DEN RETTE FORTOLKNINGEN AV BREVET TIL ROMERNE, KAPITTEL 10

Brevet til Romerne, kapittel 10 omhandler jødenes forhold til Gud og Jesus i Paulus sin samtid.

Vi deler innholdet i følgende avsnitt:

1.) ^”1 Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. ² For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet; ³ for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, gav de sig ikke inn under Guds rettferdighet. ⁴ For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror. ”

Versene 1-4 omhandler jødenes forhold til Jesus og hans forsoning. Paulus skulle ønske av hele sitt hjerte at jødene skulle bli frelst. De var Guds utvalgte folk, og de hadde store kunnskaper om Guds ordninger, men de brukTE ikke sine kunnskaper på en rett måte. De brukte dem ikke med ”skjønnsomhet”. (v.1-2.)

Jødene søkte frelsen, men det var gjennom en egen oppfyllelse av Moseloven. Dette blir da en annen rettferdighet enn den som Gud tilbød dem gjennom Jesu forsoning. Guds rettferdighet er en person, og det er Jesus.

Vi vet at ingen kan holde Guds lov til egen frelse, for da må EN oppfylle loven helt ut, og det er det ingen som kan greie. De som tror, at de kan oppfylle Guds lov til egen frelse, går fortapt for Guds rike.

Når det står i vers 4 at ”Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror”, så betyr ikke dette at Moseloven eller Jesu nye lov er opphevet for jødene, men det betyr at Jesus er lovens ”hensikt” eller ”siktemål”. Det betyr videre at alt det som loven underviser om, det peker fram til Jesu første komme og hans forsoning. Jesus er både selve loven og oppfyllelsen av loven.

Det ordet som her er oversatt med ”ende”, er det greske ordet ”telos”. Det kan bety ”ende”, men her betyr det ”hensikt” eller ”siktemål”. Da jødene ikke greidde å oppfylle loven til egen frelse, sendte Gud Messias til dem, for å oppfylle loven i deres sted.

Dette er ett av de mest misforståtte versene i N.T. Jesus har ikke opphevet den jødiske loven, men han har oppfylt den. Det er derfor galt det som står i Studiebibelen, Bind 3. s.605: ”…Troen på Kristus gjør slutt på lovens system…”

Jesus sa selv at han ikke var kommet for å oppheve loven eller profetene, men han var kommet for å oppfylle den og de. (Mat.5,17.) Dette betyr 3 forskjellige forhold, og de er:

a) Loven skal ikke oppheves for det jødiske folket. Jesus skjerpet den i sin undervisning.

b) Jesus oppfylte lovens krav til frelse for jødene.

c) Jesus tolket den på en rett måte for jødene.

Det er ovenfor den kristne menigheten, som består både av jøder og hedninger, at lovens krav er opphevet i frelsesammenhengen. (Ef.2,15 og Kol.2,14.) Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

Det skjer en GEDIGEN SAMMENBLANDING i fortolkningen av N.T. De aller fleste teologene, Bibel-tolkerne og forkynnerne ser ikke at vi har TO EVANGELER i N.T. Det ene, som vi kaller for ”Rikets evangelium” er knyttet til troen på Jesus og oppfyllelse av Jesu nye lov. Det angår jødene og ”Riket for Israel”.

Det andre er ”Den kristne menighets evangelium”. Det er utelukkende knytte til troen på Jesus og gode gjerninger i vandringen som troende. Gjerningene influerer ikke på vår sluttfrelse, som er ”herliggjørelsen”. (Rom.8,30.) ”Vi er hans verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, for at vi skulle vandre i dem.” (Ef.2,10.)

2.) ”⁵ For Moses skriver om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem; ⁶ men rettferdigheten av troen sier så: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen - det vil si: for å hente Kristus ned - ? ⁷ eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen - det vil si: for å hente Kristus opp fra de døde - ? ⁸ Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner, ⁹ for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst; ¹⁰ for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.”

Det er ikke den store motsetning mellom Lovens rettferdighet (v.5.) og troens rettferdighet. (v.6.) som det blir hevdet fra ”kristent” hold. Begge typene rettferdighet måtte være til stede for at de messianske jødene skulle bli frelst. Dette gjaldt både i gammel-testamentlig og ny-testamentlig tid. Oppfyllelsen av loven bevirket at jødene skulle leve ved det. (v.5.) Det betyr at de som holdt loven og kom til tro på Gud, skulle få et godt liv og i forlengelse av dette skulle vedkommende få et liv i den kommende tidsalderen, som er ”Riket for Israel”.

Det nye som skjedde ved Jesu død, var at han oppfylte Moseloven og sin egen lov til frelse for jødene, slik at de kunne være perfekte ovenfor Gud i Jesus.

