Åndens lov har i Kristus frigjort meg fra syndens og dødens lov. ” (Rom.8,1-2.)

   Hvilken herlig sannhet om FRELSENS SIKKERHET og VISSHET for den som er gjenfødt og frelst, men vi vet også at store deler av eksegesen (fortolkningen) har kastet sine mørke skygger over denne herlige sannheten, idet store deler av kristenheten ikke ser og forstår dette: At den som engang er rettferdiggjort, han er også HERLIGGJORT. (Rom.8,30.)

   Store deler av kristenheten lærer fortsatt- dessverre- at man ved å føre et dårlig kristenliv, kan falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde. Nei, det er IKKE SANT. Vi kan falle ut av ANDRE TYPER NÅDE, men ikke ut av frelsens og rettferdiggjørelsens nåde. Den står fast TIL EVIG TID, for vi er ikke lenger under den jødiske Torah, men vi er under nåden (Paulus sin undervisning.) (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.s.327-328.) hvor jeg lister opp de forskjellige typer nåde som en kristen har.)

   De som lærer, at vi kan falle ut av Guds bevarende nåde, de blander sammen to forhold, og det er:

Vår posisjon i Kristus. Det er Kristus i oss og vi i Kristus.

Vår status i vandringen som troende. Den kan være god eller mindre god. Det er her kjødet kommer inn og vil ha oss til å synde på nåden. Dette skal bedømmes foran Jesu domstol i himmelen. Vi kan tape alt i vandringen som troende, men vi skal bli frelst- dog således- som gjennom Guds doms ild. ”om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild.” (1.Kor.3,15.)

   Det er viktig at vi vandrer på en rett måte, men vi taper ikke frelsen om vi vandrer på en dårlig måte. Gud har både snille og slemme barn, men barn er de i alle fall. Dette er også et uttrykk for Guds ufattelige store nåde for oss i vår tidsperiode, at når vi engang er blitt Guds barn, så er vi for alltid Guds barn. Dette skulle få oss til å lovprise Herren høyt og lovsynge hans navn og vende oss bort fra synden. Det er bare når vi ser nåden, at vi vender oss bort fra synden. Loven i en eller annen form og utgave greier ikke å skape syndserkjennelse i vår liv. Den avdekker bare synden og gjør synden større både i kvantitet og i kvalitet.

   For en herlig sannhet som vi har i Romerbrevet 6,1-2, men hvor fort greier ikke menneskene og eksegesen og ødelegge og korrumpere det som Gud har sagt til oss ved Jesu ord til Paulus. ”Men han som er mektig til å styrke dere etter MITT EVANGELIUM og JESU KRISTI FORKYNNELSE (om den frie nåden), etter åpenbaringen om DEN HEMMELIGHET (om den frie nåden) som HAR VÆRT FORTIDD i tidsalderlige tider, men NÅ er komme for lyset ved profetiske Skrifter (Paulus sine brev) etter den evige Guds befaling kunngjort for alle folk (både jøder og greker) for å virke troens lydighet.” (Rom.16,25-26.)

   I den messianske jødedommen har vi en rekke uttrykk som forteller oss at den som synder, etter at vedkommende er kommet til tro på Messias, kan tape rettferdiggjørelsen og frelsen. ”For det er UMULIG at de som engang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave (rettferdiggjørelsen) og fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens (Rikets tid) krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da han på ny korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham til spott.” (Hebr.6,4-6.) (Se også Hebreerne 10,26-31.)

   I den messianske jødedommen er det TO TYPER SYND, og det er:

a) Synd som kan bli tilgitt.

b) Synd som ikke kan bli tilgitt. ”Dersom noen ser sin bror (messianske bror) gjøre en synd som ikke er til døden, da skal han bede, og han (Messias) skal gi ham liv- jeg mener de som IKKE SYNDER TIL DØDEN. Det er SYND TIL DØDEN. Det er ikke om den jeg sier at han skal bede.” (1.Joh.5,19.)

   Vi kan ikke sette likhetstegn mellom den paulinske nådeforkynnelsen og den messianske forkynnelsen, men det blir gjort. Når man ikke regner med Riket for Israel i sitt teologiske system, så må man trekke Rikets forkynnelse inn i Paulus sin forkynnelse, og da blir ikke nåden fri lenger, men den blir oppblandet med gjerninger av forskjellig slag.

   I den paulinske nådesforkynnelsen er det bare troen og nåden som teller. Den både gir tidsalderlig liv, og den bevarer en kristne livet ut.

   I den messianske jødedommen hviler rettferdiggjørelsen og frelsen på en  DOBBELTHET, og det kan være.

a) Tro pluss vanndåp.

b) Tro pluss gode gjerninger.

c) Tro pluss bekjennelse av synd. ”og dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1.Joh.1,9.)

   Ser du forskjellen mellom den paulinske kristendommen og den messianske jødedommen? Dersom ikke, så må du bed Gud om at han må vise deg dette, slik at du kommer inn i den fullkomne forståelsen av den paulinske friheten. (Se mine bøker og mine mange artikler om dette på min internettside.)

 

6:3 Eller vet I ikke at alle vi som blev døpt (aorist) (gjenfødelsens dåp) til Kristus Jesus, blev døpt (aorist) til hans død?
6:4 Vi blev altså begravet (presens passiv) med (sammen med) ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus blev oppreist (aorist) fra de døde ved Faderens herlighet (gr.doxa), så skal også vi vandre (presens) i et nytt levnet.
 

   Veldig mange troende tror at dette gjelder vanndåpen, men det gjør det ikke. Det gjelder GJENFØDELSENS DÅP. I og med at verbets tid ”ble døpt” står i ”aorist”, som er en fortidsform, kan heller ikke dette gå på vanndåpen, for den skjer i tiden. Vi ble både døpt, begravet og oppreist sammen med Jesus i vår gjenfødelse. Denne dåpen er en DÅP TIL DØDEN og en dåp TIL OPPREISNING og ET NYTT LIV. Det er Kristus-livet i oss. Det er det samme livet som Kristus lever i dag i himmelen. Det er ikke til å tro at det er slik, men Guds ord sier at det er slik, og derfor så stoler vi på det.

   På samme måten som Kristus tok på seg våre synder i sitt liv og begrov dem ved sin død i graven, på samme måten er vi, som er kommet til tro på ham, også uten synd i det nye livet som vi lever. Jesus tok ikke med seg synden opp av graven, men han begrov den der for alltid. Det har heller ingen hensikt for oss å grave den opp igjen, for den er forsvunnet for alltid. Ordet ”forlatelse” betyr ”borttagelse”.

   Vi er oppreist til dette nye livet ”ved Faderens herlighet” (v.4.) Det betyr at det er gjennom Faderens herlighet at dette skjer. Det nye livet er et uttrykk for den frie nåden, som gir oss et nytt liv, som er uten synd.

   Når vi nå har fått tak i det nye livet, skal vi vandre det nye livet, og ikke det gamle. ”Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han EN NY SKAPNING. Det gamle (den jødiske Torah), se. ALT ER BLITT NYTT (Paulus sin lære).” (2.Kor.5,17.)

   Kirken og lutheranerne lærer at denne dåpen, som her er omtalt, er vanndåpen. De hevder også at det er gjenfødelse i dåpens vann. Dette er HELT GALT, men så lenge som kirken IKKE GREIER Å FORDELE Guds ord på en rett måte (2.Tim.2,15.), må den bare vandre videre i SIN STORE UVITENHET og FORVIRRING. Sannheten er at kirken BEDRAR FOLKET. Den lover dem rettferdiggjørelsen i dåpens vann, men det finnes ingen rettferdiggjørelse i dåpens vann. Der finnes det BARE VANN.

   Vanndåpen har ingen ting med gjenfødelse og rettferdiggjørelse å gjøre, men i Mose Torahs tid og i den messianske jødedommen hadde vanndåpen to funksjoner, og det var:

En ytre renselse fra forskjellige synder og identifikasjon med det jødiske folket. ”og ble alle (jødene) døpt til Moses i skyen og i havet.” (1.Kor.10,2.) I denne dåpen ble jødene knyttet til Moses på en spesiell måte. De ble gjort til en enhet med ham.

   I den kristne menighets tid er vanndåpen TATT BORT, og det som gir oss IDENTIFIKASJON i vår tid med både Kristus og med menigheten, er gjenfødelsen, som også blir kalt for ”en dåp”. ”for vi er alle døpt med en Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie. Vi har alle fått (mottatt) en Ånd å drikke.” (1.Kor.12,13.)

   Vi må be om at kristenfolket må få ÅNDELIG OPPLATNE ØYNE, slik at de kan få se STORHETEN i Jesu forsoning. ”at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens (gr.doxa) Fader, måtte gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerte OPPLYSTE ØYNE, så dere kan forstå hvilket håp det er han har kalt dere til, og HVOR RIK PÅ HERLIGHET (gr. doxa) hans arv er i de hellige, og hvor overvettes stor HANS MAKT er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft som han viste på Kristus, da han oppvakte ham fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen (Der sitter også vi i dag).”(Ef.1,17-20.)

  

6:5 For er vi blitt FORENET (gr.symfytos) MED (sammen med) HAM ved likheten (gr.homoioma) med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans oppstandelse,
6:6 da vi jo vet dette at vårt gamle (gr.palaios) menneske BLE KORSFESTET med (sammen med) ham for at synde-legemet skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden;
6:7 for DEN SOM ER DØD, er RETTFERDIGGJORT FRA SYNDEN.

   Da vi er blitt forenet sammen med Jesus i en død som ligner på hans død, skal vi også bli det i en oppstandelse som ligner på hans oppstandelse. Det er den kristne menighets bortrykkelse.

   Det greske verbet ”symfytos” betyr ”å bli plantet sammen med”. Det er noe som har skjedd i fortiden, men betydningen av det strekker seg inn i nåtiden. Dette verbet består av ”fyo”, som betyr ”å vokse” og ”syn”, som betyr ”med, sammen med”. Det uttrykker en enhet hos to som vokser sammen. Det er Kristus og de troende.

   Det greske ordet ”homoioma” betyr en ”likhet” som kan betraktes som ”en identitet”. Synderen ble forenet med Kristus i hans død på korset. Dersom dette har skjedd med et menneske, skal vedkommende også få del i en oppstandelse som er lik Jesu oppstandelse fra de døde. (v.5.)

   Hensikten med at vårt gamle menneske ble korsfestet sammen med Jesus på korset, var at syndelegemet skulle bli til intet. Det betyr ”å bli satt ut av kraft”. ”Jeg er korsfestet med (sammen med) Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv (det nye livet) jeg nå lever i kjødet (legemet), det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg.” (Gal.2,20.)

   Hva som gjelder ordet ”gammel”, så betyr det ”noe som er ubrukelig” og ”noe som er satt ut av spill”. Det fungerer ikke lenger. 

 ”Det gamle menneske” er også en identifikasjon med Adams liv i synden. Vi vet at han ved sitt fall, førte synden inn i verden (Rom.5,12.), men ved vår gjenfødelse ble dette livet korsfestet samme med Jesus. Det ble spikret opp på korset sammen med ham, og ved hans død ble det tatt bort, og et NYTT LIV begynte. Det er Kristus livet i oss. Det er det samme som Kristus i oss og vi i Kristus.

   Uttrykket ”syndelegemet” betyr ”legemet som beherskes av synden”. Det er ikke legemet som er syndig i seg selv, men det er synden som bor i legemet.  Det er også flere uttrykk for dette ”syndelegemet”, og det er:

”dødens legeme”. ”Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?” (Rom.7,24.)

”kjødets legeme”. ”han i hvem dere og ble omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved avkledningen av kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse (rettferdiggjørelsen).” (Kol.2,11.)

   Når et menneske er blitt avkledd dette syndelegemet, kan det ikke TJENE SYNDEN MER.  Det kan ha synd i det gamle legemet- i den gamle Adam eller i kjødet, men i det nye mennesket kan det ikke tjene synden mer. Det tjener i Åndens nye vesen. ”men NÅ er vi løst fra loven (Mose Torah), idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i ÅNDENS NYE VESEN og ikke i bokstavens (Torahens) gamle vesen.” (Rom.7,6.)

   Det er brukt enda tre verb som uttrykker det samme som ”å tjene”, og det er:

”å holde ved”. ”Skal vi da holde ved i synden, for at nåden skal bli dess større?” (Rom.6,1.)

”å leve i”. ”Langt derifra! Vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den?” (Rom.6,2.)

”å herske”. ”For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under loven (Mose Torah), men under nåden (Paulus sin undervisning).” (Rom.6.14.)

   Vi har også lignende uttrykk som beskriver vår nye stilling i Jesus Kristus, og det er:

a) ”rettferdiggjort fra synden.” ”for den som er død, er rettferdiggjort fra synden.” (v.7.)

b ”død med Kristus”. ”Men er vi død med Kristus, da tror vi også at vi skal leve med (sammen med) ham.” (v.8.)

”døde for synden”. ”Således skal også dere akte dere som døde for synden.” (v.11.)

”herske”. ”For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under loven (Mose undervisning), men under nåden (Paulus sin undervisning). ” (v.14.)

”frigjort fra synden”. ”Men idet der er blitt frigjort fra synden, er dere trådt i rettferdighetens tjeneste.” (v.18.)  

   I sannhet må vi si at Romerne 6 gir oss et unikt innsyn i DEN FRIE NÅDEN, og hvordan den skal forståes, og den store friheten som vi har i Jesus Kristus. Vi har den samme friheten i forhold til synden som det som Jesus har. Dette gjelder vårt nye liv.

   Hva som gjelder kjødet, så skal det ved Den Hellige Ånds hjelp minimaliseres så mye som mulig, men kjødets gjerninger har ingen innflytelse på vår frelse. Det kan derimot hindre oss å gjøre gode gjerninger, og dermed både hindre oss i at vår nådelønn blir så stor som mulig og svekke Guds rikes vokster.

 

   6:8 Men er vi DØD MED KRISTUS, da tror vi at vi også skal leve med ham,
6:9 fordi vi vet at etter at Kristus er oppstanden fra de døde, dør han ikke mer; døden har ikke mer noen makt over ham;
6:10 for sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, DET LEVER HAN FOR GUD.
6:11 Således skal også dere AKTE (REGNE MED) dere som DØDE FOR SYNDEN, men levende for Gud i Kristus Jesus.

   Nå når vi har fått tak i det nye livet, så tror vi at vi skal leve sammen med ham. (v.8.)

   Dette er ikke bare noe som vi håper på, at det skal skje. Det er noe som vi tror både har skjedd og vil enda mer skje i framtida, for tro ”er full vishet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.” (Hebr.11,1.)

   Dessuten er troen ingen prestasjon, men den er en GAVE FRA GUD.  ((Ef.2,9.) Det er Gud som har lagt denne vissheten inn i troen. Dessuten er Guds ord sannhet, for han, som står bak ordet, er summen av ALL SANNHET.  ”Jesus sier til ham: Jeg er veien, SANNHETEN og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” (Joh.15,6.)

   Etter sin oppstandelse fra de døde, dør ikke Kristus mer, for døden har ingen makt over ham lenger. Hensikten med hans død, var at han skulle sone all verdens synd. Etter at det har skjedd, har han EN ANNEN OPPGAVE ovenfor Gud, og det er Å LEVE FOR GUD. På samme måten som han lever ovenfor Gud i dag, skal vi også gjøre det.

   På grunn av Jesu forsoning skal vi akte oss som DØDE FOR SYNDEN. I det nye livet som vi lever, er vi virkelig fri fra synden. (v.9-11.)

   De troende skal finne ut hva de er og har i Kristus, og når vi har funnet ut det, så skal vi begynne å leve i samsvar med dette. Når det står at vi er død fra synden, så er vi det. Når det står at vi lever for Gud, så gjør vi det. Dette må ikke bare bli teori, men det må også få sitt utslag i praktisk virkelighet. Vi må be Den Hellige Ånd om at han begynner å virke i oss i forhold til vår frelse og det nye livet. Vi skal arbeide på vår frelse som allerede er fullbyrdet. Det er vår åndelige gudstjeneste.  Dette er helliggjørelsen i vår liv. ”Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn (nåde) at dere framstiller deres legemer som et levende, hellig. Gud velbehagelig offer. Dette er deres åndelige gudstjeneste.” (Rom.12,1.)

  ”Derfor, mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid ikke bare som i mitt nærvær, men nå meget mer i mitt fravær, på deres frelse med frykt og beven, for Gud er den som virker i dere både å ville og virke til hans velbehag.” (Fil.2,12-13.)

   Før i dette kapitlet har Paulus skrevet at vi SKAL VITE OM de læremessige sannheter (v.3 og 9.) Ved vers 11 går han over til å skrive at vi SKAL AKTE eller REKNE MED de åndelige sannheter. ”Å rekne med” er sterkere enn ”å vite”, for ”å rekne med” betyr ”HOLDE NOE FOR SANT”.

   Før vi kan ”regne med”, må vi ”vite”. Disse to verbene hører sammen.

   Dette betyr at vi ikke bare skal vite om en del om de åndelige sannheter, men vi skal også regne med at slik og slik er det. Dersom vi bare vet at vi kan ha seier over synd, så blir vi motløse når vi ikke har seier over synden, men dersom vi regner med eller holder det for en sannhet, at vi har seier over synden i våre liv ved Den Hellige Ånds hjelp, da er det lettere for oss å forstå, at slik er det. Det er en sannhet som virker.

   Abraham er det beste eksemplet på en mann som regnet med, at Guds løfter til ham, var en realitet. Han så ikke på omstendighetene, men han så på løftene, og reknet med at Gud, som hade gitt løftene, var i stand til å holde dem. (Rom.3,18-22.)

   ”Tro er full vishet om det som håpes. Overbevisning om ting som ikke sees.” (Hebr.11,1.)

   Vi skal regne med at vi er døde for synden, og at vi er levende for Gud. (v.11)

   Det fortelles om to unge damer som nylig var blitt frelst. De ble invitert til et verdslig selskap. De skrev tilbake: ”Vi kan dessverre ikke komme, for vi døde for to uker siden.” Disse reknet med at det som stod i vers 11, var sant. De holdt det for en sannhet.

   Hva som gjelder vers 11, så er verbet skrevet i presens. Det betyr at vi skal regne med dette faktum på nytt og på nytt helt til det blir en realitet i våre liv.

 

 

6:12 La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere LYDER dets lyster;
6:13 by heller ikke deres lemmer fram for synden som urettferdighets våpen, men by dere fram for Gud som de som av døde er blitt levende, og deres lemmer som rettferdighets våpen for Gud!
6:14 For synden skal ikke herske over eder; dere er jo ikke under loven (Mose Torah), men under nåden (Paulus sin Torah).

   Vi som er avdød fra synden, skal ikke la den herske i våre legemer som skal dø en gang. Vi skal IKKE LYDE synden som bor i våre legemer.

   Et annet nøkkelord i denne teksten er verbet ”Å LYDE”.(v.12.)  Det betyr ”å underkaste seg”. Dersom vi underkaster oss synden i vårt kristenliv, blir våre våpen, som er våre legemer, brukt mot oss. De blir ikke brukt til å frigjøre oss fra synden, men de holder oss fast i synden. ”Men ikle dere den Herre Jesus Kristus, og bær ikke således omsorg for kjødet at det vekkes begjærligheter.” (Rom.13,14.)

  Det forholdet at vi er avdød fra synden, betyr ikke at synden ikke byr seg fram i våre liv. Synden skal ikke lenger være Herre i våre liv. Den skal ikke herske. Den skal måtte underlegge seg både den nye realiteten i våre liv, det nye livet og Den Hellige Ånds gjerning i våre liv. Det å være død fra synden, betyr ikke at man er syndfri i sitt liv. Det er bare det nye livet som er uten synd. Den som er en gjenfødt troende, vil bestandig være en TODELT PERSON.

   Den som ikke er frelst, vil være en ENHETLIG PERSON på det åndelige området. Vedkommende er BARE KJØD. Han har ikke Den Hellige Ånd i sitt liv. Han vil derfor heller ikke ha den kampen som den troende har mot synden i sitt kjød. Vedkommende, som ikke er frelst, vil ha VELBEHAG I SYNDEN. Han vil elske synden. Han lever midt i sin synd og trives med det.

   Den som er frelst vil derimot ha kamp mot synden i sitt liv og hate synden. Han vil også være fortvilet over at han ikke har mer seier over synden i sitt liv. Dette greier ikke vedkommende ved egen kraft og makt, men Den Hellige Ånd byr seg fram som den som hjelper oss med dette og overvinner synden i våre legemer.

   Vi skal heller ikke by fram våre lemmer (vårt legeme) til tjeneste for synden som våpen for urettferdigheten, men vi skal by oss fram for Gud som de som er blitt frelst.  Vi skal by fram våre lemmer (vårt legeme) for Gud som våpen for rettferdigheten.  Det betyr at vi skal overgi våre liv fullt ut til Guds tjeneste.

   Vers 12 har med en kristens vandring å gjøre. Vi skal leve et så helliggjort liv som mulig. Det greier vi ikke i egen makt, men både Kristus og Den Hellige Ånd kommer oss i møte og hjelper oss med dette, idet de ber for oss dag og natt ovenfor Faderen. (Rom.8,26-27 og 34.)

  Synden skal ikke herske- ha herredømme i våre liv- for vi er ikke lenger under Mose Torah, men vi er under Paulus sin Torah. (v.12-14.)

   På samme måten som Mose Torah hersket over menneskene i sin tid, skal Paulus Torah herske i vår tidsperiode. Mose Torah åpnet opp for synden, og den hersket ved overtredelsene som igjen førte til døden for de menneskene, som ikke hadde kommet til en levende tro på Messias. Den frie nåden har et annet og mye sterkere styre enn Mose Torah. Den frie nåden hersker ved Guds rettferdighet til et tidsalderlig liv ved Jesu forsoning. ”Men loven (Mose Torah) kom til for at fallet skulle bli stort, men hvor synden ble stor, ble nåden enda større, for at likesom synden hersker ved døden, så skulle også nåden herske ved rettferdighet til et tidsalderlig liv ved Jesus Kristus.” (Rom.5,2-21.)

   Mose Torah åpnet opp for overtredelse og synd. Det førte videre til døden. ”Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven (Mose Torah).” (1.Kor.15,56.)

  ”For den lønn som synden gir er døden, men Guds nådegave er tidsalderlig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom.6,23.)

   Paulus sin nye Torah åpner ikke bare opp for et tidsalderlig liv sammen med Den Treenige Gud, den åpner også opp for en herlighet som er ubeskrivelig. ”men som skrevet er: Hva øye ikke så og øre ikke hørte, og hva ikke oppkom i noe menneskers hjerte, hva Gud har beredt dem som elsker ham.” (1.Kor.2,9.) Dette er de paulinske hemmeligheter som ikke hadde vært åpenbart før.

   ”for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. (Ef.2,7.)

  

  
6:15 Hva da? skal vi synde, siden vi ikke er under loven (Mose Torah), men under nåden (Paulus Torah)? Langt derifra (gr. me genoito)!
6:16 vet dere ikke at når dere byr dere fram for noen som tjenere til lydighet, da er dere også tjenere under den som dere så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten til rettferdighet?
6:17 Men Gud være takk at dere vel har vært syndens tjenere, men nå av hjertet er blitt lydige mot DEN LÆRDOMSFORM SOM DERE ER BLITT OVERGITT TIL!
6:18 Men idet dere er blitt frigjort fra synden, er I trådt i rettferdighetens tjeneste.

   Paulus sine motstandere forstod ikke Paulus sin lære om den frie nåden. De mente at dersom det var slik, at den troende var under den frie nåden, så var det bare en fordel at de syndet så mye som mulig, for da ville nåden bli så mye større. Dette tok Paulus opp både i Romerne 3, 8 og 6,1.

   Paulus gikk imot denne vurderingen. Han skrev: ”Det må ikke skje! (gr. me genoito.)” (v.15.) Paulus brukte her et meget sterkt uttrykk som han forøvrig brukte flere ganger i dette brevet. Det betyr ”at dersom dere tenker på denne måten, da har dere verken forstått den frie nåden, eller hvordan en troende skal leve i den. ”

   Det er det motsatte som skal være realiteten. I og med at vi er under den frie nåden, så har vi muligheten til å synde så lite som mulig, for Mose Torah er tatt bort for de troende- både som forutsetning for det nye livet og i vandringen som troende. Mose Torah kunne ikke åpne opp for den frie nåden. Den åpnet opp for overtredelsene og synden. Det er Paulus sin nye lære som åpner opp for den FULLKOMNE FRELSEN og den frie nåden. Den oppnåes ikke ved lovgjerninger, men ved tro.

   I vers 13 ble den troende bedt om ikke å by sine lemmer (sitt legeme) fram som tjener for synden. I vers 16 blir den troende bedt om å by seg fram som en tjener for lydigheten. Den som gjør det, blir tjener for rettferdigheten.. Dersom det motsatte skjer, blir man en tjener for synden. Det er en generell regel at det eller den, som en byr seg fram som tjener for, det blir man underlagt. Her er det synden det er snakk om.

   På samme måten som en kristen skal VITE OM de forskjellige frelsesannhetene, skal han også AKTE PÅ (holde for sant) de læremessige forhold. Han skal heller ikke LYDE synden og ikke BY SEG SELV fram som tjener for urettferdigheten, men som en tjener for sannheten. Verbet ”å byde” er også et viktig verb i dette brevet. Det blir brukt hele veien fra vers 13 og til og med vers 19.

   For den, som er en gjenfødt troende, skulle ikke dette være noe vanskelig valg, men det viser seg at der GRADER AV LYDIGHET. Gud krever at vi skal gi oss helt over til ham, men satan krever også en del av oss gjennom vårt kjød. Dersom vi tar Guds fulle rustning på oss, skal vi ikke falle i synd, men vi skal bli stående ”ETTER Å HA OVERVUNNET ALLE TING.” ”Ikle dere Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige angrep, for vi har ikke kamp mot kjød og blod (mennesker), men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og stå etter å ha overvunnet alle ting.” (Ef.6,11-13.)

   I vers 17 takket Paulus Gud for at de troende i Roma, som før var syndere, men som nå er blitt frigjort og lydige mot den lærdomsformen som er blitt overgitt til de hellige. Dette er ikke bare læren om den frie nåden, men det er HELE PAULUS SIN LÆRE. Den må ikke blandes med den messianske jødedommen som krevde både tro, nåde og gjerninger, for å bli frelst og bli bevart som troende.

   Paulus hadde mange benevnelser på sin lære. Her kalte han den ”DEN LÆRDOMSFORM SOM ER MEG OVERGITT.” (Se min artikkel: Den sunne læren. på min internettside. hvor jeg lister opp de mange benevnelser som Paulus har på sin lære.)

    Denne læren var en hemmelighet som ikke hadde blitt åpenbart, før Paulus fikk åpenbaring om den. ”hvorav dere, når dere leser det (kapitlene 1 og 2.) kan kjenne min innsikt i KRISTI HEMMELIGHET, som i de forrige tidsaldere (generasjoner) ikke er blitt kunngjort for menneskenes barn sålede som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter av Ånden.” (Ef.3,4-5.)

   I den vanlige forkynnelsen skjer det EN SAMMENBLANDING av Paulus sitt nye budskap og Jesu og apostlenes budskap til det jødiske folket. Paulus sitt budskap er basert på den frie nåden mens Jesu og apostlenes budskap er basert både på nåde og på gjerninger.

   Paulus sitt budskap angår den kristne menigheten mens Jesu og apostlenes budskap gjelder det jødiske folket og Riket for Israel.

   Men i og med at de troende i Roma har tatt imot Paulus sitt budskap om den frie nåden, er de blitt frigjort fra synden i sitt nye liv og kan dermed ikke lenger tjene synde. De er trådt inn i rettferdighetens tjeneste. (v.18.)

   Det er forskjell på det ”å tjene synden” og det ”å gjøre synd”. Dersom man tjener synden, da er dette en aktiv og bevist handling fra menneskenes side. Man ønsker å gjøre synden til tross for at man vet, at det er synd å gjøre synd. Det ugjenfødte mennesket er bundet av synden. Det kan ikke ved sin egen kraft og makt rive seg løs fra synden. Det er bare Guds inngripen i et menneskes liv som kan ta bort synden og frelse et menneske inn i Guds rike.

   Vi som er kommet til en levende tro på Jesus, er frigjort fra synden, men i og med at vi er en TODELT SKAPNING, så har vi en kamp mot synden i vårt eget liv. Vi gjør synd, men vi tjener ikke synden.

   Vi faller ikke ut av Guds frelsende og bevarende nåde om vi synder, men vi faller ut av andre typer nåde. Dessverre så blir ikke Paulus sitt budskap om den frie nåden forstått av mange troende. De tror og lærer at vi kan falle ut av nåden, når vi synder bevisst. Dette er ikke rett, for rettferdiggjørelsen, som er helt utenom oss selv, dekker alle våre synder- både bevisste og ubevisste- både store og små synder.

   Man har videre delt opp syndene i store og små synder og lærer at man kan gjøre de små syndene uten å miste rettferdiggjørelsen og frelsen, men dersom en kristne gjør de store syndene, så faller vedkommende ut av nåden. Dette er også en gal vurdering av Guds ord, for Gud regner ikke med små og store synder. Han er død for hele verdens synd.


6:19 Jeg taler på menneskelig vis for deres kjøds skrøpelighets skyld. For likesom dere bød eders lemmer fram som tjenere for urenheten og urettferdigheten til urettferdighet, således by NÅ deres lemmer fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse!
6:20 For den gang da dere var syndens tjenere, var dere fri fra rettferdigheten.
6:21 Hva frukt (gr.karpos) hadde dere da den gang? Slikt som dere nå skammer dere over; for utgangen på det er døden.
 

   Paulus fortsatte i vers 19 med den sammenligningen som han begynte med i vers 17, at det var et FØR og et ETTER i den troendes liv. På samme måten som medlemmene av menigheten i Roma FØR de ble frelst, bød fram sine lemmer som tjenere for synden og urettferdigheten, så skal de NÅ ETTER AT de er blitt frelst by fram sine lemmer for rettferdigheten TIL HELLIGGJØRELSE.

   Det er bestandig et før og et etter i en kristens liv. Før han ble frelst, levde vedkommende aktivt i synden og hadde velbehag i den. Etter at han er blitt frelst, lever han et liv i helliggjørelsen. Helliggjørelsen, som er et nytt begrep, som Paulus førte inn i vers 19, har sin basis i rettferdiggjørelsen. Den er en frukt av rettferdiggjørelsen. Rettferdiggjørelsen gir det åndelige grunnlaget for helliggjørelsen, men det er Den Hellige Ånd som er den som aktivt gir oss del i helliggjørelsen.  ”Men av ham er dere i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og HELLIGGJØRELSE og forløsning.” (1.Kor.1,30.)

   ”Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for dere, brødre, dere som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok dere ut til frelse VED HELLIGGJØRELSE AV ÅNDEN og tro på sannheten.” (2.Tess.2,13.)

   Den gang da medlemmene av menigheten i Roma ikke var frelst, hadde de ikke del i rettferdigheten. (v.20.) Dette var et faktum, og det gjelder oss alle før vi ble frelst.

   I vers 21 konfronterer han de troende i Roma med spørsmålet: ”Hva frukt hadde dere den gang?” Han ville at de skulle minnes det, for det var ikke noe hyggelig minne. Den frukten som de hadde, var en frukt som de måtte skamme seg over, og utgangen av den var både den legemlige, sjelige og åndelige død.

   Denne dødens frukt er blant annet beskrevet Galaterne 5,19-21 hvor det står: ”Men kjødets gjerninger er åpenbare, så som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, misunnelse, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet. Om dette sier jeg dere forut: likesom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant IKKE SKAL ARVE GUDS RIKE. ”

   Hva som gjelder siste del av vers 21, så blir det tolket galt av de troende, som ikke kjenner til Paulus sin lære og den frie nåden. De tror og lærer at disse syndene automatisk utelukker et menneske fra Guds rike. Det er ikke rett. Dette er ikke sagt til de som er gjenfødte troende, men det er sagt til dem som ikke er gjenfødt. De skal ikke arve Guds rike.

   De som er gjenfødt, skal ikke gjøre disse onde gjerningene, men om de gjør dem, så dekker Kristi blod og forsoning også disse syndene.

   Dersom Gud hadde regnet på samme måten, som mange troende gjør, så hadde ingen av oss blitt frelst. Vi må skille mellom VÅR STILLING I KRISTUS og VÅR STATUS SOM KRISTNE.

   I den messianske jødedommen var det slik at jødene kunne falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde, men slik er det ikke i kristendommen. Det er forskjell på disse to trosformene, og grunnen til det er det forholdet at den messianske jødedommen fortsatt er under Jesu Torah, som krever både tro og gjerninger, mens vi er under Paulus sin Torah. Den krever bare tro, for å bli frelst og bevart i troen.


6:22 Men NÅ, da dere er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har dere deres frukt (gr. karpos) til helliggjørelse, og til utgang et tidsalderlig  liv.

6:23 For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er tidsalderlig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

   Når Paulus brukte tidsadverbet NÅ (gr. nun, nuni) er det ofte for å tilkjennegi at det har funnet sted et SKIFTE I TIDSPERIODENE. Det var et før og et etter når han brukte dette ordet. Det som var før- var Mose Torahs tidsperiode, og det som kom etter, var Paulus sin nye lære om den frie nåden og de ordningene som inngikk i Paulus sin lære.

   I Romerbrevet brukte han dette tidsutrykket 8 ganger. ”Men NÅ er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, åpenbart UTEN LOVEN (Mose Torah.).” (Rom.3,21.) (De andre Skrift-stedene hvor dette ordet er brukt, er Romerne 5,1og11, 6,17, 7,6 og 17 og 16,26.)

   Tidsadverbet Nå kan også sikte til den enkelte troende- at det har vært et før og et etter i hans liv. Det var før han kom til tro på Jesus, og etter at vedkommende var kommet til tro, men denne forandringen har sitt utgangspunkt og sin basis i Paulus sin forkynnelse om den frie nåden.

   På samme måten som den messianske forkynnelsen har sitt utgangspunkt og basis i Jesu forsoning, har også den paulinske forkynnelsen det, men til tross for det så er det STORE FORSKJELLER på disse to forkynnelsene. For å få tak i syndenes forlatelse i den messianske jødedommen krevdes det både tro, dåp, gode gjerninger og bekjennelse av synden. I den paulinske læren derimot er det nok med tro.

   Vi som er kommet til tro på Jesus, er frigjort fra synden og er trådt inn i tjeneste for Gud, og vi har vår frukt (gr.karpos) til helliggjørelse. Dette er ikke vår frukt, men det er Åndens frukt. ”Men Åndens frukt er kjærlighet (gr.agape), glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet., mot slike er loven ikke. (Loven kan ikke erstatte eller oppheve Åndens frukt.)” (Gal.5,22-23.)

   Dette vil til slutt føre til det tidsalderlige livet. (v.22.) Dette er sluttfrelsen av vår frelse, som er forløsningen eller herliggjørelsen. Den begynner med den kristne menighets bortrykkelse. (1.Kor.15,51-52 og 1.Tess.4,14-18.)

   Den lønn som frelsen gir, er et TIDSALDERLIG LIV sammen med Jesus og de hellige. Den lønn som synden gir, er et tidsalderlig liv sammen med satan og de ufrelste.

   Hva som gjelder ordene ”tidsalder” (gr.aion) og ”tidsalderlig (gr.aionios), så skal de ikke oversettes med ”evig”, men de skal oversettes med ”tidsalder” og ”tidsalderlig” eller ”det som hører tidsalderen til”. Det betyr at både frelsen og fortapelsen begynner i en bestemt tidsalder, og at dette fører menneskene inn i enten et liv sammen med Jesus eller et liv sammen med satan. Disse to livene og tilstandene forstetter også inn i framtida. De vil aldri ta slutt. (Dette har jeg skrevet mye om i mine bøker.)

   Det finnes bare disse to livene. Både jødedommen og kristendommen har vært enstemmige i sin lære om livets to utganger. Jødedommen har ikke villet uttale seg så mye om fortapelsen borte fra Gud i Rikets tid. Jesus, apostlene og Paulus forteller oss mer om dette. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære: Kapittel: Hvem får del i ”den kommende verden?”

   I både kristendommen og i de hedenske religionene og de filosofiske systemene er dette livet personifisert i to personer, og det er Gud og satan. ”og dette er det tidsalderlige livet at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.” (Joh.17,3.)

  Det skulle ikke være vanskelig å velge mellom det tidsalderlige livet sammen med Jesus eller det tidsalderlige livet sammen med satan, ”for den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er tidsalderlig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (v.23.)

 

Tingvoll den 12-2 2010. Oskar Edin Indergaard.

 



 

Paulus brev til Romerne 7


7:1 Eller vet dere ikke, brødre - jeg taler jo til slike som kjenner lov (loven om ekteskapet)- at loven hersker over mennesket så lenge det lever?
7:2 Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen (et bilde på Kristus) dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen.
7:3 Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann.

   Her er det ikke tale om Mose Torah av to grunner:

Ordet står i entall i grunnteksten- altså ”lov” og ikke ”loven”.

Den jødiske Torah hadde delvis andre regler for ekteskapet, men det er tale om Guds opprinnelige lov om ekteskapet, og den ble etablert allerede i forbindelse med Guds skapelse av mennesket på den syvende dagen. Da sa Gud. ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett (hebr.echad) kjød.” (1.Mos.2,24.)

   Det hebraiske ordet ”echad” betyr ”en sammensatt enhet”. En slik enhet består av flere, men den blir betraktet som en enhet. (Vi har for eksempel dette utrykket i ordsammensetninger som ”en klase druer” og ”alt folket reiste seg som en mann”. Dette blir betraktet som en enhet. (Se min bok: Guds planer med Israel og den kristne menighet. s.113-115.)

