DEN RETTE FORTOLKNINGEN AV BREVET TIL ROMERNE, KAPITTEL 9

 

 

 

 

 

 

  For en tid tilbake skrev undertegnede en artikkel med tittelen: Den rette fortolkningen av Brevet til Romerne 11,16-17. I dette Skrift-avsnittet behandlet Paulus forholdet mellom Juda og Efraim. Juda bestod av to stammer, og det var Juda og Benjamin. De ble kalt for ”Sydriket”.

   Efraim bestod av de 10 andre stammene og ble kalt for ”Nordriket”.

   Efraim ble bortført til Assyria i året 722 før Messias:

   De fleste av ”Juda stamme” ble bortført til Babylon i årene 606 til 582.

 

   I året 536 fikk de av jødene, som ønsket det, anledning til å reise tilbake til Israel. Dette skjedde ved det dekretet som den persiske kongen Kyros sendte ut i året 536. Fangenskapet i Babylon varte dermed i 70 år- noe som også den bibelske profeti hadde forutsagt. ”Og hele dette land (Israel) skal bli til en ørken, til en ødemark, og disse folkeslag skal tjene Babels

 

konge i 70 år. Men når 70 år er til ende, da vil jeg hjemsøke kongen i Babel og folket der, sier Herren, for deres misgjerningers skyld, og jeg vil hjemsøke kaldeernes land og gjøre det til tidsalderlige ørkener.” (Jer.25,11-12.)

 

   Det var ca.50000 jøder som kom hjem til Israel. De andre forble i Babylon. De ville ikke hjem for de hadde det godt i Babylon og ville ikke ta omkostningene med å bryte opp og dra hjem- enda dette var Herrens vilje. (Dette er et allmenneskelig trekk.)

 

   Hva som gjelder de 10 stammene, så forble de å være ute i verden. En del av dem er kommet hjem til Israel i løpet av dette århundrede, men de fleste av dem er fortsatt ute i landflyktigheten. De er spredt rundt i hele verden. Gud vet hvor de er, og han skal føre dem tilbake til Israel når den tid kommer. Tanach sier at ingen av dem skal savnes ute i landflyktigheten. (Jer.23,3-4.)

 

   I den første artikkelen konkluderte jeg med at Brevet til Romerne 11,16-27 ikke beskrev forholdet mellom Israel og den kristne menigheten, slik som det vanligvis blir framstilt, men at det angikk forholdet mellom Juda og Efraim. Juda ble fremstilt som de ”naturlige greinene” på det gode jødiske oljetreet (v.18), i og med at det tok vare på Guds-tjenesten i templet i Jerusalem etter rikets deling i året 931.

   Efraim ble framstilt som de ”ville oljegreinene” (v.17.) Noen av de ”naturlig greinene” ble avbrutt av det gode jødiske oljetreet, som er et bilde på Messias og frelsen, på grunn av vantro og avgudsdyrkelse. Noen av de ”ville oljegreinene” ble også innpodet i dette oljetreet. De ble innpodet på grunn av at de kom til tro på Guds ordninger og på Messias.

 

   Den framstillingen vil få følger for forståelsen av kapitlene 9,10 og 11 i Brevet til Romerne. Disse kapitlene angår forholdet mellom Israel og Gud og ikke forholdet mellom Israel, Gud og den kristne menigheten som er den vanlige fortolkningen av dette. Kapitel 9 beskriver Israels forhold til Gud i fortiden, samtiden og fremtiden. Kapittel 10 beskriver Israels forhold til Gud i samtiden. Kapittel 11 beskriver Israels forhold til Gud i samtiden, fortiden og framtiden.

 

   Det er Guds forhold til Israel som er i FOKUS i disse 3 kapitlene og ikke den kristne menighets forhold til Gud og til Israel.