Etter at Den Hellige Ånd var kommet på pinsefestens dag, hadde de også større forutsetninger for å oppfylle Jesu nye lov. Den nye pakten i Jesu blod er opprettet med jødene. Den baserer seg på Jesu forsoning og Den Hellige Ånds komme. Den skulle virke på følgende måter:

a) Den skulle overbevise jødene om synd, dom og rettferdighet. (Joh.16,8-11.)

b) Den skulle veilede jødene til hele sannheten. (Joh.16,13.)

c) Den skulle lære jødene ”de tilkommende ting”. (v.13.)

d) Den skulle herliggjøre Jesus. (Joh.16,14.)

e) Den skulle formidle Jesu lære til apostlene. (v.15.)

f) Den skulle være et frelsespant for de messianske jødene.

g) Den skulle bevirke at de messianske jødene holdt Jesu nye lov, som er loven for ”Riket for Israel”.

Den nye pakt i Jesu blod må ikke bli sett i motsetning til loven. De arbeidet begge med jødenes frelse.

Den nye pakten i Jesu blod er heller ikke opprettet med den kristne menigheten. Den ble opprettet på Golgata ved Jesu død, men den er ikke trådt i kraft fullt ut før enn at jødene som nasjon og levning tar imot Jesus fra Nasaret som sin frelser og Messias. Dette skal skje i den store trengsel. ”og når jeg borttar deres synder da er dette min pakt med dem.” (Rom.11,27.)

De nye pakten i Jesu blod går ikke bare på forsoningen av synden, men for at den kan gjennomføres fullt, kreves det følgende forhold:

a) Et nytt tempel må bygges i Jerusalem.

b) Et nytt prestedømme må innsettes.

c) En del av ofringene skal komme tilbake som minne- og underkastelsesoffer.

Hva som gjelder selve ordet ”pakt”, så kommer det av det greske ordet ”diatheke”. Det kan bety ”pakt”, men det kan også bety ”ordning” og ”arrangement”. Når Paulus brukte dette ordet om den kristne menigheten, så betyr det ”ordning”. De hemmelighetene som Paulus fikk åpenbart, var ordninger som ikke hadde vært åpenbart før. ”som og gjorde oss dugelige til å være tjenere for EN NY ORDNING.” (1.Kor.3,6.)

Den kristne menigheten er ikke koblet inn i den nye pakt i Jesu blod. Den er derimot koblet inn i FORSONINGEN, og det er ikke det samme som å være koblet inn i den nye pakten. Vi har gjennom Jesus fått del i forsoningen, og den tjenesten som vi har fått, er FORSONINGENS TJENESTE.” Men alt dette er av Gud som forsonte oss med seg selv og gav oss forlikelsens tjeneste.” (2.Kor.5,18.)

Det er forskjell på ”forsoningens tjeneste” og den tjenesten som apostlene hadde. Vi skal forkynne til verden at synden er forsonet og tatt bort. Apostlene derimot skulle forkynne at Gud ville dømme jødene og den øvrige verden på grunnlag av den synden som de gjorde. (Joh.16,8-11.) Grunnen til det skyldes to forhold, og de er:

a) Jødene var fortsatt forpliktet på Moseloven og Jesu nye lov.

b) Den kristne menigheten er ikke forpliktet på Moseloven eller Jesu nye lov. (Ef.2,15 og Kol.2,14.)

Versene 6-8 beskriver selve forsoningen. Det er ingen av oss som har noe med den å gjøre. Det var Jesus som godvillig kom ned fra himmelen, tok på seg all verdens synd, drog ned til dødsriket, oppstod på den tredje dagen og for opp til himmelen. Dette var Guds planer med forsoningen, og den gjenspeiler seg blant annet i kirkens trosbekjennelse.

Forlikelsen er lik både for den messianske menigheten og for den kristne menigheten, men ”troens ord” (v.8.) er forskjellig for disse to menighetstypene. ”Troens ord” for den kristne menigheten er at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

”Troens ord” for den messianske menigheten var at ”dersom du med din munn bekjenner (lovens gjerning) at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror (frelsende tro) at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst, for med hjertet tror en til rettferdighet og med munnen bekjenner en til frelse.” (v.9-10.)

Her kommer det tydelig fram at ”troens ord” er basert på to forhold, og det er:

a) At en bekjenner og

b) At en tror.

Det første er en lovgjerning. Det andre er den frelsende tro som de messianske jødene fikk ved troen på Jesus. Begge måtte være til stede for at de messianske jødene kunne bli frelst og bli bevart som troende.

I den kristne menighets tidsperiode er det nok av vi tror at Jesus fra Nasaret er vår frelser.