   Jødedommen hadde naturligvis også denne lovregelen at ekteskapet skulle vare livet ut, men den hadde også en del tilleggsregler, som ikke var basert på Guds opprinnelig plan med ekteskapet. Slike regler var:

En mann kunne skille seg fra sin hustru dersom hun mishaget mannen og gi henne skilsmissebrev.

En mann kunne ha flere koner samtidig.

   Slik var ikke Guds opprinnelige lov for ekteskapet. Ekteskapet skulle bare være mellom mann og kvinne, og det skulle vare livet ut.  Paulus tok opp den opprinnelige ”loven for ekteskapet” og førte den videre i sin teologi.

   Menigheten i Roma kjente til ”loven om ekteskapet”. Den hadde ikke lært den av Paulus, for det var ikke han som hadde stiftet denne menigheten, men den hadde lært det av den eller de som startet menigheten. De førte videre Guds og Paulus sine planer med ekteskapet.

   Paulus tillot ikke noen annen grunn for at ekteskapet skulle oppløses enn døden. Kvinnene var ved ”loven om ekteskapet” bundet til sin mann så lenge som han levde. Når han var død, var hun fri til å gifte seg igjen. (v1-2.)

   Det opprinnelige bildet på ekteskapet som en enhet er også et bilde på Kristus og den kristne menigheten. ”Derfor skal mannne forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Denne hemmelighet er stor, men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.” (Ef.5,31-32.)

   Kristi forhold til den kristne menigheten er et forhold som har vært skjult helt inntil Paulus fikk åpenbaring om det. ”den hemmelighet som HAR VÆRT SKJULT fra alle tiders og slekters opphav, men NÅ er blitt åpenbart for hans hellige, for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmeligheten er i (gr.en)  hedningene. Det er Kristus i (gr.en) dere- håpet om herlighet.” (Kol.1,26-27.)

   Den greske preposisjonen ”en” skal ikke oversettes med ”iblant”, men med ”i”. De paulinske hemmelighetene virker ikke ”iblant” menighet, men de virker ”i” menigheten.

   Dersom kvinnen ektet en annen (gr.heteros), mens hennes første mann levde, ble hun er horkvinne, men dersom mannen døde, kunne hun gifte seg med hvem som helst. Da var hun fri fra ”loven om ekteskapet” og ble ikke kalt en horkvinne. Det var DØDEN som hadde skapt denne nye situasjonen. (v.3.)

   Det greske ordet for ”annen” er ”heteros”. Det betyr ”en annen av en annen kvalitet”. Dette viser oss også at ekteskapet er en enhet som ikke skal brytes, og ekteskapet utgjør en enhet. Dersom kvinnen giftet seg på nytt mens mannen var i livet, så fikk hun en ektemann som var av en ”annen kvalitet” en sin opprinnelige mann. Vedkommende ble dermed en mann av en ”annen og en annerledes kvalitet” som ikke hørte hjemme i ekteskapet.

   Bildet om ”mannen som dør” (v.2.) blir her overført på Jesus Kristus. Han døde ikke bare for jødene. Han døde for alle mennesker. (1.Joh.2,2.) Ved hans død oppstod det EN NY SITUASJON for alle mennesker. De ble løst fra Mose Torah.

  ”Den annen” var en mann av en helt annen beskaffenhet og kvalitet en den første mannen som kvinnen nå var skilt fra ved hans død.  Kristus er det STØRSTE MENNESKET som noen gang har levd. Det er ingen som ham- verken før eller siden. Han er både fullkommen Gud og menneske i en og samme person. ”For det er en Gud og en mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.” (1.Tim.1,5.)

       Kvinnen er her et bilde på den kristne menigheten. Når mannen døde, var hun løst fra loven.

 

7:4 Derfor mine brødre, døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skulle høre en annen (gr.heteros) til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud.

   Paulus førte ”loven om ekteskapet” over på Mose Torah og vårt forhold til Kristus og til forsoningen. Ved Jesu forsoning døde også vi fra Mose Torah, for at vi skulle høre en annen (gr.heteros) til. Han døde for våre synder til fastsatt tid slik at vi kunne bære frukt for Gud. Jesus ikke bare døde for våre synder, men han stod også opp igjen fra graven til vår rettferdiggjørelse. Dette virket blant annet til at vi kan bære frukt for Gud. (v.4.)

   Vi må huske på at når Paulus talte om den jødiske Torah, så var det jødene han henvendte seg til. Vi hedninger har aldri vært under Mose Torah, men vi har blitt løst fra den på to måter, og det er:

Den ble ikke innført for oss hedningene.

Vi lever nå en ny tidsperiode da den jødiske Torah er satt til side i spørsmål om både rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. Den gjelder ikke for vår tid.

   Kristus blir her satt opp som motsatsen til Mose Torah. Hensikten med Jesu død var at vi skulle høre en annen til. Den annen er her Kristus. Det var ingen motsetning mellom Kristus og den jødiske Torah, men det er en motsetning mellom den jødiske Torah og den kristne menigheten. Kristus står derfor her for hodet for menigheten.

  Vi må huske på at det er TO GUDSFOLK som er beskrevet i N.T., og det er:

De messianske jødene. De var medlemmer av Riket for Israel.

Den kristne menigheten som bestod både av jøder og hedninger. Både evangeliet om Jesu forsoning og evangeliet om hemmelighetene skulle ut til jødene først. ”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.” (Rom.1,16.)

   Vi skal legge merke til at det er ikke loven (Mose Torah), som er død, men det er VI SOM DØR I FORHOLD TIL TORAHEN. Etter at vi er kommet til tro på Jesus, så er det helt andre lover som styrer våre liv. Det er ”LIVETS ÅNDS LOV”. (Rom.8,2.)

   Mose Torah er ikke død. Den er oppfylt til frelse for jødene, men den er ikke opphevet. ”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven (Mose Torah) og profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å fylle opp.” Det greske verbet ”pleroo” betyr ”å fylle opp, å utvide”.

  I og med Jesu undervisning til det jødiske folket, er Mose Torah utvidet til også gjelde motivene for gjerningene. Jesus sa: ”Dere har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men JEG SIER DERE at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.” (Mat.5,27-28.)

   Jesu undervisning til det jødiske folket skal komme tilbake igjen i Rikets tid. I forhold til Mose Torah er Jesu Torah både skjerpet, men det er også lagt ned i den en mye større kjærlighet til enkeltindividet enn Mose Torah kunne framvise. Det er HELT UMULIG for oss i dag å følge Jesu Torah til det jødiske folket. De kravene og budene, som er lagt ned i den, forutsetter en helt annen tid. Denne tiden blir Riket for Israel da djevelen og de onde åndene er fengslet i abyssos for 1000 år. Da har menneskene en mulighet til å oppfylle den ytre siden ved Jesu Torah. Det er menneskets egen rettferdighet. ”For jeg sier dere: Dersom deres rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseerne (rettferdighet), kommer dere ingenlunde inn i Himlenes Rike.” (Mat.5,20.)

   Dette er en rettferdighet som ikke kan frelse et menneske, men den legger veien åpen for Guds rettferdighet. Det er den eneste form for rettferdighet som kan frelse et menneske.

   Vi må lære oss å skille mellom de forskjellige tidsperiodene i Bibelen. Dersom vi ikke gjør det, blir lesningen av Bibelen et eneste rot for oss, og det er også det som skjer i store deler av forkynnelsen. Man blander inn Rikets forkynnelse med den kristne menighetens forkynnelse.

   En av hensiktene med Jesu død og oppstandelse er at vi skal BÆRE FRUKT FOR GUD. (v.4.) Det er bare når vi er død sammen med Jesus, at vi kan bære god frukt for Herren. Denne frukten har tre hensikter:

Den gir oss nådelønn.

Guds rike vokser ved denne frukten.

Vi blir helliggjort ved denne frukten. Det er en velbehagelig frukt for Herren.

   Det er bare Herren selv som kan skape denne frukten. Han skaper den og gir den tilbake til oss ved at Den Hellige Ånd virker i våre liv. For en nåde! Gud må gjøre alt i våre liv. Vi er mottagere av Guds gjerning i våre liv og motagere av Guds nåde.  

   I den messianske jødedommen var det NØDVENDIG at den troende hadde åndelig frukt i sine liv. Dersom jødene ikke hadde gode frukter, falt de ut av Guds bevarende og beskyttende nåde. Når vi leser de jødiske Skriftene i N.T., ser vi at dette er rett. ”Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden.” (Mat.3,10.)

   ”Jeg er det sanne vintre, og min Fader er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, for at den skal bære mer frukt.” (Joh.15,1-2.)

   I den paulinske kristendommen kan en troende miste hele frukten (nådelønnen), men til tross for det, så blir han stående i dommen. Grunnen til det er at den jødiske Torah er tatt bort fra den kristne menigheten. (1.Kor.3,10-15.)

  7:5 For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden;

   Da vi var i kjødet (vår uomvendte tilstand) virket de syndige lyster (synden), som ble vekket til live ved Mose Torah, slik i våre lemmer (legeme) at vi bar frukt for døden.


   Før vår gjenfødelse bar vi – både jøder og hedninger- frukt for døden, for de syndige lystene eller synden virket i våre liv. De ble vekket til live ved loven.  Lovens hovedhensikt er å vekke synden i våre liv.

   Før vi ble frelst var vi utelukkende I KJØDET. I det nye livet er vi ikke lenger i kjødet, men vi er i Ånden. Før vi ble frelst, var vi BARE KJØD. Etter at vi er frelst, er vi I KRISTUS JESUS, men vi vet også at i vårt kjød bor det fortsatt ikke noe godt. ”For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt, for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke.” (Rom.7,18.)

   ”Men dere er IKKE I KJØDET, men I ÅNDEN såfremt Guds Ånd bor i dere, men har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til.” (Rom.8,9.)

   ”For kjødet begjærer mot Ånden og Ånden imot kjødet. De står hverandre imot, så dere (vår delte personlighet) ikke skal gjøre det dere (det nye mennesket) vil.” (Gal.5,17.)

   Det er med andre ord en krig i hvert gjenfødt menneske. Denne krigen kan bare vinnes ved Den Hellige Ånds hjelp. ”Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæring.” (Gal.5,16.)

7:6 men NÅ er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.

    Men NÅ (i denne tidsperioden) er vi løst fra loven (Mose Torah), for på samme måten som mannen, som er et bilde på Kristus døde for oss til fastsatt tid, er også vi døde fra det som (Mose Torah) vi før var fanget under. I den nye tiden tjener vi ikke lenger under Mose Torah, men ”vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen.” (v.6.)

   Mose Torah kunne i seg selv ikke frelse noe menneske. Det var ikke Torahens oppgave. Den skulle peke på synden og forsterke den, men ved Jesu død er vi løst fra Mose Torah. ”Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt (gjenfødt) til Jesus Kristus, ble døpt til hans død.?” (Rom.6,3.)

   ”Åndens nye vesen” er Den Hellige Ånd i oss. Det er pantet på at vi er frelst. ”Bokstavens gamle vesen” er et bilde på ”Mose Torah”. Den kan ikke ved seg selv frelse et menneske, for det er ikke noe menneske som kan oppfylle budene i den på en hel og perfekt måte.

   På samme måten som jødene har fått Jesu nye Torah skrevet i sine hjerter ved den nye pakten i Jesu blod, har også vi som tilhører den kristne menigheten, fått skrevet Paulus sin Torah i våre hjerter. Vi er ikke knyttet til den nye pakten i Jesus blod, for den tilhører jødene, men vi er knyttet til Jesus og til Jesu forsoning. ”men NÅ, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte (hedningene) kommet nær til VED KRISTI BLOD.” (Ef.2,13.)

   Det er mange kristne som ikke forstår, at den kristne menigheten ikke er knyttet til den nye pakten i Jesu blod. De setter likhetstegn mellom den nye pakten i Jesu blod og Jesu forsoning. Jesu forsoning gjelder både jøder og hedninger, men det er jødene som har paktene. ”de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og PAKTENE og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører.” (Rom.9,4.)

   Den kristne menigheten har INGEN PAKTER MED GUD. Den har løfter og den frie nåden, og det er nok for oss. Den frie nåden behøver ingen pakter, for det er ingen forpliktelser i den uten det å ta imot Jesus som sin frelser.

   Jødene skal takke Gud for hans oppfyllelse av løftene. Hedningen skal takke Gud for hans miskunnhet. ”Jeg mener: Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sanndruhets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene, men hedningene skal prise (lovprise) Gud for miskunnhet, som skrevet er: Derfor vil jeg (Jesus) prise deg (Gud) blant hedninger og lovsynge ditt navn.” (Rom.15,8-9.)

   Selv om dette Skrift-ordet først får sin fulle oppfyllelse i Rikets tid, kan vi også bruke det i vår tid når vi skal beskrive Guds trofasthet.

   Den nye pakten i Jesu blod er inngått med jødene. (Jer.31,31-34.) Den avløste Mose Torah. Dette skjedde på Golgata. Der la Jesus ned forsoningen i den nye pakten i Jesu blod, men den nye pakten i Jesu blod har også ET GJERNINGSASPEKT, og det er Jesu undervisning om gode gjerninger slik som det kommer til uttrykk i de jødiske Skriftene i N.T.

   Ved siden av dette er også alle gammeltestamentlige ofringer lagt ned i den nye pakten i Jesu blod. Vi vet at templet i Jerusalem skal bygges opp igjen, og i dette templet skal det foregå ofringer. (Esekiel 40-48.) Dette blir å betrakte som minneoffer over det som Jesus gjorde og underkastelsesoffer under Messias, som både er jødenes konge, yppersteprest og profet.

   Det er mange troende som ikke kan godta eller forstå, at ofringene skal gjenopptakes i Rikets tid, for Kristus har jo sonet all verdens synd. Ja, det er rett, men ofrene i Rikets tid er TILBAKESKUENDE på det som Jesus gjorde for oss, da han sonet vår synd. Dette er så viktig at dette offeret aldri må glemmes. Av den grunn er ofrene i Rikets tid minneoffer over Jesu forsoning.

   Slik er det også med den hellige nattverden. Den er også tilbakeskuende på det som Jesus gjorde for oss på Golgata.

   Den Hellige Ånd, som er et felles frelsespant for jøder og hedninger, vil hjelpe jødene slik at de greier å oppfylle de skjerpede bud  i den nye pakten i Jesu blod.

   Den Hellige Ånd vil også hjelpe medlemmene av den kristne menigheten slik at de kan forstå den paulinske forkynnelsen fullt ut. Sentrum i den er det forholdet at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger på basis av Jesu forsoning.

   Mange kristne vet ikke hva de er død eller forløst fra. Grunnen til det er at de blander nåden og gjerningene. De ser nok at rettferdiggjørelsen ligger utenom mennesket, men når det kommer til vandringen, så mener mange troende at vår livsførsel kan ta fra oss rettferdiggjørelsen. De regner ikke med at det nye livet i oss lever sitt eget selvstendige liv, og det kan ikke dø mer, for det er løst fra loven og gjerninger.

Ved Jesu forsoning er vi løst og død fra ALT SOM ER NEGATIVT og som kan hemme eller frarøve oss vår frelse. Vi er løst fra:

Mose Torah. (Rom.6,2, 18, 22 og 7,4.)

Kjødet. (Rom.6,6 og Gal.5,24.)

Synden.( Rom.6,2, 7,11 og 22.)

Verden. (Gal.6,14.)

Døden. (Rom.6,3-5 og 8,2.)

Fortapelsen. (Rom.8,1, 29-30 og 31-39.)

 

7:7 Hva skal vi da si? er loven synd? Langt derifra (gr.me genoito) ! men jeg kjente ikke synden uten ved loven; for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.
7:8 Men synden tok anledning av budet og virket alskens begjærlighet i meg; for uten lov er synden død.

   Mose Torah er ikke synd i seg selv, men den vekker og forsterker synden som ligger latent i våre hjerter. Loven sier: Du skal ikke begjære. (2.Mos.20,17-18.) Dette budet er det tiende budet. Før Mose Torah kjente også menneskene til begjæret, men de fikk først kjennskap til og erfaring om begjæret når de fikk dette budet, om at de ikke skulle begjære. Begjæret var skjult til stede i menneskenes hjerte også før Mose Torah. Det var et sovende begjær.

   Menneskene ble ikke gjort ansvarlige for overtredelsen av dette budet så lenge som de ikke kjente til dette budet. Gud er en rettferdig Gud som behandler menneskene på den aller beste måten.

   Da Mose Torah ble opprettet, og dette budet ble kjent, så førte det til at menneskene plutselig ble klar over at deres hjerte var fullt av MANGE TYPER BEGJÆR. Begjæret hadde vært der hele tiden, men det var først når budet sa: Du skal ikke begjære, at det ble synd å begjære.

    I vers 7 er det brukt to forskjellige verb for å ”vite”. Det er verbet ”ginosko” og verbet ”oida”. Det første betyr ”å vite” i betydningen ”å forstå noe”. Det andre verbet betyr ”å vite” i betydningen ”å oppfatte” eller ”å kjenne til noe”. Dette betyr at menneskene kjente ikke til denne synden, før loven hadde sagt, at det var synd å gjøre denne overtredelsen. Etter at DEN NYE KUNNSKAPEN var etablert, så visste menneskene at det var forbudt å bryte dette budet.

     Ved at loven og budet kom, ble det opprettet et en base eller et støttepunkt for synden i våre hjerter. Det er uttrykt på følgende måte: ”synden tok anledning av budet og virket alskens begjærlighet i meg.” (v.7.)

   Vi kan illustrere dette på følgende måte: På slutten av den andre verdenskrigen fikk de allierte etablert en base eller et støttepunkt på kysten av Normandie. Fra denne basen kunne de etter hvert drive tyskerne bort fra Frankrige og vinne krigen. Slik er det også med synden. Loven får etablert en base i våre hjerter for synden, og når denne synden først er etablert i våre hjerter, fører den til at synden eller begjæret øker både i kvalitet og i kvantitet.

   Vi legger merke til at fra vers 7 innførte Paulus jeg- formen i teksten. Dette betyr at det som han skrev fra vers 7 og til og med vers 25, er SELVOPPLEVD. I disse versene beskrev Paulus sin åndelige kamp før han ble en gjenfødt kristen. Han fikk erfare i sitt eget liv at den jødiske Torah ikke kunne frelse verken ham selv eller noe annet menneske, men at den bare forsterket den synden, som allerede var lagt ned i hans hjerte.  

   Det har vært forskjellige tokninger på versene 7-25. Mange har tolket dem som en beskrivelse av både Paulus og  andre menneskers åndelige kamp for å bli frelst ved å holde den jødiske Torah. Etter at frelsen er blitt etablert, beskriver disse versene at det er en kamp hele veien for å bli bevart som troende.

   Den første delen av denne vurderingen er rett, men ikke den siste delen, for det er ingen kamp for å bli bevart som troende. Guds nåde gir oss både rettferdiggjørelsen og bevarelsen som troende.

      Studiebibelen nr.3. s. 569 sier følgende om dette: ”Jeg -formen som brukes fra nå av, kan tyde på at Paulus her taler om sin egen erfaring som fariseer før omvendelsen og den konflikt han opplevde i sitt indre etter omvendelsen.”

 Jeg er enig i første del av dette utsagnet, men ikke den siste delen.

  Denne tolkningen er typisk for store deler av Kirken og de lutherske kristelige organisasjonene, for de forstår ikke budskapet om den frie nåden, og at Mose Torah er opphevet i vår tid. De tror nok og lærer at vi blir gjenfødt av nåde ved tro uten gjerninger, men de tror både at loven virker syndsbekjennelse, og at loven er med på å bevare et menneske gjennom livet i troen på Jesus. Dette er ikke rett. Vi er både frelst og er bevart av Guds nåde.

   Dersom en gjenfødt kristen har dette synet på frelsen, så vil han nok føle at kristenlivet er slik som det er beskrevet i disse versene, men heldigvis er det ikke våre følelser som bestemmer innholdet i den paulinske læren. Det er læren selv.

   De som har dette synet på en kristens vandring gjennom livet, har skaffet seg mange UNØDVENDIGE BEKYMRINGER. De har ikke opplevd DEN STORE FRIHETEN i det paulinske evangeliet. De sliter ennå med loven som er opphevet for snart 2000 år siden. De som sliter med loven og forsøker å oppfylle den til siste detalj, mister også frimodigheten og gleden ved det å være en tilgitt synder. Slike kristne blir INNADVENDTE og er mer opptatt av sin egen frelse, som er fullbyrdet for snart 2000 år siden, enn de er med å gå til verden med det glade budskapet om den frie nåden.

    Joel W. Finck skriver følgende om Romerne 6,7 og 8 i sin Bibel-kommentar: A Homeletical Commentary of Romans. Volume 1. s.229: ”Til slutt: Romerne 7 skulle bli sett på som ”EN BRO” fra Romerne 6 til Romerne 8 som tar oss fra en forståelse av vår identifikasjon med Kristus (Romerne 6) til nytteløsheten av å forsøke å bli rettferdiggjort ved loven (Romerne 7) til til slutt å kvile i Åndens arbeid om den praktiske anvendelse av evangeliet (Romerne 8.)”

   Dersom versene 7-25 ikke blir en bro for de troende, kan den lett bli EN GRØFT som de faller i og som de aldri kommer seg opp av. Dersom de ikke forstår Paulus sitt budskap om den frie nåden, vil de fortsette med å være i denne grøfta, og det til tross for at de er gjenfødt og frelst. Dette er både alvorlig og tragisk. Jeg for min del vil ikke være i denne grøfta. Jeg vil mye heller leve i en riktig forståelse av den frie nåden og glede meg over frelsens sikkerhet og visshet.

   Romerne 7,1-6 hører også med til det herlige budskapet om at vi er løst fra loven.   

7:9 Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, blev synden levende igjen,
7:10 jeg derimot døde; og budet, som var til liv, det blev funnet å være meg til død;
7:11 for synden tok anledning av budet og dåret og drepte mig ved det.

   Paulus ble ikke omskåret før han var 14 år gammel. Det var vanlig for alle jødiske gutter. Etter den tid ble de ”en lovens sønn”. Det vil si at de ble forpliktet på å holde den jødiske Torah.

   Når Paulus her snakket om ”budet”, så kunne det være et enkelt bud i Torahen, eller det kunne være hele Torahen. Da han begynte å forplikte seg på og å holde den jødiske Torah, merket han at synden BLE LEVENDE IGJEN. Synden ble ikke bare levende, men den ble levende igjen. Dette betyr at synden hadde bodd i hans hjerte hele tiden, og at Torahen vekket den til live igjen.

   Dette førte til at han DØDE. Det vil si at han hadde vært LEVENDE før den tid. Dette viser at Gud tar seg av barna helt inntil de blir gjort ansvarlige for Gud med sine liv. For jødene var/er dette 13 år for jentene og 14 år for guttene. De ble/blir henholdsvis ”bat mitzva”, som betyr ”en lovens datter” eller ”bar mitzva”, som betyr ”en lovens sønn”.

   Det har vært mye diskusjon innenfor kristenheten om barnas stilling i forhold til Gud. Lutheranerne har ment og mener fortsatt at vanndåpen er nødvendig for barnas frelse, og at de barna, som ikke blir døpt, går fortapt for Guds rike. Dette er ikke en riktig vurdering, for Guds ord sier at Guds rike består av dem. ”Men Jesus kalte dem til seg og sa: La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike består av slike.” (Luk.18,16.)

  I de fleste Bibel-oversettelsene står det: ”For Guds rike hører slike til”.  Det er en gal oversettelse. I grunnteksten er verbet ”estin” brukt, og det betyr ”å være” som er det samme som ”å bestå av”.

   Vi behøver ikke å bekymre seg for barna og deres frelse. Jesu forsoning gjelder også dem, og Jesu blod dekker også dem. Det er ikke de samme krav og regler for barna og deres forhold til Gud og til frelsen som det er for de voksne. Vi kan ikke automatisk overføre de Skrift-ordene, som gjelder oss voksne, på barna. Det blir gjort, men det er galt.

   De som har mistet et barn, eller de som har tatt abort, behøver ikke å være engstelige for sine barn. De er hos Herren og under hans beskyttelse. De bør være mer bekymret for sin egen frelse.

   Barnas forhold til Gud er en sak som Gud tar seg av, og når det er tilfelle, vet vi at barna er i de beste hender.

    Å lære at gjenfødselen ligger i vannet, eller at den skjer i forbindelse med vanndåpen, er en VRANGLÆRE som går tilbake til den babylonske religionen i oldtiden. Det var katolisismen som førte den videre til protestantismen. Luther var usikker på om gjenfødelsen lå i barnedåpen. Han skiftet syn på dette flere ganger, men han konkluderte med at det er frelse i eller i forbindelse med vanndåpen. Han gjorde med andre ord et galt valg.

   Da Paulus oppdaget at den jødiske Torah åpnet opp for synden i hans liv, førte dette til erkjennelse nummer to for Paulus, og det var det forholdet, at det (loven), som skulle føre til liv, det førte til åndelig død, for synden tok anledning av budet og drepte ham. Dette betyr, som vi har skrevet så ofte før, og som også Paulus presiserte gang på gang, at loven kan ikke frelse noen. Den vekker og forsterker synden i menneskenes hjerter.(v.9-11.)

   Det var ikke loven det var noe galt med, men det var det forholdet at menneskene ikke greier å oppfylle loven til egen frelse. Paulus trodde som så mange fariseere før ham at når han oppfylte loven, så ville dette automatisk føre til rettferdiggjørelse og frelse, men det er ikke rett. Han trodde han var PÅ LIVETS VEI, men han ble ført inn på DØDENS VEI.

   Den jødiske Torah kan ikke frelse noen ved gjort gjerning, men i den messianske jødedommen er den jødiske Torah med på å frelse et menneske dersom troen er til stede i hans hjerte. I den messianske jødedommen er den jødiske Torah med hele veien, men i den paulinske kristendommen er den jødiske Torah tatt bort som krav for å få del i rettferdiggjørelsen og frelsen. ”For Moses skriver om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting (holder) loven, skal leve ved dem.” (Rom.10,5.)

   ”men loven har ikke noe med troen (Paulus sin lære) å gjøre, men: Den som gjør det, skal leve ved det.” (Gal.3,12.)

   Det er på dette punktet at eksegesen gjør sin fatale feil. Den ser ikke at vi har TO EVANGELIEFORKYNNELSER i N.T. Den ene gjelder jødene og Riket for Israel. I denne forkynnelsen er den jødiske Torah fremdeles til stede som et ABSOLUTT KRAV. I den paulinske kristendommen er den jødiske Torah TATT HELT BORT, både som krav for å bli frelst og i vandringen som troende.

  7:12 Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.
7:13 Er da det som er godt, blitt meg til død? Langt derifra (gr.me genoito)! men det var synden, for at den skulle vise seg som synd, idet den voldte meg døden ved det som er godt – for at synden skulle bli overvettes syndig ved budet.

   Versene 12 -13 sier omtent det samme som versene 9-11 med unntak av at vi får en del opplysninger om lovens kvalitet. Den er HELLIG, RETTFERDIG og GOD. (v.12.)

   Ordet ”hellig” er det hebraiske ordet ”kadosh” og det greske ordet ”hagios”. Det betyr at ”noe er satt til side for en bestemt hensikt”. Den jødiske Torah er hellig av den grunn at den kommer fra Gud og er i overensstemmelse med Guds vilje. I den messianske jødedommen var lovens hensikt både å være med på å frelse og bevare jødene for Riket for Israel og å vekke og forsterke synden. I den paulinske kristendommen er den jødiske Torah satt ut av drift og kraft.

   Loven er rettferdig av den grunn at den dømmer en rett dom, og den dømmer alle mennesker på lik linje.

   Loven er god for dens opprinnelige hensikt er å føre menneskene inn i et godt og riktig fellesskap med Gud.

   Paulus stilte spørsmålet: Kan da det som er hellig, rettferdig og godt, føre til hans åndelige død? Dette er et retorisk spørsmål, og svarene på slike spørsmål er enten: Ja eller Nei. Her blir svaret: Nei. Paulus svarte med det sterke uttrykket: ”me genoito” som han brukte så ofte i Romerbrevet. Det betyr ”Langt derifra!” eller ”Det må ikke skje!” Det var ikke loven som drepte Paulus på det åndelige området, men det var synden som bodde i hans hjerte, og som ble vakt ved loven. Lovens eller budets hensikt var ikke bare å vekke synden igjen, men den skulle også føre til at synden skulle bli ”OVERVETTES SYNDIG”. (v.13.)

7:14 For vi vet at loven er åndelig; jeg derimot er kjødelig, solgt under synden;

   Vi får enda en opplysning om den jødiske Torah. Den er ÅNDELIG. Det betyr at den hører med til en annen åndelig svære enn det Paulus opererte i. Han beskrev seg selv som kjødelig og ikke bare som kjødelig, men også som solgt under synden. (v.14.)

   Dette utsagnet viser med all tydelig klarhet at dette IKKE GJELDER EN GJENFØDT TROENDE.  Vi er IKKE LENGER KJØDELIGE eller I KJØDET, men vi er I ÅNDEN. Vi er heller ikke lenger solgt under synden ”For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, slik i våre lemmer at vi bar frukt for døden, men NÅ ER VI LØST FRA LOVEN, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle.” (Rom.7,5-6.)

   ”Men NÅ, da dere ER FRIGJORT FRA SYNDEN og er trådt i Guds tjeneste, har dere deres frukt til helliggjørelse, og til utgang tidsalderlig liv.” (Rom.7,22.)

  ”For at lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.” (Rom.8,4.)

   ”Men dere er IKKE I KJØDET, men i Ånden, såfremt Guds Ånd bor i dere, men har noen ikke Kristi Ånd, hører han ikke ham til.” (Rom.8,9.)

   Det forholdet at det er en kamp i ethvert gjenfødt menneske mellom kjødet og Ånden, det vet vi, men det er ikke det som omtales her. Før vi kom til tro på Jesus var vi BARE KJØD. Nå, når vi er kommet til tro på Jesus, er vi ikke lenger bare kjød, men vi er både kjød og Ånd. Det nye menneske som bor i oss er bare Ånd.


7:15 for hva jeg gjør, vet jeg ikke; for jeg gjør ikke det som jeg vil; men det som jeg hater, det gjør jeg.
7:16 Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da vitner jeg jo med loven at den er god;
7:17 men nå er det ikke mer jeg som gjør det, men synden, som bor i mig.

   I og med a Paulus var bundet av synden i sin uomvendte situasjon, så herjet synden med ham. Synden hadde fullstendig bundet hans vilje. Han visste ikke hva han gjorde, og det som han hatet, det gjorde han. Dette førte til en erkjennelse fra hans side, og det var at den jødiske loven var god. Det var ikke noe i veien med den. Til slutt så kom han til en rett konklusjon, og det var at det var ikke lenger han som gjorde synden, for han ønsket å gjøre det gode og bli kvitt synden, men det var synden i hans liv som herjet med ham. (v.15-17.)

   I og med at han beskrev seg som ”kjødelig og solgt under synden” i vers 14, så hadde han beskrevet sin åndelige situasjon og stilling. Han var en slave under synden og kunne ikke komme løs fra den. En slave vet ikke hva hans herre ønsker. Han utfører bare de befalinger som han får. Slik var det også med Paulus. Han utførte de handlinger som synden befalte at han skulle gjøre.

   Paulus dømte seg selv i det som han gjorde, og dette førte til den erkjennelse at det var ikke noe i veien med loven, for den var god. Paulus etablerte et uavhengig vitne i sitt indre angående hans maktesløshet til å gjøre gode gjerninger. Dette vitnet var hans samvittighet, som vitner med eller mot oss når det gjelder våre gjerninger. (Rom.2,15.)

   Dette er IKKE en beskrivelse av en gjenfødt troendes kamp mot synden, men det er en beskrivelse av et ugjenfødt menneskes kamp mot synden i sitt liv. Den har fullstendig margstjålet vedkommende, og den herjer med vedkommende. Han er helt i syndens vold. Den driver ham hit og dit som et skip foruten ror i en meget sterk orkan.

   Vi som er gjenfødte troende, har løfter om at vi skal HA SEIER OVER SYNDEN I VÅRE LIV. Det er Den Hellige Ånd og Jesus Kristus som gir oss denne seieren. I og med at vi er blitt gjenfødte troende, så har verken loven, synden, kjødet, verden eller døden mer noen makt over oss i det nye livet. Vi er avdød og frigjort fra alt dette. Av den grunn kunne også Paulus skrive det som han gjorde i 1. Korintierne 15,55-57: ”Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven, men Gud være takk, som GIR OSS SEIER ved vår Herre Jesus Kristus.”

   ”Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæring. For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De står hverandre imot, så dere ikke skal gjøre det dere vil. Men dersom dere drives av Ånden, da er dere ikke under loven.” (Gal.5,16-18.)

   Til slutt vil jeg også nevne at en gjenfødt troende, som forsøker å bli helliggjort ved loven, føler noe av den samme kampen i sitt indre som et ugjenfødt menneske gjør i sin kamp mot synden. Det er ikke loven som skal helliggjøre de troende, men det er nåden som har sin basis i Jesu forsoning. ”Men av ham er dere i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og HELLIGGJØRELSE og forløsning.” (1.Kor.1,30.)

   ”Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for dere, brødre, dere som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok (aorist) dere ut til frelse ved HELLIGGJØRELSE VED ÅNDEN og tro på sannheten.” (2.Tess.2,13.)

  

7:18 For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke;
7:19 for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.
7:20 Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mer jeg som gjør det, men synden, som bor i meg.

   På bakgrunn av det som Paulus hadde skrevet i versene 7-17, hadde han kommet fram til enda en erkjennelse, og det var at han nå VISSTE, at i hans kjød bodde det ikke noe godt, for viljen til å gjøre det gode hadde han, men han maktet det ikke. Han gjorde derimot det onde som han ikke ønsket å gjøre. På bakgrunn av dette drog han den konklusjonen, som han også hadde dratt i vers 17, at det ikke lenger var han som gjorde synden, men synden som bodde i ham. (v.18-20.)

   Dette kan umulig være en beskrivelse av en gjenfødt troende som lever etter Ånden. (Gal.5,16-18.) Det er derimot en beskrivelse av et ugjenfødt menneske som er religiøst interessert og lever etter loven og håper at loven kan befri ham fra synden, men vedkommende har oppdaget at det ikke går an. Loven har ikke den oppgaven i et menneskes liv, men i og med at han ikke har noen annen utvei, så forblir han i denne fortvilte åndelige situasjonen som han er kommet i.

    Sudiebibelen. Nr.3 s.575 har følgende forklaring på dette: ”Vers 19 beskriver ikke Paulus liv slik han levde det i Kristus. Der kunne han alltid glede seg. Der seiret han og bar frukt. Derimot beskriver verset hans og alle andres fullstendige maktesløshet overfor det onde i ens eget kjød. Det er en beskrivelse av et menneske som ikke har lært Guds trosvei å kjenne, en som ikke har opplevd Jesu Kristi frigjørelse.”

   Dette er en GAL BESKRIVELSE av en gjenfødt kristens trosliv, for den deler en kristens trosliv opp i to avdelinger som er atskilt fra hverandre, og det er:

Det livet han lever i Kristus og

Det livet han lever utenom Kristus- altså i sitt eget kjød.

   Den som lever i Kristus, lever ikke lenger i kjødet, men han lever i Ånden og har seier over synden i sitt liv.

   Dette utsagnet motsier seg selv, men dette er typisk for mye av teologien. Den har ikke forstått Paulus lære om den frie nåden, og det forholdet at vi både er frelst og blir bevart av Guds nåde alene. Den blander videre det nye livet som en kristen har, med det som er igjen av kjødet i hans liv. Vi må sette fokus på den frie nåden og det nye livet i forkynnelsen og ikke grave oss ned i en elendighetsforkynnelse om en kristens forhold til frelsen og til Gud. Vi vet vel at vi delvis blir, som den forkynnelsen som vi hører.

   Mange kristne går i rundt som om de har en DYSTER HEMMELIGHET i sine liv, som på ingen måte må komme ut. De vantroe ser på oss og bedømmer kristendommen delvis ut ifra hvordan vi kristne oppfører oss. Dersom vi har forstått Paulus sin undervisning på rett måte, blir vi glade og frigjorte kristne. Dersom det motsatte skjer, blir vi sure og innesluttede kristne. Kristendommen er ikke en katastrofe, men den er et uttrykk for DEN HØYESTE FORM FOR GLEDE. ”Gled dere i Herren alltid! Atter vil jeg si: GLED DERE!” (Fil.4,4.)

  


7:21 Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden;
7:22 for jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske,
7:23 men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.

   Paulus kom til den konklusjonen at han fant den lovmessigheten eller det prinsippet i sitt indre menneske eller i sitt sinn, som er det samme, at han gjerne ville gjøre det gode, men at det onde bød seg fram for ham som det helt naturlige.   På bakgrunn av dette så også Paulus en annen lov eller et annet prinsipp i sitt indre menneske, og det var at den andre loven, som var syndens og dødens lov, tok ham FULLSTENDIG TIL FANGE. Den som blir tatt til fange på denne måten, er fullstendig i den andres vold. (v.21-22.)

   Hva som gjelder uttrykket ”mitt innvortes menneske” (v.22.), så går det ikke på det ”gjenfødte mennesket”. (Ef.4,24.), men det går på menneskets sinn. Et annet uttrykk for ”sinnet” er ”hjertet”. Det er der synden ligger.

   De fleste mennesker har lyst til å oppfylle Guds lov mer eller mindre. Det er følgende grunner til det:

De ser og forstår at det lønner seg. Livet blir bedre av den grunn.

De har også en mistanke om at dersom de greier å oppfylle Guds lov ved å gjøre det gode (holde loven), så kan dette føre til frelse og et godt forhold til Gud.