   Før vi går over til en fortolking av Brevet til Romerne kapittel 9, vil vi presisere en del begrep som blir brukt:

 

a)     Ordene israelitter (v.4.) og Israel (v.6.) angår både Juda og Efraim.

b)    Ordet ”Israels ætt” (v.6) går på hele Israel.

c)     Ordet ”Israel” (v.6) går på de av Israel som er frelst og gjenfødt.

d)    Ordene ”kjødets barn” (v.8.) og ”løftets barn” (v.8.) går både Juda og Efraim. De som ikke ville bøye seg for Guds ordninger, ble kalt for ”kjødets barn”. De som bøyde seg for Guds ordninger, ble kalt for ”løftets barn”.

e)     Ordet ”vredens kar” (v.22) er de av Juda og Efraim som ikke kom til tro på Guds ordninger og på Messias.

f)      Ordet ”miskunnhetens kar” (v.23.) er de av Juda og Efaim som kom til tro på Guds ordninger og på Messias.

g)     Ordene ”jøde” (v.24) går her på Juda mens ordet ”hedning” (v.24.) går på Efraim. Her blir ordet ”jøde” brukt som motsetning til ordet ”hedning”.

h)     Ordet ”mitt folk” (v.25 og 26) går på de frelste av Juda og Efraim.

i)       Ordene ”Israels barn” (v.27) og ”levingen” (v.27.) går på både Juda og Efraim.

j)       Ordene ”hedninger” (v.30) og ”Israel” (v.31.) går på både Juda og Efraim. De som søkte Messias og hans frelse, ble frelst. De som ikke søkte Messias og hans frelse på en rett måte, de ble ikke frelst, men de forble i sin vantro.

 

   I og med at vi har presisert disse orden i Brevet til Romerne, kapittel 9, har vi dermed gitt leserne en FØRSTE FORTOLKNING av det. Vi har sett at disse uttrykkene ikke går på den kristne menigheten og dets forhold til Gud og til Israel, men de går på Israels forhold til Gud. Uttrykkene angår enten de jødene, som er frelst, eller de som ikke er frelst.

 

Før vi går videre i fremstillingen, vil vi presisere følgende forhold:

 

a)     Når vi skal fortolke en tekst, må vi se på den sammenhengen som teksten står i. I disse 3 kapitlene er det Israel og dets forhold til Gud som blir beskrevet.

b)    Vi må analysere de enkelte ordene som er brukt i teksten i den sammenhengen, som de står.

 

Når det gjelder ordet ”hedning” må vi være oppmerksomme på det forholdet at det er TO TYPER HEDNINGER som blir beskrevet i Bibelen, og det er:

 

a)     Hedningenasjonene. De står i motsetning til Israel.

b)    De jødene både av Juda og Efraim som ikke vil bøye seg for Guds ordninger.

 

Hva som gjelder Paulus, så fikk han et tredobbelt kall. Han skulle forkynne for:

 

a)     Hedningene. Det er hedningenasjonene.

b)    Konger. Det er både de jødiske kongene, de romerske stattholderne i Israel og keiseren, som på Paulus sin tid var Nero.

c)     Israels barn. Det er både Juda og Efraim. ”Men Herren sa til ham (Ananias) Gå av sted! Han (Paulus) for han er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn frem for hedninger og konger og Israels barn.” (Ap.gj.9,15.)

 

   Når vi skal fortolke det som Paulus skrev i sine brev, må vi være oppmerksomme på disse forholdene som jeg har beskrevet ovenfor.

Vi må også være oppmerksomme på det forholdet at Paulus i de aller fleste tilfellene brukte de begrepene, som er brukt ellers i Bibelen. Han stod i en jødisk tradisjon. Tanach var utgangspunktet for hans bruk av ord og begreper. Tanach var hans Bibel.

 

   Vi må videre være oppmerksomme på det forholdet at når Paulus beskrev de troende jødenes forhold til Gud i disse 3 kapitlene, så er ikke dette en beskrivelse av den kristne menigheten, men det er en beskrivelse av DEN MESSIANSKE MENIGHETEN, som bestod av jøder fra både Juda og Efraim.