De messianske jødene måtte bekjenne to forhold for at de kunne bli frelst, og det var:

a) Synden i deres liv. ”dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1.Joh.1,9.)

b) At Jesus var Herre. ”Hver den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har og Faderen.” (1.Joh.2,23.)

”Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i ham.” (1.Joh.4,15.)

Denne bekjennelsen får en spesiell aktualitet for jødene under den store trengsel. Antikrist vil da tvinge jødene og andre til å ta dyrets navn og bilde. Den som ikke tar merket eller bildet, får verken kjøpe eller selge. (Ap.13,16-18.), men vi vet også at den som bøyer seg for Antikristen, ikke får syndenes forlatelse. (Joh.Åp.14,9-11.) Vedkommende blir dømt til en evig fortapelse.

Av den grunn blir det så viktig at man bekjenner Jesu navn. Den som ikke gjør det, får ikke del i ”Riket for Israel”. Bekjennelsen blir selve kjennetegnet på om en virkelig tror på Jesus som jødenes Messias. Den som ikke bekjenner hører Antikristen til.

I den kristne menighets tid er det nok at vi tror på Jesus for å bli frelst. At bekjennelsen er en naturlig følge av troen- det er en helt annen sak.

I den messianske jødedommen var det også nødvendig at en bekjente sine synder for at en kunne bli frisk. ”Bekjenn derfor deres synder for hverandre og bed for hverandre, for at dere kan bli legt. En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.” (Jak.5,16.)

I den messianske jødedommen måtte en også tilgi først for å få syndenes forlatelse. ”men dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Fader forlate dere.” (Mat.6,14.)

I den kristne menighets tid tilgir vi ikke for å få syndenes forlatelse. Vi tilgir fordi vi selv har fått tilgivelse for våre synder i troen på Jesus. ”men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så dere tilgir hverandre, likesom Gud HAR TILGITT dere i Kristus.” (Ef.4,32.)

I den kristne menigheten har vi syndenes forlatelse I FORTIDEN. Det er noe som allerede er skjedd. ”Også dere, som var døde ved deres overtredelser og deres kjøds forhud, dere gjorde han levende med ham, i det han TILGAV oss alle våre overtredelser.” (Kol.2,13.)

I den messianske menigheten var syndenes forlatelse avhengig av gjerninger og tro, og den lå I NÅTIDEN. ”men DERSOM vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesus, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” (1.Joh.1,7.)

Vi legger merke til at Paulus i Brevet til Romerne, kapitlene 9,10 og 11 er veldig forsiktig med IKKE Å UTDYPE gjerningsaspektet ved den messianske jødedommen. Dette kjente jødene godt til. De kjente det fra Jesu og apostlenes forkynnelse og fra deres Skrifter.

Mange av de messianske jødene hevdet også at hedningene måtte holde Moseloven eller Jesu nye lov. Dette er ikke korrekt. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. De messianske jødene derimot måtte både komme til tro på Jesus og holde loven. ”så sant Gud er en, og han rettferdiggjør de omskårne (de messianske jødene) av troen og de uomskårne (hedningene) ved (gjennom troen).” (Rom.3,30.)

Dette betyr at Gud rettferdiggjør de messianske jødene, som har både troen og gjerninger, og at han rettferdiggjør den kristne menigheten ved eller gjennom troen alene.

Til tross for at Apostelmøtet i Jerusalem i året 50 hadde slått dette ettertrykkelig fast, så var ikke alle jødene enige i det. De reiste rundt i de paulinske menighetene og forkynte at også hedningene måtte holde Moseloven og Jesu nye lov, for både å bli frelst og for å bli bevart i troen.

3.) ”¹¹ For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. ¹² Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham; ¹³ for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.”

Her poengterte Paulus trosaspektet ved den messianske jødedommen. Det var ingen forskjell på jødene (Juda stamme) og hedningene (de 10 stammene.) Hver den som trodde på Jesus, skulle ikke bli til skamme ved hans komme og opprettelsen av ”Riket for Israel”. Han var rik nok for alle jødene, og hver den som påkalte Jesus navn, skulle bli frelst. Dette gjaldt både jødene fra Juda stamme og fra Benjamin stamme.

Når det gjelder utsagnet: ”for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, så er det tatt fra Joel 3,5, hvor det står: ”Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, for på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk av unnkomne, således som Herren har sagt, og blant de unnslopne skal de være som Herren kaller.”

Peter siterte også denne teksten på pinsefestens dag hvor han talte til både jøder fra Juda stamme og Benjamin stamme. ”Og det skal skje: Hver den som påkaller Jesu navn, han skal bli frelst.” (Ap.gj.2,21.)

Hele denne konteksten står i EN JØDISK SAMMENHENG. Det er jødene som er i sentrum. Dette er ikke en sammenligning mellom jødene og hedningene (v.12.), men det er et tilbud til hele Israel om at alle jøder kan bli frelst, dersom de kommer til tro på Jesus og bekjenner hans navn (10,9-10.)