    Dette kaller vi for legalisme. Fariseerne på Jesu tid var eksponenter for dette synet, og av den grunn så utvidet de loven, slik at det ble umulig for jødene å oppfylle den. De bygde et legalistisk gjerde rundt loven. Slik er det også i dag. Det er mange mennesker som tror og håper på at ved å holde loven, så kan de nærme seg Gud av den grunn. De har en vurdering av at når de gjør sitt beste, så vil Gud gjøre resten. Slik er det ikke. Gud vil gjøre alt, og vi skal bare være passive mottagere av Guds nåde.

   En gjenfødt kristen kan også av forskjellige grunner føle at det foregår en slik kamp i hans liv, men det er bare på det følelsesmessige området, og det er ikke der at realitetene ligger. De ligger i Jesu forsoning og i den paulinske læren. Det nye livet, som vi fikk ved vår gjenfødelse, har seier over synden som bor i våre hjerter og som utfordrer våre legemer til å utføre synden. ”Men dere har ikke lært Kristus således å kjenne, om dere ellers har hørt om ham og er blitt opplært i ham, således som sannhet er i Jesus, at dere etter deres forrige ferd (liv) skal avlegge det gamle mennesket, som forderves ved de dårende lyster, men fornyes i deres sinns ånd.” (Ef.4,22-24.)

7:24 Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?
7:25 Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! - Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.

   Paulus skrek ut sin nød i den desperate situasjonen som han var i. Han var fullstendig fanget av synden i sitt legeme som han kalte for ”dette dødens legeme”. (v.24.) Han skrek ut sin nød til Jesus Kristus som han forfulgte. Han hadde en anelse om at han kunne hjelpe ham. Det var Den Hellige Ånd som hadde begynt å arbeide med Paulus. Vi vet at Den Hellige Ånd kan arbeide med et menneske mange år før det bøyer ser for Jesus og tar imot frelsen og nåden. Slik var det også med Paulus, men til tross for det så måtte han likevel vedkjenne at han FORTSATT tjente Guds lov med sitt sinn og syndens lov med sitt kjød. (v.24-25.)

   Det siste utsagnet viser at Paulus ikke enda var et gjenfødt menneske, men at han var like fortapt borte fra Guds rike, som han hadde vært hele tiden. En gjenfødt kristen tjener ikke to herrer i sitt liv. Han tjener ikke både Guds lov og syndens lov, men han har seier over synden i sitt liv og tjener Herren ved den paulinske forkynnelsen. ”Da vi jo vet at dette vårt gamle menneske ble korsfestet med (sammen med) ham, for at syndelegemet skulle bli til intet, så VI IKKE MER SKAL TJENE SYNDEN.” (Rom.6,6.)

   ”Men NÅ er vi løst fra loven, idet vi er død fra det vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle.” (Rom.7,6.)

   ”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nå lever i kjødet (legemet) det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav sitt liv for meg.” (Gal.2,20.)

   ”Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet (det ugjenfødte menneske) med dets lyster og begjæringer.” (Gal.5,24.)

   Studiebibelen nr. 3. s.577 skriver følgende om vers 25: ”Paulus har selv svaret på spørsmålet som han stiller i foregående vers. Han makter ikke selv å befri seg, men i Kristus ser han løsningen. Derfor kan kapitlet munne ut i en triumferende takksigelse.”

   Det er rett at Kristus var løsningen for Paulus, men det er ikke rett at ”kapittel munner ut i en triumferende lovprisning.” Den munner ut i en bekjennelse om at Paulus fortsatt tjente både Guds lov og syndens lov. En gjenfødt troende tjener bare en herre, og det er Guds lov. At han har kamp mot synden i sitt liv, det er en helt annen sak.

 

Tingvoll den 21-2-1020. Oskar Edin Indergaard.

 

Paulus brev til Romerne 8



 

 

8:1 Så er det da INGEN FORDØMMELSE for dem som er i Kristus Jesus;
8:2 for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.
8:3 For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet,
8:4 for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.

   Det er INGEN FORDØMMELSE for den som tror på Jesus, for Den Hellige Ånd, som er vårt pant på frelsen, har i Kristus Jesus frigjort oss fra synden og døden. Det var umulig for Mose Torah å frelse menneskene, for dersom det skulle være mulig, så måtte de oppfylle budene i Torahen helt ut, men det var ikke mulig på grunn av den menneskelige natur som er ufullkommen. Men så grep Gud selv inn og sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og fordømte synden som var i vårt kjød. På den måten ble lovens krav oppfylt i oss. Vi vandrer ikke lenger etter kjødet, men etter Ånden. (v.1-4.)

   Det er mange som lærer, at vi kan falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde, dersom vi utøver aktiv synd i våre liv. Dette er galt, for det er INGEN FORDØMMELSE for den som er i Jesus Kristus. Det verbet som er brukt her, står I PRESENS. Ja, sier mange: Det er ingen fordømmelse dersom man forsetter å være i Jesus Kristus. De som hevder dette, har ikke forstått Paulus forkynnelse om den frie nåden. Hele Romerbrevet, kapittel 8 er full av utsagn som forteller oss, at det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. Det forteller oss om frelsens SIKKERHET og VISSHET.

   I samfunnet med Kristus, er vi døde fra loven. Den har ikke mer noen krav på oss. I det nye livet har vi oppfylt alle lovens bud, for Jesus Kristus har oppfylt dem for oss. Vi har fått Jesu liv i våre hjerter. Loven er tatt bort fra det nye livet som er helt perfekt. Loven gjelder ikke lenger for oss når det gjelder rettferdiggjørelsen og frelsen. Loven gjelder bare for dem som ikke er kommet til tro på Jesus. ”Men vi vet at loven er god dersom noen bruker den på lovlig vis, så han vet dette at LOVEN IKKE ER SATT FOR EN RETTFERDIG, men for lovløse og selvrådige, for ugudelige og syndere, for vannhellige og ureine, fadermordere og modermordere, manndrapere, horkarer og syndere mot naturen, menneskerøvere, løgnere, menedere, og alt annet som er imot den sunne lære (Paulus sin lære.)” (1.Tim.1,8-10.)

   Vi som er kommet til tro på Jesus, er blitt stilt utenfor lovens maktområde. Vi kan verken håpe på noe fra loven eller frykte noe fra den. Vi er døde for og fra den. (Rom.7,4.)

   Vi, som er kommet til tro på Jesus, har fått et nytt liv i våre hjerter. Det er Den Hellige Ånd. Den blir kalt for ”livets Ånd” (v.2.), for den gir liv. Den både gir oss tidsalderlig liv og lyser opp for oss slik at vi kan forstå både den jødiske messianismen og den paulinske kristendommen. Den setter oss fri. ”Til frihet har Kristus frigjort oss, stå derfor fast, og la dere ikke atter legge under trelldoms åk (loven).” (Gal.5,1.)

   I og med at vi har fått Den Hellige Ånd i våre hjerter, er vi frelst fra syndens og dødens lov. Denne loven går ut på at den, som gjør synd og ikke kommer til tro på Jesus, går fortapt for Guds rike og må leve en hel evighet uten samfunn med Gud og de troende. Vedkommende er utenom Guds kjærlighet.

   Jesus hadde ingen synd, men han ble sendt ”i syndig kjøds lignelse” (v.3.) Det betyr at han ”ble sendt som et menneske uten synd”. Han var likt med et menneske, men han hadde ikke synd i sitt legeme. Han var syndfri. Han bar våre synder på sitt legeme opp på korset og sonet den der.

  Hensikten med forsoningen var følgende:

Han fordømte den synden som var i vårt kjød. Han FORDØMTE HELE KJØDET slik at vi, som før hadde vært BARE KJØD. ble til en TO-DELT SKAPNING som både består av Ånd og kjød. Kjødet er blitt redusert til å bare å være et vedheng ved den som tror. Det har ingen makt over det nye livet. Det er helt ufattelig at lovens krav er oppfylt i oss.

 Vi som er kommet til tro på Jesus, lever ikke lenger etter kjødet, men etter Ånden. (v.3-4.)

  
  

8:5 For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til, men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til.
8:6 For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred (gr.eirene),
8:7 fordi kjødets attrå er fiendskap mot Gud - for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det -
8:8 og de som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud.

   Det finnes bare TO TYPER MENNESKER i verden, og det er:

De som er etter kjødet. De attrår det som hører kjødet til.

De som er etter Ånden. De attrår det som hører Ånden til. (v.5.)

 Verbet ”å attrå” har et meget sterkt innhold. Det gir uttrykk for den største drivkraft i mennesket, og det betyr ”å like med all makt” og ”å hige etter”.

    Kjødets attrå (innerste ønsker og lengsler) fører til død, mens Åndens attrå fører til liv og fred. Kjødets attrå er videre fiendskap mot Gud, for det hater Guds lov og kan ikke underkaste seg den. De som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud. (v.6-8.)

   Ordet ”fred”, som på gresk er ”eirene”, kommer av et ord som betyr ”å forene” eller ”å bringe sammen”. (v.6.) Dette betyr at vi som har fått Den Hellige Ånd ”er forenet” eller ”brakt sammen” med Kristus. Det er et uttrykk for den nye stillingen som vi har fått i Kristus. Det er Kristus i oss- håpet om herlighet. (Kol.1,27.)

   Studiebibelen. Nr. 3 s. 579 sier følgende om det å være i kjødet: ”Å være i kjødet” er det samme som ”å leve seg selv til behag, adlyde kjødets lyster, begjære det en beundrer og opphøye seg selv.”

   Så er det store spørsmålet: Er vi i kjødet, eller er vi i Ånden?  Svaret på det er lett å finne: Hvor ligger våre interesser? Ligger de i det som har med Guds ord og Guds rike å gjøre, eller ligger de i det som verden kan tilby av kjødelige aktiviteter av forskjellige slag. Her få hver og en svare for seg selv, men det er det VIKTIGSTE SPØRSMÅLET som kan bli stilt. Er vi inne i eller utenom Guds rike? Den som er i Kristus Jesus, befinner seg på innsiden av Guds rike, men den som ikke har en levende tro på Jesus, befinner seg på utsiden av Guds rike.

   Den som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud, for ”kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden begjærer imot kjødet. De står hverandre imot så dere ikke skal gjøre det som dere vil.” (Gal.5,17.)

   Gud godtar bare det som er av Ånden. Det som er av kjødet, må Gud dømme, for det er ikke i samsvar med Guds frelse for menneskene. Det er ikke i samsvar med frelsen i Jesus Kristus.

   Da Paulus ble frelst, oppgav han alt det som han hadde bygd sitt religiøse liv på og som hørte med til kjødet. ”Men det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap, ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verdt, han for viss skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, for at jeg kan vinne Kristus.” (Fil.3,7-8.)

   En gjenfødt kristen kan godt leve i kjødet og likevel være en troende. Dette er ikke den rette måten å leve på, for vedkommende synder bevisst på Guds nåde, og dette vil straffe seg foran Jesu domstol i himmelen. Han vil få liten eller ingen nådelønn. Det meste i hans vandring vil ikke bli stående i dommen, men han skal bli frelst- ”dog således som gjennom ild.” (1.Kor.3,10-15.)

   Det er også mange troende som deler opp synden i liten og stor synd, og mener at en gjenfødt kristen kan gjøre de små syndene uten å falle ut av Guds bevarende nåde, men dersom han gjør de store syndene, så vil han falle ut av Guds nåde. Dette er ikke en rett vurdering av synden, for Gud regner ikke med små eller store synder. For ham er all synd LIKE ILLE.

   Gud har fått oppgjør for all verdens synd gjennom Jesu forsoning. Synden tilregnes ikke lenger for oss som er kommet til tro på Jesus. Vi er trygg i Jesu forsoning.

   Mange troende deler også opp syndens karakter i to andre avdelinger, og det er:

”Å gjøre” eller å ”falle i synd”.

”Å leve bevisst i synden”.

   De som gjør den første typen synd, kan få tilgivelse for den, men de som lever i den andre typen synd, får ikke tilgivelse for den.

   De som har dette synet, har verken forstått virkningene av Jesu forsoning eller hva det vil si å være en gjenfødt troende etter det paulinske evangeliet.

8:9 Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, såfremt Guds Ånd bor i dere; men har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til.
8:10 Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men Ånden er liv på grunn av rettferdighet.
8:11 Men dersom hans Ånd, som oppvakte Jesus fra de døde, bor i eder, da skal han som oppvakte Kristus fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.

   De av medlemmene i menigheten i Roma, som hadde Den Hellige Ånd som pant og innsegl til forløsningens dag i sine hjerter, var ikke i kjødet, men de var i Ånden. Den Hellige Ånd blir både kalt for ”Guds Ånd” og ”Kristi Ånd”. (v.9.) Dette viser at Den Hellige Ånd danner en enhet (hebr, echad) med både Gud og Kristus.  Det er både Guds Ånd og Kristus som bor i de gjenfødte (v.9-10.), men til tross for at de gjenfødte medlemmene i menigheten hadde Kristi liv i sine hjerter, måtte de dø den legemelige død. Grunnen til det var at de hadde synd i legemet, men Den Hellige Ånd skulle vekke dem til livet igjen på grunn av Jesu rettferdige gjerning på korset. På samme måten som Gud ved sin Ånd oppvakte Kristus fra de døde, så skal han også levendegjøre de troende døde. (v.9-11.)

   Det er ikke den jødiske loven som er problemet, men det er synden i verden. Den ble på en spesiell måte vakt til liv da Mose Torah ble introdusert. (Rom.5,12-13.) Store deler av synden hadde levd et skjult liv i menneskenes hjerte før loven ble introdusert. Den bodde der, men det var først da loven kom, at det ble liv i synden. Den økte både i kvantitet og i kvalitet. (Rom.7,7-9.)

   Det løftet om at Jesus skal levendegjøre våre dødelige legemer går på to forhold, og det er:

Når vi kom til tro på Jesus ble vi levendegjort i våre legemer. Vi fikk Den Hellige Ånd våre hjerter. Det skjedde en åndelig vitalisering i våre liv.

   b) Jesus skal ta oss ut av denne verden. Vi har fått løfte om at Jesus ved Den Hellige Ånd skal reise oss opp igjen fra døden. Dette skjer i forbindelse med Jesu komme for den kristne menigheten. Jesus selv skal komme ned i luftehimmelen med et bydende rop med overengels røst og Guds basun (stemme), og først skal de døde i Kristus bli forvandlet og oppstå fra sine graver og deretter skal vi som lever, som blir tilbake, forvandles og sammen med dem løftes opp i lufthimmelen. Deretter skal Kristus føre sin menighet inn i den himmelske herligheten, og så skal vi for bestandig være sammen med Kristus. Paulus skrev at vi skal trøste hverandre med det som han skrev om bortrykkelsen. (1.Tess.4,14-18.) (Gjør vi det?)

   Vi må skille mellom den kristne menighets bortrykkelse og den generelle oppstandelsen av de troende. Den første begivenheten skal skje før den store trengsel mens den andre begivenheten skal skje på slutten av den store trengsel. Bortrykkelsen har med den kristne menigheten å gjøre, mens oppstandelsen på den siste dagen har med Riket for Israel å gjøre.

   Bortrykkelsen av den kristne menigheten var en hemmelighet som først Paulus fikk åpenbaring om. (1.Kor.15,51-52.)

 

8:12 Derfor, brødre, står vi ikke i gjeld til kjødet, så vi skulde leve etter kjødet;
8:13 for dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø; men dersom dere døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.
8:14 For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.
8:15 Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere atter skulle frykte, men dere fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!

   Vi som er gjenfødt, står ikke i gjeld til kjødet. Kjødet har ikke noe krav på oss lenger, slik at vi skulle leve etter kjødet. Den Hellige Ånd derimot har krav på oss slik at vi skal leve etter Ånden. Dersom vi troende lever etter kjødet, skal vi dø åndelig sett, men dersom vi døder legemets gjerninger ved Ånden, skal vi leve. Så mange som drives av Guds ånd, er Guds barn. Ved vår gjenfødelse fikk vi ikke trelldommens ånd. Det er lovens ånd, men vi fikk barnekårets ånd som er Den Hellige Ånd. Den roper ut at Gud er vår far. (v.12-15.)

   Det er tre tolkninger på vers 13, og det er:

Den som lever etter kjødet, skal/kan miste sin frelse. Dersom han derimot dreper synden, som er i legemet, ved Ånden, skal han leve. Dette går på en som er troende. Jeg tror ikke at denne tolkningen er rett, for det er en umulighet at den som engang er rettferdiggjort, kan miste sin frelse.

Den andre tolkningen går ut på at det er en generell regel, at alle de som lever etter kjødet, skal dø, og at de som lever etter Ånden, skal leve. Dette er rett, men jeg tror ikke at det er det som omtales i denne teksten. Dette er sagt til TROENDE BRØDRE.

Den tredje tolkningen er at dette går på en troendes VANDRING, og at det har med HELLIGGJØRELSEN å gjøre. Vi vet at det er mange troende som dessverre lever etter kjødet. Straffen for å leve et kjødelig liv, er at de dør på det åndelige området. Vi har mange eksempler på det. De har Den Hellige Ånd i sine hjerter, men de er ukjente med de bibelske sannheter og føre et dårlig kristenliv. Den derimot som dreper synden i sitt liv ved Den Hellige Ånds hjelp, skal ha liv og overflod av liv. ”Derfor sier Skriften: Våkn opp du som sover, og stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Se derfor til hvorledes dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise.” (Ef.5,14-15.)

   Den som er en gjenfødt troende, skal ikke leve etter kjødet. Dersom vedkommende gjør det, lever han ikke i samsvar med Guds vilje. ”Men de som hører Jesus Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Dersom vi lever i Ånden, da la oss også vandre i Ånden!” (Gal.5,24-25.)

   Av Galaterne 5,25 går det også fram at det går an å leve etter kjødet, selv om en har Ånden i sitt hjerte.

   Det er trist å møte slike kristne som lever på en kjødelig måte. Dette har alltid vært DET STORE PROBLEMET innenfor de troendes rekker, at mange har vært SMÅBARN I KRISTUS. Det har ikke foregått noen åndelig vokster hos slike kristne. Jesus har lagt en god grunnvoll i deres liv, men det har ikke blitt noen vokster i kristenlivet. ”For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt. Det er Jesus Kristus.” (1.Kor.3,11.)

8:16 Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn;
8:17 men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med (sammen med) ham.
8:18 For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.

   Når vi er blitt gjenfødte kristne, har vi to vitnesbyrd i våre hjerter, og det er Den Hellige Ånd og vår ånd. De har DET SAMME VITNESBYRDET, og det er at VI ER GUDS BARN. Den Hellige Ånd har tatt bolig i vår ånd og har tatt herredømme over den. Vår ånd er blitt lydig ovenfor Den Hellige Ånd. Men er vi barn, da er vi blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger. Jo mer vi lider sammen med Kristus, jo større blir arven. Et felles navn på vår arv er HERLIGGJØRELSEN. Den rommer alle åndelige velsignelser. Da ska vi få nyte hele den arven som vi har fått. De lidelser som vi må gjennom i tiden, er ingen ting mot den herligheten som skal åpenbares på oss. (v.16-18.)

   Da vi ble kristne, fikk vi Den Hellige Ånd i våre hjerter. Den overstyrer vår ånd. Dette betyr imidlertid ikke at vi blir helt perfekt i vår ånd. Det lærer Trosbeveglsen, men det er ikke rett, for det er ingen ting i oss som er helt perfekt- verken vårt legeme, vår sjel eller vår ånd. Kjødet strekker sine griske armer inn i hele mennesket. Målet er at vi skal bli så helliggjort som mulig, men FULLSTENDIG HELLIGGJØRELSE når vi ikke før ved bortrykkelsen og herliggjørelsen. ”for at han kan styrke deres hjerter, så de blir ulastelige i hellighet for vår Gud og Faders åsyn når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige (Jesu gjenkomst til jorden).” (1.Tess.3,13.)

   ”Men han selv, fredens Gud, hellige dere helt gjennom, og gid deres ånd, sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu komme (for den kristne menigheten).” (2.Tess.5,23.)

   Det er tre benevnelser på de som skal arve herligheten, og det er BARN, ARVINGER og KRISTI MEDARVINGER. (v.17.) Det er ikke vanlig at barn og arvinger får hele arven utbetalt med det samme. Slik er det også med den arven som vi har fått. Vi har allerede her og nå fått tak i deler av den, men den fulle arven hører framtida til. ”når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal og dere åpenbares med (sammen med) ham i herlighet.” (Kol.3,4.)

   De lidelsene som vi gjennomgår i tiden, er små mot den herligheten som skal åpenbares på oss. ”For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en tidsalderlig fylde av herlighet i overmål på overmål.” (2.Kor.4.17.)

    ”For at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.” (Ef.2,7.)

   Det står at de som LIDER SAMMEN MED JESUS (v.17.), skal få del i arven. Dette betyr ikke at vi må lide for å få del i arven, for vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger, men det betyr at jo større lidelsen og forsakelsen er, jo større blir arven.

            Det er normalt for en kristen at han lider i denne tidsalderen. Det kan være forskjellige typer lidelse som for eksempel forfølgelse, misforståelser, uoverensstemmelser i det læremessige og det forholdet at de troende i det hele tatt ikke er interessert i Guds ord og Guds ordninger. Jesus sa: Har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere. (Joh. 15,20.)

   Dersom ikke en kristen lider i denne verden, så er det et DÅRLIG TEGN. Det kan være det at han har slått av på de bibelske sannheter og ikke står midt i sannheten.

8:19 For skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse;
8:20 skapningen blev jo lagt under forgjengelighet - ikke godvillig, men etter hans vilje som la den derunder -
8:21 i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trældom til Guds barns herlighets frihet.
8:22 For vi vet at hele skapningen til sammen sukker og er til sammen i smerte inntil nå;
8:23 ja, ikke bare det, men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.

   Hele skaperverket lengter og venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares. Hele skaperverket ble lagt under forbannelsen- ikke godvillig- men det var Guds vilje at det skulle skje. Det har et håp om at det skulle bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten til den samme frihet som Guds barn skal få. Hele skaperverket er i stor smerte inntil nå. Ja, ikke bare skaperverket men også vi som hører Herren til, og som har fått Ånden som et pant i våre hjerter. Vi lider også idet vi lengter etter selve barnekåret, som er forløsningen av våre legemer. (v.19-23.)

   Det ordet som er oversatt med ”skapningen” er på gresk ”ktisis”. Det betyr ikke bare ”skapningen”, men det betyr ”hele skaperverket”. Vi et at mennesker og dyr kan lengte etter noe, men hvordan resten av skaperverket kan lengte etter noe, vet vi ikke.

   Det verbet som er brukt for ”å lengte” er på gresk ”apokaradokia”, og det betyr ”å lengte inderlig etter”.

   Vi som er frelst, har fått ”Åndens førstegrøde”. (v.23.) Det vil si at vi har fått Den Hellige Ånd som den første grøde av alle de åndelige godene som skal høstes inn. På samme måten som innhøstingen skjedde til forskjellige tider i Israel om høsten, skal vi også høste inn de forskjellige åndelige godene etter tur. Den første frukten som vi får, er Den Hellige Ånd. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Innhøstingsfestenes symbolske betydning.)

   Begynnelsen på forløsningen av skaperverket er den kristne menighets bortrykkelse, men selve frigjørelsen kommer i Rikets tid. Da skal både menneskene, dyr, planter, solen, stjernene og planetene få den friheten som det her er tale om. Frigjørelsen kommer eter at Guds barn blir åpenbart.

  

   I Rikets tid skal både mennesker og resten av skaperverket nyte denne herligheten fullt ut. Jesus skal sitte på sin herlighetstrone i Jerusalem og styre hele verden med rettferdighet ut ifra Jerusalem og Israel. Jødene skal styre som prester og konger både i Israel og ut over hele jorden, og vi som hører med til den kristne menigheten, skal være med på å styre over hele kosmos. (Rom.4,13.)

   Etter at Rikets tid er slutt, vil vi få en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdigheten ikke bare styrer, slik som i Rikets tid, men den BOR DER. Det betyr at Gud bor der. ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned fra Gud, gjort i stand som en brud for sin brudgom. ”(Joh.Åp.21,1-2.)

   Hele skaperverket skal få nyte godt av den friheten som de troende har i Rikets tid. Det er menneskene som først må frigjøres, for det var de som falt i synd og drog med seg resten av skaperverket. Det er satan og menneskene som bærer ansvaret for synden og syndefallet, og i og med at resten av skapningen forholder seg til menneskene, som er det ypperste av det som Gud har skapt, måtte også det legges inn under synden. Det er bare menneskene som blir dømt i forhold til synden. Resten av skaperverket går fri i dommen.

8:24 For i håpet er vi frelst; men et håp som sees, er ikke noe håp; hvorfor skulle en håpe det som han ser?
8:25 Men dersom vi håper det vi ikke ser, da stunder vi etter det med tålmod.
8:26 Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp; for vi vet ikke hva vi skal bede om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk,
8:27 og han (Gud) som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er; for etter Guds vilje går han i forbønn for de hellige.

   Håpet om forløsningen har med framtida å gjøre. Det håpet, som en ser, er ikke noe håp. Når håpet går i oppfyllelse, er det en realitet. I og med at håpet ligger inne i framtida, så venter vi på det med tålmodighet. Når det gjelder bønna, så vet vi ikke alltid hva vi skal be om, men Den Hellige Ånd, som er i oss, vet hva vi skal be om, for han kjenner Guds vilje. Han går i forbønn for oss med usigelige sukk. Han bruker ikke ord, og Gud som ransaker hjertene, vet hva som ligger Den Hellige Ånd på hjertet, for han ber i samsvar med Guds vilje. (v.24-27.)

   I den vanlige forståelsen av ordet ”håp” så ligger det en usikkerhet i ordet. Vi håper at noe vil skje. Slik er det ikke med det bibelske ordet ”håp”. Det er et fast begrep, og vårt håp er spesielt to forhold, og det er:

a) Den kristne menighets bortrykkelse. ”mens vi venter på det salige håp (bortrykkelsen) og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kriti herlighet.” (Tit.2,13.)

b) Kristus. ”for det håps (Kristus) skyld som er gjemt for dere i himlene, som dere forut har hørt om ved sannhets ord i evangeliet.” (Kol.1,5.)

   ”for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er i hedningene. Det er KRISTUS I DERE, HÅPET OM HERLIGHET.” (Kol.1,27.)

   ”Paulus, Jesu Kristi apostel etter befaling av Gud, vår frelser, og Kristus Jesus, vårt håp.” (1.Tim.1,1.)

   Det er to som ber for oss. Det er Den Hellige Ånd, og det er Kristus. Den Hellige Ånd er sendt fra Gud til oss. Han er i og hos oss. (Joh. 14,17.) Den Hellige Ånd representerer Guds stemme i vår samvittighet, og av den grunn kan han også rette opp våre bønner slik at de blir rett ovenfor Faderen. Han kjenner til Guds vilje, for det er en enhet mellom Faderen og Ånden. ÅNDENS ATRÅ ER HANS EGEN VILJE. Han vet til enhver tid hva som er Faderen til behag.

   Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med ”usigelige sukk”. (vers 26.) Dette betyr at han også lider, når vi lider. Vi blir også bedt om ikke å gjøre Den Hellige Ånd sorg. ”og gjør ikke Guds hellige Ånd sorg. Han som dere har fått til innsegl til forløsningens dag.” (Ef.4,30.)

   Kristus ber også for oss.  Han sitter ved Faderens høyre hånd. (v.34.) Han vet også hva som er Guds vilje, men han har ikke den oppgaven å rette opp våre bønner. Det er Den Hellige Ånd som har den oppgaven. Når Jesus ber for oss, så blir det i samsvar med det som Den Hellige Ånd ber om, for også Jesus kjenner til Guds vilje.

   Vi har to forbedere ovenfor Faderen. I 5.Mosebok 19,15 står det at enhver sak står fast ved to eller tre vitners skyld. Her er det to som ber for oss. De ber i samsvar med den tredjes vilje. Vi må bare bryte ut i jubel og stor takknemmelighet: ”Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? (Svar: Ingen.) Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting sammen med ham?” (Rom.8,31-32.)

   På grunn av at det er to som ber for oss, skal vi legge alle ting og alt som tynger fram for Herren. ”Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting (gr. en panta) deres begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk, og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.” (Fil.4,6-7.)

   Det er ikke bestandig at vi får akkurat det, som vi ber om. Når ikke det skjer, så er det Den hellige Ånd som har vært i aksjon og rettet opp våre bønner ovenfor Herren. Vi får bestandig noe som er bedre. Selv om vi ikke forstår dette i tiden, vil vi forstå det fullt ut i evigheten.

  

8:28 Og vi vet at alle ting (gr.panta) tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.
8:29 For dem som han forut kjente (gr aorist), dem har han også forut bestemt (gr.aorist) til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulde være den førstefødte blant mange brødre;
8:30 og dem som han forut bestemte (gr.aorist), dem har han også kalt (gr.aorist); og dem som han kalte (gr.aorist), dem har han også rettferdiggjort (gr.aorist); og dem som han rettferdiggjorde (gr.aorist), dem har han også herliggjort (gr.aorist.)

   Vi VET at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud og som etter hans råd er kalt. De som han forut kjente, de har han også bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at Jesus skulle være den førsteføde blant mange brødre. De som han bestemte til dette, de har han også kalt, og de som han kalte, har han også rettferdiggjort, og de som han har rettferdiggjort, har han også HERLIGGJORT. (v.28-30.)

   I vers 26 står det at vi VET IKKE hva vi skal be om. I vers 28 står det at vi VET at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud. Dette betyr at vi har den FULLE TILLIT til Gud om at alt som skjer med oss, er en fordel for oss når vi elsker Gud og går på hans veier. Vi må huske på et det er en betingelse for dette, og det er at vi ”elsker Gud.”  Dersom vi holder oss innenfor de rammene som Gud har satt opp for våre liv, så kan vi være sikre på at ”alle ting tjener oss til gode.” (v.28.), men dersom vi går ut over det som Gud har bestemt for våre liv, så kommer vi utenom det området som Gud kan beskytte fullt ut.

   Vi har mange eksempler på at kristne mennesker har overtrådt de reglene, som Gud har satt opp for deres vandring. De har blitt skadelidende på grunn av dette, men Gud har tatt seg av dem igjen og har leget deres åndelige sår, men de vil likevel ha sår i sine liv som ikke kan repareres. Dette går ikke på vårt forhold til Gud, men det går på den menneskelige siden ved våre liv.

   Hva som gjelder det greske ordet ”panta”, så betyr det ”absolutt alt”, både det som vi synes er leit, og det som vi synes er godt. Slik vil bestandig en god far være. Han vil det beste for sine barn.

   At det som er godt, tjener oss til gode, er ikke vanskelig å forstå, men at det som er ondt, kan tjene oss til gode, er vanskeligere å forstå, men kanskje vi ser at det er slik, når vi ser tilbake på det som skjedde i våre liv. Det er først i ettertid at vi kan vurdere alle ting på en korrekt måte, og om vi ikke forstår alle ting i tiden, så vil vi forstå det i evigheten.

   Dersom det hadde stått ”ta panta” i grunnteksten, så hadde det betydd ”de tingene” eller ”de bestemte tingene”. Dette gir en begrensning til ”alle ting”. ”De bestemte tingene” er ”de gode tingene” som kommer fra Gud. (vers 32.) Det kan være helbredelser, forskjellige typer velsignelser og utdeling av nådegaver.

   Vi er kalt etter Guds råd. Det betyr at vi er kalt etter GUDS ANBEFALING. Det betyr ikke at han har utvalgt noen på forhånd til å bli Guds barn, mens han har utelatt andre. Gud vil at ALLE SKAL BLI FRELST og komme til erkjennelse om sannheten. (1.Tim.2,4.) I tillegg til dette har Gud KALT ALLE til å få del i frelsen. (Mat.22,14.)

    Når vi skal forstå Guds utvelgelse av den kristne menigheten, må vi ikke legge vekten på ordene ”forut bestemte”, men vi må legge vekten på ordene ”forut kjente”. (v.29.) Det betyr at Gud i sin forutvitenhet kjente til, hvem som kom til å tro på ham. Det er disse som er utvalgt til å bli Guds barn. Vi er utvalgt i forhold til vårt kall, og hva vi har gjort med det. Det er bare de som har sagt ”ja” til kallet, som er blitt utvalgt til å arve frelsen. De andre har sagt ”nei” til frelsen. De har utvalgt seg selv til ikke å arve frelsen. Vi kan ikke gi Gud skylda for at vi har tatt de galne valgene i våre liv, for vi er født med en fri vilje til å velge.

   Studiebibelen. Nr.3 s.589 sier følgende om forholdet mellom forutbestemmelsen og kallet. ”Forutbestemmelsen kom forut for kallet.” Dette er ikke helt rett. I evighetsperspektivet kom disse samtidig, men i tidsperspektivet kom kallet foran forutbestemmelsen.

   Dessuten står det ikke i teksten at vi er forutbestemt til å bli frelst, men det står at vi er forutbestemt til å bli ”likedannet med hans Sønns bilde.” (v.29.) Vi skal bli gjort likt med det bildet av Gud som Jesus viste oss under sitt jordeliv. Dette gjelder alle troende. Noen får oppleve dette mer enn andre i sin vandring som troende, mens andre igjen får oppleve det først ved Jesu domstol i himmelen. Da skal alt, som ikke holder seg i dommen, takes bort. (1.Kor.3,12-15.)

   Det er først foran Jesu domstol i himmelen at vi alle sammen skal bli likedannet med Jesus fullt ut. Vi skal da fullt ut få del i hans guddommelige natur.

   Det er en forstavelse som går igjen i de verbene, som er brukt i vers 29-30, og det er forstavelsen ”pro”, som betyr ”forut”. Hva som gjelder verbet ”å forutkjenne”, som på gresk er ”proginosko”, så gir dett gir uttrykk for en ”forening med Gud før tiden”. Vi er forut kjent, forut bestemt, forut kalt, forut rettferdiggjort og forut herliggjort. Dette gir ikke bare uttrykk for FRELSENS ORDEN, men det gir også uttrykk for FRELSENS SIKKERHET.

   I tillegg til at ordet ”forut” er brukt i forbindelse med disse verbene, så forekommer alle disse verbene i en tid som på gresk heter ”aorist”. Den beskriver en handling som er avsluttet i fortiden. Dette gir dermed en DOBBELT FORSIKRING på frelsens sikkerhet.

   Spesielt er det siste leddet i denne oppsummeringen viktig å legge merke til, og det er at DEN SOM ER RETTFERDIGGJORT, ER HERLIGGJORT. Dette betyr at det er UMULIG å falle ut av Guds bevarende nåde. Vi kan falle ut av de andre typene av Guds nåde, men ikke ut av den bevarende nåden.

   Jeg vil sitere hva Øyvind Andersen skrev i forbindelse med versene 28-30 i sin bok: Fortolkning av Romerbrevet. s.137: ”Men før vi går over til neste avsnitt, må vi nevne en viktig kjensgjerning. Ut fra vers 28-30 har vi ikke lov til å trekke den slutning at en kristen ikke kan komme bort fra Gud! Slagordet: ”En gang frelst- alltid frelst” er stikk i strid med Guds ord. Apostelen taler ikke her i motsetning til det som han sier på andre steder. Se for eksempel 11,22 og Gal.6,7-8 og mange andre steder.

   Men for den som lever i troen på Jesus, er herligheten like viss som at han tror.”

   Jeg er naturligvis MEGET UENIG i det synet som Øyvind Andersen her gav uttrykk for, men dette er typisk for mange lutheranere at de ikke ser, at den som er rettferdiggjort, den er også HERLIGGJORT. Det betyr at vedkommende er SATT INN I HIMMELEN SAMMEN MED JESUS.

   Hva som gjelder de to Skriftstedene, som Øyvind Andersen refererte til, så gjelder Romerne 11,22 ikke den kristne menigheten. Det angår jødene.

   Hva som gjelder Galaterne 6,7-8 så gjelder det ikke frelsen, men det gjelder en kristens vandring.

   Det er dessverre mange kristne som ikke ser og forstår dette, at når et menneske først er blitt rettferdiggjort, så er det også herliggjort. Grunnen til at de ikke ser dette, er det forholdet, at de blander sammen to forhold, og det er rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. Rettferdiggjørelsen har med frelsen å gjøre. Helliggjørelsen har med vandringen som troende å gjøre.

   Vi vet at vi som er kommet til tro på Jesus, lever på TO PLAN, og det er tidsplanet og evighetsplanet. Vi har allerede her og nå fått tak i den fullkomne frelsen i Jesus Kristus, men vi må leve våre liv i tiden.  I vår vandring skal vi med Den Hellige Ånds hjelp forsøke å bli så lik Jesus som mulig. Det er det helliggjørelsen går ut på.

   Vi skal ta med noen Bibel-vers som viser oss FRELSENS SIKKERHET i den paulinske undervisningen. ”Så meget mer skal vi da, etter at vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mer blir frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt.” (Rom.5,9-10.)

   ”og oppvakt (gr.aorist) og satt (gr.aorist) med (sammen med) ham i himmelen, i Kristus Jesus.” (Ef.2,6.)

   ”Og jeg er FULL VISS på at han som BEGYNTE en god gjerning i dere, vil FULLFØRE den inntil Jesu Kristi dag.” (Fil.1,6.)
 

   Vi finner ikke slike utsagn om at de troende er frelst eller satt inn i himmelen allerede her og nå i de jødiske Skriftene i N.T. Grunnen til det er at disse Skriftene ikke angår den kristne menighets tid, men de angår Riket for Israel eller 1000 års-riket. I denne perioden må menneskene forholde seg til de bud og regler som Jesus underviste om i evangeliene, og som apostlene underviste om i de andre jødiske Skriftene i N.T. Når vi sammenligner disse to evangelieforkynnelsene, skulle det ikke være vanskelig å se og forstå, at de angår forskjellige perioder i frelseshistorien, men i og med at ikke teologene og forkynnerne ser dette, så forstår heller ikke legfolket dette. Når en blind leder en blind, faller de begge i grøfta.