  Disse to menighetstypene, som er beskrevet i N.T., må ikke blandes sammen. Den messianske menigheten var fortsatt bundet til Moseloven og Jesu nye lov. Den kristne menigheten er ikke bundet til Moseloven eller Jesu fortolkning av den. Det eneste kravet som blir stilt til oss, er at vi er kommet til tro på Jesus. Vi er frelst av nåde ved tro uten loven. (Ef.2,8-9.)

 

   Det evangeliet som skulle forkynnes til den messianske menigheten, var Jesu forsoning og det forholdet at jødene måtte holde ”loven” i vandringen som troende mennesker. Dette evangeliet ble kalt for ”omskjærelsens evangelium”.

   Det evangeliet som Paulus skulle forkynne for hedningene var ”uomskjærelsens evangelium”. ”tvert imot: Da de (apostlene) så at det var meg betrodd å forkynne uomskjærelsens evangelium, likesom Peter (og de andre apostlene) omskjærelens (evangelium).” (Gal.2,7.) (Dette verset er galt oversatt i vår Bibler.)

 

 

Vi skal i det følgende gi en fortolkning av innholdet Brevet til Romerne, kapittel 9. Vi skal i særlig grad være oppmerksomme på de ordene som jeg har definert ovenfor. Hensikten med dette er å vise at dette kapitlet er skrevet TIL JØDENE.

Vi deler innholdet i følgende avsnitt:

 

1.)  ”1Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vitner med meg i den Hellige Ånd, 2 at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte. 3 For jeg ville ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender etter kjødet,”  

 

   I versene 1-3 gir Paulus uttrykk for DEN STORE KJÆRLIGHETEN som han hadde til det jødiske folket. Han skulle selv ønske at han var forbannet borte fra Gud, dersom dette kunne hjelpe jødene, slik at de kunne bli frelst.

    Det er en umulighet at en kan gi sitt liv til soning for andres synder. Det er bare en som har tatt på seg all verdens synd og skyld, og gitt sitt liv for alle mennesker. Det er Jesus. Han døde for alle, slik at alle skulle ha muligheten til å bli frelst.

 

2.)  ”4 de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører, 5 de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.”

 

    Versene 4-5 beskriver en del av de mange løftene som jødene har fått som

Guds folk. De har barnekåret, herligheten i ”Riket for Israel”, de forskjellige paktene, lovgivningen i Moseloven, Jesu nye lov, Gudstjenesten i templet i Jerusalem og de mange løftene

Videre har de fedrene som i første rekke er Abraham, Isak og Jakob. De har Messias. Han er både Gud og menneske i en og samme person. Han er velsignet over alle ting og forhold. Han er velsignet i alle tidsaldere.

 

3.)  ”6 Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel; 7 heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes deg en ætt, 8 det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten; 9 for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn. 10 Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far. 11 For da de ennå var ufødte og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt – for at Guds råd etter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller - 12 da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste; 13 som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

 

      Versene 6-13 beskriver følgende forhold:

 

   a) Til tross for at mange jøder ikke ville tro at Jesus var jødenes Messias og verdens frelser, så betydde ikke dette at Guds ord og løfter hadde slått feil. Løftene var i utgangspunktet gitt til hele folket, men det var bare de som kom til tro på Jesus, som fikk den fulle del i løftene.

   I vers 6 står det: ”Dog ikke som om Guds ord har slått feil: For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel.” Dette betyr ikke at det er kirken, som er det nye Israel, men det betyr at ikke alle av Israels ætt hører med til Guds folk.

 

Dette viser at det er to kategorier av jøder, to kategorier av Israel og to kategorier av Abrahams ætt. Det er de vantroe og de troende. Det er de troende som kommer til å arve løftene fullt ut. De vantroe vil bare nyte en liten del av løftene. Etter et kort liv skal de dømmes for sin vantro.

   Det er ikke ”kjødets barn” som skal arve de spesielle velsignelsene, som Gud har gitt jødene, men ”løftes barn” regnes med til Abrahams åndelige ætt. (v.8.)