4.) ”¹⁴ Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner? ¹⁵ og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt? som skrevet er: Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap! ¹⁶ Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Esaias sier: Herre! hvem trodde vel det han hørte av oss? ¹⁷ Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord;”

Troen er avhengig av at noen forkynner evangeliet. I gammel-testamentlig tid var det profetene som forkynte. I den messianske menigheten var det de 12 apostlene og de 70 som forkynte. Det de forkynte, var ”evangeliet om Riket for Israel”. Det var basert på løfter og på Jesu forsoning. De forkynte ikke evangeliet om den frie nåden. Det var Paulus som hadde den oppgaven.

På samme måte som jødene ikke var lydige mot evangeliet om Riket i gammel-testamentlig tid, var de heller ikke lydige på Jesu tid og tiden deretter. Det var bare et mindretall av jødene som kom til tro på Jesus, for som profeten Esaias hadde sagt: ”Herre! Hvem trodde vel det han hørte av oss?” (Es.53,1.)

5.) ^”18 men jeg sier: Har de da ikke fått høre? Jo til visse; deres røst gikk ut til all jorden, og deres ord til jorderikes ende. ¹⁹ Men jeg sier: Kjente da Israel ikke til det? Først sier Moses: Jeg vil gjøre eder nidkjære på det som ikke er et folk; på et uforstandig folk vil jeg gjøre eder harme; ²⁰ og Esaias våger sig til å si: Jeg blev funnet av dem som ikke søkte mig; jeg åpenbarte mig for dem som ikke spurte etter mig; ²¹ men om Israel sier han: Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.”

Profetenes og apostlenes røst (vitnebyrd) gikk ut til hele jorden. Det ordet som er brukt for ”jorden” er på gresk ”ge”. Det kan likegodt bety ”landet”, som er ”eretz Israel”. Her skal det oversettes med ”landet Israel”.

Vitnesbyrdet om Riket og Messias forsoning gikk ikke bare ut til Israel, men det gikk ut til hele den kjente verden. På Jesu og apostlenes tid var dette Romerriket. Jødene hadde dermed ikke noen unnskyldning for at de ikke tok imot tilbudet om Riket og Messias som kongen i dette Riket.

Rikets evangelium hadde nådd lenger ut enn det paulinske evangeliet da dette ble skrevet. Vi regner med at Brevet til Romerne ble skrevet i året 58.

Paulus stilte spørsmålet: ”Kjente da ikke ISRAEL til dette?” (v.18.) Jo, de kjente til at Messias skulle komme, og at han skulle bli forkastet av en del av jødene. Til og med Moses kjente til dette. Han skrev: ”De (de vantroe jødene) vakte min nidkjærhet ved det som ikke er Gud. De vakte min nidkjærhet med sin tomme avguder. Også jeg vil vekke deres (de troende jødene) nidkjærhet ved det som ikke er et folk (de vantroe jødene). Ved et uforstandig folk (de vantroe jødene) vil jeg vekke deres (de troende jødene) harme.” (5.Mos.32,21.)

Dette utsagnet går ikke på motsetning mellom jødene og hedningene som det vanligvis blir hevdet, men det går på de åndelige uoverensstemmelsene som der var i det jødiske folket. Dette utviklet seg videre til den sjalusien som det oppstod mellom Juda stamme og Efraim stamme. Den første stammen tok vare på Guds-dyrkelsen i Israel, mens den andre stammen etablerte en ny guds-tjeneste i Samaria.

Når Esaias profeterte:” Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg. Jeg åpenbarte meg for dem som ikke søkte meg” (v.20), så siktet han til de blant Efraim som i utgangpunktet ikke søkte ham, men som etter hvert innså, at Guds-dyrkelsen i Jerusalem var den rette. De forlot den falske guds-dyrkelsen i Samaria og gikk over til den rette Guds-dyrkelsen i Jerusalem.

Når Esaias videre sa: ”Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.” (v.21.), så gå dette på de frafalne innenfor Juda. De hadde den rette Guds-dyrkelsen, men de levde ikke slik som Gud ønsket det. De æret Gud bare med leppene mens deres hjerter var langt borte fra Herren. (Es.29,13.)

Når vi fortolker Brevet til Romerne, kapitlene 9,10 og 11, må vi være oppmerksomme på det forholdet at de angår jødenes forhold til Gud opp igjennom deres egen frelseshistorie. Vi skal i det hele tatt ikke trekke hedningenasjonene inn i disse tekstene. Det er blitt gjort, men dette er gal fortolkning av tekstene.

Tingvoll den 7-11-07.

Oskar Edin Indergaard.

_Back