8:31 Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? (Svar: Ingen.)
8:32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting (gr.ta panta) med (sammen med) ham?
8:33 Hvem vil anklage Guds utvalgte? (Svar: Ingen.) Gud er den som rettferdiggjør;
8:34 hvem er den som fordømmer? (Svar: Ingen) Kristus er den som er død, ja, hva mer er, som også er oppstanden, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss;

   Hva skal vi da si til dette? Dersom Gud er for oss, kan ingen være imot oss. Hovedbeviset på det er at han gav sin egen Sønn til soning for all verdens synd. Når han nå gav DET KJÆRESTE som han eide, er det en garanti på at han vil gi oss ”de alle ting” sammen med Jesus. Det er nok mange som ønsker å anklage de troende, men det ha ingen hensikt, for det er Gud som rettferdiggjør. Det er også mange som ønsker å fordømme de troende, men det har ingen hensikt, for Kristus er både død og oppstanden fra de døde for de troende. Han er nå ved Guds høyre hånd i himmelen og ber for oss. (v.31-34.)

   Vers 31 begynner med et spørsmål: ”Hva skal vi da si til dette?”. Dette ordet ”dette” går både på det som er skrevet i versene 28-30, og det som er skrevet i versene 31-39.

  Ja, hva skal vi si til alt dette? Vi blir OVERVELDET over den store kjærligheten (gr.agape) som Gud har vist oss i Jesus Kristus. Først har han frelst oss og satt oss inn i himmelens herlighet i Jesus Kristus, deretter så forsvarer han oss ovenfor Gud når anklagene kommer fra satan og fra verden, og til slutt går han i forbønn for alle de hellige. For en nåde og for en kjærlighet!

   Den dommen som skulle ramme oss, rammet Jesus. I Jesu dom er vi allerede dømt. Det var en stedfortredende død. Han døde ikke for sine egne synder, men han døde for all verdens synd. EN MANN EN GANG FOR ALLE MENNESKER. Når satan og verden anklager oss, er de 2000 år for sent ute. De er på ingen måte ”up to date”.  De har ikke fulgt godt nok med i frelseshistorien.

   Hva som gjelder den greske preposisjonen ”syn”, så burde den ikke bare bli oversatt med ”med”, men den burde blitt oversatt med ”sammen med”, for det viser på en enda sterkere måte DET FELLESSKAPET som vi har med Jesus. Alt det som han har, har vi del i. ”Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger.” (Rom.8,12.)

   I vers 32 er det greske ordet ”ta panta” brukt. Det betyr ”de alle tingene”. Her er dette ordet brukt om alle de åndelige godene som Gud ønsker å gi oss. (Se 8,28.) Dette skal vi få utdelt foran Jesu herlighetstrone i himmelen. (1.Kor.3,15.)

8:35 hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? (Svar: Ingen ting.)Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd?
8:36 som skrevet er: For din skyld drepes vi hele dagen; vi er regnet som slaktefår.
8:37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.
8:38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt,
8:39 verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

   Ingen ting skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Verken trengsel, angst, forfølgelse, hunger, nakenhet, fare eller sverd skal kunne greie dette. Det var mange av de troende som mistet livet på grunn av sin tro på Jesus. De ble regnet som slaktefår, men i all forfølgelse vinner vi mer enn seier ved Jesu kjærlighet. Det er absolutt ingen ting som kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus. (v.35-39.)

   Fra vers 31 og til vers 34 har Paulus stilt 5 retoriske spørsmål. Svaret på dem er at ingen ting kan skade de troende, og at vi er trygge i troen på Jesus Kristus. I vers 35 fortsatte Paulus med å stille enda et retorisk spørsmål. Svaret på det er: At ingen ting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Paulus nevnte 7 upersonlige krefter som eventuelt kunne skade de troende, og det var trengsel, angst, forfølgelse, hunger, nakenhet, fare og sverd. Bak disse 7 upersonlige kreftene, står det onde makter og myndigheter som ønsker å skade og drepe de kristne. (v.35.)

  Slik har det bestandig vært. Paulus refererte til Salme 44,23. Det er ikke noe nytt at de troende blir forfulgt og drept for sin tro. Dette skjedde også i gammel-testamentlig tid. Når vi forfølges på grunn av vår tro, er vi i godt selskap. På samme måten som de troende i gammel tid ble forfulgt for sin tro, blir også vi forfulgt av den samme grunn. Alle som ønsker å leve gudfryktig i denne verden, skal bli forfulgt. (2.Tim.3,12.)

   Det er helt naturlig at vi blir forfulgt av verden og de onde åndene, for de har den samme agendaen, og det er å ødelegge for de troende og fremme satans rike på denne jorden.

   Det å være forfulgt for Jesu navns skyld, er både naturlig, og det er et GODT TEGN. Det er et bevis på at vi er i troen. Jesus sa: Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. (Joh.15,20.)

  ”men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres sammen med ham.” (Rom.8,17.) (vers.36.)

   I alle disse ting vinner vi ”MER ENN SEIER” (Vers 37.) Dette uttrykket er på gresk ”hypernikao”. Det betyr ”mer enn vinnere” eller ”supervinnere”. Hva er mer enn seier? I en vanlig sammenheng har en, som har seiret, vunnet alt. Den bibelske terminologi sprenger de jordiske grensene for hva en vinner kan få. Vi skal arve likt med Gud og Kristus. Det er mye mer enn en vanlig seier.

   På bakgrunn av vår ringe status i verden, så skal herligheten bli så overveldende mye større. ”for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Jesus Kristus.” (Ef.2,7.)

   I versene 38-39 utvidet Paulus perspektivet angående det som eventuelt kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Han nevnte her 11 forhold, som eventuelt kunne skille oss fra Gud, og det var: Død, liv, engler, krefter, det som nå er, det som skal komme, noen makt, høyde, dybde eller noen annen skapning. Det finnes ingen makt- verken personlig eller upersonlig- verken i himmelen eller i helvete som kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus.

   Hva skal vi da si til dette? Det er helt ufattelig at det er slik, men Guds ord sier at det er slik, og det tror vi på, for ”tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.” (Hebr.11,1.), og Skriften kan ikke gjøres ugyldig.

   Romerbrevet, kapittel 8 beskriver frelsens SIKKERHET og VISSHET for den som er kommet til tro på Jesus. Den som ikke har forstått dette, har ikke forstått mye av Paulus sitt budskap om den frie nåden som vi nyter godt av i vår tidsperiode.

  

 

Tingvoll den 27-2-2010. Oskar Edin Indergaard.

 

 

ROMERNE, KAPITTEL 9

 

 

 

 

 

 

  For en tid tilbake skrev undertegnede en artikkel med tittelen: Den rette fortolkningen av Brevet til Romerne 11,16-17. I dette Skrift-avsnittet behandlet Paulus forholdet mellom Juda og Efraim. Juda bestod av to stammer, og det var Juda og Benjamin. De ble kalt for ”Sydriket”.

   Efraim bestod av de 10 andre stammene og ble kalt for ”Nordriket”.

   Efraim ble bortført til Assyria i året 722 før Messias:

   De fleste av ”Juda stamme” ble bortført til Babylon i årene 606 til 582.

 

   I året 536 fikk de av jødene, som ønsket det, anledning til å reise tilbake til Israel. Dette skjedde ved det dekretet som den persiske kongen Kyros sendte ut i året 536. Fangenskapet i Babylon varte dermed i 70 år- noe som også den bibelske profeti hadde forutsagt. ”Og hele dette land (Israel) skal bli til en ørken, til en ødemark, og disse folkeslag skal tjene Babels

 

konge i 70 år. Men når 70 år er til ende, da vil jeg hjemsøke kongen i Babel og folket der, sier Herren, for deres misgjerningers skyld, og jeg vil hjemsøke kaldeernes land og gjøre det til tidsalderlige ørkener.” (Jer.25,11-12.)

 

   Det var ca.50000 jøder som kom hjem til Israel. De andre forble i Babylon. De ville ikke hjem for de hadde det godt i Babylon og ville ikke ta omkostningene med å bryte opp og dra hjem- enda dette var Herrens vilje. (Dette er et allmenneskelig trekk.)

 

   Hva som gjelder de 10 stammene, så forble de å være ute i verden. En del av dem er kommet hjem til Israel i løpet av dette århundrede, men de fleste av dem er fortsatt ute i landflyktigheten. De er spredt rundt i hele verden. Gud vet hvor de er, og han skal føre dem tilbake til Israel når den tid kommer. Tanach sier at ingen av dem skal savnes ute i landflyktigheten. (Jer.23,3-4.)

 

   I den første artikkelen konkluderte jeg med at Brevet til Romerne 11,16-27 ikke beskrev forholdet mellom Israel og den kristne menigheten, slik som det vanligvis blir framstilt, men at det angikk forholdet mellom Juda og Efraim. Juda ble fremstilt som de ”naturlige greinene” på det gode jødiske oljetreet (v.18), i og med at det tok vare på Guds-tjenesten i templet i Jerusalem etter rikets deling i året 931.

   Efraim ble framstilt som de ”ville oljegreinene” (v.17.) Noen av de ”naturlig greinene” ble avbrutt av det gode jødiske oljetreet, som er et bilde på Messias og frelsen, på grunn av vantro og avgudsdyrkelse. Noen av de ”ville oljegreinene” ble også innpodet i dette oljetreet. De ble innpodet på grunn av at de kom til tro på Guds ordninger og på Messias.

 

   Den framstillingen vil få følger for forståelsen av kapitlene 9,10 og 11 i Brevet til Romerne. Disse kapitlene angår forholdet mellom Israel og Gud og ikke forholdet mellom Israel, Gud og den kristne menigheten som er den vanlige fortolkningen av dette. Kapitel 9 beskriver Israels forhold til Gud i fortiden, samtiden og fremtiden. Kapittel 10 beskriver Israels forhold til Gud i samtiden. Kapittel 11 beskriver Israels forhold til Gud i samtiden, fortiden og framtiden.

 

   Det er Guds forhold til Israel som er i FOKUS i disse 3 kapitlene og ikke den kristne menighets forhold til Gud og til Israel.

   Før vi går over til en fortolking av Brevet til Romerne kapittel 9, vil vi presisere en del begrep som blir brukt:

 

a)     Ordene israelitter (v.4.) og Israel (v.6.) angår både Juda og Efraim.

b)    Ordet ”Israels ætt” (v.6) går på hele Israel.

c)     Ordet ”Israel” (v.6) går på de av Israel som er frelst og gjenfødt.

d)    Ordene ”kjødets barn” (v.8.) og ”løftets barn” (v.8.) går både Juda og Efraim. De som ikke ville bøye seg for Guds ordninger, ble kalt for ”kjødets barn”. De som bøyde seg for Guds ordninger, ble kalt for ”løftets barn”.

e)     Ordet ”vredens kar” (v.22) er de av Juda og Efraim som ikke kom til tro på Guds ordninger og på Messias.

f)      Ordet ”miskunnhetens kar” (v.23.) er de av Juda og Efaim som kom til tro på Guds ordninger og på Messias.

g)     Ordene ”jøde” (v.24) går her på Juda mens ordet ”hedning” (v.24.) går på Efraim. Her blir ordet ”jøde” brukt som motsetning til ordet ”hedning”.

h)    Ordet ”mitt folk” (v.25 og 26) går på de frelste av Juda og Efraim.

i)       Ordene ”Israels barn” (v.27) og ”levingen” (v.27.) går på både Juda og Efraim.

j)       Ordene ”hedninger” (v.30) og ”Israel” (v.31.) går på både Juda og Efraim. De som søkte Messias og hans frelse, ble frelst. De som ikke søkte Messias og hans frelse på en rett måte, de ble ikke frelst, men de forble i sin vantro.

 

   I og med at vi har presisert disse orden i Brevet til Romerne, kapittel 9, har vi dermed gitt leserne en FØRSTE FORTOLKNING av det. Vi har sett at disse uttrykkene ikke går på den kristne menigheten og dets forhold til Gud og til Israel, men de går på Israels forhold til Gud. Uttrykkene angår enten de jødene, som er frelst, eller de som ikke er frelst.

 

Før vi går videre i fremstillingen, vil vi presisere følgende forhold:

 

a)     Når vi skal fortolke en tekst, må vi se på den sammenhengen som teksten står i. I disse 3 kapitlene er det Israel og dets forhold til Gud som blir beskrevet.

b)    Vi må analysere de enkelte ordene som er brukt i teksten i den sammenhengen, som de står.

 

Når det gjelder ordet ”hedning” må vi være oppmerksomme på det forholdet at det er TO TYPER HEDNINGER som blir beskrevet i Bibelen, og det er:

 

a)     Hedningenasjonene. De står i motsetning til Israel.

b)    De jødene både av Juda og Efraim som ikke vil bøye seg for Guds ordninger.

 

Hva som gjelder Paulus, så fikk han et tredobbelt kall. Han skulle forkynne for:

 

a)     Hedningene. Det er hedningenasjonene.

b)    Konger. Det er både de jødiske kongene, de romerske stattholderne i Israel og keiseren, som på Paulus sin tid var Nero.

c)     Israels barn. Det er både Juda og Efraim. ”Men Herren sa til ham (Ananias) Gå av sted! Han (Paulus) for han er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn frem for hedninger og konger og Israels barn.” (Ap.gj.9,15.)

 

   Når vi skal fortolke det som Paulus skrev i sine brev, må vi være oppmerksomme på disse forholdene som jeg har beskrevet ovenfor.

Vi må også være oppmerksomme på det forholdet at Paulus i de aller fleste tilfellene brukte de begrepene, som er brukt ellers i Bibelen. Han stod i en jødisk tradisjon. Tanach var utgangspunktet for hans bruk av ord og begreper. Tanach var hans Bibel.

 

   Vi må videre være oppmerksomme på det forholdet at når Paulus beskrev de troende jødenes forhold til Gud i disse 3 kapitlene, så er ikke dette en beskrivelse av den kristne menigheten, men det er en beskrivelse av DEN MESSIANSKE MENIGHETEN, som bestod av jøder fra både Juda og Efraim.

  Disse to menighetstypene, som er beskrevet i N.T., må ikke blandes sammen. Den messianske menigheten var fortsatt bundet til Moseloven og Jesu nye lov. Den kristne menigheten er ikke bundet til Moseloven eller Jesu fortolkning av den. Det eneste kravet som blir stilt til oss, er at vi er kommet til tro på Jesus. Vi er frelst av nåde ved tro uten loven. (Ef.2,8-9.)

 

   Det evangeliet som skulle forkynnes til den messianske menigheten, var Jesu forsoning og det forholdet at jødene måtte holde ”loven” i vandringen som troende mennesker. Dette evangeliet ble kalt for ”omskjærelsens evangelium”.

   Det evangeliet som Paulus skulle forkynne for hedningene var ”uomskjærelsens evangelium”. ”tvert imot: Da de (apostlene) så at det var meg betrodd å forkynne uomskjærelsens evangelium, likesom Peter (og de andre apostlene) omskjærelens (evangelium).” (Gal.2,7.) (Dette verset er galt oversatt i vår Bibler.)

 

 

Vi skal i det følgende gi en fortolkning av innholdet Brevet til Romerne, kapittel 9. Vi skal i særlig grad være oppmerksomme på de ordene som jeg har definert ovenfor. Hensikten med dette er å vise at dette kapitlet er skrevet TIL JØDENE.

Vi deler innholdet i følgende avsnitt:

 

1.)  ”1Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vitner med meg i den Hellige Ånd, 2 at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte. 3 For jeg ville ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender etter kjødet,” 

 

   I versene 1-3 gir Paulus uttrykk for DEN STORE KJÆRLIGHETEN som han hadde til det jødiske folket. Han skulle selv ønske at han var forbannet borte fra Gud, dersom dette kunne hjelpe jødene, slik at de kunne bli frelst.

    Det er en umulighet at en kan gi sitt liv til soning for andres synder. Det er bare en som har tatt på seg all verdens synd og skyld, og gitt sitt liv for alle mennesker. Det er Jesus. Han døde for alle, slik at alle skulle ha muligheten til å bli frelst.

 

2.)  ”4 de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører, 5 de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.”

 

    Versene 4-5 beskriver en del av de mange løftene som jødene har fått som

Guds folk. De har barnekåret, herligheten i ”Riket for Israel”, de forskjellige paktene, lovgivningen i Moseloven, Jesu nye lov, Gudstjenesten i templet i Jerusalem og de mange løftene

Videre har de fedrene som i første rekke er Abraham, Isak og Jakob. De har Messias. Han er både Gud og menneske i en og samme person. Han er velsignet over alle ting og forhold. Han er velsignet i alle tidsaldere.

 

3.)  ”6 Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel; 7 heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes deg en ætt, 8 det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten; 9 for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn. 10 Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far. 11 For da de ennå var ufødte og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt – for at Guds råd etter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller - 12 da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste; 13 som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

 

      Versene 6-13 beskriver følgende forhold:

 

   a) Til tross for at mange jøder ikke ville tro at Jesus var jødenes Messias og verdens frelser, så betydde ikke dette at Guds ord og løfter hadde slått feil. Løftene var i utgangspunktet gitt til hele folket, men det var bare de som kom til tro på Jesus, som fikk den fulle del i løftene.

   I vers 6 står det: ”Dog ikke som om Guds ord har slått feil: For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel.” Dette betyr ikke at det er kirken, som er det nye Israel, men det betyr at ikke alle av Israels ætt hører med til Guds folk.

 

Dette viser at det er to kategorier av jøder, to kategorier av Israel og to kategorier av Abrahams ætt. Det er de vantroe og de troende. Det er de troende som kommer til å arve løftene fullt ut. De vantroe vil bare nyte en liten del av løftene. Etter et kort liv skal de dømmes for sin vantro.

   Det er ikke ”kjødets barn” som skal arve de spesielle velsignelsene, som Gud har gitt jødene, men ”løftes barn” regnes med til Abrahams åndelige ætt. (v.8.)

 

b) Både Isak og Jakob var sønner som var født i følge et løfte. De var ikke født av manns vilje, men de var født av Gud. Gud hadde bestemt på forhånd at det var Isak og Jakob som skulle arve og bære videre Guds løfter til jødene. På denne måten er de forbilder på det sanne og åndelige Israel.

Hva som gjaldt forholdet mellom Isak og Ismael, så hadde Gud bestemt på forhånd at det var Isak, som skulle føre videre løftene til Israel. Ismael fikk også sine løfter og sine velsignelser, men det var løfter som angikk jordiske ting og forhold. ”Og Ismael- også om ham har jeg hørt din (Abrahams) bønn: Se jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og gi ham en såre tallrik ætt. 12 høvdinger skal han bli far til, og jeg vil gjøre ham til et stort folk. Men MIN PAKT VIL JEG OPPRETTE MED ISAK,…” (1.Mos.17,20-21.)

 

c)  Denne utvelgelsen av Abraham, Isak og Jakob var bestemt av Gud før verden var kommet i stand. Gud har nok av planer for oss alle sammen. Vi behøver ikke å rane til oss det som Gud har bestemt for den enkelte. Både kirken og islam har forsøkt å tilrane seg de løftene og de oppgavene som Gud har bestemt for jødene, men Gud vil passe på at hans planer og vilje blir gjennomført.

   Når det står i vers 13, at Gud elsket Jakob, men at han hatet Esau, så er dette et hebraisk uttrykk for ”ikke å være utvalgt til et bestemt formål”. Gud hatet ikke Esau. Han var like glad i både Jakob og Esau. Gud er like glad i alle mennesker, men det er først når vi ikke vil vandre i de gjerningene og oppgavene som Gud har gitt hver enkelt, at han begynner å motarbeide oss, for Guds ord er et uttrykk for Gud selv og det som han har bestemt. Guds ord og Guds planer skal gjennomføres.

 

 

4.)  ”14 Hva skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra! 15 for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over. 16 Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet. 17 For Skriften sier til Farao: Just til dette oppreiste jeg deg at jeg kunde vise min makt på deg, og at mitt navn kunne bli kunngjort over all jorden. 18 Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han.”

 

Versene 14-18 omhandler følgende forhold:

 

a)     Det er ikke urettferdighet hos Gud. (v.14.) Når Gud gir miskunn til en del av jødene og ikke miskunn til alle jøder, så er dette ikke et utrykk for at han gjør forskjell på dem eller dømmer dem vilkårlig. Gud er bestandig rettferdig. Han dømmer jødene og alle andre mennesker i forhold til deres utvelgelse og i forhold til hvordan menneskene har handlet i forhold til utvelgelsen. De av menneskene, som vil gå inn i Guds utvelgelse, gir han både nåde og miskunn.

 

   Når det står at Gud gir miskunn til hvem han vil, og at han forherder hvem han vil (v.18.), så betyr ikke dette at det er Gud som på forhånd har bestemt hvem som skal bli frelst, og hvem som skal gå fortapt. Det er menneskenes valg som ligger til grunn for enten Guds miskunnhet eller Guds dom. Gud er rettferdig. Det finnes ikke urettferdighet hos ham.

 

b) Hva som gjelder selve utvelgelsen, så er den basert på Guds kall og menneskenes respons på det, men vi må likevel skille mellom den messianske menigheten og den kristne menigheten. Begge gruppene er utvalgt på grunnlag av sitt kall og sin respons på kallet, men til tross for det så er alle som er gjenfødt i den kristne menigheten, SIKRET FRELSEN. ”og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også HERLIGGJORT.” (Rom.8,30.).

  De messianske jødene var ikke sikret frelsen. De måtte kjempe for den gjennom et helt liv, og grunnen til det var at den jødiske loven ikke var opphevet som frelsesgrunnlag for denne menigheten. De måtte forholde seg til både Moseloven og Jesu nye lov i vandringen som troende. Utvelgelsen var betinget av at de kom til tro på Jesus og holdt Guds bud i loven.

   Kirken ser ikke dette. Den blander sammen den messianske jødedom med Paulus sitt budskap om den frie nåden. Det som blir forkynt i våre menigheter, er ikke det rette budskapet, men det er et BLANDINGSEVANGELIUM som består både av messiansk jødedom og paulinsk kristendom.

   Dette evangeliet har tapt mye av sin kraft på grunn av at teologien har blandet inn jødiske element i den frie nåden. Dette gjelder i særlig grad vanndåpen som i stor grad har erstattet og skygget for”ordet om korset”. Paulus ville ikke vite om noe annet i forkynnelsen enn kraften i Jesu forsoning. ”for jeg ville ikke vite noe annet blant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet.” (1.Kor.2,2.)

 

 c)  På gresk er ordene ”miskunn” og ”barmhjertighet” ”eleos”. Ordet ”barmhjertighet” er avledet av ordene ”barm” og ”hjerte”. Det er de følelsene som Gud har i sitt hjerte. Disse to ordene gir uttrykk for den store kjærligheten som Gud har for sitt folk. Gud har medfølelse med jødene og med alle mennesker og synes synd på dem, men til tross for det så må han dømme dem i forhold til deres gjerninger og i forhold til sin utvelgelse.

 

   Hva som gjelder selve ordet ”miskunn” eller barmhjertighet”, så er dette selve HOVEDORDET for Guds nåde i gammeltestamentlig tid. Dette gjelder også for den messianske menigheten. Ordene ”miskunn” og ”barmhjertighet” er ikke det samme som ordet ”nåde” som på gresk er ”charis”. Ordet ”nåde” blir definert som ”en godhet som Gud viser oss uten at vi har fortjent det”.

 

    Ordene ”miskunn” og ”barmhjertighet” blir definert som ”en godhet som synes synd på oss”. Til grunn for disse 3 ordene ligger Guds kjærlighet, for størst av alt er kjærligheten. ”Men nå blir de stående disse tre, tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten.” (1.Kor.13,13.)

 

   Robert C. Brock skriver følgende om Guds miskunn og Guds nåde i sitt studiehefte: Pauls Letter to the Galatians. s. 213: ”Forskjellen mellom ”miskunnhet” og ”nåde” er vist oss ved den første bruk av ordet ”miskunnhet” i G.T. Det er 1.Mos.19,19, og det står: ”Se, din tjener har funnet NÅDE for dine øyne, og du ha MANGFOLDIGGJORT DIN MISKUNNHET som du har vist meg ved å frelse mitt liv. Men jeg kan ikke fly opp i fjellene, for da kunne ulykken nå meg, så jeg døde.”

 

   ”Disse er ordene ble uttalt av Lot som var Abrahams nevø. Det er overraskende å se hvor mye Lot visste. Han stadfestet at Gud mangfoldiggjorde sin miskunnhet når han berget hans liv. Ordet ”mangfoldiggjorde” setter ordet ”nåde” i annen posisjon. Og dette er den korrekte forholdet mellom ”miskunn” og ”nåde” gjennom hele Guds handlemåte med hans jordiske folk Israel. Det er ikke før vi kommer til Paulus brev at ordet ”nåde” har inntatt posisjonen over ”Guds miskunn”.

 

  Vi som hører med til den kristne menigheten, er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.) De som hører med til den messianske menigheten er frelst av nåde pluss gjerninger og forpliktelser. Dette er forskjellen på den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen.

  Det var Paulus som løftet ordet ”nåde” fram som det VIKTIGSTE ORDET for Guds kjærlighet til oss. Av de ca. 150 stedene, som dette ordet er brukt i N.T., brukte Paulus det mer enn 100 ganger. Det er ikke noe merkelig at Paulus brukte dette som et hovedord i sine Skrifter, for den nåden som han beskrev, var ”den frie nåden” og ikke ”den betingende nåden”.

 

   Når ordet ”miskunn” er så ofte brukt i Brevet til Romerne, kapittel 9, så er dette også et bevis på at dette kapitlet er skrevet til jødene og de messianske jødene.    Robert C. Brock skriver følgende om forskjellen mellom ordene ”miskunn” og ”nåde” i sitt studiehefte: Pauls Letter to the GALATIANS. s.214: ”Guds miskunn er for alle mennesker men det er først og fremst knyttet til Israel. Guds nåde er for alle mennesker men det er først og fremst knyttet til den nåværende nådens tidshusholdning. Dette er forskjellen på de to måtene som Gud behandler menneskene på.”

 

  Når Paulus beskrev det åndelige fundamentet til den messianske menigheten, som han gjør i Brevet til Romerne, kapitlene 9,10 og 11, var han forsiktig med å fremheve gjerningsaspektet ved den, for han var redd for at det ville skygge for Jesu forsoning og for nåden, som også gjaldt den messianske menigheten. Gjerningsaspektet ved den messianske menigheten finner vi i de jødiske Skriftene i N.T. Av Brevet til Hebreerne ser vi at mange messianske jøder ikke hadde forstått forholdet mellom Jesu forsoning og den nye pakt i Jesu blod på den ene siden og gjerningenes funksjon i frelsen på den andre siden.

 

 

 

5.)  ”19 Du vil da si til mig: Hva har han da ennå å klage over? for hvem står vel hans vilje imot? 20 Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du meg slik? 21 Eller har ikke pottemakeren makt over leiret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære? 22 Men om nå Gud, skjønt han ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stor langmodighet tålte vredens kar, som var dannet til undergang, 23 så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet?”

 

Versene 19 til 23 beskriver følgende forhold:

 

   Vi kan ikke gå i rette med Gud og hevde at han på forhånd har bestemt at noen skal straffes og noen gå fri. Det er ikke urettferdighet hos Gud. Han straffer bare i forhold til vår utvelgelse, og den er det vi mennesker som bestemmer. Gud har skapt oss med en fri vilje- både til å gjøre hans vilje og til å synde.

   Hva som gjelder den messianske menigheten, så kan medlemmene i den falle ut av nåden i alle faser av livet, for det er oppfyllelsen av loven som er medvirkende for frelsens bevarelse. Frelsen blir stadfestet ved menneskets oppfyllelse av Jesu lov. Dette kommer tydelig fram i de jødiske Skriftene i N.T. Oppfyllelsen av loven legger enten et GRUNNLAG for at frelsen kan komme i stand, eller den SLUTTFØRER frelsen.

   Vi kan si dette på følgende måter:

 

a)     Troen ble ikke fullkommen før jødene hadde gjort de gjerningene Gud ønsket.

b)    Troen ble gjort perfekt gjennom gjerningene.

c)     Troen ble fullstendiggjort ved gjerninger.

d)    Troen ble fullkommen ved gjerningene. ”Du ser at troen virket sammen med hans (Abrahams) gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerninger.” (Jak.2,22.)

 

   I den messianske jødedommen blir gjerningene en del av selve frelsen. Selve vandringen blir en del av frelsen. Slik er det ikke i den paulinske kristendommen. Der er frelsen SIKRET for alle som kommer til en personlig tro på Jesus. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. De messianske jødene var frelst av nåde pluss gjerninger.

   I den paulinske kristendommen blir ikke vandringen eller gjerningene trukket inn i selve frelsen. Den som engang er frelst, er frelst for alltid, for frelsen angår både RETTFERDIGGJØRELSEN, HELLIGGJØRELSEN og HERLIGGJØRELSEN. ”og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt, og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort, og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også HERLIGGJORT.” (Rom.8,30.) (Den tiden som her er brukt, er på gresk ”aorist”. Den gir uttrykk for en hendelse som skjedde plutselig, og som er avsluttet i fortiden.)

 

  Gud har en plan for ethvert menneske, men det er opp til ethvert menneske om det vil realisere Guds plan med sitt liv. En kan ikke anklage Gud over sine egne dårlige valg.

   En kan heller ikke anklage Gud for at han heller ikke med det samme dømte ”vredens kar som var skapt til undergang”. (v.22.), men lot det ha sin egen utvikling helt til nådetiden var ute. ”Vredens kar” er et bilde på de av jødene som ikke ville anerkjenne Jesus fra Nasaret verken som deres konge og som deres Messias.

   ”Miskunnhetens kar” er et bilde på den messianske forsamlingen. Den hadde kommet til tro på Jesus og hadde fått Den Hellige Ånd som pant på frelsen. Vi kan legge merke til at Paulus kalte de messianske jødene for ”miskunnhetens kar” og ikke for ”nådens kar”. (Se den forklaringen som jeg har gitt ovenfor.)

  

 

7.)      ”24 Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger, 25 som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede, 26 og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn. 27 Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst; 28 for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden. 29 Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra.”

 

Versene 24-29 angår jødiske forhold. Det var ikke bare jøder fra Juda og (Benjamin) stamme som tilhørte den messianske forsamlingen, men også mennesker fra de andre stammene. De blir her kalt for ”hedninger”. (v.24.)

   På pinsefestens dag var det samlet jøder fra ”hele verden” og fra alle stammene. Peter talte til 4 kategorier jøder, og det var:

 

b)    ”Dere jødiske menn”. (Det er jøder fra Juda og Benjamin stamme.)

c)     Dere som bor i Jerusalem”. ”Da stod Peter frem med de elleve, og løftet sin røst og talte til dem: Dere jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! …” (Ap.gj.2,14.)

d)    ”Israelittiske menn”. (Det er jøder fra de 10 stammene.) ”Israelittiske menn! Hør disse ord…” (Ap.gj.2,22.)

e)     ”Hele Israels hus”. (Det er jødene fra alle de 12 stammene.) ”Så skal da hele Israel hus vite for visst at Gud har gjort ham (Jesus) både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.” (Ap.gj.2,36.)

Alle de jødene som var til stede på pinsefestens dag, fikk høre evangeliet om Jesu forsoning. De som lot seg døpe, fikk den Hellige Ånd som innsegl og pant på at de var frelst. (Ap.gj.2,38.). På den dagen ble 3000 ”jøder” frelst. Det var starten på den messianske forsamlingen.

 

   Paulus refererte her til 5 profetiske utsagn hos profetene Hosea og Esaias (v.25-29.) Alle utsagnene angår det jødiske folket. De angår ikke hedningene. Det er ikke alle jøder som er Guds folk. Det er bare de som er kommet til tro på Messias som hører med til ætten. ”Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israel ætt, er derfor Israel, heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn, men i Isak skal det nevens deg en ætt. Det er: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn (de messianske jødene).” (Rom.9,6-8.)

 

   Det blir bare en rest eller en levning av Israel som kommer til å omvende seg til Messias. Når fylden av Efraim er kommet inn i den messianske forsamlingen, skal hele Israel bli frelst. ”For jeg vil ikke brødre at dere skal være uvitende om denne hemmelighet- for at dere ikke skal tykkes dere selv kloke- at forherdelse er delvis kommet over Israel, inntil fylden av hedningene (Efraim stamme) er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen (Messias) komme. Han skal bortrydde ugudelighet hos Jakob, og når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem.” (Rom.11,25-27.)

 

 

7.)     30 Hva skal vi da si? At hedninger som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro; 31 Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov. 32 Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger; for de støtte an mot snublesteinen, 33 som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.”

 

 Versene 30-33 angår også jødene. De av jødene som ble frelst, søkte ikke rettferdiggjørelsen ved gjerninger, men de søkte den ved tro. Tro er HOVEDFRELSESPRINSIPPET gjennom hele frelseshistorien. Det som ligger rundt troen vil være forskjellig i de forskjellige frelsesperiodene.

   ”Israel” derimot, som er et bilde på de resterende jødene, vant ikke fram til frelsen, for de søkte den ikke ved tro, men utelukkende ved gjerninger. Vi vet at ingen kan frelse seg selv ved gjerninger. Selve frelsen ligger utenom mennesket selv. Frelsen er en person, og det er Jesus fra Nasaret.

 

Tingvoll den 1-10-07.

 

Oskar Edin Indergaard.

 

 

ROMERNE, KAPITTEL 10

 

 

Brevet til Romerne, kapittel 10 omhandler jødenes forhold til Gud og Jesus i Paulus sin samtid.

   Vi deler innholdet i følgende avsnitt:

 

1.)  ”1 Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. 2 For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet; 3 for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, gav de sig ikke inn under Guds rettferdighet. 4 For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror. ”

 

   Versene 1-4 omhandler jødenes forhold til Jesus og hans forsoning. Paulus skulle ønske av hele sitt hjerte at jødene skulle bli frelst. De var Guds utvalgte folk, og de hadde store kunnskaper om Guds ordninger, men de brukTE ikke sine kunnskaper på en rett måte. De brukte dem ikke med ”skjønnsomhet”. (v.1-2.)

  Jødene søkte frelsen, men det var gjennom en egen oppfyllelse av Moseloven. Dette blir da en annen rettferdighet enn den som Gud tilbød dem gjennom Jesu forsoning. Guds rettferdighet er en person, og det er Jesus.

   Vi vet at ingen kan holde Guds lov til egen frelse, for da må EN oppfylle loven helt ut, og det er det ingen som kan greie. De som tror, at de kan oppfylle Guds lov til egen frelse, går fortapt for Guds rike.

  

   Når det står i vers 4 at ”Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror”, så betyr ikke dette at Moseloven eller Jesu nye lov er opphevet for jødene, men det betyr at Jesus er lovens ”hensikt” eller ”siktemål”. Det betyr videre at alt det som loven underviser om, det peker fram til Jesu første komme og hans forsoning. Jesus er både selve loven og oppfyllelsen av loven.

   Det ordet som her er oversatt med ”ende”, er det greske ordet ”telos”. Det kan bety ”ende”, men her betyr det ”hensikt” eller ”siktemål”. Da jødene ikke greidde å oppfylle loven til egen frelse, sendte Gud Messias til dem, for å oppfylle loven i deres sted.

   Dette er ett av de mest misforståtte versene i N.T. Jesus har ikke opphevet den jødiske loven, men han har oppfylt den. Det er derfor galt det som står i Studiebibelen, Bind 3. s.605: ”…Troen på Kristus gjør slutt på lovens system…”

   Jesus sa selv at han ikke var kommet for å oppheve loven eller profetene, men han var kommet for å oppfylle den og de. (Mat.5,17.) Dette betyr 3 forskjellige forhold, og de er:

 

a)    Loven skal ikke oppheves for det jødiske folket. Jesus skjerpet den i sin undervisning.

b)    Jesus oppfylte lovens krav til frelse for jødene.

c)     Jesus tolket den på en rett måte for jødene.

 

   Det er ovenfor den kristne menigheten, som består både av jøder og hedninger, at lovens krav er opphevet i frelsesammenhengen. (Ef.2,15 og Kol.2,14.) Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

 

   Det skjer en GEDIGEN SAMMENBLANDING i fortolkningen av N.T. De aller fleste teologene, Bibel-tolkerne og forkynnerne ser ikke at vi har TO EVANGELER i N.T. Det ene, som vi kaller for ”Rikets evangelium” er knyttet til troen på Jesus og oppfyllelse av Jesu nye lov. Det angår jødene og ”Riket for Israel”.

   Det andre er ”Den kristne menighets evangelium”. Det er utelukkende knytte til troen på Jesus og gode gjerninger i vandringen som troende. Gjerningene influerer ikke på vår sluttfrelse, som er ”herliggjørelsen”. (Rom.8,30.) ”Vi er hans verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, for at vi skulle vandre i dem.” (Ef.2,10.)

 

2.)  ”5 For Moses skriver om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem; 6 men rettferdigheten av troen sier så: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen - det vil si: for å hente Kristus ned - ? 7 eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen - det vil si: for å hente Kristus opp fra de døde - ? 8 Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner, 9 for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst; 10 for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.”

 

  Det er ikke den store motsetning mellom Lovens rettferdighet (v.5.) og troens rettferdighet. (v.6.) som det blir hevdet fra ”kristent” hold. Begge typene rettferdighet måtte være til stede for at de messianske jødene skulle bli frelst. Dette gjaldt både i gammel-testamentlig og ny-testamentlig tid. Oppfyllelsen av loven bevirket at jødene skulle leve ved det. (v.5.) Det betyr at de som holdt loven og kom til tro på Gud, skulle få et godt liv og i forlengelse av dette skulle vedkommende få et liv i den kommende tidsalderen, som er ”Riket for Israel”.