 

b) Både Isak og Jakob var sønner som var født i følge et løfte. De var ikke født av manns vilje, men de var født av Gud. Gud hadde bestemt på forhånd at det var Isak og Jakob som skulle arve og bære videre Guds løfter til jødene. På denne måten er de forbilder på det sanne og åndelige Israel.

Hva som gjaldt forholdet mellom Isak og Ismael, så hadde Gud bestemt på forhånd at det var Isak, som skulle føre videre løftene til Israel. Ismael fikk også sine løfter og sine velsignelser, men det var løfter som angikk jordiske ting og forhold. ”Og Ismael- også om ham har jeg hørt din (Abrahams) bønn: Se jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og gi ham en såre tallrik ætt. 12 høvdinger skal han bli far til, og jeg vil gjøre ham til et stort folk. Men MIN PAKT VIL JEG OPPRETTE MED ISAK,…” (1.Mos.17,20-21.)

 

c)  Denne utvelgelsen av Abraham, Isak og Jakob var bestemt av Gud før verden var kommet i stand. Gud har nok av planer for oss alle sammen. Vi behøver ikke å rane til oss det som Gud har bestemt for den enkelte. Både kirken og islam har forsøkt å tilrane seg de løftene og de oppgavene som Gud har bestemt for jødene, men Gud vil passe på at hans planer og vilje blir gjennomført.

   Når det står i vers 13, at Gud elsket Jakob, men at han hatet Esau, så er dette et hebraisk uttrykk for ”ikke å være utvalgt til et bestemt formål”. Gud hatet ikke Esau. Han var like glad i både Jakob og Esau. Gud er like glad i alle mennesker, men det er først når vi ikke vil vandre i de gjerningene og oppgavene som Gud har gitt hver enkelt, at han begynner å motarbeide oss, for Guds ord er et uttrykk for Gud selv og det som han har bestemt. Guds ord og Guds planer skal gjennomføres.

 

 

4.)  ”14 Hva skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra! 15 for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over. 16 Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet. 17 For Skriften sier til Farao: Just til dette oppreiste jeg deg at jeg kunde vise min makt på deg, og at mitt navn kunne bli kunngjort over all jorden. 18 Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han.”

 

Versene 14-18 omhandler følgende forhold:

 

a)     Det er ikke urettferdighet hos Gud. (v.14.) Når Gud gir miskunn til en del av jødene og ikke miskunn til alle jøder, så er dette ikke et utrykk for at han gjør forskjell på dem eller dømmer dem vilkårlig. Gud er bestandig rettferdig. Han dømmer jødene og alle andre mennesker i forhold til deres utvelgelse og i forhold til hvordan menneskene har handlet i forhold til utvelgelsen. De av menneskene, som vil gå inn i Guds utvelgelse, gir han både nåde og miskunn.

 

   Når det står at Gud gir miskunn til hvem han vil, og at han forherder hvem han vil (v.18.), så betyr ikke dette at det er Gud som på forhånd har bestemt hvem som skal bli frelst, og hvem som skal gå fortapt. Det er menneskenes valg som ligger til grunn for enten Guds miskunnhet eller Guds dom. Gud er rettferdig. Det finnes ikke urettferdighet hos ham.

 

b) Hva som gjelder selve utvelgelsen, så er den basert på Guds kall og menneskenes respons på det, men vi må likevel skille mellom den messianske menigheten og den kristne menigheten. Begge gruppene er utvalgt på grunnlag av sitt kall og sin respons på kallet, men til tross for det så er alle som er gjenfødt i den kristne menigheten, SIKRET FRELSEN. ”og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også HERLIGGJORT.” (Rom.8,30.).

  De messianske jødene var ikke sikret frelsen. De måtte kjempe for den gjennom et helt liv, og grunnen til det var at den jødiske loven ikke var opphevet som frelsesgrunnlag for denne menigheten. De måtte forholde seg til både Moseloven og Jesu nye lov i vandringen som troende. Utvelgelsen var betinget av at de kom til tro på Jesus og holdt Guds bud i loven.

   Kirken ser ikke dette. Den blander sammen den messianske jødedom med Paulus sitt budskap om den frie nåden. Det som blir forkynt i våre menigheter, er ikke det rette budskapet, men det er et BLANDINGSEVANGELIUM som består både av messiansk jødedom og paulinsk kristendom.

   Dette evangeliet har tapt mye av sin kraft på grunn av at teologien har blandet inn jødiske element i den frie nåden. Dette gjelder i særlig grad vanndåpen som i stor grad har erstattet og skygget for”ordet om korset”. Paulus ville ikke vite om noe annet i forkynnelsen enn kraften i Jesu forsoning. ”for jeg ville ikke vite noe annet blant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet.” (1.Kor.2,2.)

 

 c)  På gresk er ordene ”miskunn” og ”barmhjertighet” ”eleos”. Ordet ”barmhjertighet” er avledet av ordene ”barm” og ”hjerte”. Det er de følelsene som Gud har i sitt hjerte. Disse to ordene gir uttrykk for den store kjærligheten som Gud har for sitt folk. Gud har medfølelse med jødene og med alle mennesker og synes synd på dem, men til tross for det så må han dømme dem i forhold til deres gjerninger og i forhold til sin utvelgelse.

 

   Hva som gjelder selve ordet ”miskunn” eller barmhjertighet”, så er dette selve HOVEDORDET for Guds nåde i gammeltestamentlig tid. Dette gjelder også for den messianske menigheten. Ordene ”miskunn” og ”barmhjertighet” er ikke det samme som ordet ”nåde” som på gresk er ”charis”. Ordet ”nåde” blir definert som ”en godhet som Gud viser oss uten at vi har fortjent det”.

 

    Ordene ”miskunn” og ”barmhjertighet” blir definert som ”en godhet som synes synd på oss”. Til grunn for disse 3 ordene ligger Guds kjærlighet, for størst av alt er kjærligheten. ”Men nå blir de stående disse tre, tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten.” (1.Kor.13,13.)

 

   Robert C. Brock skriver følgende om Guds miskunn og Guds nåde i sitt studiehefte: Pauls Letter to the Galatians. s. 213: ”Forskjellen mellom ”miskunnhet” og ”nåde” er vist oss ved den første bruk av ordet ”miskunnhet” i G.T. Det er 1.Mos.19,19, og det står: ”Se, din tjener har funnet NÅDE for dine øyne, og du ha MANGFOLDIGGJORT DIN MISKUNNHET som du har vist meg ved å frelse mitt liv. Men jeg kan ikke fly opp i fjellene, for da kunne ulykken nå meg, så jeg døde.”

 

   ”Disse er ordene ble uttalt av Lot som var Abrahams nevø. Det er overraskende å se hvor mye Lot visste. Han stadfestet at Gud mangfoldiggjorde sin miskunnhet når han berget hans liv. Ordet ”mangfoldiggjorde” setter ordet ”nåde” i annen posisjon. Og dette er den korrekte forholdet mellom ”miskunn” og ”nåde” gjennom hele Guds handlemåte med hans jordiske folk Israel. Det er ikke før vi kommer til Paulus brev at ordet ”nåde” har inntatt posisjonen over ”Guds miskunn”.

 

  Vi som hører med til den kristne menigheten, er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.) De som hører med til den messianske menigheten er frelst av nåde pluss gjerninger og forpliktelser. Dette er forskjellen på den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen.

  Det var Paulus som løftet ordet ”nåde” fram som det VIKTIGSTE ORDET for Guds kjærlighet til oss. Av de ca. 150 stedene, som dette ordet er brukt i N.T., brukte Paulus det mer enn 100 ganger. Det er ikke noe merkelig at Paulus brukte dette som et hovedord i sine Skrifter, for den nåden som han beskrev, var ”den frie nåden” og ikke ”den betingende nåden”.