  Det nye som skjedde ved Jesu død, var at han oppfylte Moseloven og sin egen lov til frelse for jødene, slik at de kunne være perfekte ovenfor Gud i Jesus.

   Etter at Den Hellige Ånd var kommet på pinsefestens dag, hadde de også større forutsetninger for å oppfylle Jesu nye lov. Den nye pakten i Jesu blod er opprettet med jødene. Den baserer seg på Jesu forsoning og Den Hellige Ånds komme. Den skulle virke på følgende måter:

 

a)    Den skulle overbevise jødene om synd, dom og rettferdighet. (Joh.16,8-11.)

b)    Den skulle veilede jødene til hele sannheten. (Joh.16,13.)

c)     Den skulle lære jødene ”de tilkommende ting”. (v.13.)

d)    Den skulle herliggjøre Jesus. (Joh.16,14.)

e)     Den skulle formidle Jesu lære til apostlene. (v.15.)

f)      Den skulle være et frelsespant for de messianske jødene.

g)    Den skulle bevirke at de messianske jødene holdt Jesu nye lov, som er loven for ”Riket for Israel”.

 

   Den nye pakt i Jesu blod må ikke bli sett i motsetning til loven. De arbeidet begge med jødenes frelse.

 

   Den nye pakten i Jesu blod er heller ikke opprettet med den kristne menigheten. Den ble opprettet på Golgata ved Jesu død, men den er ikke trådt i kraft fullt ut før enn at jødene som nasjon og levning tar imot Jesus fra Nasaret som sin frelser og Messias. Dette skal skje i den store trengsel. ”og når jeg borttar deres synder da er dette min pakt med dem.” (Rom.11,27.)

   De nye pakten i Jesu blod går ikke bare på forsoningen av synden, men for at den kan gjennomføres fullt, kreves det følgende forhold:

 

a)    Et nytt tempel må bygges i Jerusalem.

b)    Et nytt prestedømme må innsettes.

c)     En del av ofringene skal komme tilbake som minne- og underkastelsesoffer.

 

   Hva som gjelder selve ordet ”pakt”, så kommer det av det greske ordet ”diatheke”. Det kan bety ”pakt”, men det kan også bety ”ordning” og ”arrangement”. Når Paulus brukte dette ordet om den kristne menigheten, så betyr det ”ordning”. De hemmelighetene som Paulus fikk åpenbart, var ordninger som ikke hadde vært åpenbart før. ”som og gjorde oss dugelige til å være tjenere for EN NY ORDNING.” (1.Kor.3,6.)

 

   Den kristne menigheten er ikke koblet inn i den nye pakt i Jesu blod. Den er derimot koblet inn i FORSONINGEN, og det er ikke det samme som å være koblet inn i den nye pakten. Vi har gjennom Jesus fått del i forsoningen, og den tjenesten som vi har fått, er FORSONINGENS TJENESTE.” Men alt dette er av Gud som forsonte oss med seg selv og gav oss forlikelsens tjeneste.” (2.Kor.5,18.)

   Det er forskjell på ”forsoningens tjeneste” og den tjenesten som apostlene hadde. Vi skal forkynne til verden at synden er forsonet og tatt bort. Apostlene derimot skulle forkynne at Gud ville dømme jødene og den øvrige verden på grunnlag av den synden som de gjorde. (Joh.16,8-11.) Grunnen til det skyldes to forhold, og de er:

 

a)    Jødene var fortsatt forpliktet på Moseloven og Jesu nye lov.

b)    Den kristne menigheten er ikke forpliktet på Moseloven eller Jesu nye lov. (Ef.2,15 og Kol.2,14.)

 

  Versene 6-8 beskriver selve forsoningen. Det er ingen av oss som har noe med den å gjøre. Det var Jesus som godvillig kom ned fra himmelen, tok på seg all verdens synd, drog ned til dødsriket, oppstod på den tredje dagen og for opp til himmelen. Dette var Guds planer med forsoningen, og den gjenspeiler seg blant annet i kirkens trosbekjennelse.

 

   Forlikelsen er lik både for den messianske menigheten og for den kristne menigheten, men ”troens ord” (v.8.) er forskjellig for disse to menighetstypene. ”Troens ord” for den kristne menigheten er at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

   ”Troens ord” for den messianske menigheten var at ”dersom du med din munn bekjenner (lovens gjerning) at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror (frelsende tro) at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst, for med hjertet tror en til rettferdighet og med munnen bekjenner en til frelse.” (v.9-10.)

   Her kommer det tydelig fram at ”troens ord” er basert på to forhold, og det er:

 

a)    At en bekjenner og

b)    At en tror.

 

   Det første er en lovgjerning. Det andre er den frelsende tro som de messianske jødene fikk ved troen på Jesus. Begge måtte være til stede for at de messianske jødene kunne bli frelst og bli bevart som troende.

   I den kristne menighets tidsperiode er det nok av vi tror at Jesus fra Nasaret er vår frelser.

 

   De messianske jødene måtte bekjenne to forhold for at de kunne bli frelst, og det var:

 

a)    Synden i deres liv. ”dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1.Joh.1,9.)

b)    At Jesus var Herre. ”Hver den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har og Faderen.” (1.Joh.2,23.)

    ”Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i ham.” (1.Joh.4,15.)

 

    Denne bekjennelsen får en spesiell aktualitet for jødene under den store trengsel. Antikrist vil da tvinge jødene og andre til å ta dyrets navn og bilde. Den som ikke tar merket eller bildet, får verken kjøpe eller selge. (Ap.13,16-18.), men vi vet også at den som bøyer seg for Antikristen, ikke får syndenes forlatelse. (Joh.Åp.14,9-11.) Vedkommende blir dømt til en evig fortapelse.

   Av den grunn blir det så viktig at man bekjenner Jesu navn. Den som ikke gjør det, får ikke del i ”Riket for Israel”. Bekjennelsen blir selve kjennetegnet på om en virkelig tror på Jesus som jødenes Messias. Den som ikke bekjenner hører Antikristen til.

 

    I den kristne menighets tid er det nok at vi tror på Jesus for å bli frelst. At bekjennelsen er en naturlig følge av troen- det er en helt annen sak.

 

   I den messianske jødedommen var det også nødvendig at en bekjente sine synder for at en kunne bli frisk. ”Bekjenn derfor deres synder for hverandre og bed for hverandre, for at dere kan bli legt. En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.” (Jak.5,16.)

 

   I den messianske jødedommen måtte en også tilgi først for å få syndenes forlatelse. ”men dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Fader forlate dere.” (Mat.6,14.)

   I den kristne menighets tid tilgir vi ikke for å få syndenes forlatelse. Vi tilgir fordi vi selv har fått tilgivelse for våre synder i troen på Jesus. ”men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så dere tilgir hverandre, likesom Gud HAR TILGITT dere i Kristus.” (Ef.4,32.)

 

   I den kristne menigheten har vi syndenes forlatelse I FORTIDEN. Det er noe som allerede er skjedd. ”Også dere, som var døde ved deres overtredelser og deres kjøds forhud, dere gjorde han levende med ham, i det han TILGAV oss alle våre overtredelser.” (Kol.2,13.)

   I den messianske menigheten var syndenes forlatelse avhengig av gjerninger og tro, og den lå I NÅTIDEN. ”men DERSOM vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesus, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” (1.Joh.1,7.)

 

   Vi legger merke til at Paulus i Brevet til Romerne, kapitlene 9,10 og 11 er veldig forsiktig med IKKE Å UTDYPE gjerningsaspektet ved den messianske jødedommen. Dette kjente jødene godt til. De kjente det fra Jesu og apostlenes forkynnelse og fra deres Skrifter.

   Mange av de messianske jødene hevdet også at hedningene måtte holde Moseloven eller Jesu nye lov. Dette er ikke korrekt. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. De messianske jødene derimot måtte både komme til tro på Jesus og holde loven. ”så sant Gud er en, og han rettferdiggjør de omskårne (de messianske jødene) av troen og de uomskårne (hedningene) ved (gjennom troen).” (Rom.3,30.)

   Dette betyr at Gud rettferdiggjør de messianske jødene, som har både troen og gjerninger, og at han rettferdiggjør den kristne menigheten ved eller gjennom troen alene.

 

   Til tross for at Apostelmøtet i Jerusalem i året 50 hadde slått dette ettertrykkelig fast, så var ikke alle jødene enige i det. De reiste rundt i de paulinske menighetene og forkynte at også hedningene måtte holde Moseloven og Jesu nye lov, for både å bli frelst og for å bli bevart i troen.

 

 

3.) ”11 For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. 12 Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham; 13 for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.”

 

   Her poengterte Paulus trosaspektet ved den messianske jødedommen. Det var ingen forskjell på jødene (Juda stamme) og hedningene (de 10 stammene.) Hver den som trodde på Jesus, skulle ikke bli til skamme ved hans komme og opprettelsen av ”Riket for Israel”. Han var rik nok for alle jødene, og hver den som påkalte Jesus navn, skulle bli frelst. Dette gjaldt både jødene fra Juda stamme og fra Benjamin stamme.

 

   Når det gjelder utsagnet: ”for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, så er det tatt fra Joel 3,5, hvor det står: ”Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, for på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk av unnkomne, således som Herren har sagt, og blant de unnslopne skal de være som Herren kaller.”

   Peter siterte også denne teksten på pinsefestens dag hvor han talte til både jøder fra Juda stamme og Benjamin stamme. ”Og det skal skje: Hver den som påkaller Jesu navn, han skal bli frelst.” (Ap.gj.2,21.)

 

    Hele denne konteksten står i EN JØDISK SAMMENHENG. Det er jødene som er i sentrum. Dette er ikke en sammenligning mellom jødene og hedningene (v.12.), men det er et tilbud til hele Israel om at alle jøder kan bli frelst, dersom de kommer til tro på Jesus og bekjenner hans navn (10,9-10.)

 

4.)  ”14 Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner? 15 og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt? som skrevet er: Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap! 16 Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Esaias sier: Herre! hvem trodde vel det han hørte av oss? 17 Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord;”

 

  

          Troen er avhengig av at noen forkynner evangeliet. I gammel-testamentlig tid var det profetene som forkynte. I den messianske menigheten var det de 12 apostlene og de 70 som forkynte. Det de forkynte, var ”evangeliet om Riket for Israel”. Det var basert på løfter og på Jesu forsoning. De forkynte ikke evangeliet om den frie nåden. Det var Paulus som hadde den oppgaven.

   På samme måte som jødene ikke var lydige mot evangeliet om Riket i gammel-testamentlig tid, var de heller ikke lydige på Jesu tid og tiden deretter. Det var bare et mindretall av jødene som kom til tro på Jesus, for som profeten Esaias hadde sagt: ”Herre! Hvem trodde vel det han hørte av oss?” (Es.53,1.)

   

5.)  ”18 men jeg sier: Har de da ikke fått høre? Jo til visse; deres røst gikk ut til all jorden, og deres ord til jorderikes ende. 19 Men jeg sier: Kjente da Israel ikke til det? Først sier Moses: Jeg vil gjøre eder nidkjære på det som ikke er et folk; på et uforstandig folk vil jeg gjøre eder harme; 20 og Esaias våger sig til å si: Jeg blev funnet av dem som ikke søkte mig; jeg åpenbarte mig for dem som ikke spurte etter mig; 21 men om Israel sier han: Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.”

 

   Profetenes og apostlenes røst (vitnebyrd) gikk ut til hele jorden. Det ordet som er brukt for ”jorden” er på gresk ”ge”. Det kan likegodt bety ”landet”, som er ”eretz Israel”. Her skal det oversettes med ”landet Israel”.

   Vitnesbyrdet om Riket og Messias forsoning gikk ikke bare ut til Israel, men det gikk ut til hele den kjente verden. På Jesu og apostlenes tid var dette Romerriket. Jødene hadde dermed ikke noen unnskyldning for at de ikke tok imot tilbudet om Riket og Messias som kongen i dette Riket.

   Rikets evangelium hadde nådd lenger ut enn det paulinske evangeliet da dette ble skrevet. Vi regner med at Brevet til Romerne ble skrevet i året 58.

 

   Paulus stilte spørsmålet: ”Kjente da ikke ISRAEL til dette?” (v.18.) Jo, de kjente til at Messias skulle komme, og at han skulle bli forkastet av en del av jødene. Til og med Moses kjente til dette. Han skrev: ”De (de vantroe jødene) vakte min nidkjærhet ved det som ikke er Gud. De vakte min nidkjærhet med sin tomme avguder. Også jeg vil vekke deres (de troende jødene) nidkjærhet ved det som ikke er et folk (de vantroe jødene). Ved et uforstandig folk (de vantroe jødene) vil jeg vekke deres (de troende jødene) harme.” (5.Mos.32,21.)

 

   Dette utsagnet går ikke på motsetning mellom jødene og hedningene som det vanligvis blir hevdet, men det går på de åndelige uoverensstemmelsene som der var i det jødiske folket. Dette utviklet seg videre til den sjalusien som det oppstod mellom Juda stamme og Efraim stamme. Den første stammen tok vare på Guds-dyrkelsen i Israel, mens den andre stammen etablerte en ny guds-tjeneste i Samaria.

 

   Når Esaias profeterte:” Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg. Jeg åpenbarte meg for dem som ikke søkte meg” (v.20), så siktet han til de blant Efraim som i utgangpunktet ikke søkte ham, men som etter hvert innså, at Guds-dyrkelsen i Jerusalem var den rette. De forlot den falske guds-dyrkelsen i Samaria og gikk over til den rette Guds-dyrkelsen i Jerusalem.

   Når Esaias videre sa: ”Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.” (v.21.), så gå dette på de frafalne innenfor Juda. De hadde den rette Guds-dyrkelsen, men de levde ikke slik som Gud ønsket det. De æret Gud bare med leppene mens deres hjerter var langt borte fra Herren. (Es.29,13.)

 

   Når vi fortolker Brevet til Romerne, kapitlene 9,10 og 11, må vi være oppmerksomme på det forholdet at de angår jødenes forhold til Gud opp igjennom deres egen frelseshistorie. Vi skal i det hele tatt ikke trekke hedningenasjonene inn i disse tekstene. Det er blitt gjort, men dette er gal fortolkning av tekstene.

 

Tingvoll den 7-11-07.

 

Oskar Edin Indergaard.

 

 

 

 

Romerne kapittel 11

 

11:1 Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra (gr.me genoito)! også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme;
11:2 Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier på det sted om Elias, hvorledes han trer fram for Gud mot Israel:
11:3 Herre! dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg blev alene tilbake, og de står mig etter livet.
11:4 Men hva sier Guds svar til ham? Jeg har levnet meg syv tusen menn som ikke har bøyd kne for Baal.
11:5 Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake etter nådens utvelgelse;
11:6 men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger, ellers blir nåden ikke mer nåde.

   Paulus stilte spørsmålet: Har da Gud forkastet sitt folk? Svaret på det er: Langt derifra. Han stilte opp to bevis på at dette ikke var tilfelle. Det første beviset var hans egen frelse. Han var jo også en israelitt, av Abrahams ætt og av Benjamins stamme.

   Det andre beviset på at Gud ikke hadde forkastet sitt folk, var det som skjedde på Elias sin tid. Jødene drepte profetene og rev ned Guds altere i Israel. Elias trodde at han var den eneste i Israel som stod fast i troen på Yhvh, men så viste det seg at han ikke var alene. Gud svarte ham at han hadde latt tilbake 7000 menn som ikke hadde bøyd kne for Baal.

   På denne måten var det også på Paulus sin tid en LEVNING tilbake etter nådens utvelgelse, men dersom det er på grunn av nåden da er det ikke mer på grunn av gjerninger, for dersom det er det, da er ikke nåden mer nåde. (v.1-6.)

    Israel som folk og nasjon var forkastet for en tid, men den enkelte jøde eller israelitt var ikke forkastet. Ordet forkastet er på gresk ”apothomai” (v.1.), og det betyr ”å støte fra seg”.

   I versene 1-6 viste Paulus til to tilfeller der Gud holdt fast på mindre grupper av jøder. Paulus selv hørte med til den kristne menigheten, men det var også en annen gruppe i Israel som Gud ikke hadde forkastet, og det var de messianske jødene, som skulle arve Riket for Israel.

  Elias sammen med 7000 menn var heller ikke forkastet i gammel-testamentlig tid. De hørte med til de messianske jødene og Riket for Israel.

   Elias trådte fram for Gud for å be for Israel. Det greske verbet som er oversatt med ”å tre fram” (v.2.) er ”entynkano”. Det betyr egentlige ”å gå i forbønn for” eller ”å appellere til”. Guds svar til Elias var at det enda var 7000 mann i Israel som ikke tilbad Baal. (v.4.)

   Dette var naturligvis en stor oppmuntring for Elias. Slik vil det være i enhver tidsperiode. Det vil finnes en levning til enhver tid blant Israel som har en levende tro.

   Baal var en fønikisk gud. Store deler av Israel hadde gått over til å tilbe ham. Han var den største utfordringen for Yhvh i Israel. Det var lokale varianter av Baal. Grunnen til at denne guden fikk så stor betydning i Israel, var det forholdet at det var knyttet seksuell utukt til ham. I tillegg til dette krevde han også barneoffer- noe som var forbudt i den jødiske åpenbaringen.

   Det var forbudt å nevne ordet ”Baal” i Israel. (Hos. 2,17.) I stedet så kalte jødene ham for ”Boseth”, som betyr ”skam” og ”vederstyggelighet”.

   På samme måten som det bare var en levning av jødene på Elias sin tid, var det også en levning tilbake av troende jøder på Paulus sin tid. Det var en liten rest av folket. Selve ordet ”levning” er på gresk” limma”, og det betyr ”det som er tilbake”.(v.4-5.)

   Den levningen som var tilbake av Israel på Paulus sin tid, var de messianske jødene. De var uttatt etter ”nådens utvelgelse” (v.5.) Alle de som blir frelst, blir uttatt etter nådens utvelgelse.

   Paulus skrev videre at i og med at ”de var frelst av nåde, da var det ikke MER AV GJERNINGER, ellers blir nåden ikke mer nåde.” (v.6.) Dette betyr at de messianske jødene ikke lenger var frelst i forhold til Mose Torah, men de var frelst i forhold til Jesu forsoning og den nye frelsen for de messianske jødene som Gud etablerte ved Jesu død og oppstandelse. Han oppfylte den jødiske Torah til frelse for jødene slik at de kunne ta imot rettferdiggjørelsen uten lovgjerninger.

 

11:7 Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte (De messianske jødene) har nådd det, de andre (jødene) er blitt forherdet,
11:8 som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øyne til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag i dag.
11:9 Og David sier: La deres (Juda stamme) bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem!
11:10 la deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og bøy alltid deres rygg!
11:11 Jeg sier altså: Har de (Juda stamme) da snublet for å falle? Langt derifra (gr. me genoito)! men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene (Efraim stamme), for at dette skal vekke dem (Juda stamme) til nidkjærhet;
11:12 men er deres fall (Juda stammes fall) en rikdom for verden (Efraim stamme), og er tapet av dem en rikdom for hedninger (Efraim stamme), hvor meget mer da deres fylde (Efraims fylde)!

   Det som Israel har lengtet etter, det har de ikke nådd, men de utvalgte har nådd det. Det står skrevet i Tanach at Gud gav dem en treghets ånd, og åndelige øyne og ører som ikke fungerte inntil denne dag. David sa om dem: La deres bord bli en snare og en felle for dem, og la deres øyne bli formørket så de ikke lenger kan se de åndelige realitetene. Har de snublet for å falle? Langt derifra, men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene. Hensikten med dette var at dette skulle vekke dem til nidkjærhet, for var deres fall en rikdom for verden. Hvor mye større rikdom for verden skal det ikke bli når de kommer inn i sitt fulle tall. (v.7-12.)

      Israel lengtet etter frelsen og opprettelsen av Riket for Israel. Det hadde de ikke nådd, men de utvalgte av jødene hadde nådd frelsen, men Riket ble utsatt. De andre var blitt forherdet. (v.7.)

   Gud ønsket ikke at det skulle være slik. Han sendte sine profeter til jødene hele tiden, men det hjalp ikke. ”Størstedelen av folket forherdet sitt hjerte, og da Kristus kom, så hadde store deler fortolket Messias sin forsonergjerning til å betyr at det var det jødiske folket, som skulle forsone seg selv med Gud. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind. 4. Kapittel: Rabbinernes syn på Messias som Herrens lidende tjener.)

   En av følgene av dette var at Torahen ble ansett som et direkte middel til frelse. De jødiske rabbinerne sa: At jødene behøvde ingen forsoner. De skulle forsone seg selv med Gud ved patriarkenes og særlig Abrahams gode gjerninger og ved sine egne gjerninger.

   De sa videre at hedningene kunne benytte seg av Jesu forsoning, men jødene behøvde ikke den.

   ”De utvalgte” i vers 7 er de samme utvalgte som er beskrevet i beskrevet i vers 5. Det er de som er utvalgt etter ”nådens utvelgelse”. Det er forskjell på ”nådens utvelgelse” og den ”frie nådens utvelgelse”. De messianske jødene er utvalgt etter ”nådens utvelgelse” mens den kristne menigheten er utvalgt etter ”den frie nådens utvelgelse”. 

    Esaias, som var profet for Juda stamme, henvendte seg ikke til hedningnasjonene når han skrev eller prediket, men han henvendt seg til Juda. Dette betyr at når Paulus henviste til profeten Esaias, så henviste han samtidig til Juda stamme og dens forfall fra Herren. Han henviste ikke til hedningnasjonene.

   Dette betyr videre at de utvalgte av Juda stamme, hadde fått tak i frelsen, men de andre av Juda stamme hadde ikke fått tak i frelsen.

   I vers 8 henviste Paulus både til Esaias 29,10 og 5. Mosebok 29,4 hvor det står: ”For Herren har utøst over dere en dyp søvns ånd, og han har tillukket deres øyne, profetene, og tildekket deres hoder, seerne.” (Es.29,10.)

   ”men like til denne dag har Herren ikke gitt dere hjerte til å forstå eller øyne til å se eller ører til å høre.” (5.Mos.29,4.)

      Disse to utsagnene fra Tanach gikk delvis i oppfyllelse i gammel tid, men de strekte seg også inn i framtida. Dette gjaldt både på Jesu og Paulus sin tid, og det skal gjelde helt inntil jødene omvender seg som folk og nasjon i trengselstiden.

   I vers 9-10 siterte Paulus fra Salme 69,23-24 hvor det står: ”La deres bord bli en strikke og en snare for deres åsyn og en snare for dem når de er trygge! La deres øyne formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle.”

   Dette betyr at når jødene sitter sammen i lystelig lag og fester i sin trygghet, skal de plutselig bli overfalt av sine fiender. Velsignelsen skal snu seg til forbannelse av den grunn at de ikke har fulgt Herrens veier og hadde misforstått Skriftene. Det er farlig med gal teologi.

   David, som har skrevet Salme 69, henvendte seg ikke til hedningnasjonene, men han henvendte seg til Juda stamme.

  Jesus sa: ”Og på dem oppfylles Esaias profeti, som sier: Dere skal høre og høre og ikke forstå, og se og se og ikke skjelne.” (Mat.13,14.)

  Paulus sa: ”Gå til dette folk (jødene) og si: Dere skal høre og høre og ikke forstå, og se og se og ikke skjelne, for dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øyne lukker de, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne få lege dem. Så være det dere vitterlig at denne Guds frelse ER BLITT UTSENDT TIL HEDNINGENE. Hos dem skal den også finne øre.” (Ap.gj.28,26-28.) (Dette gjelder både hedningene av Israel (Efraim stamme) og hedningene utenom Israel.)

  Paulus stilte spørsmålet: Har de (Juda stamme) da snublet for å bli liggende? Nei, på ingen måte, men ved deres fall er FRELSEN KOMMET TIL HEDNINGENE (Efraim stamme). En av hensiktene med Juda stammes fall, var at en del av Efraim stamme skulle motta evangeliet og bli frelst. Dette skulle i sin tur føre til at Juda stamme igjen skulle bli nidkjære for Guds ordninger og ta imot evangeliet og bli frelst. Dette skal skje i endens tid. (v.11.)

   Disse versene har ingen ting med hedningnasjonene å gjøre, men de tegner opp DET PROFETISKE BILDET angående Juda og Efraims forherdelse og frelse. Den vanlige fortolkningen av Romerbrevet 11 går ut på det forholdet at da jødene ikke ville ta imot Jesus som sin frelser, så gikk frelsen over til hedningnasjonene. Dette er rett, men det er ikke det det dreier seg om i Romerne 11.

   Men i og med at Juda stammes forherdelse og fall var en rikdom for Efraim stamme og er tapet av Juda stamme en rikdom for verden (Efraim stamme), hvor mye større åndelig rikdom skal det da ikke bli, når Efraim blir frelst fullt ut en gang i framtida. (v.12.)

   Dette betyr at jødenes endelige frelse i endens tid, skal begynne med Efraim. Dette blir også i vers 25 kalt for ”hedningenes fylde”. (Dette skal vi komme tilbake til senere.)

   I vers 11 blir Efraim stamme kalt for ”hedningene). I vers 12 blir de kalt for ”verden”.

   Hva som gjelder ordet ”verden”, kan det ha mange betydninger, men det kan også ha betydningen ”jødene” eller ”Israel”. ”Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke.” (Joh.1,9-10.)

   ”for ingen gjør noe i lønndom og attrår dog å være alminnelig kjent. Gjør du sådanne ting, da åpenbar deg for verden!” (Joh.7,4.)

   Vi vet at på grunn av jødenes forherdelse, greier de ikke å se at Jesus Messias er jødenes frelser og konge. Dette er en umulighet i dag, for Gud selv har forblindet deres øyne, så de ikke ser at Jesus fra Nasaret er deres lovende Messias. ”Men deres sinn er blitt forherdet, for like til denne dag blir det samme dekke liggende over deres øyne, når de leser den gamle pakt uten at det blir åpenbart at det (dekket) oppheves i Kristus. Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses leses, men når det omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.” (2.Kor.3,14-16.)

   Etter rabbinernes utrekninger skulle også Messias ha kommet for lengst. De må stille seg det spørsmålet: Hvorfor kom han ikke til avtalt tid. De har flere svar på dette problemet. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind. 4. Kapittel: De forskjellige jødiske vurderingene av Messais første komme.)

   Vers 12 peker fram mot jødenes endelige omvendelse og frelse i endens tid. I forlengelse av det peker også vers 12 fram mot Rikets tid. Da skal satan og de onde åndene være fengslet i avgrunnen i 1000 år. Vi skal få paradisiske tilstander på denne jorda som har vært utsatt for så mye krig, fattigdom, urett og lidelser helt fra den første tid av. Jesus skal styre ut ifra Jerusalem og Israel. Jødene skal være prester og konger ut ifra Jerusalem. Den kristne menigheten, som er Jesu legeme, skal ha overordnedt styre i Rikets tid. Vi skal styre over hele kosmos. (Rom.4,13 og 1.Kor.6,3.) Vi vet at den tiden vil komme. Vi ber om at det må skje snart.

11:13 For til dere TALER jeg, dere hedninger (Efraim)! Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embete,
11:14 om jeg bare kunne vekke mine kjødelige frender (Juda) til nidkjærhet og få frelst noen av dem.
11:15 For er verden (Efraim) blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres (Juda stamme) antagelse bli enn liv av døde?

   Paulus talte her til Efraim. Han var utsendt til dem og ikke til jødene i Juda. I og med at han var hedningenes apostel, så lovpriste han sitt embete. Paulus største ønske var at han om mulig kunne få vekke jødene av Juda stamme til nidkjærhet for Kristus, slik at noen av dem kunne bli frelst, for verden er blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse av Jesus. Han mente at jødenes frelse ville bli et liv av døde for både jødene og hedningnasjonene.(v.13-15.)

   Romerbrevet ble skrevet til den kristne menigheten i Roma. I vers 13 står det ikke at innholdet i Romerbrevet, kapittel 11 var skrevet til denne menigheten, men det står at han i dette brevet TALTE TIL HEDNINGENE, SOM ER EFRAIM. Paulus kunne bruke sine brev til den kristne menigheten til også å informere om andre forhold enn de som gjaldt selve menigheten.

   Vi vet av 2. Peters brev, 3,15 at Paulus har skrevet til jødene om forskjellige frelsesmessige sannheter. ”og akt på vår Herres langmodighet for frelse, således som og vår elskede bror Paulus har skrevet til dere etter den visdom som er ham gitt.”

   Det er mulig at det er Paulus som har skrevet Hebreerbrevet. Også det er skrevet til jødene.

   I Romerbrevet kapitlene 9, 10 og 11 har vi et eksempel på dette. Han brukte disse kapitlene i Romerbrevet til å gi viktig informasjon til jødene om deres frelse.

  Han lovpriste det embetet som han hadde fått av Gud. (v.13.) Gjød vi det? Er vi fornøyd med det arbeidet som Gud har satt oss til? Eller skulle vi heller ønske at vi hadde et annet arbeid i Guds rike? Sannheten er at der Gud har satt oss, der er vår plass i legemet, for legemet er en åndelig enhet som ikke fungerer fullt ut, uten at hvert lem fungerer. (1.Kor.12,12-31.)

   Paulus var ”hedningenes apostel” på en spesiell måte.  I forbindelse med sin omvendelse fikk han tre kall, og det var å forkynne evangeliet for:

Hedningnasjonene.

Israels barn. Det var medlemmer av Efraim stamme eller de 10 stammene i diasporaen. De ble også kalt for ”hedningene” av den grunn at de levde i diasporaen, og at mange av dem hadde forlatt jødedommen.

Konger. (Ap.gj.9,15.)

   Paulus skrev og prediket for alle disse tre gruppene. På sine misjonsreiser gikk han først til de jødiske synagogene. De bestod av jøder av Efraim stamme og av vanlige hedninger. Han prekte om Jesu forsoning, som han nevnte som ”de første grunnene i Guds ord”. (1.Kor.15,3-5.) Når han hadde etablert en menighet av jøder fra Efraim stamme og vanlige hedninger, utla han nærmere Guds ord for dem. Dette kunne han gjøre i sine brev eller i direkte taler til menigheten.

  På sine turer til Israel prekte han også leilighetsvis for en del av de jødene som bodde i Israel. Han prekte også for konger og mennesker i høye stillinger når han hadde anledning til det.

   Han prekte ikke for den jødiske nasjonen. Det var de 12 apostlene som tok seg av det. Han prekte heller ikke om Riket for Israel og tilbød ikke jødene det, for det var ikke hans oppgave, men han tilbød både jøder og hedninger det lovfrie evangeliet.  Han anklaget derimot jødene for at de ikke hadde sett og forstått at Jesus fra Nasaret var deres Messias.

   På bakgrunn av jødenes forherdelse var det Paulus sitt store ønske at han kunne få frelst NOEN AV JØDENE. (v.14.) Han innså at tiden var ennå ikke kommet, da jødene skulle omvende seg som folk og nasjon. I dette ser vi også forskjellen på Paulus sitt program og Rikets program:

Paulus ønsket å få frelst NOEN AV JØDENE.

Rikets program går ut på at ALLE JØDENE SKAL BLI FRELST.

   Paulus kalte ikke medlemmene av Efraim stamme bare for ”hedninger”. I vers 15 kalte han dem også for ”verden” (gr.kosmos). Grunnen til det var at Efraim stamme var spredt rundt omkring i hele verden. På grunn av Juda stammes forkastelse av Jesus, er deler av Efraim blitt frelst ved dette, men det skal skje en gang i framtida at når Juda blir frelst, da vil deres omvendelse skape ”liv av døde”- ikke bare for dem selv- men også for resten av verden.

11:16 Men er førstegrøden (en del av Juda stamme) hellig, da er deigen (hele Israel) det også, og er roten (patriarkene) hellig, da er greinene (hele Isarel)  det også.
11:17 Om nå allikevel noen av greinene (en del av Juda stamme) blev avbrutt, og du som var en vill oljekvist (Efraim), blev innpodet iblant dem og fikk del med dem i oljetreets rot og fedme,
11:18 da ros deg ikke mot greinene (Juda stamme)! men hvis du roser deg, så er det dog ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg.

   Men dersom førstegrøden av jødene (en del av Juda stamme) er hellig (avsatt til frelse), så er også deigen (resten av Israel) hellig. Dersom roten (patriarkene) er hellige, da er også greinene (hele Israel) det.  Noen av greinene (Juda stamme) ble avbrutt for at Efraim, som var en vill oljekvist, skulle bli podet inn i det gode jødiske oljetreet (som er Juda) og fikk del sammen med dem i oljetreets rot (patriarkene) og fedme (frelsen.) Når nå dette har skjedd, og skal skje enda mer i framtida, da må ikke Efraim rose seg mot Juda, men viss Efraim gjør det, så må han huske på at det er ikke han som bærer roten, men det er roten som bærer ham. (v.16-18.)

   Paulus brukte her TO PARALLELLE UTTRYKK for å vise både jødenes frelse i gammel tid og jødenes endelige frelse i endens tid. Førstegrøden var en del av Juda stamme. Det var de som tok vare på gudstjenesten i gammel tid i Israel. På samme måten som en del av Juda ble frelst i gammel tid, skal også resten av Israel bli frelst i endens tid.

   ”Førstegrøden” går tilbake til den første ofringen som ble/blir gjort i Israel om våren. Den første frukten av avlingen ble/blir ofret til Yhvh på Førstefruktens eller Svingkornbåndets høytid. Det var/er byggen som skulle/skal høstes inn i forbindelse med denne festen. Denne festen skulle være en garanti for at resten av høsten (deigen) skulle høstes inn senere. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: Førstefruktens eller Svingkornbåndets Høytid.”

   Jakob beskrev de messianske jødene på Jesu tid som ”førstegrøden”. ”Etter sin vilje har han (Gud) frelst oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.” (Jakob.1,18.)

   På samme måten som roten (patriarkene) var frelst, skal også resten av Israel bli frelst i endens tid.

   Ordet ”hellige” er på hebraisk ”kodesh” og på gresk ”hagios”. Det betyr at noe er ”uttatt til en bestemt hensikt” eller ”et bestemt formål”. Hensikten og formålet er her ”jødenes frelse”.

  ”Oljetreet” er et bilde på Juda stamme. Jeremias som profeterte til Juda stamme, skrev følgende om Juda: ”ET GRØNT OLJETRE med FAGER FRUKT kalte Herren deg (Juda stamme). Under stort og veldig bulder tenner han (Gud) ild (dom) på det, og DETS GREINER BRYTES I STYKKER. Og Herren, hærskarenes Gud, som plantet deg, har talt ondt over deg (Juda), for den ondskaps skyld som Israels hus (Efraim) og Juda hus (Juda) har gjort, så de (begge Israels hus) har vakt min harme ved å brenne røkelse for Baal.” (Jer.11,16-17.)

     Det gode jødiske oljetreet består av følgende bestanddeler:

”Roten” er patriarkene med Abraham, Isak og Jakob.

De opprinnelige ”greinene” var Juda.

Efraim, som var ”en vill oljekvist”, ble podet inn i det gode jødiske oljetreet og fikk del i frelsen.

”Stammen” er Jesus Messias.

”Oljetreets fedme” er et bilde på frelsen i Riket for Israel.

”Sevjen”, som går ut til greinene og gir dem liv, er Den Hellige Ånd.

    Det var Juda stamme som holdt fast på dyrkelsen av Yhvh i Israel i gamme tid og tok vare på gudstjenesten i templet i Jerusalem. Efraim stamme skilte seg ut fra Juda stamme og opprettet sin egen gudsdyrkelse i Samaria (Nordriket). Det var en falsk gudsdyrkelse. Det var en blanding av hedenskap og tilbedelse av Yhvh, men det går ikke, for Herren, Israels Gud, er en nidkjær Gud, som ikke kan anerkjenne noen annen gud ved sin side.

    Jeroboam skilte ut Nordriket fra Sydriket og opprettet en alternativ gudstjeneste i Betel. Han bygget opp offerhauger og altere i Samaria, innsatte et nytt presteskap fra de 10 stammene og satte opp to gullkalver i Betel og i Dan, som folket tilbad.

   Senere under kong Akab og Jesabel ble Baal- og Astarte- kultusen innført i Samaria, og et avgudshus ble reist i Samaria. Det betyr at Nordriket forfalt til ren avgudsdyrkelse.

   Det var ikke hele Nordriket som gikk over til hedenskapet i Samaria. En del av Dan og Simeon stamme, og en del av prestene, som ville være trofast mot gudsdyrkelsen i Jerusalem, gikk over til Juda stamme og ble dermed ”podet inn i  det gode jødiske oljetreet og fikk del med de troende av Juda stamme i oljetreets rot og fedme.” (v.17.)

   Det er slik vi må se dette og ikke koble hedningnasjonene inn i det jødiske oljetreet. Oljetreet symboliserer utelukkende Israel. Hedningenes forhold til Gud i den frie nådens tidsperiode har aldri vært symbolisert ved trær. Det er jødene og Israel som både blir beskrevet som et oljetre, vintre og fikentre.

   Disse tre symbolene går tilbake til den allegorien som er nevnt om de 4 trærne i Domernes bok 9.8- 20. Disse trærne var:

a) Oljetreet.  Det er et bilde på Israels åndelige liv og Israels frelse. (Romerne 11,17 og 24.)

 b) Fikentreet.   Det er et bilde på Israels nasjonale gjenreisning. ”Lær en lignelse om fikentreet: Så snart det kommer saft i dets greiner og dets blader springer ut, da vet dere at sommeren (Riket for Israel) er nær.” (Mat.24,32.)

 c) Vintreet. Det er et bilde på Israels nasjonale liv og på Kristus. ”For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israel, og Judas menn hans kjæreste planting,” (Es.5,7.)