 

   Når ordet ”miskunn” er så ofte brukt i Brevet til Romerne, kapittel 9, så er dette også et bevis på at dette kapitlet er skrevet til jødene og de messianske jødene.    Robert C. Brock skriver følgende om forskjellen mellom ordene ”miskunn” og ”nåde” i sitt studiehefte: Pauls Letter to the GALATIANS. s.214: ”Guds miskunn er for alle mennesker men det er først og fremst knyttet til Israel. Guds nåde er for alle mennesker men det er først og fremst knyttet til den nåværende nådens tidshusholdning. Dette er forskjellen på de to måtene som Gud behandler menneskene på.”

 

  Når Paulus beskrev det åndelige fundamentet til den messianske menigheten, som han gjør i Brevet til Romerne, kapitlene 9,10 og 11, var han forsiktig med å fremheve gjerningsaspektet ved den, for han var redd for at det ville skygge for Jesu forsoning og for nåden, som også gjaldt den messianske menigheten. Gjerningsaspektet ved den messianske menigheten finner vi i de jødiske Skriftene i N.T. Av Brevet til Hebreerne ser vi at mange messianske jøder ikke hadde forstått forholdet mellom Jesu forsoning og den nye pakt i Jesu blod på den ene siden og gjerningenes funksjon i frelsen på den andre siden.

 

 

 

5.)  ”19 Du vil da si til mig: Hva har han da ennå å klage over? for hvem står vel hans vilje imot? 20 Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du meg slik? 21 Eller har ikke pottemakeren makt over leiret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære? 22 Men om nå Gud, skjønt han ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stor langmodighet tålte vredens kar, som var dannet til undergang, 23 så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet?”

 

Versene 19 til 23 beskriver følgende forhold:

 

   Vi kan ikke gå i rette med Gud og hevde at han på forhånd har bestemt at noen skal straffes og noen gå fri. Det er ikke urettferdighet hos Gud. Han straffer bare i forhold til vår utvelgelse, og den er det vi mennesker som bestemmer. Gud har skapt oss med en fri vilje- både til å gjøre hans vilje og til å synde.

   Hva som gjelder den messianske menigheten, så kan medlemmene i den falle ut av nåden i alle faser av livet, for det er oppfyllelsen av loven som er medvirkende for frelsens bevarelse. Frelsen blir stadfestet ved menneskets oppfyllelse av Jesu lov. Dette kommer tydelig fram i de jødiske Skriftene i N.T. Oppfyllelsen av loven legger enten et GRUNNLAG for at frelsen kan komme i stand, eller den SLUTTFØRER frelsen.

   Vi kan si dette på følgende måter:

 

a)     Troen ble ikke fullkommen før jødene hadde gjort de gjerningene Gud ønsket.

b)    Troen ble gjort perfekt gjennom gjerningene.

c)     Troen ble fullstendiggjort ved gjerninger.

d)    Troen ble fullkommen ved gjerningene. ”Du ser at troen virket sammen med hans (Abrahams) gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerninger.” (Jak.2,22.)

 

   I den messianske jødedommen blir gjerningene en del av selve frelsen. Selve vandringen blir en del av frelsen. Slik er det ikke i den paulinske kristendommen. Der er frelsen SIKRET for alle som kommer til en personlig tro på Jesus. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. De messianske jødene var frelst av nåde pluss gjerninger.

   I den paulinske kristendommen blir ikke vandringen eller gjerningene trukket inn i selve frelsen. Den som engang er frelst, er frelst for alltid, for frelsen angår både RETTFERDIGGJØRELSEN, HELLIGGJØRELSEN og HERLIGGJØRELSEN. ”og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt, og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort, og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også HERLIGGJORT.” (Rom.8,30.) (Den tiden som her er brukt, er på gresk ”aorist”. Den gir uttrykk for en hendelse som skjedde plutselig, og som er avsluttet i fortiden.)

 

  Gud har en plan for ethvert menneske, men det er opp til ethvert menneske om det vil realisere Guds plan med sitt liv. En kan ikke anklage Gud over sine egne dårlige valg.

   En kan heller ikke anklage Gud for at han heller ikke med det samme dømte ”vredens kar som var skapt til undergang”. (v.22.), men lot det ha sin egen utvikling helt til nådetiden var ute. ”Vredens kar” er et bilde på de av jødene som ikke ville anerkjenne Jesus fra Nasaret verken som deres konge og som deres Messias.