   ” Jeg er det sanne vintre og min Fader er vingårdsmannen.” (Joh.15,1.)

  d) Tornebusken. Det er et bilde på Antikrists styre over Israel i 7 år.

   Den kristne menighets forhold til Gud er gjennom en person, og det er Jesus og hans forsoning på Golgata. ”Kom derfor i hu at dere som fordum var hedninger i kjøttet og ble kalt uomskårne ved den såkalte omskjærelse av kjøttet, den som gjøres med hånden, at dere på den tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerskap og fremmed for paktene med deres løfte (Kristus), uten håp og Gud i verden, men NÅ, I KRISTUS JESUS, er dere som fordum var langt borte, kommet (aorist) nær til ved Kristi blod.” (Ef.2,11-13.)

   Det er tre forhold som har gitt oss hedningene del i frelsen, og det er:

Israels forkastelse av Gud.

Jesus Kristus og

Jesu blod.

  Den kristne menigheten er ikke uttatt i forhold til pakter og løfter i gammel-testamentlig tid, men vi er uttatt i forhold til de paulinske hemmelighetene og de løftene som ligger i disse hemmelighetene.

    De naturlige greinene på det gode oljetreet var Juda, men Efraim er også kalt for et oljetre. ”Jeg vil lege deres (Efraims) frafall. Jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem. Jeg vil være som dugg for Israel. Han skal blomstre som en lilje, og han skal slå røtter som skogen på Libanon. Hans skudd skal brede seg langt ut over, og hans løv skal skinne som OLJETREET, og dufte skal han som Libanon.” (Hosea 14,5-7.)

   Det er greiner fra dette oljetreet, som ble podet i det gode jødiske oljetreet (v.17.), men til tross for det så har bestandig Efraim vist en nedlatende og misunnelig holdning ovenfor Juda. Efraim blir bedt om ikke ”å rose seg” mot de opprinnelige greinene på oljetreet, som er Juda, for Efraim må huske på at det er ikke Efraim stamme, som er roten på oljetreet, men det er Abraham, Isak og Jakob. (v.18.)

  Grunnen til at Efraim har vært misunnelige på Juda stamme er det forholdet at en del av Juda fikk komme tilbake til Israel etter det babylonske fangenskapet og bygge opp et nytt tempel og etablere gudstjeneste i templet på nytt, mens Efraim stamme fortsatt måtte være ute i diasporaen, men det skal komme en tid da Efraims misunnelse skal vike og Gud skal samle begge stammene til en enhet. Det skjer i forbindelse med Israels frelse i endens tid. ”På den tid skal Herren enda en gang rekke ut sin hånd for å vinne LEVNINGEN AV SITT FOLK (både EFRAIM og Juda), de som blir reddet fra Assyria og Egypten og Patros og Etiopia og Elam og Sinear og Hamat og havets øyer (kontinentene). Og han (Gud) skal løfte et banner (Messias) for folkene og samle de fordrevne av Israel og sanke de atspredte av Juda fra jordens fire hjørner. Da skal EFRAIMS MISUNNELSE VIKE, og de som overfaller Juda, skal utryddes. Efraim skal ikke MISUNNE JUDA, og Juda skal ikke overfalle Efraim.” (Es.11,11-13.)

   ”Og det skal skje på den tid at Herren skal slå ned frukter (samle sammen) like fra Storelven (Eufrat) til Egyptens bekk (Nilen), og dere Israels barn, skal sankes opp en for en.” (Es.27,12.)

11:19 Du vil da si: Greinene (en del av Juda stamme) blev avbrutt for at jeg (en del av Efraim) skulle bli innpodet.
11:20 Vel! ved sin vantro blev de avbrutt, men du står ved din tro; vær ikke overmodig, men frykt!
11:21 for sparte Gud ikke de naturlige greiner (Juda stamme), da vil han heller ikke spare deg (Efraim).
11:22 Så se da Guds godhet og strenghet: Strenghet er over dem (Juda) som er falt, men over deg (Efraim) er Guds godhet, såfremt du (Efraim) holder deg til hans godhet, ellers skal også du bli avhugget.

   Efraim vil si at en del av Juda stamme ble avbrutt av det gode jødiske oljetreet, for at Efraim stamme skulle bli podet inn. Dette er ikke rett. De ble avbrutt på grunn av sin vantro, men Efraim ble podet inn på grunn av sin tro på Jesus Messias. Vær ikke overmodig, men frykt Gud, for dersom Gud ikke sparte de naturlige greinene (Juda), så vil han heller ikke spare Efraim. Lær av Guds godhet (nåde) og strenghet (dom). Guds dom rammer dem som er falt ifra, men over Efraim er Guds godhet, så lenge som han holder seg til Guds godhet. Dersom ikke, vil han også bli avhugget av det gode jødiske oljetreet. (v.19-22.)

   Paulus fortsatte med å beskrive forholdet mellom Juda og Efraim. Det var store deler av Juda stamme som bodde i Israel, som forkastet Jesus Messias, da han kom første gangen. De ble dermed avbrutt av sitt eget oljetre. De av Efraim, som kom til tro på Jesus, ble podet inn i det gode jødiske oljetreet, som står som et bilde på frelsen i Jesus Kristus. De ble koblet inn på grunn av sin tro. (v.19-20.)

   Paulus gav de av Efraim stamme, som var kommet til tro på ham, en advarsel, og den lød: Vær ikke overmodig, men frykt Gud, for dersom Gud ikke sparte Juda, vil han heller ikke spare deg. Guds godhet er over dem som står i troen, mens Guds dom er over dem har falt ifra. (v.21-22.)

   Denne advarselen som står i vers 22, viser også at dette ikke er skrevet til den kristne menigheten, for de som er kommet til tro på Jesus, kan ikke falle ifra frelsen. Vi er allerede her og nå satt inn i himmelen sammen med Jesus Kristus. (Ef.2,6.)

   Vi er heller ikke knyttet til det gode jødiske oljetreet. Vi er knyttet til Jesu person. Han er hodet for den kristne menigheten, og hver enkelt av oss er lemmene på dette legemet.

11:23 Men hine (Juda) skal også bli innpodet, såfremt de ikke holder ved i sin vantro; for Gud er mektig til å innpode dem igjen.
11:24 For blev du (Efraim) avhugget av det oljetre som er vilt av naturen, og mot naturen innpodet i et godt oljetre, hvor meget mer skal de (Juda) da bli innpodet i sitt eget oljetre, disse som av naturen hører det til.

   Juda skal igjen bli podet inn i sitt eget oljetre. Forutsetningen for at dette kan skje, er at de kommer til tro på Jesus Messias. Dette skal skje i endens tid. Efraim, som er tatt fra et vilt oljetre, er garantisten for at dette også skal skje med Juda. Når greiene på et vilt oljetre ble podet inn i et godt oljetre, så skal enda mer greinene på det gode oljetreet på nytt bli podet inn i sitte eget oljetre. (v.23-24.)

 

11:25 For jeg vil ikke, BRØDRE, at dere skal være uvitende om DENNE HEMMELIGHET – for at dere ikke skal tykkes dere selv kloke - at forherdelse DELVIS er kommet over Israel (Juda), inntil FYLDEN AV HEDNINGENE (Efraim) er kommet inn,
11:26 og således skal HELE ISRAEL (både Juda og Efraim) bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob (både Juda og Efraim),
11:27 og når jeg borttar deres (jødenes synder), da er dette MIN PAKT MED DEM.

   Paulus ville ikke at hans jødiske brødre skulle være uvitende om denne hemmeligheten at forherdelsen var delvis kommet over Juda inntil fylden av Efraim var kommet inn i det gode jødiske oljetreet. Deretter skulle HELE ISRAEL bli frelst, for redningsmannen (Messias) skulle komme fra Sion og ta bort ugudeligheten fra HELE ISRAEL. (v.25-27.)

   Paulus fortsatte med å tale til sine etniske brødre. Han ville fortelle dem EN HEMMELIGHET, og den gikk ut på at når fylden av hedningene (Efraim) var blitt frelst, skulle også Juda bli frelst. På denne måten skulle HELE ISRAEL BLI FRELST. Messias skulle komme fra Sion. Han skulle ta bort synden fra hele Israel. Når det skjedde, var dette den nye pakten i Jesu blod for jødene. (v.25-27.)

   Den hemmeligheten, som det her er snakk om (v.25.), er det forholdet at når Efraim blir frelst en gang i framtida, så skal  også Juda bli frelst. Dette betyr at frelsen av det jødiske folket skal BEGYNNE MED EFRAIM.

   Rabbinerne sier også at denne folkevekkelsen skal begynne med Efraim.

   I fortellingen om Den Bortkomne Sønnen i Lukas 15,11-32 kommer det også fram at den yngste sønnen, som er et bilde på Efraim, skal BLI FRELST FØRST. Etter at han hadde vært i utlendigheten i mange år, kom han tilbake til Israel. Han bad sin far, som er et bilde på Gud, om at han måtte få være som en av leiekarene, men hans far oppreiste ham fullkomment og gav ham både den beste kledningen, ring på fingeren og sko på beine. I tillegg til det slaktet han gjøkalven til ære for denne sin sønn som hadde vært fortapt ute i diasporaen, men som nå var kommet hjem og var blitt frelst.

   Den eldste sønnen er et bilde på Juda. Han hadde ikke vært ute i landflyktigheten, men han hadde bodd hos sin far i Israel hele tiden. Han tok dette ille opp at hans far tok så godt imot den bortkomne sønnen og gav ham æresbevisninger. Han var sjalu på sin bror.

   Det står ikke noe i fortellingen om hvordan det gikk med den eldste sønnen, men vi vet fra andre kilder at han også ble frelst.

   I Romerne 11,25-26 står det at etter at Efraim er blitt frelst, så skal hele Juda bli frelst.

  I Matteus 19,27-30 står det: ”Da svarte Peter ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt deg: Hva skak da vi få? Da sa Jesus til dem: Sannelig sier jeg dere: Dere som har fulgt meg, dere skal i gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på sin herlighetstrone, også sitte på tolv troner og dømme (styre over) Israels tolv stammer. Og hver den som har forlatt hus eller brøde eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangfoldig igjen og arve tidsalderlig liv. Men mange som ER DE FØRSTE, SKAL BLI DE SISTE, og DE SISTE DE FØRSTE.”

   Her står det noe av det samme som det som står i Romerne 11,25-26. De første som tok imot og tjente Jesus Messias i Israel, var Juda. Efraim derimot, som var ute i diasporaen, tok imot Jesus på et senere tidspunkt. I Rikets tid derimot skal mange av de som tjente Jesus først, bli de siste og mange av de siste, skal bli de første.

   Begrepet ”fylden av hedningene” (v.25b) viser at dette uttrykket går på Efraim og ikke på hedningnasjonene. Dette begrepet er brukt bare TO GANGER i Bibelen, og det er i 1.Mosebok 48,19 og Romerbrevet 11,25.

   Dette begrepet er på hebraisk ”melo ha goyim”. På gresk er det ”to pleroma ton ethnon”.

   Da Jakob skulle velsigne Josefs to sønner som var Manasse og Efraim, la han sin høyre hånd på Efraims hode enda han var yngst. Han skulle etter reglene for velsignelsen ha lagt sin høyre hånd på Manasses hode, for han var eldst. Josef forsøkte å korrigere sin far, men Jakob ville ikke det. Han sa følgende om forholdet mellom Mannase og Efraim: ”Jeg vet det min sønn (Josef). Han (Manasse) skal og bli et folk. Han skal og bli stor, men enda skal hans bror (Efraim) bli større enn ham, og HANS ÆTT SKAL BLI TIL HEDNINGENES FYLDE.” (1.Mos.48,19.)

   Begrepet ”hedningens fylde” har dermed ikke noe med hedningnasjonene å gjøre, men det har med Efraim å gjære. Det betyr at når Efraim omvender seg til Herren i endens tid, da skal resten av Juda også bli frelst. (Se Ragnar Hastings dobbeltkronikk i avisa ”Dagen” den 20. og 21. januar 2007 hvor han også skrev at begrepet ”hedningenes fylde” går på Efraim og ikke på hedningnasjonene.

   Se også hva Restoration Scripures skriver om dette i gjenomgåelsen av 1. Mosebok 49,19 og Romerbrevet 11,25.

   Vi hedningene er ikke koblet inn i det gode jødiske oljetreet, men vi er koblet inn i Jesu person og Jesu forsoning. Vårt forhold til Gud kommer til uttrykk i Paulus sine brev til den kristne menigheten. Det er der hemmeligheten om den kristne menigheten er beskrevet. (I Romerbrevet 9, 10 og 11 skriver ikke Paulus om den kristne menigheten, men i disse tre kapitlene beskriver han Guds forhold til jødene i fortid, samtid og framtid.)

   Det som blant annet skjer i Israel i dag, er at stadig flere fra Efraim kommer tilbake til Israel fra diasporaen. Det er i Israel at jødene skal bli frelst og ikke ute i diasporaen. Dette skal skje etter at den kristne menigheten er bortrykket til Herren. (1.Tess.4,14-18 og 1.Kor.15,51-52.)

   Ett annet forhold som viser at begrepet ”hedningenes fylde” ikke kan gå på hedningnasjonene, er det forholdet at når Efraim blir frelst, er ikke den kristne menigheten på jorden. Den er i himmelen sammen med Jesus.

    Det er Jesus Messias som skal frelse jødene. Dette skal skje i forbindelse med hans gjenkomst til Israel. Jødenes frelse skal skje ut ifra Sion. ”Og det skal komme en gjenløser (Messias) for Sion og for dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob, sier Herren. Og dette er den pakt som jeg gjør med dem, sier Herren: Min Ånd, som er over deg (Esaias) og mine ord, som jeg har lagt i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn, sier Herren, fra nå av og til tidsalderlig tid (for alltid).” (Es.59,20-21.)

   ”Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på en dag, eller fødes et folk på en gang? For Sion har vært i barnsnød og med det samme født sine sønner.” (Es.66,8.)

   ”Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, for på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk av unnkomne, således som Herren har sagt, og blant de unnslopne skal de være som Herren kaller (til frelse). ”(Joel 3,5.)

   ”Derfor skal han (Messias) overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født (jødenes frelse), og de som blir igjen av hans brødre (Juda), skal vende tilbake sammen med Israels barn.” (Mika 5,2.)

   ”Men over Davids hus og Jerusalems innbyggere vil jeg utgyde nådens og bønnenes Ånd, og de skal skue opp til meg, på ham som de har gjennomstunget, og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte.” (Sak.12,10.)

   Når Gud tar bort jødenes synd i endens tid, da er dette HANS PAKT MED DEM. (v.27.) Dette er den nye pakten i Jesu blod. Det er blodet i denne pakten som tar bort jødenes synd. Vi vet at uten at blodet blir utgytt, skjer det ikke forlatelse for synden. (3.Mos.17,11.)

   Den nye pakten, som Gud ville opprette med jødene, er omtalt mange steder i Tanach. (v.27.) Det mest kjente Skriftstedet er Jeremias 31,31-34. Vi skal referere innholdet i det som står der:

Gud ville opprette EN NY PAKT med Israels hus og Judas hus. (v.31.)

Den skulle ikke være slik som den pakten som Gud opprettet med jødene ved Sinai. Jødene brøt denne pakten hele tiden, for oppfyllelsen av den var basert på gjerninger, og jødene var ikke i stand til å oppfylle budene i den. (v.32.)

Gud er jødenes EKTEMANN. (v.32b.) Det betyr at det er jødene som er Jesu brud.

Gud ville gi jødene en NY LOV. Det vil si: Han ville gi dem en ny Torah. Han ville gi sin nye Torah i deres hjerte og sinn. (v.33.) Det vil si at når Den Hellige Ånd kom, så ville han ta med seg Torahens nye budskap inn i jødenes hjerte og hjelpe dem med å oppfylle budene.

Gud ville være jødenes Gud, og jødene skulle være hans folk. (v.33b.)

Jødene skulle ikke mer lære sin neste og si til ham: Kjenn Herren, for de skal alle kjenne ham. (v.34.)

I forbindelse med at jødene fikk den nye Torahen, så skulle Gud forlate dem deres synder og misgjerninger og ikke komme dem mer i hu. (v.34b)

   Det skulle vel ikke være mye i tvil om at Romerne 11,25-27 referer seg til det som står i Jeremias 31,31-34.) Dette er en frelseshistorisk hendelse som har MED JØDEFOLKET Å GJØRE og IKKE MED HEDNINGNASJONENE. Den vanlige fortolkningen er gal hva som gjelder dette, og grunnen til det er den såkalte erstatningsteologien, og det forholdet at kirken har tatt Guds løfter til jødene og tolket dem på seg selv. Erstatningsteologien, som vår kirke- dessverre- er full av, er ikke fra Gud, men den er fra satan.

   Gud opprettet den nye pakten med jødene i forbindelse med Jesu første komme. Da Jesus ropte ”FULLBRAKT” på Golgata, var pakten opprettet, men dessverre så var det bare et fåtall av folket som ville gå inn i denne pakten. Jødene som folk og nasjon forkastet både pakten og han som hadde opprettet pakten for dem, Jesus Messias. Dette gjorde at tilbudet om opprettelsen av pakten og Riket for Israel, ble trukket tilbake, og vi fikk etter hvert kirkens tid. I endens tid, etter den kristne menighets bortrykkelse, vil igjen jødene få tilbudet om å gå inn i den pakten som ble opprettet med dem for snart 2000 års siden. De vil da oppdage at de har tatt feil med hensynt til Jesus Messias, og de vil ta imot ham som rest og levning.

   Etter den tid får vi opprettelsen av Riket for Israel. Det skal bli en tid med fred og rettferdig styre over den hele verden.

   Hva som gjelder den nye pakten i Jesu blod, så er den IKKE OPPRETTE MED OSS HEDNINGENE.  Den er opprettet med jødene. Når vi ble frelst, ble vi heller ikke frelst i forhold til den nye pakten i Jesu blod, men vi ble det i forhold til Jesu forsoning, som er en del av den nye pakten. Jesu forsoning ble tatt ut av pakten og tilbudt hedningene. For en nåde!

   De aller fleste kristne og kirken misforstår den nye pakten i Jesu blod. De tror og lærer at vi er frelst i forhold til den, men det er ikke rett. Vi er frelst ved vår tro på Jesus.

   Hva som gjelder den nye pakten i Jesu blod, så er både Jesu og apostlenes undervisning lagt ned i den. En utvidelse av den jødiske Torah er lagt ned i den. Guds nåde er lagt ned i den, og de gammel-testamentlige offer er også lagt ned i den. De er TILBAKESKUENDE og skal minne menneskene om hva Jesus har gjort for hele verden på Golgata. Det skal ikke glemmes.

11:28 Etter evangeliet er de (Juda) fiender for deres (Efraims) skyld, men etter utvelgelsen er de (Juda) elsket for fedrenes skyld;
11:29 for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på.
11:30 For likesom dere (Efraim) før var ulydige mot Gud, men NÅ har fått miskunn ved disses (Judas) ulydighet,
11:31 så har også disse (Juda) nå vært ulydige, for at de også skal få miskunn ved den miskunn som er blitt dere (Efraim) til del;
11:32 for Gud har overgitt dem alle (både Juda og Efraim) til ulydighet for at han kunde miskunne sig over dem alle.

   Etter evangeliet om Jesu forsoning er Juda blitt fiender av Gud for at evangeliet skulle nå ut til Efraim, som var i diasporaen, for sine kall og nådegaver (frelsen) angrer Gud ikke på. Efraim hadde før evangeliet kom, vært ulydige mot Gud, men de hadde nå (på Paulus sin tid) fått nåde av Gud ved at Juda ikke hadde tatt imot evangeliet, men Gud skal igjen ta seg av Juda slik at de skal få del i den nåden, som Efraim har fått. Gud har overgitt både Juda og Efraim til ulydighet for at han igjen skal kunne miskunne seg over dem alle (både Juda og Efraim.) (v.28-32.)

   Versene 28-31 er en KORT VERSJON av Juda og Efraims forhold til Jesu forsoning opp igjennom deres historie. Gud vil på nytt ta seg av begge stammene, slik at de kan bli hans folk fullt ut i Rikets tid.

   Gud angrer ikke på sitt kall og sine nådegaver. (v.29.) Dette betyr at selv om det kan ta tid før Guds kall og Guds planer lar seg realisere, så gir ikke Gud opp av den grunn. Han som ser alle ting på avstand, og han som er utenom tiden, ”venter” på at det profetiske ordet skal gå i oppfyllelse. For ham er en dag som tusen år og tusen år som en dag. ( 2.Peter 3,8.) Han som er utenom tiden har ”god tid” når det gjelder oppfyllelsen av det profetiske ordet.

  For oss som lever i tiden, er dette vanskelig å forstå, men slik er det nå en gang.

  Studiebibelen nr.3 s.623 sier følgende om vers 29: ”Gud, som selv er uforanderlig, angrer aldri de løfter han har gitt. Han svikter aldri sin egen plan. HER TALES DET SPESIELT OM HANS KALL og LØFTE TIL ABRAHAM og TIL DENNES ETTERKOMMERE. Han verken angrer eller trekker tilbake det han har sagt. ”

   Studiebibelen har hele tiden framstilt Romerne 9, 10 og 11 som om det skulle beskrive forholdet mellom Israel og hedningnasjonene- noe som det ikke er, men her i fortolkningen av vers 29 går den over til å hevde at dette gjelder spesielt Guds løfter og kall til jødene. Det har det gjort hele tiden,


11:33 O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!
11:34 For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver?
11:35 Eller hvem gav ham noe først, så han skulde få vederlag igjen?
11:36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting; ham være æren i evighet! Amen.

   Gud er full av åndelig rikdom og kunnskap. Hans planer og hans veier kjenner ingen, for det er ingen som kjenner Herrens sinn. Det er heller ingen som kan være Guds rådgiver. Det er heller ikke noen som kan gi Gud en slik gave, at Gud må gi et vederlag tilbake. Det er Gud som har skapt alle ting. De er av ham og ved ham. Han skal ha all æren i tidsaldrenes tidsaldere. (v.33-36.)

   Hos Gud er ”alle visdommens kunnskaper skjult til stede.” (Kol.2,3.) Ingen kan kjenne det som han har planlagt. I det profetiske ordet har han gitt oss en del kunnskaper om det, men det er ikke alle ting han har åpenbart for oss. Vi skal kjenne til det som han har åpenbart for oss gjennom det profetiske ordet. Det profetiske ordet er som ET LYS som skinner på et mørkt sted inntil oppfyllelsen av det skjer. (2.Pet.1,19.) 

  Guds ord SKAL IKKE TOLKES, men det skal FORDELES PÅ EN RETT MÅTE (2.Tim.2,15.)

   Men det er ikke alt Gud har åpenbart for oss i sitt ord. ”Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og våre barn i tidsalderen, for at vi skal holde alle ordene i denne bok.” (5.Mos.29,29.)

   Ingen kan kjenne Herrens sinn. (v.34.) Det er hans innerste tanker og vesen. Vi som er kommet til tro på Jesus og har fått Ånden i vårt hjerte som pant og innsegl, har mulighet for å kjenne deler av Guds sinn, for vi har fått Guds Ånd i våre hjerter, og Ånden vet hva som er Guds vilje (Rom.8,27.) ”Men det naturlige (sjeliske) menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig, men den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen, for hvem har kjent Herrens sinn, så han skulle lære ham, men vi har Kristi sinn.” (1.Kor.2,14-16.)

   Den treenige Gud er sin egen rådgiver, og av den grunn er også en av hans titler RÅDGIVER. ”For et barn (Messias) er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømme er på hans skulder, og han skal kalles under, RÅDGIVER, veldige Gud, tidsalderlig far, Fredsfyrste.” (Es.9,6.)

   Dersom det er slik, at noen gav noe til Gud først, så var ikke frelsen av bare nåde. Da var den en gjenytelse for noe som Gud hadde fått. Dessuten dersom frelsen skulle være avhengig av, at noen gav noe til Gud, så ville ikke frelsen være lik for alle, for det er ikke alle som kan gi like meget. (v.35.)

   Hva som gjelder vers 36, så vil jeg sitere hva Studiebibelen. Nr.3.s.625 skriver om det. Det er så godt skrevet at jeg ikke behøver å skrive noe bedre: ”Alt er skapt for å tjene og prise Gud.

   ”Av ham” betegner at han er den store kilden. ”Ved ham” sier at det er han som utfører det, og han behøver ingen assistanse for å sette sine råd ut i livet. ”Til ham” markerer at han er den rettmessige innehaveren av alt.

   Det som er skapt, kan umulig være sitt eget endelige objekt. Den som har skapt det, har eiendomsretten til det. I Kol.1,15 uttrykkes det samme med hensyn til Kristus.

   Gud er skaperen av alt. Han er historiens Herre og bindeledd. Han er fullenderen av alt. Derfor tilkommer også all ære ham.”

 

Tingvoll den 14-3 2010.

 

 Oskar Edin Indergaard

 

 

 

Romerne kapittel 12

 


12:1 Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn at dere framstiller deres legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer - dette er deres åndelige gudstjeneste -
12:2 og skikk dere ikke like med denne verden (tidsalderen), men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!
12:3 For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til enhver iblant dere at han ikke skal tenke høyere enn han bør tenke, men tenke så at han tenker sindig, alt etter som Gud har tilmålt enhver hans mål av tro.

   Paulus formante sine kristne brødre om at de ved Guds miskunn måtte framstille sine legemer som et levende og velbehagelig offer for Gud. Det var deres åndelige gudstjeneste. Vi skal ikke skikke oss lik med denne verden, men vi skal bli forvandlet i og med at vårt sinn blir fornyet, slik at vi kan prøve hva som er Guds vilje. Den er god, velbehagelig og fullkommen. Ved den nåde, som var gitt til Paulus, kunne han si til den enkelte i menigheten, at vedkommende ikke skulle tenke høyere enn han burde tenke om seg selv. Vedkommende burde derimot tenke sindig alt etter det mål av tro som Gud hadde gitt ham. (v.1-3.)

   Paulus brev til Romerne er bygd opp på følgende måte:

Kapitlene 1,1-3,20 beskriver forholdet mellom hedningene og jødene i forhold til frelsen og deres muligheter til å bli frelst.

Kapitlene 3,21-8,39 beskriver frelsens forskjellige åndelige fundament for den kristne menighet.

Kapitlene 9,1-11,36 beskriver forholdet mellom Juda og Efraim i fortid, samtid og framtid.

Kapitlene 12,1-16,27 beskriver helliggjørelsen og vandringen for de troende i den frie nådens tidsperiode.

   Paulus formante de troende slik at de ved Guds miskunn måtte framstille sine legemer som et fullkomment offer for Gud. Det er vår åndelige gudstjeneste. (v.1.)

   Ordet ”miskunn” er på gresk ”oiktirmos”. Ordet står her i flertall. Det betyr at der er flere typer miskunn eller barmhjertighet som det også er flere typer nåde. Det kan være:

Generell miskunnhet. (Nehemias 9,31.)

Guds miskunnelige tilbud til frelse. (Rom.11,30-31.)

Den miskunn som følger med frelsen. (Titus 3,5.)

Miskunn til å sette en i stand til å utføre en bestemt oppgave.  (2.Kor.4,1.)

Spesiell miskunn som vi får i bestemte situasjoner. (Fil.2,25-27.)

   (Hva som gjelder de forskjellige typer nåde, som vi har, se min bok: Matteus Evangelium. Jesu Liv og Lære: s.327-328.)

   Det er viktig at vi som gjenfødte mennesker lever et liv som er i samsvar med vårt nye liv, som er Kristus i oss. Vi skal leve et HELLIGGJORT LIV. Dette kan vi ikke greie ved egen kraft, men Den Hellige Ånd, som er i oss, kan hjelpe oss med dette. Vi vet at kjødet, som fortsatt er i oss, og det nye livet, kjemper en kamp i våre legemer, slik at vi ikke skal kunne greie å leve opp til den åndelige standarden, som vårt nye liv tilsier. ”For kjødet begjærer mot Ånden, og Ånden mot kjødet. De står hverandre imot, så dere (de troende) ikke skal gjøre det dere vil.” (Gal.5,17.)

   Galaterbrevet 5, 16 gir oss oppskriften på hvorledes det skal lykkes for oss å vandre et rett liv for Gud: ”Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæring.”

    Det er Guds nåde eller Kristus i oss som er helliggjørelsens nåde. ”Men av ham er dere i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og HELLIGGJØRELSE og forløsning.” (1.Kor.1,30.)

    Helliggjørelsen blir også kalt en frukt av rettferdiggjørelsen. ”Men NÅ da dere er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har dere deres frukt til helliggjørelse, og til utgang et tidsalderlig liv.” (Rom.6,22.)

   Det er HELE MENNESKET som skal helliggjøres- ikke bare ånd og sjel, men også legemet. ”Men han selv, fredens Gud hellige dere HELT GJENNOM, og gid deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme (for den kristne menigheten). ” (1.Tess. 5,23.)

   Det er ikke rett det som Trosbevegelsen hevder, at ved vår gjenfødelse fikk vi en perfekt, som er fullkomment helliggjort.  Det er ut ifra vår ånd at sjelen og legemet blir helliggjort. Dette er ikke rett. Det som er rett, er at  hele mennesket må helliggjøres- både ånd, sjel og legeme.

   I vers 1 er det helliggjøreløsen av legemet som er i fokus. Den helliggjørelsen som har funnet sted i vår ånd og vår sjel, skal gi seg utslag i vårt legeme. Den som er ren på innsiden, vil også være ren på utsiden. Våre gjerninger som kommer til uttrykk gjennom vårt legeme, forteller verden hvordan vi har det på innsiden.

   Men det er ikke bare verden som skal ha vår helliggjørelse. Gud skal også ha den. Han gleder seg når hans barn vandrer på hans veier. ”… Med nidkjærhet attrår (søker med iver) han den Ånd som han lot bo i oss, men dess større er de nåde han gir.” (Jakob 4,5.)

   Helliggjørelsen er en livslang prosess. Det er ikke en engangshandling slik som rettferdiggjørelsen er. Vi må passe på at vi stadig vekk lever opp til Guds standard i våre liv. Helliggjørelsen skal være en naturlig prosess i våre liv. Den har ingen ting med det å ta seg sammen, men dersom vi lar Den Hellige Ånds liv flyte gjennom våre liv, kan vi være sikre på å leve et helliggjort liv.

   I Romerbrevet 6,13-23 skrev også Paulus om hvordan vi skal leve et rett kristenliv.

   Hovedhensikten med helliggjørelsen er at vi skal nærme oss det livet som Gud lever. Når vi lever et helliggjort liv, blir vi forvandlet til det bildet som Jesus gav oss av Gud. ”Men Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet som av Herrens Ånd (Det er Herrens Ånd som utfører denne forvandlingen.)” (2.Kor.3,17-21.)

   I tillegg til det bor også Den Hellige Ånd i våre legemer. Vårt legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i oss. ”Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Om noen ødelegger Gud stempel, ham skal Gud ødelegge, for Guds tempel er hellig, og det er dere.” (1.Kor.3,16-17.)

   Dersom vi lever et lite helliggjort liv, kan ikke Den Hellige Ånd få utføre sin gjerning i våre liv. Det blir kampen mellom kjødet og Ånden som da blir i fokus, og ikke et helliggjort liv i Guds tjeneste.

   Vårt liv skal være et offer for Gud. (v.1b) På samme måten som Jesus ofret seg for å frelse våre liv, skal vi gi våre liv tilbake til Gud. Det har med tjeneste og takknemmelighet å gjøre. Vi eier ikke våre liv selv. Vi har fått det i gave to ganger, og det er:

Ved vår fødsel og

Ved vår gjenfødelse.

   Ved vår gjenfødelse har vi lagt våre liv inn under Herren. Det er han som skal bestemme i våre liv. Vi skal ikke lenger tjene verden, synden og satan slik som vi gjorde før vår gjenfødelse, men vi skal tjene Herren med de evner og de nådegaver som han gir oss. Vi kan ikke tjene to herrer. Det går ikke. Kjødet har ikke lenger noe krav på oss, slik at vi skal tjene det. ”Men nå er vi løst fra loven, i det vi er død fra det som vi før var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen.” (Rom.7,6.)

   Derfor, brødre, står vi ikke lenger i gjeld til kjødet, så vi skulle leve etter kjødet, for dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø, men dersom dere døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal dere leve.” (Rom.8,12-13.)

   Vi faller ikke ut av Guds frelsende og bevarende nåde om vi lever etter kjødet, men vi faller ut av den voksende og livgivende nåden. Vi blir ”småbarn” i Kristus som han ikke kan bruke i sin tjeneste for ham. Vi har alle sammen lik mulighet til å leve et helliggjort liv.

   Vi skal utelukkende tjene Herren i alt som vi gjør. Dersom vi gjør det, legger han både glede, oppgaver og nådegaver ned i våre liv.

   Det er Guds nåde og miskunn som gjør at vi kan legge ned våre legemer som et offer for Gud. Når Gud får stelle med våre legemer, har det offeret som vi legger ned for Gud, følgende kvalifikasjoner. Det er:

a) Det skal være levende. Det betyr at det skal være Den Hellige Ånds liv i det.

b) Det skal være hellig. Det betyr at det er utskilt til å gå inn i tjeneste for Herren.

Det skal være velbehagelig for Gud. Det vil si at Gud vil akseptere det.

   Vi som er gått over fra døden og til selve livet, skal ikke skikke oss lik med denne verden (gr. aion.) Vi skal bli forvandlet ved at vårt sinn blir fornyet. Dersom det skjer, finner vi ut hva som er Guds vilje- både i sitt ord og i våre liv. (v.2.)

   Det er lett for en kristen å skikke seg lik med denne verden. Den eneste måten vi kan unngå å bli lik med denne verden eller med denne ”tidsalderen”, som det står i grunnteksten, er at vårt sinn blir fornyet. Ordet sinn er på gresk ”nous”, og det går på det ”indre mennesket”. Både ånd og sjel hører med til det ”indre mennesket”, mens legemet hører med til ”det ytre mennesket”.

   ”Fornyelse av vårt sinn” er det samme som ”helliggjørelsen”.  Dersom fornyelsen av vårt sinn finner sted, så skjer det en helliggjørelse i våre liv. Jeg for min del tror at denne fornyelsen kan finne sted på forskjellige måter. Den vil være individuell for den enkelte kristen.

   Vis skal peke på forhold som kan føre til fornyelse av våre sinn, og det er:

Bønn til Gud.

Kunnskap i Guds ord.

Kunnskap om Paulus sin lære til den kristne menigheten.

Fellesskap med andre kristne.

Deltagelse i nattverden.

Utøvelse av gode gjerninger.

Utøvelse av nådegaver.

   Det står følgende om de messianske jødene: ”Og de holdt trofast fast på apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen (nattverden) og ved bønnene.” (Ap.gj.2,42.)

  Den som lar Den Hellige Ånd få lov til å fornye sitt liv, blir kjent med Guds vilje. Det er ikke bare at vedkommende blir kjent med Guds ord, men vedkommende blir også kjent med Guds vilje i ens eget liv.

   Det er tre ting som kjennetegner Guds vilje, og det er:

Den er god.

Den er velbehagelig både for mennesker og for Gud.

Den er perfekt.

  Hva som gjelder det greske ordet ”aion”, så skal det ikke oversettes med ”verden”, men med ”tidsalder”. Det er bare to herrer i denne i tidsalderen, og det er Gud og satan. Satan blir kalt for ”denne tidsalderens gud”, for det er han som regjerer i denne tidsalderen. Det hadde ikke behøvd å være slik, men det store flertallet av menneskene har gitt ham dette mandatet. ”Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult for dem som går fortapt, i hvem denne tidsalderens gud har forblindet de vantroes sinn (gr.nous), for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem.” (2.Kor.4,3-4.)

   Til tross for at det er satan, som er denne tidsalderens gud, så er det ikke han som har det egentlige styret. Det er Jesus som er den egentlige styrerer i denne verden. Gud har gitt ham all makt både i himmelen og på jorden. (Mat. 28,18.), men tiden er ikke kommet ennå til at han tatt tilbake den makten, som satan har røvet fra ham. Han venter på at Faderen skal legge alle hans fiender under hans herredømme. (Hebr.10,13.)

   Paulus oppfordret de troende til ydmykhet. Vi bør ikke tenke høyere om oss selv enn det som Gud har lagt ned i hver enkelt av oss. Gud har lagt ned et bestemt mål av tro i våre liv. (v.3.)

   Vi skal ikke tenke høyere om oss selv enn det som Gud tenker om oss. Gud som ser og vet alle ting, har lagt ned i oss oppgaver, tjenester og nådegaver. Vi vet ikke hva det er som gjør, at en har fått en nådegave og en annen har fått en annen nådegave. Det har med Guds kall, nåde og utvelgelse å gjøre.

   Ved siden av nådegavene, oppgavene og tjenestene har han også lagt ned i oss et bestemt mål av tro. Vi skal heller ikke gå ut over dette målet for tro. Vi kan be Gud om at han må øke vår tro. Det gjorde også apostlene. (Luk.17,5.)

   Det er også naturlig at vår tro øker etter som vi blir mer og mer modne som kristne. Det skal være EN VOKSTER i enhver kristens liv. Dersom ikke det skjer, så er det noe galt fatt- enten med det livet som vedkommende lever eller med forkynnelsen.

   I og med at det er Den Hellige Ånd som utdeler oppgavene, tjenestene, embetene og nådegavene, skal vi ikke trenge oss fram hva som gjelder dette. Vi skal vente på at Gud gir oss dette. Dette har ingen ting med naturlige gaver eller utdannelse å gjøre, men det har med Guds utvelgelse å gjøre.

   Dersom menighetene hadde latt Gud få bestemme dette, så hadde det skjedd STORE FORANDRINGER i våre menigheter, men slik som det er i dag, så er det ikke Den Hellige Ånd som fordeler oppgavene i menighetene, men det er utdannelse og ansiennitet som ligger til grunn for utdelingen av oppgavene og embetene.

   Dette er også en av grunnene til at det skjer så lite av åndelig vokster, vekkelse, rett forståelse av Guds ord og helbredelser i våre menigheter. Vi har ikke ventet på Gud, men vi har presset fram avgjørelser som ikke er fra Gud, men som er fra mennesker.

   Når den første kristne menigheten i Antiokia skulle sende ut sine første misjonærer, så var det Den Hellige Ånd som tok ut disse. ”I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere; Barnabas og Simeon, som kaltes niger, og Lukius fra Kyrene og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes og Saulus. Mens de holdt gudstjeneste, SA DEN HELLIGE ÅND: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til.” (Ap.gj.13,1-2.)

   Vi bør være meget tilbakeholden og ydmyk når det gjelder Guds planer med den enkelte. Vi bør vente med å dele ut oppgavene og embetene til Den Hellige Ånd har vist oss sin vilje med dette.

   En kristen skal heller ikke tenke høyere om seg selv enn det Gud tenker om vedkommende. En skal ikke stekke seg ut over de grenser som Gud har lagt ned i den enkelte. En skal vente på Guds avgjørelser idet en også er oppmerksom på to forhold, og det er:

Den som er trofast i de små tingene, han er også trofast i de store tingene.

Gud lønner den som søker ham på en rett måte. (Hebr.11,6.)

  

12:4 For likesom vi har mange lemmer på ett legeme, men ikke alle lemmene har samme gjerning,
12:5 således er vi mange ett legeme i Kristus, men hver for seg er vi hverandres lemmer.
12:6 Og da vi har ulike nådegaver, alt etter den nåde som er oss gitt, så la oss, om vi har profetisk gave, bruke den etter som vi har tro til,
12:7 eller om vi har en tjeneste, ta vare på tjenesten, eller om en er lærer, på lærdommen,
12:8 eller om en skal formane, på formaningen; den som utdeler, gjøre det med ærlig hu; den som er forstander, være det med iver; den som gjør barmhjertighet, gjøre det med glede!

   Den kristne menigheten blir sammenlignet med et legeme. Ikke alle lemmene på dette legemet har den samme funksjonen. Til sammen utgjør vi Kristi legeme. Vi representerer hverandre i det arbeidet som vi utfører. Det er Den Hellige Ånd som utdeler nådegavene, embetene og oppgavene. De skal utøves i forhold til den tro som hver enkelt av oss har fått. Der er profetisk gave, tjeneste, læreembete, formaningens nådegave, giverens nådegave og forstanderembetet. Alt dette skal utføres både med glede og med iver. (v.4-8.)

   Det forholdet at den kristne menigheten blir sammenlignet med et legeme, er et meget godt og utfyllende bilde av det som skjer eller skal skje i menigheten. Det er Kristus som er hode for menigheten, for det er han som er frelseren. ”for mannen er hustruens hode, likesom Kristus er menighetens hode. Han som er sitt legemes frelser. (Ef.5,23.)

   Jesus er den sentrale delen i menigheten. Han holder den samme og utdeler nådegavene etter den nåde som han gir til hver enkelt gave og til hver enkelt oppgave. ”men at vi sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse inn i ham som er hodet, Kristus, av hvem hele legemet sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del i sær.” (Ef.4,15-16.)

   ”Men hver og en er nåden (nådegaven) gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med.” (Ef.4,7.)

   Vi vet at ikke alle funksjonene i et legeme er like viktige. Noen har livsviktige funksjoner, mens andre har underordnede funksjoner. Slik er det også i den kristne menigheten. Ikke alle funksjoner i den kristne menigheten er like viktig, men ALLE ER VIKTIGE. Vi er satt inn i oppgavene og tjenestene etter Guds vilje. Vi skal respektere de valg som Gud har gjort for oss, når det gjelder dette. Å være en kristen betyr at vi innordner oss under de valg, som Herren har gjort for våre liv.

   Dersom vi ikke er fornøyd med den oppgaven eller den nådegaven, som vi har fått, kan vi godt be Herren om at han må gi oss en annen oppgave, og dersom det er etter han vilje, så gjør han det. ”Men streb etter de største nådegaver! Og jeg vil vise dere en ennå bedre vei (som er kjærlighetens vei.)” (1.Kor.12,31.)

   Der er mange oppgaver, tjenester og embeter i Guds rike. Jeg skal ikke skrive utfyllende om det her, men henviser til min bok: Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus. Hvor jeg skriver utfyllende om dette.

   Hva som gjelder nådegavene, skal vi bruke dem etter som vi har tro til å utøve dem. (v.6.) Vi vet at troen vil variere hos de kristne. Noen har stor tro mens andre igjen har mindre tro. Vi skal ikke gå ut over det mål av tro som Gud har gitt hver enkelt av oss. Den som har fått en ”mindre” nådegave, skal utøve den med glede og ydmykhet, og den som har fått en ”større” nådegave, skal gjøre det samme. Det er legemet som teller og ikke den enkelte.

   Det går ikke an å ta seg til rette i Guds rike. Alt avhenger av Guds nåde. Den som ikke vil innordne seg hva som gjelder dette, vil snart få merke at han mister kraften i den oppgaven, som Gud har gitt ham. Her må spesielt den passe på, som har fått en ”større” nådegave, at han ikke blir hovmodig og glemmer at den rike kraften kommer fra Gud og ikke fra ham selv.

   Vi vet at hovmodighet står for fall, men den ydmyke gir Gud nåde. (Jakob 4,6.)

   Foran Jesu domstol i himmelen skal vi svare for hvordan vi har utøvd de oppgavene og nådegavene som vi har fått. Vi kan miste HELE NÅDELØNNEN, men vi skal bli frelst- dog således som gjennom ild. (1.Kor.3,15. )

   Den første nådegaven som nevnes her, er den profetiske nådegave. (v.6.) Det ”å tale profetisk” betyr egentlig ”å forutsi framtidige hendelser”. Det er det ikke så stort behov for i vår tid, for frelsehistorien er stort sett kjent og åpenbart.  Profetene i Tanach var de første som talte profetisk. De var bindeledd mellom Herren og folket. De sa: ”Så sier Herren”.

   Det var Den Hellige Ånd som inspirerte dem til å profetere. ”De hellige Guds menn talte, drevet av Den Hellige Ånd.  (2.Pet.1,21.)

   Det var også profeter både i de messianske menighetene og i de paulinske menighetene. Paulus err HOVEDAPOSTELEN i den kristne menigheten. Det hans Skrifter vi skal holde oss til i inneværende tidsperiode. Han talte på vegne av Herren. ”Dere som er bygget opp på apostlenes (ikke de tolv apostlene) og profetenes (ikke profetene i Tanach) grunnvoll, mens hjørnesteinen er Kristus Jesus.” (Ef.2,20.)

   ”Å tale profetisk” betyr også ”å tale med kraft og overbevisning”- ikke bare om de ekskatologiske ting- men om alt Guds ord. ”den derimot som taler profetisk, taler for mennesker til oppbyggelse, formaning og trøst.” (1.Kor.14,3.)

   Det er forskjell på det å være en profet, og det ”å tale profetisk”. Alle kan tale profetisk, men det er ikke alle som er profeter. ”For dere kan alle tale profetisk, en ad gangen, så alle kan læres og alle formanes, og profeters ånder er profeter lydige.” (1.Kor.14,31-32.)

   Når vi taler profetisk, så taler vi bare stykkevis, for vi ser ikke alle sammenhenger. ”For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis, men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis få ende.” (1.Kor.12,9-10.)

   Det er også profeter i menigheten i dag, men de har ikke den samme funksjonen som de første profetene. De skal ikke være med på utforme læren, for den er fastlagt. De skal heller være med å forkynne den kristne læren på en rett måte, med det er ikke mange som greier det. Dermed er der FÅ PROFETER i den kristne menigheten i vår tid.

   Overalt hvor Guds ord blir forkynt, er Guds kraft til stede, for der som Guds ord er, der vil Den Hellige Ånd være i funksjon. Han benytter seg av ordet som blir forkynt, og fører det videre både til de troende og ikke-troende.

   I vår tid er det Paulus som først og fremst skal forkynnes, for det er han som er HOVEDAPOSTELEN i den kristne menigheten. Han hadde sitt budskap fra den oppstandne Kristus. Men så ser vi det at størstedelen av forkynnelsen ikke tar sitt utgangspunkt i det som Paulus har skrevet, men den har sitt utgangspunkt i de jødiske eller messianske Skriftene, som gjelder Riket for Israel. Det burde ikke være slik, men slik er det.

   Predikantene, profetene og lærerne forsøker å tilpasse Paul sin lære for menigheten med den messianske jødedommen, men det går ikke. Når det gjør det, kan de heller ikke forkynne alt Guds ord i N.T. til den kristne menigheten, for de vil stå igjen med en rest av Guds ord, som de ikke greier å plassere på en rett måte. Dersom de hadde brukt og forstått Guds ord på en rett måte, hadde de kunnet forkynne alt Guds ord i N.T. til menigheten, og menigheten hadde villet forstå det.

   Dette er hovedgrunnen til at det skjer så lite i våre menigheter av kraft, vekkelse, kjærlighet og helbredelser. Vi forkynner et delvis galt budskap. Vi skal ikke forkynne den messianske jødedommen, men vi skal forkynne den paulinske kristendommen.

   Vi må derfor be Gud om at han reiser opp predikanter, profeter og lærere som kan lære rett. Bibelens innhold skal ikke fortolkes, men det skal fordeles på en rett måte. ”Legg vinn på å fremstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du rettelig lærer sannhets ord (Paulus sin lære.)” (2.Kor.2,15.)

   Det ”å tale profetisk” er også ”å tale rett om Guds ord” og ”å fordele det på en rett måte”. Det er DEN VIKTIGSTE OPPGAVEN som en profet har i dag.

    Den som har fått en tjeneste, skal ta vare på tjenesten, og den som er lærer, skal ta vare på læren. (v.7.)

   Det greske ordet for ”tjeneste” er ”diakonia”. Det kan bruke om alle typer tjeneste. Det kan være fra praktiske tjenester i menigheten til de spesielle tjenester som har med forkynnelse og omsorg å gjøre. ”For dere ble kalt til frihet, brødre. Bruk bare ikke friheten som en leilighet for kjødet, men TJEN HVERANDRE I KJÆRLIGHET.” (Gal.5,13.)

   Det er 5 hovedembeter i den kristne menigheten, og det er:

Apostler.

Profeter.

Evangelister.

Hyrder.

Lærere. (Ef.4,11.)

   Disse 5 embetene er forbeholdt mannen, for på samme måten som Kristus er menighetens åndelige hode, er mannen kvinnens åndelige hode. (1.Kor.11,3 og Ef.5,23.) Kvinnen skal underordne seg hva som gjelder dette, men alle andre oppgaver og nådegaver er åpne for kvinnen. Det skulle derfor være nok av oppgaver for både menn og kvinner i Guds rike, men tiden er blitt slik at Guds ordninger for menigheten ikke blir respektert. Dette fører også til at menigheten ikke fungerer slik som den skal fungere. Det er Guds ordninger som er de beste, selv om verden og tidsånden sier noe annet.

   Den som har fått et læreembete, skal ta vare på læren. (v.7.) Vedkommende skal ha god kjennskap til Guds ord og fordele det på en rett måte. Læreembete er et av de viktigste embetene i den kristne menighet og kanskje det som er minst påaktet, for det har med kunnskap å gjøre, og bibelsk kunnskap er ikke menighetens sterke side. På grunn av at menigheten mangler bibelske kunnskaper, blir den også forført av falske lærere. Dette er noe som kjennetegner endetiden. Paulus har advart mot dette, og vi er midt inne i det. ”For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære (Paulus sin undervisning), men etter sine egne lyster tar seg selv lærere i hopetall, fordi det (forkynnelsen) klør dem i øret, og de skal vende seg bort fra sannheten og vender seg til eventyr.” (2.Tim.4,3-4.)

   Dette skjer i dag, og det skal enda mer skje etter menighetens bortrykkelse. Da er det fritt fram for all falsk forkynnelse, for da er den kristne menigheten tatt bort, og det er satan og Antikrist som råder i den tiden.

   Det ”å formane” er også en oppgave i menigheten. (v.8.) Mens læreren bruker kunnskap i sin tale og henvender seg til forstanden, så tar formaningens tjeneste mer sikte på å treffe ”det indre i mennesket” som følelse og vilje. Det kan være tale til trøst og formaning. ”Jeg formaner dere, brødre, ved Guds miskunn at dere framstiller deres legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer. Dette er deres åndelige gudstjeneste.” (Rom.12,1.)

   ”Å gi penger” er også en oppgave i Guds menighet.  (v.8b.) Den, som har fått denne oppgaven, skal

a) Gi rikelig, for den som gir rikelig, skal høste rikelig.

b) Gi uten baktanke om å få noe igjen for det.

    Forstanderembetet er et av de fem embetene i menigheten. (v.8c.) Forstanderen er det samme som hyrden. Han skal først og fremst røkte menigheten og se til at den har det bra på alle måter. Han skal utføre sitt arbeid med iver. (Se 1.Timotues Brev 3,1-7 om en tilsynsmanns kvalifikasjoner.)

 ”Å vise barmhjertighet” er også en oppgave i menigheten. (v.8d.) Den som har denne oppgaven, skal gjøre det med glede. ”Ikle dere da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, INDERLIG BARMHJERTIGHET, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen, som Kristus har tilgitt dere, således og dere.” (Kol. 3,12-13.)

   I den messianske jødedommen fikk den, som viste barmhjertighet, selv barmhjertighet. Den som ikke hadde vist barmhjertighet, fikk ikke selv barmhjertighet. ”Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.” (Mat.5,7.)

   ”For domen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet, men barmhjertighet rose seg mot dommen.(Jakob2,13.)

   I den messianske jødedommen fikk den som tilgave andre, selv tilgivelse. Den som ikke tilgav andre, fikk ikke selv tilgivelse. ”For dersom dere forlater menneskene deres overtredelser, da skal deres himmelske far også forlate dere, men dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Fader forlate deres overtredelser.” (Mat.6,14-15.)

   ”Da gikk Peter til ham og sa: Herre! Hvor ofte skal min bror synde mot meg og jeg tilgi ham det? Så meget som syv ganger? Jesus sa til ham: Jeg sier deg: Ikke syv ganger, men sytti ganger syv ganger.” (Mat.18,21-22.)

   Dette er ikke et uttrykk for den frie nåden, men det er et uttrykk for den betingede nåden som er basert både på nåde og gjerninger.

   Slik er det ikke i den paulinske kristendommen. Der får den tilgivelse som tror på Jesus. Vi skal tilgi- ikke for selv å få tilgivelse- men vi skal tilgi som en følge av at Kristus har tilgitt oss.

   Det er av den største viktighet at vi fordeler Guds ord på en rett måte, og at vi skiller mellom den messianske jødedommen, som har med Riket for Israel å gjøre, og den paulinske kristendommen, som har med den kristne menigheten å gjøre.

 

12:9 Kjærligheten være uten skrømt; avsky det onde, hold fast ved det gode!
12:10 Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!
12:11 Vær ikke lunkne i deres iver; vær brennende i ånden; tjen Herren!
12:12 Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen.
12:13 Ta dere av de hellige i deres trang; legg vinn på gjestfrihet!

   Vi skal vise oppriktig kjærlighet mot alle mennesker. (v.9.) Dette er Guds kjærlighet (gr.agape) som er nedlagt i alle troende. Det er den samme kjærligheten som den som Gud har. Denne kjærligheten skal være oppriktig og uten baktanke. ”og vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket dere og gav seg selv for oss som en gave og som et offer, Gud til en velbehagelig duft.” (Ef.5,2.)

   Vi skal avsky det onde og holde fast på det gode. (v.9b.) Når vi har Guds kjærlighet i våre hjerter, blir det lettere å avsky det onde og holde fast på det gode, for Guds kjærlighet er bestandig god og uten baktanker. (Se 1.Kor.13,1-8.)

   Vi skal være full av kjærlighet mot hverandre og kappes om å hedre hverandre. (v.10.)

   Det greske ordet for ”ømhjertet” er ”filostorgos”. Det kommer av to ord, og det er ”fileo”, som betyr ”elske” og ”storge”, som betyr ”familiefølelse”. Dette betyr at vi troende skal elske hverandre inderlig slik som medlemmer i en familie elsker hverandre.

   Vi skal ikke være tilbakeholdende i vår iver, men vi skal være brennende i vår ånd i vår tjeneste for Herren. (v.11.)

   Dette betyr at vi skal gjøre alt vi kan for både å tjene Gud og vår neste. Vi skal ikke være nølende, men vi skal være brennende. Ordet ”brennende” kommer av det greske ordet ”zeo”, som betyr ”varm” og ”kokende”. Apollos var en slik kristen. Det står følgende om ham: ”Han var opplært i Herrens vei, og da han var BRENNENDE I ÅNDEN, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes dåp.” (Ap.gj.18,25.)

   Er vi ”brennende i ånden”?

   Det er flere måter å tjene Herren på. Vi kan være nølende og tilbakeholdende i vår tjeneste, og vi kan være brennende i vår tjeneste. Det er bare den som tjener Herren på en rett måte, som i virkeligheten tjener ham.

   I vår tjeneste til Herren, skal vi heller ikke gå på akkord med Guds ord. Vi skal forkynne Guds ord slik som det står og ikke tilpasse det, til det som mennesker liker å høre eller til menneskeskapte oppfatninger av Guds ord, slik som det komme til uttrykk i kirkens doktriner, som ofte ikke er korrekte. Dette gjelder særlig kirkens forhold til Israel. ”Som jeg før har sagt, så sier jeg og nå igjen: Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet (borte fra Gud). Taler jeg nå mennesker til vilje? eller Gud? eller søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennå å tekkes mennesker, DA VAR JEG IKKE KRISTI TJENER.” (Gal.1,9-10.)

   Hva som gjelder kirkens læresetninger, så er følgende læresetninger korrekte:

Læren om Jesu forsoning.

Læren om treenigheten.

         Hva som gjelder læren om at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger, så vil den være litt forskjellig utformet og forstått innenfor de forskjellige kirkesamfunn. De fleste vil hevde at vi, som er gjenfødt, kan falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde, mens andre igjen vil hevde det motsatte.

   Følgende læresetninger er ikke korrekte:

Det er ikke kirken som er Herrens brud. Det er Israel.

Det er ikke i himmelen at Kongesønnens bryllup skal feires, men på jorden.

Riket for Israel er ikke det samme som kirkens periode.

De 4 evangeliene og de jødiske Skriftene beskriver ikke kirkens periode. De beskriver Rikets periode.

Himlenes Rike eller Guds rike i evangeliene er Riket for Israel.

Mose Torah er ikke opphevet i Rikets forkynnelse. Den er oppjustert og utdypet av Jesus. (Mat.5,17-19 og Hebreerbrevet 5,12.)

Jesu og apostlenes forkynnelse angår ikke kirken, men den angår jødene og Riket for Israel.

De messianske jødene ble frelst både på grunn av Guds nåde og gode gjerninger. De gode gjerningene kunne ofte være en forutsetning for rettferdiggjørelsen, men ikke bestandig.

  Vi må hele tiden huske på at vi skal stilles fram for Kristi domstol, for å få igjen det som er skjedd ved vårt legeme- enten det som er godt, eller det som er ondt. (1.Kor.3,10-15.) Dette gjelder også forståelsen og forkynnelsen av Guds ord.

   Vi skal være glade i håpet, tålmodig i trengselen og vedholdende i bønnen. (v.12.)

   Det er Kristus som er vårt store håp. ”Paulus, Jesu Kristi apostel etter befaling fra Gud, vår frelser, og Kristus Jesus, VÅRT HÅP.” (1.Tim.1,1.)

   Vi skal glede oss over Jesu store forsonergjerning for hele verden og lengte inderlig etter hans komme for menigheten. ”mens vi venter på det salige håp (Jesus Kristus) og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet. ” (Titus 2,13.)

   Mens vi venter på Jesu komme for menigheten, som er menighetens store håp, har vi trengsel i verden, men Jesus sier til oss: ”Vær ikke bekymret. Jeg har overvunnet verden.” (Joh.16,33)

   I hele vår vandring som troende skal vi være ”vedholdende i bønnen”. (v.12.) Bønn er samtale med Gud. Når vi ber, taler vi med Gud. Vi legger fram våre ønskemål og våre bekymringer for ham, og han svarer oss gjennom Den Hellige Ånd som bor i våre hjerter. Det er ikke bestandig at vi får det som vi ber om, men vi får bestandig noe som er bedre. Vi vet at Jesus og Den Hellige Ånd også ber for oss, og de ber bestandig etter Guds vilje. (Rom.8,26-28 og 34.)

   Vi skal ta oss av de hellige i de behov som de har. Vi skal legge vinn på å være gjestfrie. (v.13.)

   Våre medtroende kan ha mange behov. Det kan være økonomiske behov, og det kan være behov for åndelig støtte og forbønn. Vi skal engasjere oss i andres liv og behov. Det som kjennetegner kristendommen er først og fremst KJÆRLIGHET. Det er Guds kjærlighet (gr.agape) Uten ”agape” i våre liv er vi ingen ting. Dersom vi ikke har kjærlighet, er vi bare ”en lydende malm og en klingende bjelle” (1.Kor.13,1). De har ingen kraft i seg selv. De gir bare en lyd, og deretter så er de tause.

   Vi skal også legge vinn på å være gjestfrie. (v.13.) Det betyr at vi skal åpne opp våre hjem for de som er trengende. Peter skriver i sitt første brev at gjestfriheten har ført til at vi kan få engler på besøk. ”Glem ikke gjestfriheten! For ved den har noen uten å vite det hatt engler til gjester.” (Hebr.13,2.)

  

12:14 Velsign dem som forfølger dere; velsign, og forbann ikke!
12:15 Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende!
12:16 Ha ett sinnelag mot hverandre; attrå ikke det høye, men hold dere gjerne til det lave; vær ikke selvkloke!
12:17 Gjengjeld ikke noen ondt med ondt; legg vinn på det som godt er, for alle menneskers åsyn!
12:18 Såfremt det er mulig, da hold dere på deres side fred med alle mennesker!

   Vi skal velsigne dem som forfølger oss. Vi skal velsigne og ikke forbanne. Vi skal glede oss med de som er glade og gråte sammen med dem som har sorg. Vi skal ha ett sinnelag mot hverandre. Vi skal ikke attrå det som er høyt, men holde oss gjerne til det som er lite. Vi skal ikke være selvkloke. Vi skal ikke gjengjelde det som er ondt, med det som er ondt.  Vi skal legge vinn på å gjøre det som er godt. Dette gjelder ovenfor alle mennesker. Dersom det er mulig skal vi holde fred med alle mennesker. (v.14-18.)

   Det er lett å velsigne den som gjør godt mot oss. Det er verre å velsigne den som forfølger oss. (v.14.)

   Vi skal velsigne alle mennesker. Vi har ikke noe å gjøre med gjengjeldelsen og dommen. Den som vil dømme andre, han må selv være perfekt og kjenne til alle ting og forhold. Dommen hører Herren til. Det er han som skal dømme.  Vi har ikke forutsetninger for å dømme verken de troende eller andre mennesker, for vi kjenner ikke til alle ting og forhold. Vi skal heller ikke dømme noen før tiden. ”Døm derfor ikke noen før tiden, før Herren kommer. Han som også skal føre fram for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd, og da skal enhver få sin ros av Gud.” (1.Kor.4,5.)

   Hva som gjelder verbet ”å forbanne”, så er det på gresk ”kataromai”. (v.14b.) Det er et sterkt ord. Det betyr ”å forbanne bort fra frelsen”. Det er ingen av oss som har forutsetning til å felle en slik dom. Det er heller ikke vår oppgave. Vi skall derimot velsigne, og i og med at Guds kjærlighet (gr.agape) er utøst i våre hjerter, har vi forutsetning for å velsigne- også de som forfølger oss. Det var også det Jesus gjorde.

   Det er forskjell på det å fordømme et menneske og det å bedømme et menneskes liv eller et forhold. Når vi bedømmer en sak, vurderer vi den ut ifra hva Bibelen sier om denne bestemte saken. Vi lar Guds ord uttale seg, og vi fører videre det som ordet sier. Dette kan ofte bli oppfattet som en dom, men det er det ikke. Vi har ikke fått den oppgaven, men vi kan vurdere de forskjellige ting og forhold ut ifra Guds ord.

   Vi skal glede oss når det går godt med noen i menigheten, og vi skal sørge sammen med dem når de har sorg. (v.15.), for det kristne legemet er en åndelig enhet der det enkelte medlem er nært bundet til det andre. Vi er hverandres lemmer.

   Dette kan være vanskelig- særlig når det går godt med en troende eller med en menighet. Det er lettere å velsigne når det går dårlig enn når det går godt, for det vil dukke opp et moment av sjalusi når det går godt de andre. Guds ord sier derimot at vi skal glede oss med alle- både de som har suksess, og de som ikke har suksess.

   Vi må huske på at vår sorg vil være begrenset både i kvalitet og i tid. Gud skal reise oss opp fra sorgen. Den varer bare en kort tid. ”For vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en tidsalderlig fylde av herlighet i overmål på overmål.” (2.Kor.4,17.)

   Vi skal ha et bestemt sinnelag mot hverandre. Vi skal ikke attrå de høye embetene i menigheten, men vi skal attrå det som ligger lavere. Vi skal være sindige i våre tanker. (v.16.)

   Vi vet at det er noen få som blir betrodd de ”store” og ”mest betydningsfulle” oppgavene i menigheten og i Guds rike. Dette har med Guds utvelgelse å gjøre, og han gjør bestandig det som er rett. Vi skal ikke vær sjalu på dem som bekler disse embetene. Kravene som blir stilt til dem, er også større, i og med at de har et større ansvar. Vi skal holde oss til den plassen i Guds menighet som Herren har satt oss i. Det er der vi hører hjemme, og det er der vi kan gjøre den beste oppgaven.

   Dersom vi er trofast i de ”små” oppgavene, vil Gud sette oss over ”større” oppgaver i sitt rike, for den som er trofast i det som er lite, ham vil Gud sette over større oppgaver. ”Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.” (Luk.16,10.)

   Apostlene til Jesus var også interessert i å være ”størst” i Guds rike. Jesus sa: At den som gjorde seg selv liten som et barn, han var størst i Guds rike. (Mat.18,4.)

   Jesus sa videre at den som opphøyde seg selv, skulle bli fornedret, mens den som fornedret seg selv, skulle bli opphøyet. (Mat.23,12.)

   Den som vil være størst i Guds rike, er den som tjener andre med et riktig sinnelag. (Mat.23,11.)

   Vi skal ikke gjengjelde det som er ondt, med ondt. Vi skal gjøre det som er godt for alle mennesker. (v.17.)

   Det er en ”naturlig” tendens i oss alle å gjengjelde ondt med ondt. Dersom vi gjør det, lever vi ikke på en rett kristen måte. Det er ikke vår oppgave å gjengjelde. Det er Guds oppgave. ”Hevnen hører Gud til.” (Rom.12,19.)

   Dersom Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter, har vi ingen trang til å gjengjelde ondt med ondt. Guds ord sier at vi skal gjengjelde ondt med godt. Dersom noen har såret oss, så løses dette på beste måte ved å legge saken fram for Gud. Han vil bestandig råde oss til å be for vedkommende og velsigne vedkommende.

   Dersom vi ikke greier å kvitte oss med urettferdighet, som er blitt begått mot oss, vil dette gå ut over kristenlivet. Vi vil hele tiden være opptatt med dette. Det skulle være en lett sak for oss å tilgi vår neste- vi som har fått så mye tilgitt selv.

   Dessuten når vi tilgir vår neste det onde som vedkommende har gjort mot oss, da samler vi ”glødende kull på hans hode.” (Rom.12,20.) Det betyr at vedkommende blir så overrasket over den kjærligheten som blir vist ham, at han synes at dette er både er ubehagelig og overraskende. Han vil da begynne å tenke på hva som er grunnen til, at et menneske kan vise kjærlighet, der den vanlige reaksjonen vil være å hevne seg. Dette kan føre til at han blir din venn, og at han videre kan omvende seg til Gud.

   Dersom det er mulig, skal vi holde fred med alle mennesker. (v.18.) Dette gjelder i de aller fleste tilfeller. Vi skal overlate til Gud å dømme i en sak selv om det kan ta sin tid før Gud har dømt i saken. Det er bedre å lide urett enn å ta seg selv til rette. Dette gjelder også stridigheter mellom kristne brødre. ”Det er jo i det hele allerede et tap at dere har saker mot hverandre. Hvorfor lider dere heller ikke urett? Hvorfor tåler dere heller ikke skade?” (1.Kor.6,7.)

   Det er ikke bestandig at vi kan holde fred med menneskene. Det kan gjelde direkte voldelige angrep på personer. Da må vi naturligvis gripe inn og forsvare den som blir angrepet.

   Det kan også gjelde læremessige forhold. Vi må gripe inn mot falsk lære og galne læresetninger, for de hindrer Guds rikets vokster og framgang.

 

12:19 Hevn dere ikke selv, mine elskede, men gi vreden rom! for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.
12:20 Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du gloende kull på hans hode.
12:21 La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!

   Vi skal ikke hevne oss selv, men vi skal gi rom for Gud vrede. Det er han som skal dømme. Vi skal derimot støtte og hjelpe vår fiende. Dersom han hungrer, skal vi gi ham å ete. Dersom han tørster, skal vi gi ham å drikke, for dette vil føre til at han kommer til å elske oss. Vi skal ikke la det onde få overvinne oss, men vil skal overvinne det onde med det gode, (v.19-21.)

   Når vi hevner oss, ligger det bestandig et moment av vrede bak. Det gjør at vi ikke er saklig i vår dom. Vi skal ikke dømme noen i vrede. Det er ikke vår sak. Vi skal overlate dommen og vreden til Gud, for det er han som skal dømme. Han vil dømme en rettferdig dom.

   Dersom vi tar saken i vår egen hånd og dømmer selv, har vi også frarøvet Gud hans rett til å dømme. Dette er uttrykk for at vi mener, at Gud ikke er i stand til å dømme. Det er uttrykk for mistillit til Gud. Vi griper forstyrrende inn i Guds plan om å dømme en rettferdig dom.

   Vi skal derimot gjøre alt vi kan for å hjelpe våre fiender. Vi skal gi dem både mat og vann. (v.20.) Dette er det motsatte av å hevne seg og ta saken i sin egen hånd. Ved å utføre kjærlige handlinger, vinner vi våre fiender slik at den kjærligheten som er i oss, blir overført på dem. Det er ingen som er uberørt av gode gjerninger og særlig ikke når de ikke er forventet.

   Vi skal ikke la oss overvinne av det onde, men gjøre det gode. (v.21.)

    Det er satan som står bak det som er ondt. Hans måte å løse et problem på er helt andre enn det som Gud foreskriver oss. Ved å ta saken i vår egen hånd og hevne oss selv, har vi ikke løst noe problem. Vi har forsterket det. Vi skal derimot overvinne det onde med det gode. Det er Guds måte å løse problemene på. Det er også slik han møter oss menneskene. Vi som fortjener døden og fortapelsen på grunn av våre onde gjerninger, oss frelste han ved å sende Jesus til oss, slik at enhver, som tror på ham, ikke skal gå fortapt men ha tidsalderlig liv. Dette er Guds standard. Det er den vi skal følge og ikke satans strategi som bare gjør ondt verre.

   Det er den, som er seierherre i en konflikt, som har fått sin motstander til å forandre både taktikk og tankegang. Dette kan bare gjøres og oppnåes ved det gode. Guds veier er de beste for alle mennesker, men for at de skal få gjennomslagskraft, må vi kristne være de første som innordner oss under Guds tanker og Guds veier.   

 

Tingvoll den 24-3-2010.

 

Oskar Edin Indergaard.

 

Romerne kapittel 13

 


13:1 Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud,
13:2 så at den som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom.
13:3 For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den;
13:4 for den er Guds tjener, deg til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.
13:5 Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens.

   Vi skal være lydige mot de foresatte øvrigheter, for øvrigheten er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, setter seg opp imot Guds ordning, og de skal få sin dom. De styrende er ikke til redsel for gode gjerninger, men de straffer de onde. Den som gjør det som godt er, slipper å frykte for øvrigheten. Når vi gjør det som godt er, får vi ros av øvrigheten, for den er Guds tjener. Den som gjør onde ting, skal frykte for øvrigheten, for den styrer ved hjelp av sverdet. Den er en hevner over den som gjør ondt. Av den grunn er det nødvendig at vi er lydige mot øvrigheten- ikke bare av den grunn at den straffer, men også på grunn av vår samvittighet. (v.1-5.)

   Øvrigheten som ordning er innsatt av Gud. Den er Guds tjener. Den er også tjener for folket. Den skal gi gode lover for samfunnet. De menneskene som lyder øvrigheten og gjør det som er godt, behøver ikke å frykte for øvrigheten. Øvrigheten skal derimot gi ros til den som er lovlydig.

   Den som bryter lovene, skal frykte for øvrigheten, for den har anledning til å straffe. Det er tre grunner til at vi skal frykte for øvrigheten, og det er:

Den er Guds ordning.

Den har anledning til å straffe.

Vi får dårlig samvittighet når vi bryter et lands lover.

   I versene 1-5 er det snakk om DEN GODE ØVRIGHETEN som styrer landet i samsvar med Guds lover. Vi skal også til en viss grad lyde den øvrigheten som ikke styrer i samsvar med Guds lover, men når den gir lover og regler som ikke stemmer med Guds ord, skal vi ikke lyde den. Vi skal derimot lyde Gud mer enn mennesker. (Ap.gj.5,29.)

   Øvrigheten som styringsorgan er innsatt av Gud. Ut ifra dette Skrift-ordet og andre har teologien utarbeidet læren om de TO REGIMENTER, og det er:

De verdslige myndigheter styrer samfunnet på vegne av Gud ved hjelp av gode lover. Den har anledning til å straffe de som bryter lovene.

Kirken styrer på det åndelige området i samsvar med Guds ord, men den har ikke anledning til å straffe menneskene. Det er myndighetenes oppgave.

   Øvrigheten og kirken skal samarbeide om å styre samfunnet på best mulig måte. Det har vært mye strid mellom øvrigheten og kirken opp gjennom historien om hvilken maktfordeling hver enkelt skal ha. Det er det også i Norge i dag.

   Hva som gjelder ordet ”samvittighet”, så er det på gresk ”synegesis” (v.5.) Det betyr ”å vite noe sammen med  seg selv”. Samvittigheten er et moralsk ”instrument” som Gud har lagt ned i menneskene. I utgangspunktet er den i samsvar med Guds ordninger og Guds vilje, men den kan forandre seg dersom vi slutter med å lyde dens moralske stemme. ”Men budets endemål (hensikt) er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro. Fra dette har noen faret vill og vendt seg bort til tomt snakk.” (1.Tim.1,5.)

   Vi får ikke dårlig samvittighet i forhold til øvrigheten, men vi får det i forhold til Gud og hans ordninger. ”Da så Paulus fast på rådet og sa: Brødre! Med all god samvittighet har jeg ført mitt levnet for Gud inntil denne dag.” (Ap.gj.23,1.)

   ”Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og for mennesker.” (Ap.gj.24,16.)

 

13:6 Derfor betaler dere jo også skatt; for de er Guds tjenere, som nettopp tar vare på dette.
13:7 Gi alle det dere er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!

    Vi betaler skatt til øvrigheten, for den er Guds tjener. Vi skal gi øvrigheten det som den skal ha. Vi skal betale skatt og toll til den og gi den ærefrykt og ære. (v.6-7.)

   Vi skal ikke gi almisse til øvrigheten, men vi skal betale skatt og toll til den, for den har sine utgifter med å gi sine borgere et så godt liv som mulig.

   Det som Paulus skrev om øvrigheten i versene 1-7 passer godt inn i ethvert samfunnssystem. Den kristne skal oppfylle de forpliktelsene som han har ovenfor samfunnet, men han må også huske på ”å gi Gud det som han skal ha, og øvrigheten det som den skal ha. ”De sier til ham (Jesus): Keiserens. Da sier han til dem: Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.” (Mat.22,21.)

13:8 Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre! for den som elsker den annen, har oppfylt LOV.
13:9 For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hva andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv.
13:10 Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt; derfor er kjærligheten LOVS oppfyllelse.

   Vi skal ikke bli noen skyldig UTEN DET Å ELSKE HVERANDRE, for den som elsker, har oppfylt DEN PAULINSKE LOV, for budene du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære eller hvilket som helst bud, de er samlet i ett ord, og det er: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt og av den grunn er kjærligheten OPPFYLLELSE AV DEN PAULINSKE LOV. (v.8-10.)

   Romerne 13,8-10 BLIR MISFORSTÅTT dit hen at man mener, at den loven, som her er omtalt, er den jødiske Torah, men det er ikke tilfelle. Vi er ikke under den jødiske Torah, men vi er under Paulus sin nye torah for den kristne menigheten. Vi er derimot UNDER NÅDEN som er et annet uttrykk for Paulus sin lære. ”Men NÅ er Guds rettferdighet, som LOVEN (gr.tu nomu) og profetene vitner om, åpenbart uten LOVEN. (gr.nomu). (Rom.3,21.)

   ”For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under LOVEN, men under nåden.” (Rom.6,14.)

   Ordet ”LOV” forekommer to ganger i dette Skriftavsnittet, og det er i vers 8 og 10. Den ”loven” som det her er referert til, er ikke er den jødiske Torah, men det er PAULUS SIN LÆRE eller PAULUS SIN NYE TORAH.