   ”Miskunnhetens kar” er et bilde på den messianske forsamlingen. Den hadde kommet til tro på Jesus og hadde fått Den Hellige Ånd som pant på frelsen. Vi kan legge merke til at Paulus kalte de messianske jødene for ”miskunnhetens kar” og ikke for ”nådens kar”. (Se den forklaringen som jeg har gitt ovenfor.)

  

 

7.)      ”24 Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger, 25 som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede, 26 og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn. 27 Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst; 28 for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden. 29 Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra.”

 

Versene 24-29 angår jødiske forhold. Det var ikke bare jøder fra Juda og (Benjamin) stamme som tilhørte den messianske forsamlingen, men også mennesker fra de andre stammene. De blir her kalt for ”hedninger”. (v.24.)

   På pinsefestens dag var det samlet jøder fra ”hele verden” og fra alle stammene. Peter talte til 4 kategorier jøder, og det var:

 

b)    ”Dere jødiske menn”. (Det er jøder fra Juda og Benjamin stamme.)

c)     Dere som bor i Jerusalem”. ”Da stod Peter frem med de elleve, og løftet sin røst og talte til dem: Dere jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! …” (Ap.gj.2,14.)

d)    ”Israelittiske menn”. (Det er jøder fra de 10 stammene.) ”Israelittiske menn! Hør disse ord…” (Ap.gj.2,22.)

e)     ”Hele Israels hus”. (Det er jødene fra alle de 12 stammene.) ”Så skal da hele Israel hus vite for visst at Gud har gjort ham (Jesus) både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.” (Ap.gj.2,36.)

Alle de jødene som var til stede på pinsefestens dag, fikk høre evangeliet om Jesu forsoning. De som lot seg døpe, fikk den Hellige Ånd som innsegl og pant på at de var frelst. (Ap.gj.2,38.). På den dagen ble 3000 ”jøder” frelst. Det var starten på den messianske forsamlingen.

 

   Paulus refererte her til 5 profetiske utsagn hos profetene Hosea og Esaias (v.25-29.) Alle utsagnene angår det jødiske folket. De angår ikke hedningene. Det er ikke alle jøder som er Guds folk. Det er bare de som er kommet til tro på Messias som hører med til ætten. ”Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israel ætt, er derfor Israel, heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn, men i Isak skal det nevens deg en ætt. Det er: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn (de messianske jødene).” (Rom.9,6-8.)

 

   Det blir bare en rest eller en levning av Israel som kommer til å omvende seg til Messias. Når fylden av Efraim er kommet inn i den messianske forsamlingen, skal hele Israel bli frelst. ”For jeg vil ikke brødre at dere skal være uvitende om denne hemmelighet- for at dere ikke skal tykkes dere selv kloke- at forherdelse er delvis kommet over Israel, inntil fylden av hedningene (Efraim stamme) er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen (Messias) komme. Han skal bortrydde ugudelighet hos Jakob, og når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem.” (Rom.11,25-27.)

 

 

7.)     30 Hva skal vi da si? At hedninger som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro; 31 Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov. 32 Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger; for de støtte an mot snublesteinen, 33 som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.”

 

 Versene 30-33 angår også jødene. De av jødene som ble frelst, søkte ikke rettferdiggjørelsen ved gjerninger, men de søkte den ved tro. Tro er HOVEDFRELSESPRINSIPPET gjennom hele frelseshistorien. Det som ligger rundt troen vil være forskjellig i de forskjellige frelsesperiodene.

   ”Israel” derimot, som er et bilde på de resterende jødene, vant ikke fram til frelsen, for de søkte den ikke ved tro, men utelukkende ved gjerninger. Vi vet at ingen kan frelse seg selv ved gjerninger. Selve frelsen ligger utenom mennesket selv. Frelsen er en person, og det er Jesus fra Nasaret.

 

Tingvoll den 1-10-07.

 

Oskar Edin Indergaard.

 

 

Back