   Vi som er kommet til tro på Jesus i vår tidsperiode, er verken under den jødiske Torah eller under hvilken som helst annet torah, når det gjelder gjenfødelsen og frelsen. Vi er utelukkende under nåden. Hva som gjeldet selve vandringen som troende, er vi under Paulus sin nye Torah for den kristne menigheten.

   Hva som gjelder ordet ”loven”, så er dette ordet på hebraisk ”torah”. Det betyr ”undervisning” eller ”lære”. Når Septuagintas forfattere skulle oversette det hebraisk ”torah” til gresk, oversatte de det med ordet ”nomos”, som betyr utelukkende ”lov”. Dette er en FATAL GAL OVERSETTELSE som vi kommer til å slite med, helt til det en gang i framtida kommer til å bli forandret.  ”Undervisning” og ”lære” er blitt det samme som ordet ”lov”.

   Hva som gjelder ordet ”loven”, så blir det brukt på følgende måter i N.T:

Mose-loven. ”For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under LOVEN, men under nåden.” (Rom.6,14.)

Paulus sin lære. ”Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved TROENS LOV.” (Rom.3,27.)

Loven om ekteskapet. ”Den gifte kvinne er jo ved LOVEN bundet til sin mann så lenge han lever, men dersom mannen dør, er hun løst fra LOVEN som bandt henne til mannen.” (Rom.7,2.)

Lovemessighet eller regel. ”Så finner jeg da den LOV for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.” (Rom.7,21.)

Samvittighetens lov. ”for jeg har lyst til GUDS LOV ETTER MITT INNVORTES MENNESKE.” (Rom.7,22.)

Den Hellige Ånds lov og Syndens og dødens lov. ”for LIVETS ÅNDS LOV har frigjort meg fra syndens og dødens LOV.” (Rom.8,2.)

Kjærlighetens lov. ”Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre! For den som elsker den annen, har oppfylt LOVEN.” (Rom.13,8.)

Kristi lov som er det samme som Paulus sin lære. ”Bær hverandres byrder og oppfyll på den måte KRISTI LOV.” (Gal.6,2.)

Loven som styreredskap for myndighetene. ”Men vi vet at LOVEN er god dersom noen bruker den på lovlig vis, så han vet dette at LOVEN ikke er satt for en rettferdig (en som gjør rett), men for lovløse og selvrådige, for ugudelige og synder, for vannhellige og ureine, fadermordere og modermordere, manndrapere.” (1.Tim.1,8-9.)

Den nye Torah for Rikets tid. ”Omskiftes (forandres) prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en OMSKIFTELSE AV LOVEN for seg.” (Hebrr.7,12.)

De offer som Mose Torah foreskrev. ”For da LOVEN bare har en skygge av de kommende goder (Rikets goder), men ikke selve bildet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer fram, gjør dem fullkomne som kommer fram med dem.” (Hbr.10,1.)

   I Romerbrevet 13,8-9 er det ikke Mose Torah det blir referert til, men Paulus sine regler for vandringen for den troende. I Paulus sine brev finnes det ca.1030 lover og regler for vandringen for en troende. I Mose Torah finnes det 613 bud og lover. En del av de lovene og reglene som Paulus la inn i sin lære, sammenfaller naturligvis med en del av de lovene og reglene som vi finner i Mose Torah, men de er ikke tatt ut fra den jødiske Torah. De er et utrykk for det som Paulus lærte av den oppstandne Kristus om menighetens lære.

         Den jødiske Torah er EN ENHET som ikke kan deles opp. Den består av tre enkeltdeler, og det er:

De 10 bud eller ”de 10 ordene” eller ”de 10 ytringene” som jødene kaller innholdet i 2.Mosebok 20,1-17.

Lovene angående gudstjenesten i templet.

De sivile lover i staten Israel.

   Det var Moses som fikk Torahen av Gud på Sinai.

   Hva som gjelder ”de 10 ordene” eller ”de 10 ytringene”, så er de delt opp på følgende måte:

De 4 første angikk jødenes forhold til Gud.

De 6 neste angikk jødenes forhold til medmenneskene og til samfunnet.

   At den jødiske Torah er en enhet, som ikke kan brytes opp i enkelte bud, ser vi også av Jakob 2,10, hvor det står: ”For enhver som holder hele loven, men snubler i en ting, han er blitt skyldig i alle.”

   Det ordet som er brukt for ”å elske” og ”kjærlighet” i versene 8-10 er naturligvis ”agapao” og ”agape”. Det betyr at vi skal elske med den samme kjærligheten som Gud elsker med.

  I 1.Korintierbrevet, kapittel 13 beskrev Paulus forholdet mellom nådegavene, embetene og oppgavene på den ene siden og kjærligheten på den andre siden. ”Men NÅ blir de stående disse tre, tro (den paulinske læren), håp (Kristus) og kjærlighet (Guds kjærlighet), men størst av dem er kjærligheten.” (1.Kor.13,13.)

 

   De 4 budene som er tatt med i versene 8-10, angår vår neste, og dermed angår de også samfunnet. Vi skal elske både vår neste og samfunnet med den samme kjærligheten som Gud elsker med. Dersom vi gjør det, har vi oppfylt våre forpliktelser ovenfor medmennesker, samfunnet og øvrigheten. Hva øvrigheten gjør på sin side, er en helt annet sak. Vi skal elske våre fiender. (Rom.12,14-21.)

  

 13:11 Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er kommet da vi skal våkne op av søvne; for frelsen er oss nærmere nå enn den gang vi kom til troen.
13:12 Det lider med natten, og det stunder til dag; la oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men ikle oss lysets våpen!
13:13 La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drikk, ikke i løsaktighet og skamløshet, ikke i kiv og avind,
13:14 men ikle dere den Herre Jesus Kristus, og bær ikke således omsorg for kjødet at det vekkes begjærligheter!

   Vi må vandre i kjærlighet, for vi kjenner tiden, og vi vet at vi må våkne opp av vår åndelige søvn, for avslutningen av vår frelse er nærmere nå enn da vi kom til troen. Det lider med den mørke åndelige natten, og det stunder mot dagen for Jesu komme for menigheten. Da dette er et faktum, la oss avlegge mørkets gjerninger og ikle oss lysets våpen. La oss vandre sømmelig slik som vi gjør om dagen- ikke i svir og drikk, ikke i løsaktighet og skamløshet, ikke i kiv og misunnelse, men vi skal ikle oss Jesus Kristus, vår Herre. Vi skal heller ikke bære omsorg for kjødet, slik at det vekkes begjærligheter. (v.11-14.)

   Vi må vandre i kjærlighet av to grunner, og det er:

Kjærligheten er oppfyllelsen av Paulus sin Torah.

Frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen. (v.11.)

   Hva som gjelder vår frelse, så kan den sees både i tidsaspektet og i evighetsaspektet. Vi er frelst allerede her og nå, men vi venter på Jesu komme for menigheten. Det er avslutningen på vår frelse. Det er det som er menighetens store håp. Det står at vi skal trøste hverandre med Jesu komme for menigheten. ”Trøst da hverandre med disse ord!” (1.Tess.4,18.)

   Gjør vi det?

   Vi må skille mellom den kristne menighets bortrykkelse og oppstandelsen på den siste dagen. Bortrykkelsen angår den kristne menigheten, mens oppstandelsen på den siste dagen kommer ca. 7 år etter bortrykkelsen, og angår oppstandelsen av alle troende, som skal bli medlemmer i Riket for Israel. Den første begivenheten er omtalt utelukkende i Paulus sine Skrifter, mens den siste begivenheten er omtalt gjennom hele Tanach og i de jødiske Skriftene i N.T.

   I og med at kirken og mange kristelige organisasjoner ikke regner med Guds planer med Israel, så blander de sammen den kristne menighets bortrykkelse og oppstandelsen på den siste dagen. ”Marta sier til ham (Jesus): Jeg vet at han (Lasarus) skal oppstå i oppstandelsen på den siste dagen.” (Joh.11,21.)

   Verdensrikenes tid blir beskrevet som ”natten” (v.12a.) Det ligger et åndelig mørke over hele verden i den tiden. Det er satan som er ”denne tidsalderens gud” (2.Kor.4,4.), og de aller fleste politiske lederne i verden i dag er hans lydige redskaper. Men denne tiden skal ikke vare for alltid. En dag skal det ikke være mer tid. (Joh.Åp. 10,6.) Det betyr at det skal komme en dag, da Gud har satt en sluttstrek for mørkets tid. Da vil dommen over satan, Antikrist, den falske profet og verdensrikene komme, og Guds rike vil bli etablert på branntomten av verdensrikene som har vist seg å være en katastrofe for folkene.

   I og med at det stunder til dagen for Jesu gjenkomst og opprettelsen av Riket for Israel, så la oss avlegge mørkets gjerninger og ikle oss lysets våpen. (v.12b.)

   Mørkest gjerninger er det samme som ”kjødets gjerninger”. De er beskrevet i Galaterbrevet 5,19-21, hvor det står: ”Men kjødets gjerninger er åpenbare slike som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, misunnelse, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet. Om dette sier jeg dere forut, likesom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.”

   Vi skal derimot ikle oss lysets gjerninger som er det samme som Åndens frukt. ”Men Åndens frukt er kjærlighet (gr.agape), glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet mot slike er loven  ikke.” (Gal.5,22-23.)

   1.Tessalonikerbrevet 5,4-6 behandler også dette på følgende måte: ”Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen (Herrens dag) skulle komme over dere som en tyv, for dere er ALLE lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten og mørket til. La oss derfor ikke sove (åndelig søvn), men la oss våke og være edrue (åndelig edru)!”

   Både i Romerbrevet 13,11 og 1.Tessalonikerbrevet 5,6 blir vi troende oppfordret til IKKE Å SOVE. Det er mye åndelig søvn i menigheten i dag. Det er fortsatt mange ”småbarn” i Kristus i menigheten. Dette gjelder ikke bare kunnskaper i Guds ord, men det gjelder helliggjørelse og utførelse av de oppgavene og de nådegavene som Gud har gitt den enkelte.

   Vi kan ikke falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde ved vår åndelige søvn, men vi kan falle ut av andre typer nåde. ”Derfor er det mange syke og skrøpelige blant dere, og mange sovner inn (åndelig søvn).” (1.Kor.11,30.)

   For at vi skal greie å stå imot mørkets gjerninger fullt ut, må vi ikle oss Guds fulle rusting, slik som den er beskrevet i Efeserbrevet 6,10-18.)

   De lastene, som er beskrevet i vers 13, hører med til mørkets gjerninger. Det er svir og drikk, løsaktighet og skamløshet og kiv og misunnelse. En kristen skal ikke leve i slike gjerninger, for de hører ikke kristenlivet til. Vi som er kommet til tro på Jesus, har lagt av oss kjødets gjerninger. De er korsfestet sammen med Jesu på korset. ”Men de som hører Jesus Kristus til har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.” (Gal.5,24.)

   Dette skjedde på Golgata. Da tok Jesus all vår synd som var i vårt kjød, og sonet den der, slik at vi som er kommet til tro på Jesus, ikke lenger er ansvarlig for de syndene som vi fortsatt gjør i vårt kjød. (Dette gjelder i forhold til frelsen.) Jesus har tatt på seg all vår synd- både de som vi har gjort, og de som vi kommer til å gjøre i framtida. Jesu forsoning er FULLKOMMEN i forhold til synden.

   Jesus har ikke bare tatt på seg de kristnes synder, men han har også tatt på seg hele verdens synd, og han venter på at så mange som mulig skal benytte seg av VERDENS BESTE TILBUD OM SYNDENES FORLATELSE og TIDSALDERLIG LIV.’

   Vi skal ikke bare ”ikle oss lysets våpen” (v.12b). Vi skal også ikle oss Kristus. (v.14a.) Det vil si at vi skal IKLE OSS KRISTI FORSONING, og det er nok for oss. Dette skjer ved gjenfødelsen og ikke i dåpens vann som kirken og de lutherske organisasjonene hevder. Det er ingen gjenfødelse eller frelse i dåpen. Det er naivt og ubibelsk å tro og hevde noe slikt. 

   Denne tanken om at det er gjenfødelse i dåpens vann, går tilbake til gammel, hedensk religion i Babylon. Denne tanken ble ført videre til den katolske kirken som igjen førte den over til Luther og de lutherske kirkesamfunn. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 3: s.128.)

   Det er i troen på Jesus at gjenfødelsen eller rettferdiggjørelsen skjer og ikke i dåpens vann. Når kirken og de lutherske organisasjonene hevder dette, så fører de folket bak lyset. De lover dem frelse i dåpens vann, men der er det ingen frelse. Der er det bare vann.

   Jeg for min del forstår ikke at de lutherske teologene og forkynnerne tør å hevde dette av to grunner, og det er:

For det første er det galt.

For det andre fører de menneskene inn i fortapelsen ved en slik lære.

   Den som ”har ikledd seg Kristus”, har ”korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer” (Gal.5,24.) Vedkommende kan ved hjelp av Den Hellige Ånd og et helliggjort liv avvise kjødets gjerninger som fortsatt er i oss. Vi skal ikke ha omsorg for kjødet (v.14b). Det skal isoleres i våre liv. Dette skjer ved:

Bibellesing og bønn.

Samfunn med andre troende.

En rett forståelse av Guds ord.

Nattverden som både er et fellesmåltid, et styrkemåltid og et minnemåltid om Jesu komme for menigheten.

  

Tingvoll den 2-4 2010.

 

Oskar Edin Indergaard.

  

 

 

 Romerne kapittel 14

 



14:1 Ta dere av den som er svak i troen, uten å sette dere til doms over hans tanker!
14:2 Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare urter;
14:3 den som eter, ringeakte ikke den som ikke eter, og den som ikke eter, dømme ikke den som eter! for Gud har jo tatt seg av ham.
14:4 Hvem er du som dømmer en fremmed svenn (tjener)? Han står eller faller for sin egen herre; dog, han skal bli stående; for Herren er mektig til å holde ham oppe.

   Vi skal ta oss av de som er svak i troen. Vi skal ikke sette oss til doms over deres tanker. Den ene har tro til å ete alt, mens den, som er svak i troen, eter bare urter. Den som eter alt, skal ikke ringeakte den som ikke eter alt, og den som ikke eter alt, skal heller ikke dømme den som eter alt, for Gud har tatt seg av begge to. Vi har ingen ting med å dømme en fremmeds tjener. Det er hans herre som skal dømme ham. Han skal bli stående i dommen, for hans herre har tatt seg av ham.(v.1-4.)

   Den som er svak i troen (v.1.), er her den som ikke har fått tak i eller ikke forstår den paulinske læren fullt ut. Dette gjelder de ALLER FLESTE KRISTNE som lever i dag. De har en eller annen begrensning i sin forståelse av Guds ord. De skiller ikke mellom Rikets forkynnelse og den kristne menighets forkynnelse.

   De skiller heller ikke mellom rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen, og mener at den som lever et dårlig kristenliv, kan falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde. De vet ikke det at vi er FULLKOMNE I KRISTUS. ”og dere er FYLT I HAM, som er hodet for all makt og myndighet.” (Kol.2,10.)

   ”Troen” er i denne sammenhengen ”den lærdomsform som Paulus fikk av den oppstandne Kristus”. ”Men han som er mektig til å styrke dere etter MITT EVANGELIUM og JESU KRISTI FORKYNNELSE, etter åpenbaringen av den hemmelighet som har vært fortidd i tidsalderlige tider, men NÅ er kommet for lyset ved profetiske Skrifter etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for alle folk til å virke troens lydighet.” (Rom.16,25-26.)

   Det er ikke vår oppgave å dømme noen (v.1b). Det er Jesus som har fått den oppgaven, for han er en Menneskesønn, og han er prøvd i alt i likhet med oss uten synd. (Joh.5,27.)

   Den som er sterk i troen, kan ete all slags mat, men den som er svak i troen, eter bare urter. (v.2.) Det er tre muligheter hva dette går på. Det kan være:

Det jødiske skillet mellom rein og urein mat.

Det kjøttet som er blitt inviet til avgudene, og som senere ble solgt i slaktebutikken.

Ren askettisme.

   Det mest sannsynlige her er mulighet nummer to. Paulus skrev ofte om at den maten som hadde vært del av avgudsdyrkelsen og som ble solgt i slaktebutikken, kunne godt spises av den troende uten at han verken skulle bli urein av den eller få dårlig samvittighet av den grunn. (1.Kor.10,25-26.)

   Den som eter, skal ikke ringeakte den som ikke eter, og den som ikke eter, skal heller ikke dømme den som eter, for Gud har tatt seg av begge to. (v.3.)

    Det betyr at den som har tro til å ete alt, ikke skal ringeakte den som har mindre tro, og den som har mindre tro, skal ikke dømme den som har stor tro, for Gud har tatt seg av dem begge. Det ”å ringeakte” er det samme som ”å se ned på”. Det betyr ”å forakte”. Den motsatte posisjonen av dette er ”å dømme”. Vi skal ikke innta noen av disse posisjonene, for vi har fått beskjed om å elske hverandre og sette de andre troende høyere enn oss selv. (Rom.12,9-21.)

   Ut ifra det læremessige har den som er sterk i troen, rett, men ut ifra samvittigheten kan den, som er svak i troen, også ha rett, for det som er synd for en, behøver ikke å være synd for en annen. (v.14.)

   Når vi inntar en av disse to posisjonene, synder vi mot hverandre og mot Gud. Begge posisjonene gir uttrykk for en dom

   Begge typene kristne skal ikke dømme hverandre, for de er begge Kristi tjenere. (v.4.) De er begge utvalgt av Jesus, og de står eller faller for sin egen herre, som er Kristus. De skal begge bli stående i hans dom, for Herren er mektig til å holde fast på oss. Han som begynte en god gjerning i våre liv, skal fullføre den inntil Jesu Kristi dag. ”Og jeg er FULL VISS på dette at han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den inntil Jesu Kristi dag.” (Fil.1,6.)

    I vers 4b kommer også frelsens SIKKERHET og VISSHET til uttrykk. Alle de, som er gjenfødt og frelst i vår tidsperiode, kommer til å bli bevart i frelsen uansett om man er sterk eller svak i troen.

   Versene 1-4 gir uttrykk for DEN KRISTNE FRIHETEN. ”Til frihet har Kristus frigjort oss, står derfor fast, og la dere ikke atter legge under trelldoms åk (Mose Torah).” (Gal.5,1.)

   ”JEG HAR LOV TIL ALT (gr.panta), men ikke alt (gr.panta) gagner. Jeg har lov til alt (gr.panta), men jeg skal ikke la noe få makten over meg.” (1.Kor.6,12.)

   Det greske adverbet ”panta” betyr ”absolutt alle ting”. Dersom det hadde stått ”ta panta” i grunnteksten, som betyr ”de alle tingene”, så hadde det betydd ”de bestemte tingene”.

 

14:5 Den ene akter en dag framfor en annen, den andre akter alle dager like; enhver være fullt sikker i sitt eget sinn!
14:6 Den som akter på dagen, gjør det for Herren, og den som ikke akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som eter, gjør det for Herren, for han takker Gud; og den som ikke eter, gjør det for Herren og takker Gud.

   Den ene anser en dag som viktig framfor en annen. Den andre anser alle dagene for å være like viktige. Enhver må være sikker i sin sak. Den som anser en dag som viktig, gjør det for Herren, og den som ikke anser denne dagen for viktig, han gjør det også for Herren. Og den som eter alt, gjør det for Herren, for han takker for maten, og den som ikke eter alt, gjør det også for Herren og takker for maten. (v.5-6.)

   I versene 5-6 fortsatte Paulus framstillinga om hva som var tillatt eller ikke for en kristen. Han utvidet problemstillingen til å gjelde viktigheten av dagene. Disse dagene kan være:

a) Sabbatene, nymånedagene eller de andre jødiske høytidsdagene.

b) Søndagen eller andre høytidsdager innenfor den kristne menigheten.

   Paulus la ikke så mye vekt på dette. Enhver måtte være sikker i sin sak, for det som ikke er gjort i tro, er synd. (v.23  ) Dette fører oss inn på et interessant spørsmål. Skal vi feire de jødiske høytidsdagene? Ja, vi skal feire de aller fleste av dem, og det gjør vi også, men det er to problemer som er knyttet til dette, og det er:

Jødene ser på sine høytider i et historisk lys som også peker framover mot Messias første komme, mens vi kristne ser mange av de jødiske høytidene som oppfylt ved Jesu første komme. Jødene og vi kristne legger et delvis forskjellig åndelig innhold i dem.

Tidspunktene for de jødiske høytidene er forandret i den ”kristne kalenderen”. Dette ble gjort av den romerske kirken og en del av de romerske keiserne både for at kirken skulle distansere seg fra jødedommen, og for at kirken skulle tilpasse seg de hedenske høytidene i Babylon. (Se mine bøker: Jødenes Konge. Bind 4 og Jesu Gjenkomst. Bind 3. Kapitlene: Tidspunktet for Messias første komme og Den fjerde basunen.)

   Det forholdet at vi kristne har en frihet i dette med å anse en dag som viktigere enn en annen dag, har med den kristne friheten å gjøre, men det betyr ikke at vi skal opphøye vår egen samvittighet til å bestemme den kristne læren. Det er læren som har forrang framfor samvittigheten, men i og med at den kristne læren er galt utformet på en rekke områder, er den heller ikke fastlagt enda. Dette gjelder spesielt forholdet mellom jøder og kristne og forholdet mellom Riket for Israel og den paulinske læren.

   Paulus tok også opp denne problemstillingen i Kolossenserbrevet, 2,16: ”La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat. Disse ting er en skygge av det som skulle komme, men LEGEMET ER KRISTUS. ”Kol.2,16.)

  

 14:7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv;
14:8 for om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren; enten vi da lever eller vi dør, hører vi Herren til.
14:9 For derfor døde Kristus og blev levende igjen at han skulle være Herre både over levende og over døde.

   Ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv, for når vi lever, lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. I begge tilfellene hører vi Herren til. Vårt liv og vår død er basert på Jesu død og oppstandelse. På den måten er han blitt Herre både over levende og døde. (v.7-9.)

   Versene 7-9 beskriver vår enhet med hverandre og vår enhet sammen med Jesus. Den kristne menighet blir betraktet som en åndelig enhet der Jesus er hodet for menigheten og hver enkelt av oss er lemmene i dette legemet. (1.Kor.12,13-31.) Det er Den Hellige Ånd som skal dele ut de forskjellige funksjonene i dette legemet.

   Det er også Jesus som skal bestemme, om vi skal fortsette å leve, eller om vi skal dø. I begge tilfellene lever vi for Herren. På samme måten som han har oppgaver for oss i menigheten, har han det også etter vår død. De skal utdeles ved Jesu domstol i himmelen. (v.10.)

   Det er Gud som har bestemt tidspunktet for vår død. Rent åndelig sett er det bedre å være sammen med Jesus i himmelen enn det å være i livet, men vi har også oppgaver som vi skal utføre i dette livet. ”For meg er livet Kristus og døden en vinning, men dersom det å leve i kjødet gir meg frukt av min gjerning, så vet jeg ikke hva jeg skal velge, men står rådvill mellom de to ting, idet jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for dette er meget, meget bedre, men å bli i kjødet er nødvendigere for deres skyld.” (Fil.1,21-24.)

 

14:10 Men du, hvorfor dømmer du din bror? eller du, hvorfor ringeakter du din bror? vi skal jo alle stilles frem for Guds domstol (gr.bema).
14:11 For det er skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for mig skal hvert kne bøye sig, og hver tunge skal prise Gud.
14:12 Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for seg selv.
14:13 Derfor, la oss ikke mer dømme hverandre, men fell heller den dom at dere ikke skal legge anstøt (gr.skandalon) eller felle for deres bror!

   Vi skal verken dømme eller ringeakte vår kristne bror, for vi skal alle sammen stilles fram for Jesu domstol i himmelen. Ethvert kne skal bøye seg for Jesus, og hver tunge skal bekjenne at Jesus er Herre. Hver og en av oss skal gjøre regnskap ovenfor Jesus med våre liv. Av den grunn skal vi ikke dømme hverandre. Vi må heller felle den dommen i våre liv at vi ikke skal legge anstøt eller en felle for vår bror, slik at han snubler og faller. (v.10-13.)

   I forbindelse med Jesu komme for den kristne menighet, skal medlemmene av den kristne menigheten stilles fram for Jesu domstol i himmelen, for å få igjen det som er skjedd ved legemet- enten det som er godt, eller det som er ondt. De dårlige gjerningene skal brenne opp, men de gode og riktige gjerningene skal få lønn. Alle som kommer fram for denne domstolen er frelst. (1.Kor.3,10-15.)

   Det er våre gjerninger som skal dømmes foran denne domstolen. Det er ikke de troendes synder. De ble dømt på Golgata. Jesus tok på seg all verdens synd og dømte den på Golgata, og da han utbrøt: ”Det er fullbrakt” (gr.tetelestai), da var syndspørsmålet løst en gang for alle mennesker.

   Ordet ”domstol” (v.10a) er på gresk ”bema”. Det betyr egentlig ”et trinn” eller ”et steg”, og det betegner det trinnet som førte en opp til den plattformen, hvor en skulle dømmes i de greske rettssalene.

   En del av de eldre manuskriptene har ”Kristi domstol” i stedet for ”Guds domstol”. Jeg tror at ”Kristi domstol” er det riktige, for Gud skal ikke dømme ved denne domstolen. Han skal derimot dømme ved en annen domstol, og det er Guds domstol i himmelrommet hvor ALLE UFRELSTE skal dømmes etter Rikets tid. (Joh.Åp.20,11-15.)

   Enhver som kommer fram for Jesu domstol, skal underkaste seg Jesus og dommen, og hver tunge skal prise Herren- både for frelsen og for en rettferdig dom. (v.11.)

   Enhver av oss skal gjøre regnskap for oss selv ved Jesu domstol. (v.12.) Dette er en alvorlig sak. Da skal ALLE TING komme fram for lyset- både våre gjerninger, våre tanker, våre innstillinger, våre dommer og våre motiver. Det er ingen som kan unnfly denne dommen. Det vil bli en rettferdig dom, og den skal danne grunnlaget for hvilke oppgaver vi skal ha i Rikets tid. Den som har fått en god bedømmelse av Kristus, skal få større oppgaver i Rikets tid enn den som har fått en dårlig bedømmelse.

   Det er mange troende som har vanskelig for å forstå dette, at det skal være høyere og lavere posisjoner i himmelen, med det må være slik, for:

Gud dømmer en rettferdig dom. Han dømmer i forhold til den innsatsen som hver enkelt av oss har gjort ved Den Hellige Ånds hjelp.

Guds rike er oppbygd på over- og underordning. Det er ikke noe demokrati, men det er et hierarki der Den treenige Gud er på toppen, og vi mennesker er lenger nede på rangstigen.

   Det er ikke vi som skal dømme foran Jesu domstol i himmelen, men det er Kristus, men vi skal felle en annen dom i våre liv, og det er at vi ikke skal legge et anstøt eller en felle for vår bro, slik at han blir skadelidende. (v.13.)

   Denne advarselen gjelder både for den som er sterk og for den som er svak i troen, men mest gjelder det for de som er sterke i troen. Vi skal leve slik at vi ikke skader vår svake bror med vårt levesett. Dersom vi gjør det, så legger vi et anstøt eller en felle for ham.

   Ordet ”anstøt” er på gresk ”skandalon”. Det er opprinnelig den pinnen i en felle som utløste den mekanismen, som gjorde, at fellen lukket seg og fanget et dyr, slik at dyret ble sittende fast i denne fellen.

   

14:14 Jeg vet og er viss på det i den Herre Jesus at ingen ting er urein i sig selv; men for den som holder noe for ureint, for ham er det ureint.
14:15 For dersom det voldes din bror sorg ved din mat, da vandrer du ikke lenger i kjærlighet (gr.agape); før ikke ved din mat den i fortapelse (gr.apollumi) som Kristus er død for!
14:16 La da ikke eders gode bli spottet!

    I Jesus Kristus er ingen ting ureint i seg selv, men for den som holder noe for ureint, for ham er det ureint. Dersom vår kristne bror har sorg på grunn av den maten som vi eter, da vandrer vi ikke lenger i kjærlighet (agape). Vi skal ikke føre den til åndelig fall som Kristus er død for. La ikke de sterke sidene ved oss bli spottet. (v.14-16.)

   Uansett hva vi spiser, så står vår posisjon i Kristus fast. Det er ingen som kan rokke den. Når vi er i Jesus Kristus, kan vi spise hva som helst og likevel være Guds barn. (v.14.)

   Vi må skille mellom:

Vår posisjon i Kristus og

Vår vandring som troende.

   Vår posisjon i Kristus står fast. Vi kan aldri bli mer rettferdiggjort enn vi er akkurat nå. Vår posisjon følger oss gjennom hele livet.

   Vandringen som troende kan variere fra en kristen og til en annen. Gud har både slemme og snille barn. Han har både ulydige og lydige barn. Uansett hvordan vi fører våre liv, så er vi GUDS BARN.

   Det er dessverre mange kristne som blander sammen vår stilling i Kristus med vår vandring som troende. De tror og mener at vi kan falle ut av Guds frelsende nåde ved å føre et dårlig kristenliv, men slik er det ikke i vår tidsperiode. Særlig en del av de eldre lutheranerne har store problemer med dette. De ser på sine liv, som ofte kan være dårlige og ufullkomne, og tror og mener at et dårlig liv kan forårsake, at en mister Guds frelsende og bevarende nåde, men slik er det ikke.

   Dersom de troende hadde fått sett dette, at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger (Ef.2,8-9), så hadde det slått positivt ut både for dem selv og for menigheten. De hadde med den største jubel og glede gått inn i de gjerningene som Gud har gitt dem i menigheten. Dette ville i sin tur ha ført til vokster og vekkelse, men slik som det nå er, så er kristenlivet blitt et liv i usikkerhet uten glede.

   Mange kristne fører dessverre et dystert liv. De er ikke til inspirasjon verken for seg selv, menigheten eller verden. De lever et liv som om de bærer på en dyster hemmelighet, som for alt i verden ikke må bli kjent. Ja, det er sant at vi bærer på mange åndelige hemmeligheter, men de skal ut til hele menigheten og ut til hele verden. Det å være en kristen er uttrykk for DEN STØRSTE GLEDEN som finnes, for vår synd er sonet og vår gjeld er betalt for snart 2000 år siden.

   Uansett hva vi spiser, så er den som er i Jesus Kristus, rein, men for den som holder noe for ureint, for ham er det ureint. (v.14b.) Det er den som kan spise all mat, som har det rette kristne synet, i og med at han har del i friheten i Jesus Kristus, men til tross for det så skal han likevel ta hensyn til den som har en svakere tro enn ham selv. Dette er et uttrykk for den kristne kjærligheten som er utøst i våre hjerter. ( Rom.5,5.)

   Dersom vår kristne bror tar anstøt av det, som vi spiser, da vandrer vi ikke lenger i den kristne kjærligheten. Dette fører til at vår bror får en ødelagt samvittighet. (v.15.)

   Det verbet som er brukt for ”å gå fortapt” er på gresk ”apollumi”. Det kan oversettes med ”å gå fortapt, ”å ødelegge” og ”å ruinere”. Den svake broderen går ikke fortapt for Guds rike om den sterkere kristne broderen spiser mat som den svakere broderen ikke liker, men han blir ødelagt i sin samvittighet og Guds-livet fungerer ikke slik som det skal fungere.

  I vers 16 kommer det en oppfordring. ”La ikke deres gode bli spottet.” ”Det gode” er her ”summen av de kristne godene”, ”friheten i Kristus”, ”den paulinske læren i sin fylde” eller ”den fullkomne åndelige kunnskapen” som den sterkere kristne har ovenfor den som er svak i troen. La ikke disse godene føre til at det blir strid mellom de kristne. Vi skal bruke vår frihet med forstand etter som Den Hellige Ånd viser oss, at det er rett å bruke den.

 

14:17 Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd;
14:18 for den som i dette tjener Kristus, han er velbehagelig for Gud og tekkelig for mennesker.
14:19 La oss derfor streve etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse!
14:20 Nedbryt ikke Guds verk for mats skyld! Alt er vel reint, men det er ondt for det menneske som eter med samvittighets-anstøt;
14:21 det er godt ikke å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som din bror støter seg ved.

   Guds rike består ikke i mat eller drikke. Det består i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Den som tjener Kristus i dette, er velbehagelig for Gud og tekkelig for menneskene. La oss derfor strebe etter det som fører til fred og innbyrdes oppbyggelse for menigheten. Vi skal ikke bryte ned Guds verk på grunn av mat. Alt er reint i seg selv, men det er ikke godt for et menneske som spiser det med dårlig samvittighet. Det er godt- ikke å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som vår bror tar anstøt av. (v.17-21.)

   Guds rike i vår tid består ikke mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede. (v.17.)

   ”Rettferdighet” her betyr her ”vår moralske vandel ovenfor våre medmennesker”.

   ”Fred” betyr ”fred mellom menneskene”.

   ”Glede” betyr ”en felles glede i menigheten”. Alle disse tre leddene skal bli ledet av Den Hellige Ånd. De er alle sammen Ånden frukt. (Gal.5,22-21.)

   Den som tjener Herren ut ifra disse tre prinsippene, er velbehagelig for Gud og tekkelig for menneskene. (v.18.)

   Når vi lever på en rett kristen måte, er vi tekkelige for Gud. Dette fører til at vi blir tekkelige både for medkristne og de ikke-troende. De ser våre gode gjerninger og priser Herren på grunn av dette. ”Så dere lar deres ferd blant hedningene være god, for at de mens de baktaler dere som ugjerningsmenn, kan se deres gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag.” (1.Pet.2,12.)

   Enhver av oss skal streve etter det som tjener til fred og innbyrdes oppbyggelse. (v.19.)

   Ordet ”oppbyggelse” er det greske ordet ”oikodomee”, som betyr ”å bygge opp et hjem” eller ”et hus”. Ordet er her brukt i overført betydning for det ”å bygge opp menigheten”.

  Vi skal ikke sette oss selv i sentrum, men leve et oppofrende og tjenende liv for de andre. Den som vil være den største i Guds rike, skal være tjener for alle. ”Så skal det ikke være blant dere, men den som vil bli stor iblant dere, han skal være deres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være deres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange (alle).” (Mat.20,26-28.)

   Vi skal ikke bryte ned Guds verk på grunn av mat. All mat er i seg selv rein, men det er ondt for et menneske som eter med dårlig samvittighet. (v.20.)

   ”Guds verk” er her både ”hvert enkelt gjenfødt menneske” og ”frelsen i den paulinske undervisningen”. Man bryter ned ”Guds verk” når man sårer eller skader andre menneskers samvittighet. Selv om all mat er rein, kan det bli synd av det, når et menneske spiser med dårlig samvittighet.

   Vi skal ikke ete eller drikke vin eller gjøre noe som vår medkristne bror tar anstøt av. (v.21.)

   Dette gjelder ikke bare mat og drikke, men det gjelder ALT DET SOM VÅR BROR TAR ANSTØT AV. Man skal ikke bare ha den kristne friheten for seg selv, men dette innebærer også at man er løst fra seg selv for å leve for andre og tjene dem. Den kristne friheten er begrenset til ikke å skade sin neste eller sin kristne bror.

  

14:22 Du har tro? Ha den hos deg selv, for Gud! Salig er den som ikke dømmer sig selv i det han velger;
14:23 men den som tviler - dersom han eter, så er han dømt, fordi det ikke er gjort av tro; alt som ikke er av tro, er synd.

   Den som har en sterk tro, skal ha den for seg selv og ovenfor Gud. Salig er den som ikke dømmer seg selv når han velger mat eller drikke eller noe annet. Den som tviler, når han eter, den er dømt, for det er ikke gjort i tro. Alt som ikke er i tro, er synd. (v.22-23.)

   Den sterke skal ikke fornekte sin overbevisning, men han skal ha den for seg selv og for Gud. (v.22.) Det er nok at Gud vet om dette. Det er ikke rett å benytte seg av denne friheten når andre mennesker tar anstøt av den. Troen er ikke det å demonstrere sin tro, men troen er et innbyrdes forhold mellom Gud og den enkelte, og den hører Guds-livet til.

   Den som har en sterk kristen tro, skal ikke tviholde på sin kristne frihet, men den innebærer også at man gir avkall på den, for å leve for andre og tjene dem. Dette gjelder i forholdet mellom de troende, men det gjelder ikke de læremessige sannhetene. Vi kan ikke gi etter på dem, og særlig må vi fronte de paulinske hemmelighetene i en kristenhet som har nesten har glemt dem.

   Hva som gjelder verbet ”å velge”, så er det på gresk ”dokimazo”. Det betyr ”å prøve”, ”å teste” og ”å bestemme seg for noe ut ifra denne testen”.

      Den som tviler, når han eter, den er dømt. (v.23.) Det betyr naturligvis ikke at han er dømt til å gå fortapt for Guds rike, men han er dømt i sin samvittighet. Han eter og drikker med dårlig samvittighet. Han eter og drikker mot sin egen overbevisning, og det er ingen god situasjon. Den som er overbevist, om at han gjør noe galt når han eter eller drikker, gjør det ikke i takknemmelighet til Gud. (Rom.14,6.)

   Alt det som ikke er gjort i tro, er synd. (v.23b). Det behøver ikke å være synd i seg selv, men det er synd for den som ikke har den sterke troen. Det hviler derfor et spesielt ansvar på dem som har en sterk tro. Man skal ikke slå av på sin tro, men man skal ta hensyn til sin svakere bror. Kanskje en også kan vinne sin bro på denne måten. Kjærligheten har en egen evne til å overvinne alle ting.

 

 

 

Tingvoll den 5-4 2010.

 

Oskar Edin Indergaard.

 

Back